21.2.19

Slektshistorie: Overleveren

Tippoldefar - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Min oldefar Paul, han som i mellomkrigstiden ble far til min mormor og hennes søsken, han som var på sjøen under andre verdenskrig, han som ble torpedert og traumatisert, han som min mamma minnes sittende stiv og taus i en sofa, han som var alt annet enn et bestefarsfang, min oldefar Paul ble unnfanget i skjul av en gift gårdbruker som tok seg til rette. Slik kan det sies. Heller det enn å romantisere det til en hemmelig kjærlighetsaffære, en ulykkelig romanse som aldri kunne bli noe mer grunnet stand og stilling. 

Affæren er flau og ugrei selv 100 år senere. I min slektsforskning har jeg likevel oppdaget noe som skulle endre mitt syn på oldefar Pauls far, min tippoldefar Iver. 

Alle kommer vi fra et sted. Alle vokser opp, prisgitt våre nærmeste. Alle er vi del av en lang rekke generasjoner før oss. 

Men selv om dette er historien om en mann som brakte min tippoldemor i ulykka, er det også historien om en mann som tok seg av sønnen sin. Mest av alt er dette historien om en mann som kom fra et sted, født av en mor, sønn av en far og barnebarn av besteforeldre, en del av en lang rekke generasjoner - og deres skjebner. 

Iver ble født i 1860 som sønn av Jakob Johansen og hans fru Maren Pedersdatter. Og når så denne historien skal fortelles må vi enda en generasjon bakover i tid. 

Jakob var altså sønn av Johan som sammen med sin Ingeborg fikk sju barn. Johan Toresen fikk bygselbrev på gården Vågsbøen i 1806, året før bryllupet. Når Ingeborg etter fem barnefødsler igjen blir svanger er hun 42 år og det røyner på. Så ender det også med en tragedie. Mor Ingeborg dør, og det samme gjør tvillingene hun føder. Tørris blir 3 uker, søsteren Ingeborg oppkalt etter sin mor lever til hun er 8 måneder. 

Barna trenger en mor og Johan trenger noen å dele livet med. Allerede året gifter han seg på ny. Sammen med Sigrid får Johan fire barn, hvor tre stykker vokser opp. Deres førstefødte, Ingeborg, blir bare fem uker gammel. Etter Ingeborg kommer Jakob, han som mange, mange år senere blir min tipptippoldefar. I tråd med navnetradisjonen kalles han opp etter sin morfar. Senere kommer søsknene Tørris og Ingeborg Marie. 

Samme år som Johan dør kommer en ny Johan født. Far er Jakob og mor er Marit. Det er svært dårlige økonomiske kår, og det unge paret får ikke giftet seg før tre år er gått. Året etter bryllupet kommer datteren Gunnhild, tre år etter henne igjen kommer Serine Pernille. 

I 1855 blir Jakob leilending på Kjøl, hvor Marit er fra. Plassen fikk navnet Kleivteigen. Eideboka forteller at han betalte engangsleie på 14 spesiedaler, og skulle betale 1 ½ spesiedal hvert år. Dessuten skulle han arbeide 2 dager i våronna, 6 dager i slåttonna, 2 dager i skuronna, gjete hver sjette dag, arbeide 2 dager på vegen og være med i vedlikeholdet av seterhusa. Til gjengjeld fikk han sette opp båtnaust med plass til to båter og fri båtskyss til soknekirka de gangene Peder hadde ansvar for kirkebåten. 

Det skulle bli mange turer til kirka, også turer fulle av avmaktsfølelse, forbitret av sorg. 

Etter tjue års drift har de bare 2 kyr, men også 10 sauer og 2 geiter. Det er fattigslige kår, mens barneflokken vokser. I 1857 fødes Peder, i 1860 min tippoldefar Iver og i 1864 Serine Pernille. Igjen ei datter med det navnet, altså. Dere kan vel tenke dere, for Jakob forfølges av tragedier. 

Serine Pernille den første dør allerede i 1862, bare 8 år gammel. Trolig er det den fryktede halsesyken som sakte kveler henne. I flere bølger herjer difteri i Midt-Norge, og tidlig på 70-tallet skal det skje igjen. Som sin navnesøster dør også Serine Pernille den andre 8 år ung. På Kleivteigen har sorgen igjen steget inn i den vesle stua. 

Men det rommer også en bitende frykt. Femtenåringen Peder er blitt syk. Lillebror Iver på 12 var for liten til å huske Serine Pernille den førstes død, men i løpet av en uke opplever han å miste enda to søsken, for heller ikke Peder greier seg. Begge to bukker under for den Trondhjemske halsesyke, det som etter hvert ble kjent som difteri. 

Det er nesten ikke til å fatte. 

Og midt blant disse, altså, Iver. Han som greier seg, han som overlever. Overleveren, stayeren. Jeg undres over hva slike hendelser gjør med et ungt menneske. Om det virkelig er slik at motgang gjør deg sterkere, at det var derfor. Om han bare var heldig. Eller om han følte seg skyldig. Skyldig for at han fortsatt var i live. 

