3.11.21

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Eliot Rosewater er ikke bare rik, han er også arving til Rosewater-formuen, den fjortende rikeste familien i Amerika. Helt blottet for økonomisk sans og evne til å gjøre forretninger, har han kommet fullstendig gratis til godsakene. Eliot har mer penger enn han trenger, og han trenger ikke gjøre noe for å beholde sine goder. I stedet for å investere og generere enda mer, tar han på seg frivillig verv og ikler seg en rolle som barmhjertig samaritan. Ikke bare besvarer han telefoner som brannvakttelefonoperatør, han tilgodeser også kandidater en pengeslump her og der. Eller som annonsene han skribler ned på alskens telefonkiosker: 

"Ikke drep deg selv, ring Rosewater Foundation".

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut

Org. tittel: God Bless You, Mr. RosewaterFørst utgitt i 1965, USA. Utgitt på norsk i 1971. Roman. 1001 Books You Must Read Before You Die.

Helt uten å fortjene det, deler han raust ut penger til mennesker i pengenød. Den ultimate gest, kanskje. Eller så er det for å forsøke skape mening i eget liv.

This is basically a booze problem. If Eliot’s booze where shut off, his compassion for the maggots in the slime on the bottom of the human garbage pail would vanish.

Særlig langsiktig glede vil det i alle fall ikke gi, ei heller for de fattige, mer enn antyder Vonnegut. Eliot Rosewater deler ut penger, men det er som perler for svin. Midlene brukes uten å investeres.

Slik blir heller ikke boken noen solskinnshistorie med god moral. Vonnegut kritiserer de velstående for hulhet og manglende medmenneskelige kvaliteter, men kritiserer samtidig de fattige for deres mangel på vilje og iboende kraft til å jobbe seg frem. Tvert imot, klientellet til Rosewater Foundation minimeres til noe ynkelig, noen som må elskes i all deres tafatte elendighet. Bedre blir det heller ikke av at Eliot ikke viser noe ønske om langsiktige løsninger for sine klienter. Han har ikke noe større mål med donasjonene. De fattige vil forbli fattige, for donasjoner er en premiering av latskap.

Giving away a fortune is a futile and destructive thing. It makes whiners of the poor, without making them rich or even comfortable. And the donor and his descendants become undistinguished members of the whining poor.

Midt oppe i dette, faktisk aller først i boken, finner vi Norman Mushari, en up-and-coming advokat som øyner gode mulighet til en kickstart på karrieren og formuen. Arvingen til den vanvittige formuen kan umulig være ved sine fulle fem, slik som han rundhåndet deler ut til hvermannsen. Mushari må simpelthen samle bevis på mental svekkethet, galskap om du vil, og deretter tilby sine tjenester til nestemann i arverekken.

Visste du at...? Mushari er en såpass kjip karakter at han har fått sin egen villains wiki-side.

Og nestemann i rekken er fetteren Fred, som i en spesiell sekvens, en av romanens mange bihistorier, virkelig tydeliggjør Vonneguts elegante bruk av twists. Denne Fred serveres familiehistorien mellom to permer. Plutselig innser han at han er noe, han er NOEN. Ikke ut ifra hva han gjør eller har gjort, men hvem han stammer fra. Umiddelbart dukker fremtidshåpet opp fra det dypeste mørke, og i akutt lykke tilkaller han kona. Nå skal virkelig det skakkjørte ekteskapet vekkes til live igjen. Alt blir bra. Han beretter det glade budskap, men like etter, når kona atter er tilbake til sin etasje, legger han en løkke rundt halsen. Få sekunder før sin antatte død ringer det på døra. Fred tar en pause fra planen, han må jo sjekke. Og hvem andre enn Mushari ønsker å ta en prat?

Men altså. Eliot Rosewater har uendelig med penger. I stedet for å bli enda rikere ønsker å hjelpe de fattige, mindre privilegerte. Han møter ingen forståelse eller sympati, men blir heller ansett som spik spenna gær’n, eventuelt forfyllet og eksentrisk.

Slurp from that mighty river to our heart’s content. And we even take slurping lessions, so we can slurp more efficiently.

Mest av alt drømmer han om å bli brannmann, et scenario han har sett for seg helt siden barndommen, den gang han fikk være maskot for det lokale brannvesenet. Mer betydningsfull enn det har han aldri vært, og han lengter tilbake, koste hva det koste vil.

Slik forstår vi at hans donasjoner ikke nødvendigvis skyldes genuin godhet, eller at hans telefonvakt på brannstasjonen ikke er av ønske om å redde menneskeliv, men for å skape mening i sitt meningsløse liv. Eliot Rosewater er hul. Kanskje sinnssyk. Muligens bare samvittighetsfull, tynget av kvaler over sin rikdom ervervet gjennom arv.

Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin er ingen stor fortelling i seg selv, men stadige bihistorier krydrer den minimalistiske handlingen. Dette gir både ulike vinklinger, men også mer kjøtt på beina til karakterene som isolert sett ville fremstått som tegneseriefigurer. De er kyniske, forfyllede, usympatiske eller klare for sinnssykehuset, men de litterære sidesprangene lar oss forstå mekanismene rundt deres livsvalg.

Mest av alt er romanen en kraftig samfunnssatire, hvor Vonnegut evner å skyte i begge leire. Noen få kommer altfor lett til både havre- og pengesekk. Andre forblir i sin elendighet fordi de mangler kapitalistenes drive etter noe bedre. Verken rikdom eller fattigdom er ensbetydende med klokskap, dumskap, empati eller mangel på det. Alle er først og fremst seg selv.

Romanen er gjennomgående morsom, dypt satirisk, kontinuerlig med et stikkende ubehag. Dualismen, kontrastene og ironien, så vel som intelligente karakterdrap og leken komposisjon tross begrenset handling, har vekket leseres store begeistring i over femti år. Dette er en bok som vokser både underveis og etter endt lesing. - Og som når langt flere enn kun sosialøkonomer med en viss historieinteresse.

What if the nut came out and gave sensible explanations for his place being the way it it? He would still be a nut.

 

  

Kilde: Boken er kjøpt. Romanen er lest på engelsk, derav gjengis sitater på engelsk.

Visste du at...? Boken er digitalisert og lagt ut på nb.no i norsk språkdrakt.

2.11.21

Gul bok, av Zeshan Shakar

Noe av det morsomste jeg har gjort som bokblogger er å hause opp Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei. Ikke bare var Beathe og jeg blant de første som leste boken, vi fikk også ansvaret for å fremsnakke den i forbindelse med Bokbloggerprisen. 

Resten er historie, som det så fint heter. Tante Ulrikkes vei ble en skikkelig snakkis og Bokbloggerprisen var en av flere anerkjennelser. Den ble til og med oppført på teaterscenen, også det med stor suksess. 

TUV var sabla god, historien var sabla viktig å fortelle. - Og alle maste om oppfølgeren, sant. 


Gul bok, av Zeshan Shakar

Norsk roman. Utgitt i 2020.

I den vanskelige andreboka følger vi ikke Mo og Jamal videre, både til min og sikkert tusenvis av andres skuffelse. Så nært knyttet lot forfatteren oss bli til skikkelsene i første roman. Nok en skuffelse er uunngåelig når Gul bok ikke evner å engasjere oss emosjonelt. 

