Lest og ulest i 2015: Januar

I årets første måned har jeg lest ni romaner og to noveller. Et hinsides antall til meg å være.  Årsaken er mitt forsøk på å venne meg til lydbøker. Jeg benyttet meg av to ukers gratisabonnement hos Storytel.no og lyttet mens jeg trasket av gårde. Til og fra jobb, på toget, på turer, mens jeg hengte opp sokker og mens jeg vasket opp etter middagen. Ordene – og etter hvert også bøkene – fløy av gårde. Jeg ble svett i ørene, halvveis smågal av alskens stemmer i mitt ringe hode, ble trolig ansett som spinnvill av tilfeldige forbipasserende … og rimelig tilvendt lydbok.

Det vil si. Jeg innser dens fortreffeligheter, dens effektivitet og underholdningsverdi. Jeg har sågar forstått at det faktisk er mulig å holde seg våken mens man lytter, i alle fall så lenge man faktisk gjør noe annet underveis. Å ligge på sofaen med bok på øret funker stadig ikke. Men i alle fall. Det er ikke så strålende fantastisk at jeg gidder å betale kronasjer for å abonnere videre.

- Potensielle anklager om å reklamere for Storytel.no stilner øyeblikkelig.

Apropos dette med å leve i tiden: Jeg har til og med lest bøker i elektronisk utgave. Jeg har omsider anskaffet opptil flere nymotens duppeditter, må vite, og har myst meg gjennom et par Skram-verker på nettbrett.

Men folkens. Det hjelper ikke. Jeg trenger papirboka! Jeg trenger å ta på. Kjenne. Lukte. Blaaaaaaaaaaaa.

Jeg er bare så besynderlig elendig til å traske av sted og lese samtidig. Vi har alle vårt å slite med. Dette er mitt.

Leselista, januar

• Blodbad i Klondike, av JohanB. Mjønes
• Constance Ring, av AmalieSkram
• Et barns memoarer, av Selma Lagerløf
• Fvonk, av Erlend Loe
• Hva skjedde med Esme Lennox,av Maggie O'Farrell
• I det askovske hav, av AmalieSkram
• Madam Høiers leiefolk, avAmalie Skram
• Professor Hieronimus, avAmalie Skram
• På St. Jørgen, av Amalie Skram
• The Lover's Dictionary, av David Levithan
• Will Grayson, Will Grayson, av John Green ogDavid Levithan

Det beste av alt: Alt er blogget om! Siste bok ut er også beskrevet, og publiseres mandag. Kolla sänn, som de sier i landet forfatteren kommer fra.

To noveller og ni romaner, altså. Mest av alt: Amalie Skram, elskede Amalie. Jeg fortsatte der jeg slapp, og jeg funderer på å ta en liten pause nå, mens jeg enda kan. Det er ikke stort mer ulest igjen av henne, og jeg sørger en smule allerede. Nesten mest av alt: Ungdomsromaner. Det skal jeg definitivt fortsette med utover. Ja visst, i 2015 også.

Skal lese i februar

Ungdomsromaner. Som alltid. Dessuten skal jeg få fullført to jeg har lest litt i denne måneden: Arnhild Lauvengs I morgen var jeg alltid en løve, og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab. Lystlesing, og lystlesing må jeg få til også i kommende måned. Samtidig må jeg minne meg selv på at jeg ikke nødvendigvis MÅ skrive om hver eneste bidige og samtlige bøker jeg leser.

Note to myself: Repeter forrige setning og memorer.

Ellers gleder jeg meg stort til å bidra til å gi velfortjent oppmerksomhet til en av fjorårets favoritter. Det bringer oss over til:

Bokbloggerprisen: Kortliste

I midten av januar lettet Bokbloggerpriskomiteen på sløret og presenterte ( Langlisten ). Jeg jublet over enkelte, og gråt en skvett over bøker som slettes ikke kom med. Kortlisten ble offentliggjort for få dager siden, og jeg gråt ikke bare en skvett, men et helt basseng, et helt verdenshav, over at Tiller ikke hadde fått nok stemmer.

Tiller, du vet. Carl Frode Tiller. Det er på plass med et bilde som illustrasjon:

(unnskyld fotograf)

Ikke det at jeg har lest hans Innsirkling 3, men jeg har lest 1 og 2 og eeeeeeeelsker bøkene hans. Skråningen også, ikke minst. Men treer’n altså. Tenk å vente så lenge på at han utgir avsluttende bok i trilogien, og likevel ikke somle seg til å lese den. Lese den. Elske den. Promotere den. Omfavne den. Ja, du vet. Jeg var så klar, og nå må jeg lese den i all ensomhet. Helt uten Bokbloggerprisen i ryggen.

Helt uten at han blir invitert til Bokbloggerprisens utdeling!

Vi skulle ikke tenke oss å foreta en liten omstemming da, folkens? Bjørg? Ingalill? Anita? Anyoooooooooone?

En vakker dag googler han seg selv. La oss forte oss å skifte fokus.

Og det passer fint, for i februar skal Bokblogglandia ha fullt fokus på Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Vi skal samlese og analysere og kritisere og bejuble. Jeg gleder meg stort! Min intensjon er å lese den på nytt, kanskje med litt andre briller, og søke å finne svar på de spørsmål som har dukket opp i ettertid. Nysgjerrigheten og iveren overgår frykten for å ikke like den så godt som ved første gjennomlesing.