Det er kanskje ikke så rart at alle tragediene og pengebekymringene over tid skulle tære på mentalt. I 1893 ble far Jakob erklært sinnssyk og satt bort i forpleining hos sin svoger. Her levde han helt til døde av slag i 1897. 

Da Jakob ble satt bort ble alle eiendelene, også stuebygningen, solgt på auksjon. Pengene ble inndratt i fattigkassa for slik å dekke utgiftene i forbindelse med hans forpleining. Fattigkommisjonen fikk disponere plassen mot et gebyr på 20 kroner til Maren. De gjenlevende sønnene Johan og Iver forhandlet derimot frem en avtale hvor de leide plassen for samme sum, med krav om å forsørge moren. 

Plassen ble solgt i 1904. Johan hadde da slått seg ned på mors hjemsted, hvor Maren bodde frem til sin død i 1911. 

Iver derimot, greier seg på annet vis. I 1882 blir han far til Jakob, og han gifter seg med guttens mor, Elen Maria, året etter. Lykken varte ikke lenge. 2 år gammel blir vesle Jakob morløs og Iver blir enkemann. Hva er det med denne familien? Skal det ingen ende ta? Hvorfor dør alle rundt ham, mens Iver overlever, igjen og igjen? 

Hva som så skjer er ikke lett å si, men ett eller annet sted på veien må Iver ha maktet å samle nok penger til å kjøpe gården Reitan fra en enke med ugifte døtre og en liten sønn. Samme år gifter han seg med Elen som skal bli mor til tre av Ivers totalt fem barn. Samtidig som Elen bærer på deres tredje felles barn hopper Iver i høyet med den flotte tjenestejenta på nabogården. Jeg håper i alle fall det var sånn det var. At det var et stjålet øyeblikk av begjær, kanskje enda mer. 

Så forsmedelig det må ha vært for Elen. Hun var trolig ikke all verdens imponert over ektemannen, men holdt stand. Hun måtte jo det, svelge stoltheten, hodet høyt hevet, late som om folkesnakket ikke nådde hennes ører. Det er disse mannfolka og deres lyster, tenkte hun kanskje for å glatte over. Iver var tross alt ikke første mann i bygda som tok for seg. Han var nok sjanseløs, slik som denne hushjelpa på Kjøl bød seg frem. Slik tenkte hun kanskje. Av og til må man det, for å overleve situasjonen. Hva annet skulle hun vel gjøre, gå fra ham med favnen full av små barn? 

Og for hva enn det er verdt. Iver tok ansvar for sønnen som ble født utenfor ekteskap, Paul, min oldefar. Han gjorde det beste ut av situasjonen og så fremover. Rakt blikk, hevet hode, slik han en gang måtte og fortsatte å gjøre.




Les også: Tidligere slektshistorier:
  • Jeg har tidligere forsøkt nøste opp i historien om min tippoldemor Marit, mor til oldefar Paul. Om henne har jeg skrevet i (dette innlegget), men mine antakelser viste seg å være feil.
  • Oldefar Pauls opplevelser under krigen er beskrevet i (eget innlegg).


12.2.19

Bokbloggerprisen 2018

Etter noen forandringer er det endelig klart for nominering til Bokbloggerprisen for beste norske bøker utgitt i 2018. Nytt av året er at prisen stemmes frem av ikke bare tradisjonelle bokbloggere, men også litteraturformidlere som predikerer via Instagram og YouTube. Forfatter- eller forlagsblogger er som vanlig ikke inkludert i det gode selskap, heller ikke kan man stemme på forfattere man har privat omgang med. På denne måten er Bokbloggerprisen like uavhengig som den har vært siden tidenes morgen ...

... Det vil si siden 2013.

En annen nyhet er kanskje vel så dramatisk, i alle fall for undertegnede som sitter igjen med kandidater kun i en klasse. Tidligere har vi nominert - og kåret vinnere i - til klassene Årets roman og Åpen klasse, det vil si alt fra sakprosa, tegneserier, noveller og lyrikk. Hvert eneste år har jeg hatt mange, mange kandidater i Åpen klasse, mens jeg har slitt mer med tanke på årets beste skjønnlitterære roman. I år, altså med bøker fra 2018, leste jeg bevisst flere romaner enn tidligere.

Men neida, Bokbloggerprisen 2018 skal gå til følgende kategorier:

  • Skjønnlitteratur
  • Sakprosa
  • Barn og ungdom


... Og jeg bare:


Ikke for det, disse kategoriene har jeg ønsket meg helt siden oppstart. Særlig egen klasse for beste barne- og ungdomslitteratur. Det er bare så typisk, typisk, typisk at jeg akkurat i år, eller i fjor, ikke føler jeg har lest gode nok bøker beregnet på de yngste leserne.

