16.4.19

Tre nye norske: Rør ikke de som sover, Snøen stryk ut alle spor, Kjære pappa

Av og til tar livet for mye fokus bort fra litteraturen. - Men jeg leser. Litt. Her er nettopp litt om tre nye norske utgivelser som alle får gode skussmål, tross feil og mangler.
  • Rør ikke de som sover, av N K Lillebo
  • Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
  • Kjære pappa. Vi er andre menn no, av Kjartan Brügger Bjånesøy






Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Norsk. Debut. Utgitt i 2019. Ungdomsroman.

Emmi og Liv er verdens beste venner. De er de to mot resten av verden, og sammen gjør de hverandre sterkere. Den andre gjør livet verdt å leve. Det er bare et problem. 18 år unge Emmi ligger i en kiste og forstår ingenting. 

Ikke før bestefaren åpner en luke og viser henne livet etter døden. 

Nina Kveen Lillebo er låtskriver, tekstforfatter og nå også forfatter med en høyst uvanlig debutroman. Emmi er død, men lever videre i dødsriket, ett eller annet sted under jordens overflate. Dermed tvinger hun også sine lesere til legge fra seg sunn fornuft og lese videre med åpent sinn. 

For meg fungerte det utmerket. For andre vil det kunne gå ad dundas. 

Målgruppen er problematisk. Fortellingen er todelt, og der beretningen om dødsriket er noe barnlig formidlet er hennes minner fra verdenen over langt mer brutale. Slik er boken både beregnet for eldre ungdommer, og samtidig også for barn. De yngste vil la seg uroe av suicidale Liv og antatte overgrep, mens de eldste vil trøtne av mer eventyraktige godnatthistorier under jorden. 

- Eller så kan man bare godta det rasjonelle i det irrasjonelle og, som meg, kose seg med en lettlest og godt fortalt historie. 

For hvordan kan man skrive troverdig om noe man ikke har det minste hold å vite noe om? Klart man må ta seg friheter for å tone ned logiske brister: Et tre som strekker seg helt opp til jordskorpa, en likhusansatt som fungerer som bindeledd mellom liv og død, og døde som forsøker å sove på dagtid, bare forstyrret av sørgende som gråter ved graven. Så dukker det opp problemer underveis, hvor de døde lever beskyttet fra de som i livet har gjort urett. Her er visst ingen rom for tilgivelse, hvor vondt det enn er for leseren å godta dette. 

Desto bedre er forfatterens nesten usynlige forglemmelse av Emmis foreldre. De blir knapt nevnt, og med en 18-åring som hovedperson kunne det kanskje ikke blitt gjort annerledes eller mer troverdig. Her er fokuset på venner - og en bestefar, barndommens ideal og stille savn. 




Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
Norsk. Nynorsk. Kortroman. Utgitt i 2019.

En tolv år ung gutt sykler hvileløst rundt. I lommen har han en lapp fra skolen han slettes ikke kan vise frem til moren. Ikke at han har gjort noe galt, men fordi ordene på arket er riktige. Ordene som forteller om bekymring for at han ikke har det bra hjemme. 

Mens han sykler betrakter han verdenen han ikke får ta del i. Han er bare 12 år, men hans ansvar er en voksens. Da faren døde, døde også moren. Litt og litt har hun forsvunnet, inn i et skall, sovende på en sofa. Han var hennes liv, hennes alt, han som fikk henne ut av depresjonen og inn i lyset. Han ga henne fotfestet og nå er han borte. Moren har ham ikke lenger, hun har ingen. Her og nå ser hun ikke sine egne barn. 

Ikke en gang han som er hennes eldste. Han som setter seg fore å være der når hun våkner. La henne våkne opp og gå tilbake til det vanlige livet. I mens må han lage mat. Passe på broren. Sørge for at klærne er rene nok. Lufte ut når det trengs. Gjemme beskjeder fra rektor. 

Snøen stryk ut alle spor er en trist-vakker beretning om omsorgssvikt, men troverdigheten får stadige brist ved valg av ord og vendinger, samtidig som historien svekkes av telling

Fortellingen veksler mellom hans og hennes synsvinkel, men språket differensieres ikke tilstrekkelig til at guttens fortellinger virker troverdige. Guttungen bruker ord som lærerinne og uttrykk som snedig glimt i auge, samtidig som det refereres til Grandiosa og WoW. Sammen oppleves det hele som noe kunstig. 