Kulturkjerringa

Månedens aller mest fornedrende punkt på lista: Hva har man så gjort av kulturelle ting denne måneden? Ingenting, selvsagt. Det nærmeste er å ha grått seg fullstendig i hjel av filmen Faen ta skjebnen. Jeg har lest og elsket boken og visste at jeg ville være sjanseløs, men oh my gosh, it blew me away. Knasende god filmatisering!

Jeg blir litt tom for ord. Det er ikke mer å si. Come what may in February!

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman. 

 

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan
Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Grayson forsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.

Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large.

Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.

i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.

Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.

Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.

i do not say 'good-bye.' i believe that's one of the bullshittiest words ever invented. it's not like you're given the choice to say 'bad-bye' or 'awful-bye' or 'couldn't-care-less-about-you-bye.' every time you leave, it's supposed to be a good one. well, i don't believe in that. i believe against that.

John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.

Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friends nose.

Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.

Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.

Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges) (Lena - Les mye)

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Tidligere denne måneden leste jeg Professor Hieronimus, Skrams første sinnsykeroman. Boken avsluttes med at bokens hovedperson, Else Kant, skrives ut av hans mentalsykehus og overføres til St. Jørgen. Denne boken er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus og bør leses i sammenheng.

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Naturalisme. Sinnsykeroman. Utgitt i 1895.

Else Kant ville bare sove. Hvile ut. Hente krefter. I stedet for blir hun stemplet som mentalt ustabil, attpåtil i en tilstand som krever absolutt tilsyn, medisinering og et langvarig opphold praktisk talt bak lås og slå.

Hvordan det faktisk ble til, er knapt nok til å fatte. En maktsyk overlege har beseglet hennes skjebne. Det hjelper lite at verken overlegen ved det nye sykehuset eller pleierskene anser henne som annet enn frustrert, bitter og usigelig sliten. De steller godt med henne og trives i hennes selskap.

- Hadde hun bare latt være å gnage uavlatelig om Hieronimus. Hun er som besatt.

Hieronimus og hennes mann. Knut Kant som bare ville sin kones beste. Men er det hans egentlige intensjoner? Har han egentlig en elskerinne der ute? Ønsker han en annen mor for sin sønn? Og hvorfor kan han ikke komme på besøk, redde henne bort fra dette avsindige marerittet?

Else Kants evinnelige bitterhet mot professoren og sin mann brukes mot henne. - Et tydelig tegn på hennes svekkede mentale helsetilstand, sies det. Hun repeterer seg selv, tar ikke imot tilbud om å kontakte sin mann, og nekter for ethvert forsøk på å forstå professorens handlinger.

Likevel. Sykehuset er rent og pent, hun føler seg trygg og slippes omsider også ut på egenhånd. Overlegen virker rettskaffen og elskverdig, og hun hygger seg med de ansatte. Men disse pasientene, som skifter personlighet fra det ene sekundet til det andre… Pasientene, alle de som skriker om nettene.

Else Kant ville jo bare sove. Få hvile.

«Ingen ro, ingen hvile. Bare angst, uro og forbitrelse. Og søvn – søvn, som hennes hjerne og hele legeme trengte så hårdelig til! Nei, heller ikke her ville hun få sove.»

Uro og spetakkel gjør det umulig. Motløsheten brer seg i takt med desperasjonen. Hun sliter med tannverk, men angsten for de sinnssyke drukner smerten. Det er da i alle fall noe.

Ikke et eneste øyeblikk går forbi uten at hun ber, trygler og krever å bli sluppet ut.

- Men til hva og til hvem? En venninne, den eneste hun tillater å komme på besøk, lykkes i å la henne innse Hieronimus sine spekulative løgner. Til Knut Kant fortalte han at hun ikke ønsket besøk og at hun var svært syk. Til Else Kant fortalte han at han ikke ønsket å komme på besøk. Han har bevisst satt de to ektefellene mot hverandre. – Og lykkes.

Også Else Kant lykkes. Hun løslates. Omsider lar overlegen henne slippe.

«I ett og alt den absolutteste kontrast til Hieronimus.»

Men Else Kant vil ikke hjem. Overhodet ikke, og slettes ikke enda. I stedet for insisterer hun på å bli skrevet inn på et hvilehjem. Intet rom er ledig før om fem uker, og hun velger å bli på St. Jørgen inntil da. Hun er ikke i stand til å komme hjem. Ikke slik hun er nå. Fullstendig utkjørt og uendelig trøtt.

På hvilehjemmet kan hun sove. Å, måtte hun bare få sove. Det var jo bare det Else Kant ønsket.

Ved avskjeden føler hun en usigelig takknemlighet mot overlegen som slipper taket på henne. Så langt har det altså gått, innser hun med biskt. En mann har tatt fra henne all verdighet, all personlighet, all glede og tro. En mann med makt til å leke Gud over andre mennesker.

«Hun hadde ingen i verden mere. Var kun sig selv. – Sig selv og – Hieronimus. – For ham førte hun med sig. Han og hans ferd besatte henne, og helt og holdent inne i henne, lå som en mare over og inne i og utenpå henne. – Hieronimus og hun. Ingen og intet i verden uten han og henne.»

Mye av dette er selvopplevd. Amalie Skram måtte flere ganger legges inn på institusjoner som dette. Hun møtte selv Professor Hieronimus. Kanskje er hennes beskrivelse overdreven, kanskje er den rettmessig. Mest av alt imponerte hun med en svært ærlig fremstilling av hvordan pasienten opplever denne type opphold. Angst og fortvilelse over å miste seg selv. Å ikke lenger være et menneske, men redusert til en pasient. Et tall. Kritikken er åpenbar og tydelig. Herav levnes ingen tvil om hvor Amalie Skram vil med disse romanene.

