2.1.19

Leseåret 2018 | Lesemål 2019

Det herrens år 2018 gikk uhorvelig fort. Knapt nok en helg ble tilbrakt i det ellikkenske hjem, det var alltid petanque å spille og andre land å reise til. Jeg mosjonerte knapt og fikk dermed heller ikke lyttet til lydbøker. Dessuten begynte jeg året med en stor, stor tabbe:

Jeg formulerte ingen lesemål. 

Jeg nøyer meg med å GLEDE meg til nye leseopplevelser. Lese gode bøker og spre leseglede. Det er mitt eneste mål, skrev jeg så kjekt og akk så naivt i januar måneds første blogginnlegg. Grunnen var enkel nok: 2017-målsetningene gikk nemlig til helvete.

Vel, heller det enn å ikke ha noen mål overhodet. Fasit ble 42 leste bøker, hvorav kun 8 var av utenlandske forfattere. Ingen forfatter har mer enn en bok på lista. Av 34 norske bøker var hele 26 fra 2018. - Og da skjønner man jo hva som skjedde:

Ellikken havnet så til de grader på leseeksemplar-kjøret.

Uleste nyere bøker, mange av disse er leseeksemplarer. 
Jordmor på jorda og William Shaw-boka skal leses. Men er det flere jeg burde lese?

I og for seg bra med hensyn til Bokbloggerprisen, men særlig givende rent personlig kan det ikke sies å ha vært. Ikke riktig alt som blir utgitt kvalifiseres som fremtidige klassikere, noen har ærlig talt vært helt elendige. Faktisk har jeg i følge bokelskere.no gitt bare en bok 6'er på terningen. 11 har fått 5'ere, mens øvrige har jeg forsøkt å ikke slakte. 

Uansett, de fleste har beveget meg på en eller annen måte, og leseåret 2018 kan sammenfattes på en enkel måte som dette:

Årets

  • ... mest sjarmerende: Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle. Jeg dukket rett ned til 80-tallet og min egen barndom, alt jeg opplevde og alt jeg opplevde kun gjennom blader, søskenbarn og TV.
  • ... største skuffelse: En bønn fra havet, av Khaled Hosseini. Årets veldedighetsbok ble en stor skuffelse grunnet dårlig oversettelse. Her tenker jeg forlaget tenkte kjappe penger - stikk i strid med forfatterens intensjoner.
  • ... mest betydningsfulle: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar. 2018 ble det store TUV-året. Ett år etter utgivelsen og gammelt nytt for mange bokbloggere, men for meg ble det en stor åpenbaring. 
  • ... ukjente perle: Du bestemmer deg for at dette er et minne, av Marianne Teie. En solid dose slektshistorie ikledd lyrisk slør, akkurat slik jeg egentlig drømmer om å gjøre det.
  • ... lyriske favoritt: Klør, av Ida Frisch. Kunne like gjerne vært årets beste debut eller beste bok i det hele tatt, jeg er rett og slett så begeistret at jeg knapt kan styre meg.
  • ... beste roman: Jeg skal beskytte deg, av Birger Emanuelsen. Ok, bare les den.
  • ... største overraskelse: Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø. Forventet ingenting, men ble premiert med vesaask hjertesmerte og stillhet.
  • ... beste debut: Svartstilla, av Susanne Skogstad. En ung kvinne skriver om en eldre kvinne - slik at jeg tror på henne. Det er særdeles godt gjort.
  • ... prestasjon: Jeg kvittet meg med ca. halvparten av min litterære beholdning. I et anfall av støv-noia og vi-kommer-vel-aldri-til-å-kunne-flytte-angst la jeg ut mer enn jeg klarer å tenke på til salgs. Det endte selvsagt med at jeg ga bort gratis. Nu vel. Det ble i alle fall lettere å puste i leiligheten.

For samtlige leste bøker, se nederst i dette innlegget. Der er også lenker til disse, faktisk til samtlige!



Der jeg failet hardt mht antall bøker gjorde jeg det ganske bra mht mitt andre u-uttalte mål: Å skrive om samtlige leste bøker. I 2018 forble kun fem bøker ikke-omtalt. Jeg jobber i disse dager med miniomtaler som publiseres litt i det skjulte i løpet av måneden. 