Mest kritisk er likevel forfatterens hang til å forklare familiesituasjonen, morens depresjon og sønnens forsøk på å dekke over. Årsakssammenhengen fremstår litt for skoleflinkt formidlet i all sin overtydelighet. 




Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
Undertittel: Vi er andre menn no
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2019. Personlig beretning.


Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne? Dette spør forlaget så treffende i sin omtale. 

Dette utdraget formidler essensen i boken ytterligere: 
Mange får vaksenlivet rett i fleisen når dei får barn Eg høyrer til generasjonen som på 1990-talet kompenserte for eit manglande politisk prosjekt med tung ironi, lamma av distanse til realitetane. I nokre år kunne et bli overraska over at eg faktisk var far på ordentlig. Då eg første gong ringte barnehagen og sa: «Hei, dette er pappaen til Albert, var det som om eg ikkje trudde på det sjølv, at eg berre let som.

Eg høyrer stadig folk over tretti år som seier at dei samlar vaksenpoeng, medan dei heller burde byrje å tenke på pensjonspoeng. (…) Diagnosen er aldersblindheit - ei manglande evne til å forstå eigen alder.
Det treffer meg så inderlig hardt. 

Fedrene våre starta voksenalderen som nykonfirmerte. Etter noen år, gjerne på sjøen med all ballast det førte med seg, etablerte de seg med kone og etterhvert en tallrik barneflokk. I årevis spinket og sparte de på alt i husholdningen, og sparte seg slik opp en god og trygg økonomisk buffer som en generasjon senere har kommet voksne barn og ikke minst barnebarn til gode. 

Mens vi? Vel, vi har levd herrens glade dager som backbackere i jungelen og brukt opp studielån på festivaler vi knapt nok husker å ha vært på. 

Forfatteren selv tar utgangspunkt i egen forvirring og fortvilelse når hans slagrammede far stadig blir fysisk svakere. Også mentalt endrer han seg, faren er ikke lenger den bautaen han alltid har vært. Plutselig er det sønnen som må opptre som den voksne og ansvarlige. 

Det er utvilsomt behov for denne type litteratur i dagens samfunn. Vi er utallige forvokste ungdommer som i mange, mange år har tviholdt på ung-og-lovende-hvileputen. Som førtiåringer får vi plutselige slag i magen når vi innser at våre foreldre ikke lenger er like spreke som tidligere. Klippene i våre liv er i ferd med å forsvinne, en eksistensiell krise er i ferd med å utvikle seg. 

Dessverre lider denne personlige beretningen av nettopp det personlige. Det er for få avbrekk fra forfatterens egne opplevelser. Jeg savnet noe mer, noe mer universelt, men det ble litt for navlebeskuende og detaljert i forhold til hans fars sykdomsforløp. 

Til tross for dette er Kjære pappa en hjertegod og gjenkjennbar fortelling mange vil ha godt av å lese - og reflektere over.






Kilde: Leseeksemplarer.




2.4.19

Livmødre som grør saman

Overskriften er hentet fra diktsamlingen Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust.

Jeg har all min tid vært fascinert av slektshistorier og har de siste årene publisert en del av disse her på Ellikkens bokhylle. Enda gjenstår mange. Som for de fleste slektsforskere er den største utfordringen ikke gotisk skrift og utallige Ole Olsen-er, men derimot nærmere i tid og av et helt annet (s)kjønn:

Slektens kvinner.

Helten i boken du leser i er gjerne en mann. Historiebøkene forteller om menn. Bygdebøkene forteller om mannlige gårdseiere og husmenn som leide jorda. 

I bakgrunnen finnes alle jentene og kvinnene som med barn på ryggen ryddet åkre for stein, alle de unge jentene eller utslitte konene som døde i barselseng, alle de som tiet når de ville skrike, de som ble misbrukt, ble svangre og måtte leve i skam. De som turte og satte nesa i sky som svar på bygdesladderen, de som lagde mat til arbeidslaget de selv var med i, de som stod opp før alle andre for å tenne opp i ovnen. De som giftet seg fordi de måtte, og de som gråt i stillhet over å ikke få samme skolegang som sine brødre. Kvinner som ga politiske råd til sine menn, og kvinner som måtte be sine ektemenn aller nådigst om noen skillinger. Fruer som ba til høyere makter om at mannen skulle slutte å drikke opp alle pengene, og unge koner som speidet ut over havet i uvisse og savn. Kanskje snart også sorg.

