27.2.14

Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014

Sigmund Aas og Thomas Vestgården har i forbindelse med Grunnlovens 200-årsjubileum skrevet en bok noe utenom det vanlige. I stedet for den sedvanlige hyllesten, beretter de for oss hva den norske stat har gjort galt, eller slettes ikke gjort, i løpet av alle disse årene. Alt i grunnlovens navn. Noe er velkjent, annet er så godt gjemt og forsøksvis glemt, at undertegnede ikke har vært klar over det. 

Dette blir en annerledes bokomtale. Tema er så interessant i seg selv, at jeg ønsket å gjenfortelle det – i mine øyne – mest vesentlige. Den rent litterære synsingen spares helt til slutt. 


Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814-2014,
av Sigmund Aas og Thomas Vestgården

- Norge for nordmenn

Zugmunt Baumann, en polsk sosiolog, formulerte en gang en teori om gartnerstaten som bilde på hvordan staten kan forstå samfunnet som en hage full av både nyttevekster og ugress. 
På samme måte ble befolkningen delt inn i samfunnsnyttige og samfunnsunyttige elementer etter arvelige, genetiske egenskaper. Ved å luke ut dem som ble betraktet som ugress, ville man rendyrke og hjelpe fremveksten av et bedre samfunn. Overgangen til et moderne samfunn var derfor en transformasjonsprosess fra ville kulturer til hagekulturer.
Utgangspunktet er dårlig: Jøder ble rett og slett utelatt fra grunnloven i Eidsvoll. – Og det fortsatte. Både av statsminister og kommende statsminister ble jødene i 30-årene omtalt som en underlegen rase. Eller kanskje tvert om, siden redselen var å ødelegge den rene nordiske rase. Lenger syd i Europa raste Hitler og hans menige, men fokuset i Norge var stadig å unngå dette ”jødeproblemet”, heller enn å hjelpe de. 

Mer kjent er den norske stats behandling av samer og kvener. Fornorskningspolitikken mot kvenene ble langt på vei vellykket med hensyn til formålet. Kvenene, som ble ansett som innvandrere fra Finland, altså ikke som en urbefolkning, var med sitt svekkede etniske samhold et relativt enkelt bytte. Staten så i tillegg på kvenene som en potensiell nasjonal trussel, da de trengte større områder til sitt svibruk, og følgelig enkelt kunne være i ledtog med russere.

Samene, som var langt mer politisk og etniske bevisste, lyktes bedre å redde sin kultur. Løsningen var å påvirke de svakeste. Barna. Utover 1900-tallet ble stadig flere internatskoler opprettet, og eneste lovlige språk, både i undervisningen og ellers, var norsk. Kun etnisk norske ble ansatt som lærere. Videre opphørte samiske og finske språkkurs ved høyskolen i Tromsø.

Når man tror det ikke kan bli verre, setter man fokus på den norske stats skammelige behandling av rom- og romanifolket. I et forsøk på å påtvinge sigøynere og tatere fast bopæl, arbeid og ”alminnelig norsk oppførsel” ble flere innlosjert i arbeidsleire. Eksempelvis Svanviken på Eide. Alt styrt med statlig støtte og med statlige lover i bakhånd. Rett til seng og et arbeide å gå til var en side av saken. Den andre siden fortalte om tvangssterilisering og stadige trusler om å bli tatt fra sine egne barn. Svanviken ble avviklet først i 1986. Barn som ble hentet ut av leiren ble satt i barnehjem, noe som var en effektiv måte å utrydde tatere og deres kultur. Apropos utrydding: Visste dere at loven om tvangssterilisering av 1934 ikke utgikk før i 1977?
... at vedkommende var av omstreiferslekt var i seg selv forklarende for hennes manglende skikkenhet som fremtidig mor.
Alt i alt var dette statlige overgrep, systematisk og effektivt gjennomført med statlige midler. I årene 1945-1980 forekom klare brudd på menneskerettighetene, alt gjennom en nasjonalistisk ideologi og forsøk på nasjonalistisk ensretting. Ett land, ett folk.

- Forbrytelse og straff

Forbrytelse og straff må forstås ut fra tiden de begås, men det skader aldri å bli opplyst om tidligere tiders tvilsomme metoder. Akershus festning, som vi i dag ynder å vise frem til turistene, var åsted for særdeles strenge straffangeopphold. Halshugging var hyppig anvendt straff, og bokens historie om en bøddel med parkinsons er uforglemmelig. Kirkenes gapestokk er heller ingen rosenrødt kapittel i historiebøkene. 

Også barn og unge ble i realiteten fengslet, dog forkledt som forbedringsanstalter. Mest kjent er trolig Bastøya i Oslofjorden. – På folkemunne omtalt som Djeveløya. Historiene fra den statlig eide institusjonen er mange og velkjente, men beretningene om hvordan disse guttene ble tilkalt kun med nummer slutter aldri å opprøre.

Botsfengsel ble etter hvert opprettet i forsøk på å hindre denne type forbryterskoler. Resultatet var eneceller perfekte for psykisk tortur. Neppe et bedre alternativ, altså.

Også i dag stilles kritikk mot forhold i norske fengsel. I en tid da nordmenn flest roper ut sin frustrasjon over fengsler med bedre fasiliteter enn selv de flotteste hotell, er det lett å glemme uverdigheten i fengsling av psykisk syke fanger. Så har også Amnesty International engasjert seg i denne problematikken. Videre har CPT, Europarådets torturovervåkningskomite, åpent kritisert Ila fengsel av samme grunner. I tillegg kan man bevise brudd på personvern, forhold som er underlagt fullstendig statlig kontroll. Fengselsdirektøren gikk selv ut og uttrykte enighet med rapportens konklusjon, og kalte sin egen arbeidsplass for samfunnets søppelkasse. Norske styresmakter ga liten respons. 

- De svakestes urett

Eksempler på overgrep i statens navn gjennom historien er mange og spesielt vonde. Spesielt, fordi det nettopp er samfunnets svakeste som blir skadelidende. Psykisk syke og minoriteter, det være seg etnisk tilhørighet, kjønn eller legning. – Og barn. Her omhandles først og fremst først- og sistnevnte.

Mellom 1941 og 1959 ble det på norske sinnssykehus gjennomført svimlende 2 500 lobotomi-operasjoner. Formålet var å lette pasienter for voldsomme symptomer på sine mentale lidelser, men det medførte også store inngrep i personligheten. Særlig i starten var dødeligheten i ved slike inngrep urovekkende stor. Protester mot lobotomi ble ansett som et rent symptom på sykdommen. I det hele tatt, eksperimentviljen var svært stor og tenderte mot behov for disiplinering. I land vi liker å sammenligne oss med var lobotomi tvert om ansett som siste utvei. 

Det skal også bemerkes at flere kvinner enn menn ble lobotomert. – Kvinner skulle jo uansett skjøtte husarbeid med stor ro, underdanighet og passiv holdning. Lobotomi fremhevet disse egenskapene på en, får man vel si, effektiv måte. Medisinering med LSD er et annet eksempel på svært tvilsom eksperimentering med psykisk syke forsøkskaniner.

Hva barn og deres rettsløshet angår, kommer dette først og fremst til syne ved mangleden offentlige tilsynsordninger. Eller for å si det på en annen måte: det kom aldri til syne. Historier om psykiske, fysiske og seksuelle overgrep ved skoler og barnehjem er mange. Fryktelig mange. Enkelte internatskoler i etterkrigstiden kan tjene som eksempel på overgrep av den mer fysiske arten. I realiteten var disse rene arbeidsleiere. Barna ble likevel gitt vitnemål om skolegang, selv om de verken kunne lese eller skrive. Det føles unødvendig å skrive at overgrep i ung alder får konsekvenser også for resten av livet. 