Derimot har jeg på listen min hele 11 bøker jeg gjerne skulle ha nominert til beste skjønnlitterære 2018-utgivelse. Og det medfører dilemma, siden maks.antallet er satt til sju. Enkelte har mange lest, og disse er jeg relativt trygge på at mange vil stemme frem. - Men så er det disse litt mer ukjente bøkene som jeg med nominering og smart prioritering kanskje kan få dyttet opp og frem om jeg kalkulerer riktig. Skal jeg da risikere å ikke ta med sikre kort som Leksikon om lys og mørke eller Jordmor på jorda, i tro på at bøkene uansett vil få nok stemmer? Tenk om alle tenker slik?

Og søren òg at jeg trodde Jeg skal beskytte deg ville få så mange lesere at alle ville juble i kor med meg over dens fortreffelighet. Og at Søsterklokkene som jeg likte godt, men som kanskje er bedre formidlings- enn skrivemessig, har fått en hærskare av lesere takket være perfekt timing før jul.

I årsoppsummeringen fremhevet jeg både Klør og Sjøen om vinteren, men jeg kan ikke ha gjort nok for å fremsnakke bøkene ellers i året. Og Tiden er ilden vi brenner i som jeg faktisk greide å hause opp litt, fikk delt respons, kanskje nettopp fordi jeg roste den for høyt opp i sky.  

Selv har jeg størst tro på Svartstilla som vinner. Debutanten har formidlet et sterkt og troverdig portrett av en eldre kvinne og hennes sorg som fenger de aller fleste, også meg. Men burde denne gå foran absurde Ene | Skissen, bare fordi sistnevnte er mindre tilgjengelig? Og når vi først er inne på både depresjon og absurditet, la oss ikke glemme verken Nøkkerosene eller Mjølketannmuseet!

Skjønner dere, eller? Det er mange utfordringer her i livet, og nominering til Bokbloggerprisen er definitivt en av de.

Sakprosa er langt enklere. Jeg har bare lest to norske 2018-utgaver, og jeg slenger inn en stemme på begge: Å leve, lever, har levd og Som hennes dager var, fortjener nominasjoner. 

Om under en uke går fristen for nominering ut. 22. februar offentliggjøres årets kortliste. I år er jeg kanskje ekstra spent.

Godt valg!





Tidligere vinnere


2017
  • Årets roman: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar
  • Åpen klasse: Grensen, av Erika Fatland

2016
  • Årets roman: Jane Ashlands gradvise forsvinning, av Nicolai Houm
  • Åpen klasse: To søstre, av Åsne Seierstad

2015
  • Årets roman: Slik skal vi velge våre ofre, av Bjørn Vatne
  • Åpen klasse: Havboka, av Morten Strøksnes

2014
  • Årets roman: Finne Ly, av Aina Basso
  • Åpen klasse: Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

2013


4.2.19

Bøker som får deg til å gråte

Noen bokbloggere har sammen laget SnapChat-kanalen Snaplioteket. Daglig snakkes, drodles og knipses det om leseglede, boktips og alt annet hva litteraturhjerter rommer. En onsdag i januar fikk jeg æren av å være gjestesnapper, og jeg gråt og frydet meg fra tidlig morgen til det nærmet seg midnatt. 

Gråt, fordi en stor del av min leseglede skyldes bøker jeg gråter av. Det var nettopp dette min snapdag omhandlet, og siden story-en forlengst er historie, gjenfortelles det mest vesentlige i dette (usedvanlig lange) blogginnlegget.

For hva er det som gjør at vi gråter av bøker som dette?


OK. Jeg ser noen triggerpunkt allerede:
  • Barn som dør
  • Syk ungdom, gjerne kreft
  • Jøder under 2. verdenskrig
  • Farskjærlighet
  • Leting etter noe større, gjerne religiøst


Men vent nå litt. La oss dykke tilbake i tid, til den gang det hele startet. Og da mener jeg ikke tilbake til Antikken, hvor mennesker med hvite laken surret rundt seg selv elsket å oie og akke seg gjennom tragedier. Jeg starter med meg selv, en bokglad jentunge på 80-tallet:

Jeg gråt som de fleste av oss da jeg ble født. Senere har jeg fortsatt å gråte, både når jeg er glad, trist, sliten og sint. Kanskje har jeg litt for lett for det, for lite selvbeherskelse, jeg går all in og stenger igjen først når det er full krise. Frem til da strømmer det fritt. Tårene, altså. 

Ser jeg på litteraturen har jeg en tendens til å søke meg mot død og elendighet. - Men det var ikke helt der det hele startet. Det startet med en slump empati. 

Empati, og dronninga over alle dronninger: Astrid Lindgren.


For tro du meg, jammen meg gråt jeg mye av de to bøkene. Men der var jo døden vesentlig, hvem kan vel unngå å gråte av DØDEN? 