Disse finnes i min slekt, disse finnes i din slekt.

Det er bare så vanskelig å finne ut hvordan de faktisk hadde det. Hva de tenkte, hva de følte, hva omverdenen - og mennene - tenkte om dem. Desto viktigere har jeg følt det å kunne løfte deres liv opp og frem. Noen generasjoner for sent, men likevel. 

Lykke. Sorg. Skam. Skyld. Anger. Forventning. Redsel. Følelser er like den dag i dag som på 1700-tallet. Slik kan man også i 2019 føle en formødring med sine formødre.


Di hand over mi hand
mi hand over mor si hand
mor si hand over mormor si hand
mormor si hand over oldemor si hand
og det er hand på hand
tak på tak
liv på liv
mor på mor
livmødre som grør saman
og føder deg inn i ei verd
av lyftande hende
r


Fra Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust

Noen av mine formødre er avbildet over. Noen lykkelige, andre ulykkelige. Noen stolte og høyreiste, andre trivdes best i skyggen. Klarer du se noen likheter, eller hvem som er mødre til hvem?

26.3.19

Alberte og Jakob, av Cora Sandel

I årets tredje runde av Elidas 1001-lesesirkel har månedens utfordring vært å lese bøker av kvinnelige forfattere. Mitt valg falt denne gang på en norsk klassiker som ofte havner i skyggen av Sigrid Undsets verker. 



Alberte og Jakob, av Cora Sandel 

Utgitt i 1926. Debutroman. Første bind i trilogi. 

Ungjenta Alberte, datter av byens sorenskriver, går hjemme hos sin mor og sturer. Hele hennes tilværelse går ut på å tørke støv og stoppe strømper, mens hun intet annet vil er å studere og komme seg ut i verden. Ut. Ut av huset, ut av morens tungsinn og konstante misnøye. Hadde du enda vært pen, sier moren. Hadde du enda vært som de andre pikene. 

Det er kanskje det vi liker så godt med Alberte. Det at hun slettes ikke er som alle andre, at hun ikke ønsker å endre seg slik at hun passer inn i samfunnets mal, at hun er helt alminnelig av utseende, blyg og innesluttet. Like fullt - gjennom alle disse årene - har hun for sine lesere fremstått som et forbilde. Hun vet ikke hva hun vil. Det eneste hun vet er at hun vil noe annet. 

Vi kjenner oss igjen i henne. Denne middelmådigheten, men mest av alt trassige behovet for å beholde seg selv, at det skal være godt nok. Det sta, uuttalte kravet om å duge, selv om man føler seg udugelig. 


Alberte er intet menneske som gir opp. Selv i det mest mismodige, ensomme og mørkeste beholder hun håpet. Hun går dagen lang og fryser, blåfrossen og nedfor, men stadig våkner hun neste morgen, inntullet i varm dyne. Slik starter hun dagen, hver dag, den eneste gangen hun er varm og glad. 

Moren selv er lys og lett ute blant folk. Som ved et trylleslag slukkes hun med det samme hun kommer hjem. Akkurat som faren, hennes elskede far, skjuler sine pjoltere, raser mot sin kone, men aldri løfter en finger mot datteren. 

Hun lengter, fryser og gråter. Huset er trekkfullt, faren er alkoholisert og tynget av økonomiske problemer, broren lever utsvevende og moren er forbitret og isende kold. Albertes skolegang ble avsluttet i forsøk på å begrense utgifter, mens broren Jakob som strever med tall og bokstaver, bare vil til sjøs.
Og det onde og deilige øyeblikket er inne, da lengselen efter at noe må skje - et eller annet - hva som helst nesten - blir som verk i en, noe en ikke lenger kan bære.
Alberte kan intet annet enn å leve for sine stjålne slurker med skåldende varm kaffe, spaserturer med sin forgudede far og hente broderlig støtte hos Jakob. Påtvungne sosiale selskapeligheter gjør henne utilpass og forsterker hennes følelse av annerledeshet. Så gjør også samfunnets beklemmende jag etter å bli godt gift. De hun faller for er av lavere rang. De som faller for henne byr henne imot. 

