Brevene dine legger jeg under madrassen, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

En gang før sommerferien leste jeg en bok som gjorde mitt hjerte bløtt. Jeg ble glad i menneskene og glad i boken. Litt på grunn av det unike i en roman utelukkende dannet av brevkorrespondanse. Aller mest på grunn av varmen og håpet romanen formidlet. 

Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

Skjønnlitterær selvbiografi | Roman i brevform. Utgitt i 2012, oversatt til norsk i 2015. 

Konseptet er spesielt: Gjengivelse av en reell brevveksling mellom en ung jente og en eldre kvinne gjennom flere tiår. Og kvinnen er ikke hvem som helst. Hun er Astrid Lindgren, alle barns tøysete og samtidig litt strenge venninne og bestemor.

Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.

Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.

Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.

Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.

Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.

Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.

Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.

Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.

Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.

Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.

Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.

Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.

Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.

Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.

Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.

Sara … min Sara.

Jeg ble oppriktig overrasket over hvor berørt jeg ble. Kanskje ikke over brevene i seg selv, men helheten, hvordan de skaper en historie utover det som faktisk fortelles.

For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.

Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Marianne) (Tine) (Alette) (Tone) (Ina)

Bonus: Klikk deg inn på Lene Asks tegninger fra boken, publisert gjennom Bokvennen.

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Det var liksom aldri noen tvil i hennes sjel. Selma Ottilia Lovisa Lagerløf (1858-1940) skulle, måtte, trengte å skrive. Det var forfatter hun skulle bli, og forfatter ble hun. Selma Lagerløf debuterte i 1891 med romanen Gösta Berlings saga, og 18 år senere ble hennes forfatterskap hedret med Nobelprisen i litteratur.

Fortellergleden startet i tidlige barneår, men det var først under lærerutdanningen hun maktet å finne retningen hun ønsket å gå. Hun ville la seg inspirere av alle historiene og sagnene fra sin barndoms Värmland. Skildre menneskene, omgivelsene og samfunnet. På godt og på vondt, og alltid med god moral i bunn.

(skjermdump fra www.marbacka.com)

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Biografi. Alternativ tittel: Et Mårbackabarn. Utgitt i 1930.

Selma Lagerløf vokste opp på Märbacka, en herregård som hadde vært eid av slekten i flere generasjoner. Mens Selma studerte på lærerskolen døde hennes far, og broren Johan overtok driften. På dette tidspunkt var gården så preget av økonomiske utfordringer, at han ingen annen utvei så enn å selge gården.

Som voksen og suksessfull forfatter lykkes Selma Lagerløf å kjøpe tilbake Mårbacka. Først hovedbygningen i 1907, deretter hele gården takket være premiepengene fra Nobelprisen. Hun drev gården med driftig hånd, og ble viden kjent – og kritisert – for å gi lønn så det monnet til sine arbeidere. På denne tiden adopterte hun en liten gutt, ikke helt ulik Nils Holgersson, romanskikkelsen fra en av hennes mest populære verker. Hun forble ugift, men hadde et på den tiden et uhørt forhold til en annen kvinne. Hun engasjerte seg ellers i kvinnesaksarbeidet, og var en av de mest markante stemmer som talte for å gi svenske kvinner stemmerett.

Selma Lagerløf forble på Mårbacka resten av sine levedager. I dag er Mårbacka museum og levende minne over en av Nordens aller største forfattere. Akkurat som hun selv ønsket.

Boken jeg har lest er andre bok i hennes memoarer: Mårbacka-triologien. Første bok Mårbacka ble utgitt allerede i 1922, og omhandler beboerne, gården og dens historie. Tredje og siste bok ble utgitt i 1932 med tittelen Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerløf. Dette skal være hennes egen dagbok som hun skrev under et opphold i Stockholm som fjortenåring.

Et barns memoarer tar oss med tilbake til tiden rundt 1870. Stedet er Mårbacka og det er 10-12 år gamle Selma selv som forteller. Som nest yngst i en søskenflokk på seks var det alltid liv og røre rundt henne, selv om de sjeldent forlot gården. Som vanlig blant de mer priviligerte i samfunnet, fikk søskenflokken undervisning i sitt eget hjem, og lærerinnene var en naturlig del av storfamilien. Noen ble der en mannsalder. Andre måtte forlate gården i hui og hast. - Gjerne på grunn av uheldige kjærlighetsforhold. Det var ikke alt de små forstod, men de observerte, la sammen og dro slutninger de tok med seg videre i voksen alder. Aller fremst, kanskje, Selma selv. Selma som lyttet, så og memorerte.

Boken er en samling historier fra hennes barndom, og Selma Lagerløf gir oss et fint og lett vemodig tidsbilde fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle som har lest hennes øvrige verker vil nikke gjenkjennende til mennesker hun som voksen flettet inn i sine historier. Jan i Skolycka, for eksempel, bedre kjent som Keiseren av Portugalien. Men mest om alt handler det om livet på gården, alt sett gjennom en ung pikes øyne. En jente hvis største frykt var å måtte gå på ball. Halt som hun var, var det ingen som tok seg bry med å by henne opp til dans. Frykt, i alle fall frem til hennes kjære far ble alvorlig syk. Hun vegret seg for å ta han med i sine bønner, og hun straffet seg selv med å lese Bibelen fra perm til perm. Hvis hun gjorde dette, ville han overleve. Så Selma leste. Leste og leste. I alle fall helt til foreldrene forstod og magien ble brutt. Kanskje hjalp det uansett. Faren overlevde, men ble aldri helt seg selv. Han ble fort sliten og maktet ikke helt å engasjere seg i gårdsdriften. I stedet viet han sin tid til gårdens egen fiskedam. Og om søndagene gikk hele familien til kirken. Helt fremst, uten å høre noen verdens ting av hva presten sa. Å, alle disse minner som utgjør en hel barndom!

Et barns memoarer er en samling søte historier fra en gryende forfatters spede start. Hun forteller selv, og hun forteller historier hun har hørt fra andre. Unge Selma var et observant barn, og beretter i denne boken om en barndom fylt av store og små begivenheter. Alle fortellingene bindes sammen av en rød tråd: Selmas ustoppelige drømmer om å bli forfatter. Det hele er rørende, sorgmuntert og skjønt.

Alt i og rundt Mårbacka, hennes eget lille paradis.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye 6 timer. Lest inn i 1979, møysommelig fortalt med pustepauser på de mest ureglementerte steder.

Les også: Snart tre år er gått siden jeg leste Selma Lagerløfs Keiseren av Portugalien. (Min omtale) er skrevet i eufori over en stor, stor leseopplevelse. Anbefales på det hjerteligste.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:

“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 

Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.

Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

Sandmannen, av Lars Kepler

Innimellom alle andre romaner, gjerne med litt tyngde, er det rett og slett fullstendig nødvendig med krim. Bestialske mord, marerittaktige overgrep og systematisk partering av menneskekropper er som balsam for et lesetrett bokhjerte. Hvor grusom innrømmelse er vel ikke det.

- Men bare lese, Ellikken. Bare lese. Du trenger ikke bruke mer tid på boken enn det. Bruk den bare som underholdning. Som en pausefisk. En avveksling.

Akkurat som det er mulig. Akkurat som om jeg klarer å la være når jeg leser en bok som er så til de grader fengslende og avhengighetsskapende. En type bok du tar med deg inn på do og blir sittende til noen bekymret banker på. En type bok du leser på toget og glemmer å gå av på riktig stasjon. En bok du motvillig sovner av, fullstendig uakseptabelt sent på natta. En bok hvis antihelt overtar rollen som tidenes skumleste, du vet, etter Twin Peaks Bob.

