17.9.20

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

Det sies at min oldemor en gang var på besøk hos Johan Falkberget, hvor hun fikk en av hans bøker signert. Hvordan det hadde seg slik, eller om det noen gang faktisk skjedde, vet jeg ikke, og aldri kommer jeg til å få vite det for sikkert. Likevel minnes jeg det ble fortalt, en gang jeg bare var et barn. Siden har jeg lett etter denne sagnomsuste boken.

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

I sommer forsøkte jeg å lese hans fremste verk, Ann-Magritt. Første bind i Nattens brød, romanen som skildrer den foreldrelause gruvejenta fra Kiempehytta og hennes kamp for overlevelse og respekt.

Hun var et ongt tre skutt opp i frostig og stenet jord.

Jeg skjønte ingenting, i beste fall veldig lite. Jeg leste om konstknekter på gammelnorsk, rørosdialekt og tysk. Jeg leste om bla-bla-bla og bla-bla-bla, mens jeg bladde meg fra side til side. Så er det litt symptomatisk at samtidig som jeg leste uten å forstå hva jeg leste, opplevde jeg stemningen og relasjonene mellom menneskene, akkurat som Ann-Magritt og konstknekten Johannes forelsker seg i hverandre, uten å helt forstå hva den andre sier.

Boken ble første gang utgitt i 1940 og skildrer gruvesamfunnet Røros på 1600-tallet. Falkbergets tilnærming til historien er forbløffende. Datidens språk - hentet fra ulike geografiske land og områder, brukes som stamme i fortellingen. - Følgelig også datidens tradisjoner, rutiner og sjargonger. Hans evne til å skildre iskalde fingre, mørke, fortvilelse, sinne og varmen i en uventet, gryende forelskelse er likevel det som gjør størst inntrykk. Dette er stor fortellerkunst.

Tornerosen - det fagre Guds tre - sto ene og forlatt utfor veggen og blomstret av. I stien opp til Kiempeplassen grodde graset. Kvennstut og hundkjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken. Og svalen under takskjegget flyktet når noen gikk i grinden - så folkesky ble den i stillheten.

Mitt håp er at dette mesterverket i norsk litteratur skal utgis i en lettere språkdrakt for å fortsatt bli lest.



Bonus: Bla i boken på Nasjonalbibliotekets nettsider. Se filmen med Liv Ullmann som Ann-Magritt via You Tube.

Kilde: Fra egen bokhylle, arvet eksemplar, dog usignert.

3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.

25.5.20

Liv andre har levd, av Edvard Hoem

Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til. 

Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada. 


Liv andre har levd, av Edvard Hoem 
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.

I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn. 

Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles. 

Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på. 

Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen. 

Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg. 

Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til. 

Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette. 

Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie. 

Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende. 

For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut. 

Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd. 

Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner. 

Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.






Kilde: Kjøpt selv.


18.5.20

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:


Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 


Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.





Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

23.4.20

Mine favorittkarakterer - utvidet liste

I anledning Verdens bokdag i 2012 ramset jeg opp seksten favorittromanskikkelser. Åtte år senere er det på høy tid å utvide listen til tjue.

Hva som fenger oss som mest i bøker kan være alt fra en spesiell stemning, tematikk, personer, en enkelthendelse eller rett og slett selve historien. Våre favorittbøker trenger på ingen måte være med kraftfullt språk, intellektuelle metaforer eller spekket med litterære virkemidler. Av og til får man den fullkomne leseopplevelse av dette noe, bøkenes IT, som trumfer alt annet.

Og noen ganger, slik som dette innlegget setter fokus på, er det aller viktigste i bøkene selve fortelleren, eller den det fortelles om. En person, personer, man umiddelbart blir så glad i at du ikke klarer å slippe tak i de. Det er magisk.

Her er mine 20 favoritter:



20. Arthur og Trinket
fra The Wonderling, av Mira Bartok

Arthur er halvt menneske, halvt dyr. Vokterne på barnehjemmet kaller ham bare for nr. 13, og det forteller vel det meste om hvor trøstesløs tilværelse han lever i. - Eller egentlig ikke, for Arthur har verdens beste venner selv om han ikke har familie, og han er supermodig selv om han også er livende redd. 

En av Arthurs venner, hans aller beste, er Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. Arthur blir man glad i, Trinket blir man glad av: En fantastisk kombinasjon i en og samme bok.

Boken som er en slags krysning mellom Dickens klassikere, Alice in Wonderland og Tolkiens Hobbiten, er like sjarmerende som disse to, og jeg håper flere av dere fanger opp dette.  Jeg unner dere leseopplevelsen! (link)


19. Jamal
fra Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal skrive, men det er mest følelsen. Hjertet. Da jeg leste TUV fikk jeg så indelig medfølelse for Jamal, han som hadde falt utenfor, han som ingen passet på, han som hadde mistet motet. Alt går i mot ham, det er ingen vits, Norge er ikke for ham, det er bare Stovner, TUV, ghetto'n som gjelder. 

Jamal gir fullstendig faen, sier han. Likevel har han en drive, et håp om at alt blir bedre, bare han holder ut litt til. Slik som for kompisen Mo, han som går på Blindern og representerer. Du veit.

Og veit du ikke, så må du lese boken. (link) (bonus)


18. Tiny
fra Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Da USAs kanskje fremste ungdomsbokforfattere slo sine krefter sammen resulterte det i en vidunderlig roman om to gutter med samme navn.

Min favorittperson i denne boken er vel og merke ikke en av Will-ene. Det er derimot den enes beste venn: Tiny. 

Den svært outrerte Tiny er ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være.

Litt sånn som Owen Meany, kanskje, bare ENDA mer. (link)


17. Gjertine
fra Slåttekaren-bøkene av Edvard Hoem

Av et utall mennesker i persongalleriet til Hoem velger jeg meg en av de sterke personlighetene som ikke ellers ville fått noe skriftlig ettermæle. En av kvinnene: Gjertine, slåttekarens svigerinne. 

Vi følger den unge kvinnen fra Romsdalen helt over til The Promised Land. Hun er livlig og livsglad, men havner brått i dype daler. Hun sliter med å finne seg til rette, og hun streber i forhold til Herren. Det er mange personer Hoem skriver mer om, men Gjertine er den som gjorde aller sterkest inntrykk hos meg. 

For deg er det kanskje Bastian Georg, Serianna, Eilert eller Knut Nesje selv? (link)


16. A
fra Hver dag, av David Levithan


A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)


15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell


Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)


14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson


Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green


Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)



12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas


Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)


11. Lexie Sinclair
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell


Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)


10. Prentice
fra The Crow Road av Iain Banks


Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)


09. Jeffrey
fra Jasper Jones av Craig Silvey


Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)


08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien


Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)


07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti


Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)


06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt


Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)


05. Gutten og faren
fra The Road av Cormac McCarthy


Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)


04. Jan fra Skrolycka
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf


Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)


03. Goggen
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen


Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)


02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)


01. Marikken
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




Hvem er dine favorittromanskikkelser?