Her spiller forventninger en sterk rolle. Vi forventer noe bygget på vår leseopplevelse av Tante Ulrikkes vei. Gul bok er langt mer nøktern og fremstår til sammenligning mer blodfattig. Dette er selvsagt høyst urettferdig. At det rent fortellertekniske med noe vilkårlige innslag av ordlek og bildebruk ikke helt harmonerer med øvrig tekst, kan vel og merke lettere kritiseres. Heldigvis er det ikke graverende nok til å undergrave budskapet.

Vi følger twenty-something Mani som for lengst er ferdigutdanna økonom. Hans ambisjon er å lande en statusjobb i en av the big four, men tross innkallinger til det ene jobbintervjuet etter det andre får han aldri tilslag. - Ikke før han tilbys en stilling i Oppvekstdepartementet.

Det er en glede med bismak. Mistanken om å ha blitt innkvotert grunnet sin etnisitet overskygger lettelsen over å ha en jobb å gå til. Mani er ikke ansatt på grunnlag av hva han kan eller gjør, men i lys av sin bakgrunn, sitt utseende, sin merkelapp. Dette noe han ikke kan noe for, men som likevel vekker en forventning blant andre. Mani er sine overordnedes glansbilde, noe byråkratene kan sole seg i oppover i hierarkiet. 

Små drypp av mistanke, en uggen følelse, mindreverdighetskomplekset forsvinner ikke tross gode karakterer, utallige overtidstimer eller levestandard over evne. Mani er et barn av innvandrere og har en fot i hver leir. Østkanten møter vestkanten, byråkratiet møter kebabsjappa. Jakt etter status for å tekkes kjæresten, ære familien og tilpasse seg kolleger. Leve sitt eget liv, men samtidig alltid prioritere foreldre. Fortielser og løgn, alt for å passe inn til tross for en definert annerledeshet. - I begge leire.

Gul bok glitrer best i sin formidling av dette evige dilemmaet, selve livsløgnen. Ikke glem hvor du kommer fra. Slik kan vi både iaktta og gjenkjenne, lære og forsøke forstå. Shakars evne til formidling av flerkulturell kollisjon, rikdom og elendighet er beundringsverdig og vel verdt å applaudere.



Les også: Vårt intervju med Zeshan Shakar. Her finnes også lenker til øvrige TUV-bloggerier.

Kilde: Boken er lånt.

27.9.21

Min kamp om Glasbyen, eller hvordan flerre av seg usynlighetskappen og danne bokklubb

Da vi flyttet til byen vi nå bor i, krøp jeg ut av mitt gode skall, jeg flerret av meg usynlighetskappa, stakk hull på bobla. Jeg initierte en bokklubb bestående av lokale damer, splitter nye bekjentskaper, ene og alene for at vi kunne møtes og gjøre noe av det kjekkeste som fins sammen.

Snakke. Om. Bøker.

Deretter brukte jeg all energi, all tid, på å grue meg til det jeg selv hadde satt i gang: Invitere til bokklubbkveld hjemme hos meg selv. I ett øyeblikks galskap tenkte jeg at det føltes tryggere å gjøre dette på hjemmebane.

Det dukket aldri opp psykotiske massemordere, ei heller pill råtne ufyseligheter. I stedet for kom det tre smilende, hyggelige bokelskere på døra. Jeg slapp de inn, jeg.


Skravla gikk, gitt. Om bøker, selvsagt. Det uendelige samtaleemnet bøker. Og når bokklubbdamer møtes tåles noen minutters stillhet. Kanskje det attpåtil er en nødvendighet. Hente oss inn, du vet, tenke over neste bok, neste forfatter, neste avsnitt, neste ordspill å bringe på banen. Alt flyter, alt føles naturlig.

Jeg er så glad at jeg turte, og jeg er så glad at de andre turte.

Men hvordan skal man åpne ballet? Hvordan kan man best bli kjent? «Ta med tre bøker med betydning for din leseglede», skrev jeg på forhånd. Harry Potter dukket opp, så også snodige Outland-bøker. Folket på Innhaug, Hundre års ensomhet, Good Omens og Aurora. Et vidt spenn, akkurat som det er et vidt spenn i våre personligheter og interesser.

En bare lytter til bøker, en annen sluker titalls hver måned. En annen har ikke tid til å lese. Og så meg, da, som liker bedre å skrive om å lese, enn å faktisk lese.

Måneden etter ble det nytt treff, denne gang hos en av de andre. Langt flere hadde meldt seg inn i gruppen, men ingen nye kom. Jeg skjønner det, det er vanskelig. Boblen kan være veldig vanskelig å få hull på, dørstokkmila uoverkommelig.

Denne gangen skulle vi lese samme bok. Alle hadde gjort det. Ja, alle utenom meg, da.



The New York Trilogy City of Glass, av Paul Auster

Norsk tittel: Glasbyen. Utgitt på nynorsk i 1988.

Men gudene skal vite at jeg har prøvd. Jeg har faktisk prøvd i mange år. 20 år, kanskje. Kanskje enda mer. Og det er ikke slik at jeg ikke liker Paul Auster, jeg digger bøkene hans. Alle utenom denne ene som for meg åpenbart er umulig å komme meg igjennom. Jeg har lest på norsk, på engelsk, jeg har lest tegneserien, jeg har lyttet. Glasbyen er lest igjennom, sett igjennom, lyttet igjennom. Men de to andre romanene i The New York Trilogy?

Ikke fanker’n.

Jeg satt klar med notatbok denne gangen. Fokuserte på hver minste lille detalj, akkurat som fortelleren i begynnelsen forteller om krimromanens oppbygging. Hvordan ingenting er tilfeldig, hvordan hver eneste bisetning har betydning for historien - og løsningen. Det var jo litt unødvendig, si.

«Følte dere at dere fikk en løsning på det hele til slutt» spurte jeg de andre. Svaret kan med letthet oppsummeres som «Njææææh?» Svaret var langt mer velbegrunnet enn som så, bare så det er sagt, men det levnet lite tvil.

New York-trilogien må leses som den er. Ikke fordi den gir noe svar. Svaret er uansett og alltid 42, men altså og underforstått:

Det går helt fint å bare lese City of Glass. Det er ikke alle kamper man trenger å kjempe seg igjennom. Min kamp mot og for Ghosts og The Locked Room er herved avblåst. Jeg har tapt, det går fint. La meg heller skrive om City of Glass, Glasbyen, første bok i trilogien. Denne detektivromanen, mysteriet, den ultimate lek med identiteter.

- Det begynte med en feiloppringing, forteller Paul Auster i BBCs bokbad. - En fremmed spurte etter et navn, og jeg sa han hadde kommet feil. Han ringte opp igjen. Så enda en gang. Jeg angrer på at jeg ikke fulgte opp, sa at jeg var en annen.

Det samme skjer hovedpersonen i Glasbyen. Daniel Quinn er kriminalforfatter med pseudonymet William Wilson. Hans privatdetektiv heter Max Work, som Quinn også identifiserer seg mest med. Han må det, for selv er han bare et skall, lammet og tom etter tapet av kone og barn.

I den andre enden er Virginia Stillmann som spør etter Paul Auster. - Eg er Paul Auster, svarer Paul Austers romanskikkelse.

Skjønner du, eller? Vel, jeg skjønte ikke så mye første gang, jeg skjønner heller ikke så mye nå etter flere forsøk. Det eneste jeg vet er at jeg liker det. Dette kaoset, sammensuriet av identiteter, dobbelgjengeriet. Akkurat som når Daniel Quinn møter den egentlige Austers sønn, Daniel:

«Daniel, dette er Daniel.»
Guten lo høgt: «Alle saman er Daniel!»
«Ja visst,» sa Quinn. «Eg er deg, og du er meg.»