Sandmannen, av Lars Kepler

Jurek Walter er innelåst på livstid, så til de grader innelåst at han ikke skal snakkes til, kun ivaretas. I årevis gjorde han seg skyldig i utallige kidnappinger og mord. Plutselig en dag kommer en avmagret ung mann skjelvende langs jernbanesporene. – En av Jureks antatte ofre. Politietterforsker Joona Linne og hans betrodde kolleger aner konturene av en medhjelper. En som holder fortet mens Jurek er bak lås og slå. Politikvinnen Saga Bauer skrives inn på det strengt bevoktede fengselet, i håp om å avdekke sannheten. I håp om å redde flere ofre.

Sandmannen er fjerde bok i serien om politietterforskeren Joona Linna. Selv om boken til stadighet refererer til tidligere hendelser, kan boken leses frittståend. Dette virket i alle fall knapt nok forstyrrende på undertegnede Kepler-debutant.

En kriminalroman på over 500 sider kan i utgangspunktet knapt kalles et tidsfordriv, en bok man kjapt leser igjennom for avvekslingens skyld. Til tross for mursteinstørrelsen leser man likevel boken forsvinnende raskt. Det er umulig å la være, for selv om den er uhyre grotesk er den minst like spennende. Kepler bidrar ytterligere til lesehastigheten ved å dele inn i korte kapitler, gjerne på 2-3 sider, sprekkferdige av intensitet, forfølgelsesvanvidd og galskap. – Og selvsagt med en uendelig rekke cliffhangers. Det er ikke den eneste lille mangel på situasjoner som kan oppfattes som skremmende, selv om de kanskje i realiteten ikke er det. De har leseren i sine hule hender. Vi fanges.

Ikke for det. Alt det groteske gir unektelig en bismak i munnen. Handlingen er stygg i seg selv, men også krydret ytterligere med alt fra sadistiske fengselsleger til overgrep innenfor hjemmets fire vegger.

Likevel leser jeg så øyet blir stort og haken faller ned. Jeg blir regelrett kvalm og uvel og ønsker egentlig ikke å lese, men det frydefulle ufyselige i meg vil ha mer.

Til tross for at selve løsningen oppfattes som temmelig lettvint, tross de mange logiske brister, tross alle lettvintheter, forsinkede aha-oppdagelser og ulåste dører: Intensiteten tilgir de fleste feil. Du må godta litt, lese boken med alle dens brister og knekker. Bare la deg underholde. Rive med. Om slike ufyseligheter kan klassifiseres som underholdende.

For det er noe litt irriterende, umoralsk, over det hele. Vi rystes, vemmes, ikke for moralens skyld, noe viktigere enn oss selv, men kun fordi vi skal underholdes. Jeg liker det ikke, men av og til oppfatter jeg det likevel som nødvendig for å beholde leselysten.

For sammenligningens skyld: Bestialiteten oppfattes som grunnleggende verre enn for eksempel i Jo Nesbøs omdiskuterte Politi. Samtidig mer intelligent enn bestselgeren Kråkejenta av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist. Sistnevnte leste jeg med avsky. Ikke av handlingen i seg selv, men på den utilslørte og usympatiske jakten etter å sjokkere leseren, uten å gi oss noe mer.

Psydonymet Lars Kepler gir oss noe mer enn kniver gjennom brystet, levende begravde og maskingeværmassakre. De gir oss et persongalleri med troverdighet. Menneskene i Sandmannen fremstår som ekte personligheter, med følelser, svakheter og styrker.

Akkurat derfor er bismaken i munnen til å leve med.

Anbefales!

– Som underholdning, i all dens grusomhet.

Bonus: Sandmannen er en bok som får deg til å kikke en ekstra gang på yougurtrosinene du stapper i deg.

Kilde: Fått av en bokelskende petanquespiller

Andre bloggere: (Berit) (Tine) (Anita) (Artemisia) (Karete) (ebokhyllami) (Rita)

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Hva gjør en 13 år gammel jente når en feberepidemi tar livet av familie og venner? Pakker ryggsekken og overlever, vel!

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Ungdomsroman. 2014

Forlaget skriver:

En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.

Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og er den første boken i en dystopisk trilogi. Oppfølgeren kom nylig ut i forfatterens hjemland Sverige. Den første i rekken kom ut i norsk språkdrakt i mai måned.

Vi følger Hedvigs kamp for å overleve i en forlatt verden. Foreldre og lillebror ble revet bort fra henne i løpet av en eneste kveld. De ble brått rammet av en uforståelig feber. Verken væske eller tabletter kunne redde dem. Noe er fryktelig galt.

Enda har hun unngått feberen, den som har tatt livet av alle hun kjenner. Av alle. Hedvig kommer seg ut av leiligheten og låser seg inn på skolen hvor hun finner utstyr og mat nok til å kunne overleve på egen hånd. Nå er hun helt alene i den store verden.

Tror hun.

Og akkurat der, på dette kritiske punkt, mister boken det helt vesentlige for i mine øyne å bli en innertier. Hedvig er overbevist om at hun er eneste gjenlevende menneske, men likevel fremstår hun som målrettet og full av initiativ. Hun skal overleve for en hver pris. Hun er ikke det ringeste i tvil. Reflekterer knapt over det. Telt er med, pasta for flere måneder, fornuftige, varme klær, bok om jordbruk og spiselige planter. Alt.

Selv om hun altså er hellig overbevist om at hun er ytterst alene. Helt, helt alene.

Selv ikke når Ella, en jevnaldrende jente i samme situasjon som Hedvig, kommer inn i livet hennes, har hun den minste tro på at det finnes andre levende der ute. Ikke en gang da. Ære være henne for overlevelsesinstinktet, men særlig troverdig er det ikke. Knapt nok et snev av panikk eller sorg avsløres, men holdes tett inntil brystet. Hun kan ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene, for hun må for en hver sak overleve. 

– Men overleve for hvilken grunn? Hva har hun strengt tatt å leve for? Hadde det ikke vært mer menneskelig å reagere med vill panikk og krampegråt? I hvert fall i, la oss si, ti minutter?

Spesielt.

Selv ikke når Ella flytter inn til Hedvig, altså. Og, kanskje like prekært, selv når Hedvig omgir seg med et sprell levende menneske, eller for den saks skyld en katt, hest eller andre dyr, føler hun noe behov for å danne emosjonelle bånd. Nærhet, trygghet, vennskap og varme er underordnet alt annet. Her gjelder det å melke kyr, bryte seg inn på kjøpesenter for å finne vinterjakker, eller koke seg te til frokost.

Etter min oppfatning særdeles lite troverdig situasjonen tatt i betraktning, altså. Derimot glitrer den på andre måter, så vær så snill: Les videre.

- Det er gode grunner til at boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge.

Der hvor boken mangler troverdighet ut i fra situasjon, er den i aller høyeste grad troverdig ut i fra hovedpersonens alder. Jo visst, er Hedvig noe mer voksen og fornuftig enn 13-åringer flest, men – og dette er noe selvmotsigende av undertegnede – en krise hun gjennomgår lar henne ikke forbli upåvirket. Hun blir bråmoden, totalt avhengig av å tenke rasjonelt og tilegne seg kunnskap hun tidligere ikke kunne drømme om å ønske å vite noe om.