Like dramatisk, objektivt sett, var det ikke i den første boken jeg kan huske å ha grått av: Se det snør, Marikken. Og når vi er inne på det; Ja, det er Madikken jeg som barn kalte meg opp etter. Uansett. Det jeg den gang gråt over var at Marikken ble syk rett før jul og gikk glipp av en tur til byen for å handle inn til høytiden. Det var skikkelig urettferdig, for hun måtte være hjemme mens Lisabeth fikk være med foreldrene. Og Lisabeth koste seg glugg ihjel i butikken, der var alt hun ønsket seg, og sikkert også Marikken ønsket seg. Jeg kunne studere dette bildet i timevis: 


Nå var det selvsagt ikke dette bildet jeg gråt over. Egentlig ikke over Marikkens tårer heller, selv om jeg syntes synd i henne. Jeg gråt fordi Lisabeth ble borte i skogen, og hun gråt og gråt og gråt seg ende over. Lille jenta, så redd, og store Marikken så lei seg for at hun hadde vært misunnelig. Så redd for at hun aldri mer kom hjem igjen. 

Men det gikk bra. I denne boken gikk det bra. Jeg gråt for at det gikk bra også, og disse ordene gjør meg fremdeles litt over gjennomsnittet rørt:


Litt senere rystet Mio min Mio meg til margen, men ingen barndom på 80-tallet uten Marit Kaldhols Farvel, Rune. Bildeboka med Wenche Øyens fantastisk virkningsfulle akvareller fortalte om livets realiteter: Alle skal en dag dø. Også barn.

Også Rune.


Boken som gjorde aller sterkest inntrykk på meg i begynnelsen av tenårene var Lucy M. Montgomerys bøker om fosterbarnsjenta Anne, hun som skulle ende opp på Bjørkely hos Marilla og Matthew. En episode i den første av totalt seks bøker står seg som en av mine mest minneverdige gråteopplevelser.

Matthew dør. Snille gode Matthew dør. 

- Men nå har jeg åpenbart gått et steg videre. Jeg gråt ikke over døden i seg selv, eller redselen for døden. Jeg gråt fordi jeg hadde levd meg inn i boken. Blitt oppriktig glad i karakterene.


Det som er litt rart i ettertid er at avsnittet der Matthew dør slettes ikke er trist. Han bare faller om og dør. Sånn enkelt og greit, helt uten dramatikk. I TV-serien var det langt verre, scenen ute på åkeren med Anne storgråtende over ham er brent inn i minnet.

Derimot må jeg ha grått i bøtter og spann over Anne og Marillas SORG over Matthew:


I denne perioden og i årene som fulgte slukte jeg som de fleste (pre)tenåringsjenter med bokappetitt alt som var av ungpikeromaner av diverse kvalitet. Tuppen & Lillemor-klubbens bøker ble slukt, men også klassikere som Isslottet og Kristin Lavransdatter, sistnevnte bøker med hell gjenlest også i voksen alder. En bok jeg derimot ikke har turt å gjenlese er Jack Londons bøker, Ulvehunden i særdeleshet. 

I og for seg et nytt gjennombrudd i min gråtelitteraturs verden: Nå også dyp empati med dyr, ikke minst på grunn av forfatterens evne til å skildre naturen og trekke linjer mellom mennesker og dyr.

Plutselig, en eller annen gang, gikk jeg inn for å finne de tristeste av tristeste bøker. De fra virkeligheten. Jeg boltret meg i skjebner i diverse ukeblad, og senere kastet jeg meg over sykdomsblogger. Egentlig tror jeg det startet med et skoleprosjekt, hvor vi alle skulle skrive "Get well soon, Craig" på postkort og sende til en kreftsyk gutt i England. Han endte opp i Guinness Rekordbok, ingen har mottatt flere kort enn ham. Legenden sier at han fortsatt mottar kort, selv om han ble frisk for... tja, tretti år siden. Uansett. Litt sensasjonslyst, mye medfølelse. 

Skjønt, her er det nok mer sympati enn empati. På dette tidspunkt, i denne epoken, hadde jeg selv ikke opplevd stort vondt i livet, ei heller hadde jeg kreftsykdom i familien. Det skulle komme, men det var ikke grunnen til at jeg oppsøkte denne type litteratur.

Kanskje det letteste er å se på boken Ikke uten min datter, av Betty Mahmoody. Her er ingen gjenkjennelseseffekt utenom det rent grunnleggende: Mor elsker sine barn og vil gjøre alt for de. Her gråter vi fordi vi føler hennes frykt. Hun setter ord på noe av det vi frykter aller mest: Å miste de vi er glade i eller at noe vondt skal skje de. Det verste av alt: Historien var sann. Dette skulle bli en bok i en lang rekke av det jeg kaller Reality-litteratur.





