31.8.18

Teater: Tung tids tale

Et punkt på min liste over dårlig-samvittighet-som-bokblogger er at jeg aldri har skrevet noen omtale av Olaug Nilssens Tung tids tale, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den nærmest selvbiografiske fortellingen om forfatterens autistiske sønn og hennes kamp mot systemet - og diagnosen -har gjort uutslettelig inntrykk på alle som har lest, og ingen blir overrasket om nettopp denne boken vinner prisen for fjorårets beste norske roman. 

Budskapet er både hjerteskjærende og hjertevarmt. - Og nå kan alle se historien dramatisert og fremført på teaterscener rundt omkring det ganske land. Selv hadde jeg gleden av å være til stede under urpremieren 24. august på Riksteatret i Oslo. 

Foto: Riksteatret

Tung tids tale 
Riksteateret. Regi: Marit Moan Aune. Dramatisering av Tung tids tale, av Olaug Nilssen. 

Skjønt glede. Sjeldent, om noen sinne, har jeg vært like emosjonelt utslitt etter en teaterforestilling. Intensjonen var å skrive om stykket umiddelbart etter opplevelsen, men hjertet var knust og hodet kokte. Jeg har enda ikke helt summet meg, men behovet for å anbefale stykket tvinger meg til å forsøke skrive noe likevel. 

Stykket er regissert av Marit Moum Aune, og dermed er kvalitetsstempelet gitt. Mor og forfatter Olaug Nilssen har selv vært med på dramatiseringen av boken, dette sammen med Toril Solvang og regissøren. Fire skuespillere bærer historien på scenen. 

Julie Moe Sandø, Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Jon Bleiklie Devik imponerer sterkt på scenen. De fire skuespillerne glir inn og ut av de ulike rollene som mor, sønn, behandlere og øvrig omgangskrets, og avlaster samtidig hverandre. For det hersker neppe noen tvil om at stykket krever ekstra mye av skuespillerne. Vi serveres følelsesutbrudd tilskuerne mister pusten av. Det må være voldsomt utmattende. Særlig sterk prestasjon er Daniel i Sandøs skikkelse sitt raseriutbrudd når moren forsøker å overtale ham til å ta på seg støvler. Alle som har hatt treåring i hus vet hvor frustrerende dette kan være. Vel, her er Daniel ni år, sterk som en okse og kjører seg helt inn i sitt eget sinne. 

Og her kommer stykkets aller sterkeste moment. Mors angst for å ikke lenger håndtere sin egen sønn. - Både fordi barnet snart, eller allerede er, fysisk sterkere, og for det man ikke våger si høyt: Redselen for å en dag slå tilbake. 

Scenen, ordene, følelsene, gir deg en knyttneve i magen. Et smell mot hodet. 

For kan det egentlig være mere sårt enn å være mor som mister sitt barn? Og kan det bli noe verre enn å være en mor som mister sitt barn - selv om barnet fortsatt lever? Daniel kan ikke bli bedre. Det fins ingen kur for ham. Ingen mirakelpille eller terapi. Mer og mer forsvinner gutten inn i denne ukjente verdenen ingen helt vet hva bringer med seg. Mor slippes ikke inn. 

Foto: Riksteatret

Her er mye sorg. Overveldende mye. Det er sorg over ham de nå mister mer og mer. Han som kunne så mye, sang så rent, han som kunne kategorisere dyr etter haler. Ja, til og med en gnu. Hvilken toåring har i det hele tatt hørt om en gnu? Detaljer som utgjør alt, en liten kuriositet som en stolt og trassig mor ikke kan nevne ofte nok. Alle som i dag ser Daniel skal vite at Daniel en gang visste hvordan halen til en gnu ser ut. Hvor ble denne gutten av? Er han fremdeles der inne et sted? 

Vi kan ikke forestille oss. Vi kan bare forsøke å forstå hvordan det føles. 

Så insisterte også forfatteren på at dette ikke er en selvbiografi, men en politisk roman. Daniel og mors fortelling skal bety noe, skal få etterspill, endre byråkratiet og måten vi møter hverandre på. Her berettes om en morsrolle som samtidig innbefatter et utall andre roller. Det holder ikke å opptre som barnets verge. Hun må også være saksbehandler, advokat, psykolog og fredsmekler. Alltid på vakt, alltid synlig, hun kan aldri gi seg. 

Her berettes om kampen for å få diagnose, og den emosjonelle kampen mot merkelapper. En liten uheldig formulering i sakspapirer eller uttalelser fra ekspertisen kan få det mentale korthuset til å rase sammen. Gleden over et kjærkomment pusterom av egentid kan lokke frem en knusende vond samvittighet. Endeløs venting i telefonkø. Utredinger som trekker ut i tid. Forvaltningen. Nemder som skylder på hverandre. Enda mer venting. 

Og alt dette mens man samtidig ransaker seg selv for feil og mangler. Kunne man ha søkt hjelp tidligere? Kunne man gjort noe annerledes? Er det egentlig mors skyld at det gikk så galt? 

Ta deg sammen, sier saksbehandleren. Kjemp videre, stå han av, sier barnepsykologen. Du er tøff, det ville jeg ikke greid, sier naboen. Alle disse velmente ordene som når verden raser rundt deg, bare oppfattes som nedbrytende. For når skal mor få hvile? 

Hun er så sliten, så sliten. Og samtidig så sta, så hardnakket sta, og brutalt ærlig. Hun fortviler over søvnløse netter og raser over banking i vegger. Hun jubler over egentid og bryter sammen like etter. Hun er redd for eget sinne, og redd for å føle redsel overfor eget barn. Hun kjefter sentralbordmedarbeideren huden full, og kjenner på sjalusi mot foreldre i barnehagen. 

Det smerter å være publikum. Det føles så nært, og likevel så fremmed. Ingen som ikke selv har vært eller er i samme situasjon vil kunne forstå fullt ut, men vi kan forsøke forestille oss. Vi trenger ikke engang selv være mødre. Det holder i massevis å være et medmenneske

Noe er allment, alle kan relatere seg til deler av følelsesregisteret. Alle vil oppleve scener som gjør ekstra inntrykk, noe som er sterkt i seg selv, eller som blir trigget av erfaringer man selv har gjort seg. Personlig opplevde jeg fars og søskens fravær som det sterkeste. Da vi selv for mange år siden måtte ta stilling til å redde vår nyfødde datters liv ved å gi henne medisiner som ville gjøre henne sterkt funksjonshemmet, ble vi møtt av helsepersonalets advarende, og velmenende råd. Tenk på sønnen deres, sa de. Tenk på alt han vil måtte ofre for sin søster. Så var nettopp dette det sterkeste for meg. Historien om Daniel fortelles kun fra mors synsvinkel. Pappaen og hans søsken blir aldri nevnt. Vi bare vet de finnes, og deres sorg, deres fortvilelse, deres frustrasjoner og kjærlighet kan kun fornemmes. Så kan vi også forsøke å forestille oss, forstå, hvordan det er for en mamma å tvinges til å bruke all sin tid til det ene barnet, og alle dilemmaene det medfører overfor de andre barna. 


Nettopp derfor er denne boken en politisk roman. Nettopp derfor skal historien ut til alle landets hjørner, for å påvirke, sette søkelys på, og utgjøre en forskjell. Mødre og fedre skal bli hørt. Helsepersonell og saksbehandlere skal få enklere arbeidsoppgaver. Byråkratiet skal løses opp. Folk skal få hjelp, og folk skal få hjelp i tide. 

Måtte det bli enklere. Måtte papirbunkene bli mindre, måtte tabuene brytes. Måtte barn, foreldre og søsken få den hjelpen de trenger. - Uten å kjempe. 

Ingen kan se stykket uten å la seg berøre. Hør bare på lydopptaket fra da Daniel var 2 år. En sang, klokkerent og med innlevelse. 