Historien kan følgelig meget vel brukes som symbol på overgangen barn-voksen. Hedvig løsriver seg fra sine foreldre, blir trygg på seg selv og søker vennskap. Kropp og gryende seksualitet tar mye av fokus, samtidig som det glir naturlig inn i historien. Tematikken og problemstillingene i så måte er lett gjenkjennelige, selv om bakgrunnen er dramatisk. Fortelleren er dessuten virkelighetstro i sin fremstilling. Her truer ingen zombier rundt et hvert gatehjørne. Ingen mystiske ufoer fra oven. Det er diskusjoner om griser skal slaktes og frykt for at mobilen skal utlades.

Der hvor det rent emosjonelle er skuffende lite realistisk, er altså det meste annet over all forventning. Alt pakket inn i et gjennomgående godt – men enkelt – språk. Befriende fritt for jålerier og lange utbroderinger hvor leseren lett mister tråden. Det er rett frem, realistisk og jordnært. Akkurat slik som Hedvig. Videre en nesten total mangel på sedvanlige spenningsmomenter og oppbrukte cliffhangers.

Og likevel:

Inderlig medrivende. Det er knappest mulig å legge fra seg boken før siste side er lest.

Min konklusjon? - Noe skuffende, mye bra. Dels virkelig bra. Høyst sannsynlig sånt som ungdommen lika'. -Men er summen verdt en pris...?

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Mangschou!

Andre bloggere: (Ubok - Bjørg) (Julies bokbabbel) (Elis lesebabbel). To av tre er begeistret, en av tre er attpåtil vilt begeistret.

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

Jeg har sagt og følt mye om Jonas Gardells triologi om aidsepidemiens inntog i 80-årenes Stockholm. En tid, en sykdom, en frykt jeg selv opplevde, men likevel ikke forstod noe av. Ikke egentlig. Det ble snakket om, men all empati ble rettet mot en ung gutt, en bløder, som ble syk selv om han var helt uskyldig. Han hadde ikke gjort noe galt. Han trengte mer blod, det var alt. Hvordan kunne noe så livgivende bli så dødelig? 

Han hadde ikke gjort noe galt. Akkurat som om de smittede homofile hadde gjort noe galt. De som bare ville elske noen som elsket dem.

Nå er turen kommet til tredje og avsluttende bind. Døden. Mange forelsket seg, mange ble smittet, altfor mange døde. 

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

Dette er fortellingen om mine venner. Om Paul og Bengt, Seppo og Lars-Åke. Om Rasmus og Benjamin. De som søkte friheten og kjærligheten i en tid ikke så langt fra vår. Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 

Mens første bind tar oss med til den søkende Rasmus på jakt etter å finne seg selv og kjærligheten, møter vi de vonde realitetene i bind 2. Vel etablert i et genuint parforhold, skjer det alle frykter. Sykdommen kommer i hus. I siste og avsluttende bind konfronteres vi altså med døden. Samtidig, en livsbejaende trass og stolthet som er viktigere enn alt annet.

Det som fortelles her, har hendt. Og det skjedde her. I denne byen./På et tidspunkt i historien da homoseksuelle relasjoner i USA og Vest-Europa var i ferd med å bli akseptert både juridisk og sosialt, begynte unge og middelaldrende homoseksuelle menn å dø.

Temamessig holder Gardell seg godt innen tema, til tross for stadige tilbakeglipp og repetisjoner. Rent litterært opplever jeg at han utvikler sin skrivekunst fortløpende i fremveksten av trilogien. Mer viktig er det hvordan han, selv om han ikke er noen rendyrket forfatter, makter å balansere på knivseggen av de ytterste følelsesutbrudd. For tema til tross, i siste bind blir det aldri helt hjerteskjærende vondt. Mens jeg i første bind lot meg fortrylle av forelskelse, og jeg i andre bind gråt mitt hjerte i stykker, opplevde jeg siste bind som langt mer opplysende og tankevekkende. Man lar seg forferde, kjenner på smerten, lar seg oppsluke av ren empati. Beretningen er stille og fredelig. Heller enn bitterhet, kjenner vi på forfatterens iherdige forsøk på å få leserne til å forstå, lære av fortiden, forkaste gamle fordommer. 

Ikke for det. Vi kjenner på alle spektre, fra det ytterste onde til det innerste vakre. Den dypeste sorg veksler med humor og fjolleri. Utbrudd av sinne avløses av kjærlighet og omsorg. Fiksjon samhandler med fakta. Alt balanseres, ingenting føles for voldsomt til ikke å kunne omfavne.

Persongalleriet er også enestående. Geniunt ekte. - For det er jo han selv og hans venner Gardell skriver om. Så er det også med varme han lar oss bli kjent med dem. Humoren er essensiell, men Gardell formidler samtidig også en ærlighet som går rett i hjertet. Han lar oss se baksiden, alt som ikke er bra. Det er nesten ikke til å unngå, leseren blir oppriktig glad i hver og en. Ved endt lesing oppleves det nærmest som en sorg at det hele er over.

Bøkene har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Jeg har ledd, blitt overrasket, rynket litt på pannen. Jeg har latt meg forelske, avsky og sørge. Jeg har grått, krampegrått, hulket ut av en annen verden. Det er så mange følelser som flommer ut av leseopplevelsen. 

Alt forklares og, for de mindre lettrørte, godtas nettopp på grunn av tema i seg selv. Gardells beretning og budskap er uhyre viktig. For det skjedde. Her. Og det er skremmende kort tid siden. 

A.I.D.S. / I begynnelsen blir det stavet med versaler og punktum mellom hver bokstav, som en trommevirvel eller et pistolskudd. / Sykdommen skulle etter hvert få mange navn: homosexsyken, homsepesten, den nye massedøden, sykdommen som ikke kan helbredes. Den skulle komme til å påvirke dem, prege deres tid og drastisk forandre deres liv. / Men det visste de ikke da. Ikke ennå. / De var så unge. Så vidt voksne. / De prøvde å finne seg selv. Prøvde å finne kjærligheten.

Frem til 1972 var sex mellom menn forbudt etter norsk lov. Ut over 70-tallet ble homoseksualisert redusert til en sykdomsdiagnose. Ved hiv-epidemiens utbrudd tidlig på 80-tallet ble dette følgelig omtalt som homopesten.

Smak på ordet.

I dag vet vi bedre. Forstår mer. Tolererer mer. I dag har forskningen kommet så langt at hiv, humant immunsviktvirus, til en viss grad kan holdes i sjakk. Enda kan det ikke kureres, men hivsmittede kan leve, kanskje resten av livet, uten å utvikle aids. I dag vet vi at man ikke blir smittet av å tørke bort tårer, selv uten hansker. Vi lar oss opplyse, vi gremmes over fortiden, vi lærer, kvitter oss med fordommer. Vi er enda ikke kommet oss helt frem, men vi utvikler oss i riktig retning. 

I min barne- og ungdomstid beskyttet man samfunnet mot de pestbefengte homoseksuelle. Man visste ikke bedre, frykten for selv å bli smittet var for stor til medmenneskelighet. Media skrev med store krigsbokstaver. Myndighetene lot det skinne igjennom at de syke kunne takke seg selv for sin elendighet. De var jo tross alt selv skyldige i sin utukt. Legene nektet å behandle syke. Foreldre avviste sine egne barn. Sykepleiere tørket aldri tårer uten hansker.

Det var så mye å ta igjen. Det var de mot oss. 

Selv i døden, innpakket i sorte søppelsekker med påtrykket smitteadvarsel, var de en trussel. Avfall. Det var så inderlig mye synd og skam. - Og alt de ønsket var å elske noen som elsket dem.