Fasit: 50 innlegg og 38 bøker

Skjønt, jeg er altfor glad i å skrive til å begrense det til kun rene bokomtaler. Dessverre har jeg hatt for dårlig tid til å la fingrene løpe vilt over tastaturet, men noen innlegg er jeg såpass fornøyd med at jeg syns de fortjener en ekstra lenke: 

I sistnevnte innlegg ramset jeg opp seks personlige reisemål, hvorav et av stedene ble huket av i løpet av året: St. Jørgens hospital (Lepramuseet) i Bergen. Når sant skal sies var det stengt da jeg var der, men jeg fikk i alle fall tuslet rundt og forsøkt å sanse hvordan det en gang var, og hvordan det kan ha vært for min tippoldefar å være der. Et annet mål i innlegget er Holocaust-senteret på Bygdøy. Dit kom jeg ikke, men jeg besøkte derimot Jødisk Museum i Oslo sentrum. Det fortjener egentlig en semi-check. Forøvrig en sterk seanse jeg gjerne anbefaler videre. Vi får se hva det nye året bringer.

De fleste ikke-rene-bokomtalene skyldes derimot noe helt spesielt. Jeg snakker selvsagt om...

TUV, kæææææbe!

Ja da, den eminente Beathe sa atter en gang JA til å samarbeide med meg, og sammen la vi en real arbeidsinnsats i å fremsnakke Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar til Bokbloggerprisen 2017. Og hva skjedde? Jo, boka vant! Det eneste som ødelegger litt av gleden (euforien) er at ingen av oss var til stede under prisutdelingen. Plaster på såret er egenkjøpte billetter til teaterfremføringen på Rommen sånn cirka halvveis i 2019. Shakaaaaaaaaaaar, watch out for fangirling på fremste rad! 

Siden den gang er enkelte endringer i Bokbloggerprisen innført. Begrepet "bokblogger" er utvidet fra den opprinnelige rene bokbloggeren, og frist for nominering er satt til medio februar. Jeg ser frem til dette, så får jeg se om jeg får utdelt noe ansvar for samlesing også i år. Jeg har definitivt kandidater som fortjener massiv fremsnakking, men mer om det i et annet innlegg.

Det var det viktigste i 2018. Og la oss ikke dvele mer med det som var, men heller gå over til det som kommer:



Lesemål 2019

# 1 | Antall bøker
2018-antallet på 42 er skammelig. En bok pr. uke burde være overkommelig. 

Mål: 52/52

# 2 | Bokomtaler
Jeg har alltid hatt intensjon å skrive om samtlige bøker jeg leser. Slik husker jeg de bedre, samt at jeg leser bøkene mer kritisk.

Mål: 52/52

# 3 | Bokbloggerprisen
Utenom å nominere og senere stemme har jeg som målsetting å lese alle bøker på kortlisten, samt lese tilstrekkelig norske 2019-utgivelser til nominering neste år.

Mål: 7/7

# 4 | Off the shelf: Klassikere
Da jeg ryddet som verst i mine bokhyller forsøkte jeg å ta vare på eldre litteratur. Håpet er at Elidas 1001-utfordring kan være et reelt spark i rompa, første utfordring burde i alle fall være grei skuring. - Men jeg må være litt forsiktig:

Mål: 5/X
Her må det da finnes 1001-kandidater? Forslag?

# 5 | Norsk på norsk
Eller egentlig motsatt: Jeg ønsker at maksimalt halvparten av antall leste bøker skal være av norske forfattere. Jeg leser for mye norsk, det blir for snevert i lengden. Jeg tror at mer fokus på utenlandsk litteratur kan berike lesegleden min etter mange år med for snevert fokus.

Mål: 25/52

# 6 | Forfatter: Anne Karin Elstad
Sterkt inspirert av nylig leste biografi om Anne Karin Elstad ønsker jeg i år å lese eller gjenlese hennes romaner, for å se om de har tålt tidens tann og oppfattes som like gode som da jeg leste de i min pure ungdom. En ekstra motivasjon til nettopp dette valget er at jeg vokste opp i samme kommune som henne.

Mål: 4/15
I bokhylla til Ellikken: Egne, arvede og loppisinnkjøpte Elstad-bøker.

# 7 | Kapittel
Jeg har aldri vært i Stavanger, er veldig dårlig til å finne på ting på egen hånd, er sjeldent på bokarrangementer og har særdeles godt av å komme meg ut og møte folk jeg (nesten) ikke kjenner. Kapittel ER i Stavanger, ER bokfestival og samtidig arrangeres bokbloggertreff og prisutdeling. Så da så. Jeg misunnet alle som var der i fjor, og målet i år er å selv delta.

