15.2.20

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 


Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 
Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 
Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 
Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 
At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 
Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 
For ei dame! 
Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 
Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 





Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.



Kilde: Boken er kjøpt selv.


11.2.20

Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim


Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.

Trygve Hoff




Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim
Debutant. Norsk. Utgitt i 2016. Sakprosa.


Da koret hun var med i ble satt til å øve på en fremføring av Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme ble hun så merkelig rørt. Øving etter øving slet hun med stadig klump i halsen og tårer i øynene. Hjemme lot hun de renne uavbrutt, akkurat som for å gråte nok tårer til å en gang bli vant til ordene. Synge uten å la følelsene rive henne med seg. Stadig kikket mormoren over skulderen hennes. Hardhausen fra nord. Hun som levde og kjempet og fødte og mistet, hun som flyktet og hun som tok vare på en som ikke flyktet. 

Mormoren hun aldri helt kom inn på. Hun som hadde noe bitende ironisk over seg, noe hardt, hun som alltid passet på, men på sitt vis og aldri tilbød noe bestemorsfang. Likevel altså, alle disse følelsene som kom med sangen. 
Det er som om det er et slags regnskap som går opp den dagen de levende barna blir like tallrike som de døde. En aprildag i 1904 skjer det, da det tiende barnet kommer til verden. Sigrid Konstance blir hun døpt. Det er hun som skal bli min mormor.
På under 200 sider tar forfatteren, hun som en gang forsøkte å synge uten å gråte, med seg leserne gjennom et fåtalls generasjoners liv og virke oppe der nord. Besteforeldre, oldeforeldre og noen av de som kom før de igjen. Alle barna, også de som ikke fikk vokse opp. De var noen hardhausa der nord. 

Det er også mye av grunnen til at denne boken gjør så sterkt inntrykk. Den er rørende i all sin enkelhet. Forfatteren beholder forgangne generasjoners innbitte vilje til å gå videre, overleve, godta fordi det ikke er annet å gjøre. Skulle man synke ned i selvmedlidenheten, liksom. Akkurat som det skulle komme noe godt ut av det

Hun går ikke lenger tilbake i tid enn det kirkebøker og folketellinger, brevkorrespondanse og fotografier kan fortelle. Kildene er få nok i seg selv, dette var helt alminnelige mennesker som levde helt alminnelige liv. Ikke minst var det kvinner. Mødre. De som jobbet hjemme og knapt nok var verdige noen passus i historiebøkene. Enkle liv, og likevel så komplekse, rike på sitt vis, men samtidig så fattige. 

Og hva er vel et liv uten alt det andre. Menneskene, naturen, samfunnet. Alle fødslene og gravferdene, armoden og de gode stundene. De som møter hverandre, og de som mister hverandre. 

Med de forskjellige personene og generasjonene vies vi innblikk i livet som en gang var. Hun forteller om berømmeligheter som Ellisif Wessel og Christian Anker, litt i periferien, akkurat som de ikke hadde noen personlig innflytelse på hennes stammødre og -fedre. Vi blir med i storhetstiden til AS Sydvaranger, også dette litt distansert, som en sambygding eller arbeider langt fra makta. Ikke minst til krigen, den store krigen, hvor de plutselig befinner seg på et strategisk knutepunkt, med trusler og støtte både fra tyskere, briter og russere. Alle nettene med lite søvn, forstyrret av flyalarm eller i uro i påvente av den. Lengselen etter ordentlig kaffe, trettheten over å steke fisk i tran. 

Stekt fisk, fisket av en mann som en dag blir borte på sjøen. 

