Første leste bok i det nye året ble ungdomsromanen Blodspor i Klondike, av Johan B. Mjønes. Romanen kom ut i 2014 og er en frittstående oppfølger til Død manns kiste fra 2013.
Blodspor i Klondike, av Johan B. Mjønes
Ungdomsroman. Utgitt i 2014.
16 år gammel Leif er 16 år og tidenes yngste deltaker i Iditarod, verdens lengste og tøffeste hundesledeløp i Alaska. Han unge alder til tross, Leif ligger etter noen dager usedvanlig godt an og det hele ligger an til en sensasjon uten sidestykke. Alt endrer seg når en vinterstorm slenger hundesleden opp en fjellvegg og tvinger Leif og hans eneste gjenværende hund til en brutal kamp for å overleve.
En kamp mellom liv og død, krig mot kapitalismens miljøødeleggelser og frådende grizzlybjørner. En gryende forelskelse, iskalde dager og enda kaldere netter. - Det hele er rasende spennende. De første femti sidene er en demonstrasjon av hvordan man kan holde leseren i ånde. Femti sider, og du er garantert å måtte holde pusten. Det er sjeldent å oppleve, og det gleder selv en leser langt eldre enn målgruppen.
Spenningen holdes ved like gjennom de resterende to hundre sidene, dog i en roligere versjon. Vi går fra heseblesende hjerte-i-halsen-spenning til et gjennomgående driv hvor man blar fra side til side uten ønske eller vilje til å stanse før man vet hva som skjer. Så avsluttes det hele også brått og brutalt. Jeg lar meg imponere.
Samme spenning finner vi i første bok om Leif, hvor han sammen med sin fetter Paul under en dykketur oppdager vrakrester fra andre verdenskrig. I omtalen er det vel og merke større fokus på det regelrett dårlige språket. Jeg kom i mitt blogginnlegg med en rekke eksempler på både motsigelser, gjentakelser og kunstig språk. Det var derfor med en viss skepsis jeg leste Blodspor i Klondike.
Dette er heldigvis langt på vei forbedret i oppfølgeren. Ungdommer fortjener romaner med godt språk. Jeg kunne med glede raskt konstatere at forfatteren har lært av sine feil. Det er dessverre fortsatt langt fra knirkefritt, men forbedringen er, forholdene tatt i betraktning, enorm.
Språket flyter langt bedre, både med hensyn til ordlyd og troverdige samtaler. Det problematiske denne gang, uten at jeg ser dette var et problem i første bok, er den uvanlige tegnsettingen. Plutselig overdreven bruk av utropstegn, som tre setninger på rappen, er èn ting. Det oppstår tross alt relativt sjeldent. Det store problemet er kommabruken. Jeg finner rett og slett ikke noe system i hans bruk av dette tegnet. Selv er jeg over gjennomsnittet glad i komma, det innrømmes uten det snev av fornektelse, men her har jeg møtt min overmann.
Kjære forfatter. dersom du leser disse ord, vennligst klikk deg inn på (denne siden).
Når det meste annet er mer enn godt nok, er dette ekstra skjemmende. Som i første bok innså jeg tidlig at jeg måtte tvinge meg selv til ikke å smake på hver setning, men lese romanen ut i fra ren handling.
Historien i seg selv er nemlig mer enn god nok. Jeg trodde på Leifs vandring gjennom snødekte Alaska. Jeg trodde på naturskildringene, det dramatiske været, på menneskene han møtte og utfordringene han måtte stå ovenfor. Jeg trodde til og med på Leif. 16 år gamle Leif som i flere måneder er forlatt og forfulgt, halvdød av frost og forsvart av ulver.
Bokens store fortrinn er forfatterens unike evne til å skrive spennende og engasjerende. Med en god dose samfunnsengasjement i bunn, er dette en bok jeg gjerne anbefaler videre til ungdom.
- Mon tro om tredje og avsluttende del i serien om de to fetterne blir aldeles helt perfekt?
Kilde: Anmeldereksemplar mottatt fra forlaget.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar