Notis til meg selv: Husk dette hver søndag kveld og fredag morgen!
ellikkens bokhylle
LIBRUM, ERGO SUM.
25.2.23
Helt deg! av Øystein Pølsa Pettersen
5.5.22
Små føtter setter dype spor (utvidet 2022)
Små føtter setter dype spor, av Janne Teigen (red.)
I 2022-utgaven har hele 35 foreldre bidratt med dikt og historier om å miste barn, både i forbindelse med fødsel og tap av større barn. I tillegg har psykolog og jordmor bidratt med egne tekster. En viktig del av boken er også tips og råd fra foreldre til andre foreldre, pårørende og helsepersonell.
En av Englesidens brukere var Janne Teigen, og det er også Janne som den gang - som nå – har flettet sammen alle delene og utrettelig trukket i de rette trådene for å realisere prosjektet. Vi vet Små føtter setter dype spor har vært en viktig bok for mange mammaer og pappaer der ute som har mistet barn, for det er mye trøst i felles skjebne. Ikke minst har boken vært en god ressurs for helsepersonell og pårørende som ikke alltid vet hva man skal si eller gjøre.
For oss som har bidratt har Små føtter setter dype spor vært noe ekstra spesielt: Med denne boken har Rebecca og Nadia, og alle de andre barna boken forteller om, fått et litt lenger liv, i hjertene til alle som har lest deres historier.
Bestill gjerne gjennom forlaget, eller spør i din lokale bokhandel. Tips gjerne om boken hos din fastlege, helsestasjon eller sykehus. Målgruppen er dessverre stor, selv om boken er vanskelig å selge i seg selv.
22.4.22
Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin
At regenter og regjering flyktet fra Norge ved nazistenes invasjon i 1940 er velkjent. Kanskje har du også fått med deg at de samtidig lykkes å redde landets gullbeholdning …?
Selv ble jeg oppmerksom på dette for en del år siden, da jeg
leste meg opp på krigsseilere og min oldefar især. Det viste seg den gang at
han var blant de mange delaktige i redningsaksjonen. Asbjørn Jaklins nye
sakprosa har derfor vært litt ekstra interessant for meg.
Flukten med Norges gull, av Asbjørn Jaklin
Utgitt i 2021. Sakprosa. 2. verdenskrig. Motstandskamp.
Selv var han styrmann på M/S Bra-Kar, et av skipene som ble lesset med tunge gullbarrer, etter sigende også selveste stortingspresidenten. Jaklin skriver i all hovedsak om ferden gjennom Norges land, og min personlige skuffelse over manglende innblikk i sjøfolkets oppfatning av det hele, demper delvis mitt helhetsinntrykk.
Beretningen om Gulltransporten tar oss med hele den lange og
farefulle ferden fra Norges Bank i Oslo, gjennom Gudbrandsdalen via Lillehammer
og Otta. Over til Romsdalen, i ly av stupbratte fjell, til Åndalsnes for første
lossing. Videre til Molde med gull og mynter gjemt inne i en av byens mange
konfeksjonsfabrikker, gjennom Nordmøre og Trøndelag, hele veien opp til Tromsø.
- Og så, endelig, over til trygge havner på andre siden av
havet.
Det mest fascinerende ved det hele er ikke selve
redningsaksjonen gjennom et land i krig, men personene som med det
overordnede ansvar planla, holdt i trådene og sørget for vellykket gjennomføring.
Dette var kontorister, politikere, rikssynsere og pragmatikere med
velartikulert språk.
Bomber og granater hadde de definitivt ikke måttet forholde
seg til før. Heller ikke pakking av gylne barrer og feilaktig merking av
blytunge kasser, for den saks skyld.
Gulltransporten sikret Norge økonomisk trygghet og
selvstendighet i alt krigskaoset. Svært viktig ble det også ansett som av
britene, for å styrke deres og de alliertes posisjon, og følgelig unngå at
nazistene skulle bruke gullet til våpen og annet krigsmateriell.