Mål: Deltakelse.


Jeg kommer jo ikke til å greie det, men jeg skal gjøre mitt beste for å forsøke. Godt nytt år!




___________________________________________________________




Norsk litteratur 2018

Romaner for voksne
Romaner for barn og unge
Lyrikk
Noveller
Sakprosa/Biografi
Annet
  • Ren poesi (Julehefte), av Ellen Wisløff (red.)

Utenlandsk litteratur 2018

Romaner for voksne
Romaner for barn og unge
Lyrikk
  • Nike, av Caspar Eric
Sakprosa
Annet
  • En bønn fra havet, av Khaled Hosseini




31.12.18

La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen | Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen


Jeg har i all min tid som bokblogger hatt intensjon om å skrive om alle bøker jeg leser. Noen ganger er det lett som en lek, jeg er begeistret og bøkene har så mange lag at det verste er å klare legge bånd på seg selv og begrense både tekst og superlativer. Andre ganger er et verre. - For av og til leser man bøker man ikke forstår kunne bli utgitt, hvorfor de ikke ble korrekturlest en ekstra gang, og hvordan man i alle dager kan unngå å kritisere for mye og for knusende. 

Her følger omtale av to bøker jeg leste i håp om at de kunne være aktuelle for Bokbloggerprisen. Sånn sett ble det en skuffelse. Sistnevnte oppfattet jeg så uengasjerende og fattigslig at jeg gir den bunnkarakter. Den første har lagt større potensiale, og ble en underholdende og morsom leseopplevelse, til tross for noen språklige svakheter og brist i plott. 


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------

Jeg leser sjeldent krim. En bok med handling fra Oslo skrevet av en litt over middelaldrende debutant var den eneste som slapp gjennom nåløyet i 2018. Å leve ut sin forfatterdrøm som godt voksen er imponerende i seg selv, så får det bare være at dette ikke ble en innertier. 



La meg ikke huske, av Lisbeth Pettersen
Kriminalroman. Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Ikke for det, her er det mye bra å ta tak i. Historien er unektelig medrivende, og balanseringen av to parallelle historier i annenhvert kapittel fungerer meget godt. Videre er særlig bokens fremste karakter, forskeren Nina, langt på vei levendegjort og lett å leve seg inn i.
Klimaforsker Nina Berger, 41 år, våkner på Ullevål sykehus med hukommelsestap etter en kollisjon. Når hun kommer hjem, finner hun leiligheten endevendt, men ingenting er stjålet. 
Tre menn er bedøvet, kidnappet og våkner opp innestengt i en kjeller. Christian Falchner og Georg Moen er finanstopper, Bjørn Gran er sjef for oljeselskapet Noroil.
Problemet med La meg ikke huske er først og fremst at forfatteren gaper over litt for mye. Her er både miljøkriminalitet, incest og legalisering av marihuana som legemiddel. Interessante problemstillinger og alvorlige tema som fortjener flere ord enn det en eneste bok kan romme. Vel gjør dette boken til mer enn bare ren underholdning, men problematikken går ikke like dypt som den fortjener. 

Videre blir det litt for mye telling til tider. Her burde forfatteren fått bedre veiledning fra sin redaktør. Eksempelvis møter vi Nina i en situasjon hvor en politikvinne viser henne bilde av de kidnappede. Nina repliserer både med navn, stilling og bosted. Et annet sted i boken blir et norsk cognac-merke ut av det blå adressert i det vide og det brede.

Rent språklig er teksten såpass flytende og lettlest at det føles ufortjent å kritisere debutanten, men jeg må likevel kunne påpeke at plutselige utropstegn vitner om lite konsistent korrekturlesing. Mon tro om hun hadde vært tjent med en ekstra runde språkvask? 

Og hva så med plottet i seg selv? Jo, jeg kjøpte det! Min eneste frustrasjon i denne sammenheng er det uforståelige at de tre kidnappede mennene ikke ofret mange tanker på hvem deres fangevoktere faktisk var. Deres tilværelse bak lukkede dører går nærmest umiddelbart over til ren frustrasjon og sinne overfor medfangene, som den ultimate brakkesyke. Ei heller funderes det stort over den potensielle faren for å bli drept, eller hvor lenge de faktisk kan risikere å bli holdt innesperret. Deres eneste tidsperspektiv er planlegging av matrasjonering. 