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve poenget. Det som fortelles i denne historien, har skjedd. Alt er sant. Jeg var en av dem som overlevde. Jeg vil bare bryte tausheten. Jeg har gjort det nå.

Les også: (Bind 1: Kjærligheten) (Bind 2: Sykdommen) Alle tre er inderlig anbefalte.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Vigmostad Bjørke!

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Jeg leser, derfor er jeg. Enkelte bøker overrasker deg så stort at du nærmest føler at du aldri tidligere har lest bøker. Ikke egentlig. Slike bøker utfordrer deg, krever deg, sluker tiden din, fyller tankene dine. Og det ikke på grunn av historien i seg selv. En sjelden gang produserer forfattere tekster som er fascinerende, interessante og besnærende i seg selv. Ordene. Ordene mellom linjene. Virkemidlene. Fabuleringene. Dristigheten. Jeg har hatt mitt første møte med forfatteren Enquist.

Boken om Blanche og Marie, av Per Olov Enquist

Aldri undervurder viktigheten av et godt språk. Denne boken er i så måte et fantastisk eksempel på at språket er viktigere enn handlingen. Det vil si, det nærmest rebelske i både språk og handling, både i positiv og negativ forstand, utfyller hverandre til den mest bisarre, overraskende eleganse. 

Historien er kompleks, forstyrrende og forvirrende. Man vet ikke helt hvor man har den hen, hva forfatteren vil, hva leseren skal tro. På samme måte er språket høyst ukonvensjonell, springende, den strider mot de fleste oppleste lover og regler. Han tar seg friheter. Men du verden så besnærende det hele utarter seg.

Noterer: Maries ord om punktet. Hun vet: Det finnes alltid et punkt som fortellingens landskap kan betraktes fra. Finner man ikke tilbake til dette punktet, opphører historien. Derfor Blanches tre bøker: kompassnålen snurrer, fantes det bare et fast punkt for kjærlighetens vektstang! Slik at verdens likevekt kunne rokkes.

For å ta historien i seg selv, selve plottet:

Blanche Wittman er pasient ved Salpetriere, et fransk sinnsykehus. Sammen med samfunnets aller nedrigste kaste finner det seg tusenvis av mentalt syke kvinner. Diagnosen er gjerne hysteri, så også i Blanches tilfelle. Doktor Charcot eksperimenter med hypnose og såkalt trykkbehandling, og foran horder av skuelystne tilskuere høster han stor applaus med sin foretrukne pasient, Blanche. Pasient og doktor innleder med tiden et vagt kjærlighetsforhold, før hun angivelig tar ham av dage. 

Blanche tar deretter hyre som Marie Curie, den kjente nobelprisvinneren, sin assistent. Som med Charcot utvikler også deres forhold seg, denne gang til et dypt og urokkelig vennskap. Redusert nærmest til en torso, flere ganger amputeret grunnet utallige strålingsskader, tar Curie henne på fanget og gråter ut sin fortvilelse og kjærlighetssorg. Etter mannen Pierres død faller hun for sin mangeårige venn, den gifte barnefaren Paul. Når det blir kjent at Marie Curie er blitt tildelt sin andre nobelpris, faller bomben. Paris er i harnisk. Tilbake ligger Blanche i en liten trekasse som hennes faste og eneste klippe i livet.

Marie hadde sagt at elskeren Paul ble trukket mot henne ”som et lys” – tenkte hun seg ham som en møll, eller en fugl, eller et menneske i en mørk skog? Hva var det for et lys som strålte ut fra henne? Dette blå skjæret?

- Kort fortalt. Det er ikke så mye mer å si om selve handlingen, fordi det som faktisk skjer er langt fra det viktigste, mest essensielle, ved boken. Man leser ikke Boken om Blanche og Marie for handlingens skyld. Dette er så langt fra toglektyre det er mulig å komme.

Vi passerer knapt nok to hundre sider, og likevel er dette en bok man bruker lang tid på. Boken krever det av deg. Nettopp fordi du ikke leser den for historiens skyld. Tar du deg tid til å stoppe verden en stakket stund, tar du deg tid til å gi boken din fulle oppmerksomhet, vil du bli belønnet med en nærmest hypnotiserende, suggerende fortellerstemme. Et medrivende språk, malende med et rolig driv. Det er så besynderlig annerledes.

Hypnosen blir ei heller brutt av at du tidvis må tvinge deg selv til å gjenlese setninger og avsnitt, til og med hele sider. Enquist begår nesten samtlige feil hva språk og setningsoppbygging angår, han tar seg uendelig mange friheter hvem som helst andre ville bli halshugget for. Men han greier det. Han består det hele med glans. Jeg fatter ikke hvordan han får det til.

Ikke er det vakkert. Ikke er det akseptert godt. Det er langt fra korrekt. Men likevel, likevel. Besyndelig. Jeg finner intet bedre ord for det. Jeg er som hypnotisert. Trollbundet.

Historie og samtid, fakta og fiksjon, alt bundet sammen av kjærlighet. Destruktiv og oppofrende, men like fullt livgivende. Hvordan kunne en intelligent og uredd kvinne som Marie, to ganger vinner av Nobelprisen, la seg fullstendig knuse av forbudt kjærlighet? Og hvordan kunne Blanche, redusert til en torso i en trekasse, vie seg selv til forskning og ufravikelig vennskap, uten noen form for bitterhet og fortvilelse? 

Historien i seg selv er spesiell, tematisk er det nærmest bisart. Etisk er det dypt komplisert. Forfatteren tar utgangspunkt i høyst reelle, dels høyprofilerte, historiske personligheter og hendelser som for alltid er skrevet inn i historiebøkene. Utgangspunkt, fordi dette er det eneste han med sikkerhet vet. – Men det handler om noe helt annet, disse personene rundt, de historiebøkene ikke forteller noe om. Hvilken innflytelse de hadde, hvilke bånd de hadde, det bakenforliggende, det som forklarer alt. Denne vinklingen krever sin forfatter, men den krever også sin leser. Hvor mye er sant? Hvor går grensen for en forfatter å dikte i personers liv? Når forandrer man den virkelige historien? Hvordan skal leseren tolke boken?

For la oss ikke glemme: den egentlige hovedpersonen er Blanche. Slettes ikke Marie, som vi leser mest om, av den enkle grunn at vi allerede kjenner henne best. Hvordan kan så en forfatter fortelle historien om Blanche? Et fotografi og et maleri er alt han hadde. Videre tilegnet han seg kunnskap om Salpetriere, leste om Marie Curie og de mest sentrale personene rundt henne, han satte det hele inn i tidsriktige kulisser. Det er alt han hadde å bygge på.

Og så gjør han det geniale. Han lar Blanche skrive bøker. Såkalte spørrebøker, tre i antall, med spørsmål og svar. Spørsmål, som kilde og utgangspunkt til betraktninger, filosoferinger og tankerekker bundet til visse, reelle eller oppdiktede, hendelser. Slettes ikke alt besvares, heller tvert om. Nettopp dette er det geniale, selve poenget: her understreker han det faktum at han slettes ikke vet. Han antyder, gjetter, fabulerer. Han bruker seg selv, han tydeliggjør sine egne funderinger. Han er bevisst på å ikke formulere noen fasit. 

For det fins ingen. Alt er til syvende og sist subjektivt. Det finnes ingen fullstendig sannhet. Alt farges av våre holdninger, erfaringer og samhandling med andre. Vi vet ikke hvem Blanche egentlig var, men vi kan lære henne å kjenne ut i fra det lille vi vet om hennes samtid, hennes sykdomshistorikk, rolle i forskning, hennes vennskapsbånd og kjærlighetsforhold. Alt annet må vi gjette oss frem til.