En hel måned brukte Fredrik Haslund på å delegere transporten
fra hovedstaden til siste stopp i nord. Hele tiden hadde de fienden i hælene, og
var prisgitt lojale hjelpere i bygder og byer de kom til. Kontinuerlig
måtte det legges planer for transportmåter, skalkeskjul og hvordan de best
kunne fordele rikdommen slik at mest mulig ble reddet. Og hvem kunne de
egentlig stole på? Hva om fienden var blant dem selv?
Asbjørn Jaklin har med denne boken ikke skrevet en tidligere
ukjent historie, men har evnet å samle beretninger og historiske fakta til en
lettfattelig sakprosa som vil fenge mange lesere. - Alt spekket med en kunnskapsrik
og dyktig forfatters vell av virkemidler og fotografier for en god og
interessant leseopplevelse.
Les også: Mine omtaler av Asbjørn Jaklins (Rød sone), (Svart frost) og (De dødsdømte).
5.4.22
Kjersti Anfinnsens glitrende romaner om alderdom
Stadig oftere legger jeg fra meg bøker uten å skrive om de. Noen gir meg ingenting. Andre gir meg alt. Det er gjerne bøker av sistnevnte kategori jeg strever mest med. Denne fortjener oppmerksomhet, tenker jeg. Denne fortjener velvalgte ord, sjarmerende innsalg, vinnende innlegg. Tre-fire år er gått siden jeg leste De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen. Ikke et ord klarte jeg å skrive om romanen. Jeg likte den nesten for godt, ute av stand til å finne noe å sette fingeren på. Den er liten og unnselig, tilsynelatende enkel å glemme, litt for lett å la støve ned i bokhyllens innerste krok. Oppfølgeren, Øyeblikk for evigheten, kom i 2021 og den gode leseopplevelsen kom strømmende tilbake. Jeg lo, felte til og med noen tårer, og skrev.
De siste kjærtegn | Øyeblikk for evigheten, av Kjersti Anfinnsen
Norsk. Romaner utgitt i 2019 og 2021.
Den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte lever store deler av sitt liv i Paris. Stadig høster hun anerkjennelse for sitt liv og virke, men gamle bragder gir stadig bismak. Hun har kjempet for sin karriere med nebb og klør, og det har kostet. Hun har slåss mot patriarkatet, stått imot samfunnets forventninger, og – mistenker man – kneblet sine egne drømmer. Birgitte har ingen egen familie, prioriteringene hennes tillot ikke dette. Kanskje har det skyldtes hennes personlighet, skjønt det ligger i kortene at personligheten har blitt preget av valget hun en gang måtte ta.
Galgenhumoren beherskes til fingerspissene, men det er aldri langt fra sylskarp ironi til omhyggelig skjult ømhet og sorg. Forfatter Kjersti Arnfinnsen behersker balansegangen ypperlig, og gir et langt rikere bilde av Birgitte enn hennes bitre, biske utsagn om menneskene i livet hennes, samfunnet hun lever i, skulle tilsi. Anfinnsen lar leserne forstå Birgitte, og hele hennes komplekse følelsesregister.
Vi kjenner på bitterheten over at livet ikke ble som vi trodde, vi uroer oss over ensomheten, å stadig miste våre nærmeste. Vi drømmer om å gjenoppdage kjærligheten og kjenner på engstelsen over å miste den. Vi gleder oss over livet, men er stadig redde for å eldes, å bit for bit miste oss selv.
Birgitte er et frisk pust, tross hennes trang til å støte mennesker fra seg. Underforstått: hun vegrer seg for å knytte sterke bånd, bare for å bli såret. Noen forsvinner, andre dør. Mange dør. Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom, som en klok kvinne en gang sa. Det beste selskapet hun kan tenke seg er søsteren. Svært irriterende i live, høyst velkommen som død uten å komme til motmæle. Godt voksen finner hun likevel kjærligheten i sjarmøren Javier. Alle disse mennene som kom og gikk, i livets siste fase finner hun endelig den hun skal dø sammen med. Han forstår henne, godtar henne, tar henne for den hun er. På besynderlig vis vekkes også et behov for henne å bli en bedre versjon av seg selv (som en klok mann en gang sa – til stadighet). Ikke at hun innrømmer det, men Arnfinnsen lar oss forstå.
Hun burde selvsagt ikke gledet seg, lykken kan jo ikke vare. Birgitte skranter, Javier sovner og snart er de ute av stand til å ta vare på seg selv, aller minst hverandre. Stadig forsøker mennesker rundt dem å bistå, men Birgitte stritter imot. Visst kan hun angre sine mindre velvalgte ord, men hun må stå for det, det skulle bare mangle. Det er fandenivoldsk og befriende fra den gjengse litteraturhistories eldre kvinne, helt fritt for vaffelsteking, varmt bestemorsfang og nupereller.
Birgitte og hennes siste dager er ramsalt, tidvis uspiselig,
men samtidig helt uimotståelig i all sin egentlige sjarm.
Kilde: Leseeksemplarer, mottatt uten noen form for krav om anmeldelse eller betaling/kompensering.
4.2.22
Flukt, av Carl Frode Tiller
Helt siden Skråninga har jeg fangirla Carl Frode Tiller, noesom er greit dokumentert her på Ellikkens bokhylle. På tampen av fjoråret ble hans ente bok lansert på bokmarkedet, og da forfatteren lokket med signerte bøker, bestilte jeg selvsagt en eksklusiv utgave til meg selv.
Det er for en grunn, bare så det er sagt. Han skriver usedvanlig
godt om menneskers psyke og relasjoner. Så også denne gang.
I min omtale av Begynnelser fra 2017, skrev jeg:
Nok en gang demonstrerer Carl Frode Tiller sin magiske evne til å avsløre menneskets psyke og de haltende relasjoner vi gjør oss avhengige av. Relasjoner som halter avgårde, valg man kunne gjort annerledes, reaksjoner som kommer feil ut. Det beste er likevel det nesten ubehagelige trivielle, det nakne, ved det hele. Du nærmest skammer deg. - For de meningsløse dialogene, de nedrige tankene, misunnelsen, hevngjerrigheten, de er altfor gjenkjennelige.
Slik er det også i Flukt, men i denne romanen har han evnet
å fornye seg, tilføre enda en dimensjon. - Bokstavelig talt.
Vi møter det separerte ekteparet Elisabeth og Zacharias, som
hver for seg og i beklemt tosomhet sørger over tapet av deres felles sønn,
Johannes. De som kjenner bibelhistorien, gjenkjenner navnene som er synonymt
med Johannes Døperen og hans foreldre. Med det åpner det for ytterligere
tolkninger.
… Som om det ikke er nok å ta av.
Tidsrommet er begrenset, men minnene utvider
handlingsrommet. Alt flyter, skifter og glir inn i hverandre, både når det
gjelder situasjoner, samtaler, personer, minner og - det mest spennende av alt
- dimensjoner. Ikke bare forflyttes leseren i tid og rom i setning etter
setning, men også midt i en setning. Bitter krangling går over i vakker musikk.
Klampring på tastaturet går over til lyden av en hund som går over gulvet. Røde
juleduker glir over til rødvin, som igjen manifesterer seg til blod, bare for å
ende opp som dryppende tårer.
- Akkurat som sorgen over sønnen flyter over til at han
viser seg for sine foreldre.
Fortellerteknikken er krevende og tvinger deg til å lese
boken tilnærmet uavbrutt. Slik forsterkes også forfatterens hypnotiske grep. I
stedet for å bli kjent med personene, blir vi kjent med deres følelser. Vi
sørger og savner, bebreider og irriterer.
