13.11.19

Hvorfor så stille, lille Persille?

Ja, hvorfor har det gått flere måneder siden forrige innlegg, Ellikken? Vi ser jo at du leser bøker, det er ikke det, så HVORFORPOSTERDUINGENTING?

Jo, det er slik at det hersker litt uenigheter i bokblogglandia og generell forvirring i forlagsverden om hvordan vi skal tolke forbrukerombudets nye retningslinjer (eller lover) vedrørende leseeksemplarer. Noen mener mer bestemt enn andre at vi som blogger om bøker vi mottar fra forlagene må merke innleggene med
#reklame
Nei, jeg nekter. Nei, nei, nei. NEINEINEI! Jeg driver ikke med reklame, jeg får ikke et rødt øre fra noen i forbindelse med bokbloggingen, jeg driver litteraturformidling ut i fra velmente tanker om å spre det glade lesebudskap. Jeg har ingen intensjon om å smigre meg inn i bokbransjen, intet ønske om å tiltrekke meg sponsorer, og jeg akter definitivt ikke selge sjela mi for å rose bøker jeg ikke kan gå god for.

Det er rett og slett helt uaktuelt for meg å fremstille meg selv og min bokblogg som noe useriøst, noe kjøpt-og-betalt. Jeg er ingen blogger som skriver for å tjene penger. Jeg er bare en bokblogger, en kulturbærer som skriver ut i fra ren personlig interesse, som kjenner glede over å kunne gjøre noe for andre, fremheve de som fortjener å fremheves, et utløp for overskudd både av tid og energi. 

Resultatet av denne protesten er stabler med leseeksemplarer hjemme, et titalls leste bøker jeg ikke kan blogge om, svekket leselyst og en bokblogg lagt i sørgelig dvale. 




* Tittelen henviser til Inger Hagerups barnedikt Lille Persille.

8.8.19

Estalåni, av Eli Fossdal Våge

Ikke avfei denne diktsamlingen allerede ved tittelen. Boken i sin helhet er lettlest og forståelig, samtidig med et vell av tolkningsmuligheter.


Estalåni, av Eli Fossdal Våge
Dikt. Utgitt i 2019.

Det noe forvirrende ordet henviser til forfatteren og bokens jeg-persons kallenavn, gitt av søsteren en eller annen gang i oppveksten. Hun er gravid og vi følger hennes tankespinn gjennom graviditet, fødsel og etter hvert også datterens første leveår, hele tiden med tilbakeblikk til egen oppvekst.

Like skiftende er hennes uttrykk. Det veksles hele tiden mellom korte noveller, dikt i ulike format og nærmest utdrag fra vitenskapelige skrifter. Likevel er det et system i vekslingen som gir orden i kaoset. På samme vis er handlingen enkel å forstå, selv om det rommer et vell av tolkningsmuligheter. 

Det føles nærmest respektløst å forsøke skrive en omtale av Estilåni etter kun en gjennomlesing. Her er så mye.

En gang skal du spørre hvordan det var den dagen du ble født, sier hun og svarer at hun vil fortelle om været. Akkurat slik det var, helt i sin egen lille boble hvor kun det nære og kjente fikk innplass. Og så, denne mørke skyen, ondskapen, det den vesle jenta må beskyttes fra.

En eller annen gang rundt tjueandre juli blir hun født, den vesle jenta som en gang var en celle. Og kanskje var det en før henne også, slik leste jeg det i alle fall. At det gikk galt, for så å etterfølges av en øredøvende stillhet. Først når fosteret, det som snart blir hennes datter, er levedyktig lar moren igjen tankene få utløp. Om jeg har lest dette riktig har dette tomrommet sjeldent vært bedre beskrevet. - Helt uten ord.

Før dette igjen, dilemmaene. Dette med å gi liv eller ta liv. Og senere, flere dilemmaer. Hvordan gi nok kjærlighet og ballast til at barnet skal være lykkelig. Hvordan gi nok beskyttelse til at barnet ikke skal rammes av ondskap. Eller selv utføre ondskap. Foreldre blir foreldre når barnet blir født, sier hun. 

Hvordan kan hun, som aldri før har vært mor, være mor? Og hvordan kan hennes opplevelser i oppveksten, alle disse minnene, ubehaget og gleden, styrke henne i sin nye rolle? Hun famler, uroer seg og er trygg i seg selv i samme stund, et sårbart system i kaoset.

Dette kaoset alle kvinner, menneskeheten, opplever, og kanskje særlig når et nytt liv vokser frem. Når cellen deler seg, når et menneske dannes i et annet menneske, når hjertet til den lille tilpasser seg morens hjerteslag, bare for så en dag, helt plutselig, finner sin egen vei. 

Alle kvinner som får barn, kjenner på de samme følelsene, det livsomveltende, men likevel er ingen like. Akkurat som oppvekst, tenker hun. Mange deler oppvekst, men ingen oppvekst er lik de andres.