Så kunne Marie denne natten stille det viktige spørsmålet som i evigheters evighet aldri skulle få et svar, men som likevel måtte stilles, og hun stilte det, og i Den røde boken hadde Blanche etterlatt seg et svar, det var det eneste svaret hun kunne gi, det var derfor historien måtte fortelles, at slik var det, det var slik det gikk til, dette var hele historien.

Forfatteren balanserer på en knivsodd mellom virkelighet og fantasi. Han begår nærmest alle litterære regelbrudd som mulig er. Likevel er jeg trollbundet. Hypnotisert. Fortryllet av språk, fortelleremne og frimodighet. Det hele er besynderlig.

Kilde: Bok kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

Verdt å lese, andre bokbloggere: Lyst til å lese mer om Curie? (Siljeblomst) har skrevet innlegg om en illustrert biografi om Marie og Pierre Curie. (Knirk) har skrevet om samme bok som meg, og vektlegger viktigheten av at leseren må ta seg tid, og hvordan tid og omstendigheter farger leserens opplevelse av boken – av bøker. Les også (Rose-Marie) sin bokanmeldelse.

Kråkejenta, av Eriksson & Sundquist

Jeg er ikke helt komfortabel med å gi denne boken oppmerksomhet i form av et bokblogginnlegg, men noen ord må likevel ut. - Jeg må bli ferdig med den.

Kråkejenta, av Jerker Eriksson og Håkan Sundquist

Sjeldent har jeg lest en krimroman som gir meg kvelefornemmelse og vondt i magen. Kråkejenta er tidvis kvalmende, regelrett ekkel, sadistisk og bestialsk om incest og tortur. Forkvaklede menneskesinn, skam, mishandling og omsorgssvikt i uskjønn forening. Jeg har drømt om boken og jeg har lengtet etter å fortsette lesingen.

Det er det verste av alt. Leselysten tross det grufulle i handlingen. Alle de unødvendige beskrivelsene, fraværet av taushet er gull. Denne iveren til å fortsette å lese, forstå mer, vite litt til. Det verste er ikke selve handlingen, men at handlingen er forvandlet til underholdning.

Akkurat derfor ønsker jeg ikke å anbefale boken videre. Det er noe uetisk over det hele, noe som personlig frastøter meg, så kan du avgjøre selv om dette er verdt å bruke tiden din på.

For det er jo slettes ingen dårlig bok. De 400 sidene er delt inn i mange små kapitler og er rask å lese ut. Uvanlig medrivende og ryddig til tross for mangel på kronologisk rekkefølge og flere fortellerstemmer. Språket flyter lett og det er ingenting å utsette på det. Det er helt greit, ingen spesielle svakheter. Dessverre får man kanskje si, for dette er ingen bok jeg ønsker å like.

Forfatterne Jerkel Eriksson og Håkan Sundquist spinner i fellesskap historien om den sterkt psykotiske Victoria, som i hele sin oppvekst ble seksuelt misbrukt av sin far. Moren snudde seg alltid bort. Også i voksen alder har misbruket og fornedrelsen fortsatt, men overgriperne er mannen i gata. Victoria orker ikke lenger å være noe offer. Nå er det hennes tur.

Kråkejenta er første bok i triologien om Victoria Bergmans svakhet. Med en vesentlig dose velvilje kan denne leses frittstående om man godtar å ikke få svar på alle spørsmål.

Like uvanlig som at to menn skriver om en kvinnelig antihelt, er det også at stort sett resten av persongalleriet omhandler kvinner. Etterforskeren Jessica og psykologen Sofia er begge svært vesentlige i historien. Begge har problematiske privatliv, noe som får øyensynlig vel mye fokus i historien. Selvsagt har Eriksson og Sundquist et mål med det hele, uten at mer skal røpes. Det kunne lett tippet over i banaliteter, men det emosjonelle fraværet redder helhetsinntrykket. Kun en gang går det galt. – Og da går det fryktelig galt.

Galt går det også i bokens handling. Klart det gjør det. Galskapen florerer. Det er ubehagelig og motbydelig. Den fungerer godt som psykologisk thriller, selv om man allerede halvveis i boken fatter mistanke. Spørsmålet er heller om velformulert, detaljrik sadisme virkelig er egnet som underholdning.

Kilde: Bok lånt av kollega. Jeg takker høflig nei til tilbudet om de to andre.
Andre bokbloggere: (Berit) (Bokelskerinnen) (Bea) (Tralletonetroll) (Rita)

Tørk aldri tårer uten hansker. Sykdommen, av Jonas Gardell

Tidlig i høst leste jeg første bok i Jonas Gardells triologi Tørk ikke tårer uten hansker. Romanen slo beina under meg. Gjorde meg nummen i ukevis.  Jeg håper du tar deg tid til å lese min omtale av (Tørk aldri tårer uten hansker. 1. Kjærligheten) før du leser videre. Vær så snill.

Tørk aldri tårer uten hansker. 2. Sykdommen, av Jonas Gardell

Mens første bok i triologien i all hovedsak omhandler bygdegutten Rasmus som reiser til storbyen for å finne seg selv og kjærligheten, er andre bok så inderlig mye vondere. Mens første bok løfter deg opp og du gleder deg over at de to unge finner lykken sammen, til tross for det uendelig vonde som truer i bakgrunnen, setter andre bok i all hovedsak søkelyset på angsten og fortvilelsen. Samfunnet behandler de homoseksuelle som en avvikende kaste. Foreldre distanserer seg fra sine egne barn. Friske frykter de syke. Og likevel, til tross for denne enorme redselen, vokser en enda sterkere trass.

Så ringer han hjem til Koppom og skriker i telefonen. Sara nekter knapt å svare før han freser at han ber så inn i helvete om unnskyldning for at han ikke er slik foreldrene hans vil at han skal være, men han er homo, han har alltid vært homo, han har for faen visst at han er homo, siden han var fem år gammel. Moren hans prøver å avbryte ham og roe ham ned, men Rasmus bare fortsetter og fortsetter. Sara prøver å skyte inn et ”ro deg ned!”, men Rasmus roer seg ikke. Han er fryktelig sint. På verden, på samfunnet, på foreldrene, på sykdommen, på sin egen angst, på vennene som er blitt syke. På alle.

"De har prakket på oss denne jævla sykdommen for å skremme oss inn i skapet igjen!” skriker han til moren sin. ”Men det kommer ikke til å skje, mamma!”

”Rasmus! Nå må du høre på meg!”

”Dere får akseptere det, eller så kan dere dra til helvete!”

Da blir det helt stille i den andre enden. Moren hans prøver ikke lenger å be ham roe seg ned eller lytte eller slutte med noe som helst. Etter noen sekunder da Rasmus nesten tror at moren hans har lagt på, hører han henne si, veldig stille:

”Ja, Rasmus. Unnskyld. Kjære, kjære deg.”

Sinne. Fortvilelse. Redsel. Foreldre som i sin misforståtte kjærlighet råder sønnen til å undertrykke sine følelser og drifter, de er unaturlige og må holdes under overflaten. Det handler bare om å prøve godt nok. Foreldre som blindet av religiøs overbevisning velger eneste riktige vei, troen.

Vær så snill, send ikke flere brev. Jeg elsker deg, men prøv å forstå meg, jeg forsøker å late som du ikke finnes.