Om man godtar slike brister og irritasjoner er historien - og historiefortellingen - i seg selv mer enn underholdende nok, særlig om man har litt tilknytning til hovedstaden. Jeg koste meg underveis og gleder meg til å se hvordan hun løser flokene i sin neste roman.


Kilde: Leseeksemplar.


-----------------------------------------------------------------
-----------------------------------------------------------------


Av og til leser jeg bøker jeg ikke kan fatte og begripe hvordan kommer gjennom nåløyet og blir utgitt. Det tar kanskje ikke mange minuttene å lese gjennom boken, men det føltes dessverre helt bortkastet.

Plastpinner juger ikke, av Lise Knudsen
Norsk. Ungdomsroman. Utgitt i 2018.

Likevel ser jeg boken har høstet flere femmere på Bokelskere.no. Jeg forstår det ikke. Ikke med min beste evne forstår jeg det. To ganger leste jeg boken, og det eneste positive jeg sitter igjen med er et svært pent omslag. Honnør til Jens Kristensen.

Det er grusomme ord, en drepende personlig mening. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal starte for å begrunne mitt syn.
Kari er i sorg og betatt av Jon på samme tid. Snart skal forelskelsen få konsekvenser de enda er for unge til å takle.
Problemet er først og fremst at både tekst og handling er svært begrenset. Det er vanskelig å komme inn i både persongalleriet, deres følelser og dilemmaer nettopp på grunn av denne knappheten. Sju vers pr. dikt og side kunne fortalt mer enn antall ord skulle tilsi, men dessverre ikke i  Plastpinner juger ikke.
Hvite vidder. 
Skarp sol over skaresnø. 
Mamma som snur seg.Hviler på skistavene. 
Smiler til fotografen. 
Har solbriller, rød lue. 
Duren av løypemaskin.
Hvordan skal man kunne la seg engasjere av denne teksten? Hvorfor denne løypemaskinen? Det påfølgende diktet forfølger nettopp dette.
Durer inn i bildet. 
Bråker, knuser snøen. 
Oser diesel, lager spor. 
Noen har mista en vott. 
Midt i skisporet.Det blir kveld. 
Og ingen tar den med.
Okay, da så.

Ja takk til lyriske romaner, men dette blir provoserende flatt, følelsesløst og tilfeldig. Det blir bare ord, setninger, som leses uten å tas inn. Det er trist i en vinkling, en tematikk, som virkelig kunne beveget både unge og voksne lesere.



Les heller: (Så vakker du er, av Brynjulf Jung Tjønn) eller (Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad).

Kilde: Leseeksemplar.



Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer

Det er ingen norske forfattere av nyere dato jeg har vært like trofast til som Ida Hegazi Høyer. I løpet av seks år har hun utgitt fem romaner og en novellesamling, og jeg har lest samtlige. I 2014 ble hennes, i mine øyne, fremste roman utgitt: Unnskyld. Denne oppnådde senere å komme på kortlisten til Bokbloggerprisen. Senere utgivelser har ikke høstet like udelt ros fra undertegnede, men i årets Ene | Skissen synes jeg hun igjen viser takter til noe virkelig stort.



Ene | Skissen, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Roman. Utgitt i 2018.

Hun har utvilsomt en særegen stemme, denne forfatteren. Ida Hegazi Høyer leker seg med ord som få andre, velter seg i ubehageligheter og lar metaforene stå i kø. Det er som et overflødighetshorn av ordspill og bilder, for mange for mye av det gode, for meg fungerer det utmerket nettopp fordi denne strømmen er konstant.

Og der det kanskje kunne blitt vel forstyrrende balanseres det hele med mer eller mindre subtil humor. La det likevel være sagt: Dette er ingen lett tilgjengelig fortelling. Et stort vell av tolkningsmuligheter gir et like stort antall formeninger om boken. Min forståelse av boken kan være vidt forskjellig fra andres oppfatninger.