Følgelig ville ikke dette fungert uten en troverdig
tilnærming til sorg. Tiller formidler på ypperlig vis det komplekse i
sorgprosessen, først og fremst denne tilstanden hvor man aldri helt er med,
aldri er helt til stede. Mennesker i sorg makter ikke delta som normalt, ikke i
hendelser, ikke i samtaler. Og samtidig som man er i sin sorg, vil man likevel
ha en tomhetsfølelse som overskygger alt. Man blir en skygge av seg selv, og i
samme stund så alt, alt for mye. Sorgprosessen og alle dets stadier vil påvirke
relasjoner til andre, ikke minst til sine nærmeste. Vi sørger forskjellig, slik
som Elisabeth og Zacharias. Det fins ingen fasit, kanskje heller ingen
forståelse. Bebreidelsene, både de utalte og uttalte, bevisste og ubevisste,
tar stor plass. Hvem kan vel bestemme hva som er tilstrekkelig sorg, når man
kan smile og le, hvor mange tårer som skal felles, eller hvordan man best kan
flykte fra tomheten?
Akkurat som sorg kan frastøte, rive i stykker og drive
mennesker fra hverandre, og samtidig eller andre ganger forene, og føre folk
sammen.
Som en rød tråd i romanen finner vi Johannes, den unge
gutten som ikke lenger lever. Kun minnene lever videre. Det som en gang var.
Eller lever han videre i en annen dimensjon? Kanskje er det slik, eller kanskje
er hans fremtoning, hans stemme, bare et resultat av de sørgende foreldres
sterke savn og søken etter sannhet. Eller kanskje åpner denne sorgen portalen
til noe mer, dette spirituelle. Eller er det bare konsentrasjonsvansker,
rusmidler og søvnmangler som gjør oss forvirrede?
Om jeg skulle finne den minste lille kime til svakhet i
Flukt, må det være beretningen om Johannes sin kamp for å være seg selv. Hans
hemmelighet er så gripende og sterk i seg selv, at det kan ta mer fokus enn
nødvendig.
Samtidig understreker hans identitetsproblemer betydningen
av bokens tittel. De sørgende var før katastrofen ikke nok til stede i nuet.
Ikke med hverandre, og ikke med gutten. Problemer ble aldri tatt tak i. Foreldrene
flyktet fra seg selv og hverandre.
- Og det er en eneste stor sorg i seg selv.
3.11.21
Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
Eliot Rosewater er ikke bare rik, han er også arving til Rosewater-formuen, den fjortende rikeste familien i Amerika. Helt blottet for økonomisk sans og evne til å gjøre forretninger, har han kommet fullstendig gratis til godsakene. Eliot har mer penger enn han trenger, og han trenger ikke gjøre noe for å beholde sine goder. I stedet for å investere og generere enda mer, tar han på seg frivillig verv og ikler seg en rolle som barmhjertig samaritan. Ikke bare besvarer han telefoner som brannvakttelefonoperatør, han tilgodeser også kandidater en pengeslump her og der. Eller som annonsene han skribler ned på alskens telefonkiosker:
"Ikke drep deg selv, ring Rosewater Foundation".
Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
Org. tittel: God Bless You, Mr. Rosewater. Først utgitt i 1965, USA. Utgitt på norsk i 1971. Roman. 1001 Books You Must Read Before You Die.
Helt uten å fortjene det, deler han raust ut penger til
mennesker i pengenød. Den ultimate gest, kanskje. Eller så er det for å forsøke
skape mening i eget liv.
This is basically a booze problem. If Eliot’s booze where shut off, his compassion for the maggots in the slime on the bottom of the human garbage pail would vanish.
Særlig langsiktig glede vil det i alle fall ikke gi, ei
heller for de fattige, mer enn antyder Vonnegut. Eliot Rosewater deler ut
penger, men det er som perler for svin. Midlene brukes uten å investeres.