Bokbrenning

Forfatterne vier mye plass til Norgeshistoriens sensur i litteraturen. Vi møter sensur-pionerene, om et slikt uttrykk kan brukes, Hans Jæger og Christian Krohg, og etterkrigstidens Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Røde rubiner og beverpelser er intet nytt, men selve rettsgangen i det hele er overraskende. Egeninteresse og omdømme til politi og myndigheter virket langt viktigere enn norsk lovgivning.
Lagmannen spurte i retten Øverland om han var klar over at hans harselas med kristendommen var i konflikt med landets lover. Øverland svarte at slike lovbrudd kunne være nødvendige, ellers ville vi jo aldri få forandret disse forholdene og umoralske lovene. - Jeg vil ikke ha noen kommentarer fra Dem om landets lover, lød det tilbake fra lagmannen.
- Norge i krig

Som stat kan ikke Norge under okkupasjonstiden straffes for krigshandlinger. Derimot peker forfatterne på flere alvorlig kritikkverdige forhold både før og etter andre verdenskrig. Noe er velkjent, andre hendelser er så mørke at de forsøkes fortrengt. 

Visste dere for eksempel at staten var særdeles kjølige til å ta i mot jødiske flyktninger på slutten av 30-årene? 60 barn fikk innpass. Til sammenligning tok Sverige i mot 900. Et annet eksempel er at romfolk med norsk pass ble stoppet ved grensen og ble nektet inn i landet. Mange av disse endte sine liv i nazistenes konsentrasjonsleire.

Landssvikoppgjøret er en skamplett i historien som alle bør kjenne til. Det er forståelig, men like fullt forkastelig at myndighetene lot straffeutdelingen styres av hevntanker. Dødsstraff ble igjen en realitet, attpåtil avgjort av et storting fra før krigen, altså i lovens rette forstand ikke lenger gyldig. Samtlige NS-medlemmer, passive som aktive, ble straffet. Også frontsøstre, sykepleiere som jobbet for nazistene, ble fengslet. Dette til tross for humanitært arbeide, og sjeldent politisk motivert. De såkalte tyskerjentene, hvis forbrytelse kun var å forelske seg i fienden, ble satt i interneringsleire uten dom. Også den sosiale straffen var stedvis utbredt i form av lynsjestemning blant sambygdinger. Misbruk fikk sjeldent konsekvenser, og da helst med milde straffer.

Krigsseilerne som virkelig gjorde en heroisk innsats for sitt fedreland, er verdt et eget kapittel. På grunn av sine opplevelser i løpet av krigsårene ble krigsseilerne gjerne sterkt traumatiserte. Alkoholisme var utbredt. Rett til husvære ble ofte avslått, på grunn av utenlandsopphold. Under krigen ble de lovet bonus, men tilbakeholdt lønn ble ikke utbetalt før i 1972. Da var mange allerede døde. Heller ingen krigspensjon ble utbetalt før i 1969. – Alt for sent. Behandlingen er nesten ikke til å ta inn over seg. For å sitere Gunnar Sønsteby: ”Det som hadde innvirkning på den andre verdenskrigens varighet, det var kort og godt den norske handelsflåten.” Først i 2013 kom regjeringen med offisiell beklagelse. 

Hva så med styresmaktene? Deportasjon av jøder er her helt vesentlig. Dommerne motsatte seg ikke rapportering og utsendelser av jøder, som attpåtil ble utført av politi. Statseide NSB transportere jødene. Dette fikk ikke konsekvenser for noen av partene. Ei heller Knut Rød, politmannen som organiserte hele deportasjonen, ble straffet for sin udåd. Etter to runder gjennom rettsapparatet ble mannen blankt frikjent. Forskjellsbehandlingen er da som nå uforståelig.

La oss heller ikke glemme de sovjetiske krigsfangene. I vårt land fantes 500 leire, hvor fangene var rene tvangsarbeidere. Veien du kjører på i dag kan være bygget av sovjetere. Elendige boforhold og mat kombinert med svært hardt arbeid ledet ofte til sykdom og død. Massegravene ble åpnet etter krigen, dog i all stillhet og i frykt for å tiltrekke seg uønskede elementer i form av russiske spioner.

- Få se mappa mi!

Bygdedyret er velkjent, men også den norske stats overvåkningsmetoder er etter hvert blitt avslørt. Det startet med skepsis mot tyskere på tidlig 1900-tall, blomstret i takt med frykten for sosialistisk revolusjon og utviklet seg etter hvert som et ledd i en intern maktkamp. 

En hemmelig avdeling i forsvaret ble opprettet i 1918-1919 for å forhindre en indre fiende. Loven om post- og telegramkontroll ble anvendt i utstrakt bruk. – Dermed også misbrukt. Sosialistisk litteratur ble forbudt, og NKP (og delvis også AP) ble fulgt tett i 20-30-årene. I 1937 ble Overvåkningspolitiet opprettet. Ti år senere ble dette gjenopprettet som POT, en organisasjon som er beryktet for sitt hemmelighold og manglende rammer for sin virksomhet. 

Overvåkingen ble videreført av forsvaret, gjennom E-tjenesten og delvis også heimevernet, spesielt utover 50-tallet. Potensielle landssvikere ble delt inn i lister, hvor mistanke var viktigere enn bevis for fengsling. Det var kultur for lav terskel for avlytting og metodene har vært hemmeligholdt både for media og storting. Halvparten av avlyttingssakene har i senere tid vist seg å være ulovlige. Dette systemet ble holdt i live frem til 1972. 

- Når det trygge blir utrygt

Politi og rettsvesen skal ivareta nordmenns trygghet. Desto verre er det når disse feiler totalt. 

Politivold er vanskelig å avsløre og har flere usikkerhetselementer. Feilrapportering skyldes både uriktige påstander fra pågrepne og intern beskyttelse og lojalitet. Hvor ofte det forekommer er høyst usikkert, men det vil være naivt å tro at det aldri skjer. Spørsmålet er heller hvordan det er mulig at overgrep faktisk kan skje uten at det gis konsekvenser.

Et kjent eksempel er den såkalte Bergenssaken fra tampen av 1980-årene. Flere vitner hevdet overgrep fra politi. Amnesty International var attpåtil innblandet i etterforskningen av saken, og konklusjonen levnet liten tvil. Politiet frifant seg selv. 17 stk ble dømt for falsk forklaring, men disse ble senere frifunnet. Seks av disse fikk attpåtil erstatning fra det offentlige. 

Tidlig på 2000-tallet ble det nedsatt eget utvalg for å styrke rettssikkerheten og få bukt med faren for justismord. Historien taler for seg selv, og forfatterne trekker frem to av norgeshistoriens mest kjente tilfeller av justismord.
  • Liland-saken: To menn ble i 1969 funnet drept i sin egen bopæl. En tidligere leietager var nærmeste mistenkte og tvil rundt drapstidspunktet ble brukt mot Liland. Privat etterforskning i ettertid av dommen viste at drapet skjedde en tid da Liland hadde alibi. Først i 1994 ble han frifunnet og tilkjent erstatningskrav. Politi og statsadvokater ble senere anmeldt for grov uforstand i tjenesten. Det hører også med i historien at disse sakene ble henlagt av Riksadvokaten.
  • Fritz Moen-sakene: I 1976 ble to kvinner funnet drept i Trondheim. Feilaktig identifisering og uetiske metoder førte til at multihandikappede, ensomme og, beklager uttrykket, spesielle Fritz Moen ble et lett bytte. Gjennom sterkt press lyktes politiet å lokke ut en tilståelse for drapet av den ene kvinnen. Resultatet var 20 års fengsel og 10 års sikring. Dermed var veien kort også for å mistenke ham for drapet av den andre kvinnen. Likhetstrekkene var klare. Et 22 års langt avhør endte med nok en tilståelse. Privat etterforskning førte derimot til frikjennelse for begge drapene. Fritz Moen opplevde selv frikjennelse for ett av drapene, da han døde før den andre saken ble gjenopptatt. 

- Norge i verden

Stortinget har liten eller ingen kontroll i utenrikspolitiske og forsvarspolitiske områder. Regjeringen har i så måte rett til å nærmest ”hemmeligholde” dette. Så har også dette tillitsforholdet ved flere anledninger blitt misbrukt. Nordmenn flest ynder å tro at Norge ikke har vært i krig siden andre verdenskrig, men realitetene viser noe annet.

La oss ta velkjente Norsk Hydro som et mindre velkjent eksempel. Hydro eksporterte massive mengder av magnesium som ble brukt til USAs napalmbomber under Koreakrigen. Dette er siden blitt forsøkt gjemt og glemt.