Og midt oppe i det hele, når man hadde hatt behov for sine forelders støtte som mest, bryter sykdommen løs. Ingen er trygge.

Dualismen mellom fiksjon og fakta gjør hele leseopplevelsen så sterk at man mister pusten. Vi leser hvordan de syke ble stigmatisert. Hvordan samfunnet skulle skånes. Samfunnet. Knapt nok noen gang ble det hevet stemmer om hvordan de syke skulle reddes. I det minste forsøksvis behandles.

Ikke en gang hvordan de skulle tas vare på.

Historien griper usedvanlig dypt. Det er opprørende langt utenfor de vante rammer. Stadige tilbakeblikk til barndommen veksler med grufulle glimt inn i fremtiden. Fine barndomsminner som brått blir snudd opp ned fordi vi nå vet. Akkurat som vi vet at Benjamins far tørker bort sønnens håndavtrykk på vinduet i hans barndom, og 15 år senere stryker ham bort fra sitt liv.

Dette skjedde. Dette skjedde for forsvinnende kort tid siden. Dette skjer fortsatt.

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til V&B!
Andre bloggere: Les omtalene til (Tine) og (Rose-Marie)

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell

Verdens fineste svenske har skrevet en bok som har fått meg til å smile, le, gråte, sjokkeres og fortvile. Følelsene har stått i kø, dyttet hverandre, slått beinkrok og slåss. I flere uker har jeg forsøkt å systematisert og kneblet disse følelsene godt nok til å skrive om boken.

Sjeldent har jeg manglet ord på samme måte. Fingrene hamrer over tastaturet, men ingen ting fester seg på skjermen. Det er alle disse følelsene, som man ikke kan se eller ta på.

Det nytter ikke nå heller, men noe må jeg skrive. Jeg vil så gjerne at så mange som mulig skal lese boken. Vite. Føle.

Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell
1. Kjærligheten

I august ble Jonas Gardells første bok i triologien Tørk aldri tårer uten hansker utgitt på norsk. I løpet av høsten blir også de to resterende bøkene gitt ut. Triologien – og TV-serien basert på denne - har høstet betydelig suksess i Sverige. NRK viser serien i tiden før jul. Måtte det bli en like stor suksess her til lands.

For denne boken, bøkene, er viktig, viktige. Nettopp derfor ber jeg dere om å lese boken, bøkene.

Da Rasmus går av toget på Centralstationen i september 1982, legger han lille Koppom bak seg, for aldri mer å skulle vende tilbake til barndommens trakter. Ung og vakker kaster han seg ut i de homofiles Stockholm. Benjamin er med i Jehovas vitner. Ivrig går han fra dør til dør for å forkynne Guds ord. Han er tilsynelatende urokkelig i sin tro – helt til den dagen han ringer på hos Paul, den varmeste, morsomste og mest skrullete homoen Gud noen gang har skapt. På selveste julaften, når snøen faller lett over byen, møtes Rasmus og Benjamin, og ingenting skal noen gang bli som før for de to. (forlagets omtale)

Innimellom historien om Rasmus, annerledesgutten fra bondelandet som rømmer til storbyen for å tørre å føle, søke aksept og tilhørighet, får vi alle historiene om hvordan det faktisk var. Om alle fordommene. Truslene. Den naive fortielsen. Forbrytelsen mot mennesker som ikke har gjort noe galt. Historiene om alle som søkte sammen, som stod sammen, som levde og døde sammen. Alt bundet sammen av det intense ønsket om å elske noen som elsker deg.

Dualismen mellom fakta og fiksjon river deg med deg, gjør deg rørt og opprørt.

Det er kanskje ikke perfekt. Dette er ikke skriftlig perfeksjonisme. Men det handler om så mye mer enn dette. Akkurat som at boken, bøkene, ikke bare handler om homoseksuelle. Det handler om minoriteter og storsamfunn. Berikelsen, grusomhetene.  Det handler om oss, menneskene og samfunnet. Vi er alle en del av noe større, vi må kjenne vår del av samfunnet og historien, hvordan vi har blitt som vi har blitt. Derfor blir vi så inderlig rørt og opprørt.

Gardell skriver med en intensitet som tar balletak på leseren, alvoret i faktaoppramsingene er så dypt at uten humor og kjærlighet ville boken vært kun et kampskrift. – May Grete Lerum, VG

En setning som rommer en hel bok. Så enkelt og så komplisert. Vi blir glad i Rasmus, annerledesgutten, som bare ønsker å leve sitt liv.  Bli akseptert. Akseptere seg selv. Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem.




I mangelen over ord som kan uttrykke bokens viktighet, lar jeg forfatteren selv komme til orde. Sitatet er hentet fra en artikkel publisert på nettsiden Gaysir.no:

Vi ble kalt mordere. En avis skrev at det var synd at ikke aids rammet bare homofile, for da ville vi vært kvitt problemet (...) Det ble foreslått at alle hiv-smittede skulle tatoveres, det ble delvis gjennomført en tvangsregistrering av homser, og myndighetene foreslo til og med konsentrasjonsleirer for smittede. Vi som har overlevd har overlevd med skyld og skam, og nå er det på tide at vi snur oss og møter vår egen skyld. Denne trilogien er min payback, mitt forsøk på å slutte å tie. (les hele intervjuet)

Kilde: Leseeksemplar bedt om, og fått, av forlaget. Kun første del av triologien er lest.
Andre bloggere: (Kasiopeiia)

Gutten i kofferten, av Kaaberbøl/Friis (- Men mest Petanque)

Tidligere denne måneden representerte jeg Norge under Nordisk Mesterskap i Petanque. Stedet var Grenaa i Danmark. Hva er vel mer naturlig i de tider å lese en krimroman av en forfatter hvis også har landslagskarriere i samme idrett?

Lene Kaaberbøl har riktignok mer på merittlisten enn undertegnede, det være seg skriblerier eller petanqueprestasjoner. Faktisk har hun spilt VM i Petanque. Året var 2000 og resultatet var sølv for laget bestående av Tine Sejberg Hansen, Sonja Paulsen, Susanne Kramer - og Lene Kaaberbøl. Visst nok ganske så sensasjonelt.

Med fare for misforståelser: De ble liggende hele veien opp til topps. Plutselig, i finalen, møtte de noen som skjøt. Og traff. Skudd på skudd, treff på treff. I petanquesammenheng gir dette gjerne seier til skytterne. I krimmens verden blir skytterne ofte tatt. – Til slutt. Dette skjedde ikke i VM-finalen i 2000. Danmark ble grundig slått og sølvmedalje ble hengt rundt fire danske halser.

Innimellom all kulekastingen har Lene Kaaberbøl skrevet masse. Masse! Kanskje hun ga seg med petanque mens hun var på topp, særlig mer informasjon er i alle fall vanskelig å finne. Lekre legg, grisekuler og klokkeklare carreauer har med tiden blitt byttet ut med middelaldermystikk, sølvfargede hester, skammerhekser og krim med et klart samfunnsengasjement.

Åtte år etter supersuksessen på de sydfranske petanquebaner, ga hun sammen med forfatterkollega Anette Friis ut kriminalromanen Gutten i kofferten. Det var nettopp den jeg leste innimellom mine egne lekre legg, grisekuler og noen særdeles sjeldne semicarreauer.

Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Første bok i en foreløpig triologi om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. En dag får hun tips om et noe uvanlig innhold i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København. Der finner hun en liten gutt og kappløpet begynner.