En slags handlingsforløp er likevel mulig å formidle:

Vi befinner oss i en by uten navn, i en leilighet med tre barndomsvenninner. Fortellerstemmen forblir navnløs gjennom hele boken, forsøker livnære seg som kunstner og er hard på flaska. Elena er vakker, ven og jobber som modell. Hun er huslig, tar seg av alt av innkjøp, lager mat og er limet i sine venninners liv. Et litt slitsomt lim i all dets idyll riktignok, men hennes edle natur gjør henne umulig å ikke forgude. Den tredje beboeren er Malene, et dypt deprimert vesen som stenger seg inne på sitt eget rom og samler på avisutklipp om all verdens katastrofer.

Psykisk sykdom og rusavhengighet blir balansert av Elenas strålende personlighet, men alt forandrer seg den dagen en tredje venninne, A, flytter inn. A er forfatter, har nylig avsluttet et samboerskap, og setter alt fore å skrive ferdig sitt bokprosjekt. Hun tåler ingen forstyrrelser og påkrever full kontroll over venninnenes liv.

Malene slutter helt å komme ut av rommet sitt, tung til sinns og tung i kroppen, og Elena mister all sin ynde. Et stadig voksende herpessår og et lite barn i magen utsletter all livsglede, forfallet er endelig og ureverserbart. Hennes eneste grunn til å leve er besøkene av hennes elsker, barnets far hun aldri kan få. 

I trappeoppgangen leker unger uten tilsyn, og foreldrene møter vi kun når de gir represalier til fortellerstemmen. Slik kan dere ikke leve, ikke gjør sånn, vi liker ikke at. Og rydd opp i eskene til A, krever de. Ja da, snart, vi skal gjøre det, men det blir ikke gjort. Ikke før barna forsyner seg av eskene, leker med As kopper og kar, duker og duftlys, minner fra et normalt liv. Alt som ikke lenger er. Fortellerstemmen forsøker fåfengt å rydde opp, vekke de andre, tvinge frem en normalitet i alt det absurde, men ølflaskene klirrer og kreativiteten er død.

I mens skriver A. Hun skriver og skriver, observerer og tar notater. Så en dag våkner hun fra sin berusende dvale, hun innser hva som skjer. A skriver om deres liv. Skriver deres liv.

Hvor meta er vel ikke det?

Og kanskje du nå protesterer. Du har skrevet for mye, hvorfor skal jeg nå lese boken? Og jeg svarer: Det er ikke i selve handlingen det unike ligger. Les språket, ordene, let etter betydninger, tolk bildene og lag deg dine egne svar.



- Mulig outsider til Bokbloggerprisen.




Les også: Mine omtaler av Ida Hegazi Høyers tidligere utgivelser: (Under verden) (Ut) (Unnskyld) (Fortellingen om Øde) (Historier om trøst)

Kilde: Leseeksemplar.



28.12.18

En sånn jente, av Monica Flatabø

I forkant av avstemmingen til årets Bokbloggerpris drev jeg subtil markedsføring i områdets bokhandler. De ansatte kom drassende med Lena Dunham, mens jeg ble mer og mer frustrert over at de ikke engang hadde hørt om En sånn jente, av Monica Flatabø. Mitt forsøk på reklamering om voldtekt-sakprosa var kanskje ikke det beste salgstrikset, men jeg lykkes etter hvert få de til å bestille inn en bok eller to. 

Dette er nemlig en bok som, til tross for eller nettopp fordi, det ubehagelige temaet bør få så mange lesere som mulig. 


En sånn jente, av Monica Flatabø
Undertittel: En dokumentar om voldtekt. Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2017.

Andrea Voll Voldum ble for full. Marthe Stavrum forelsket seg i feil mann. Tenåringsjentene i en kommune på Østlandet klarte ikke stå imot presset fra kameratene. Dette er tre hendelser og tre vinklinger samlet i en bok som burde vært pensum både på ungdomsskole og videregående. 

Journalisten Monica Flatabø har maktet både å komme de omtalte personene under huden og fremstille deres historier og omstendighetene rundt, samfunnsdynamikken, med troverdighet. Tekstmessig er det vellykket med flytende overganger og lettlest språk. Skjønt, temaet i seg selv er selvsagt alt annet enn lett. 

Mye er direkte kvalmende, fryktelig ubehagelig og rent skremmende. Og med det mener jeg både hendelsene som beskrives og holdningsproblemet som belyses. Hendelsene, voldtektene, er alle rikelig belyst i media, men bokens styrke er forfatterens søkelys på samfunnets holdninger. 