Eksport av norsk tungtvann er strengt regulert, for å forhindre at dette blir brukt til utvikling av atombomber. Eksport er likevel blitt utført til Israel via Storbritannia, og man trengte dermed ikke eksporttillatelse. Israels formål var dårlig skjult og burde ikke være til overraskelse. Følgelig ble også denne eksporten hemmeligholdt. Produksjonen varte helt til 1988, men eksporten sluttet ikke før ut på 2000-tallet.

Koreakrigen er nevnt, men norsk innflytelse i Vietnam-krigen skal heller ikke forglemmes. USA kjøpte lynraske motortorpedobåter fra Norge, og i tillegg ble ni norske sjøfolk rekruttert til å gjennomføre angrep. Leder for det hele var etterretningstjenestemannen Alf Meyer. Stortinget derimot, hadde slettes ikke gitt tillatelse til norsk krigsdeltakelse. Dokumentene fra dette forholdet er fremdeles hemmelighetsstemplede.

Også i dag er Norge delaktig i krigføring. Faktisk er Norge rangert som verdens største våpeneksportør målt etter innbyggertall. Den norske stat eier 50 % av de to største våpenprodusentene, og har dermed direkte økonomisk interesse av salg/eksport.  Intensjonen er klar, det skal ikke selges til land i krig eller på randen av krig, men våpen selges like fullt til undertrykkende regimer. Saudi-Arabia er et eksempel på dette.  

Herunder skal også Oljefondet nevnes. God avkastning er eneste kriterium, og manglende kontroll har ført til investeringer i svært tvilsomme selskaper. Nordmenn har gjennom Oljefondet bidratt til produksjon av både landminer og andre våpen brukt i krig. Etikkråd er etter hvert blitt opprettet, men kritikere hevder dette ikke har noen praktisk betydning. 

Etikk, eller mangel på dette, fører oss videre til norsk bistandspolitikk som har vært styrt av mer egeninteresse eller genuin ønske om en mer rettferdig verden. Vi bar i bistandens navn dumpet tørrfisk og solgt rustne skip. Videre ble bistandspenger brukt til indisk familieplanleggingsprogram frem til 1995. Svært uetiske metoder har blitt brukt til å stanse befolkningseksplosjonen, og norske kroner bidro altså til å gjøre dette mulig. - Norad omformulerte virkesomheten i de offisielle dokumentene. 

- Rikets sikkerhet

Bokens siste kapittel er viet terrorhandlingene 22. juli 2011. Ikke så mye hva som skjedde, men mest hvordan det kunne skje. Igjen er tema ikke å legge skylden på noe fordi noe er blitt gjort galt, men heller poengtere hva som slettes ikke er blitt gjort.

Staten lukket øynene for hva som kanskje kunne skje. – Og så skjedde det. 7 år før bombene i regjeringskvartalet skapte ny norgeshistorie, ble det bestemt at Grubbegata skulle stenges for trafikk. Bombescenarioer nesten identisk med realitetens terrorhandling hadde for lengst blitt presentert for å presse myndighetene til å innse faren og iverksette stenging. Frem til bombene sprengte ble det kun med skriftlige ord.

Rikets sikkerhet skal ivaretas av PST, Politiets sikkerhetstjeneste, men krisen kunne langt på vei vært bedre håndtert og følgelig også forhindret. Dette handler ikke om etterpåklokskap, men simpelthen en mangel på evne til dialog og svakheter i organisasjonen. Generelt blant våre styresmakter er det manglende oppfølging i sikkerhetsrutiner og krisehåndtering, og et uttalt faktum at det er underrapportering av truende hendelser. Rett og slett fordi innrømmelser av svakheter ville gjort sårbarheten enda større. Igjen, vi vil ikke vite, vi orker ikke forholde oss til potensielle farer. – Før det skjer.

La oss ta spesialtrent politi som eksempel. Disse med ekspertise i krisetilfeller. Det finnes beredskapstropp kun i hovedstaden. Store deler av landet vil altså i praktisk være uten denne bistanden når det verst tenkelige skjer.

- For det skjedde, og det vil skje igjen. 

----------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------

En bokbloggers tanker,
- Synd og skam i bokform

Nærmere 300 sider med store, og mindre store skampletter i norgeshistorien gikk usedvanlig lett og fort å lese. I så måte har jeg brukt langt mer tid på å notere underveis og ikke minst forfatte et innlegg. I dette ligger det utvilsomt en solid anbefalelse om å lese Skammens historie.

- Det er dermed ikke sagt at alt ved boken og dens fortellinger er udelt positivt, om et slikt ord kan brukes ved et sådant tema. La meg forklare:

I en bok med rikt innhold av interessante historier, alt velbegrunnet med fakta, må kritikk rettes mot hvor mye de ulike tema er vektlagt, søke etter eventuelle personlige ytringer, subjektivitet versus objektivitet, og sakligheten i hvordan dette fremlegges. Kritikken må deretter rettes ut i fra den grad av historisk kontekst som forklarer forsømmelser og feilbedømminger. 

For her er det lite, om noe, å arrestere forfatterne på. Boken er spekket av fotnoter, kildehenvisninger og referanser. Det er lagt en betydelig mengde arbeid i denne fremstilingen av norsk historie. 

Fotografier og grafiske tabeller ville dog gitt beretningene enda mer tyngde. Rent layoutmessig må det også rettes kritikk mot en ikke konsekvent bruk av kapitler og underkapitler. Resultatet er noe rotete og usystematisk. Kapitlene og avsnittene i seg selv er ellers jevnt over veldig gode, men jeg savner stadig det helhetlige, det som binder alt sammen.

At boken, og de temamessige inndelingene, mangler både et godt forord og etterord er i beste fall kritisk. Min personlige mening er også at enkelte avsnitt med fordel kunne vært flyttet til andre kapitler. Særlig gjelder dette overgrep mot ulike etniske folkegrupper. Noe av denne ønskelige omrokkeringen kan for de som allerede har lest boken, antydes gjennom mitt sammendrag. 

Holder så boken hva den lover? Forfatterne skriver selv i bokens omslagstekst:
Kjente og ukjente skampletter i norgeshistorien belyses og settes inn i en historisk kontekst. I tråd med en moderne forståelse av menneskerettighetene vil vi fokusere på statens rolle i utvidet forstand, det vil si ikke bare statens handlinger, men også fravær av handling.
Akkurat dette med historisk kontekst, det vil si, mangelen på det, er for lengst blitt kritisert, et syn også jeg deler. Forfatterne forsvarer mangelen med at det rett og slett ville tatt for mye plass. Tvert i mot. Det ville beriket teksten og gjort boken og leserforståelsen langt bedre. Selv har jeg lest min dose samfunnshistorie etter flere år på Blindern, jeg forsøker å holde meg oppdatert og har en oppriktig interesse for hvor vi er og hvordan vi har havnet der. Man skal likevel ikke undervurdere viktigheten av å sette små og store hendelser i historisk og samfunnsmessig sammenheng. Målet har vært å opplyse om faktiske hendelser, hva som har forårsaket disse og hva konsekvensene har vært.  Uten å forklare forholdene rundt, forklare hele årsaksbildet, kan opplysningene lett oppfattes feilaktige og urettvise. Kanskje til og med fordummende.

Leser vi boken som en utskjelling av Norge, en oppramsing av hvor grusomme og korrupte vi er, leser vi den feil. En større vektlegging på konteksten ville i større grad forhindret en feiltolkning.

Jeg syns Sigmund Aas, en av forfatterne, skriver det så fint i sin kritikk mot kritikken:
Det er staten som er ansvarlig. Det er den norske stats mørke sider vi har skrevet om. Heldigvis kan vi også lære av statens overgrep, uten at vi trenger å arve noen personlig synd av den grunn. (Dagsavisen, 26. februar)
Hva fordeling av fokus angår kunne man spart en del spalteplass til fordel for annet. Det er tidvis svært lange beretninger fra enkelte hendelser og rettssaker, som i seg selv er interessante, men fokuset virker av og til uforholdsmessig stort på bekostning av andre hendelser. Eksempelvis vies svært mange sider til sensur i litteraturen. 40 sider med gjenfortellinger fra rettsprosessene virker urettferdig mye når man kort tid tidligere har lest en eller to setninger om tvangskastrering av homofile.