Alt avhenger av din personlighet, livssituasjon, erfaringer og hvem du omgir deg med. Det finnes utallige versjoner alt, av byen New York, bøker og romanskikkelser. - Vi kan aldri være i andres hode, sier forfatteren i nevnte radiointervju. Vi skaper andre ut i fra våre egne antakelser. På samme måte som seende ikke kan forklare farger for en blind, får leserne heller ingen endelig løsning i trilogien. Auster serverer leserne en collection of random events, men svarene skaper vi selv.

Så vi skjønte det kanskje ikke mens vi leste. Kanskje heller ikke mens vi snakket om bøkene, men det har begynt å synke inn. New York-trilogien vokser på deg. Forvirrer, frustrerer, gleder, utfordrer. Vi snakket og snakket og snakket. Grublet enda mer. Snubling i ord, saltomortale i tanker. Jeg hadde ti tusen finurlige sekvenser å snakke om, men alt som kom ut var «Uæææggadæggadæ».

Forhåpentligvis uttalte jeg det med like overrasket fasinasjon som jeg følte og fremdeles føler.





Lest er lest og gjort er gjort. Neste gang går vi for en mer ukomplisert bok. Skjønt, akkurat som Auster predikerer om leseopplevelsen: Jo flere som samleser, jo flere ulike tolkninger. Og jo mere forskjellige vi i bokklubben er, dess rikere blir samtalen rundt de ulike bøkene.


Neste måneds bøker: 
  • Gud velsigne Dem, Mr Rosewater, eller Perler for svin, av Kurt Vonnegut
  • The First Fifteen Lives of Harry August, av Claire North



Les også: Mine omtaler av Paul Austers bøker.

Kilde: En del sitater er hentet fra radioprogrammet BBC Book Club, fritt etter hukommelsen og forsøksvis oversatt til norsk.


 


4.8.21

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.



Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø
Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!



Kilde: Lydbok.

20.5.21

Dette dreper oss, av Tiger Garté

#leseeksemplar/reklame

I 2019 ble en brosjyre lagt i alle landets postkasser. En liste oppsummerte nødvendige elementer i enhver hjems beredskapslager. Havregryn, noen liter vann, hermetikk, sovepose, fyrstikker. Den slags. Til og med jodtabletter. Kanskje fnøs vi litt av det, kanskje nikket vi og lot tankene fly til atomsprengninger og tsunamier. Vi leste og sikret oss litt halvhjertet en del, sånn i tilfelle. Så kom 2020.

Noen av oss turte ikke gå ut. Enkelte barrikaderte seg, lot matforsyningen fra Kolonial.no stå ute i 2 døgn før emballasjen varsomt ble fjernet med plasthansker. Vi gikk store omveier, handlet til andre tider, unngikk kontoret, fortvilet over tomme butikkreoler. Du vet, toalettpapirreolene.

Oppfordringen om beredskapslagre hadde plutselig noe for seg.

Dette dreper oss, av Tiger Garté

Ungdomsroman. Utgitt i 2021. Norsk.

Smitten fra Kina bekrefter det faren i flere år har advart mot. Katastrofen. Sammen reiser de innover i skogen, far og sønn, med blytunge sekker i full alarmberedskap. Byen må forlates, en ny hverdag må skapes. Dag ut og dag inn, holde seg varm, holde seg tørr, bunkre opp proteinlager, skaffe mat til en lang vinter. Ingen må vite, ingen kan stoles på, alle står alene.

For Fatter i Dette dreper oss kommer ikke smitten som noen overraskelse. Han visste ikke hva eller når, det ville bare være et spørsmål om tid. Stol ikke på noen, vern om deg selv og ditt.

Dette er sønnens fortelling. Faren er alt Samuel har, nå som moren er død. Og hvilken større oppofrelse finnes vel: Faren har så tydelig gjort alt i sin makt for å redde ham fra katastrofen. Samtidig må faren reddes fra seg selv. En paranoia og et vanvidd har sneket seg inn under teltduken.

Samuel er engstelig. Han gruer seg til vinteren, til kulde og matmangel, han frykter farens ustadige humør, ordene som stadig blir færre. Snart frykter han det som skulle være deres trygge tilholdssted, mer enn pandemien i byen.

- Og hva skjer med disse helikoptrene som stadig sirkler over de, egentlig?

Ungdomsromanen fungerer godt også for voksne. Gartés skrivestil er lett og knapp, særlig i skildringene fra skogen. Akkurat som far og sønn ikke snakker i utrengsmål, er det heller ingen unødvendige utbroderinger. De gjør hva de må for å overleve, og forfatteren skriver det han må for å ta oss inn i deres liv, her og nå. Utdragene fra Samuels dagbok, skrevet i fortid, den gang de levde i byen, tillater en noe rikere beretning, samtidig som forfatteren er tro mot fortellerstemmen, en ung gutt.

Det er bare ett parti som skurrer. Samuel møter ei jevnaldrende jente i skogen, og det er dialogen mellom disse som for meg utgjør bokens svakhet. Problemet er ikke Samuel, tvert imot. Hans noe kunstige meddelelser skyldes isolasjon fra omverdenen og svekkede tilstand, både fysisk og mentalt. De kunstige dialogene med stort preg av overforklaring skyldes historiens inntrenger. Hun som ikke har vært i skogen i månedsvis, hun som ikke er fullstendig desillusjonert. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke jeg ville brettet ut hele mitt liv, forklart i minste detalj om psykiske problemer, til en eller annen einstøing langt inne i en mørk og dyster skog. Altså, fra første sekund.

Det er synd, for hennes versjon av saken, hvordan hun har brukt pandemien som et pusterom, er interessant i seg selv. Akkurat som mange lesere vil kjenne seg igjen i panikken som oppstod ved koronautbruddet, vil også mange lesere kjenne seg igjen i de mer positive sideeffektene av pandemien. Forfatteren kunne med fordelt dvelt noe mer ved hennes problemer.

Til tross for denne svakheten er totalinntrykket av romanen likevel positivt. Veldig positivt. Romanen gir et annerledes tidsbilde i seg selv, til en viss grad gjenkjennelig i nåtid, men også interessant i ettertid.

Historien drives frem av handlinger både på det fysiske og psykiske plan. Samuel slites mellom egen selvoppholdelsesdrift og solidaritet overfor faren. Både leseren og fortelleren er i villrede. Farens stadig tiltakende sinnssyke oppførsel overdøver snart den opprinnelige faren og sørger for en grøssende god avslutning.

Virkelig.




P.S. Enkelte bokbloggere arresterer forfatteren for bruk av ordet Fatter. Jeg tenker derimot det er et snedig grep for å tone ned at faren er en fare i seg selv... Tsk-tsk!
 

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget. Jeg kjenner ikke forfatteren privat.

Andre omtaler: Jeg har tidligere lest og blogget om forfatterens romaner (Fuglehotellet) og (Emo-Elliken og jakten på Johnny Dean).



