Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Hva gjør en 13 år gammel jente når en feberepidemi tar livet av familie og venner? Pakker ryggsekken og overlever, vel!

Ett sekund om gangen, av Sofia Nordin

Ungdomsroman. 2014

Forlaget skriver:

En gripende og skremmende fortelling om Hedvig 13 år. Hele familien til Hedvig dør av en mystisk sykdom. Hun forlater leiligheten, og vet ikke om der er noen andre igjen i verden eller om hun er helt alene. Overalt i gatene ligger døde folk. Og det er helt stille.

Ett sekund om gangen er nominert til Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur, og er den første boken i en dystopisk trilogi. Oppfølgeren kom nylig ut i forfatterens hjemland Sverige. Den første i rekken kom ut i norsk språkdrakt i mai måned.

Vi følger Hedvigs kamp for å overleve i en forlatt verden. Foreldre og lillebror ble revet bort fra henne i løpet av en eneste kveld. De ble brått rammet av en uforståelig feber. Verken væske eller tabletter kunne redde dem. Noe er fryktelig galt.

Enda har hun unngått feberen, den som har tatt livet av alle hun kjenner. Av alle. Hedvig kommer seg ut av leiligheten og låser seg inn på skolen hvor hun finner utstyr og mat nok til å kunne overleve på egen hånd. Nå er hun helt alene i den store verden.

Tror hun.

Og akkurat der, på dette kritiske punkt, mister boken det helt vesentlige for i mine øyne å bli en innertier. Hedvig er overbevist om at hun er eneste gjenlevende menneske, men likevel fremstår hun som målrettet og full av initiativ. Hun skal overleve for en hver pris. Hun er ikke det ringeste i tvil. Reflekterer knapt over det. Telt er med, pasta for flere måneder, fornuftige, varme klær, bok om jordbruk og spiselige planter. Alt.

Selv om hun altså er hellig overbevist om at hun er ytterst alene. Helt, helt alene.

Selv ikke når Ella, en jevnaldrende jente i samme situasjon som Hedvig, kommer inn i livet hennes, har hun den minste tro på at det finnes andre levende der ute. Ikke en gang da. Ære være henne for overlevelsesinstinktet, men særlig troverdig er det ikke. Knapt nok et snev av panikk eller sorg avsløres, men holdes tett inntil brystet. Hun kan ikke tillate seg å kjenne på disse følelsene, for hun må for en hver sak overleve. 

– Men overleve for hvilken grunn? Hva har hun strengt tatt å leve for? Hadde det ikke vært mer menneskelig å reagere med vill panikk og krampegråt? I hvert fall i, la oss si, ti minutter?

Spesielt.

Selv ikke når Ella flytter inn til Hedvig, altså. Og, kanskje like prekært, selv når Hedvig omgir seg med et sprell levende menneske, eller for den saks skyld en katt, hest eller andre dyr, føler hun noe behov for å danne emosjonelle bånd. Nærhet, trygghet, vennskap og varme er underordnet alt annet. Her gjelder det å melke kyr, bryte seg inn på kjøpesenter for å finne vinterjakker, eller koke seg te til frokost.

Etter min oppfatning særdeles lite troverdig situasjonen tatt i betraktning, altså. Derimot glitrer den på andre måter, så vær så snill: Les videre.

- Det er gode grunner til at boken er nominert til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge.

Der hvor boken mangler troverdighet ut i fra situasjon, er den i aller høyeste grad troverdig ut i fra hovedpersonens alder. Jo visst, er Hedvig noe mer voksen og fornuftig enn 13-åringer flest, men – og dette er noe selvmotsigende av undertegnede – en krise hun gjennomgår lar henne ikke forbli upåvirket. Hun blir bråmoden, totalt avhengig av å tenke rasjonelt og tilegne seg kunnskap hun tidligere ikke kunne drømme om å ønske å vite noe om.

Historien kan følgelig meget vel brukes som symbol på overgangen barn-voksen. Hedvig løsriver seg fra sine foreldre, blir trygg på seg selv og søker vennskap. Kropp og gryende seksualitet tar mye av fokus, samtidig som det glir naturlig inn i historien. Tematikken og problemstillingene i så måte er lett gjenkjennelige, selv om bakgrunnen er dramatisk. Fortelleren er dessuten virkelighetstro i sin fremstilling. Her truer ingen zombier rundt et hvert gatehjørne. Ingen mystiske ufoer fra oven. Det er diskusjoner om griser skal slaktes og frykt for at mobilen skal utlades.

Der hvor det rent emosjonelle er skuffende lite realistisk, er altså det meste annet over all forventning. Alt pakket inn i et gjennomgående godt – men enkelt – språk. Befriende fritt for jålerier og lange utbroderinger hvor leseren lett mister tråden. Det er rett frem, realistisk og jordnært. Akkurat slik som Hedvig. Videre en nesten total mangel på sedvanlige spenningsmomenter og oppbrukte cliffhangers.

Og likevel:

Inderlig medrivende. Det er knappest mulig å legge fra seg boken før siste side er lest.

Min konklusjon? - Noe skuffende, mye bra. Dels virkelig bra. Høyst sannsynlig sånt som ungdommen lika'. -Men er summen verdt en pris...?

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. Tusen takk til Mangschou!

Andre bloggere: (Ubok - Bjørg) (Julies bokbabbel) (Elis lesebabbel). To av tre er begeistret, en av tre er attpåtil vilt begeistret.