Sistnevnte er også et ypperlig eksempel på den ukonsekvente bruken av overskrifter og kapittelinndelinger. Tvangskastrering av homofile er egen underoverskrift, men selve forklaringen er forsvinnende kort. Hele avsnittet, eller underkapittelet om du vil, er på en halv side, og omhandler i langt større grad legeovergrep mot lesbiske på 90-tallet. I det hele tatt er det nærmest overdrevent mye fokus på overgrep gjennom hele boken. Det oppleves som i overkant mye beskrivelser utført av enkeltpersoner, vel og merke nær tilknytning til den norske stat. Beretningene understreker det grufulle og gjør unektelig inntrykk, men det kan fort skje på bekostning av andre typer overgrep eller forsømmelser. 

Boken er så interessant og fortellerstemmene så medrivende og lette at en enda større bok overhodet ikke hadde vært å forakte. Ikke en eneste gang lot jeg meg forstyrre av det faktum at boken har to forfattere. Språket virker å være samstemt uten store forskjeller. 

Jeg oppdaget ved gjennomlesing ingen åpenbare mangler. På forhånd hadde jeg laget meg en liste med punkter jeg forventet å lese om, og samtlige ble innfridd. Personlig skulle jeg likevel ønsket meg større fokus på enkelte tema. Bistand er helt klart et av disse.

Skammens historie kunne i det hele tatt med fordel vært enda mer utfyllende, for dette er norsk historie vi har meget godt av å kunne. Kunnskap er makt. Bokens rike litteraturliste gir grobunn for å utforske og tilnærme seg mer kunnskap om de ulike temaene. Benytt deg av det. Vit mer, lær mer



Les også: Jeg har tidligere lest og omtalt følgende bøker med relevans til Skammens historie:



Andre bokbloggere: (Bok-Karete) (Tine) I tillegg har (Bokelskerinnen) intervjuet forfatterne.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Cappelen Damm!

21.2.14

Oh no she didn't...!

Se for deg en torsdag ettermiddag. Anne Lise Gjersem har snurret seg ferdig i OL og det er slettes ingenting annet å se på før Kakekrigen og Norges herligste hjem schmeller igang TV-kvelden. Guttungen er stor nok til å begynne på middagen, og han er enda ung nok til å synes det er stor stas. 

Ellikken anno før den fatale ideen:
Hah! Fargekoordinerte bokhyller! Jeg må LE! HA HA HA! Dummeste jeg vet! Jeg er en bokelsker, ingen interiørdame. HA HA HA!

Mor sjøl ligger i sofaen og kikker på bøkene sine. Ingenting uvanlig i det, misforstå meg rett. - Men noe er likevel annerledes denne ettermiddagen. Hun har en knakende god ide.

Edit: Hun har en ide.

Ellikken: Du, nå har jeg tenkt! Jeg lurer på om det blir ryddigere og finere ved å sortere bøkene etter farger!
Sønn: Nei. Mamma...!
Ellikken: Jo, så samler vi bøker etter farge rad for rad. Det blir bra!
Sønn: Nei. Mamma...!
Ellikken: Jo! Vi gjør det sånn!
Sønn: Du kommer aldri til å bli ferdig!
Ellikken: Hvis du hjelper meg, så!
Sønn: Mamma...! Du kommer aldri til å finne igjen en eneste bok!
Ellikken: Æh...
Ellikken: ...
Ellikken: Kom igjen, nå setter vi igang!
Sønn: Mamma...
Sønn: Jeg begynner på middagen...

FØR


 og


Ellikken: Ah, hvorfor advarte du meg ikke??
Sønn: Mamma... Jeg gjorde det.
Ellikken: Dette skulle jeg aldri ha begynt med!
Sønn: ...
Ellikken: Jeg kommer ALDRI til å bli ferdig!
Sønn: ...

UNDERVEIS

Ellikken underveis i fargekoordineringen:
Latterlig. Fargekoordinering er latterlig. Jeg er latterlig. 

(Og kjære leser, legg merke til at dagslyset på før-bildene nå er long gone)



ETTER

Mange timer senere, langt ut i Kakekrigen:


 Note to myself: Hamstre grønne bøker på første og beste loppemarked.


Tragedien er et faktum. Denne må jobbes med. - Men dere vet, Kakekrigen var i ferd med å kåre ukesvinnere, ryggen verket og håndleddene var mere av enn på. I det minste ble spisebordet tømt for bøker.

Her tror dere kanskje hele historien er over. Den gang ei.

Neste morgen

Samboer: Eli. Jeg ser du har fargekoordinert bøkene dine.
Ellikken: ... (dån)
Samboer: Heh.
Ellikken: Ææææh. Det ble kanskje ikke noe særlig dette.
Samboer: Joda. Bare gjøre om på disse her, kanskje. (peker på romdeleren). Hadde det ikke vært for at disse må stå samlet (peker på Undset-samlingen), kunne de vært mikset med de andre. Og så må den nederste hylla ryddes litt.
Ellikken: ... (dån)

Det er når galskapen råder som verst at man lærer sine nærmeste å kjenne. Lytte mer til sin sønn, og innse at samboeren har en viss interiørestetisk sans. Nå gjenstår det å huske hvilken farge det er på boka han holder på med.

Nær fremtid

Ellikken: JEG FINNER IKKE BØKENE MINE!!!!
Samboer: ...
Sønn: ...
Ellikken: Ææææææh!!!
Sønn: Mamma. Jeg sa i fra.
Ellikken: Hvorfor sa du ikke i fra?!?
Sønn: Mamma.
Ellikken: Oi! Se! I helga er det loppemarked!
Samboer: ...
Sønn: ...

18.2.14

Akkurat nå...


... Er det ingenting annet jeg heller vil enn å dra hjem og lese videre i tredje bind av Jonas Gardells Tørk aldri tårer uten hansker.

Jeg kan ikke få rost disse bøkene nok. Vakkert. Vondt. Viktig.

Tidligere omtaler: (Bind 1: Kjærligheten) (Bind 2: Sykdommen)



Og og og, rett skal være rett - Skjermdump fra bokelskere.no.

17.2.14

Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

Hvert år velger over 500 mennesker, kvinner og menn, unge og gamle, å avslutte sitt eget liv. De orker ikke mer. Problemene overskygger fullstendig mulighetene. Det fins ingen grunn til å fortsette. De man har kjær har det bedre uten.

500 tragedier. Tusenvis av pårørende. Utallige spørsmål. Hvorfor...?


Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen

I 1990 var en av disse 500 menneskene alenemoren Mia Skøien. Mia, mamma Mia, mammaen til Trude. Mia som lagde skjeve fyrstekaker, var et fyrverkeri i tigerklær, hadde late søndager sammen med datteren. Mia som var full av omsorg, initiativ og latter. 

Helt til et ustemt piano snudde hele verden på hodet.

14 år gammel måtte Trude være vitne til hvordan morens øyne mistet all glans, hvordan hver eneste biltur var et potensielt drapsforsøk og hvordan venninnene aldri lenger kunne være med henne hjem. Hvordan hun måtte flytte til en pappa hun egentlig ikke kjente, ikke ville kjenne, fordi moren ønsket alt annet enn å leve.

15 år gammel, mens hun lå og leste i Det Nye, ringte telefonen som aldri skulle komme. 15 år, akkurat nykysset, måtte hun stryke mammaen sin på kinnet for aller siste gang. - Men mamma hadde forlatt henne for lenge siden.

Dette er den voksne Trudes historie. Trude som har blitt journalist, har et godt samliv med kjæresten sin og er selv blitt mamma til to små. Først nå er hun klar for å lære mammaen sin å kjenne, den hun egentlig var, hvorfor ting ble som de ble, og hva som kunne blitt gjort annerledes. 

I alle år har Trudes pappa lagret sin ekskones eiendeler på loftet. Tiden er inne for å ta frem, kjenne på minnene, ta et endelig farvel. Stille spørsmål og finne svar.

Det blir med en oppvaskhanske i søppelsekken. Ingen svar gis. Enda flere spørsmål stilles.

Der mennesket Trude systematisk gjennomgår sin mors liv, fra fødsel til død, må hun stadig la seg støtte til journalisten Trude. Hun som klarer å distansere seg fra de vondeste minnene, ved å stille spørsmål. Grave seg frem til sannheten, finne noe konkret å feste seg ved. Hun snakker med fagfolk, sine barndomsvenner, leser forskningsrapporter og støtter seg til små og store faktiske hendelser. En hyttetur med venner. Drapet på John F. Kennedy. Bilen Toffe. Drontingen på søndags formiddag. Fotoalbum med bilder fra bursdagsfeiringer. Alle disse små og store hendelsene som dannet et helt liv. Selv et helt liv på bare 46 år.