Det finnes ingen oppskrift på å ta vare på sitt barn. Det finnes ingen fasit på oppdragelse og oppvekst. Og på samme måte finnes det heller ikke noe fasit på hvordan man skal lese Estalåni. - Akkurat som diktene der ordene står tett i tett uten noen form for tegnsetting. Leseren velger selv hvor pausene skal tas, hvor man skal begynne på nytt og avslutte …

… Eller lese på nytt. Boken anbefales med glede, men for fullt utbytte: les flere ganger!




Kilde: Leseeksemplar.


5.8.19

Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 


Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.





Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.


16.4.19

Tre nye norske: Rør ikke de som sover, Snøen stryk ut alle spor, Kjære pappa

Av og til tar livet for mye fokus bort fra litteraturen. - Men jeg leser. Litt. Her er nettopp litt om tre nye norske utgivelser som alle får gode skussmål, tross feil og mangler.
  • Rør ikke de som sover, av N K Lillebo
  • Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
  • Kjære pappa. Vi er andre menn no, av Kjartan Brügger Bjånesøy






Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Norsk. Debut. Utgitt i 2019. Ungdomsroman.

Emmi og Liv er verdens beste venner. De er de to mot resten av verden, og sammen gjør de hverandre sterkere. Den andre gjør livet verdt å leve. Det er bare et problem. 18 år unge Emmi ligger i en kiste og forstår ingenting. 

Ikke før bestefaren åpner en luke og viser henne livet etter døden. 

Nina Kveen Lillebo er låtskriver, tekstforfatter og nå også forfatter med en høyst uvanlig debutroman. Emmi er død, men lever videre i dødsriket, ett eller annet sted under jordens overflate. Dermed tvinger hun også sine lesere til legge fra seg sunn fornuft og lese videre med åpent sinn. 

For meg fungerte det utmerket. For andre vil det kunne gå ad dundas. 

Målgruppen er problematisk. Fortellingen er todelt, og der beretningen om dødsriket er noe barnlig formidlet er hennes minner fra verdenen over langt mer brutale. Slik er boken både beregnet for eldre ungdommer, og samtidig også for barn. De yngste vil la seg uroe av suicidale Liv og antatte overgrep, mens de eldste vil trøtne av mer eventyraktige godnatthistorier under jorden. 

- Eller så kan man bare godta det rasjonelle i det irrasjonelle og, som meg, kose seg med en lettlest og godt fortalt historie. 

For hvordan kan man skrive troverdig om noe man ikke har det minste hold å vite noe om? Klart man må ta seg friheter for å tone ned logiske brister: Et tre som strekker seg helt opp til jordskorpa, en likhusansatt som fungerer som bindeledd mellom liv og død, og døde som forsøker å sove på dagtid, bare forstyrret av sørgende som gråter ved graven. Så dukker det opp problemer underveis, hvor de døde lever beskyttet fra de som i livet har gjort urett. Her er visst ingen rom for tilgivelse, hvor vondt det enn er for leseren å godta dette. 

Desto bedre er forfatterens nesten usynlige forglemmelse av Emmis foreldre. De blir knapt nevnt, og med en 18-åring som hovedperson kunne det kanskje ikke blitt gjort annerledes eller mer troverdig. Her er fokuset på venner - og en bestefar, barndommens ideal og stille savn. 




Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
Norsk. Nynorsk. Kortroman. Utgitt i 2019.

En tolv år ung gutt sykler hvileløst rundt. I lommen har han en lapp fra skolen han slettes ikke kan vise frem til moren. Ikke at han har gjort noe galt, men fordi ordene på arket er riktige. Ordene som forteller om bekymring for at han ikke har det bra hjemme. 

Mens han sykler betrakter han verdenen han ikke får ta del i. Han er bare 12 år, men hans ansvar er en voksens. Da faren døde, døde også moren. Litt og litt har hun forsvunnet, inn i et skall, sovende på en sofa. Han var hennes liv, hennes alt, han som fikk henne ut av depresjonen og inn i lyset. Han ga henne fotfestet og nå er han borte. Moren har ham ikke lenger, hun har ingen. Her og nå ser hun ikke sine egne barn. 

Ikke en gang han som er hennes eldste. Han som setter seg fore å være der når hun våkner. La henne våkne opp og gå tilbake til det vanlige livet. I mens må han lage mat. Passe på broren. Sørge for at klærne er rene nok. Lufte ut når det trengs. Gjemme beskjeder fra rektor. 

Snøen stryk ut alle spor er en trist-vakker beretning om omsorgssvikt, men troverdigheten får stadige brist ved valg av ord og vendinger, samtidig som historien svekkes av telling

Fortellingen veksler mellom hans og hennes synsvinkel, men språket differensieres ikke tilstrekkelig til at guttens fortellinger virker troverdige. Guttungen bruker ord som lærerinne og uttrykk som snedig glimt i auge, samtidig som det refereres til Grandiosa og WoW. Sammen oppleves det hele som noe kunstig. 

Mest kritisk er likevel forfatterens hang til å forklare familiesituasjonen, morens depresjon og sønnens forsøk på å dekke over. Årsakssammenhengen fremstår litt for skoleflinkt formidlet i all sin overtydelighet. 




Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
Undertittel: Vi er andre menn no
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2019. Personlig beretning.


Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne? Dette spør forlaget så treffende i sin omtale. 