Boken het Ei hånd å holde i, og ble skrevet av Odd Kåre Rabbens mor, Vigdis. Unggutten med det strie håret var på en måte barnestjerne, men ikke på grunn av musikk eller TV. Det kom etterpå. Han hadde HIV, senere også AIDS. Det var vel ikke noe på 80-tallet som var verre å forholde seg til enn AIDS. Men Odd Kåre var tøffere enn toget og ga sykdommen(e) et ansikt. Han var strålende blid, hadde fantastiske foreldre, og sammen var de dynamitt. Han var avbildet og intervjuet i ukebladene, ble stadig invitert til lørdagsunderholdningen på NRK, han ga til og med ut musikk!


Nok en gang: Også barn og ungdom dør. Og Odd Kåre var virkelig, slettes ingen figur i en barnebok. Det var knusende. At mammaen samlet alle dagboknotater fra sykdomsperioden og snekret dem sammen i bokform sammen med massevis av bilder var særs rørende. Selvsagt. Hele boken kan leses på NB.NO.


Trilogien Tørk ikke tårer uten hansker har sin handling fra 80-tallet, da "homsepesten" kom til Sverige og alle fordommene blomstret opp. Jonas Gardell opplevde og levde, og bøkene er en blanding mellom fakta og fiksjon. Jeg gråt hardt og gjennomgående, og kanskje var Odd Kåre Rabben medvirkende til at jeg lot meg knuse så hardt?

Og kanskje var Regine og de andre bloggerne med og uten bøker medvirkende til at jeg levde meg så til de grader inn i Faen ta skjebnen, av John Green. Eller selv har opplevd kreftmarerittet i nær familie. Eller rett og slett fordi dette er glitrende fortalt:


Jeg har altså grått av bøker helt siden jeg var barn, og jeg gråter fremdeles. I all hovedsak er døden sterkt delaktig i tåreflommen, særlig om den døde i tillegg har vært alvorlig syk. Ensomhet kan også være en trigger, eller rett og slett bøker hvor personer går igjennom noe traumatisk - da personer forfatteren har latt oss leve oss inn i livet til.

Skjønt. Ikke alle bøker hvor personer knuses av kjærlighetssorg, sørger over noen man har kjær, eller gråter i fortvilelse over sitt miserable liv, etterlater leseren oppløst i tårer. Du skal helst ha opplevd det selv, frykte at det samme skal skje deg, eller så er forfatteren rett og slett en glitrende formidler.

Men ... hvorfor tiltrekkes vi av bøker som får oss til å gråte? Har vi behov for å trykke oss selv ned i gjørma? Nei, det er vel ikke så enkelt.


En bok jeg har funnet mye trøst i er Sommerlandet av Eyvind Skeie. Boken henvender seg til barn og rikt illustrert med naturbilder. Skeie skrev historien i forsøk på å trøste venner som hadde mistet barn, gi mening, vise dem sorgen, livet og døden i et større bilde. Det ble til en skatt som har trøstet mange trøstesløse. Den 35 sider korte boken var en viktig del av min egen sorgterapi.

Sommerlandet er lettlest, og selv om budskapet er religiøst, bruker Skeie ikke ord som himmel eller Gud. Slik vil den heller ikke virke provoserende ved at forfatteren predikerer. Sommerlandet er en fortelling om det utenkelige, om mening i det meningsløse, håp og varme.


Enkelt, men akk så rørende. Alle ønsker vel håp, at det skal finnes noe mer. Man kan jo bli religiøs av mindre.


Døden er et mysterium, og vi tiltrekkes bøker med døden som sentralt tema det være seg vi kanskje er engstelige, eller fordi vi selv sørger eller savner noen som har gått bort. I bøker finner vi både gjenkjennelse og fellesskap. Vi leser for å forstå at andre har gått gjennom det samme som oss, og leser om andres skjebnen for å få utløp for egne emosjoner.


Selv har jeg vært med på bokprosjektet Små føtter dype spor, redigert av Janne Teigen. Utgangspunktet var nettforumet Englesiden, et samlingssted for foreldre som hadde mistet barn. Da jentene våre ble født - og døde - i 2003 stod vi nærmest på bar bakke. Det fantes knapt noe litteratur vi kunne søke hjelp og trøst i, så vi søkte oss sammen, opprettet forum, skrev tekster, trøstet og støttet. Vi så fort nytten i ordene våre, og ønsket samle de til en bok som også kunne komme andre til nytte. Prosessen tok flere år. Forlagene vegret seg, mente det ville være vanskelig å selge, slet med å finne riktig sjanger, og målgruppen ville bli vanskelig å nå. Det lille forlaget Commentum valgte til slutt å satse på oss, og boken trykkes i disse dager opp i nok ett opplag.

Jo visst var - og er - det behov for vår bok.