11.12.20

Folketellingen 1920

For ganske nøyaktig fem år siden ga jeg bort slektsbøker i julegave til foreldre og søsken. En salig blanding av egne erindringer, vandrehistorier og udiskutable fakta. Mange av kapitlene er gjengitt her på Ellikkens bokhylle, og enda flere tekstbolker er klare for en fremtidig oppfølger. Stadig oppdages noe nytt, minner dukker opp, man får nyss i en godt bevart hemmelighet, eller fatter interesse for barnet til onkelen til tanta til søkenbarnet... og så har man det gående. Et evigvarende prosjekt, med andre ord. Man skal ha stålvilje for å få noe vettugt ut av all informasjonen og alle søkene i gamle dokumenter. Eventuelt også god tid. Definitivt gjennomføringsevne. Jeg har ikke noen av delene.


Uansett. For fem år siden satte jeg spørsmålstegn både her og der, og unnskyldte de fleste løse tråder med at vi måtte avvente digitaliseringen av folketellingen fra 1920. Etter hundre år er slettes ikke allting glemt, i slektsforskningsverden kommer derimot alt til allmenn skue. 

I likhet med fryktelig mange andre med samme nysgjerrighet, interesse og lidenskap, opplevde jeg harehjerte og hetetokter i flere uker før åpenbaringen 1. desember. Endelig, etter fem års ventetid, skulle jeg bli klokere. Få svar, rett og slett.

13 barn, herav 12 i live. Snart skulle flere falle fra.


Men så er det gjerne sånn, at man ikke nødvendigvis får så mange svar, men heller flere spørsmål.

For eksempel ventet jeg spent på folketellingen for å finne min oldemor på farmors side. Som ung reiste hun etter sigende til sin eldre søster og tok seg tjeneste i ett eller annet velstående hjem. Etterhvert rotet hun seg bort, ble med barn... og tok med seg en ekstra stor bagasje hjem til sine foreldre. Dette var en smule mer stress i 1921, og ikke mindre stressende av en meget gudfryktig og myndig nybliven mormor. 

Alt gikk bra, altså, men det er en etterkommers privilegie å lete etter alt som aldri ble snakket om. Og selv om man skal være ytterst forsiktig med å spekulere, hadde det vært hyggelig å komme over indisier på et kjærlighetseventyr, selv om min oldefar skulle bli en helt annen mann enn guttens biologiske far.

Min farmors halvbror fant jeg for mange år siden i en kirkebok i Oslo, og der stod også mor og sønns tilholdssted i januar. For en uke siden bladde jeg derfor side opp og side ned i gårds- og personsedlene i det aktuelle området. Det er mange. Veldig mange. Heldigvis var hun i samme bydel i desember, aldeles høygravid, så jeg fant, jeg fant. 

Barnefaren derimot, han vet jeg fremdeles ikke hvor befant seg mens min oldemor gikk rundt og ventet. Kanskje var også han et eller annet sted i Oslo, kanskje et helt annet sted. Det eneste jeg vet er at han ikke var på gården der min oldemor var, heller ikke på noen av nabogårdene, og i hvert fall ikke hos foreldrene sine i en helt annen by. Kanskje vil jeg finne ham når transkriberingen er klar. Det eneste jeg vet er at han senere reiste til sjøs og endte opp i New York hvor han også døde i ung alder.


I mitt søken etter ham i folketellingen søkte jeg videre på hans dødsoppføring i kirkebøkene, og så gikk det som det ofte gjør. Man finner noe interessant i merknadsfeltet man søker videre, og plutselig ble jeg bevisst at jeg hadde brukt uforståelig mye tid på å søke etter informasjon om et tuberkolosesykehus på Long Island drevet av fransicanernonner. Så går tiden da, og i stedet for å finne svar, konstrueres nye spørsmål. 

Akkurat som når jeg søker etter andre i slekten, og finner en gutt bosatt hos nevnte oldemors foreldre, en jeg aldri tidligere har hørt om. En gutt som de har tatt til seg som fostergut, en fjortenåring som "hjelper til på smaabruket". Det uvanlige navnet, hans fødested på andre siden av landet og ikke minst merknaden på personseddelen hans var mat for mons. Snart søkte jeg meg opp og ned i mente etter foreldre, søsken og formelig tegnet opp et helt kart for å få oversikt over familiens registrerte bosteder. En guttunge som ble tatt hånd om av mine tippoldeforeldre, øyensynlig helt uten familiære bånd, altså. 

Klarer noen tyde håndskriften?


Men vent nå litt, står det ikke noe om misjonering? Drev en selvlærd religiøs kvinde på Nordmøre på den tiden med oppfostring i guds navn?

Hvor går man så videre? Vel, man leter i kirkebøkene. Som konfirmant bor han fortsatt hos mine forforeldre, men etter det blir han et mysterie. Hvor tar han veien, får han egen familie, hvor gammel blir han? Snarveien om diskutable slektssider som Geni og MyHeritage er fånyttes, kun søstrene er registrert som barn av sine foreldre. Døde han ung og ensom, og skal jeg bruke av min tid til å lete etter hans skjebne?

Tankesprangene er ikke av de verste. Det kunne har ramlet ut noen skikkelige skjeletter i egen slekt, men de store overraskelsene glitrer med sitt fravær. Enda. Jeg kommer til å lete mer. Definitivt.


Imens kan jeg glede meg over fine finurligheter som at mine oldeforeldre på morfars side stolte oppga tre barn i ekteskapet. Like forbanna streng var kontrolløren som etter beste evne har overstrøket med tallet 2. To ektefødte, altså. Mammas tante Lette var født før foreldrene giftet seg, og slikt kunne ikke statistikken den gang telle med, må vite.


Og bare så det er sagt: Oldemoren min som i sin ungdom var ute på vift i Kristiania giftet seg noen få år etter folketellingen med han som senere ble min oldefar. Han var i 1920 gift med en frøken fra Trøndelagen, men det er en annen historie. Gårdbrukeren hadde en noe spesiell bierhverv som deleier i den bittelille bygdas trebunnskoverksted, og en av hans verker står i dag som et fint minne i mitt eget hjem.

Ti år senere ble alle hans andeler solgt for å skaffe midler til gårdsdriften. 1-0 til min oldefar, for gården ble reddet og bedriften viste seg ikke levedyktig stort lenger. 

... En fiffig detalj, nok til et eget kapittel i slektsbokoppfølgeren.


2.11.20

Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord


Jeg vil våkne til verden, av Karoline Brændjord

Utgitt i 2020. Dikt. Norsk. Debutant.

«Jeg er verdens største lykt», skriver hun i første dikt. Hun er nyfødt, et lite barn, hun er meningen med livet. Den vesle jenta lyser opp livet til foreldrene, men for moren er det ikke nok. Kanskje fylte moren henne med så mye kjærlighet at hun selv ble tom. Hun «dreide frem en skål og formet meg om til en krukke», beskriver datteren, og fortsetter litt senere: «Jeg vil helbrede moren min. Men hun er borte. Heldigvis er jeg klok og legger hendene over mitt eget hjerte.»

Trenger du noen å snakke med? Ta kontakt. Her er en oversikt over hjelpetelefoner og nettsider hvor du kan få hjelp. Husk, du er aldri alene.

Datterens lys slukkes ikke, men moren slutter å absorbere strålene. En eller annen gang, ennå mens jeg-fortelleren er ung, tar moren sitt eget liv. Forfatteren skriver gjennom oppvekst og tidlig voksenliv, med trass og stolthet, sinne og melankoli, en vuggesang for seg selv og for moren, for alt hun ikke maktet og alt som ikke ble. I mangel av forståelse og tilgivelse, søker hun ro. Ro i at hun aldri fullt ut vil kunne forstå og tilgi, men at slik må det være.

