2.11.20

Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord


Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord

Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.

«Jeg er verdens største lykt», skriver hun i første dikt. Hun er nyfødt, et lite barn, hun er meningen med livet. Den vesle jenta lyser opp livet til foreldrene, men for moren er det ikke nok. Kanskje fylte moren henne med så mye kjærlighet at hun selv ble tom. Hun «dreide frem en skål og formet meg om til en krukke», beskriver datteren, og fortsetter litt senere: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.»

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.

Datterens lys slukkes ikke, men moren slutter å absorbere strålene. En eller annen gang, ennå mens jeg-fortelleren er ung, tar moren sitt eget liv. Forfatteren skriver gjennom oppvekst og tidlig voksenliv, med trass og stolthet, sinne og melankoli, en vuggesang for seg selv og for moren, for alt hun ikke maktet og alt som ikke ble. I mangel av forståelse og tilgivelse, søker hun ro. Ro i at hun aldri fullt ut vil kunne forstå og tilgi, men at slik må det være.

«Hun skulle hatt en engel og ikke et barn», slår hun fast, en erkjennelse av at moren hadde sine utfordringer hun ikke kunne styre over, samtidig som en insistering av at jeg-personen ikke har noen skyld. Det er sterkt, det berører, i all sin enkelhet.

Og så, midt i det hele: En trassig livsglede, en protest mot å bli som moren, aldri slutte å lyse. Frykten for å ende opp som henne, lyser mellom linjene. Det uhemmede behovet for å bruke seg selv, sin erfaring, til å gjøre det bedre, skinner sterkere:

«Hvis jeg får en datter, skal hun ligge på vannet. Hun skal ha vett til å svømme inn mot land når bølgene blir for store. Hun kan være lysere enn vannet og gi gjenskinn, men hun får ikke være en stjerne og fortære sin egen materie. Hun skal duve på bølgene.»

Naturen er og blir hennes terapeut. Historien fortelles gjennom et barns sanseinntrykk, fysiske opplevelser og utallige bilder, både direkte og i overført betydning: «(…) hun spredte armene slik en marihøne vipper ut vingene». Særlig sterkt står minnet om hvordan de lette etter moren: «(…) vi så bare maneter, et gjenskinn av mors glassaktige blikk og hennes retningsløse måte å bevege seg på». Moren, jeg-personen, sorgen og lykken, alt er i naturen. 

Karoline Brændjords debut slår gnister. Fortellingen er nær, men universell. Naturlig, men naturstridig. Vond, men håpefull. Trassig, men forsonende. Komplekst og mangefasettert som naturen, livet, oss selv og våre relasjoner. 

Jeg lar forfatteren selv avrunde denne anbefalingen, med maleriske ord om sorgprosessen:

«En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes. Sultne små vårblomster bøyde seg over henne med krummede stilker. Det ringlet litt i klokkene mens hun ble borte. Og etterpå lyden, nei synet, av vind. De hvite, lilla og dyprosa blomstene bøyde seg i samme retning, la seg ned langs marken. Neste morgen var luften lummer og blomstene sto oppreist.»



Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen



22.10.20

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 


Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.


17.9.20

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

Det sies at min oldemor en gang var på besøk hos Johan Falkberget, hvor hun fikk en av hans bøker signert. Hvordan det hadde seg slik, eller om det noen gang faktisk skjedde, vet jeg ikke, og aldri kommer jeg til å få vite det for sikkert. Likevel minnes jeg det ble fortalt, en gang jeg bare var et barn. Siden har jeg lett etter denne sagnomsuste boken.

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

I sommer forsøkte jeg å lese hans fremste verk, Ann-Magritt. Første bind i Nattens brød, romanen som skildrer den foreldrelause gruvejenta fra Kiempehytta og hennes kamp for overlevelse og respekt.

Hun var et ongt tre skutt opp i frostig og stenet jord.

Jeg skjønte ingenting, i beste fall veldig lite. Jeg leste om konstknekter på gammelnorsk, rørosdialekt og tysk. Jeg leste om bla-bla-bla og bla-bla-bla, mens jeg bladde meg fra side til side. Så er det litt symptomatisk at samtidig som jeg leste uten å forstå hva jeg leste, opplevde jeg stemningen og relasjonene mellom menneskene, akkurat som Ann-Magritt og konstknekten Johannes forelsker seg i hverandre, uten å helt forstå hva den andre sier.

Boken ble første gang utgitt i 1940 og skildrer gruvesamfunnet Røros på 1600-tallet. Falkbergets tilnærming til historien er forbløffende. Datidens språk - hentet fra ulike geografiske land og områder, brukes som stamme i fortellingen. - Følgelig også datidens tradisjoner, rutiner og sjargonger. Hans evne til å skildre iskalde fingre, mørke, fortvilelse, sinne og varmen i en uventet, gryende forelskelse er likevel det som gjør størst inntrykk. Dette er stor fortellerkunst.

Tornerosen - det fagre Guds tre - sto ene og forlatt utfor veggen og blomstret av. I stien opp til Kiempeplassen grodde graset. Kvennstut og hundkjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken. Og svalen under takskjegget flyktet når noen gikk i grinden - så folkesky ble den i stillheten.

Mitt håp er at dette mesterverket i norsk litteratur skal utgis i en lettere språkdrakt for å fortsatt bli lest.



Bonus: Bla i boken på Nasjonalbibliotekets nettsider. Se filmen med Liv Ullmann som Ann-Magritt via You Tube.

Kilde: Fra egen bokhylle, arvet eksemplar, dog usignert.

3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.

25.5.20

Liv andre har levd, av Edvard Hoem

Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til. 

Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada. 


Liv andre har levd, av Edvard Hoem 
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.

I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn. 

Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles. 

Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på. 

Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen. 

Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg. 

Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til. 

Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette. 

Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie. 

Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende. 

For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut. 

Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd. 

Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner. 

Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.






Kilde: Kjøpt selv.