Slik blir heller ikke boken noen solskinnshistorie med god
moral. Vonnegut kritiserer de velstående for hulhet og manglende
medmenneskelige kvaliteter, men kritiserer samtidig de fattige for deres mangel
på vilje og iboende kraft til å jobbe seg frem. Tvert imot, klientellet til
Rosewater Foundation minimeres til noe ynkelig, noen som må elskes i all deres
tafatte elendighet. Bedre blir det heller ikke av at Eliot ikke viser noe ønske
om langsiktige løsninger for sine klienter. Han har ikke noe større mål med
donasjonene. De fattige vil forbli fattige, for donasjoner er en premiering av
latskap.
Giving away a fortune is a futile and destructive thing. It makes whiners of the poor, without making them rich or even comfortable. And the donor and his descendants become undistinguished members of the whining poor.
Midt oppe i dette, faktisk aller først i boken, finner vi Norman
Mushari, en up-and-coming advokat som øyner gode mulighet til en kickstart på
karrieren og formuen. Arvingen til den vanvittige formuen kan umulig være ved
sine fulle fem, slik som han rundhåndet deler ut til hvermannsen. Mushari må
simpelthen samle bevis på mental svekkethet, galskap om du vil, og deretter
tilby sine tjenester til nestemann i arverekken.
Visste du at...? Mushari er en såpass kjip karakter at han har fått sin egen villains wiki-side.
Og nestemann i rekken er fetteren Fred, som i en spesiell sekvens,
en av romanens mange bihistorier, virkelig tydeliggjør Vonneguts elegante bruk
av twists. Denne Fred serveres familiehistorien mellom to permer. Plutselig
innser han at han er noe, han er NOEN. Ikke ut ifra hva han gjør eller har
gjort, men hvem han stammer fra. Umiddelbart dukker fremtidshåpet opp fra det
dypeste mørke, og i akutt lykke tilkaller han kona. Nå skal virkelig det
skakkjørte ekteskapet vekkes til live igjen. Alt blir bra. Han beretter det
glade budskap, men like etter, når kona atter er tilbake til sin etasje, legger
han en løkke rundt halsen. Få sekunder før sin antatte død ringer det på døra.
Fred tar en pause fra planen, han må jo sjekke. Og hvem andre enn Mushari
ønsker å ta en prat?
Men altså. Eliot Rosewater har uendelig med penger. I stedet for
å bli enda rikere ønsker å hjelpe de fattige, mindre privilegerte. Han møter
ingen forståelse eller sympati, men blir heller ansett som spik spenna gær’n, eventuelt
forfyllet og eksentrisk.
Slurp from that mighty river to our heart’s content. And we even take slurping lessions, so we can slurp more efficiently.
Mest av alt drømmer han om å bli brannmann, et scenario han
har sett for seg helt siden barndommen, den gang han fikk være maskot for det
lokale brannvesenet. Mer betydningsfull enn det har han aldri vært, og han lengter
tilbake, koste hva det koste vil.
Slik forstår vi at hans donasjoner ikke nødvendigvis skyldes
genuin godhet, eller at hans telefonvakt på brannstasjonen ikke er av ønske om
å redde menneskeliv, men for å skape mening i sitt meningsløse liv. Eliot
Rosewater er hul. Kanskje sinnssyk. Muligens bare samvittighetsfull, tynget av kvaler over sin rikdom ervervet gjennom arv.
Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin er
ingen stor fortelling i seg selv, men stadige bihistorier krydrer den
minimalistiske handlingen. Dette gir både ulike vinklinger, men også mer kjøtt
på beina til karakterene som isolert sett ville fremstått som
tegneseriefigurer. De er kyniske, forfyllede, usympatiske eller klare for sinnssykehuset,
men de litterære sidesprangene lar oss forstå mekanismene rundt deres livsvalg.