Interessant er det også å se den skarpe kritikken mot samfunnets holdninger til menn og kvinner. Urettferdigheten i det hele. Hvordan menn har forrang og kvinner enkelt minimeres til hysteriske, udugelige og generelt skyldige. Selv om dette fokus er forsøksmessig skjult i dialoger og tankespinn, er dette særlig tydelig i bokens innledende kapittel. Else Kant fraktes til det nye sykehuset, og tillates en liten rast underveis. Et fattigslig omstreiferpar kommer inn på samme kro. Mannen spiser og drikker mens konen avstår. Else Kant protesterer og argumenterer at konen er like sulten, men blir raskt avfeid at det er bare slik det er.

Sykehushierarkiet tillater ikke noe annet syn. Slettes ikke, og det lukkede miljøet forsterker det ytterligere. Det er mennene som bestemmer og kvinnene har med å adlyde. Menn er leger og kvinner er pleiersker. De innlagte kvinnene er prisgitt sine menn, forlatt med sine redsler og mistanker. En utro ektemann slipper fordømmelse, da det er fruen som er skyldig i hans ekteskapsbrudd. Hadde hun vist ham affeksjon og tilbudt ham et lunere, varmere hjem, ville han ikke trådd over disse grenser.

– Eller bare holdt seg frisk nok til å være hjemme. Utført sine oppgaver som mor og kone.

Kilde: Boken ble lest i elektronisk utgave. Dette hentet jeg fra (Nasjonalbibliotekets nettsider).

Les også: Forfatterpresentasjon og omtaler av (Amalie Skram) sine litterære verker.

Andre bloggere: Tine er min store inspirasjon hva gjelder Amalie Skram. Hun har blogget om boken i (dette innlegget). Les også (Rose-Marie) sin grundige omtale.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).

Fvonk, av Erlend Loe

Jeg vet jeg har fortalt dette før. Unnskyld. Uansett: Jeg har slått Erlend Loe i petanque. Anledningen var et par kamper i vinterserien rundt midten av 2000-tallet. Dette var ikke så lenge etter at jeg selv hadde lest L, så da motstanderne viste seg å være Brødrene Loe med venner, var det et lite under at Ellikken i det hele tatt klarte i holde kroppens spasmer og skjelvetokter såpass i sjakk at kulene ble kastet fra hånd til grus. Jeg kikket konsekvent ned og holdt meg fullstendig tyst. Noe sier meg at jeg ikke gjorde mitt aller ytterste for kulturkjendisrekruttering den kvelden.

Erlend Loe, du er flinkere til å skrive bøker enn du er til å spille petanque. Og det sier jeg ikke for å være ekkel. Jeg sier det for å gi deg ros for dine sørgmodighumoristiske historier, og for å gi deg et realt spark i ræva til å pelle deg tilbake til petanquemiljøet. Du vet. Du blir ikke bedre uten å trene. Vøttø.

Fvonk, av Erlend Loe

Humor. Politisk satire. Utgitt i 2011.

Fvonk er utbrent, deprimert og stemplet som en mann med ukultur. Som ildsjel i Norges Gang- og Mosjonsforbund var han feig tilskuer til ukulturen i forbundet. Du vet, sånn juksing med medlemstall. Ikke at han så det direkte, eller at noen snakket om det direkte til han, men han visste det jo. Sånn egentlig, det ser han i alle fall i ettertid.

Ukulturen varte og rakk, helt til en av de Gravide meldte fra. En av disse strålende skapningene som ikke tåler noe som helst urent, skittent, umoralsk. En Gravid meldte ifra, og nå er alle disse Gravide ute etter han.

Alt blir litt, men aldri helt, bedre den dagen buksedresskvinnen Helga står på trappa og krever at Jens flytter inn. Denne Jens viser seg å være statsminister, en svært sliten og lei sådan, og han trenger litt pause fra hellivsstillingen sin. En gang i blant, ofte rett som det er, trenger han å tilbringe litt tid med Fvonk. Dra på harryhandel over grensa, grue seg til Nyttårstalen, dra på Alternativmessa og bygge med kaplaklosser.

Jeg har strenge grenser for hva som jeg anser for å være morsomt. Jeg blir bister av komedier og høflige, trillende latterkuler under minglesammenkomster gjør meg mutt. Derimot syns jeg det er usympatisk morsomt med folk som sklir på isen (ikke eldre), folk som går på vegger (bare det ikke er meg) samt orddelingsfeil (nei, det har ingenting med dysleksi å gjøre). Ja, også ler jeg av Erlend Loe sine bøker.

Til og med når han selv er oppleser. Aller helst da, faktisk. Jeg humret meg gjennom 4,5 timer. 4,5 timer med fårete smil, tomt blikk (gjerne ubevisst nistirrende på tilfeldig forbipasserende) og et og annet plutselig utbrudd av heh! og fnhnhnh! Til tross for åpenbart gode grunner, ble jeg ikke tauet inn underveis i denne lyttingen.

For Erlend Loe er fin å ha på det settet. Du hyler ikke av latter, men det er klink umulig å ikke humre. Eller, enten liker du ham eller så liker du ham ikke. Og liker du han, har du heller ikke så store forventninger. Du vet at det er passe bra, og av og til er passe bra akkurat godt nok. Alt for bra, som i morsomt, blir for mye.

Du vil bare underholdes. Smile i skjegget av alle de endeløse referansene, selv om de til tider, ganske ofte faktisk, er mer synliggjort med spotlights enn diskret gjemt.