«Hun skulle hatt en engel og ikke et barn», slår hun fast, en erkjennelse av at moren hadde sine utfordringer hun ikke kunne styre over, samtidig som en insistering av at jeg-personen ikke har noen skyld. Det er sterkt, det berører, i all sin enkelhet.

Og så, midt i det hele: En trassig livsglede, en protest mot å bli som moren, aldri slutte å lyse. Frykten for å ende opp som henne, lyser mellom linjene. Det uhemmede behovet for å bruke seg selv, sin erfaring, til å gjøre det bedre, skinner sterkere:

«Hvis jeg får en datter, skal hun ligge på vannet. Hun skal ha vett til å svømme inn mot land når bølgene blir for store. Hun kan være lysere enn vannet og gi gjenskinn, men hun får ikke være en stjerne og fortære sin egen materie. Hun skal duve på bølgene.»

Naturen er og blir hennes terapeut. Historien fortelles gjennom et barns sanseinntrykk, fysiske opplevelser og utallige bilder, både direkte og i overført betydning: «(…) hun spredte armene slik en marihøne vipper ut vingene». Særlig sterkt står minnet om hvordan de lette etter moren: «(…) vi så bare maneter, et gjenskinn av mors glassaktige blikk og hennes retningsløse måte å bevege seg på». Moren, jeg-personen, sorgen og lykken, alt er i naturen. 

Karoline Brændjords debut slår gnister. Fortellingen er nær, men universell. Naturlig, men naturstridig. Vond, men håpefull. Trassig, men forsonende. Komplekst og mangefasettert som naturen, livet, oss selv og våre relasjoner. 

Jeg lar forfatteren selv avrunde denne anbefalingen, med maleriske ord om sorgprosessen:

«En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes. Sultne små vårblomster bøyde seg over henne med krummede stilker. Det ringlet litt i klokkene mens hun ble borte. Og etterpå lyden, nei synet, av vind. De hvite, lilla og dyprosa blomstene bøyde seg i samme retning, la seg ned langs marken. Neste morgen var luften lummer og blomstene sto oppreist.»



Kilde: Leseeksemplar

Les også: Mysteriet mamma, av Trude Lorentzen



22.10.20

Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

 


Jeg skal ta vare på deg, av Gunn Marit Nisja

Utgitt i 2020. Norsk. Skjønnlitteratur.

Vilja er godt i gang med lærerutdanningen i Levanger, aktiv i studentenes revygruppe og i et forhold med en gift mann. Riktignok er han separert, men barna kan ikke vite om henne, det er enda for sårt for de. Vilja godtar og venter, det ordner seg vel, det må jo det.

Hun har satt sitt liv litt på vent, i håp om å få mannen hun vil ha. Studieprogresjonen virker sekundært, og hun famler. En telefon fra moren gir henne behov for å vende hjem i rollen som pårørende.

Vilja behøves. Vilja er viktig. Vilja gjør det riktige.

Samtidig som Vilja mister sitt eget liv slik hun kjenner det, skaper hun et liv for moren. Idun får påvist hjernebetennelse, og trenger lang tid på rekonvalens. Stadig svinner troen på at hun skal bli seg selv. Vilja innser at moren vil trenge hjelp og oppfølging resten av livet, men det vondeste å takle er den endrede personligheten. Hun må bli kjent med sin mor på nytt. Det er likevel mye mer ved denne romanen enn en skildring av rollen som pårørende.

Jeg skal ta vare på deg er Gunn Marit Nisja sin femte roman. Tidligere har hun også utgitt noen diktsamlinger, men under pseudonym. Debuten kom i 2011 med Naken i hijab, en bok jeg likte, til tross for manglende sanseinntrykk som med letthet kunne speilet det egyptiske bakteppet.

Flere påpeker hennes utvikling som forfatter. Mitt eget sammenligningsgrunnlag er for svakt, men jeg opplever en stor kvalitetsmessig utvikling fra debutromanen.

Stadig er hun tro mot et enkelt språk og nære, litt hverdagslige, dialoger. Denne gangen oppleves dette grepet som ekstra troverdig og nært, kanskje fordi hun har lagt handlingen til hjemlige trakter. Hun skriver med lett og upretensiøs penn om såre barndomsminner, skjøre bånd til familien, vanskelig selvbilde og det å miste sin mor til skyggenes dal. Gunn Marit Nisja har med denne romanen skapt en bok som er lett å lese, men vond å fordøye.

Sentralt i romanen er alle menneskene Vilja har eller har hatt i sitt liv. Alle båndene, relasjonene, på godt og vondt. Gjennom erfaringer og minner definerer man familiemedlemmer, venner og bekjente, men brått kan man tvinges til å evaluere og redefinere disse.

Morens sykdom tvinger Vilja til å nettopp prosessere alle disse relasjonene. Hun blir kjent med naboer, tanter, søstre, mennesker hun trodde hun kjente, på en ny og annerledes måte. Gjennom samtaler, nyervervet forståelse og handlinger skapes nye bilder av personene.

Støtten man savner fra en søster kan plutselig komme fra en nabo man tidligere ikke ønsket kontakt med. En distansert mor i oppveksten forklares plutselig av hendelser med en helt annen betydning for deg som barn enn som voksen. Og så, det såreste, det som nesten ikke beskrives. Barnet Viljas omsorg overfor sin alkoholiserte far.

Samtidig følger vi Viljas egen personlige reise hvor hun ikke bare tvinges til å ta oppgjør med bygda og menneskene hun omgir seg med, men hvordan hun selv lever livet sitt. Vilja fremstår som usikker, famlende, uten noen klar retning, men litt etter litt henter hun styrke og tro på seg selv. Her har både hun og boken et forbedringspotensiale. Kanskje det ligger an til en eventuell oppfølger…?

Gjennom stadige tilbakeblikk i egne kapitler leser vi om konkrete hendelser, men også mer vage minner som har formet Vilja og Idun til de de er blitt, og hvordan alt dette har skapt relasjoner til hverandre og andre. Nisjas balansegang mellom nåtid og fortid både endrer og beriker disse relasjonene, og understreker romanens mange lag.

Sår og trist fortelling, samtidig varm og fin. Anbefales!

 

 

Kilde: Leseeksemplar.


17.9.20

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

Det sies at min oldemor en gang var på besøk hos Johan Falkberget, hvor hun fikk en av hans bøker signert. Hvordan det hadde seg slik, eller om det noen gang faktisk skjedde, vet jeg ikke, og aldri kommer jeg til å få vite det for sikkert. Likevel minnes jeg det ble fortalt, en gang jeg bare var et barn. Siden har jeg lett etter denne sagnomsuste boken.

Ann-Magritt, av Johan Falkberget

I sommer forsøkte jeg å lese hans fremste verk, Ann-Magritt. Første bind i Nattens brød, romanen som skildrer den foreldrelause gruvejenta fra Kiempehytta og hennes kamp for overlevelse og respekt.

Hun var et ongt tre skutt opp i frostig og stenet jord.

Jeg skjønte ingenting, i beste fall veldig lite. Jeg leste om konstknekter på gammelnorsk, rørosdialekt og tysk. Jeg leste om bla-bla-bla og bla-bla-bla, mens jeg bladde meg fra side til side. Så er det litt symptomatisk at samtidig som jeg leste uten å forstå hva jeg leste, opplevde jeg stemningen og relasjonene mellom menneskene, akkurat som Ann-Magritt og konstknekten Johannes forelsker seg i hverandre, uten å helt forstå hva den andre sier.

