Lest i 2012: September

I månedsoppsummeringen for august uttrykte jeg mål for september å lese Sofi Oksanens Stalins kyr. Og jammen min hatt gjorde jeg det. Akkurat i tide før min weekendtur til Tallinn, Estland. Sterkt engasjert av romanen knipset jeg bilder av bokens legendariske hotell Viru, mens mitt reisefølge konsentrerte seg om å besøke kjøpesenteret ved siden av. Det er godt vi er forskjellige.

 Jeg ønsket også å lese krimromanen Svart frost, noe jeg gjorde i løpet av nevnte tur. Både denne boken og de tre andre bøkene jeg har lest i september har jeg mottatt gratis fra forlagene. Tegneserieromanen Nattsyn og ungdomsromanen Uken etter mottok jeg gjennom Cappellen Damms bokbloggturne og Anne Holts Skyggedød fikk jeg på forlagets presentasjonsmøte. Mer om det senere.

Lest i september

Stalins kyr, av Sofi Oksanen

Svart frost, av Asbjørn Jaklin

Nattsyn, av Max Estes

Uken etter, av Stein Erik Lunde

Skyggedød, av Anne Holt

- Ja, også hadde jeg lesepause. I hele to dager. Jeg trodde ærlig talt jeg skulle gå på veggene.

Fem bøker lest, altså, om man skal kalle det å bla igjennom 72 sider med tegninger å lese. Jeg er lite rutinert i den verden og har således store problemer med å kalle det lesing. Åkke som, jeg har endelig krøpet meg over min mentale krisegrense på 50 leste bøker i året.

Bloggmessig er jeg heller ikke så skakkjørt. Tre av bøkene er behørlig omtalt, og de resterende er in making. Jeg kan vel røpe såpass at jeg likte alle. Om jeg elsket de, gjenstår for dere å se.

- Hvordan står det så til med boksamlingen din? spør du kanskje. Jo. Joda, neida, så det…

Altså, et par dager før den famøse telefonen omtalt i dette innlegget, ryddet jeg kraftig i mine bokhyller. Det salige rotet oppdaget jeg i løpet av min ufullførte serie Min bokverden. Det var såpass mye pinligheter i mine hyller at jeg rett og slett ikke turte å dokumentere mer. Jeg måtte rydde. Og jeg ryddet.

Ferdigryddet, ferdigsortert, og ferdigkastet (vel, satt enkelte bøker pent til sider i påvente av å gi de bort … as if) tok jeg telefonen da det ringte. Resultatet av denne telefonsamtalen ser dere her. Jeg grafset til meg en gigantisk bunke ren og skjær leselykke, og forsøkte å gi bort resten. Bøker er visst tunge. Bøker koster en del i porto. – Jeg har enda ikke fått sendt av gårde alt jeg har lovt, men det kommer, det kommer. Jeg lover, jeg holdt bare på å gå konkurs i all min giverglede.

Kulturkjerringer

I september overgikk jeg meg selv og var modigere enn min egen forstand. Jeg dro mutters alene til forlagsmøte. Font, Piratforlaget, Vigmostad Bjerke, Egmont og Vega inviterte bokfolk til presentasjon av høstens bøker. Med strømpebuksa nede ved knærne, håret til værs, overopphetet og småkvalm etter en stressende togtur, snublet jeg inn til Frokostkjelleren og forsøkte å roe meg ned. OK, forsøk å roe deg ned når du er stressa og nervøs og mutters alene, og så plutselig oppdager du to av DINE ABSOLUTTE BOKBLOGGFAVORITTER! Jeg døde litt inni meg av frykt, enorm dose starstruck, lykke og alskens følelser boblet rent over og resulterte i dette uttrykket:

Selveste Bokelskerinnen som bare er SÅ superbokbloggkjendis gikk bort til meg sekundet etter og spurte om jeg sånn tilfeldigvis het Eli. Da ble jeg slik:

Intet godt utgangspunkt for noe godt førsteinntrykk, vil du kanskje hevde. Det kunne vært verre, vil jeg gjerne presisere. Og det ble det.

Da jeg sekundet etter der igjen skulle hilse på bokbloggeren-jeg-kanskje-er-mest-imponert-over-av-alle, selveste Line fra Lines Bibliotek, greide jeg å spidde henne med bestikket jeg holdt i venstre hånd. Dette var så pinlig at jeg turte ikke å si noe om det da det skjedde, og heller ikke etterpå. Nå er det vel en viss fare for at hun får vite det. Edit: Får vite at jeg er smertelig klar over det.