Akkurat som det er det hele livet skal gå ut på. Finne seg en passende ektemann. Få barn. Tørke støv og stoppe strømper. Alberte vil så mye mer enn å ikle seg en statistrolle i samefunnet. Mer enn å holde sitt hjem i orden, være oppofrende kone og oppdra sine barn som hun selv ble oppdratt. Hun vil lese mer. Smile mer. Oppleve mer. 

I et helt år følger vi Alberte, og det er her og nå, der og da, usigelig mørkt, deprimerende og trykket. Ute råder vintermørket og forsterker det vonde. Når sommeren endelig kommer med sol, varme og tilreisende gjester, blir dette mer en byrde enn en glede. Alt som skjer, alt som fortelles, bringer Alberte enda dypere ned i mismotet. Dette innblikket i en verden utenfor, en smak av noe større som fysisk forsvinner når høsten kommer, forsteiner seg i hennes bevissthet. 

Når så Jakob får hyre på en båt og hennes nærmeste venninne blir med barn, er det duket for oppbrudd. Hun er i opprør, hennes liv der langt oppe i nord er slettes ikke verdt å leve.


Det er lite ytre handling i boken, akkurat som hennes verden er svært snever. Kritikk mot datidens patriarkalske familiesystem, borgerskapets streben og småbyens strenge konvensjoner er enkle å lese, men forfatterens agenda var først og fremst noe annet. Følelser. 

Cora Sandels fokus er på Albertes indre sjeleliv, hennes lengsel og ensomhet, men også i et større bilde. Selv i sin ensomhet er hun ikke alene. Alle lengter etter noe, føler seg bundet, lar seg begrense. Slik fremstår også Albertes gryende innsikt i foreldrenes situasjon, hvordan de er som de er, for meg som bokens høydepunkt. Samtidig som Alberte løsriver seg makter hun omsider å se morens små øyeblikk av omsorg. Mørket letter, lengsel går over til håp. 



Om forfatter og forfatterskap

Cora Sandel er pseudonym for Sara Fabricius, født i 1880 og død i 1974. Sara tilbrakte sine første leveår i Kristiania. Hennes far fikk etter hvert embetsstilling i Tromsø, og hele familien flyttet nordover. Dermed er det også lett å oppdage likhetstrekk mellom hennes liv og diktning, et inntrykk som forsterkes vel vitende om at hun som voksen tilbrakte mange år i Paris. 

- Akkurat som Alberte: Kvinnelig hovedperson fra besteborgerlige kår, opprinnelig fra hovedstaden, men oppvokst i Nord-Norge. Kunstnerisk sjel, men som grunnet datidens samfunnsmoral ikke uten problemer kan leve sitt liv slik hun ønsker. 

Som sin litterære Alberte skal også Sara Fabricius ha vært stille og beskjeden. Likevel våget hun, riktignok noe skjult bak sitt alter ego, å ta oppgjør med sosiale skiller, tale uten blygsel om fattigfornemme borgere, avsløre uheldig familiedynamikk og fronte kvinners behov for selvrealisering. Først og fremst på individnivå - men samtidig satt inn i en større sosial ramme. 
Cora Sandel er en fremragende personskildrer, og hun lar sine personer framtre både gjennom en omgivelse, et miljø, og gjennom hva vi kan kalle tilstandsbeskrivelser, det vil si via tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer. Hennes personer er – eller føler seg – ofte alene i verden, og ensomheten blir fremhevet ved at personene gjerne inngår i et slags komplisert avstandsfelleskap med andre mennesker. - Tone Selboe, professor i litteratur.
Hennes litterære debut, Alberte og Jakob, ble utgitt i 1926. Senere fulgte hun opp med Alberte og friheten i 1931 og Bare Alberte i 1939. Trilogien er blant de mest elskede norske litterære skatter gjennom tidene. I 1945 utga hun nok en roman som i ettertid med rette omtales som klassiker: Kranes Konditori. Totalt består Cora Sandels forfatterskap av fem romaner og fem novellesamlinger. Førtifem år etter sin død regnes hun stadig som en av Norges fremste språkkunstnere. 