Akkurat som jeg bare vil omtale Fvonk, ikke anmelde den. Den er simpelthen bare akkurat passe morsom, akkurat passe god. Akkurat slik jeg ville ha den.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: På Ellikkens bokhylle finnes -en ørliten- omtale av «Maria & Jose», samt en -nesten like ørliten- omtale av Hal Sirowitz sine diktsamlinger «Sa mor / Sa terapeuten min» som Loe har oversatt til norsk. Og ja. Jeg nevnte petanque der også. I hvert fall og i særdeleshet at jeg vant. Vant over Erlend Loe i petanque. Google that, Loe!

Også lest: Tatt av kvinnen, Naiv.Super, L, Doppler og alle bøkene om Kurt. Dessverre før min tid som bokblogger.

Andre bokbloggere: (Lena), (Solgunn) og (Birgitte) har også blogget om Fvonk.

Amalie Skrams barnefortellinger

Amalie Skram forfatter en rekke samfunnskritiske romaner, noveller, leserinnlegg og artikler. Sågar et skuespill. Hennes eneste verk beregnet for barn og unge er novellesamlingen Børnefortellinger. Også disse novellene er klart naturalistiske og utvilsomt med spark til samfunnet.

Samlingen, utgitt både på norsk og dansk i 1890, består av følgende noveller:

• I det asovske hav (omtales i dette innlegget)
• Det blå atlaskesbånd
• Første aften: Konger i Persia
• Annen aften: Karl den femtes siste levetid
• Tredje aften: Passet ved Termopylai
• På Hondurasfloden
• Majkaland (lest, enda ikke omtalt)

Novellene er tydelig inspirert av hennes reiser til havs. I sitt første ekteskap var hun gift med en skipsreder og sammen hadde de to sønner. Skipsreder Müller tok ofte med seg Fru Amalie og deres barn på lange reiser ute på de syv hav. – Eller åtte, om man regner det asovske hav som et eget. * (se bonus)

Amalie Skram med sitt yngste barn, datteren Johanne.

Det asovske hav, av Amalie Skram

Naturalisme. Novelle. Fra Børnefortellinger, utgitt i 1890.

Så inneholder nok også Det asovske hav et bredt spenn av selvbiografiske momenter. Hvorvidt Amalie Skram selv opplevde det samme som moren i denne historien, vites ei. - Men det tenkes kan.

To gutter blir straffet for å ha forsømt leksene sine. Som straff nekter moren å ta med barna når hun og mannen forlater skipet for noen dager. Brødrene reagerer med sinne og bitterhet, utelukkende mot sin mor. Straffen føles urettferdig hard, for disse landlovene er alltid så verdifulle og spennende etter endeløse dager ute til sjøs. Foreldrene går på land, mens brødrene og barnepiken vinker farvel. Plutselig revner skipets trapp og moren faller ned i havet. Det fullkomne kaos bryter løs og de to guttene blir strengt beordret inn. De lykkes likevel med å spionere og får dermed også med seg all den dramatikk og angst som råder til lands og til vanns. Aller mest inne i deres sinn. De okker og aier seg, angrer bittert, lover bot og bedring.

Det lykkes omsider å hente opp moren, men hun er livløs og drivende hvit. Hun bæres inn i skipet og forsøkes gjenopplivet. Med guttene som skrekkslagne vitner våkner hun til live mens hun remjer og vannet spruter ut. Rent som en latterkrampe, forekommer det guttene, som ikke kan hjelpe for selv å le.

Det går bra med moren. Hun kommer seg. Overlever. Guttene er lykkelige, angeren har stilnet og de spør henne så hvordan det var å dø. Moren beretter om den varme følelsen som omga henne, lettelsen, før alt ble mørkt og borte. Barnepiken minner barna på å takke Vårherre for at det var moren, og ikke de, som falt i havet.

Historien er ytterst dramatisk. Både hendelsen i seg selv og omstendighetene rundt. Fortellingen er likevel tydelig rettet mot barn, angsten og dramatikken til tross.

Og det vanskeligste av alt: Den tvetydige moralen rundt det hele. Barna, som sinte på sin mor, får straff som fortjent når de ser henne drukne. Straffen ved å ikke kunne forlate skipet redder, motstridende nok, trolig deres liv. Barnepiken som beordrer dem til å takke Gud, selv om barna selv ønsker å takke grunnen til at de glemte av sine lekser.

Så kan man jo spørre seg: Guds lykke eller skjebnens ironi?

Merk: Majkaland er lest, men enda ikke omtalt. Øvrige barnefortellinger gjenstår å lese. Dette innlegget vil derfor med tid og stunder oppdateres.

Les også: Mitt (AmalieSkram-prosjekt) hvor jeg skriver både om forfatteren selv og omtaler av hennes verker.

Bonus: Hele fortellingen kan leses digitalt i sin helhet på (Nasjonalbibliotekets sider). - Faktisk i Leseløveutgave! * Morsomheten i innledningen er hentet fra bokens etterord. Majkaland fant jeg i novellesamlingen Sommer – riktignok uten å være listet opp i innholdsfortegnelsen. Denne finner dere (her).

The Lover's Dictionary, av David Levithan

Lese- og lyttetiden er på 2 timer. Tiden det tar, antall sider, kan ikke måle seg med verdien. The Lover’s Dictonary ønsker jeg å bla i, lytte til, igjen og igjen.

Jeg kan ikke få nok. Jeg vil ha mer, jeg vil ikke at det skal slutte, jeg vil starte på nytt igjen. Jeg vil gjenoppleve følelsen boken ga meg, da jeg leste den for første gang.