Nu vel. Omsider fikk jeg kvestet ut av meg noen ord. Jentene var akkurat så velartikulerte, intelligente og hyggelige som man bare kunne drømme om. Disse kjendisene kunne bare migle rundt uten at jeg rødmet et kvidder av dem. Jeg satt nemlig allerede med storfangsten innenfor rekkevidde.

Ja, og så fikk jeg endelig vite Ingalills egentlige identitet. Moahahaha!

Den svette innledningen til tross, møtet var riktig kjekt å få oppleve. Det var mitt aller første, og når jeg, nervevraket, overlevde det, vil jeg meg glede overleve flere. Kvelden fikk en knakende god start med tapas forberedt av selveste Bent Stiansen, og etter at lekkerbitene var fortært fortalte de ulike forlagene om høstens viktigste bøker. Særlig Tine Kjær fra Piratforlaget var et fyrverkeri på scenen. Anne Holt gjorde stort inntrykk med sin naturlige autoritet, og hun solgte boken sin på mesterlig måte. Det skal mye til for å få meg til å ha lyst til å lese Anne Holt-bøker, men Anne Holt greide det. EON-tegner Lars Lauvik var et fint innslag med sine brautende morsomheter (som jeg for øvrig ikke greide å se, men jeg lo i det minste av det han sa). Debutanten Bård Nannestad hvis bok jeg er meget nysgjerrig på, kjempet seg igjennom et miniintervju med sin forlegger, uten at det gjorde nysgjerrigheten min noe mindre. Petter Schjerven skal også nevnes, for han sjarmerte stort med sine loppemarkedfunn. Litt av hvert, mye om mye, variert og interessant. Dersom noen av de aktuelle skulle finne på å google seg selv og havne her, vil jeg gjerne takke for opplevelsen.

- Men kjære forlagsfolk. Verden skriker ikke etter flere quiz-bøker. Ikke bruk masse tid på å promotere disse. Vær så snill.

Den store diskusjonen

Det ble diskutert i det vide og det brede både før, under og etter Bokbloggtreffet medio september. Det er vanskelig, om ikke umulig, å ikke skrive noen ord om tema i dette månedsinnlegget.

Hva er en bra bokblogg? Hva vil jeg med min bokblogg? Hvor i sfæren skal bokblogger plasseres?

Jeg har holdt meg på sidelinjen. Strengt tatt har jeg ikke opphold meg på sidelinjen en gang. Jeg har rett og slett holdt meg særdeles passiv. – Det betyr ikke at jeg ikke har grublet for meg selv, i mitt stille sinn. Artikkelen publisert på NRK i går gjorde meg provosert. Jeg ønsker slettes ikke å assosieres med stereotypene kritikerne pålegger oss.

Noen bokblogger imponerer meg stort, andre er mer hyggelige å følge enn særlig interessante. Noen er i overkant reklamerende, andre er nærmest litt usympatiske, noen er selvforherligende, andre er fjåsete. Jeg jubler over mangfoldet, men undrer meg samtidig over at populariteten ikke nødvendigvis er synonymt med innholdet.

Det er likevel ikke der jeg ønsker at fokuset mitt skal være. Jeg vil ikke finne feil og mangler hos andre. Jeg kan ikke gjøre noe med det. Det eneste jeg kan endre, er meg selv og min egen bokblogg. Det er nettopp det som er så fint med kritikk: dersom man unngår å tre inn i offerrollen, er det en gyllen mulighet til å revidere sin egen bokblogg. Er det slik jeg vil fremstå? Er det noe jeg bør gjøre annerledes? Hvordan ser folk utenfra på bloggen min?

Svaret er: Jeg vet ikke. Jeg vet rett og slett ikke. Jeg vet hva jeg ikke vil fremstå som, men jeg er usikker på hvordan jeg skal unngå dette.

Jeg er ikke blant de som har flest lesere eller mottar flest leseeksemplarer fra alskens forlag. Noen dumper ned i postkassen min likevel, og jeg kunne selvsagt takket nei til samtlige, for å unngå stempel som kjøpt og betalt av forlagene. Det er jeg dog ikke villig til. Å ha denne muligheten til å lese rykende ferske romaner før alle andre, oppdage en perle i vrimmelen av bøker, kunne trekke frem en debutroman som kanskje ikke vil bli fanget opp av profesjonelle kritikere eller som forlaget ikke ser seg tjent med å reklamere særlig mye for, gir bokbloggingen mening. Leseeksemplarer gir meg også muligheten til å oppdage god barne- og ungdomslitteratur som vanligvis ikke fenger min oppmerksomhet. Flere bokbloggere har stor fokus på denne målgruppen. Jeg forsøker å yte litt innimellom. - Det er svært få av disse bøkene som får oppmerksomhet i landets aviser og andre tidskrifter.