Nina Borg arbeider med flyktninger i Danmark, både over og under jorden, og hun er vant til nødssituasjoner. Hun lever en stor del av livet i en verden som andre sjelden ser, en verden fylt av utpresning, menneskehandel, mishandling og unødvendig død, en verden der barn forsvinner hver eneste dag uten at noen stiller spørsmål. Men Nina er ikke flink til å lukke øynene. Da hun finner den lille gutten i en koffert i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København, forsøker hun å finne ut hvem han er, og hvor han kommer fra. Hun har bestemt seg for at dette barnet ikke skal få lov til bare å forsvinne. Det viser seg å være en livsfarlig beslutning. (omtale fra forlaget)

Gjennom 300 sider fortelles historien gjennom korte kapitler fortalt gjennom flere ulike personers ståsted. Heltinnen, den fortvilte moren, kidnapperen og bakmannen. I begynnelsen litt forvirrende, men de ulike perspektivene er en vellykket måte å gi drivkraft og energi til historien. Spenningen består ikke i hvem som har gjort det kriminelle, men hvorfor det kriminelle har skjedd.

Katt og mus-leken er tidvis mer enn spennende nok til å holde leseren klistret til boken. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det mangler det lille ekstra. Noen løse tråder skulle jeg gjerne lest mer om, og visse momenter er for lite troverdige til at jeg klarer å mobilisere frem det helt store engasjementet. Mest prekært er det i selve etterspillet. Historiens klimaks ender litt for brått, litt for enkelt. Jeg klarer ikke helt å tro på løsningen.

Kanskje det aller beste spares til de to neste bøkene om Nina Borg. Det samfunnspolitiske i boken er uansett applausverdig. Man leser videre i boken, ikke bare for selve handlingen, men kanskje mest av alt det underliggende tema. Trafficking og pedofili er blytunge tema man umulig kan unngå å bli emosjonelt berørt av. Det er lite, om noe, som skremmer og opprører oss mer.

En annen viktig faktor til at denne boken skiller seg ut fra den sedvanlige kriminalroman er vår utradisjonelle hovedperson. Sjeldent ser vi kvinnelige heltinner som ofrer mann og barn for jakten etter rettferdighet i verden. Kanskje aller mest sjeldent i nettopp krimmens verden. Det er faktisk både befriende og spennende nok i seg selv.

----

Mye petanque og lite krim, tenker du kanskje. Jo da. Jeg ser den. Romanen var helt grei, men ikke så mye mer enn det. Ikke høyverdig litteratur, men heller ikke så mye å utsette. Helt grei krim, i den misjon å underholde og slå i hjel tid.

Noe som derimot er enda morsommere å underholde seg med er å spille petanque. (For nysgjerrige, les artikkelen - Hva er petanque?) (Kun for spesielt interesserte - Les om min landslagsdebut)

Kilde: Bok lånt av en av mine fine, flinke, flotte makkere. På dette bildet, i denne kampen, satt undertegnede pent på benken og gledet meg over norske kuler som stadig trillet inn til poeng.
Andre bokbloggere: (Pervoluto), (Anita) og (Solgunn)

Dansk midtlivskrise, islandsk krim, indisk adopsjon og fiksjonsfakta

Tre ukers paradisisk ferie i Spania er over, bøker er lest og genserne er tatt på igjen. Fem bøker ble lest i Nerja, Jerez, Ronda, Almeria og Madrid. Jeg holdt på å forgå de siste dagene, for lesestoffet var oppbrukt og engelske bøker var ikke å oppdrive. Det gikk (nesten) så langt at jeg kjente jeg gledet meg til hjemreisen hvor jeg sannsynligvis ville finne en engelskspråklig pocketbok til blodpris.

Men bare nesten. Mest gråter jeg for å komme hjem igjen. Borte bra, hjemme best, eksisterer ikke i min verden. Ja til sommerferie hele året!

I alle fall. Som jeg sa. Bøker er lest, og her er mine omtaler. Sirlig eller ikke så sirlig nedtegnet i en tyrefekternotisblokk og senere overført til den herlige verdensveven.

Din nestes hus, av Jette A. Kaarsbøl 

Vår helt, eller rettere sagt antihelt, befinner seg i en klassisk midtlivskrise. Han høster suksess i sin jobb, men er lei. Han har et problematisk forhold til sin far, men sørger over hans død. Han elsker kvinner, men makter ikke investere nok i et forhold som kan vare.

Like etter farens død og et samlivsbrudd hvor barn var involvert, flytter han til en liten by hvor han overtar farens arkitektdrøm. Han blir raskt tatt under vingene av den lokale prestefamilien. Presten selv går han snart på nervene, og jo mer presten irriterer, jo mer attraktiv fremstår hans kone. Vår mann forherliger henne for å gi livet mening, noe å kjempe for, noe å leve for.

I bakgrunnen finner vi tre kvinner fra fortiden. Ungdommens Lisa, den store kjærligheten Maj og elskerinnen Claudia. Prestefruen er alle disse, og likevel ingen. Han ønsker å finne kjærligheten hos prestefruen, men ønsker samtidig ikke å binde seg. – Som å komme til et dekket bord uten å ville ta oppvasken.

Det hele er krydret med masse hverdagshumor og selvironi, noe som gjør denne over 400 sidersromanen til grei underholdende lett lektyre.

Fjellet, av Arnaldur Indridason

Den tungsindige sære etterforskeren Erlendur er, som han ofte er i Indridasons romaner, hovedperson. Datteren Eva Lind er på rett kjøl, enn så lenge. Sønnen Sindri Snær har tatt grep om livet sitt. Erlendur har fast følge. Likevel er han like dedikert til sin jobb, og etterforsker også på fritiden hvor han tar opp gamle forsvinningssaker.

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne, men samtidig var hun svært mørkredd. Dette motsetningsforholdet trigger Erlendur. Kan hennes død skyldes noe kriminelt?

I bakgrunnen truer Erlendurs egen personlige tragedie. Hans bror forsvant en vinternatt i fjellene, mens de begge var unge. Det er mye sorg i romanen, gammel sorg som tross tidens gang aldri helt forsvinner. Menneskene formes av sorgen, og sorgen blir en del av dem. Slik blir vi også bedre kjent med Erlendur, og akkurat derfor er dette den beste Indridasonromanen jeg har lest.

Irrganger, av Arnardur Indridason 

Denne romanen etterfølger Fjellet, og mens Erlendur reiser til hjembygden for å ta et endelig farvel med sin bror, tar den kvinnelige etterforskeren Elinborg over roret. Hun er en traust familiemor, som stadig har dårlig samvittighet for lite tilstedeværelse i barnas hverdag. Det er ikke mange drap på Island i løpet av et år, men selvsagt skjer det i Erlendurs fravær.

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtekstdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? Eneste funn hos drapsofferet er et sjal med sterkt indisk matlukt. Den dedikerte husmoren i Elinborg sniffer seg frem til gjerningsmannen. – Eller kan det være en kvinne?

Underholdende krim, men som alltid er det morsomste ved Indridasons romaner de islandske navnene. 

Indias datter, av Shilpi Somaya Gowda 

Jenter står svakt i det indiske bondesamfunnet. Kavita blir derfor fratatt sin datter, sin førstefødte, få minutter etter fødselen. Hennes mann mener de ikke har råd til en datter, og han dreper det lille barnet. Snart er Kavita gravid på nytt, men også denne gangen er det en jente. På nytt ønsker faren Jasu å ta livet av henne. Kavita rørmmer til storbyen for å levere datteren til et barnehjem. Det siste hun gjør er å gi henne navnet Usha – soloppgang.