En del av boken er tekster om våre barn, en annen del er dikt om å miste barn, en tredje del er råd til pårørende, helse-, barnehage- og skolepersonell. For oss som den gang bidro er det godt å tenke på at våre barn får leve litt ekstra gjennom alle de som leser. 15-16 år etter gråter jeg fortsatt når jeg leser mine tekster, det er sårt å gjenoppleve følelsene, maktesløsheten, den bunnløse sorgen vi var i på dette tidspunkt. På samme vis gråter jeg også over de andre barna og deres foreldre. Vi pleide å omtale hverandre som skjebnevenninner, og det er mye sannhet i det enda.

- Og bare så det er sagt. Dette er ingenting vi tjener noe på. Alt overskudd går til foreninger som støtter foreldre som har mistet barn.


En bok med nesten identisk navn er skrevet av en far hvis historie er nokså lik vår. Følgelig har jeg også grått i bøtter og spann av boken. Gjenkjennelsefaktoren trumfer i dette tilfellet litterær kvalitet. Skjønt, kvalitet...? Evnen til å skrive leseren inn i historien, evnen til å få leseren emosjonelt engasjert, er da et viktig moment for litterær kvalitet?

Dette er eksempler på bøker man bør ha faglig eller helst emosjonell interesse av å lese, akkurat som "reality-litteraturen" nevnt lenger oppe. Ingen er skrevet av etablerte forfattere og er ikke språklig sett av høy kvalitet. Leseren gråter fordi virkeligheten er brutal, ikke fordi skribenten formulerer frem en emosjonell reaksjon.


Nei, det er vel ikke slik at disse bøkene nødvendigvis vinner prestisjefylte litteraturpriser. Det holder i lange baner å røre hjertene til leserne. Gjøre de litt mer rustet til å møte motgang, utvikle deres empati og sympati, ære de som har levd men nå er døde. Av og til holder det i massevis.

For nå kommer vi inn på noe vesentlig. HVORFOR vi leser bøker som får oss til å gråte. Vi har vært inne på flere av grunnene før, men la oss gå litt mer systematisk til verks:



Hvordan vi reagerer på tekst vi leser avhenger av mange momenter. Tid og sted er sentrale, det passer seg ikke alltid, rett og slett. Forventninger er følgelig også av stor betydning. Egen erfaring er ofte alfa og omega, med mindre forfatterens evner til å skildre overgår en eventuell mangel.

Dermed vil også de ulike tema vekke følelser i større eller mindre grad. Hos noen vil ulykkelig kjærlighet være vondere å lese om enn for andre. Angst og ensomhet på samme måte. 

Riktig gode formidlere vil kunne lokke frem tårer hos de fleste lesere uavhengig av tema og om den vi føler sympati for eller har empati med er menneske eller dyr. Så husk da, den fysiske og mentale viktigheten av å gråte en skvett. Du lærer deg selv å kjenne, utvikler ditt følelsesregister, du lærer hvordan møte medmennesker, hvordan takle uønskede situasjoner, føle fellesskap og kanskje, som den ultimate klisje, vil du sette større pris på ditt liv, deg selv og menneskene du omgir deg med.

Litteraturen kan gi deg alt dette. Og hva er vel bedre enn å anbefale gråtebøker helt på tampen av dette innlegget?



Veien (The Road), av Cormac McCarthy: Uendelig rørende samspill og kjærlighet mellom far og sønn, i en verden, en undergang, hvor de bare har hverandre. Farskjærligheten gjør ekstra sterkt inntrykk, all den tid en farsfigur ofte er en autoritet som ikke viser kjærlighet på samme måte som en mor. (Les omtale)

Keiseren av Portugalien, av Selma Lagerløf: En virkelig klassiker om en stakkarslig mann som forguder sin datter. Kjærligheten er totalt uselvisk, trofast og tilgivende. Leseren føler veldig sympati for ham og tragedien ligger i at hun ikke gjengjelder hans hengivenhet før det er for sent. (Les omtale)

Boktyven, av Markus Zusak: Listens mest spesielle bok understrekes av at fortelleren er Døden. Sentral i historien er ei lita jente som bor hos fosterforeldre under andre verdenskrig. Foreldrene er sendt til konsentrasjonsleire, og med det kommer leserens medfølelse og frykt. Illustrert med tegninger og fargelagt med uvanlige tekstbolker er dette en uvanlig kreativ bok, og sammen med ettertidens viten og det grunnleggende hjerteskjærende, er det enkelt å leve seg inn i historien.

En bønn for Owen Meany, av John Irving: 700 sider gir deg god anledning til å bli glad i persongalleriet, og det selv om du helt fra starten prøver å fatte mot: Owen dør. Bittelille Owen med den store stemmen er et unikum av et menneske, en jesusfigur i all sin vittighet, karisma og kløkt. Vi vet hva som kommer, det bygger seg opp og det forløses med gråt. (Les omtale)

G for Georg, av Tove Nilssen: Mens de foregående to oppvekstromanene hennes er av det mer berettende slaget, blir vi i tredje bok emosjonelt berørte av Goggens skjebne. De fleste av oss har behov for beskyttelse, men også behov for å gi beskyttelse. At det går galt med en ungdom vi gjennom flere bøker på sett og vis har knyttet oss til, er opprørende.