Akkurat som det første kyss. Den første berøring. Magien. Å avslutte boken føles som å oppleve kjærlighetssorg.

The Lover’s Dictonary, av David Levithan

Ikke oversatt til norsk. Utgitt i 2011.

Konseptet er annerledes alt annet. Gjennom en ordbok forteller Levithan historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. Noen ganger bare en setning, et utsagn. Andre ganger korte historier.

Suffuce, v.I don’t like it when you use my shampoo, because then your hair smells like me, not you.

Alt hva man sa og ikke sa. Alt man sa som man ikke mente. Alt man følte, men likevel ikke klarte å si.

Det lar seg ikke gjøre å fortelle om boken uten å sitere fra den. Hvert eneste ord, hver eneste lille fortelling, gjør inntrykk. Hver for seg og sammen. For det er en rød tråd gjennom det hele. Av og til tror du at du har lest det samme før, bare for å lese videre og oppdage at historien fortsetter, med en annen vending, et annet utfall.

Akkurat som det alltid er to sider ved samme sak. Han og henne. Tosomhet og ensomhet.

Stanchion, n.I don’t want to be the strong one, but I don’t want to be the weak one, either. Why does it feel like it’s always one or the other? When we embrace, one of us is always holding the other a little tighter.

Så kan man heller ikke sitere uten å insistere på at det hele er så mye mer enn det som står. Man føler det. Adopterer forelskelsen, lykken, usikkerheten, sinnet, sjalusien, fortvilelsen. Varme underfundigheter bryter ubarmhjertig med knivskarp sarkasme. Akkurat som man bare kan kjenne hat til den man virkelig elsker. At det er ingen som kan såre oss mer enn de vi elsker.

Livid, adj.Fuck you for cheating on me. Fuck you for reducing it to the word cheating. As if this were a card game, and you sneaked a look at my hand. Who came up with the term cheating anyway. A cheater, I imagine. Someone who thought liar was too harsh. Someone who thought devastator was too emotional. The same person who thought, oops. He’d gotten caught with his hand in the cookie jar. Fuck you. This isn’t about slipping yourself an extra twenty dollars of Monopoly money. These are our lives. You went and broke our lives. You are so much worse than a cheater. You killed something. And you killed it when its back was turned.

Varme og sårhet. Fellesskap og tomhet. Troskap og svik.

Tekstene er ytterst virkningsfulle. Du skal være kald for å ikke la deg berøre. Levithan har en usedvanlig evne til å la sine personer snakke med hjertet, dukke inn i deres indre og la oss kjenne på deres følelser. Dette er ingen lykkelig historie, her finnes mye smerte og bitterhet, men likevel er det noe rørende ved det hele. Noe som rører ved ditt hjerte.

Følelsene er universelle. Gjenkjennbare. Du relaterer deg til hans og hennes tanker rundt forholdet, seg selv og hverandre. Kjærlighetserklæringer veksler med krangler. De snakker med hverandre og til hverandre. Av og til uten å lytte. Stadig oftere. Helt til alt tar

Slutt.

Det er da Levithan skriver hans og hennes historie. Da de angrer. Savner. Kjenner sinne. Forsoner seg. Aner at kanskje den andre sa noe han eller hun ikke mente. Eller ikke sa det han eller hun følte. Men at de likevel angrer. Av og til angrer på at de hele tatt møtte hverandre.

Adamant, adj.You swore that Meryl Streep won the Best Actress Oscar for Silkwood, and I said, no, it was Sophie’s Choice.  The way that you argued with me, you would have thought we were debating the existence of God or whether or not we should move in together. These kind of fights can never be won — someone always comes out hurt, negating the other’s victory. We looked it up, of course, and even though you conceded I was right, you still acted like it was a special occasion.  I thought about leaving you then.  Just for a split second, I was out the door.

Boken gjorde meg søvnløs. Først forelsket. Deretter uendelig trist. Flere dager etter at jeg lyttet meg gjennom boken kjenner jeg den fremdeles som en klump i magen. Men jeg angrer ikke. Det er ingenting jeg angrer mindre på enn å ha lest denne boken.

Cadence, n.I have never lived anywhere but New York or New England, but there are times when I’m talking to you and I hit a Southern vowel, or a word gets caught in a Southern truncation, and I know it’s because I’m swimming in your cadences, that you permeate my very language.

Anbefales av hele mitt hjerte.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Kanskje den beste innlesingen jeg har lyttet til.

Les også: (Min omtale) av fantastiske Hver dag, av samme forfatter. En av mine absolutte favorittromaner gjennom tidene. Det sier ikke rent lite.

Andre bloggere: (Hildesol) (Akima) (Lena fra LesMye)

Bokbloggerprisen 2014: Langliste

Langliste for Bokbloggerprisen 2014 ble offentliggjort 12. januar kl. 12.00. Kortlisten offentliggjøres fjorten dager senere, med påfølgende samlesing. Det gledes. Gledes stort!

Bokbloggerlisten 2014

Langlisten

Årets roman

• Ida Hegazi Høyer: Unnskyld (Tiden)
• Carl Frode Tiller: Innsirkling 3 (Aschehoug)
• Aina Basso: Finne ly (Samlaget)
• Ann Kyong Sook Øfsti: Si at vi har hele dagen (Gyldendal)
• Lars Mytting: Svøm med dem som drukner (Gyldendal)
• Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz (Samlaget)

Av disse bøkene har jeg selv lest kun en. 1 . Min omtale finner dere her: (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer)

Forutbestemt og krakilsk over bestselgermaset som jeg er, er jeg skuffet over Lars Myttings nominasjon. Ikke for det. Jeg har ikke lest boken hans. Ikke har jeg lyst heller. Innsirkling 3, dermot, gleder jeg meg stort over at er på listen. Bestselgerstempel til tross. Dette er en bok jeg har gledet meg til i flere år, uten enda å ha fått somlet meg til å lese. Formodentligvis har den fått nok stemmer til å havne på kortlisten, med samlesing og invitasjon til Bokbloggertreffet. Heh. 