Kavita kommer aldri over tapet, til tross for at hun året etter får sønnen Vijay. Usha blir noen år senere adoptert av et amerikansk legeektepar, som gir henne navnet Asha og en trygg og god oppvekst i USA. Tross hennes og adoptivfarens indiske bakgrunn nekter moren at datteren på noen som helst måte skal gjenoppta kontakten med sitt hjemland. – Av redsel for å miste henne.

Historien fortelles gjennom Kavita, adoptivmoren Sumer og etter hvert gjennom Asha selv. Fra fødsel til hun som tjueåring trosser Sumer og reiser til India for å bo hos sine slektninger mens hun jobber med et journalistprosjekt.

Hva er en familie? Hva er limet, styrken og svakhetene? Er familien man er født inn i alltid viktigere enn familien man skaper seg selv?

Det er en klassisk sommerlektyre og dameroman, men det er relativt lite klisjeer. Faktisk evner boken å gi leserne noe mer enn ren underholdning. Det er av interesse, for romanen gir et godt bilde av de komplekse India.

Orakelnatt, av Paul Auster 

En forfatter gjenopptar sitt levebrød etter flere måneders rekreasjon etter alvorlig sykdom. Økonomien er ruinert av legeregninger, men han er like fullt lykkelig gift med sin Grace og har en meget god venn i den suksessrike forfatteren John Taube.

En dag rusler han innom den lille rekvisitabutikken Paper Palace hvor han kjøper en blå notatbok. Dette skal vise seg å bli skjebnesvangert. Han skriver på en historie med paralleller til hans virkelige liv. Elementene flettes inn i hverandre, og forfatteren er snart like forvirret som leseren.

Hva er reelt? Hva er fiksjon? Kan man påvirke sin egen hverdag, sin egen fremtid, ved å skrive om det? Hva er drøm og hva er virkelighet? 

Orakelnatt er nok en glimrende roman av Paul Auster som igjen briljerer med sin intelligente fortellerstil. Anbefales!

De gjorde et barn fortred + Sommerhilsen

Jeg leste en hel bok i går. Jeg vet ikke hva som går av meg, illusjonen om Ellikken Lesesnegle er knust i fillebiter. Jeg tolker det dithen at jeg har et visst lesetempo latent i mitt bedagelig anlagte legeme. – Og siden jeg først har lest en bok kjapt, syns den fortjener litt omtale, og attpåtil har boken friskt i minne, buser jeg ut med det:

De gjorde et barn fortred, av Tove Ditlevsen

Ytterst skummelt cover, så skummelt at bildet over ikke en gang er i nærheten av uhyggen omslaget gir meg. Det er seriøst så ille at jeg konsekvent har lagt boken med baksiden opp. Da jeg skulle sette boken inn i hylla i går kveld, dro øynene mine seg til forsiden og jeg grøsset med hele meg. Synd og skam å skrive det, spesielt siden det er et nærbilde av forfatteren selv.

Synd og skam å dvele ved det også, boken er for vond og viktig til slikt fjåseri.

Jeg var forberedt på tungt lesestoff, det handler om incest og forsømmelse av et lite barn. Det var likevel ikke helt slik jeg hadde ventet det. Skrevet i 1941 forstyrres man kanskje litt av tidens tann også, rent litterært. Mange pompøse setninger og nærmest kostelige beskrivelser svekket noe av det dypt tragiske i historien. – Men bare litt.

Klart det gjør inntrykk når man leser historien om 19-årige Kirsten som langsomt begynner å forstå at hennes stille lidelser grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. Samtidig. En dag møter hun en mann. En mann med lange, slanke fingre. Fingre som får henne til å storme ut, gråte som et barn.

Nå gråt Kirsten, tyveåringen, fordi denne dagen en gang hadde steget opp over jorden og glidd ned i hennes sjel med sin skam og sin smerte. Så grusomt forrådt kan bare et barn føle seg. Og denne natten vandret Kirsten gjennom sin barndoms grå gater for å finne den største sorg og den frykteligste urett. Men hun måtte gjennom alt sammen. Ikke være redd, ikke være feig. Ikke skyve noe til side mer, alt måtte opp i dagens klare lys for at hun skulle finne det som hadde gjort henne livredd og vergeløs, og gjøre seg til herre over det. (s. 68)

Klart det gjør inntrykk når man leser historien. Klart det gjør inntrykk når man forstår og vet at historien er basert på hennes eget liv. Klar det gjør inntrykk.

Kanskje det påvirkes av tiden det ble skrevet, kanskje det skyldes det desperate, fortvilte. Boken minnet meg mye om Av måneskinn gror det ingenting. Jeg ble opprørt, kvalm, nærmest redd på Kirstens vegne. Jeg leste ikke boken fordi jeg trengte underholdning. Jeg ble ikke underholdt, jeg følte ubehaget og uroen. Overgrepet og forsømmelsene hun opplevde som barn blir aldri beskrivet, knapt nok antydet. Dette som jeg på forhånd fryktet, var ikke det som uroet meg mest. Det var den vonde veien Kirsten måtte gå for å få klarhet i hva som hadde skjedd, som var så ubehagelig å lese. Jeg er glad for at boken ble skrevet, og jeg er glad for at jeg leste den.
___________________________________
TEMASKIFTE
___________________________________

Seriøst, jeg mener det. Temaskifte!

Og for å vise hvordan man kan gå fra et tema til et annet knapt nok uten å heve et eneste øyebryn, turer jeg frem med en liten god sommer-hilsen, nå som det bare er noen timer igjen til turen går sydover.

Jeg mener, her bøtter det jo ned dag ut og dag inn. Gidder det ikke. Vel er jeg møring, men ærlig talt. Som værflyktning på Østlandet var det ikke regn jeg var forberedt på. Nei, takke meg til 40 grader og takterrasse, basseng som nærmeste nabo og tapasbonanza dagen lang.

Med i kofferten blir disse bøkene:

Jeg håper det er for lite, for da får jeg muligheten til å lese bøkene i huseiers bokhylle jeg ikke har lest i fjor og forifjor, og/eller kjøpe nyeeee.

Helt på tampen må jeg i tillegg skyte inn et par ting til. Jeg var forferdelig glemsk under juni-månedsinnlegget og glemte både hist og pist.

Jeg glemte at jeg hadde tilbrakt en helg på Olavsgaard Hotell hvor jeg vandret inn i en drømmeverden: sitater fra bøker på veggene, bokillustrasjoner i glass og ramme, bokhyller så langt øyet kunne se. Oh himmel!

For å gjøre litt nytte for meg innimellom slagene, vandret jeg rundt i korridorene på let etter godbiter. Plutselig fant jeg den ultimate, Forsoningen av Fred Uhlman. Jeg la den horisontalt over en rekke bøker. Forhåpentligvis fant en tilfeldig gjest boken og plukket den nysgjerrig med seg. Antakelig ble den satt brutalt tilbake på plass av en overivrig renholder. Men altså, bokelskende hoteller skal mer enn gjerne få gratisreklame av meg: OVERNATT PÅ OLAVSGAARD HOTELL, folkens!

Og, og, og. For ikke å glemme: i juni fikk jeg denne flotte, fine, herlige gaven fra Beathe:

Bøker er en ting, eller tre ting. En annen ting er at jeg ble så utrolig glad for lys og skilt! Tusen takk nok en gang, fine Beathe!

DET var alt jeg ville si. Nei, vent! Jeg glemte jo det aller viktigste:

RIKTIG GOD SOMMER!