Som kvinne har hun kjent på frykten selv, følt på urettferdigheten og behovet for å kjempe. Slik blir også boken en subjektiv fremstilling, for hun bruker mye av seg selv i boken. Her er ingen tørr fremstilling av statistikk. Det skal smerte, det skal gjøre leseren kvalm av ubehag. 

Vi får vondt. Vi blir kvalme. Vi blir redde. 

For vi kjenner oss igjen. Kanskje har vi blitt for fulle. Kanskje har vi stoppet i tide og fått stempelet Luremus slengt etter oss. Kanskje har vi ikke klart å si nei, ikke nok, ikke høyt nok, og fått merkelappen Hore. Kanskje har vi grått stille etter at han har sovnet. Tørket bort blod. Forsøkt å glemme, fortrenge. Kanskje har vi hastet gjennom mørke, folketomme gater med et nøkkelknippe holdt hardt fast i hånden. 

Gud forby om vi hadde hatt på oss korte skjørt og utringede topper. Gud forby hadde vi drukket mer enn vi skulle. Gud forby om vi hadde blitt med folk vi ikke kjente. 

Og gud forby om vi hadde anmeldt det han vi kjenner trodde han kunne gjøre mot oss. Kanskje fordi vi fryktet omgivelsenes tvil, alle de som kanskje ville tro vi bare var hysteriske, alle de som mente at vi var for fulle, for innbydende, vi som hadde lurt ham, kanskje i ettertid angret. Kanskje fordi straffen virket for hard, for hva om vi hadde begynt å tvile på oss selv? 

Kanskje har vi opplevd det selv. Kanskje har vi bare fryktet å måtte oppleve det. I alle fall vet vi om noen som har opplevd det. 

Likevel vegrer vi oss for å prate om voldtekt. 

For mindre fysisk alvorlig, men likevel et stort samfunnsproblem er holdningene. Fjorårets massive #metoo-kampanje kom ikke et sekund for tidlig. Årets samtykkelov-debatt likeså. Økt bevissthet, unison forsøstring og kjernekar-mobilisering må til for å få et likestilt samfunn - også på det seksuelle plan. 

Skjønt, seksuelle overgrep handler selvsagt ikke om sex. Det handler om makt, ujevn maktbalanse, frihetsberøvelse, fysisk og psykisk ødeleggelse. 

Rundt omkring i vårt land finnes utallige ofre og overgripere, jenter og gutter, kvinner og menn. Noen var på feil sted til feil tid. Andre tenkte ikke over konsekvensene, ble revet med, hauset opp. Mareritt, forskrudde sinn, angst, anger. 

Og tenk. 80 % av voldtektsanmeldelser henlegges. Bare en av ti saker ender med domfellelse. (kilde: overgrep.no) Tenk deg da hvor mange som ikke en gang våger å anmelde. 

Denne boken er ikke for rå, brutal og ubehagelig til å leses. Den må leses fordi virkeligheten er nettopp det. La oss hjelpe våre døtre, la oss hjelpe våre sønner.





Kilde: Kjøpt selv.


27.12.18

Å leve, lever, har levd, av Arne S. Kvalvik

I adventstiden leste jeg en bok som gjorde meg varm om hjertet. En bok jeg ble glad i, uten at jeg helt vet hvorfor eller hvordan jeg best kan uttrykke det. Følelser kan sjeldent beskrives, men alle kan føle det samme.

Det er kanskje mest det å komme hjem til jul, finne roen. Hjertefreden. Og vi dro hjem. Hele familien min var hjemme, det var bare Bestemor som manglet. Hun har falt i fra, som det heter. En gammel dame som har levd et langt liv, det var godt for henne å slippe, men det er like fullt et savn for oss rundt og en mindre å komme hjem til. 


Å leve, lever, har levd, av Arne Schrøder Kvalvik 

Undertittel: Et møte med alderdommen. Utgitt i 2018. Norsk. Sakprosa. 

Og det er noe med dette uttrykket. Å falle i fra. Akkurat som om døden er litt for ubehagelig, skremmende, til å uttale. Eller tvert imot: At det er en så naturlig del av livet at man kan bruke nettopp slike ord. Vokse, blomstre, råtne, falle fra. 

På ett eller annet tidspunkt i livet kjenner mange på et behov for ikke bare å lære om tidligere generasjoner og finne ut hvor man kommer fra, men også forberede seg på det nokså nært forestående. 