Da Trude var femten år hoppet hennes mor ut fra sjuende etasje ned til en gressplen full av hestehov. Asfalt hadde vært verre. - Hun har i alle fall det å trøste seg med. 
Jeg var femten år gammel. Jeg var ikke skrudd sammen for å forstå konsekvenser av ting, langt inn i evigheten. Ungdom er uendelighet, det er ungdommens privilegium å tenke på tilværelsen som en størrelse uten slutt.
Trude finner ingen svar. Det lar seg ikke forklares. Ingen avskjedsbrev ble skrevet. Ingen bestemt grunn kunne være tilstrekkelig for å utløse en slik fatal psykose. For helt å kunne forstå morens avmaktsfølelse, vanvittige mørke, må hun dykke ned i morens tanker. Dit vil hun ikke. Ikke for alt i verden.

Det er ingenting hun er mer redd for enn å ende opp som sin mor. Hun pakker inn sine barn om kvelden, hver minste lille flis av dynene stikkes inn under varme barnekropper. Hun elsker de av hele sitt hjerte, kan ikke se seg mett på dem. Makter ikke forstå hvordan denne følelsen så raskt kan la seg snu til det totalt meningsløse. Hvordan det er mulig. For det er mulig. Det skjedde mammaen hennes. Tenk om det samme skjer henne...?

Det er alle disse ubesvarte spørsmålene, og mest av alt frykten for å lide samme skjebne, som gjør størst inntrykk. Det menneskelige aspekter i boken overskygges likevel noe av profesjonaliteten hennes, og jeg opplever aldri at det blir helt nært. Personlig, men aldri privat. Beskrivelsen av hvordan hun som femtenåring ikke klarer å slippe løs tårene, gjør vondt. Smerten få utløp. Også den innestengte frykten for en dag å eksplodere, enten noe psykotisk iboende eller som følge av traumene, er til å ta og føle på. Ikke fordi det faktisk uttrykkes, men fordi vi forstår. Forfatteren, datteren, trenger aldri å kle seg naken for å formidle alle de vanskelige følelsene. Temaet i seg selv er ytterst sårt. 

Likevel ikke helt nært, altså. Det vies mye tid til det som kan oppfattes som oppramsing, alt i kronologisk riktig rekkefølge, med mer fakta enn følelser. Sammen med nesten overdreven nostalgi, hårprodukter og tv-programmer, lar man seg tidvis mer underholde enn berøre. Så forteller også mange lesere om en bok de knapt nok klarte å legge vekk, fordi man måtte lese mer, stadig mer. Som om også vi leter etter svar vi vet vi ikke vil få besvart.

Som journalist vet hun utvilsomt hvilke tråder som skal trekkes i for å oppnå best virkning. Hun vet hvordan hun skal balansere det personlige med det universelle, og hvordan leseren skal la seg oppsluke av ordene. Nettopp derfor, mens hun først har oss i sin hule hånd, skulle jeg ønsket hun kunne viet enda mer tid, enda flere sider, til det rent faglige. Psykiatrien, psykologien, til forskningen, behandlingsmetoder, rådgivning rundt oppfølging. Gi oss noe konkret. Mer informasjon gir mindre grobunn for frykt. Mer kunnskap gir mer åpenhet. 

Og det er nettopp denne vinklingen som gjør boken så viktig. Nettopp derfor velger jeg å skrive såpass mye om en bok jeg ikke umiddelbart fatter litterær interesse for. Åpenheten rundt selvmord. Rundt 500 dypt deprimerte mennesker, kvinner og menn, unge og gamle, befinner det seg tusenvis av blødende hjerter. Foreldre. Søsken. Kjærester. Kompiser. Barn.  Hvert eneste år rammes de, og de må leve med tapet resten av sine liv. 

Fremdeles snakkes det ikke om. Ikke egentlig. Det hysjes ned. Hviskes om. Omformuleres. Norge i 2014 er fremdeles ikke klar for å si det høyt. Vi er redde for smitteeffekten, vi er redde for spørsmål vi ikke får svar på, vi er redde for å gjøre galt verre. For tusenvis av etterlatte kan det ikke bli verre.

Hvordan kan en mor bli så fortvilet at ikke en gang hennes eget barn er god nok grunn til å holde ut? Hva skal da til...?

Ikke alt har noen fasit. La oss i det minste tørre å stille spørsmål.



Kilde: Lånt av kollega.
Målgruppe: Anbefales varmt grunnet det uhyre viktige temaet. Åpenheten beundres og applauderes. Støtte til pårørende, hjelp til selvhjelp, hjelp til medmenneskelighet. Ungdom/Unge voksne/Voksne.
Andre bloggere: (Anita) (Bea) (Gro) (Janke) (Rose Marie) og (Silje). Flere? Send meg link!



13.2.14

Odinsbarn, av Siri Pettersen

Hun er Hirka. Hirka Halelaus. Ikke folk, men meneskr. Råta. Hun som ikke hører til. Hun som fortjener å lide i Slokna. Eller enda verre: forsvinne ut av denne verden.



Odinsbarn, av Siri Pettersen

Hirka ble funnet på en steinrøys en iskald vinternatt. Et lite barn, en baby, ofret til de blinde. Hirka ble reddet, merket som av ulvetenner, av han som skulle bli som en far for henne. Ulven tok halen, sa folk.

- Helt til verdens undergang nærmet seg. Resten av historien bør du lese selv.
Gutten lekte med en steinfigur. Ei sittende jente. Den hadde flotte detaljer, men halen hadde brukket av. Rime kom til å tenke på Hirka og smilte. Hirka halelaus, som Kolgrim pleide å kalle henne. Hirka halelaus, som ikke kunne favne. Rime kjente hårene reise seg på armene.
I begynnelsen er ordene. De man ikke forstår. Disse nye, de man aldri tidligere har hørt eller kjenner betydningen av. I begynnelsen er det tungt. Tungt nok til å streve, strevsomt nok til å få belønning. 

Hirka, Urd, Ramoja og Rime. Ritet, Kolkagga og Evna. Eidsvaldr, Ravnhov, Blindbol og Manfalla.

621 sider tettpakket med ukjente navn, begreper og stedsnavn. Alt innhyllet i norrøn tid, en drivende spennende kamp mellom det gode og det onde, hele tiden med frykt for verdens undergang. Vennskap, kjærlighet og ensomhet. En fantastisk historie fortalt gjennom vekslende fortellerstemmer og forskjellige vinkler.
Han omfavnet henne. Hirka låste armene rundt nakken hans og tok imot Evna. Den var sterkere enn før. Den rant gjennom kroppen og gjorde alt større. Avstanden vokste mellom hjertet og lungene. Hun fikk plass til mer luft. Kunne nå lenger, se mer, høre alt. Detaljene kom fram fra mørket. Luften ble sprø som tørt løv. Som om den falt fra hverandre og prøve å sette seg sammen på nytt.
Det ukjente faller overraskende raskt på plass. Etter åtti sider var jeg aldeles fortryllet av språket, betatt av det kunstneriske over det hele, forbløffet over fantasiuniverset forfatteren har maktet å skape. Gjenkjennende, men samtidig nyskapende. Tidvise svakheter i språk blir å regne som reneste småpirk, og oppleves som fullstendig uvesentlig å påpeke. Noen forsvinnende få setninger som burde vært endret er ingenting i den store sammenheng. Da leter man intenst etter feil. Noe som egentlig ikke finnes, fordi alt annet er så fantastisk.
"Alle dør. Det spiller ingen rolle. Alt dør. Like sant som at det lever. Det er ikke viktig, Hirka. Vi plukkes fra hverandre og settes sammen på nytt, som nye ting. Du er himmel, du er jord, vann og ild. Levende og død. Vi er alle døde. Allerede døde."
For jeg prøvde virkelig. Jeg ville ikke like boken. Jeg skulle være den kritiske stemme i det store jubelbrøl.