Kilde: Fra egen bokhylle. Min utgave er fra 2002 og basert på førsteutgaven. Under 2. verdenskrig ble deler av boken sensurert og senere utgaver frem til 2002 har vært skadelidende av dette. På nb.no kan eksempelvis en utgave fra 1995 leses digitalt, men da med feil og mangler. 

Les også: I 2014 ble boken samlest i Bokblogglandia. Les om boken og sjekk kommentarfeltet for andres blogginnlegg ved å klikke på (denne lenken). Videre er Klassekampens artikkel om Cora Sandel, oppbruddets forfatter, anbefalt lesestoff.

Kjære skoleelev: Det er ikke noe jeg blir mer glad for enn at bokbloggen min inspirerer andre til å lese eller plukker opp bøker de egentlig ikke hadde tenkt å lese. Samtidig ser jeg at Ellikkens bokhylle får mest treff på bøker som gjerne blir lest i forbindelse med særemne og lignende, og jeg minner om viktigheten av å oppgi kilde ved kopiering av tekst. Om mine leseopplevelser kan gi dere litt hjelp på veien er det fint, men for all del: LES BOKEN, noter underveis og gjør dine egne betraktninger. Lykke til!



19.3.19

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Jeg har lest en helt spesiell bok. En bok som av forlaget beskrives som (…) ei livshistorie, slektshistorie og ein liten bit av noregshistoria. - Og alt dette på bare 60 sider. 



Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg 
Lyrisk kortroman. Memoarer. Nynorsk. Utgitt i 2019. 

Romanens jeg-person, åpenbart forfatteren selv, vokste opp på en gård med flere generasjoner på samme tun. Vel så viktig er alle dyrene og omgivelsene. Fjellene. Husene. Dette noe som alltid har vært der, dette noe som må vernes om, dette som ingen som selv har vokst opp på en gård i ei lita bygd, ikke helt kan forstå. 

Det er han og mor og far, og det er besteforeldrene, oldemoren og søsteren til oldemoren. De som har fått odel i gave ved fødselen, de som ble giftet inn, de som ble elsket og ofret. I generasjon etter generasjon har hele livet vært viet til gården, til tradisjonene, til generasjoner før og generasjoner etter. Alt man har fått, alt man har ofret, alt for å holde gården i familien. 

De lever tett, tett sammen, men likevel med avstand. Han beretter om besteforeldre som ikke husker sin egen bryllupsdag og foreldre som vier all sin omsorg og kjærlighet til han, sønnen, odelsgutten. 

Det er en begrenset verden. Her var det ikke rom for engelske fotballspillere, skriver han. Alt dette som han aldri fikk innblikk i, et slags savn over minner han ikke fikk ta del i. Likevel, en takknemlighet over alt det unike han fikk ta inn over seg. Alle redskapene, ordene og uttrykkene, ømheten man føler for et nyfødt lam, varmen i et seterhus, innrissede initialer i et sommerfjøs, alt som er i ferd med å forsvinne. Ikke bare forsvinne fra hverdagen, men også fra folks erindring. 

Ved første lesing oppfattes dette som det mest elementære. Minnene og verdien av disse. Begrensningene, men samtidig dette enorme. Det som er vanskelig å sette ord på. Nærheten til gården og naturen, men samtidig den emosjonelle avstanden mellom menneskene. Livshistorien, men også slektshistorien. Det som var, som kanskje ikke skulle vært, men som samtidig må forsøkes å tas vare på. 

Kanskje vel så viktig er bokens kjærlighetserklæring. En kjærlighetserklæring til han som åpnet hans verden, og som fikk lov til å ta del i hans verden. 

En bok på 60 sider er rask å lese igjennom. Denne vil gi deg ønske om lese boken på nytt. Her fins mange lag. Livshistorie, slektshistorie og norgeshistorie. Stadige referanser til andres verker. Et språk som vel så mye er dialekt som nynorsk. Og dette noe som er så vanskelig å sette ord på. 




Kilde: Leseeksemplar.


12.3.19

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 



Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred
Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 
Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)
Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.





Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.