Boken ble første gang utgitt i 1940 og skildrer gruvesamfunnet Røros på 1600-tallet. Falkbergets tilnærming til historien er forbløffende. Datidens språk - hentet fra ulike geografiske land og områder, brukes som stamme i fortellingen. - Følgelig også datidens tradisjoner, rutiner og sjargonger. Hans evne til å skildre iskalde fingre, mørke, fortvilelse, sinne og varmen i en uventet, gryende forelskelse er likevel det som gjør størst inntrykk. Dette er stor fortellerkunst.

Tornerosen - det fagre Guds tre - sto ene og forlatt utfor veggen og blomstret av. I stien opp til Kiempeplassen grodde graset. Kvennstut og hundkjeks dekket den grønne og sleipe vasstroen i bekken. Og svalen under takskjegget flyktet når noen gikk i grinden - så folkesky ble den i stillheten.

Mitt håp er at dette mesterverket i norsk litteratur skal utgis i en lettere språkdrakt for å fortsatt bli lest.



Bonus: Bla i boken på Nasjonalbibliotekets nettsider. Se filmen med Liv Ullmann som Ann-Magritt via You Tube.

Kilde: Fra egen bokhylle, arvet eksemplar, dog usignert.

3.6.20

Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway

Kanskje hadde jeg forventet mer elendighet, traumer, granatsjokk og avrevne lemmer. Gråt og pine. Brøl fra det indre. Tapte illusjoner hos den tapte generasjonen. I stedet for fant jeg innbitt maskulinitet, klisjefylt kjærlighet, stadige satiriske bemerkninger og utallige flasker vermut. Jeg likte det jeg leste, men jeg likte enda bedre det jeg ikke leste. 


Farvel til våpnene, av Ernest Hemingway
Originaltittel: A Farewell to Arms. Første gang utgitt i 1929, på norsk i 1930. USA. Krigsroman.


Amerikaneren Frederic verver seg til den italienske hæren under første verdenskrig. Han møter den britiske sykepleieren Catherine og de to innleder straks et lidenskapelig forhold. Fred og Catherine er hverandres ying og yang. 

Lengre handlingsreferat påkreves ikke, det er nok av annet å ta av. 

Boken som anses for å være en slags selvbiografi, Hemingway var selv soldat under krigen, blir ofte regnet som en kjærlighetsroman - for menn. Akkurat som hos Knut Hamsuns Victoria er dette høyst diskutabelt. Her er ingen romantikk, kun romantiske ord. Her er ingen kjærlighet, kun virkelighetsflukt. Det er han og henne, ikke på grunn av hverandre, men fordi de trenger noe eller noen. Hennes femininitet er hans maskulinitets strake motsetning. 

Fred har hatt mange kvinner, men ingen som Catherine. Fortell, nei, ikke fortell, fortell meg alt, kjære, jeg vil ikke vite. Du må si hvem, var de pene, penere enn meg, nei, du må ikke si noe. Slik går det. 

I min illustrerte utgave males det aldri frem noe bilde av Catherine. Kun avslutningsvis ser vi konturer av henne, akkurat slik Hemingway i det lengste fremstiller henne som en rekvisitt. Catherine er fullstendig oppofrende. Alt som betyr noe er hvor han er og hvordan de skal få være sammen. Selv barnet i magen er hun villig til å ofre, fordi det vil gjøre det lettere for henne å komme til ham og enklere å være der for ham. 

Noen gudinne for ham er hun likevel ikke. Hun er verken hans mål eller frelse. Midt i den meningsløse krigen trenger han noe å holde fast ved. Alfahannen lever opp til sin tids forventninger, men mest er han som bedøvet både av alkohol, rotløshet og traumer. Det skrives aldri i klartekst, men det kan leses mellom linjene, i særdeleshet i bokens dramatiske avslutning. 

Og det er ikke bare hans tomhet. Hennes kjærlighet til ham er mest et behov for å bli reddet, eller kanskje mest av alt, for å redde noen. Etter at hun mistet sin forlovede i krigen har hun gått som i vakuum i flere år. Nå kan hun endelig finne mening i det meningsløse, noe vakkert i det grufulle. 

Vi tror aldri helt på kjærligheten de to bedyrer til hverandre, akkurat som Catherine ikke tror ham når han erklærer sin kjærlighet til henne den første tiden. De finner hverandre fordi de trenger noen ved sin side. Cathrine trenger noen å redde, Frederic trenger en grunn for å flykte fra sitt verv. 

Og Frederic trenger vin. Konjakk. Sprit. Alkoholen konsumeres ikke for å nyte, men for å svelge smertene og døyve det meningsløse. Slik som han drikker, elsker han også. Hemingways formidlingskunst handler mest om at han lar leserne lete frem følelser i romanskikkelsenes øyensynlige emosjonelle avstumpenhet. 

Sterkest av alt: Hvordan Frederic står i det mens han er der, uredd for å bli truffet, skadet eller drept. Angsten kommer først når det har skjedd, og han innser at han snart blir hentet tilbake. 

Med Farvel til våpnene fortsetter Hemingway sin formidling av den tapte generasjon, mennene som fikk sine liv og sjeler rasert av krigen, etter debutromanen Og solen går sin gang. Mens forfattere som Erich Maria Remarque i større grad beskriver grufulle krigshendelser, konsentrerer Hemingway seg i alle fall denne boken om krigens innvirkninger på de involvertes psyke og personlighet. Man kan lese Frederic ut fra samtidens mannsideal, men mest av alt ser vi hans distanse og emosjonelle avstumpethet som tillærte egenskaper og konsekvenser av krigføringen. 

Mest av alt leser vi dette uten å lese det. Her er store ord, men de er tomme. Her er overfladiske beskrivelser, men med dybde. Og her er utallige humoristiske vendinger og kommentarer, men ingenting å le av. - Akkurat som Frederic ikke finner mening i krigen han deltar i. 





Kilde: Kjøpt på loppemarked.

25.5.20

Liv andre har levd, av Edvard Hoem

Ringen er sluttet, fjerde og siste bok i Hoems Slåttekaren-krønike er lest. Gjennom sitt store fler-binds slektskrønike med utgangspunkt i slåttekaren Knut Nesje, har han med en etterkommers kjærlighet kombinert slekts- og norgeshistorie mange lesere kan relatere seg til. 

Det starter med slåttekaren selv, forfatterens oldefar. Husmannen fra fattigslige kår i Rekneslia mister kona etter få års samliv, og Knut blir alene med en liten sønn. Lykken snur når driftige og livlige Serianna kommer til gards. Sammen får de fire barn. En av de reiser som sekstenåring over Atlanterhavet til Canada. 


Liv andre har levd, av Edvard Hoem 
Roman, slektskrønike. Utgitt i 2017. Nynorsk.

I samtlige bind har emigranten Eilert, sønn av Knut, vært en sterk karakter. I fjerde og avsluttende roman møter vi ham i hans livs høst. Det er tretti år siden sist han var i heimlandet, men nå er tiden inne. Om han ikke fikk sett igjen foreldrene, er det ennå tid til å møte søsknene en siste gang. Kanskje kan han også finne seg en ny kone, ei med de rette kristelige verdier, en som kan ta seg av alle hans morløse barn. 

