14.7.16

Fars krig, av Bjørn Westlie

Jeg har nylig lest en bok jeg ikke hadde tenkt å skrive noe om, kun nevne i et annet innlegg. - Men jo flere dager som har gått, jo sterkere har jeg kjent behovet for å skrive om den. 


Fars krig, av Bjørn Westlie
Norsk. Sakprosa. Utgitt i 2008. Belønnet med Brageprisen i klassen faglitteratur/sakprosa.

Bjørn Westlie. - Forfatter, journalist og historiker. I denne boken først og fremst sønn. Med flere sakprosa om andre verdenskrig på merittlisten, utga Bjørn Westlie i 2008 en høyst personlig sakprosa om sin far og hans opplevelser under krigen. 

Gjennom hele oppveksten hadde han et svært anstrengt forhold til sin far Petter. Problemene eskalerte ytterligere da han nådde voksenlivet. Ikke at faren hadde gjort ham noe vondt. Ikke direkte. Problemet var hans fortid som nazist og frontsoldat under andre verdenskrig, erfaringer og holdninger han i ettertid aldri egentlig tok avstand fra. 

Bjørn selv, sønnen, reagerte med å melde seg inn i AKP og jobbet som journalist i Klassekampen. Avstanden virket uoverkommelig. 

Etter flere år med liten eller ingen kontakt får sønnen oversendt en samling kassetter, spilt inn av sin far. Her beretter han om sine opplevelser under krigen og fabulerer rundt opptakten til det hele, og hvor han står i dag.

Tiden går, og omsider er sønnen villig til å lytte til sin far. Kassettene først. Deretter en forsiktig tilnærming ved samtaler om krigen. På avstand følelsesmessig, så godt det lar seg gjøre, men likevel. Tiden renner ut for de begge. Skal et slags far- og sønn-forhold opparbeides, og skal alle spørsmålene få svar, må det skje nå.

Men kan man egentlig noen gang virkelig forstå? Og enda viktigere, tilgi?

Forfatteren holder en stram linje der han gjengir sin fars handlinger og opplevelser på vei til og i Ukraina. Nøkternheten i det hele er meget gripende i all sin enkelhet. Det konkrete handlingsforløpet uten svulstige eller emosjonelle krumspring og utbroderinger, understreker dette. Leseren tvinges til å lese mellom linjene, og det er intet annet vi heller vi.

Den underliggende tematikken, det vanskelige forholdet mellom far og sønn farger leseopplevelsen. Sønnen beretter en historie om en far han umulig kan forholde seg til. Sannheten er for brutal, for umenneskelig. Det bryter med all fornuft og all medmenneskelighet. Alle verdier sønnen har brukt mye av sin tid på å kjempe for. Så veksler han også mellom ønsket om å fortsatt fordømme ham, eller å lete etter formildende omstendigheter. Kanskje var det slik at han ikke drepte noen. Kanskje var det slik at han bare ville sitt lands, sitt folks, beste. Kanskje.

Han vil jo tross alt, når alt kommer til alt, for alltid sin fars sønn.

11.7.16

- Å spille boule i Frankrike

Vi våkner opp med sug i magen, lett nervøse og med rastløshet i kroppen. Vi kaster i oss morgenferske bagetter, noen slurker espresso og rasker med oss ti liter vann i småflasker. Det er tross alt nærmere 40 varme ute. Fornuftige, heldekkende sko, solhatt, anstendig overdel og shorts som rekker nedenfor knærne. Vi sjekker for sjuende gang at vi har med alle kuler, ordentlige griser, kluter og målebånd. Det skal ikke stå på utstyret i alle fall.

Og målet er å kanskje unngå fanny. Ikke vinne kamper, er du gal, men i det minste få poeng. Ett, eller to, kanskje fem? 

Legendariske Parc Arson i Nice. En bitteliten restaurant serverer den lekreste, mest velsmakende gravlaks jeg har opplevd. Det er MIN perle.