Senere kommer brannen. Ilden som sluker en hel by med forretninger og kaier og mennesker. Alt som en gang ble bygget må bygges opp igjen. Noen evakuerer. Andre blir. Enten fordi de er for syke til å reise, eller fordi de trassig holder stand. 
Alt som en gang møysommelig ble bygget opp i denne karrige landsdelen, er jevnet med jorda. Det eneste de tvangsevakuerte ønsker, er å komme tilbake så de kan begynne på nytt.
Ikke minst er det alle graviditetene. Hvor vanskelig det må være å knytte seg til et barn som hvilken dag som helst kan bli revet fra deg. Et barn som blir lagt i molden, for evig sovende sammen med søsken, stadig flere i tallet. Barn som uroer seg over morens voksende mage, enda en å mette, enda en å sørge over. Barn som blir glad i det nye barnet. Kanskje går det bra likevel med den lille. - Helt til hun en kveld hører hostingen. Den samme hosten som en annen bror eller søster hadde. Så, stillheten. En mor som blir knapp, bitter, innesluttet. Styrken i det hun skriver er på mange måter det hun ikke skriver. 
Det er en velsignelse med barn, og lykkelig er den som får beholde dem.
Så er det Johannes, han uten odelsrett, som må få noe ut av livet sitt. Kanskje dra til Amerika, kanskje bli lærer. Han får en friplass i nord, en studieplass med forpliktelser. Han møter henne, og et liv nordpå blir forseilet. Ettertidens visshet bringer skam, men forfatteren er klok nok til å bare berette, ikke forklare eller unnskylde. Han forholdt seg til instruksene, han som senere ble bestyrer av en internatskole, han som lærte kvener norsk og norske verdier. Han som egentlig ikke helt visste hvordan, men kom seg gjennom det. 

Og så da, denne urettferdigheten, distanseringen i det å skulle la seg styre av søringer. Noen som ikke visste, noen med et annet verdensbilde enn de selv. Brått skulle russere være fienden, diktert av de høye herrer i hovedstaden, utallige mil lenger syd. Russerne som befridde dem, russerne de smuglet mat til, russerne de arbeidet for, som ga de inntekter å brødfø familien med. Eller disse prøvesprengningene der ute, rett utenfor stueveggen. Dette med å ikke helt vite, verken hvor lenge frontene skulle stå steile mot hverandre, eller hvilke bivirkninger forsøkene ville gi. 
Alt vi ikke visste. Alt som foregikk som har kommet fram seinere. Alt som aldri kommer frem. Noen ganger kan man tenke at det kunne vært like greit.
Helt frem til forfatterens egen oppvekst får vi innblikk i livet der nord, hvordan det egentlig var, alt som skjedde og alt man måtte stå an av

For disse personene fantes. Tippoldeforeldrene, oldeforeldrene, besteforeldrene, de levde på ordentlig. De æres ikke i historiebøkene, men de var alle barn av sin tid og samfunnet formes av alle som lever i det. 

Nærheten forsterkes av innslag av dialekt og strofer fra Nordnorsk julesalme, sangen hun ble og fortsatt blir så uendelig rørt av. 

Hild Haaheim har skrevet en dokumentarisk roman jeg gjerne skulle ha skrevet selv. En krysning mellom slektshistorie og sakprosa, hvor det personlige gjør historien viktigere. Innimellom etterkommerens antakelser om hva de sa og hva de gjorde, alt som ikke kan dateres eller arkiveres, fylles historiene opp med tidsriktige komponenter, alt fra lønnsnivå til skolepensum, hjørnesteinsbedrifter, storpolitikk og nyhetsoppslag. 

Denne romanen er ikke bare en historisk fortelling. Den er en historisk fortelling fortalt med følelser.






Kilde: Lånt på biblioteket.



31.1.20

Slektshistorie: Potetkokeriet

- Eller Min bestefar, gründeren, som overskriften også kunne vært. Bestefar, min helt, min partner-in-crime, min bestevenn i barndommen. Bestefar var sta som et esel, sikkert ikke var den enkleste å leve med eller overta gården etter, men han var den beste bestefaren jeg kunne hatt. 

Opphøyd i annen og vel så det, jeg savner stadig biblioteksturene, hver gang han gjemte Norsk Ukeblad for at jeg skulle lete etter bladet (Du er flink til å lete, men dårlig til å finne), alle stirre-uten-å-le-konkurransene, lekingen i Bjørkeskogen, de gangene han hadde fått Bestemor til å kjøpe Honnikorn til meg, jeg kunne fortsatt i det uendelige. Men jeg ville aldri, aldri, glemt å fortelle hvor mye jeg savner våre oppdagelsesturer til det han kalte Tomta.