For mest av alt er dette en kjærlighetserklæring til Daniel. Ikke autisten Daniel, pasienten Daniel eller case’n Daniel. Bare Daniel. Gutten han engang var, alt han kunne, alt han sa og alt han gjorde. Den han fremdeles er, langt, langt der inne. Et sted ingen lenger når frem til. 



Flere forestillinger: Dette teaterstykket unner jeg alle å oppleve. Sjekk Riksteatrets (turneoversikt). I tillegg skal forestillingen vises på (Det Norske Teatret) på nyåret. 

Fakta: Den norske autismeforeningen har utarbeidet en rekke faktaark vel verdt å lese. Deriblant (denne). 

Bokbloggere: Anita/Artemesia var også med på urforestillingen og har (skrevet egen omtale). Ann Helen fra LesMye hadde ansvaret for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen. Hennes bokomtale kan leses (her). Flere bokomtaler finnes på (denne siden). 

Kilde: Invitasjon til urpremiere på Riksteatret.


30.8.18

Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster

Forlagets beskrivelse var som skapt for meg: 
Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre.
Og alle som kjenner meg og mine lesepreferanser kan trolig lett se for seg meg der jeg slenger alt annet til side og kaster meg inn i bokas univers. Her skal det fråtses i hjertesmerte, sorg og livsomveltende savn, tenkte jeg frydefullt. 



Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster 
Norsk. Utgitt i 2018. Roman.

Første kapittel var lovende. Baksideteksten om tre venner som reiser ut i verden, hvorav bare to vender tilbake, holdt sine ord. Det var nettopp det som skjedde. Så var det ut i verden på nytt, bare den ene. 

La meg si det litt forsiktig: Jeg fikk ikke det jeg forventet. Ikke i det hele tatt. 

Slike tilfeller er vanskelige. En bokblogg betraktes dels som personlig dagbok med ren og skjær synsing om bøker man leser og litteratur generelt. Jo, hvor enn jeg ynder å tro at jeg skriver til meg selv og en håndfull likemenn (-kvinner), viser besøkstallenes tale noe annet. Med det medfører et selvpålagt krav om en viss kvalitet og ikke minst ydmyk behandling av produkter som skaperne anser som sine egne barn. Man dukker inn i skriveprosessen med hud og hår, vrenger sjela si, blottlegger seg totalt, og hvem-er-så-vi til å smadre noens barn …? 

Ytterligere vanskelig er det å skrive negativ omtale av en debutroman. Her gjelder det å ha argumentasjonen klar. I verste fall nådeløs, men rettferdig. I beste fall ærlig, men med alle mulige forbehold om personlig synsing. 

Dersom jeg setter min egen skuffelse over misvisende omtale til side - den må forlaget tross alt ta på sin kappe - sitter jeg igjen med to store irritasjonsmomenter. Språk og handling. Og tar man bort disse to elementene sitter man igjen med, tja, si det. 

Det handler liksom om mer enn bare personlig skuffelse over å ha bli lovt noe (sorg) og fått servert noe annet (dans, bohemsk liv). Legger jeg godvilja til er det spennende å få innblikk i et liv som er noe helt annet enn det man selv lever. Likevel oppfatter jeg hele handlingen som en unnskyldning for å utbrodere hvor uortodoks et kunstnerliv er. - Altså, hvordan forfatteren selv lever eller har levd, i det minste en slags blåkopi av kollegers opplevelser. Det er stadige utenlandsopphold, tilfeldige bekjentskaper, nye prosjekter - og menn, kreativitet og rastløshet. 

Jeg leser ordene, men føler ingenting. Altså, ingenting annet enn irritasjon over at jeg ikke oppfatter sorg over venninna som forsvant. Egentlig ikke noe savn heller, jeg mener, jeg oppfatter ikke at hun engang lurer på hva som har skjedd. Det er meg tilsvarende likegyldig hvordan denne danseren lever, fordi jeg ser ingen følelser av noe slag. 