Vi braser ut døren, krangler åpenlyst på gaten mens man kaster seg inn i bussen, forfjamses over hvor lite penger bussjåføren krever til billett, og kikker frenetisk ut vinduet for å følge med på holdeplassene. Går av alt for tidlig, men vi er ute i god tid. Klokken er altfor lite, men vi vet ikke helt når registreringen starter, og ikke pokker om vi har reist helt fra Norge uten å rekke fram i tide. Dessuten rekker vi en matbit på en kafe. Vel, vi rekker å ta i dørhåndtaket akkurat i tide til at servitøren sier at kjøkkenet er stengt for matservering. Vi tusler slukøret innom den lokale sjappa og rasker med oss tyrkiske kjeks og marokkanske nøtter. Enda er det tre timer igjen til det starter. Tror vi i alle fall. Det er førti grader ute. 3 kilometer fra stranda, og med sekken full av jern. 

Etter en time tusler vi sakte opp den siste bakken. Lyden av sirisser slår imot oss, men ingenting slår synet av fransk petanquebane. Bane etter bane etter bane, bare adspredt av noen trær som gir himmelsk skygge fra den ubarmhjertige solen.


Vi kaster noen kuler for å teste underlaget. Finner feelingen. Gir utløp for all energien som unektelig er i ferd med å svettes ut. Ni av ti flasker er drukket opp. Nøttene ligger smadret inni kulebagen, og kjeksene. Vel, kjeksene ville smakt bedre med norsk sommer.

Likevel er det verdt det, for man skal spille boule i Frankrike.

Vi står allerede i køen da de første i arrangørklubben ankommer. De snakker rasende fort på fransk mens de gløtter bort på oss og ler. Vi holder frem våre lisenser mens de ser på oss og ler litt til. Vi skjønner ingenting, utenom ett ord. Norvege. Etter en halvtime har de plottet inn navnene våre på dataskjermen. I alle fall det vi med litt, eller ganske mye, velvilje tolker som våre navn. Vi betaler ingenting. Eller litt, men likevel ingenting. Ikke egentlig. 

Det er arrangørene, og det er oss. Familien fra Norge alle ler av. Vi tar frem kulene. Latter blir til smil. Det er hyggeligere. Vi hamstrer mat og drikke fra petanqueklubbens kafe og sitter til vi blir øre av sirissmusikk. Etter en time kommer det noen.

Vi slipper å spille alene.
Kjære landsmenn. Dere skulle bare visst...

Etter enda en time kommer de andre. Proppende frem som fra intet, med to kuler i hånda, bar overkropp, paddeflate sandaler og shortser godt oppfor knehøyde. Igjen surrer ord som Norvege i luften. Vi svelger.

Det er unektelig noe svært særegent med å stille i fransk turnering som familielag. Som et familielag fra Norge. Det gjør noe med selvtilliten.

- De er dritgode. Bare se på dem!, sier pappaen. - Vi har ikke sjans!

Ikke mange ville valgt å gå fra Antibes til Juan-les-Pins for å lete etter en petanqueklubb ute på Cap'en. Je ne regrette rien.

Vi er enige. Her gjelder det å unngå nullen. Simpelthen bare overleve.

Vi får grisen uten å lotte om den. - Sånn gjør vi det i Frankrike, sier de. En kvinne på laget. Jeg ser rundt meg. Det trekkes om å begynne. Jeg er uenig med meg selv om jeg skal anse meg selv som et eksotisk innslag eller en ubetydelighet. 

- Quelle age, spør de pappaen og peker på guttungen. Hever et øyebryn og konsentrerer seg om alt annet. Også alt annet enn å spille. De eksperimenterer. Fjaser. Tar meg ikke i hånden. 

Så jeg stiller meg i ringen. Setter meg på huk. 40 varme gjør noe med ødelagte, giktiske ledd. Plutselig fungerer jeg. Jeg ser grisen i det fjerne og dør inni meg mens jeg legger første kulen. Den forsvinner bak gris. 

- Full krise, sier den eneste mannen på laget. Laget er allerede i full oppløsning. 

Motstanderne avbryter motvillig sin livlige samtale og skyter. Mot et norsk familielag er det bare å skyte på alt. Tre runder, fiks ferdig. Carreau. Selvsagt. Noe annet ville vært utenkelig. 