Potetkokeriet ca. 1976, et par år før jeg kom til verden, og enda noen år til før jeg begynte å frekventere stedet.
Stedet med navnet Tomta lå nedenfor gården, hundre meter å gå, deretter leiet han meg over bilveien og så var vi der: Ved bygget som en gang var et potetkokeri. Hva det en gang hadde vært var ikke interessant, det som var målet var å utforske rommene, pynte med steiner og lage veier med leketøysbilene vi hadde med. Ofte ble de værende igjen. Vi skulle jo tross alt tilbake. 

Jeg kan ikke huske at han noen gang fortalte hva potetkokeriet egentlig var, selv om han må ha snakket seg varm om det mange ganger de årene vi la ut på eventyr over veien. Jeg husker derimot at han alltid var glad da vi var der, uendelig tålmodig, sikkert stolt også.

"Dette bygget jeg", sa han kanskje. "For det gjelder å se muligheter", fortsatte han kanskje. "Å ha ideer og gjennomføre de, skape en bedrift, tenke utenfor boksen, ha vyer og gjennomføringskraft." Kanskje sa han noe slikt. 

I dag virker det kanskje ikke så stort. Men tenk deg en bitteliten bygd, langt fra alt annet, og en helt gjennomsnittlig gårdbruker, belest og samfunnsengasjert så godt det lot seg gjøre med begrenset fritid.

Potetkokeriet, minibedriften hvor bønder kunne levere småpoteter og få med seg grisemat hjem, ble drevet i mindre enn 10 år, og etterhvert ble også fasaden revet. Likevel lever minnet om Potetkokeriet stadig i betningenes minne, noe litt kuriost og morsomt, noe som skapte inntekt, liv i bygda og lettet hverdagen til bøndene.


___________________________________________________________________

Nesten tjue år etter Bestefars død ble historien om Potetkokeriet i Betna trykket i bladet Gamle Nordmør, utgitt før jul i fjor. Min pappa, min bestefars sønn, var kilden skribenten Lars Indreiten hadde brukt, og jeg gjengir artikkelen i sin helhet:


Potetkokeriet i Betna

(...) Etter kvart vart det noko tungvint med dei mobile potetkokeria. Tankane om å sette opp eit større kokeri kom like før den store kommunesamanslåinga i 1964-65.

Kanskje var det denne hendinga som førde til at potetkokeriet i Betna starta opp. I alle fall ivra både grunneigar Arthur Gjengstø i Betna og meieribestyrar Kristiansen i Surnadal for at Halsa og Surnadal skulle slåast saman til ein kommune. Meieribestyraren såg for seg å bygge eit større potetkokeri og lager for landbruksvarer sentralt i Betna.

Grunneigaren stilte tomt til rådigheit mellom Pestubekken og bensinpumpa ved vegkrysset i Betna. Og der kom potetkokeriet opp i 1963/64 med meieriet som eigar og Arthur Gjengstø som drivar. Men påtenkte lager kom aldri opp.

Potetkokeriet bestod av to rom - eit maskinrom med stim og dampkjel. Stimen gjekk inn i eit anna rom der det var plassert ein stor trommel som romma om lag eit traktorlass. Lasset med poteter vart rygga inn på taket på kokeriet og tømt ned i trommelen. Så vart stimen sett på, og etter om lag 1 time var potetene ferdig kokt.

Traktor med tilhengar vart så køyrd under kokeriet og ferdig masse tømt attende i tilhengaren. Så var det å køyre attende same vegen med eit rykande lass ferdigkokte poteter.

Potetkokeriet vart nytta av brukarar kring heile Halsabygda, og det kom og potetlass heilt frå Fjærli i Valsøyfjord - der ein da måtte køyre rundt heile fjorden. Det var ein lang tur med traktor som gjekk i 20 km i timen!