Handlingen jeg finner i romanen virker mest som et påskudd for å fortelle om eget liv. Hadde jeg hatt det snev av anlegg for dans, hatt den minste lille antydning av grasiøsitet, vært 25 år yngre og slank som lilje ville jeg muligens blitt inspirert. Men dessverre. Min dansekarriere tok slutt etter to ukers swingkurs på ungdomsskolen, jeg snubler i alt og går på vegger, jeg er fersk 40-åring og i skammelig godt hold. 

Men språket da, spør dere kanskje. Jo, la oss se på språket: 
Karin er blitt en som ser inn fra mørket, ikke som seg selv, men med sitt fravær, en som har stått overfor det mest skrekkelige, og nå står hun der ute i den truende svarte skogen og betrakter deg, du er et nyfødt dyr som har kommet bort fra flokken og fåfengt forsøker å verge deg mot en stor og ukjent fare, hun er blitt en som står i grøftekanten bare for å avdekkes som et gufs i lyset fra frontlyktene som suser forbi. En som vet. 
Hver gang jeg skriver om en bok liker jeg å sitere utdrag for at leseren selv kan gjøre seg opp sin mening, og dermed sammenligne med min egen forståelse av romanens språkdrakt. Ordene jeg siterer over er et avsnitt jeg i utgangspunktet likte godt. Nå derimot, sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Hva skriver hun egentlig? 

Det blir så mange ord, lek med ord, setninger på setninger. Det er en lyrisk schwung over det hele, noe svevende, men jeg klarer ikke finne noen dypere, la oss si, inderlighet. Slik som handlingen virker språket påtatt. Slik som handlingen, virker språket uengasjerende. 

Her er ord, men ingen følelser. Ingen handling, bare beretning. 

Og tar man bort språk og handling sitter man igjen med, tja, si det. I alle fall skuffelse.




Kilde: Leseeksemplar.

24.8.18

Klør, av Ida Frisch


Klør, av Ida Frisch
Debutant. Norsk. Utgitt i 2018.

Denne lyriske romanen er for meg nærmest umulig å skrive noe vettugt om. Jeg likte den nesten for godt. Krøp såpass inn i den at det eneste som vil ut av hodet og gjennom tastaturet er stemningen. Følelsene de vekket i meg, alt som ikke lar seg uttrykke. 

Jeg lar forfatteren selv beskrive Klør:
Boken har en slags stakkato bevegelse, utklipp fra hverdagen til en ung kvinne som stadig faller mer og mer fra hverandre. Hun er sammen med en kjent sanger. Han vil inn i sin verden fylt av musikk – hun vil inn i ham. Et umulig regnestykke for henne – og en seig undergangshistorie er i emning.
(Les gjerne resten av intervjuet publisert på forlagets egne nettsider.) 

Slik kan man si det. Selv har jeg bare lyst til å si noe sånt som at dette er en helt glitrende debut. Jeg falt fullstendig pladask og er villig til å omtale leseøkten som julekveld, påskemorgen, nyttårsaften og sankthansfeiring på en og samme tid. Hun fråtser i råskap, desperasjon, galskap og alt hva fælt er, og jeg elsker det. Og for at dere ikke skal få inntrykk av at jeg er rå, desperat og gal er jeg nødt til å sitere litt, slik at dere kan lese med egne øyne hvor godt hun uttrykker seg, hvor godt hun leker med ord og bilder, og hvor godt hun lokker frem uønskede følelser. 
Jeg legger ørene mine sammen,

Det ene lukker seg mot det andre,
Former et slags blåskjell,
Jeg legger hans ører på samme måte,
Legger de to blåskjellene side om side
Nå kan vi høre på hverandre.
Og slik er det jo. I begynnelsen er alt vakkert, ukomplisert og uendelig. 
En hånd griper et klesplagg,

En tå krøller seg inn i en sokk,
En nakke strekkes gjennom en genser,
To øyne åpnes og lukkes og åpnes igjen,
Kroppen forlater soverommet og blir til en kvinne
Som lager frokost.
Helt til det vakre, ukompliserte og uendelige brått eller umerkelig blir til noe vondt og vanskelig som man likevel er engstelig for å miste. 
Skal hun være med, spør jeg,