Kvinnerekruttering er et problem innenfor petanque. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor. Uansett, legg merke til skjorta til han i midten!

- Det er vel ikke krise enda heller da, glefser jeg mens jeg igjen setter meg ned i ringen. Litt mer støl i lårene nå, men jeg er fremdeles ikke på veltestadiet. Denne gangen har jeg lært. Justerer farten akkurat nok til å ligge med poeng. Skytteren, eventuelt den egentlige leggeren, går til ringen for å skyte igjen. Men denne gangen avbryter han ikke samtalen. Han skravler og ler og vi hører Norvege og jeg gremmes og guttungen måper og pappaen fortviler, og. Så skjer det. Han bommer. Det blir stille. Stille først, så kjefting. Smelling. Masse gåing frem og tilbake. Det smeller selvsagt på tredje kule. Carreau. Vi legger på nytt. Ikke nok til poeng, men nesten. 

- Vi legger en til, sier jeg. Leggeren. - Nei, sier pappaen. Skytteren. - Vi må skyte. En kule mindre er et mindre poeng imot

Jeg skjønner det ikke da, men senere, etter elleve turneringer i Frankrike, begynner det å gå inn. Det handler ikke alltid om hvor mange kuler det andre laget har igjen, men hvor mange poeng de potensielt kan få. Den norske carreau-maskina slår til. Hamrer løs. Vi ser motstanderne langsomt, men utvilsomt blir mer alvorlige, bommet tilgis ikke med det første. 2-0 til familielaget fra Norge.

Av og til må man velte seg ned skumle skråninger og risikere slanger, bare for å få litt kjærkommen skygge.

- Hah! Norvege! sier tilskuerne som etter hvert begynner å strømme til. Av og til får vi applaus. – Men vi tør ikke klaske for mye hender eller smile eller gud forby, juble. Motstanderne er iltre. Sier de ligger når de ikke ligger. Pappaen måler, han er mann og innbyr tross alt til litt respekt. Men selv linjer som ikke var døde i runden før, kan være døde i neste om motstanderne roper høyt nok om det. Vi banner på norsk og nikker ok på fransk. 

Vi er ultrafokuserte. Smertelig klare at et eneste miss kan kaste oss på hodet og ræva ut av kampen fortere enn man ante var mulig. Vi gjør seks kuler, men får likevel tre poeng imot. Vi halser oss videre, tvinger oss til å bruke tid, legger mer enn de andre gjør. Skyter mest for å unngå for mange poeng imot. Sliter ut skytterne. Står på vårt og lar de krangle med seg selv. 

Fjorårets høydepunkt. Europetanque i Nice. Her vant ikke familielaget fra Norge.

Så skjer det. Vi vinner. Sekundet etter er motstanderlaget framme med de kjappeste og slappeste håndtrykk vi har opplevd, med ild i blikkene og ute av parken før vi får summet oss til å smile i skjegget over seieren. Lagets minste blir lagets største når han spaserer mot sekretariatet med lappen og viser tommel opp-tegnet. Vi er videre. De andre er ute.

Slik er det. Ubarmhjertig. Taper du er du ute. Vi reiste ikke helt fra Norge bare for å ryke ut i første. Plutselig er det ikke så ille å høre på mumlingen om Norvege. I neste kamp får jeg attpåtil et luftkyss på hvert kinn. 

I tredje runde får vi ikke lenger grisen. Vi må trekke om den. 

Vi spiller boule i Frankrike.


- Og ja. Vi vant. Vi vant penger i Frankrike.




Øyeblikket ble opplevd i Cannes-området sommeren 2015. Alle bilder er tatt i løpet av samme sommerferie treningsleir. Av de 14 dagene vi tilbrakte Cannes/Antibes/Nice spilte vi 11 turneringer. Noen kaller det galskap. Vi svarer at vi lever livet. 

For mer petanquerelatert bokblogging, trykk på emneordet under. Ja, også besøk petanque.no!