Oscar og den rosa damen, av Eric Emmanuel Schmidt: Vi er tilbake til det grunnleggende gale i at barn dør. Oscar er 10 år og dødssyk. En omsorgsperson gir ham i oppgave å fortelle om ti år for hver dag som går, og slik får han leve livet helt til han blir gammel mann. Denne lille boken kan leses av både større barn og voksne, og er designet til tåreflom. (Les omtale)

Faen ta skjebnen, av John Green: En tenåringsjente får kreft og møter en tenåringsgutt med kreft, you do the math. Nok en sykdomsbok, altså, men vel så viktig er vennskap, kjærlighet og evnen til å leve mens man kan. - Helt uten klisjeer. Trist og rørende i seg selv, men en plot twist overrumpler leseren og gråten er et faktum. (Les omtale)




Andre tips? Kommenter gjerne!


Les også: Nasjonalbiblioteket har skannet flere av bøkene, se (Sommerlandet, av Eyvind Skeie), (Farvel, Rune, av Marit Kaldhol) og (Ei hånd å holde i, av Vigdis Rabben).









2.2.19

De udødelige, av Chloe Benjamin

Sommeren 2018 leste jeg en bok jeg likte så godt at jeg tenkte det var best å vente med å omtale. La den sette seg, liksom. Ikke bli overveldet av den øyeblikkelige euforien. Et halvt år senere har jeg mistet mye av selve opplevelsen, jeg husker ikke lenger så godt detaljene, men jeg sitter stadig igjen med følelsen av å ha blitt underholdt på positiv måte. Denne boken unner jeg deg å lese!


De udødelige, av Chloe Benjamin
Utgitt på norsk i 2018. USA. Roman.
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.
Dette er begynnelsen, og så kommer alt dette andre, og særlig det uunngåelige. Døden. 

I hver sin del fortelles historien om Simon, om Klara, om Daniel og om Varya. - Høyst forskjellige som personer og alle historiene fortelles gjennom ulike tilnærminger. Like fullt, alle er påvirket av dødsdommen de ble gitt som barn. 

Noen har levd som hver dag er den siste. Noen har levd uten å tenke konsekvenser. Andre har hatt det for travelt med å rekke over alt før det er for sent. Og andre har brukt livet på å fortrenge, fornekte, en indre trass, for hvorfor tro på en spåkvinne. Bare levd halvveis; for hva er vitsen, hva er meningen, hvorfor gjøre noe.

Forfatteren har delt romanen nokså strengt inn i fire deler, men ofte flettes de andre søsknene inn i hverandres historier. Slik er det jo, ingen lever uten påvirkning fra andre, aktivt eller passivt. På samme måte er alle påvirket av sine foreldre, den strenge moren og faren som opphøyes etter sin død. Personlig fattet jeg kanskje mest interesse for søsknenes ulike syn på foreldrene, og hvordan disse relasjonene forandret seg over tid. Skjønt, ingen av de fire har det samme forholdet til de eller hverandre. 

Simon flytter tidlig ut. I søken etter sin sanne identitet haster han mot San Fransiscos homsemiljø. Med glupsk appetitt på livet ser han seg ikke tilbake, forlater alt og alle. Bare søsteren Klara tar han med seg. Og så går det som det må gå, enten fordi han lever uten tanke for morgendagen, eller fordi alt er forutbestemt. Akkurat som det samme skjer for Klara som lever av å fortrylle sitt publikum med magi, Varya som forsker på aper og for familiefaren Daniel med alt for mye ansvar. 

Dels er romanen provoserende i språkbruk og kontroversielle tema og livsstiler, men først og fremst er underholdningsverdien stor og, beklager et loslitt uttrykk i bokomtalesammenheng, tankevekkende. I det store havet av ferielitteratur vil denne romanen gi deg det lille ekstra i leseutbytte. God fornøyelse!





Les også: Liker du denne vil du nok også like (Tørk ikke tårer uten hansker, av Jonas Gardell) og (Nattens sirkus, av Erin Morgenstein).

Kilde: Leseeksemplar.

31.1.19

Samlede dikt av Catullus (gjendiktning: Grip/Hagerup)

Les en diktsamling med innslag av humor og eller glede, var oppfordringen fra Anita. Hennes diktlesesirkel er på andre året, og januar måneds utfordring var altså humoristisk lyrikk. Jeg har siden dette ble kjent klødd meg i hodet, fullstendig i uvisse. Dikt skal da vitterlig være knusende vonde og etterlate leseren med blødende hjerte og øyne blendet av tårer. I hvert fall mitt hjerte og mine øyne.