Han spør meg hvem jeg mener,
Sangen, svarer jeg, skal hun også synge,
Han ler, han forstår ikke,
Han finner frem stykker han mener vi kan synge,
Han holder hendene hennes rundt gitarhalsen,
Hun lukker øynene når vi kommer til refrenget,
Vi synger sammen, han og jeg og hun
Boken hadde meg fra første kapittel. Jeg leser mens det frydefulle glir over i det ubehagelige. Litt etter litt endrer stemningen seg, litt etter litt blir bokens hovedperson mindre og mindre seg selv. 
Når de først har lukket seg om et bytte

Kan ikke grepet åpnes,
Om ørnen fanger en fisk som er for tung, drukner den
Med klørne rundt fiskens ryggsøyle, og jeg tenker at
Jeg kommer til å gå ned på samme måte,
Med klørne mine rundt ham.
Og mer og mer gal. 

Anbefales helhjertet. Soleklar kandidat til neste års Bokbloggerpris. 





Kilde: Leseeksemplar.


22.8.18

Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal

La meg fortelle deg om en kort, liten roman som kan gjøre deg litt klokere.


Nøkkerosene, av Anne Helene Guddal
Kortroman. Utgitt i 2018. Norsk.

Bokens jeg-person har flyttet hjem til sine foreldre etter et lengre opphold på psykiatrisk institusjon. Gjennom en rekke essay tilnærmet lik dagboknotater får vi innblikk i hennes nye liv. - Eller hennes forsøk på å leve sitt liv. 
Kan jeg lære noe nytt hvis jeg leser journalen min? Jeg kan jo ikke endre den, bare leve med den, uten å gi etter for trangen til å skrive min egen versjon. Journalen skildrer ikke kun livet som har vært, men spår om livet som skal komme ved å antyde det sannsynlige. Den gale gjentar seg selv. Journalen er ikke ferdig skrevet før den gale er død. Likevel er journalen en autoritativ tekst på ethvert tidspunkt i sin tilblivelse. Leger og behandlere framfører sine epikriser og rapporter med en blanding av distanserte fagtermer og mer innlevende daglige observasjoner, mens pasienten som beskrives, en gang skal prøve å forholde seg til dette verket på en kritisk måte, slik at det blir mulig å være både leser og tekstens hovedperson, men aldri lege og forfatter. Eller Gud. 
Det vakre omslaget og tittelen henviser til bokens første essay, hvor hovedpersonens mor advarer henne mot de innbydende nøkkerosene. Du må ikke svømme bort til rosene, men plukke de fra en båt eller fra land, sier hun til datteren. Trådene under vann kan trekke deg ned om du kommer for nærme. 

Nøkkerosene er dermed et effektivt og talende bilde på stemningen i boken. Foreldrene er åpenbart glade i og omsorgsfulle overfor datteren, men tilbyr henne ingen nærhet, kun distansert vennlighet. Særlig faren tar henne med seg ut, men alt han forteller, alt de snakker om, er på det praktiske plan. Her er ikke rom for følelser, og ingen betroelser blir gitt. Heller ikke hovedpersonen tør nærme seg sine egentlige følelser, selv ikke gjennom sine dagboknotater. Redselen for å bli dratt under. BLI sin sykdom. 

Boken rommer i underkant av hundre sider, men Anne Helene Guddal evner å si mye med få ord. Her finnes ingen store beskrivelser av livet før innleggelsen, ingenting om hvilke årsaker som kan ha ført til sammenbruddet, ei heller hvor ille tilstanden hennes faktisk var. I stedet for møter vi henne, denne hovedpersonen, her og nå. Henne - og den truende sykdommen som knapt nok våger å uttale. 

Vi møter tomhet, et avstumpet følelsesregister og selvpålagte begrensninger. Foreldre som forsøker å takle en ustabil datter som i voksen alder flytter hjem, og en voksen datter som sårt trenger sine foreldres omsorg og tilsyn. Her fortelles det meste mellom linjene. Alt som virkelig betyr noe. 