Den høgreiste farmaren fra Alberta-prærien reiser over og forundres over by og bygd som nærmest har stått stille siden han dro. Her er ingen traktorer, her er slit og strev, og byen Molde er mer som en bygd å regne. Heldigvis er søstera Kristine like hjertevarm og uforandret som han husker henne. Skjønt broren Anton Edvard er mest fraværende. Det er som de er fremmede for hverandre. Sammen med Kristine drar han videre til København og eldstebror Bastian Georg, enda et sår skal heles. 

Noen ny kone finner han ikke før han reiser tilbake til Amerika. Eilert faller for enken Kate, og de to finner det fornuftig å søke sammen i ekteskapet. De er gode mot hverandre, de to som fant hverandre som godt voksne. Særlig varmer det hjertet hans å se hvordan hun tar vare på hans barn, og særlig Ruby, hun som for alltid vil være avhengig av å bli passet på. 

Med Kate kommer også økonomisk hjelp. Det er hardt å være farmer, stadige uår gjør gjelden uhåndterlig. Kates arv hjelper ham ut av de verste knipene, men hun hjelper ham også til å ta grep for å bedre situasjonen. 

Nettopp de økonomiske vanskene er bokens store svakhet. Lett tilgjengelige dokumenter sikrer forfatteren en stor mengde informasjon, og mye blir gjengitt i det kjedsommelige. Jo nærmere nåtiden vi kommer, jo mer konkret informasjon flettes inn i historien, og det er ikke til å komme unna at dette gir krønikens siste bind et noe trøttende preg. 

Dette har også vært problemet i tidligere bind. I min omtale av forrige roman kom jeg med følgende hjertesukk: Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Samtidig, dette er jo en styrke. Dette løfter slektshistoriene til noe av allmenn verdi, til dels som ren norgeshistorie. Derfor er det interessant, selv om det ikke berører direkte, å lese om den religiøse oppvåkningen. Eilerts gudstro var stor, selv om det er dels trøttende å lese om, og vi har alle noen bakover i slekten vi kan relatere det til. Det er her det interessante får en emosjonell verdi. Akkurat som utallige lesere slekter fra husmenn noen generasjoner tilbake. Hvordan halve familier bukket under for difteri og spanska, hvordan noen drakk seg fra hus og hjem, hvordan søsken uten odelsrett søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. Det er også interessant å lese hvor lite han faktisk forteller om krigen. Vi hører om konge og kronprins under en bjørk, vi leser en snutt om gulltransporten og bombingen av byen. Men mer inngående? Nei, livet gikk videre i Rekneslia, det var annet å ta seg til. Riktignok var det noen tyskere som tok seg til rette i nabohuset, men hva skulle man vel gjøre annet enn å snu ryggen til. 

Når Edvard Hoem forteller om sin egen slekt, forteller han oss også om vår slekt. Han gjør det med overraskende lite sentimentalitet, det er vi lesere som tilfører dette. 

Bokens mest hjerteskjærende del er historien om Lars, Eilerts nevø. Ikke for det han skriver, men på grunn av parallellene til min bestefars bror. Olav, han som ble forsøkt gjemt og fortrengt, som jeg en gang skrev. Den gang visste jeg ikke noe, annet enn at han hadde vært syk på sinnet. Ingen visste noe, ingen snakket om ham. Alle forsøk ble tiet i hjel av sorgfulle øyne. Etter noen års venting fikk jeg tilsendt hans sykehusjournaler. Beretningene var så brutale og vonde at jeg enda ikke har vært i stand til å formulere noe om det. Selv jeg, 70 år etter hans død, ikke en gang direkte etterkommer, har altså klart å fortelle hans historie. 

Kanskje har Edvard Hoem følt litt det samme. At det er for vondt. Uverdig. Utleverende. 

For Eilert reiser ikke tilbake til prærien alene. Noen kone blir ikke med, derimot hans rastløse, usikre og labile brorsønn. Det går som hans mor frykter, Lars med det urolige sinnet blir syk og sendes hjem igjen til Norge. Hjem blir snart Opdøl Asyl, hvor han lever livet ut. 

Jeg skulle gjerne lest mer om Lars på Opdøl. Stort sårere kan det ikke bli. Kanskje, kanskje ikke, blir hans skjebne en egen bok, men stor varsomhet er påkrevd i krysningen mellom sakprosa og fantasi. Det er virkelige mennesker det er snakk om. Mennesker som har levd. Lars har levd. 

Gjennom fire bind har vi møtt utallige etterkommere av Slåttekaren og Serianna. Siste del av Liv andre har levd er preget av oppsummeringer av flere, noe som forvirrer og forstyrrer rytmen. Særlig utakt blir det når forfatteren skriver seg selv inn i historien med egne minner. 

Selv om Slåttekaren-bøkene i likhet med Hoems øvrige forfatterskap vil stå seg i mitt livs bibliotek kan jeg ikke befri meg fra tanken: Det kunne faktisk vært løst bedre.






Kilde: Kjøpt selv.


18.5.20

Fuglane, av Tarjei Vesaas

Alle skulle lest mer av Tarjei Vesaas. Les Isslottet, les Fuglane. Les hvorfor:


Fuglane, av Tarjei Vesaas
Nynorsk. Roman. Utgitt i 1957. 


Mattis er 37 år og bor hos den tre år søstra, Hege, i et lite hus ved skogkanten. Det er noe som feiler ham, noe som ikke helt er på plass, men han forsøker så godt han kan, selv om tankene surrer det til for ham. Hege jager ham stadig ut av huset, ber han finne seg en jobb, noe å gjøre, men like stadig kommer han tilbake uten å ha gjort det grann. Eller, kanskje begynner han å renske en turnips, bare for å falle inn i en dagdrøm og ødelegge den. Eller sovner i båten, midt mellom den ene og den andre bredden. Mattis vil ikke være slik, men han er ikke som de andre. Han er ikke skarp, slik søstra er. 

Og likevel forstår hun ikke alt. Hun forstår ikke hvorfor et rugdetrekk over huset deres er noe helt magisk, noe som gjør ham utvalgt. Hun forstår ikke hvordan man kan snakke med fugler, ikke gjennom tanker, og ikke gjennom fugleskrift, det som skrives med hjertet. Han føler seg underlegen henne, hun er hans forbilde, men det skjer noe med ham den natten han første gang blir var rugda. Bare han ser verdien i det, han vet noe hun ikke vet. Alt endrer seg, nå er det hans tur til å syns litt synd i henne: «No skulle Hege og få bli annleis». 

Dessuten skjønner han at hun ofrer mye for ham. Ikke lever slik hun kunne levd, fordi hun må ta seg av ham. Han skjønner at hun er lei seg, at det er det som gjør at hun svarer ham bryskt eller jager ham ut av huset. Hadde han bare klart å holde orden på alle drømmene sine, alle tankene, gjøre et godt arbeide eller kanskje finne noen som kan skryte av ham. Noen som kan være glad i ham, bevise overfor alle i bygda at han er mer enn en tust. Noen som kan gjøre Hege stolt over ham og ville fortsette ha ham hos seg. 

Rugda er en slik noen, men ingen forstår hva det betyr. Bare Mattis. Tross fugleformen har rugda den skjønneste menneskelige personlighet, rugda kan gi ham alt han har drømt om å få ta del i: «Ein mjuk, mørk snerv av noko uskjønleg». Og akkurat når han er på sitt lykkeligste, akkurat når alle snart skal forstå det han forstår skjer tragedien. Mattis forsnakker seg til en jeger, og i det Mattis roper for å advare henne, flyr hun skremt opp og dør. 