I stedet for ble jeg slått i bakken. Det hele er så fullstendig gjennomført. Så fullstendig annerledes enn jeg trodde på forhånd. Jeg ble sugd inn i fortellingen, hele Hirkas univers, på en måte jeg ikke trodde var mulig.

Avlys hele avstemningen av Bokbloggerprisen, åpen klasse. Odinsbarn er allerede en soleklar vinner.

Og bare så du vet det: Odinsbarn er første bok i den planlagte triologien Ravneringene. Forfatteren er etter sigende godt i gang med bok nummer to. Odinsbarn kan gjerne leses enkeltstående, selv om det hele avsluttes med en formidabel cliffhanger. For egen del lar jeg det bli med dette. Jeg er ingen fantasyfantast, men takker ærbødigst og lykkelig for leseopplevelsen. Den unner jeg også dere, være seg unge eller voksne.
"Du er ikke råta, Hirka. Du har aldri vært det og kommer aldri til å bli det. Du er alt som er sant og godt i denne verden. Det er vi som er råta. Ikke du."
Fantastisk! - I ordets rette forstand.



Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget. Samlet støv en halv evighet i en stille protest, før jeg knakk sammen som et siv i orkan.

Andre bloggere: Bokblogglandia formelig elsker Siri Pettersens Odinsbarn og kan knapt nok vente på oppfølgerne. I juni arrangeres (samlesing av boken), dette i regi av Bokelskerinnen. Mange anmeldelser kan leses allerede nå, og spesielt ønsker jeg å fremheve (Melusine) sitt innlegg. Gå heller ikke glipp av ordene til (Elin) (Elisabeth) (Gro) (ibokhylla) (Karin) (Lattermild) (Makrelljinta) (Silje) og (Solgunn).

11.2.14

Tips til Mammutsalget 2014

Mammutkatalogen 2014 ble offentliggjort mandag 10. februar, temmelig nøyaktig en uke før det hele braker løs med brask og bram. 

Eller kanskje ikke. Mammutsalget er og blir en evig skuffelse. Det er det samme hvert år: Bøker man ellers ikke får solgt, bøker til blodpris, uendelig mange krimromaner... i alle fall nesten like mange som lavkarbo-bøker. 

Heldigvis finnes det unntak. Det er ((( trommevirvel ))) her jeg kommer og hjelper dere ut av knipa. Sånn omtrent litt i alle fall. Vel, det vil si, jeg har forsøkt å plukke ut noen godbiter man _kan_ vurdere å bruke pengene sine på. 

- Men merk at prisene ikke nødvendigvis er lave. Mange av bøkene under Mammutsalget har allerede vært ute på markedet til kampanjepriser a la 99 kroner. En del er type bestselgere som kan kjøpes for en slikk og ingenting på loppemarked.

Og uansett hva jeg sier, hva enn jeg tipser dere om. Tenk norsk, tenk ungdom, tenk ikke-mainstream. Se etter de ukjente perlene, de som knapt nok noen har hørt om. 

Les mer om samtlige bøker i Mammutsalgets (egne nettsider). 

Bokbloggerens guide til Mammutsalget 2014:


En norsk spion, av Aslak Nore Ikke lest, men hørt nok positivt om til å vekke min nysgjerrighet. Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?, av Kristine Getz Ikke lest. Selvbiografisk om anoreksi. Viktig, viktig. Og været skiftet og det ble sommer og så videre, av Pedro Carmona Alvarez Ikke lest. I følge NRKs anmelder vellykket stor sorg, et ungt menneskes evne til å klare alt og fremmedfølelsens makt. Kammerpiken, av Cecilie Enger Ikke lest. Derimot har jeg lest (Himmelstormeren) av samme forfatter. - Og så er hun jo stadig i vinden med sin bok Mors gaver. I en og samme person, av John Irving Ikke lest. En av mine - og svært mange andres - favorittforfattere. Rikt persongalleri, biseksualitet og sikkert en baseballspillende bjørn. Himmelfallen, av Brian Setznick Ikke lest. Har derimot lest Setznicks (Hugo Carbret) som tok meg med storm. God historie og fantastiske illustrasjoner.

Høydepunktet: 

Himmelfallen, av Brian Setznick
Målgruppe: Unge og voksne med sans for annerledeshet


Legenden om Narnia av C. S. Lewis Verden er et bedre sted med vakre pop-up-bøker. Aner ikke hvor mesterlig utført denne er, men det er verdt å ta en titt mens man først er i bokhandelen. Kjekt å ha for en svoren Narnia-fan. Jo visst kan Lotta sykle / Jo visst er Lotta en blid unge, av Astrid Lindgren Lotta var en av mine største favoritter som barn. Sykle-boka leste og tittet jeg i så mange ganger at den ble fullstendig ihjelbladd. Udødelig heltinne. En sjøens helt, Skogsmatrosen, av Jon Michelet Ikke lest. Michelet har fått massevis av oppmerksomhet for disse bøkene, neppe helt uten grunn. Jeg nekter / Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson (Les min omtale av Jeg nekter) (Les min omtale av Jeg forbanner tidens elv) Jeg er stor fan av Petterson. Sårt, vemodig, tankefullt på mannevis.

Høydepunktet: 

Legenden om Narnia, av C.S. Lewis
Målgruppe: Barn, ungdom og voksne med sans for lekre pop-up-bøker


På vegne av venner, av Kristopher Schau (Les min omtale) Vond-vakker liten perle som får deg til å våkne opp og ville være et medmenneske. Vinteropptegnelser, av Paul Auster Ikke lest. - Men jeg skal. Auster er blant favorittene. (Les samleinnlegg) (Les enda en omtale)  Blomstenes hemmelige språk, av Vanessa Diffenbaugh (Les min omtale) Historien om barnevernsjenta Victoria er medrivende. Der man forventer å finne en enkel kjærlighetsroman, finner man et budskap som går langt utenfor de vante rammene. Oslo-mysteriet, av Bjørn Sortland (Les samleinnlegg) Strålende serie for eldre barn/unge, kombinerer krim, kunst og turisme på en uimotståelig måte. At handlingen er lagt til Oslo, med vekt på norsk kunst, gir ekstra stjerne i margen. Ståle, av Dan Hammer Ikke lest. Med to svorne Kamma-supportere i hus bør også denne boken komme i hus. Ståle Salvatore, etc etc etc. Tenke, fort og langsomt, av Daniel Kahneman Ikke lest. Trolig en av de bedre selvhjelps/coaching-bøkene som er gitt ut de siste par årene.

Høydepunktet: 

Oslo-mysteriet, av Bjørn Sortland
Målgruppe: Barn og de yngste ungdommene. Fin-fin og annerledes gavebok til slektninger i utlandet uansett alder.


Hulda Garborg. Nasjonal strateg, av Arnhild Skre Ikke lest. Jeg bor mindre enn et steinkast fra Huldas bolig, og er programforfliktet til å lære meg henne å kjenne. Dessuten er forfatteren av biografien en bra dame, har jeg hørt. Akkurat som Hulda selv. Sammen skal vi holde himmelen, Ellen Fjestad Ikke lest. En norsk ungdomsroman jeg har hørt veldig mye bra om, og en bok jeg har vært på utkikk etter. Les gjerne mer (her). Denne gleder jeg meg til! Svart frost, av Asbjørn Jaklin (Les min omtale) Nåtid, Balkankrig, 2. verdenskrig. God fortellerevne, forener fakta og fiksjon på en svært bra måte. En kriminalroman med det lille ekstra, i den forstand at du faktisk lærer noe. Den hemmelige hagen, av Francec H. Burnett Klassiker i barnelitteraturen. Om denne utgaven er illustrert vites ei, men det er verdt en titt. Oppdrag Mottro, av Linda Eide (Les min omtale) Morsomt, tankevekkende og overraskende rørende møte mellom mor og datter. Knasende høy mimrefaktor. Maleriets Historie, av Wendy Beckett Ikke lest. Denne oppslagsboken er av personlig interesse, og skal blas i. Over 300 mesterverk er gjengitt i farger, sies det.

Høydepunktet: 

Oppdrag Mottro, av Linda Eide
Målgruppe: Gavebok fra datter til mor, i unison glede og forståelse.


10.2.14

Reblog: Mine favorittkarakterer

En gang av millioner klarer en forfatter å mane frem en karakter som virkelig setter seg hos leseren. Det er like vidunderlig hver gang det skjer.