Mest av alt er romanen en kraftig samfunnssatire, hvor
Vonnegut evner å skyte i begge leire. Noen få kommer altfor lett til både
havre- og pengesekk. Andre forblir i sin elendighet fordi de mangler
kapitalistenes drive etter noe bedre. Verken rikdom eller fattigdom er
ensbetydende med klokskap, dumskap, empati eller mangel på det. Alle er først
og fremst seg selv.
Romanen er gjennomgående morsom, dypt satirisk, kontinuerlig
med et stikkende ubehag. Dualismen, kontrastene og ironien, så vel som intelligente
karakterdrap og leken komposisjon tross begrenset handling, har vekket leseres
store begeistring i over femti år. Dette er en bok som vokser både underveis og
etter endt lesing. - Og som når langt flere enn kun sosialøkonomer med en viss
historieinteresse.
What if the nut came out and gave sensible explanations for his place being the way it it? He would still be a nut.
Kilde: Boken er kjøpt. Romanen er lest på engelsk, derav gjengis
sitater på engelsk.
Visste du at...? Boken er digitalisert og lagt ut på nb.no i norsk språkdrakt.
2.11.21
Gul bok, av Zeshan Shakar
Noe av det morsomste jeg har gjort som bokblogger er å hause opp Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei. Ikke bare var Beathe og jeg blant de første som leste boken, vi fikk også ansvaret for å fremsnakke den i forbindelse med Bokbloggerprisen.
Resten er historie, som det så fint heter. Tante Ulrikkes vei ble en skikkelig snakkis og Bokbloggerprisen var en av flere anerkjennelser. Den ble til og med oppført på teaterscenen, også det med stor suksess.
TUV var sabla god, historien var sabla viktig å fortelle. - Og alle maste om oppfølgeren, sant.
Gul bok, av Zeshan Shakar
Norsk roman. Utgitt i 2020.
I den vanskelige andreboka følger vi ikke Mo og Jamal videre, både til min og sikkert tusenvis av andres skuffelse. Så nært knyttet lot forfatteren oss bli til skikkelsene i første roman. Nok en skuffelse er uunngåelig når Gul bok ikke evner å engasjere oss emosjonelt.
Her spiller forventninger en sterk rolle. Vi forventer noe bygget på vår leseopplevelse av Tante Ulrikkes vei. Gul bok er langt mer nøktern og fremstår til sammenligning mer blodfattig. Dette er selvsagt høyst urettferdig. At det rent fortellertekniske med noe vilkårlige innslag av ordlek og bildebruk ikke helt harmonerer med øvrig tekst, kan vel og merke lettere kritiseres. Heldigvis er det ikke graverende nok til å undergrave budskapet.
Vi følger twenty-something Mani som for lengst er ferdigutdanna økonom. Hans ambisjon er å lande en statusjobb i en av the big four, men tross innkallinger til det ene jobbintervjuet etter det andre får han aldri tilslag. - Ikke før han tilbys en stilling i Oppvekstdepartementet.
Det er en glede med bismak. Mistanken om å ha blitt innkvotert grunnet sin etnisitet overskygger lettelsen over å ha en jobb å gå til. Mani er ikke ansatt på grunnlag av hva han kan eller gjør, men i lys av sin bakgrunn, sitt utseende, sin merkelapp. Dette noe han ikke kan noe for, men som likevel vekker en forventning blant andre. Mani er sine overordnedes glansbilde, noe byråkratene kan sole seg i oppover i hierarkiet.
Små drypp av mistanke, en uggen følelse, mindreverdighetskomplekset forsvinner ikke tross gode karakterer, utallige overtidstimer eller levestandard over evne. Mani er et barn av innvandrere og har en fot i hver leir. Østkanten møter vestkanten, byråkratiet møter kebabsjappa. Jakt etter status for å tekkes kjæresten, ære familien og tilpasse seg kolleger. Leve sitt eget liv, men samtidig alltid prioritere foreldre. Fortielser og løgn, alt for å passe inn til tross for en definert annerledeshet. - I begge leire.