8.7.16

Auschwitz | Fars krig

I mai besøkte jeg Auschwitz for første gang. To måneder er gått, og fremdeles er jeg preget av de få timene vi tilbrakte der. Det gjennomførte djevelskapet er tungt å fordøye. Umulig å inn over seg. Du leser, ser og hører, helt fra barnsben av, utallige bøker og minst like mange TV-dokumentarer.


Aldri før har mitt behov for å forstå, vite og sette elementene sammen vært sterkere enn nå. Jeg har brukt flere uker på å fordøye innholdet i Laurence Rees sin anerkjentesakprosa Auschwitz. Nazistene og den endelige løsning. - Forsøke forstå hvordan det var mulig. Hva som fikk mennesker til å initiere, begå og bidra til historiens verste forbrytelse. Nazistene selv, men også de allierte, som visste, men valgte å ikke foreta seg noe. Hvordan hatet til jødene og andre minoriteter kunne akkumulere så til de grader at selv mannen i gata så på de som dyr. Hvordan politikere og tidligere soldater kunne brytes ned, psykisk og fysisk, til å være ute av stand til å yte den minste form for motstand.

Og kanskje, det vanskeligste av alt: Forsøke forstå hvordan man kunne fungere som ansatt i en leir som Auschwitz. Hvordan tanker om det umenneskelige i det hele måtte holdes inne i deg, helt til du en dag lærte deg til at slik måtte det være, og dette var det riktige. «Vi drepte kanskje uskyldige, men vi reddet menneskeheten.» Tanker som forble værende selv mange tiår etter krigen.


Eller forsøke forstå hvordan enkelte jøder, polske aktivister, slavere kunne fungere i jobber som kapoer eller ryddearbeidere i krematoriene. Man slutter å tenke. Man kan ikke tillate seg annet enn å fokusere på å overleve.

To måneder etter besøket, to uker etter lest bok, forstår jeg fremdeles ikke. Så jeg leser enda en bok. Fars krig av Bjørn Westlie er memoarer med utgangspunkt i hans fars opplevelser som soldat på Østfronten, solid forankret med fakta og rikholdige referanser. Også han forsøker å forstå. Han har brukt et helt liv på det, men det er fremdeles ufattelig.

Men det skjedde faktisk. Vi må aldri glemme. Aldri slutte å protestere når vi ser antydninger til samme holdninger som den gang fikk lov til å vokse frem og kulminere i det reneste mareritt.

Å skrive om bøkene føles uvesentlig, annet enn å innstendig oppfordre til at de også blir lest av andre. La meg heller skrive om hvordan jeg opplevde Auschwitz. For selv om bøkene var vonde og vanskelige, kan de ikke måle seg med virkeligheten.


Høflige, avventende smil før vi entret Arbeit Macht Frei-portalen ble umiddelbart endret til nesten uttrykksløse ansikt. Fornedrelsen, hatet, redselen flommer over deg, og kroppen reagerer med å holde det på avstand. Akkurat som fornedrelsen, hatet og redselen ble forsøkt holdt i sjakk for mange, men likevel få, år siden.

Forsvarsmekanismen bryter sammen når gruppen går inn i blokken med hår. Kvinnehår, ungpikehår. Alt håret som brutalt ble klippet av kvinnelige fanger ved ankomst. Mange av de ble sendt direkte til gasskammeret. Frarøvet sine liv uten å ha gjort annen forbrytelse enn å være av annet blod.

Og du ser håret. Kjære Gud, alt håret. Kilovis av hår, fletter, og likevel er det bare en liten brøkdel av alt som ble klippet av.
«Husk. Alt det dere nå ser har tilhørt noen», sier guiden.
Og brillene. Kokekarene. Et helt rom fullt av bare sko. Og barnelekene. En liten babyjakke strikket med kjærlighet og fremtidshåp. Kjære Gud, alt vi ser har tilhørt noen.

Nummenheten gir slipp. Hjertet brister. Tårene er umulig å stanse.