Her er 16 karakterer som smatt rett inn i hjerterota mi:


Hvem er dine?


6.2.14

Malstrøm, av Caterina Cattaneo

Gyldendal Forlag utga i januar ungdomsromanen Malstrøm av norsk-italienske Caterina Cattaneo. – En thriller for eldre ungdom og unge voksne, en historie spekket av heseblesende spenning og stormende forelskelse. Alt fortalt med et voldsomt driv. 17 år gamle Live bærer sitt navn med stolthet og legger ut på en road trip som raskt forvandler himmel til helvete.


Malstrøm, av Caterina Cattaneo

Live er 17 år, ferdig med videregående og klar for endelig å leve. Hjemme er alt tungt og vanskelig. For noen år siden mistet Live sin storesøster og aller beste venn. Hun er ikke mer, og familien vil aldri mer bli den samme. Foreldrene kveler henne. Vennene har trukket seg unna, og på skolen ler de bak hennes rygg. For mange gutter, for feil gutter. Live er sint, usikker og veldig, veldig alene. Hun vil ut, bort, vekk fra alt.

Live insisterer på å reise på interrailtur og får omsider aksept for dette. Det foreldrene ikke vet, er at Live ikke akter å reise hjem igjen. Ingenting holder henne tilbake. Hun vil starte på nytt, et helt nytt sted hvor ingen kjenner henne og hennes historie.

Med en liten sekk med et par klesskift og pass i en veske rundt halsen, setter hun seg på toget til København. Porten til Europa, til hele verden.  - Men så er det gjerne slik med livet, at ikke alt går som man planlegger. Live har satt seg på feil tog, det til Trondheim.

Rett i mot sitter Robert, noen og tjue år, med flat mage og deilige overarmer, tindrende øyne og vakkert smil. Live faller pladask og bestemmer seg for å reise videre med ham. 

Det viser seg at de to deler interesse for dykking. Robert skal holde kurs dagen etter, og Live blir med. I sjefens store bil legger de av gårde, nyforelskede og spente. Det er når de skal pakke ut utstyret at idyllen går i tusen knas. Mellom oksygentanker og våtdrakter finner de en pistol, gullbarrer til uant verdi og vrakfunn fra andre verdenskrig. Livredde kjører de tilbake for å levere bilen, og brått befinner de seg i et sant helvete.

235 sider i beste Thelma & Louise-stil, bare byttet ut med romantikk, kåtskap og ungdommelig overmot. Masse humor og ironi krydrer det hele tilstrekkelig til å godta tidvis litt enkle løsninger. Det går rasende fort å lese, en real sidevender som er vanskelig å legge fra seg. 

Språket er troverdig, både med tanke på alder, sted og tid. Live sender meldinger i stedet for å ringe, og oppdaterer hyppig på Instagram. Det fyres av en tjall i lystig lag og man har seg på togtoalettet. 

Personlig har jeg stor sans for avslutningen, selv om potensialet er større enn resultatet. Jeg skulle ønske hun hadde utdypet det hele, halt ut tiden. Fortalt mer, lagt mer vekt på ordene. Det føles nesten urettferdig, for det hele ender så brått. Pust med magen, sjekk dykkecomputeren en ekstra gang. Skriv mer. - Ikke glem å ta deg tid.

Sinne. Sex. Dop. Faenskap. Det prekes aldri moral. Ingenting pakkes inn; ut med det, stikk fingeren i jorda. Forfatteren greier likevel å formidle et, tematikken til tross, sympatisk persongalleri. Leserne kan bedømme handlinger som gale, selv om vi evner å se årsakene til at de handler som de gjør. Live er ikke sine handlinger.

Mennesker tar av og til gale valg i livet. Det er helt greit. Normalt. Kanskje til og med nødvendig. Man er bare et menneske, på godt og vondt. Av og til reiser man til steder der man ikke liker seg, steder man skulle ønske noen slapp å reise til. Det er som å bestille fly til Italia, men i stedet for ende opp i Finland. Turen blir annerledes, men du bestemmer selv hvordan du vil se på oppholdet. Av og til har man en reisebok i bagasjen. Andre ganger må man skrive den selv.



Kilde: Leseeksemplar fra forlaget. No strings attached.
Andre bloggere: Ingen foreløpig, så vidt jeg kan se. Legg gjerne igjen link i kommentarfeltet!

3.2.14

Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

Han er flittig skribent, har utgitt flere romaner for voksne og foreleser på Aschehougs forfatterskole. Høsten 2013 utga Johan B. Mjønes sin første ungdomsroman. - Norsk forfatter skriver for ungdom, man vil jo så gjerne at det skal bli en suksess. Målgruppen trenger det. Fortjener det. Desto større blir skuffelsen når forventningene slettes ikke innfris. Spennende, ja visst. Kvalitetsmessig? Dessverre. Aldri forsøk å gjemme dårlig språk bak en spennende historie. Det ene utelukker ikke det andre.


Død manns kiste, av Johan B. Mjønes

De 15 år gamle fetterne Leif og Paul reiser sammen opp til Nordland, hvor de skal tilbringe sommerferien. Mens tanta og onkelen reiser på en lenge etterlengtet sydentur, skal de to male hus og ellers bare nyte livet. Dykke masse og flørte med jenter. 

De to maler som gale for fortest mulig å få utforske fjordens hemmeligheter. Ukjente skatter og kanskje noen kamskjell. – Hold dere unna Mistfjorden. Tåken er livsfarlig, er det siste onkelen sier til guttene.

Men det er nettopp det de ikke gjør. Det de finner skal snu opp ned på deres tilværelse, og forvandle sommerferien til et mareritt.

Boken kom med en advarsel. Hver gang 12-åringen klager over en bok, ber jeg han innstendig om å lese minst femti sider før han eventuelt legger den bort. Han holdt ut og leste ferdig boken. Etter siste side ga han boken videre til sin mor og uttalte følgende:

- Mamma, dette er en 60-sidersgrense-bok.

Utfordringen ble dermed gitt og deretter grepet med begge hender. - Terningkast fire, sa guttungen, etter litt betenkningstid og grundig tvil. Den var ikke helt der. Dette måtte jeg finne ut av.

Og han hadde helt klart et poeng. Boken sitter ikke umiddelbart som et skudd. Språklig sett er boken langt fra god nok, noe som enkelt kan oppsummeres i tre momenter:
  • Kunstig språk

Det mest prekære må være språket i seg selv, som virker svært kunstig. Dette er langt fra ungdommelig språk, være seg dialoger eller handlingen for øvrig. – Det er ikke akkurat Kasim Bæder-språk, sa guttungen. Her kreves eksempler:
- Vet du nøyaktig hva vi skal gjøre? spurte Leif
- Maling og sånt. Forstod på tante Kristin at det var vedlikeholdsoppgaver nok, men at vi i hovedsak skulle male. (utdrag fra dialog, side 10)
La meg minne dere på at dette er en samtale mellom to femten år gamle gutter. Det ufrivillig komiske i det hele blir ikke mindre av å smerte seg igjennom ord og uttrykk som blendingsgardiner, overilt, våningshus, iverksette og pliktig til å rapportere det. Hvor mange unge har slike ord i sitt repertoar? Jeg kjenner ingen.
  • Gjentakelser

Da jeg diskuterte boken med pretenåringen poengterte jeg at det var altfor mange gjentakelser i boken. De samme ordene ble brukt om igjen og setninger ble delt opp og gjentatt. – Man kan jo ikke kreve så mye heller da, mamma, sa han. – Det er jo grenser for hvor mange ord som fins. Jeg, som voksen leser, mener at man faktisk kan kreve mer variasjon i språket. Særlig syns jeg dialogene, først og fremst mellom guttene og jentene, var altfor dårlige.
- ... og smilte frekt (s. 21)
- Leif smilte frekt... (s. 25)
- ... spurte Mia frekt (s. 26)
- ... sa Paul og smilte småfrekt (s. 31)
Fire eksempler på noen få sider, langt fra tettskrevne. Det blir i overkant. Og ja, de samme frekke smilene gjentas også senere i boken.
  • Motsigelser

Om jeg kalte det kunstige språket ufrivillig komisk, overgås dette av alle motsigelsene i handlingen. Det starter allerede i første kapittel, hvor onkelen stadig poengterer at nevøene er erfarne dykkere. Igjen, her snakker vi om femtenåringer. Hvor mye erfaring har man i denne alderen maktet å opparbeide seg, for å dykke, fullstendig uten oppsyn av voksne, langt ned i dype fjorder? Jeg er ingen dykkeekspert, så jeg lar delvis tvilen komme forfatteren til gode. 