Frå bygdene på andre sida av Haugaskaret, Settemsdalen og Bøfjorden kom det og gardbrukarar med poteter for koking.

Som nemnt var det Surnadal Meieri som åtte og administrerte verksemda, medan Arthur Gjengstø var lønna bestyrar. Gardbrukarane som fekk poteten koka, betalte til meieriet etter kor mange lass dei fekk koka. Etter at det kom heim med lasset til harden, vart massen lagt i silo i eit egna rom. Massen held seg med god kvalitet til langt utover vinteren og våren. Det vart nytta ein spesiell kniv for å skjere opp massen etter kvart som den vart fora opp, då mest til mat for griser.

Etter mellom 5 og 10 års drift vart potetkokeriet avslutta. Dårlegare med tilskot frå staten kan vera ein medverkande årsak. Eller kanskje resultatet av kommunesamanslåinga, der Halsa og Valsøyfjord vart slått saman - ikkje Surnadal og Halsa, slik karane Kristiansen og Gjengstø ivra for. Fleire ting førte til mindre interesse.

(Kilde: Gamle Nordmør, utgitt i 2019, Bøfjorden historielag v/ Lars Indreiten, s 55-56)


29.1.20

Kjære Anne-Cath, det er noe jeg gjerne vil si deg


Det ellikkenske hjems Anne-Cath Vestly-bibliotek, nytt og gammelt.

Et av mine sterkeste minner fra barndommen er alle turene min bestefar tok meg med til bygdas bibliotek. I hans grå boble uten sikkerhetsbelte lo vi sammenhengende i 3 kilometer før vi parkerte bilen og entret fantasiens palass. Bestefar strenet rett bort til voksenhyllene, mens jeg tok første til høyre.

De første årene lette jeg gjennom alle kassene med bildebøker. Fant en Elsa Beskow-bok, kanskje, i alle fall noen Tassen-bøker. Du vet, disse bøkene med klaffer der en liten gul valp tittet frem fra sine gjemmesteder. Var jeg riktig heldig var ikke Lotta i Bråkmakergata utlånt, og i alle fall ikke den hvor hun skader seg på sykkel.

Etter hvert ble leseferdighetene bedre og universet ble utvidet. Jeg kikket opp fra bildebokkassene på gulvet, bort til hyllene og opp på alle barnebøkene med masse tekst, bare forstyrret av en og annen liten svart-hvitt tegning.

Det var Mio min Mio, Brødrene Løvehjerte, Bobseybarna og Nancy Drew. Men mest av alt kikket jeg på meter etter meter med de fineste bokomslag.

Innholdet var langt fra drager, amerikanske eventyr og veslevoksne detektivspirer. Tvert om. Bøkene handlet om den lille gutten i gata, jenta i oppgangen, han med nøkkel rundt halsen, vaffelstekende bestemødre, hjemmeværende fedre og utearbeidende mødre. Det var ordene til kona og tegningene til mannen.

Forfatteren var Anne-Cath Vestly, flere generasjoners litterære Mormor. Helt siden hun debuterte som forfatter med Ole Aleksander Filibom-bom-bom (altså, for et navn, man blir jo øm i hjertet bare av navnet i seg selv) i 1953 senket hun seg ned på barns nivå, skrev det de ville lese om, utfordret samfunnsnormene, alt med et varmt hjerte, smil om munnen og en usedvanlig evne til å mikse byens dagligliv med barnlig fantasi. Og det beste av alt: Alle var snille med hverandre. Barn mot barn, voksne mot voksne, barn mot voksne og voksne mot barn. 

Ole Aleksander er så stolt over ranselen sin, men de store guttene ler av ham. Heldigvis går det bra til slutt, slik det alltid gjør i Anne-Caths verden. Det er et godt sted å leve i.