Nøkkerosene er en fin og sterk skildring om psykisk sykdom og hvordan livet fortoner seg etter et sammenbrudd. Strippet for emosjonelle utbrudd og selvransakelse innvies vi til en tilstand av selvsentrering og avskjerming. Gjennom en rekke essays forteller hovedpersonen om korte turer ut av huset, bort til plaststolen i hagen for å ta seg en røyk. Eller hvordan moren stadig er på jakt etter brunsnegler, og spenningen hun opplever ved å en dag finne en brunsnegle i vinduskarmen. 
Det hjelper ikke å lese avisene eller se på nyhetene; jeg holder pusten hver gang jeg hører vignetten til Dagsrevyen, og det er ikke fordi jeg er spesielt sensitiv eller empatisk anlagt, Antakelig er jeg mest redd for ikke å reagere adekvat på det jeg ser og hører - et hyppig brukt ord i psykiatrien - og dermed få bekreftet at jeg fortsatt ikke er frisk, slik at dette forsøket på å delta i verden igjen, om så bare fra stua, viser seg å være nok et selvbedrag. 
Større fysiske eller mentale utfordringer kan hun ikke tillate seg. Ikke enda. Kanskje aldri, men i alle fall ikke nå. 

Selv ikke når de eldre på sykehjemmet hvor hun har sin arbeidstrening dør, kan hun tillate seg å føle noe. - Eller kanskje er hun ikke lenger i stand til å føle. Kanskje er følelsene døde. Vi leser mellom linjene at dette er noe av det hun frykter aller mest, selv om hun ikke under noen omstendighet kan tillate seg å tenke det. 



Kilde: Leseeksemplar.


20.8.18

Zeshan Shakar, den nye heimstaddiktaren

Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til byen min, b-byen min b-b 
Hvor er'u bor hen a? 
La meg ta deg med til, ah
Ta-ta deg med til Oslo


Og til Groruddalen. Stovner. Tante Ulrikkes vei, baby. Zeshan Shakar har gjort nettopp det. Tatt oss med til byen sin. Bydelen sin. Gata si. Han har med sin debutroman Tante Ulrikkes vei gjort braksuksess, børstet støv av fordommer, knust dem og fått sine lesere til å tenke seg om en ekstra gang. Debutanten har høstet anerkjennelse, det være seg fra kritikere, samfunnsdebattanter og den menige leser, som godt etablerte forfattere bare kan drømme om. 

Foto: Gyldendal

Til og med fra Bokblogglandia har godordene kommet. Såpass mange at boken er nominert til Bokbloggerprisen - og i september får vi vite om boken har fått tilstrekkelig mange nok stemme til å vinne prisen for fjorårets beste roman. Beathe og undertegnede har ansvar for samlesingen av Tante Ulrikkes vei denne måneden, og med fire dager igjen til fristens utløp er det stort sett bare febrilsk kryssing av fingre og tær som gjenstår. - Ja, også et bittelita intervju med forfatteren selv. 

Intensjonen var å møte ham. Kjøre på sånn skikkelig. Dra han med til gata, det var liksom ikke måte på. Så kom vi på at vi er bokbloggere for en grunn. Du vet, det er litt skummelt og sånn. Skummelt nok bare det å snakke til noen via skjerm, men liksom. Vi gjorde det uansett da. Altså, snakket til ham via skjermen.