Likevel fortsetter du gjennom Auschwitz sine brosteinsbelagte gater. Passerer doktor Mengeles dødssykehus, titter bort på Rudolf Høss sin kommandantbolig, bøyer hodet ved oppstillingsplassene. Du vet. Der man ble stilt opp for å bli slaktet. Ber en stille bønn om fred, toleranse og rettferdighet inne i mursteinsbygget mange ble tvunget inn i, men få fikk forlate. Dere går i samlet flokk inn i gasskammeret, du tar bilde av krematorieovnene. Stenger av.
Menneskehet, hvordan kunne vi?
Og når du tror du ikke kan bli mer rystet. kvalm. redd. fortvilet tar gruppeguiden deg videre en liten busstur til der pusten for alvor slås ut av lungene dine.


Birkenau. Dødsleiren.

Kilometer etter kilometer med piggtrådgjerder og brakker. De fleste er brent ned i desperasjon etter å slette alle spor, eller står ribbet igjen, til minne om etterkrigstidens desperate jakt etter materiale for å bygge nye hjem for alle de som ble frarøvet sine hjem ved deportasjonen.

Området er stort, så ubegripelig stort.

Du fryser. Vinden uler rundt deg. Det er ingenting å skjule seg bak. Så vi går. Går og går og går. Stopper ved ankomstrampen der folk ble delt inn i grupper. Noen for å arbeide. Andre for å dø. Barn som aldri fikk lov til å vokse opp. Angstfylte mødre som løp etter barna som ble tatt fra de. Skutt på flekken. Slept bort. Sterke unge menn som snart skulle bli avmagrede og utmattede. Helt til også de dør.

To rekker. En inn bak piggtrådgjerdene. Til venteværelset. En inn i den umiddelbare, udiskutable død.
- Her frue, legg klærne pent sammen et sted du vil finne de igjen. Knyt skolissene sammen. Hold ditt barns hånd, ikke mist henne av syne. Gi meg gullsmykket ditt. Stå der slik at vi kan klippe av håret. Du er full av lus. Så, av sted. Gå inn, dere skal desinfiseres.
Tusenvis av mennesker ble samlet ved kanten av disse jordhullene, skutt og dyttet ned. - Og ihjelgassede mennesker, før krematorieovnene gjorde mennesker til aske. Mennesker. Nå vokser det blomster der. Det er håp.

Kilometer etter kilometer etter kilometer med brakker, piggtråd og gjørme. I dag vokser blomster langs dødsgravene. Blomster, foret med menneskeaske og tårer. Fugler flyr over slettene.


Og vi går. Går og går og går. Kilometer etter kilometer. 

Mens vi stod i Birkenau og forsøkte ta inn over oss de nedbrente ruinene av et gasskammer, la jeg merke til en samling stein samlet til et hjerte. Det rører meg fremdeles.




Relaterte bokomtaler: 


4.7.16

Pausepetanque II


Knappe to uker har gått siden forrige pausepetanque, og jeg har ikke annen råd enn å utsette bloggingen med enda et petanquerelatert innlegg. Denne gang har jeg i det minste noe skikkelig å melde, tross null bokrelevanse. 

Jeg mener. Hvor mange bokbloggere der ute kan skryte av å være norgesmester? Og enda råere: Hvor mange bokbloggere der ute har vunnet KONGEPOKAL...?

Atte jeg er så glad...! Egentlig gir jeg meg ende over og har bare lyst til å si Aaaaaaaaaaaaaah! Selv etter en drøy uke tar jeg meg selv i å stirre tomt ut i luften og smile fårete. Mine makkere for dagen, mednorgesmestere og medkongepokaleiere, er forlengst opphøyd som guder og vitrineskapet vårt har aldri vært vakrere.

Men altså. Tenker det forklarer det meste av manglende sider lest, mangel på energi og mangel på tid.

Heldigvis er det snart ferie. Rettere sagt treningsleir i Frankrike. Petanque, assa. Petanque.

22.6.16

Pausepetanque



For tiden opptatt med å spille og arrangere
Norgesmesterskapet i Petanque

Frem til neste innlegg kan dere nyte glimt fra fjorårets NM, og/eller lese dere opp på vår fantastiske sport/hobby/idrett på petanque.no.

Spent hilsen,