Jeg jobber også med meg selv for å utvide mitt eget begrep om panikk. Jeg forsøkte hardt å godta setninger som ”Leif hadde panikk. (...) Han var helt stille. Forsøkte å ikke lee en muskel.” og handlinger som at selv midt i en redselsfull flukt i en forlatt kirke, greier gutten å smelte av jentas smil. Videre forsøker jeg å godta følgende scene: Innestengt i et skipsvrak, uten retningssans, røket linje, nettopp sett noe mørkt, en skygge som skremmer han halvt i hjel – lar han seg fascinere av hvordan messa ser ut opp ned.

- Og mens vi enda er dypt under vann: Guttene forsøker å kommunisere utenfor vraket, nede ved fjordens bunn. Tegn ved fingerspråk mislykkes og løsningen er å forsøke å rope inn i øret hans (s. 114). Kall meg gjerne fantasiløs, men dette forekommer meg som noe vanskelig.

På ett tidspunkt bestemte jeg meg for å lukke øynene for språket og kun konsentrere meg om handlingen. Lese boken gjennom målgruppens øyne. Noen få stikkprøver ble det likevel.

Spenning, ja visst! La det være helt klart: Død manns kiste inneholder masse spenning. Forfatteren byr på grøss både i dypet, blant spøkelser i en forlatt og innestengt bygd, ute i stormfull sjø, i den mest ugjennomsiktige tåke og i en kirke som gir frysninger på ryggen selv hos en voksen leser. Vi dykker ned i det ukjente, kjenner på paranoia, vi stenges inne, slipper ikke fri, leter etter en utgang og vi flykter fra det vi ikke helt vet hva er. Det er en voldsom avslutning og avrundingen av det hele er god. Den gir mening, en passe dose moral, og virker i all sin absurditet troverdig. Det er ikke det. Spenningen er der hele veien. - I det minste fra side 60 og utover.

Det er like fullt min forbannede plikt å insistere på at spenning aldri unnskylder dårlig språk.



Kilde: Lånt av min sønn som kjøpte boken med penger fått til jul.
Andre bokbloggere: Ingen så vidt meg bekjent. (Bokelskerinnen) har intervjuet forfatteren, og flere har bokblogget om Mjønes sin Orkanger, blant annet (Rose-Marie) (Fjordlandet) (Min bokhylle) - og ikke minst (Moshonista).

1.2.14

Reisen til den ukjente planet!, av Ellikken

Som barn var jeg, som nå, litt over gjennomsnittet glad i å sitte alene og dille med mitt. Jeg hadde det som plommen i egget der jeg satt i lykkelig ensomhet på pikeværelset og tegnet, skrev eller leste. Dette resulterte i urovekkende mange blader i beste Se&Hør-stil (jeg var for eksempel først ute med å annonsere kjærlighetsbarnet til Hilde Hummelvoll og George Michael, breaking news I tell you!), inngående rapporter fra kufjøset, hvor samtlige kyr selvsagt både hadde navn og høyst forskjellige personligheter, årlige julehefter og usedvanlig spennende tegneserier. 

Jeg har tatt vare på en god del av disse. Og disse får meg fremdeles, nesten tretti år senere, til å fnise både bekymret, begeistret og forvirret. Komplekst ungt pikesinn og et særdeles forvirret forhold til nynorsk og bokmål. Nynorsk på skolen, og konsekvent bruk av bokmål ved lek med Barbie-dukkene. Slikt blir det usedvanlig skriftsspråk av.

Etter en mimrebonanza i helgen kan jeg proudly present min første utgitte tegneserie. Kunstneren er her 11 år gammel, hadde fått seg nye tegneblyanter og en litt over middels livlig fantasi. God tur!


Reisen til den ukjente planet, av Ellikken (1989)



Reisen til den ukjente planet!

Stine var ukjent for Trine før invitasjonen kom...

Hos Stine........
- Mor, kom å sjå. Eg har fått ein invitasjon!
- Nei, men har du det... Få sjå!

Trine var ukjent for Stine før invitasjonen kom...

Hos Trine
- Trine, det er kommet et brev til deg.
- Ååå, så fint. Hit med det!

- Hva, det er en invitasjon!

På neste side ser du invitasjonen:


Kjære vinner

Vi har den store ære å gratulere deg og ei annen jente. Du har vunnet ein reise til Masiconnet, den ukjente planet. Du finner en flybillett til Wazington der du møter oss. Du kjenner aldri til å få denne sjangsen mer. Så grip den mens den er! Du finner meir informasjon i de to andre arkene som følger med.

Med venleg helsing
Sentralen a/s

Warzington, 23/7-89.


Samme dag, samme klokkeslett men to forskjellige steder:

- Okey, da!
- Jippi, jeg får vel lov for deg mor og?
- Ja, da vennen min.

- Jeg får vell lov?
- Ja, du kan da skjønne det.

Seinare i helikopret:

- Som eg gler meg
- Det klikner i magen! Å huttetu!

Trine og Stine befinner seg no i eit helikopter mot rakketten som venter på dei. T og S har møtt leiarane for Sentralen og dei har vore i Warzington i 3 dagar.


No er dei inne i raketten og det er mandag morgon...


Men det er liv der likevel...

- Kult!!!
- Heilt enig Trine

Etter ein stund skimtar dei Mackonnet.

- Jippi! Endeleg!
- Sjå der jenter! Den stjernen som ligger øvst til venstre der, er Mackonnet.
- Eg lurer på korleis det ser ut der eg.


- Vi trenger ikke spesialutstyr der.
- Gjør vi ikkje?
- Nei, og vi reknar at vi kjem dit om ca ein time.

Masiconnet

Det bor tusenhvis av maraconer i Masiconnet. Men det hveit tydeleg ikkje folka i rakketen.
Det bor også ein plante der og.

zum zum zum zum zum zum zum


Ein og ein halv time etter...

- Vi er framme!
- tjooho!!


- Kan ikkje eg og Stine gå oss ein tur?
- Okey.

- Kom igjen, vi jogger!
- Ja da.
- Sjå, det er trær her og!
- Ja, sanneleg.


- Å, sjå der Stine! Kom vi går til Mr. Karr igjen. Eg er redd!
- Pø... Pyse, eg går ikkje at! Eg vil helse på dei.
- Nei, du må ikkje gjæra det!

- Å, du er den pyseste personen eg veit om!
- Okey, men eg går i alle fall! Og ikkje sei at eg ikkje åtvara deg.


Men etter nokre sekund...

- No skal det bli godt med kjøtt, ja.
- Hjelp, hjelp meg Stine! HJELP!! Spring til Mr. Karr!
- Å, nei! Gode Gud, kva skal eg gjæra?

- Fortere, fortere! Eg må rekke det!


- Mr. Karr, Mr. Karr!

Etter Stine hadde fortalt Mr. Kerr om den tragiske hendelsen får Kerr eit sjokk...

- At eg kunne vera så dum!
- Eg skulle passa på dei bettre.
- Sei at dei andre skal lete etter henne. Eg og du blir her.


Imens eit heilt anna stad.

- Nam, nam dette er det beste eg har spist!

- Vi kan ikkje vera her lenger.
- Nei, no har vi leta i 3 dagar.
- Ja, du har rett. Vi kan ikke overleve her lenger vis vi skal lete meir. 
Det er synd men det er ikkje noko og gjæra med.


Ein dag etter...

- Trine kjem eg aldri til å gløyme.

- Kom no Stine. Det er berre vonde minner her.


Heime igjen.

Hyggeleg tur ble eit mareritt!


The End!
Eli Rachel Gjengstø
11 år



Endelig, snart 25 år etter, en hel gullklokke om du vil, er den glemte og gjemte klassiker innen tegneseriegenren endelig publisert for hele wide world web. Det kjennes godt.

Og Trine? Jeg tror jammen meg jeg gråt en skvett over hennes skjebne.