Dette uunngåelige, eller, i alle fall det vi håper på. Å leve et langt og rikt liv. For med mange år kommer alderdommen, og med alderdommen kommer sykdom, lårhalsbrudd, redsel for å glemme og stadig frafall i omgangskretsen. 

Likevel virker det å være noe iboende i oss som ikke vil gi slipp. En dag til, litt til, bare enda et besøk, en ny morgen, litt mer kaffe. Mon tro hva som driver mennesket videre og om det samme vil skje med meg. 

Boken omhandler nettopp mange av disse tankene, tenkt, grublet og fabulert av en noen-og-tretti-år ung mann fra Nordmøre bosatt på Nesodden utenfor Oslo. Som nybakt trebarnsfar med sine foreldre mange, mange mil unna, er det god grobunn for tanker om livet, alderdom og døden. Mens han stadig verdsetter sitt gode forhold til egen bestemor, plages han over å frarøve barna tett kontakt med sine besteforeldre, all den tid han har valgt å bosette seg på et annet sted av landet. Og hva om, eller når, de faller fra og han blir eldste generasjon? 

Det er grunntanken. Så kommer alt det andre. Hver dag observerer han mennesker rundt seg. Samler inntrykk. Passerer et eldgammelt eiketre. Bringer og henter i barnehage og pjusker med nyfødt baby. Reflekterer over livet. Alderdommen. Hvordan nøttene fortsetter å vokse ut på eika, hvordan de eldre får dagene til å gå, om de er redde for å falle fra. 

Han spør sin bestemor, han spør lederen av det lokale pensjonistlaget, han spør en gammel mann uten familie. Resultatet er en samtalebok om livets siste kapittel, både på godt og vondt. Og dere får ha meg unnskyldt for subjektiv synsing, men det kan ikke sies på annen måte: 

Dette var en riktig fin lesing. Innpakket godhet mellom to permer, både til ettertanke og inspirasjon. 

Å leve, lever, har levd byr på personlige betraktninger og møter som oppleves som intime, uten å være private. Selv om han, familien og personene han møter er reelle oppleves deres dialoger og tanker langt fra utleverende. Det er her og nå, men omhyllet av erfaringer fra lange liv. Tålmodighet og tilgivelse, resignasjon over alt man ikke får gjort noe med og fokus på det nære. 

Og samtidig en litt uforståelig opplevelse av å ha for dårlig tid. Særlig Rigmor har bestandig hastverk. Hun står opp klokken fem for å steke vafler, skriver rasende raske eposter, kjører enda raskere med bil og uroer seg for å ikke få nok ut av dagen. Så er det noe rørende over at hun nettopp har kjøpt leilighet i et boligkompleks som enda ikke er utbygget, en positivitet som gir fremtidshåp også for langt yngre lesere. Mer ubehagelige hendelser fra fortiden nevnes som naturlige bestanddeler av et rikt liv, men blir ikke dvelt ved. Slik blir heller ikke fortellingene utleverende. Verken forfatter eller samtalepartnere er glansbilder, men de er mennesker på godt og vondt akkurat som alle oss andre. Persongalleriet er på mange måter av mindre betydning, for forfatteren uttrykker best det personlige, og ikke personene i seg selv. 

Bokbloggeren Rose-Marie formulerer den viktige forskjellen på denne måten
At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie. 
Slik blir snekkerarbeidet til forfatterens far, for ikke å glemme familiens store tragedie, noe mer enn nettopp fortellinger. Det personlige blir noe allment, noe alle kan relatere seg til og forstå ut i fra eget liv. Akkurat som Rigmors fortvilelse over å ikke få tiden til å strekke til er vanskelig å forstå for yngre utfra viten om at hun er en eldre kvinne uten jobb og små barn. Vi kan likevel med letthet relatere oss til følelsen. Slik kan vi også nærme oss hverandre, lære og forstå. 

Akkurat som at døden er like naturlig som livet, og at alderdom er like mangfoldig som ungdom. At vennskap kan bygges på tvers av livsstadier, alder, kjønn og interesser. Og at hver og en av oss har historier å by på, erfaringer å bygge videre på og verdier å ta lærdom av. 

Les boken og la deg inspirere til å ta kontakt med fremmede. Eldre i særdeleshet. De sitter på et skattekammer av livsvisdom. Berik ditt liv mens du enda har tid.




Les også: Min omtale av forfatterens debutbok (Min fetter Ola og meg).

Kilde: Leseeksemplar.