Amalie Skram forfatter en
rekke samfunnskritiske romaner, noveller, leserinnlegg og artikler. Sågar et
skuespill. Hennes eneste verk beregnet for barn og unge er novellesamlingen Børnefortellinger.
Også disse novellene er klart naturalistiske og utvilsomt med spark til
samfunnet.
Samlingen, utgitt både på norsk og dansk i
1890, består av følgende noveller:
- I det asovske hav (omtales i dette innlegget)
- Det blå atlaskesbånd
- Første aften: Konger i Persia
- Annen aften: Karl den femtes siste levetid
- Tredje aften: Passet ved Termopylai
- På Hondurasfloden
- Majkaland (lest, enda ikke omtalt)
Novellene er tydelig inspirert
av hennes reiser til havs. I sitt første ekteskap var hun gift med en skipsreder
og sammen hadde de to sønner. Skipsreder Müller tok ofte med seg Fru Amalie og
deres barn på lange reiser ute på de syv hav. – Eller åtte, om man regner det
asovske hav som et eget. * (se bonus)
Amalie Skram med sitt yngste barn, datteren Johanne. |
Det asovske hav, av Amalie Skram
Naturalisme. Novelle. Fra
Børnefortellinger, utgitt i 1890.
Så inneholder nok også Det
asovske hav et bredt spenn av selvbiografiske momenter. Hvorvidt Amalie Skram
selv opplevde det samme som moren i denne historien, vites ei. - Men det tenkes
kan.
To gutter blir straffet for å
ha forsømt leksene sine. Som straff nekter moren å ta med barna når hun og
mannen forlater skipet for noen dager. Brødrene reagerer med sinne og
bitterhet, utelukkende mot sin mor. Straffen føles urettferdig hard, for disse
landlovene er alltid så verdifulle og spennende etter endeløse dager ute til
sjøs. Foreldrene går på land, mens brødrene og barnepiken vinker farvel.
Plutselig revner skipets trapp og moren faller ned i havet. Det fullkomne kaos
bryter løs og de to guttene blir strengt beordret inn. De lykkes likevel med å
spionere og får dermed også med seg all den dramatikk og angst som råder til
lands og til vanns. Aller mest inne i deres sinn. De okker og aier seg, angrer
bittert, lover bot og bedring.
Det lykkes omsider å hente opp
moren, men hun er livløs og drivende hvit. Hun bæres inn i skipet og forsøkes
gjenopplivet. Med guttene som skrekkslagne vitner våkner hun til live mens hun remjer
og vannet spruter ut. Rent som en latterkrampe, forekommer det guttene, som
ikke kan hjelpe for selv å le.
Det går bra med moren. Hun
kommer seg. Overlever. Guttene er lykkelige, angeren har stilnet og de spør
henne så hvordan det var å dø. Moren beretter om den varme følelsen som omga
henne, lettelsen, før alt ble mørkt og borte. Barnepiken minner barna på å
takke Vårherre for at det var moren, og ikke de, som falt i havet.
Historien er ytterst
dramatisk. Både hendelsen i seg selv og omstendighetene rundt. Fortellingen er likevel
tydelig rettet mot barn, angsten og dramatikken til tross.
Og det vanskeligste av alt:
Den tvetydige moralen rundt det hele. Barna, som sinte på sin mor, får straff
som fortjent når de ser henne drukne. Straffen ved å ikke kunne forlate skipet redder,
motstridende nok, trolig deres liv. Barnepiken som beordrer dem til å takke
Gud, selv om barna selv ønsker å takke grunnen til at de glemte av sine lekser.
Så kan man jo spørre seg: Guds
lykke eller skjebnens ironi?
Merk: Majkaland er lest, men
enda ikke omtalt. Øvrige barnefortellinger gjenstår å lese. Dette innlegget vil
derfor med tid og stunder oppdateres.
Les også: Mitt (AmalieSkram-prosjekt) hvor jeg skriver både om forfatteren selv og omtaler av hennes
verker.
Bonus: Hele fortellingen kan
leses digitalt i sin helhet på (Nasjonalbibliotekets sider). - Faktisk i Leseløveutgave! * Morsomheten i innledningen er hentet fra bokens etterord. Majkaland fant jeg
i novellesamlingen Sommer – riktignok uten å være listet opp i
innholdsfortegnelsen. Denne finner dere (her).
1 kommentar:
Du har blitt min kilde til nye innspill når det gjelder Amalie Skram. Tar romanene først, men så er jeg klar for noveller og barnefortellinger. Nå er min te ferdig, og den neste timen skal jeg tilbringe på St. Jørgen :)
Legg inn en kommentar