Unnskyld og Lodz-boka er listens mest selvsagte. Unnskyld er lest og elsket. Lodz-boka har jeg lest så mange kjærlighetserklæringer til, at jeg skal lese den. Definitivt. Jeg vil bare ventet til samlesingen. – For den kommer på kortlisten, det bare vet jeg.

Supernedturen er at Her lå Tirpitz ikke havnet på listen. Den hadde jeg virkelig troen på. Nu vel, folkens. Les den uansett. Gjør det, gjør det, gjør det.

Men dere. Tre av seks romaner er på nynorsk. Det er gøy!

Åpen klasse

• Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Sakprosa, Aschehoug)
• Siri Pettersen: Råta (Ungdomsroman, Gyldendal)
• Lise Grimnes: Kaoshjerte (Ungdomsroman, Aschehoug)
• Elin Fossdal Vaage: Hekla myter (Lyrikk, Cappelen Damm)
• Simon Stranger: De som ikke finnes (Ungdomsroman, Cappelen Damm)
• Ingvild Rishøi: Vinternoveller (Noveller, Gyldendal)

Av disse bøkene har jeg selv lest tre. 3 . Mine omtaler finner dere her: (Råta, av Siri Pettersen) (Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes) (De som ikke finnes, av Simon Stranger)

Med tre av seks bøker lest, og attpåtil to av disse nominert, kan jeg ikke annet enn å si meg fornøyd og nokså godt forberedt. Ida Jacksons semiselvbiografi om forholdet til sin bestefar, nazist under andre verdenskrig, satset jeg på ville bli nominert. Anbefalingene og rosen strømmet på i høst og tidlig vinter, så det var ingen overraskelse. I køen med uleste bøker fikk denne for min del derfor vente.

Jeg er veldig glad for at Kaoshjerte fikk nok stemmer til å havne på listen. Lises (tidligere) bokblogging har skapt litt uvisshet rundt habilitet, men boken fortjener virkelig å nomineres. Så nominerte jeg den også selv.

Simon Strangers De som ikke finnes er listens aller minste overraskelse. Hadde det vært opp til meg hadde den vunnet hele greia allerede. Just saying.

Genremessig var det muligens litt uventet med kun en sakprosa. På forhånd hadde jeg gjettet at Skammens historie ville mobilisere nok stemmer, men kanskje dens utgivelse i vår hadde litt uønsket effekt mht nominering. Mitt hjerte fryder seg over tre ungdomsromaner, selv om jeg tror vi kan slå litt forsiktig fast at komiteen fra neste år bør innlemme denne genren i Årets Roman.

I fjor kom en illustrert barnebok helt til kortlisten. Lisa Aisatos Fugl tok oss med storm, og En fisk til Fru Luna fra 2014 kunne vel så gjerne blitt nominert også denne gang. Kanskje det var for tidlig? I år ble det ingen barnebøker, men så er også denne type bøker uhyre vanskelige å yte nok rettferdighet i anmeldelser. Desto gledeligere er det at listen representeres med både lyrikk og noveller, i tillegg til nevnte sakprosa og ungdomsromaner. Vi skal være litt stolte over denne listen!

Nomineringsprosessen

Og mine nominasjoner

Alle norske bokbloggere har kunnet nominere sju bøker i de to kategoriene, altså totalt 14 bøker. Kun de som har deltatt i nominasjonsprosessen, kan avlegge stemmer når tiden er inne for dette i august. Avsløring av vinnere i de to klassene skjer først under Bokbloggertreffet i september, samme helg som Oslo Bokfestival. I fjor gikk for øvrig Agnes Ravatn av med førsteplassen i Årets Roman, med sin Fugletribunalet. Diktsamlingen Urd av Ruth Lillegraven vant Åpen Klasse.

- En roman på nynorsk og en diktsamling, altså. Norske bokbloggere leser helt klart variert. Spenningen før tidenes andre Bokbloggerpris er derfor litt ekstra stor i år. Klarer vi å formidle en like stor bredde som i fjor…?

Så langt, så godt. Langlisten innfrir.

Mine nominasjoner

I prioritert rekkefølge

Årets roman

Skjønnlitteratur for voksne

1. Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer (Les hele min omtale)

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid. Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

2. Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden (Les hele min omtale)

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

3. Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt (Les hele min omtale)

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

4. Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen (Les hele min omtale)

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

5. Lyden av asfalt, av Yngve Kveine (Les hele min omtale)

Vi er der, og vi glir rett inn i gjengen. Forfatteren skildrer hovedpersonen og hele det resterende persongalleriet med ærlighet uten det minste lille snev av selvhøytidelighet. Fyllekuler og evig jakt etter kjønnslige aktiviteter til tross, man blir unektelig litt glad i gutta.

6. Krø, av Didrik Morits Hallstrøm (Les hele min omtale)

Vi lever oss inn i denne stille forvirring. Vi vet ikke hvor vi har ham, vi vet ikke hvor vi er, og vi vet ikke hva som følger. Det er noe trist og melankolsk over det hele. Nærmest litt søvndyssende, samtidig som adrenalinet tidvis raser. Hele tiden slepende, elegant fortalt.

Åpen klasse

Barne- og ungdomslitteratur, sakprosa, lyrikk, noveller mm

1. De som ikke finnes, av Simon Stranger (Les hele min omtale)

Mest av alt skildrer han så vakkert, nesten umerkelig, livets tilfeldigheter. Hvordan tilfeldige møter og familiebånd, kan føre til lykke for en, og den dypeste ulykke for en annen. Hvordan disse ved en tilfeldighet kan møtes. Hvordan utgangspunktet var så likt, så likt. At det like gjerne kunne vært meg.

2. Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl (Les hele min omtale)

Det renner rent over av informasjon om kretsen og dens betydning, men det hele er utformet på en medrivende og lettfattelig måte. Det er underfundig, til tider herlig ironisk, tankevekkende og inspirerende. Vi kommer inn under huden på einstøingene og fellesskapet de sammen skapte.

3. Kaoshjerte, av Lise Forfang Grimnes (Les hele min omtale)

Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.

4. Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo (Les hele min omtale)

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres. Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…

_________________________________

Kilde: Alt om prisen kan leses på de offisielle sidene til (Norskebokbloggere.no)

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:

“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 

Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.

Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

Constance Ring, av Amalie Skram

Det skulle Amalie Skram til for å venne meg av min aversjon mot lydbøker. I 8-9 timer har jeg gått turer, ventet på tog og murt meg inne i lunsjpausene for å lytte til Constances evige ferd blant sorger og skuffelser.

Constance Ring, av Amalie Skram

Ekteskapsroman. Naturalisme. Utgitt i 1885.

Constance gifter seg med en 16 år eldre mann og er totalt uforberedt på ekteskapets plikter. Så er også Constance svært ulykkelig, hun som tidligere var livlig og munter. Hun lengter hjem til Molde, sine foreldre og sin barndom. Mest av alt til uskyldens tid.

Likevel sier alle at hun skal være takknemlig for å være hustru til en velholden mann som Ring. Han som kan fø henne, tilby henne en velstående omgangskrets, de deiligste kjoler og alskens selskapeligheter.

Det hjelper ei. Constance orker knapt å være i samme rom som sin mann. Hun holder avstand, er kold og trist. Omgivelsene bebreider henne for et barnløst ekteskap, for at hun ikke er hengiven nok mot sin mann, men flirter med andre menn i selskap. Selv moren, som i et forsøk på å få henne til å ta seg sammen, tilbringer flere uker hos henne. Allerede første kveld minner hun henne på de ekteskapelige plikter. Constance føler svik og skuffelse, det er en «tomhet i hennes indre», men lover bot og bedring. Det er likevel kun overfladisk. Akkurat som hennes muntre passiarer med andre menn i selskap.

”Den frie Kjærlighed er jo Tegnet paa den yderste Fordærvelse. Det vil bli Utugten sat i System, siger Sunde.” ”Siger han det?” Constance smilte mat. ”Da glemmer han vist, at Utugten allerede er sat i System, i offentlig System, og længe har været det.

Hennes omgjengelige vesen og ytre skjønnhet gjør henne populær blant hans venner. Constance passer dog på å behandle alle likt, for å ikke skape grobunn for rykter. Blant hennes beilere finner vi først og fremst Rings unge slektning, Lorck. Også pianisten Meyer vekkes av interesse for Fru Ring.

Ring selv fremstår selv i bokens begynnelse som lite attraktiv og patetisk med sitt irriterende vesen. Han er drikkfeldig, streber med sine forretninger, og virker ikke å kunne se alvorligheten av hennes tristesse og behov for andres oppmerksomhet. Han drikker seg sanseløst beruset mens han kritiserer henne for å ha «forsett henne på fløtefjeset der borte», men evner ikke å endre sin oppførsel til det bedre.

Hennes sprudlende vesen tiltrekker menn, og Lorck bedyrer raskt sin kjærlighet. Constance forferdes når det kommer for en dag at denne kjærligheten i fremste rekke er kroppslig betont. Hun kaster ham ut av sitt hjem, men fornedres når Ring ikke forstår hennes motstand.

Koldheten blir total når Constance oppdager at han har et forhold til tjenestepiken. Hun fortsetter likevel å leve med ham. Ekteskapet går inn i den fullkomne krise når tjenestepiken omsider blir med barn, til tross for Rings fornektelse av forholdet. Constance flytter til sin tante og går til presten for å kreve skilsmisse. Hun argumenterer stolt og kraftig, så selv presten ikke kan annet enn å gi henne aksept. Likevel fordømmer hennes foreldre valget. Det blir en skandale, det er utenkelig. Hvorfor vil hun gi sine foreldre en sådan sorg? Ring trygler henne og samfunnet stempler henne.

- Hun planlegger å gifte seg med Lorck, stakkars Ring. Ja, slik må det være. Noe annet kan ikke være årsaken.

Constance kan ikke tenke på seg selv. Hun flytter derfor tilbake til sin mann, under lovnad om kun praktiske årsaker. Det tar dog ikke lang tid før Ring atter presser henne, hvorpå hun reagerer med depresjoner og avmagring.

Senere dør han. Under en kraftig storm på havet forliser hans kutter og han drukner. Det hele er kaldt og nøysomt beskrevet. Constance straffer seg selv. Hun er oppgitt, motløs og isolerer seg fra omverdenen. Oppgjøret etter hans plutselige død avslører at forretningene har gått i grus. Hun overlates til fattigdom, og hun står overfor to valg. Et nytt ekteskap eller selvmord.

