Gul bok, av Zeshan Shakar

Noe av det morsomste jeg har gjort som bokblogger er å hause opp Zeshan Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei. Ikke bare var Beathe og jeg blant de første som leste boken, vi fikk også ansvaret for å fremsnakke den i forbindelse med Bokbloggerprisen. 

Resten er historie, som det så fint heter. Tante Ulrikkes vei ble en skikkelig snakkis og Bokbloggerprisen var en av flere anerkjennelser. Den ble til og med oppført på teaterscenen, også det med stor suksess. 

TUV var sabla god, historien var sabla viktig å fortelle. - Og alle maste om oppfølgeren, sant. 

Gul bok, av Zeshan Shakar

Norsk roman. Utgitt i 2020.

I den vanskelige andreboka følger vi ikke Mo og Jamal videre, både til min og sikkert tusenvis av andres skuffelse. Så nært knyttet lot forfatteren oss bli til skikkelsene i første roman. Nok en skuffelse er uunngåelig når Gul bok ikke evner å engasjere oss emosjonelt. 

Her spiller forventninger en sterk rolle. Vi forventer noe bygget på vår leseopplevelse av Tante Ulrikkes vei. Gul bok er langt mer nøktern og fremstår til sammenligning mer blodfattig. Dette er selvsagt høyst urettferdig. At det rent fortellertekniske med noe vilkårlige innslag av ordlek og bildebruk ikke helt harmonerer med øvrig tekst, kan vel og merke lettere kritiseres. Heldigvis er det ikke graverende nok til å undergrave budskapet.

Vi følger twenty-something Mani som for lengst er ferdigutdanna økonom. Hans ambisjon er å lande en statusjobb i en av the big four, men tross innkallinger til det ene jobbintervjuet etter det andre får han aldri tilslag. - Ikke før han tilbys en stilling i Oppvekstdepartementet.

Det er en glede med bismak. Mistanken om å ha blitt innkvotert grunnet sin etnisitet overskygger lettelsen over å ha en jobb å gå til. Mani er ikke ansatt på grunnlag av hva han kan eller gjør, men i lys av sin bakgrunn, sitt utseende, sin merkelapp. Dette noe han ikke kan noe for, men som likevel vekker en forventning blant andre. Mani er sine overordnedes glansbilde, noe byråkratene kan sole seg i oppover i hierarkiet. 

Små drypp av mistanke, en uggen følelse, mindreverdighetskomplekset forsvinner ikke tross gode karakterer, utallige overtidstimer eller levestandard over evne. Mani er et barn av innvandrere og har en fot i hver leir. Østkanten møter vestkanten, byråkratiet møter kebabsjappa. Jakt etter status for å tekkes kjæresten, ære familien og tilpasse seg kolleger. Leve sitt eget liv, men samtidig alltid prioritere foreldre. Fortielser og løgn, alt for å passe inn til tross for en definert annerledeshet. - I begge leire.

Gul bok glitrer best i sin formidling av dette evige dilemmaet, selve livsløgnen. Ikke glem hvor du kommer fra. Slik kan vi både iaktta og gjenkjenne, lære og forsøke forstå. Shakars evne til formidling av flerkulturell kollisjon, rikdom og elendighet er beundringsverdig og vel verdt å applaudere.

Les også: Vårt intervju med Zeshan Shakar. Her finnes også lenker til øvrige TUV-bloggerier.

Kilde: Boken er lånt.