Dette utdraget formidler essensen i boken ytterligere: 
Mange får vaksenlivet rett i fleisen når dei får barn Eg høyrer til generasjonen som på 1990-talet kompenserte for eit manglande politisk prosjekt med tung ironi, lamma av distanse til realitetane. I nokre år kunne et bli overraska over at eg faktisk var far på ordentlig. Då eg første gong ringte barnehagen og sa: «Hei, dette er pappaen til Albert, var det som om eg ikkje trudde på det sjølv, at eg berre let som.

Eg høyrer stadig folk over tretti år som seier at dei samlar vaksenpoeng, medan dei heller burde byrje å tenke på pensjonspoeng. (…) Diagnosen er aldersblindheit - ei manglande evne til å forstå eigen alder.
Det treffer meg så inderlig hardt. 

Fedrene våre starta voksenalderen som nykonfirmerte. Etter noen år, gjerne på sjøen med all ballast det førte med seg, etablerte de seg med kone og etterhvert en tallrik barneflokk. I årevis spinket og sparte de på alt i husholdningen, og sparte seg slik opp en god og trygg økonomisk buffer som en generasjon senere har kommet voksne barn og ikke minst barnebarn til gode. 

Mens vi? Vel, vi har levd herrens glade dager som backbackere i jungelen og brukt opp studielån på festivaler vi knapt nok husker å ha vært på. 

Forfatteren selv tar utgangspunkt i egen forvirring og fortvilelse når hans slagrammede far stadig blir fysisk svakere. Også mentalt endrer han seg, faren er ikke lenger den bautaen han alltid har vært. Plutselig er det sønnen som må opptre som den voksne og ansvarlige. 

Det er utvilsomt behov for denne type litteratur i dagens samfunn. Vi er utallige forvokste ungdommer som i mange, mange år har tviholdt på ung-og-lovende-hvileputen. Som førtiåringer får vi plutselige slag i magen når vi innser at våre foreldre ikke lenger er like spreke som tidligere. Klippene i våre liv er i ferd med å forsvinne, en eksistensiell krise er i ferd med å utvikle seg. 

Dessverre lider denne personlige beretningen av nettopp det personlige. Det er for få avbrekk fra forfatterens egne opplevelser. Jeg savnet noe mer, noe mer universelt, men det ble litt for navlebeskuende og detaljert i forhold til hans fars sykdomsforløp. 

Til tross for dette er Kjære pappa en hjertegod og gjenkjennbar fortelling mange vil ha godt av å lese - og reflektere over.






Kilde: Leseeksemplarer.




2.4.19

Livmødre som grør saman

Overskriften er hentet fra diktsamlingen Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust.

Jeg har all min tid vært fascinert av slektshistorier og har de siste årene publisert en del av disse her på Ellikkens bokhylle. Enda gjenstår mange. Som for de fleste slektsforskere er den største utfordringen ikke gotisk skrift og utallige Ole Olsen-er, men derimot nærmere i tid og av et helt annet (s)kjønn:

Slektens kvinner.

Helten i boken du leser i er gjerne en mann. Historiebøkene forteller om menn. Bygdebøkene forteller om mannlige gårdseiere og husmenn som leide jorda. 

I bakgrunnen finnes alle jentene og kvinnene som med barn på ryggen ryddet åkre for stein, alle de unge jentene eller utslitte konene som døde i barselseng, alle de som tiet når de ville skrike, de som ble misbrukt, ble svangre og måtte leve i skam. De som turte og satte nesa i sky som svar på bygdesladderen, de som lagde mat til arbeidslaget de selv var med i, de som stod opp før alle andre for å tenne opp i ovnen. De som giftet seg fordi de måtte, og de som gråt i stillhet over å ikke få samme skolegang som sine brødre. Kvinner som ga politiske råd til sine menn, og kvinner som måtte be sine ektemenn aller nådigst om noen skillinger. Fruer som ba til høyere makter om at mannen skulle slutte å drikke opp alle pengene, og unge koner som speidet ut over havet i uvisse og savn. Kanskje snart også sorg.

Disse finnes i min slekt, disse finnes i din slekt.

Det er bare så vanskelig å finne ut hvordan de faktisk hadde det. Hva de tenkte, hva de følte, hva omverdenen - og mennene - tenkte om dem. Desto viktigere har jeg følt det å kunne løfte deres liv opp og frem. Noen generasjoner for sent, men likevel. 

Lykke. Sorg. Skam. Skyld. Anger. Forventning. Redsel. Følelser er like den dag i dag som på 1700-tallet. Slik kan man også i 2019 føle en formødring med sine formødre.


Di hand over mi hand
mi hand over mor si hand
mor si hand over mormor si hand
mormor si hand over oldemor si hand
og det er hand på hand
tak på tak
liv på liv
mor på mor
livmødre som grør saman
og føder deg inn i ei verd
av lyftande hende
r


Fra Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust

Noen av mine formødre er avbildet over. Noen lykkelige, andre ulykkelige. Noen stolte og høyreiste, andre trivdes best i skyggen. Klarer du se noen likheter, eller hvem som er mødre til hvem?