Gul bok glitrer best i sin formidling av dette evige dilemmaet, selve livsløgnen. Ikke glem hvor du kommer fra. Slik kan vi både iaktta og gjenkjenne, lære og forsøke forstå. Shakars evne til formidling av flerkulturell kollisjon, rikdom og elendighet er beundringsverdig og vel verdt å applaudere.
Les også: Vårt intervju med Zeshan Shakar. Her finnes også lenker til øvrige TUV-bloggerier.
Kilde: Boken er lånt.
27.9.21
Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb
Snakke. Om. Bøker.
Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.
Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.
Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.
Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.
Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.
En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.
Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.
Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.
Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?
Ikke fanker’n.
Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.
«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.
New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:
Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.
- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.
Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.
I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.
Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:
«Daniel, dette er Daniel.»
Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»
«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»
Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.
Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».
Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.

Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.
- Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
- The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North
Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.
Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.
4.8.21
Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø
20.5.21
Dette dreper oss, av Tiger Garté
Dette dreper oss, av Tiger Garté
P.S. Enkelte bokbloggere arresterer forfatteren for bruk av ordet Fatter. Jeg tenker derimot det er et snedig grep for å tone ned at faren er en fare i seg selv... Tsk-tsk!
11.12.20
Folketellingen 1920
For ganske nøyaktig fem år siden ga jeg bort slektsbøker i julegave til foreldre og søsken. En salig blanding av egne erindringer, vandrehistorier og udiskutable fakta. Mange av kapitlene er gjengitt her på Ellikkens bokhylle, og enda flere tekstbolker er klare for en fremtidig oppfølger. Stadig oppdages noe nytt, minner dukker opp, man får nyss i en godt bevart hemmelighet, eller fatter interesse for barnet til onkelen til tanta til søkenbarnet... og så har man det gående. Et evigvarende prosjekt, med andre ord. Man skal ha stålvilje for å få noe vettugt ut av all informasjonen og alle søkene i gamle dokumenter. Eventuelt også god tid. Definitivt gjennomføringsevne. Jeg har ikke noen av delene.
Uansett. For fem år siden satte jeg spørsmålstegn både her og der, og unnskyldte de fleste løse tråder med at vi måtte avvente digitaliseringen av folketellingen fra 1920. Etter hundre år er slettes ikke allting glemt, i slektsforskningsverden kommer derimot alt til allmenn skue.
I likhet med fryktelig mange andre med samme nysgjerrighet, interesse og lidenskap, opplevde jeg harehjerte og hetetokter i flere uker før åpenbaringen 1. desember. Endelig, etter fem års ventetid, skulle jeg bli klokere. Få svar, rett og slett.
![]() |
13 barn, herav 12 i live. Snart skulle flere falle fra. |
For eksempel ventet jeg spent på folketellingen for å finne min oldemor på farmors side. Som ung reiste hun etter sigende til sin eldre søster og tok seg tjeneste i ett eller annet velstående hjem. Etterhvert rotet hun seg bort, ble med barn... og tok med seg en ekstra stor bagasje hjem til sine foreldre. Dette var en smule mer stress i 1921, og ikke mindre stressende av en meget gudfryktig og myndig nybliven mormor.
Alt gikk bra, altså, men det er en etterkommers privilegie å lete etter alt som aldri ble snakket om. Og selv om man skal være ytterst forsiktig med å spekulere, hadde det vært hyggelig å komme over indisier på et kjærlighetseventyr, selv om min oldefar skulle bli en helt annen mann enn guttens biologiske far.