Hun skrev, hun leste høyt og hun spilte i filmatiseringer av bøkene. I femtien år skrev hun om Ole Aleksander, Mormor og de åtte ungene, Lillebror og Knerten, Guro og Aurora, Kaos og Ellen Andrea. Mange, egentlig alle, var tilknyttet den fiktive drabantbyen Tiriltoppen. Til og med Mormor, Maren, Morten, Marte og alle de andre barna, for selv om de bodde i et hus i skogen, var det like ved Tiriltoppen. Nabolaget ble en trygg havn for alle leserne, og fornøyelsen var stor hver gang de ulike romanskikkelsene møtte hverandre.

Alle ble glad i Mormor og alle de andre, men de gjorde ikke så mye ut av seg. De var snille og greie, alt var nært og trygt og kjent, og Anne-Cath Vestly har kanskje ikke helt fått den anerkjennelsen hun skulle fått.

I 2020 gjør mange opp for seg, så også jeg med dette innlegget. 15. februar er det 100 år siden alle norske barns Mormor ble født, og fanfare og konfetti, trommevirvler og filibom-bom-bom som hun skal takkes!

For min del begynte det på biblioteket. Tror jeg. Eller kanskje var det gjennom hennes høytlesninger på radioprogrammet Barnetimen for de minste. Så gammel er jeg at jeg husker hvordan jeg satt pal foran radioen hver lørdag og lyttet. Kanskje det begynte med Kanutten, TV-serien med Anne-Cath og Alf Prøysen. Kanskje var alt samtidig. Om det begynte eller fortsatte vet jeg ikke, men etter mine eldre brødre overtok jeg boken om Ole Aleksander og bestemor til værs. Snart klarte jeg også selv å lese i boken. Igjen og igjen. Selv om jeg bodde langt ute på bygda, i en annen del av landet, eller nettopp derfor, elsket jeg å lese om femåringen som bodde i en liten leilighet ett eller annet sted i den store, store byen.

Noen år senere fikk jeg en helt ny bok. En bok som ingen før meg hadde hatt. Mormor og de åtte ungene på sykkeltur i Danmark ble min store Mormor-åpenbaring. Det var spennende reise, tyveri og til og med en liten forelskelse, og for meg den aller, aller første boken i en lang rekke Mormor-bøker. Senere kom også filmene, særlig den hvor Mormor steker vafler midt i skogen. Kom og kjøp, ropte hun, og jeg får lyst på vafler bare ved minnet. Ja, også det ene barnet som måtte sove i en skuff. Kanskje var det flere. Dere vet, trangboddheten i byene, den som Mormor, foreldre og alle barna på M flyttet fra.

I alle fall sånn rett ved siden av Tiriltoppen, altså. 

Tidenes romantiske øyeblikk i Anne-Cath Vestlys bøker, i alle fall sett med et barns øyne: Maren blir forelsket!

Og om det var før eller etter eller samtidig, også bøkene om Guro ble filmatisert. Min favoritt, der jeg fasinert tittet på bibliotekets bokhyller. Fargerike omslag hadde den reneste godteri-funksjon. Jeg måtte bare ta de ned, holde i de, lese bøkene. Og ved siden av, alle bøkene om Aurora. Like fargerike bøker som Guro-bøkene.

Knerten-bøkene, derimot, oppdaget jeg ikke før det var for sent. Jeg hadde bikket den kritiske alder, attpåtil var jeg jente, og andre bøker fristet mer. Lillebror og Knerten var bare en barnslig liksomlek, jeg så ikke det samfunnskritiske, det fine i det litt triste.

Hvor Ole Aleksander og Mormor-bøkene for det meste er fulle av livsglede er det noe sørgelig over Lillebror som er så mye hjemme alene. Far er ute på jobbreiser, og moren må ta seg jobb. Med nøkkel rundt halsen finner han trøst i en liten trepinne han levendegjør. Selv om leseren får medynk med Lillebror, legger han og Knerten ut på små eventyr man simpelthen blir riktig glad av. Anne-Cath var god på det der, gjøre det triste fint. Akkurat som dumme ting kunne gjøres bra, akkurat som da pappaen til alle M-ene ordnet jobb til han som stjal sykkelen hans. Akkurat sånn.