Definerer du deg nå som forfatter, og har du egentlig ambisjoner om å utgi flere romaner? 
Jeg tenker ikke på meg selv om forfatter. Dette var et sideprosjekt, på mange måter. Så har det vokst litt ut av kontroll. Jeg tenker på meg selv som statsviter, byråkrat, og så forfatter. Jeg har et mål om å skrive mer, definitivt. Må bare finne tida.
Har du alltid vært glad i å skrive, alltid hatt flere potensielle fortellinger i magen, eller har din intensjon først og fremst å gi folk som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme? 
Det er lett å sitte og være etterpåklok om årsakene til at jeg skrev boka. Det som er sannheten er at først og fremst hadde lyst til å skrive. Jeg har alltid likt det, helt fra norsk stil. Med det sagt, jeg ønsket jo også å fortelle en historie om hvordan Norge og verden ser ut for de som kanskje ikke har kommet til ord i litteraturen særlig ofte.
Bare et fåtall av oss har bodd samme sted hele livet, men de fleste av oss har et sted de omtaler som hjem. For noen er det et område, en bygd eller by, eller snevrer det inn til barndomshjemmet. Hvor er hjem for deg? 
Mitt hjem er Oslo. Jeg er genuint glad i HELE byen, og bor både i øst og vest, indre by og ytre bydel. Det er likevel Groruddalen og Stovner som er mitt hjerte aller nærmest og hvor jeg føler meg aller mest hjemme.
I hvilken grad har du latt deg selv eller andre være direkte inspirasjon til romanens skikkelser? 
Til en viss grad, men sånn tror jeg det er for de fleste som skriver. Jeg tror det er en god idé å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Tante Ulrikkes vei har ingen en-til-en karakterer, verken basert på meg selv eller mine venner, men mange av våre erfaringer er med i boka.

I en av våre favorittscener fortelles det om en demonstrasjon Jamal deltar i. Vi oppfatter at du leker med lesernes fordommer, jo enn hvor åpne vi liker å se oss som, i det Jamal skjuler noe i lommen sin. Vi kjenner på frykt for det ukjente og fremmede. Og så ... skal vi ikke røpe mer. Men genialt! Hvor bevisst var dette grepet? 
I all hovedsak bevisst. Litt for å leke med stereotypier og fordommer, men mest fordi virkelige mennesker som oftest er ganske kompliserte, inkonsekvente og lite endimensjonale.
Flere kjente personer er nevnt i boken. Carl I Hagen, Oddvar Stenstrøm, Benjamin Hermansen for å nevne noen. - Men statsministeren er fiktiv. Hva er grunnen til dette? 
Den fiktive statsministeren er på mange måter ment som et slags symbol på fallet i troen på mulitikulturalismen og optimismen (og naiviteten) rundt det flerkulturelle samfunnet som preget mye av tiden fra 80-90-og tidlig 00-tall. Men han er i stadig mindre grad i takt med tiden. Hans standpunkter har mistet sin appell. Tidsånden er hardere og mer brutal, og hans utakt med tiden sammenfaller også med Mohammeds brustne illusjoner.
Jeg er også glad for at jeg tok valget om å ha enkelte fiktive personer og hendelser, rett og slett fordi de signaliserer at det først og fremst er en roman og fiksjon, selv om mye er basert på virkelige hendelser. 
VG turte det vi ikke turte. (Lenke)

Avslutningen i Tante Ulrikkes vei er åpen både for Jamal og Mo. Var det et bevisst valg? 
Det var bevisst å la den være åpen ja. Litt fordi jeg selv liker historier uten definitiv slutt. Folk må få lov til å legge sine egne tanker og tolkninger inn i hvordan historien fortsetter. At folk i det hele tatt bryr seg om det tar jeg som et stort kompliment. Det er veldig kult. Da har de brydd seg om historien. Mer kan man ikke be om.
Vi vil nødig mase etter oppfølger, men vi må jo spørre: Hva tror du, har det ordnet seg for de to gutta? Hva gjør de nå i 2018? 
Som nevnt i stad, jeg tror jeg skal la det være opp til folk selv å gjøre seg opp tanker om hvordan det går med de gutta. Selv tenker jeg at Mo tross alt har mye gående for seg og har gode forutsetninger for å komme seg på beina. Tilsvarende har Jamal lite gående for seg. Det er ikke slik at det er en garanti for at alle etter hvert i livet vil møte velstand og lykke. Det er stor sannsynlighet for at livet hans vil fortsette å gå i bølgedaler.




Takk, mann. Jeg mener det!



Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias heftigste (overskrift).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Jeg sier til dere: Nå begynner det å haste!