Han legger henne under en stein, akkurat som Hege mener han må legge lokk på følelsene sine, sorgen over fuglen. Mattis må atter ut på arbeid, og Hege lokker ham ut på vannet, en fergemann skal han bli. Han ror og ror, dupper av ved årene, spiser nisten sin, og kommer ikke hjem før arbeidsdagen er over. Endelig lykkes han, han utfører et dugende stykke arbeide, han gjør nytte for seg. En dag får han også en passasjer, en tømmerhugger som blir med ham hjem uten å noen gang dra derfra. Slik som Mattis’ lykke endes til sorg når jegeren skyter rugda, ror han hjem en frier til søstra. 

Mattis er ikke som alle andre, men Vesaas unngår å gjøre ham stakkarslig. Det kreves ingen sympati hos leseren, ofte tvert om. Vi forstår søsterens frustrasjon over ham, ønsket om å slenge igjen døra og stenge ham ute, om så bare for en liten stund. Vi kjenner på irritasjonen over hans oppheng i ubetydelige ting, det som for ham er all verdens. Vi ønsker å irettesette hans oppførsel, vekke ham opp og be ham ti stille. Kunne han ikke forsøkt å se det fra hennes side, hvor vanskelig kan det vel være? Det er litt tungt å være rundt ham, også for leseren. 

Hege skrives aldri frem som noen tydelig figur, Vesaas holder henne i bakgrunnen, men vi evner likevel å se alle hennes konturer, til tross for at vi aldri får vite mye om henne. Mattis ser opp til henne, verdsetter henne på sitt vis, og Hege skrives frem både med respekt og forståelse. Samtidig adapterer leseren hans svake emosjonelle og sosiale forståelse. 

Skjønt, det er hjemme. Ute i naturen ser vi Mattis med andre øyne. Vesaas kompenserer manglende mellommenneskelig forståelse med en desto rikere forståelse av naturen. Mattis sanser dyr, trær, sjøen, med dimensjoner vi andre ofte er blinde for. Her er Mattis sin styrke, naturforståelsen er hans rikdom, og slik klarer han også å hevde seg selv. 

Han har naturen. Fuglene, tuene, bølgene. Han trenger ikke være redd for å være annerledes, ikke skarp nok eller å bli snakket om. Når han fatter sin rikdom, blir også han skarp. Skarp på sin måte, jo visst, men ingen skal fortelle ham at hans klokskap ikke er like godt som noe annet. Bokens sterkeste øyeblikk er når Mattis gjennom naturens metaforer forsøker å anerkjenne søsteren. 

Samtidig mangler han redskap for å roe sanseinntrykkene og ingenting er mer skremmende enn tordenvær. Alt annet kan vente, ingenting betyr noe, Mattis må søke tilflukt. Når et lynnedslag rammer et av ospetrærne overfor hjemmet deres, trærne oppattkalt etter de to umake søskenene, vet han, uansett hva alle andre sier, at noe unevnelig er i ferd med å skje. Overtro, tenker noen. Nå har det bikket helt over, tenker andre. 

Vesaas vil det annerledes. Han lar Mattis ro hjem en frier til Hege.





Les også: Isslottet, av Tarjei Vesaas.

Kilde: Kjøpt fra loppemarked, hentet fra egen bokhylle.

23.4.20

Mine favorittkarakterer - utvidet liste

I anledning Verdens bokdag i 2012 ramset jeg opp seksten favorittromanskikkelser. Åtte år senere er det på høy tid å utvide listen til tjue.

Hva som fenger oss som mest i bøker kan være alt fra en spesiell stemning, tematikk, personer, en enkelthendelse eller rett og slett selve historien. Våre favorittbøker trenger på ingen måte være med kraftfullt språk, intellektuelle metaforer eller spekket med litterære virkemidler. Av og til får man den fullkomne leseopplevelse av dette noe, bøkenes IT, som trumfer alt annet.

Og noen ganger, slik som dette innlegget setter fokus på, er det aller viktigste i bøkene selve fortelleren, eller den det fortelles om. En person, personer, man umiddelbart blir så glad i at du ikke klarer å slippe tak i de. Det er magisk.

Her er mine 20 favoritter:



20. Arthur og Trinket
fra The Wonderling, av Mira Bartok

Arthur er halvt menneske, halvt dyr. Vokterne på barnehjemmet kaller ham bare for nr. 13, og det forteller vel det meste om hvor trøstesløs tilværelse han lever i. - Eller egentlig ikke, for Arthur har verdens beste venner selv om han ikke har familie, og han er supermodig selv om han også er livende redd. 

En av Arthurs venner, hans aller beste, er Trinket, en vingeløs fugl full av livsmot og uendelige mengder oppfinnsomhet. Arthur blir man glad i, Trinket blir man glad av: En fantastisk kombinasjon i en og samme bok.

Boken som er en slags krysning mellom Dickens klassikere, Alice in Wonderland og Tolkiens Hobbiten, er like sjarmerende som disse to, og jeg håper flere av dere fanger opp dette.  Jeg unner dere leseopplevelsen! (link)


19. Jamal
fra Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal skrive, men det er mest følelsen. Hjertet. Da jeg leste TUV fikk jeg så indelig medfølelse for Jamal, han som hadde falt utenfor, han som ingen passet på, han som hadde mistet motet. Alt går i mot ham, det er ingen vits, Norge er ikke for ham, det er bare Stovner, TUV, ghetto'n som gjelder. 

Jamal gir fullstendig faen, sier han. Likevel har han en drive, et håp om at alt blir bedre, bare han holder ut litt til. Slik som for kompisen Mo, han som går på Blindern og representerer. Du veit.

Og veit du ikke, så må du lese boken. (link) (bonus)


18. Tiny
fra Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

Da USAs kanskje fremste ungdomsbokforfattere slo sine krefter sammen resulterte det i en vidunderlig roman om to gutter med samme navn.

Min favorittperson i denne boken er vel og merke ikke en av Will-ene. Det er derimot den enes beste venn: Tiny. 

Den svært outrerte Tiny er ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være.

Litt sånn som Owen Meany, kanskje, bare ENDA mer. (link)


17. Gjertine
fra Slåttekaren-bøkene av Edvard Hoem

Av et utall mennesker i persongalleriet til Hoem velger jeg meg en av de sterke personlighetene som ikke ellers ville fått noe skriftlig ettermæle. En av kvinnene: Gjertine, slåttekarens svigerinne. 

Vi følger den unge kvinnen fra Romsdalen helt over til The Promised Land. Hun er livlig og livsglad, men havner brått i dype daler. Hun sliter med å finne seg til rette, og hun streber i forhold til Herren. Det er mange personer Hoem skriver mer om, men Gjertine er den som gjorde aller sterkest inntrykk hos meg. 

For deg er det kanskje Bastian Georg, Serianna, Eilert eller Knut Nesje selv? (link)


16. A
fra Hver dag, av David Levithan


A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)


15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell


Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres.

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)


14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson


Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green


Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne.

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)



12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas


Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)


11. Lexie Sinclair
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell


Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)


10. Prentice
fra The Crow Road av Iain Banks


Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)


09. Jeffrey
fra Jasper Jones av Craig Silvey


Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)


08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien


Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)


07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti


Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)


06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt


Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)


05. Gutten og faren
fra The Road av Cormac McCarthy


Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)


04. Jan fra Skrolycka
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf


Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)


03. Goggen
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen


Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)


02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)


01. Marikken
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




Hvem er dine favorittromanskikkelser?