Samme dag som hun beslutter å ta sitt eget liv, mottar hun et frierbrev fra Lorck, som i alle disse år aldri har sluttet å elske henne. Hun aksepterer og flytter med ham til Paris. Så slipper hun omsider alle sine hemninger og opplever en brå og uventet forelskelse. Samtidig kommer Meyer uanmeldt til byen. Meyer som selv er tindrende forelsket i Constance, dypt fortvilet over at Lorck har kommet ham i forkjøpet. Constance er attpåtil svanger.

Men lykken varer ikke lenge. Lorck blir syk. I hans sykdomsperiode får hun vite at Lorck har skjult et barn, som nå er død. Atter en skuffelse, atter en ny vemmelse. Så har heller ikke Lorck opptrådt hederlig. Constance aborterer, blir kold og avvisende. Forelskelsen hun tillot seg dør brått.

Mens hun trykker sannheten til sitt bryst, trøster hun seg med Meyers vennskap. Han innrømmer raskt sin forelskelse, men hun holder stadig avstand. Klinkende klar på at hun ikke under noen omstendighet akter å være utro. Riktignok faller hun for ham, men hun gjør aldri noe usømmelig.

Tilbake i Kristiania overrasker hun sin mann mens han undersøker en pasient. Mor til hans avdøde sønn. Han, som aldri ville gjøre noe mot sin frue, er svak når hans tidligere elskerinne gir seg hen til ham. Sjalu og med alle illusjoner brutt, sverger hun på den grusomste hevn. Hun akter å innfri Meyers ønsker. Nå har hun umulig noe mer å tape.

Neste kveld kommer han på besøk til deres sommerhus. Lorck er fremdeles i byen, uvitende om Meyers visitt. De tilbringer natten sammen. Fru Lorck er sin mann utro. Når Meyer tar avskjed neste morgen, faller et bilde ut av hans lomme. Det er Emma, sypiken Meyer i disse årene har hatt et hemmelig forhold til. Verden går i knas. Så heller ikke ham… Hun bestemmer seg for å avslutte sine sorger, sitt bedrøvelige liv der sorger og skuffelser har etterfulgt hverandre.

Med minne om farens bebreidelser om hennes egoisme, tømmer hun en flaske med morfin.

Constance Ring slutter aldri å ryste leseren, selv om godt over hundre år er gått. Boken, som ble hennes romandebut, ble utgitt i 1885, betalt av forfatteren selv. Gyldendal nektet å innfri avtalen om trykking da det særdeles provokative innholdet ble avslørt. Så vakte også romanen den ytterste forfjamselse og harme i datidens samfunn.

Tenke seg til. Kritisere ekteskapets hellige institusjon, kirkens dobbelmoral, samfunnets urettferdige seksualmoral, fattigvesenet og snakke fromt om feminisme og likestilling. Og attpåtil være kvinne!

Forkastelig, var det. Fullstendig forkastelig.

Så er det også interessant, rent språklig sett, å se hvordan Amalie Skram har brukt den ytre skjønnhet som en skarp kontrast til det indre. Det vakre ytre, de lekre klær, det mest forseggjorte interiør, disharmonerer kraftig med hennes sinnstilstand. Videre er det spennende at personene i boken eksempelvis diskuterer Gustave Flauberts Madame Bovary, et av naturalismens aller største verker. Genren hvor Amalie Skram utpekte seg som Norges aller fremste representant.

Amalie Skram vakte oppsikt også i 1882 da hun debuterte med novellen Madame Høiers Leiefolk, med dens kritikk av samfunnets skille mellom fattige og rike. Selv var hun nygift med Erik Skram, etter det havarerte ekteskapet med skipsreder Müller. Som i hennes øvrige verker er det sterke paralleller mellom Constance Ring og hennes eget liv. Amalie var selv purung da hun hun giftet seg første gang, helt uten forutsetninger eller viten om hva dette ville medbringe. Bitter og stridslysten, med et intenst ønske om å vekke forståelsen om dobbelmoralen og urettferdigheten i samfunnet, skrev hun sine bøker med en intensitet og modighet vi aldri kan glemme. Hun hadde jo opplevd så mye selv, og gjorde det stadig. Amalie var bitter, sint, sjalu og krigersk. Med god grunn.

For en stemme, for en djervhet, for en samfunnsstormer!

Constance Ring er både dypt kritisk og ytterst handlingsmettet. Svikene står i kø, og til slutt blir det for mye for henne å takle. Hun har seg selv å takke, hun forventet så meget bedre. Hennes egne verdier blir knust av foreldre, så vel som ektefeller og fortrolige. Av kirke og storsamfunn. Hun er blitt en byrde for seg selv. Hun har intet mer å kjempe for, de andre skal ikke lenger måtte utstå å ha henne der.

For på Amalie Skrams tid skulle kvinner tie og tilgi. Mannen var jo så svak, så lenket til sin kropps sterke lyster, han kunne jo aldeles ikke noe for det. Elskerinner, overgrep og forlystelser.

Tilgi ham kvinne, han mener jo intet vondt med det. Nei, det er din feil. Du har forsømmet dine plikter, du skulle vært mer kjærlig mot ham, mer oppofrende. Det er din feil.

Takk, Amalie Skram. Takk for at du talte samfunnet midt imot. Snakket der andre tiet. For du hadde helt rett. Det hele var ytterst urettferdig.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. 

Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denne artikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av øvrige romaner og noveller.

Andre bloggere: Les gjerne (Lena fra LesMye) sin omtale av samme roman.