Kjøpt- og betaltbeskyldninger blir diffuse og vanskelig å bekrefte eller avkrefte. Kritikken burde i større grad konsentrere seg om det rent kvalitetsmessige ved innleggene. Vi er ikke profesjonelle, vi er bloggere og våre særtrekk gjør oss spennende. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre det grundig. Analyse-terpingen på ungdomsskolen er faktisk gull verdt. Og egne ord, folkens. Egne ord.

De fleste er enige om at det skal være en selvfølge å opplyse hvor man får bøkene fra. Der kan jeg bli flinkere. Ja, også må jeg slette linken til Bokkilden. Tenk, jeg har reklamert for Bokkilden i flere år uten å få et rødt øre betalt for det. – Men det vet jo ikke de måtte ønske å kritisere min blogg.

Roten til alt vondt ble satt ned da forlagene, nesten over natten, oppdaget bokbloggerne. Brått fikk vi bøker tilsendt for en slikk og ingenting, med hyggelige ord og en vennlig oppfordring å gi beskjed om vi skulle finne på å skrive noen ord om boken. Ingen krav, altså, men hvis vi ville kunne vi godt gjøre det. Herligheten, gratis bøker. Gratis, nye bøker. Gratis, nye bøker i hardcover. Enhver bokbloggers våte drøm!

Jo, jeg tror at man, til en viss grad, i begynnelsen vegrer seg for å slakte en bok man har fått tilsendt fra forlag. Man ville jo gjerne få flere.

Jeg tror særdeles få fremdeles er på dette stadiet. Vi har kommet over det nå. Et viktig skritt på veien for å rykke opp roten er å være mer kritisk når man får tilbud om tilsendte bøker, og ikke minst lese mer variert.

– For vi bokbloggere har et stort fortrinn i forhold til de profesjonelle.

Redaktøren bestemmer hvilke bøker den profesjonelle kritikeren skal analysere og anmelde. Bestemmelsen blir gjerne gitt ut i fra forfatterens allerede eksisterende popularitet, et aktuelt tema, eller godt etablert hype fra utlandet.

Bokbloggerne bestemmer selv, og velger ut i fra sin egen interesse. Noen plukker opp helt ukjente romaner, kanskje også helt ukjente forfattere. Andre har lest i medier om bøker som har gjort stor suksess i utlandet og som de er nysgjerrige på. Vi styres av egen lyst og interesse.

Vi styres i aller høyeste grad ikke av økonomiske årsaker. Vis meg den bokblogger som tjener penger på sin blogg.

Det kan ikke være slik at vi skal være forsiktige med å rose en bok, i redsel av å bli beskyldt for billig reklame. Det er nitrist. Jeg tar meg selv i å lete etter feil, henge meg opp i uvesentligheter, bare for å unngå dette stempelet. Det burde være en bokbloggers privilegium, å formidle en entusiasme og en så stor leseglede at det nesten går trill rundt i omtalen.

Jeg er fornøyd med mine omtaler. Jeg er det. Mye kunne helt sikkert vært annerledes, men jeg akter ikke å gi fra meg retten til å omtale bøker med en solid dose personlige betraktninger. Det grunnleggende, informasjon og analyse av språk og tema, er like fullt til stede. Jeg burde bli flinkere til å strekke de store linjer, utdype konteksten, samtidig som jeg ikke ønsker å la meg hemme av disse kravene når jeg skriver om bøker. Jeg tror jeg har funnet mitt uttrykk, og jeg mener jeg kan stå inne for det.

- Men hvorfor blogger jeg om bøker? Er det en trang til å formidle? Er det et behov for å dokumenter overfor meg selv? Er det for å være en del av et miljø som stimulerer meg til videre leselyst? Hva vil jeg egentlig?

Jeg gjemmer meg bak den litt slitne forklaringen om å ønske å spre leseglede. For å være ærlig holder det vel ikke helt mål. Jeg trenger fortsatt å definere mitt mål med bloggingen. Grublingen vedvarer...