Min farmors halvbror fant jeg for mange år siden i en kirkebok i Oslo, og der stod også mor og sønns tilholdssted i januar. For en uke siden bladde jeg derfor side opp og side ned i gårds- og personsedlene i det aktuelle området. Det er mange. Veldig mange. Heldigvis var hun i samme bydel i desember, aldeles høygravid, så jeg fant, jeg fant.
Barnefaren derimot, han vet jeg fremdeles ikke hvor befant seg mens min oldemor gikk rundt og ventet. Kanskje var også han et eller annet sted i Oslo, kanskje et helt annet sted. Det eneste jeg vet er at han ikke var på gården der min oldemor var, heller ikke på noen av nabogårdene, og i hvert fall ikke hos foreldrene sine i en helt annen by. Kanskje vil jeg finne ham når transkriberingen er klar. Det eneste jeg vet er at han senere reiste til sjøs og endte opp i New York hvor han også døde i ung alder.
I mitt søken etter ham i folketellingen søkte jeg videre på hans dødsoppføring i kirkebøkene, og så gikk det som det ofte gjør. Man finner noe interessant i merknadsfeltet man søker videre, og plutselig ble jeg bevisst at jeg hadde brukt uforståelig mye tid på å søke etter informasjon om et tuberkolosesykehus på Long Island drevet av fransicanernonner. Så går tiden da, og i stedet for å finne svar, konstrueres nye spørsmål.
Akkurat som når jeg søker etter andre i slekten, og finner en gutt bosatt hos nevnte oldemors foreldre, en jeg aldri tidligere har hørt om. En gutt som de har tatt til seg som fostergut, en fjortenåring som "hjelper til på smaabruket". Det uvanlige navnet, hans fødested på andre siden av landet og ikke minst merknaden på personseddelen hans var mat for mons. Snart søkte jeg meg opp og ned i mente etter foreldre, søsken og formelig tegnet opp et helt kart for å få oversikt over familiens registrerte bosteder. En guttunge som ble tatt hånd om av mine tippoldeforeldre, øyensynlig helt uten familiære bånd, altså.
![]() |
Klarer noen tyde håndskriften? |
Hvor går man så videre? Vel, man leter i kirkebøkene. Som konfirmant bor han fortsatt hos mine forforeldre, men etter det blir han et mysterie. Hvor tar han veien, får han egen familie, hvor gammel blir han? Snarveien om diskutable slektssider som Geni og MyHeritage er fånyttes, kun søstrene er registrert som barn av sine foreldre. Døde han ung og ensom, og skal jeg bruke av min tid til å lete etter hans skjebne?
Tankesprangene er ikke av de verste. Det kunne har ramlet ut noen skikkelige skjeletter i egen slekt, men de store overraskelsene glitrer med sitt fravær. Enda. Jeg kommer til å lete mer. Definitivt.
Ti år senere ble alle hans andeler solgt for å skaffe midler til gårdsdriften. 1-0 til min oldefar, for gården ble reddet og bedriften viste seg ikke levedyktig stort lenger.
... En fiffig detalj, nok til et eget kapittel i slektsbokoppfølgeren.
2.11.20
Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord
Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord
Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.
Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.
Kilde: Leseeksemplar
Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen
22.10.20
Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja
Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja
Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv
i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han
separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja
godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.
Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun
vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra
moren gir henne behov for å vende hjem i rollen
som pårørende.
Vilja
behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.
Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner
det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger
lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv.
Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det
vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på
nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som
pårørende.
Jeg skal
ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også
utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med
Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne
speilet det egyptiske bakteppet.
Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget
sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig
utvikling fra debutromanen.
Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt
hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig
og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver
med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien,
vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja
har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.
Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har
hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom
erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått
kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.
Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle
disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun
trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet
forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.
Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en
nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten
forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn
enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet
Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.
Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke
bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men
hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten
noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her
har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en
eventuell oppfølger…?
Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om
konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til
de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre.
Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene,
og understreker romanens mange lag.
Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!
Kilde: Leseeksemplar.