Uka etter, av Stein Erik Lunde

Ironisk nok, i forrige uke skulle jeg delta i Bokbloggturneen. Boken ble sendt for sent ut og jeg rakk dermed ikke fristen. Derfor skal jeg (trommevirvel) omtale ungdomsboken Uka etter, nettopp uka etter opprinnelig plan.

Uka etter, av Stein Erik Lunde

Vi følger 12 år gamle Arne en drøy uke etter at verden sjokkeres over drapet på den amerikanske presidenten John F. Kennedy. Arne og bestevennen Kjell forsøker å finne mening i hverdagen. Sammen og hver for seg forsøker de å takle de voksnes lavmælte samtaler og en verden snudd på hodet. Skal man stoppe opp eller leve videre som om ingenting er skjedd? - Og er det egentlig greit å være 12 år og forelsket?

Å lese på linjene

Vi møter Arne, hans foreldre og hans venner på sekstitallet. Tidsepoken kunne vært en potensiell katastrofe, men forfatteren mestrer balansegangen overraskende godt. Her er ingen nostalgiske klisjeer ungdom i dag ikke har noe forhold til eller interesse av.

Teksten er enkel. Noen setninger er i overkant kronglete. Dialogen utmerker seg i positiv forstand. Man trenger ikke nødvendigvis snakke så mye. Man trenger ikke en gang å svare i det hele tatt. - Dialoger er det like fullt.

Temamessig opplever jeg personlig historien som noe uengasjerende, selv om refleksjonene leseren vil gjøre seg underveis i lesingen er verdifull. Det er like fullt problematisk. Vil de som har mest nytte av å lese boken, faktisk ha nok ro over seg til å lese historien?

Å lese mellom linjene

Presidenten i verdens mektigste land myrdes. Verden stopper litt opp ved en slik hendelse. De voksne ter seg annerledes, snakker litt lavere, alvorligere. Man vet ikke helt hvordan man skal forholde seg. Verden rystes, livet blir aldri mer det samme. En perifer hendelse påvirker langt utenfor landegrensene. Man blir mer oppmerksom, lever mer. Man kjenner litt ekstra på følelsene sine, holdningene sine, revurderer sine interesser.

Alt dette mens man forsøker å finne ut av seg selv. 12 år. Ikke lenger barn, men heller ikke riktig ungdom. Hvordan skal livet leves? Hvem er man, hvor er man?

Vi følger Arnes gradvise løsrivelse fra moren mens han knytter stadig nærere bånd til far og kamerater. Hovedpersonen er en populær gutt. Han har mange venner, et stabilt og godt hjem, og jentene flokker seg rundt ham. Arne forstår det ikke helt, for inni seg er han ikke sikker på noen ting. Han vet ikke helt hvem han er eller hvorfor han er slik, og mest av alt skjønner han ikke hvordan han skal takle alle de rare følelsene som strømmer på hver gang han er i nærheten av Lise. Søte Lise som han kysser på Dansemoro, men som snakker med den nye gutten i skolens frikvarter. Han putter en lapp med Jeg elsker Lise under en trebjelke, men det hjelper ingenting. Venninnen Sigrid mener han må gå bort til Lise på skolen og snakke med henne. Arne vet ikke hva han skal si. Hva kan han si når han enda ikke helt vet hva han føler? Hvor kommer alle disse sommerfuglene fra? Hvem og hva bestemmer hvordan man blir sammen med noen? Kan jenter og gutter være bare venner? Og hvordan skal man egentlig forholde seg til hverandre?

Det er så mange spørsmål, så mange mysterier og så få svar. Arne famler litt i halvmørket. Modningsprosessen blir forsterket, understreket, av de ytre hendelsene rundt presidentdrapet. Mye skjer både i kropp og sinn, samtidig som man må lære å tilpasse seg nye sosiale regler og relasjoner.

Å være der selv, midt oppe i det

Uka etter er et fint alternativ til de sedvanlige gutteromanene. Her er det befriende fritt for ildsprutende drager, halvkriminelle outsidere, usynlighetskapper, nær-døden-opplevelser og kung fu-spesialister. Ikke en gang fotball er nevnt med et ord. Det nærmeste vi kommer er en sammenknøvlet innpakkingspapirball og en lokal idrettshelt.

Man skal være temmelig blind om man ikke evner å se nytteverdien, tross enkelt språk og tema. Foreldre - det sier seg selv. Jenter kan ha glede av å lese boken for lettere å forstå guttene i deres omgangskrets. Gutter kan ha glede av boken for å tørre å ta sine følelser på alvor. - Man trenger ikke være tøffest i verden. Alle er usikre. Ingen er helt alene. Vær den du er, ikke det andre forventer at du skal være.
Veien blir til mens man går. Og lev. Lev hver eneste dag. Lev.

 
Takk til Cappelen Damm for boken. Les også omtalene til (Julies bokbabbel), (Elis lesebabbel) og (Med bok og palett)