Unntakene er få. Den eneste morsomme diktningen jeg har lest beregnet til voksne er ført i pennen av Hal Sirowitz. Hans Sa mor og Sa terapeuten min ble oversatt til norsk av Erlend Loe på nittitallet, og i 2012 omtalt her på Ellikkens bokhylle. Loe er for øvrig en av svært få forfattere som lykkes å få meg til å le, så også med Sirowitz sine tragikomiske dikt. 

Nå har jeg et nytt navn på listen: En eldgammel romer med teft for fornærmelser.




Samlede dikt, av Catullus
Gjendiktet av Johann Grip og Henning Hagerup
Utgitt i 2018. 116 dikt, kommentarer og etterord.

Gaius Valerius Catullus ble født inn i rikdom og makt i Romerrikets Verona. Det offisielle fødselsåret er satt til 84 før Kristus, og han diktet frem til sin død i år 54 f.Kr. Antikke kilder hevder han døde av utmattelse. 

Det er i alle fall ikke helt utenkelig, for gjennom sin diktning røper han stor appetitt på livet og alt det har å by på, helst av legemlige gleder. 

Den ravgale, utpulte jenta
krever hele ti tusen av meg,
hun med den heslige nesa,
den ødsle Mamurras venninne.
Dere som passer på jenta,
kall på venner og leger;
det er opplagt at jenta ikke er frisk
og aldri har sett seg selv i et speil.

Catullus stod i bresjen for de nye dikterne, neoterikerne, som hentet inspirasjon fra de den gang to hundre år gamle hellenistiske diktene. Den nye lyriske bølgen stod i skarp kontrast til datidens tradisjonelle fortellinger med langtekkelige epos med stadige kriger mellom helter og guder. Neoterikerne skrev heller korte dikt proppfulle av intense følelser og med hendelser fra det daglige liv. 


Den fremste av neoterikerne var som nevnt nettopp Catullus, hyllet i sin samtid og inspirasjonskilde for senere generasjoners diktere. Ovid, Vergil og Horace for å nevne noen velkjente. 

Catullus sine dikt ble gjenoppdaget i 1300 da hans samling ble funnet i hans fødeby Verona. I 1472 ble den første trykte utgaven utgitt. De fleste diktene sies å ha blitt bevart, men enkelte endret gjennom flere omganger kopiering og mer eller mindre innrømmede korrigeringer underveis. 

Johan Grip og Henning Hagerups oversettelse av Catullus samlede dikt ble første gang utgitt i 1996. I fjor ble en ytterligere gjennomarbeidet utgave lansert på markedet, også med kommentarer og etterord. Her fortelles om en krevende, men først og fremst morsom prosess, i all dens galskap, satire og ord man vanligvis ikke ønsker å sette på trykk. 


Følgelig er det også overraskende morsomt å lese. Det er rett og slett såpass drøyt at det, hva annet kan man vel kalle det, friske språket gjør leseren fullstendig forfjamset. Her er tirader ut av en annen verden, råskap man knapt nok har lest tidligere og kraftige, verbale sleivspark man nesten ønsker man var tøff nok til selv å uttale til en eller annen uheldig utvalgt. 

Av 116 dikt er de fleste korte, noen få er utformet som en slags dialog, drama om du vil, og et par er lengre tekster. (Denne artikkelen) tar for seg det mer skrivetekniske i diktningen. Alt fra dårlige venner, utro elskere og korrupte politikere får gjennomgå, for mer harmoniske, neddempede tekster er i fåtall. 25 av diktene er med Catullus hjertes utkårede i fokus. Lesbia, eller Clodia som hun egentlig het, var fra den greske øyen Lesbos og gift med Quintus, også han hyppig nevnt i Catullus diktning. Vi følger deres forhold, fra stormende, ektefølt forelskelse, til tristesse, hjertesorg og bittert hat. 

(...) 
Vil dere våge alt dette med meg,
og alt som må falle himmelen inn,
gi da en liten, men ytterst uvennlig
beskjed til min kjære.  
La henne trives med horebukk-flokken,
hun omfavner lett tre hundre av gangen,
hun elsker dem ikke, men sprenger ustanselig
lendene på dem. 
Min kjærlighet kan hun se langt etter nå,
for hennes skyld har den falt lik en blomst
som i kanten av engen blir truffet av plogen
idet den passerer. 

Diktene er grunnleggende enkle å forstå selv i 2019. Ukjente stedsnavn og referanser til personer forklares i gjendikternes kommentarer bakerst i boken. Ord og uttrykk som Pimpstein og Reddik og breiflabb er ikke dagligdagse, men med noe fantasi ser leseren fort tegningen. 

Catullus må ha vært et fyrverkeri av et menneske; for et liv han har levd, for noen fornærmelser han har ropt! Det er så drøyt, så forfjamsende, så rått og overraskende morsomt. Ja visst, hans samlede dikt har vært en glede å lese. 




Les også: Informasjon om Anitas diktlesesirkel og lenker til andres diktinnlegg samles på (denne siden).

Kilde: Leseeksemplar.