Aurora var også klart samfunnskritisk, i alle fall fungerte serien som en subtil knyttneve til mannfolka. I Aurora-bøkene fikk vi møte en pappa som stelte hus og hjem mens mammaen var ute på jobb, attpåtil som advokat. Vi som var barn på 70-80-tallet oppdaget nye muligheter, for de aller fleste av oss vokste opp med hjemmeværende mødre. Hun åpnet øynene våre. Anne-Cath tok et steg videre i den etterfølgende serien om Guro. Ikke bare jobber moren til Guro, hun er attpåtil noe så mannete som vaktmester. I denne serien har ikke moren særlig mye valg, for mannen, faren til Guro, er død. Også Guro og moren bor i Tiriltoppen, samme drabantby som Ole Aleksander og Aurora. For å forvirre og glede et lesende barn ytterligere sydde Anne-Cath disse to seriene om Guro og Aurora ytterligere sammen: Erle blir vaktmester i blokka til Aurora, og Guro og Auroras lillebror blir bestevenner.

Med Guro-bøkene og deres avsluttende musikalske høydepunkt endte min Anne Cath-lesning, i alle fall om vi tar det kronologisk etter hennes verker. Først som voksen tok jeg atter opp hennes bøker, nå høytlesende for min sønn. Aurora var en av de aller første bøkene jeg kjøpte til ham, men det var min egen slitte utgave av Ole Aleksander som ble lest flest ganger. Det var likevel Lillebror og Knerten som gjorde størst suksess, sterkt initiert av nye filmatiseringer og merch i leketøysbutikkene. Det er ganske magisk hvordan bøker skrevet på 1960-tallet med handling fra datidens Oslo kunne gjøre stor suksess også på 2000-tallet.

Vi er mange som 100 år etter Anne-Caths død kan takke henne. Jeg er en av de, men også mine foreldre og mine besteforeldre. Til og med min sønn. Og kanskje en dag vil også hans barn og barnebarn lese og glede seg over hennes bøker, hennes litterære univers der alle er snille med hverandre og alt som er litt dumt blir til noe veldig fint.

Så Anne-Cath, du som jeg som barn ble så glad i at jeg fortsatt kaller deg ved fornavn, jeg ville bare si

Takk.


2.1.20

Verdens slappeste nyttårsinnlegg om lesing

Det føles ikke helt på stell å skrive årsskifteinnlegg i en periode hvor jeg knapt nok leser, og i alle fall ikke skriver om det jeg leser. Jeg har hatt liten tid til den slags i år, og lysten forsvant som dugg for solen da forlagene begynte å kreve at innlegg basert på leseeksemplarer skulle merkes som reklame. 

Jeg blir fortsatt uvel av tanken. 

Uvel av tanken blir jeg også på alle bøkene jeg ikke har skrevet noe om. Bøker som faktisk fortjener å bli løftet frem, uavhengig av om bøkene jeg har lest er leseeksemplarer (merk: Disse er pr. definisjon ikke verdt et rødt øre) eller ei. Roser jeg ei bok opp i skyene samtidig som jeg merker innlegget som reklame, vel, da blir jeg vel ikke satt særlig seriøst. 

Derfor får jeg ikke oiet og akket meg over hvor kvalmende underholdt jeg ble av Ida Hegazi Høyers Ene | Barnet, hvor befriende ukorrekt hun beskriver et skakkjørt menneskers opplevelse av morsrollen og hennes kjærlighet til sitt barn. Og godt over på motsatt side av korrektheten: Marte Hukes lyriske roman Du er et levende sted. Korte dikt og lengre tekster, ulik rytme og stadig endring av skrivestil: Teksten speiler alle følelser, tanker, drømmer og kaos både på godt og vondt. Graviditet, fødsel, barsel og småbarnsperioden rommer hele spekteret. En større livsomveltning enn å få barn er ikke mulig, og antall bøker med denne tematikken er enormt. Disse to makter å gi leserne noe ekstra. 
Hun skal få øyne som skal se sola. Hun skal få hender som skal gripe om andre hender.

Jeg må lære henne å bli sterk. I en verden jeg ikke vet hvordan kommer til å bli. Det skal gå bra. Det må gå bra.
Jeg har også vært liten, uferdig, ubrukt.
Hvis jeg kan tillate meg et lite utdrag fra Hukes roman, da. Jeg vil gjerne det, for jeg trenger stadig å distansere meg fra skuffelsen jeg følte ganske tidlig i 2019, da en av mine favoritter ble tatt for plagiat. Jeg orker ikke mer av det. 

Ikke trenger jeg å rose bøker for å skrive om de heller. Slik som at jeg godt kunne tenke meg å skrive litt om Jonas Gardells store mors- og oppvekstportrett Til minne om en betingelsesløs kjærlighet. Jeg likte den ikke som helhet, men jeg likte enkelte partier. Eller, jeg likte den i små doser. Skrivegleden hans er av og til i voldsomste laget. Men alt dette kan jeg ikke fortelle mer om, for da må jeg merke innlegget som reklame. 

Mest lei er jeg for at jeg ikke kan skrive om Kathrine Nedrejords ypperlige ungdomsroman Det Sara skjuler. Om skammen, fortvilelsen og skylden på den ene siden, det gripende vennskapet på den andre siden. Ei heller kan jeg skrive om hvor imponert jeg er over Linnea Myhres utvikling som forfatter. Det får visst noen andre ta seg av. 

Så får jeg famle litt på nyåret, fundere over hva jeg vil og hva jeg kan, hva jeg orker og hvordan jeg kan bruke skrivekløen til noe nyttig. Kanskje kan jeg frigjøre tiden til å skrive mer selv, du vet, jobbe med Den Store Romanen eller små slektshistorier. Eller så kan jeg gjøre det jeg burde gjøre. Lese klassikere, de viktige verkene som har preget ettertiden. Det er bare det at det finnes så mange kvalifiserte lesninger av disse allerede. Føleri og ufaglært synsing faller litt for lett igjennom. 

I mens jeg grubler videre kan dere vurdere å lese mine største lesegleder i 2019: 
Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg
Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Bli hvis du kan-trilogien, av Helga Flatland
Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejort
En frivillig død, av Steffen Kverneland
Vær så god, gode boktips hentet fra hjertet. Og dere? GODT NYTT ÅR!





Dette leste hun i 2019


37. =OSLO Juleutgaven
36. Ene | Barnet, av Ida Hegazi Høyer
35. Vind i værhanen, av Dan Andersen
34. Pupp?, av Mina Lystad og Kristin Grue
33. Til minne om en betingelsesløs kjærlighet, av Jonas Gardell
32. Du er et levende sted, av Marte Huke
31. Miss Marie, av Ellen Vahr
30. Det Sara skjuler, av Kathrine Nedrejord
29. Meg meg meg, av Linnea Myhre
28. Hadde du bodd her hadde du vært hjemme nå, av Kjersti Bjørkmo
27. Rakels bok, av Sissel Verøyvik
26. Presens maskin, av Gunnhild Øyehaug
25. Estalåni, av Eli Fossdal Våge
24. Fuglekikkeren, av William Shaw
23. Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland
22. Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland
21. Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland
20. Døtre, av Eva Aagaard
19. Beistet, av Per Schreiner
18. Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris
17. Havfruehjerte, av Ingvild Lothe
16. Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg
15. Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
14. Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
13. Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
12. Alberte og Jakob, av Cora Sandel
11. Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg
10. Hvit, av Han Kang
09. Juleoratoriet, av Göran Tunström
08. Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
07. Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred
06. Catullus. Samlede verker, gjendiktet av Grip og Hagerup
05. Lyder jeg ikke kan høre, av Eirin Gundersen
04. Intet nytt fra Vestfronten, av Erich Maria Remarque
03. Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen
02. Søsterklokkene, av Lars Mytting
01. En frivillig død, av Steffen Kverneland