Gravstille, av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason, hvis navn man skal slite med å uttale riktig men likevel aldri vil glemme, er en islandsk forfatter som i løpet av 2000-tallet har gjort seg sterkt bemerket – og meget populær – med sin serie om etterforskeren Erlendur Sveinsson.  Ni av hans bøker er utgitt på norsk, jeg har lest fire av disse. Sist ut er Gravstille som øyeblikkelig ble min favoritt.

Gravstille, av Arnaldur Indridason

I et barneselskap dukker det plutselig opp en menneskeknokkel. Et av barna hadde funnet beinrester i et byggefelt like ved huset og det viser seg å stamme fra mange år tilbake. Likevel finner Erlendur Sveinsson gåten interessant og setter alle kluter inn for å finne ut hvem den avdøde var, og om han eller hun ble tatt av dage. Spor leder oss tilbake til andre verdenskrig, til en familie sterkt preget av fattigdom, sykdom og vold.

”Man skammer seg for å være en slik manns offer, forsvinner inn i total ensomhet og lukker seg for alle, til og med barna sine, fordi det siste en vil, er at noen, særlig barna, kommer helt inn. Og der sitter man og stålsetter seg til neste angrep som kommer uten forvarsel og er fullt av hat på grunn av noe en ikke forstår, og hele livet blir en eneste lang venting på neste angrep, når kommer det, hvor kraftlig blir det, hva er anledningen, hvordan kan jeg styre unna? Jo mer jeg gjør ham til lags, dess mer avskyr han meg. Jo mer underdanighet og angst jeg viser, dess mer hat føler han overfor meg. Og hvis jeg viser motstand, får han en grunn til å banke livskiten ut av meg. Det fins ingen rett måte å gjøre noe på. Ingen.

Til det eneste man tenker på, er at det må bli en slutt på det og at det ikke betyr noe hvordan det skjer. Bare det blir en slutt på det.”

Det ble gravstille rundt dem.

Gravstille. Et lite ord som inneholder all verdens avmakt, sorg og fortvilelse. Kanskje den vondeste boken i Arnaldur Indridassons romanserie er like tung og vond som tittelen røper. Kriminalgåten og Erlendurs personlige problemer blir nærmest uvesentlige bihistorier. Det er historien om familien som virkelig bærer boken. Gravstille er en dyp tragisk fortelling om vold og skjulte hemmeligheter innad i familien. - Det gjør fysisk vondt, også for leseren.

Erlendur og hans gåter

Dette er altså den fjerde boken jeg leser av Erlendur og hans kompaner. Den tungsindige, dystre Erlendur er hovedperson i tre av fire. Unntaket er Irrganger hvor det er Elinborg som styrer skuten mens sjefen er i hjembygden for å ta et oppgjør med barndommens traumer.

En dramatisk vinterkveld i full snøstorm mistet den 10 år gamle Erlendur hånden til lillebroren. Det er det siste de ser av han, og Erlendurs skyldfølelse vil for alltid henge ved ham og prege hans liv.
Som voksen lukker han seg for omgivelsene og dyrker ensomheten. Han skiller seg fra sin kone etter få års ekteskap og forsøker for sent å redde forholdet til sine nå voksne barn, Eva Lind og Sindri Snær. Begge har sine utfordringer, særlig datteren. Erlendurs personlige tragedie og hans egne familieproblemer driver han ut i et stadig mer dedikert forhold til sin jobb som etterforsker. Også på fritiden etterforsker han saker som dukker opp i kjølvannet. Felles for de alle er at dette er gamle forsvinningssaker.

De egentlige etterforskningssakene har alle en historisk bakgrunn langt tilbake i tid. Arnaldur Indridason er befriende nøktern. Mens andre kriminalforfattere lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, serveres vi kun tilbakeblikk. Vi hører kun om hendelsene. Vi er ikke der.

Det hele er uvanlig nøkternt skrevet. Stille og rolig løses kriminalgåtene. Erlendur er en mørk og tung figur, og bøkene hans adopterer hans sinnsstemning. Ei heller lettes det av frodige og ville naturskildringer slik man kunne forvente av islandske romaner. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Persongalleriet er snevert og oversiktlig, alle direkte knyttet til Erlendur. Barn og kollegaer. Først og fremst blir hans datter flettet inn i historiene. Hennes liv som rusavhengig gir en ekstra byrde til hans liv, samtidig som han tynges av skyldfølelse og holdes oppe av farskjærlighet. Erlendur dedikerer seg til sin jobb som etterforsker, og setter sin lit til etterforskerne Elinborg og Sigurdur Oli. Flere har han ikke plass til i sitt liv.  Kollegaene er rake motsetninger. Elinborg er traust og fornuftig. Sigurdur Oli er umoden og til dels lite sympatisk. Den ene er kontaktsøkende, den andre holder avstand.

Det ufrivillig humoristiske ligger i navnene som i andres øyne ikke kan hjelpe for å fortone seg komisk. – Forstyrrende, i alle fall i begynnelsen, det er ikke til å unngå. Du skal ikke ha lest mange sidene før du henger deg opp i hver eneste ur-ending og tar det med deg ut av boken og inn i hverdagen. Diagnoser det gjerne som Arnaldur-nevrose. - Dette problemet får stå på bokbloggerens regning.

Plottene er gjerne både underholdende og interessante, dog langt mer nedtonet enn i den sedvanlige kriminalroman. Noen vil verdsette det, andre vil kjede seg. Nøysomheten, den snevre økonomien, i historiene er befriende, men også vanskelige. Få uvesentligheter til tross, unntakene blir ekstra synlige og forstyrrende.

Arnaldur Indridasons styrke ligger først og fremst i det psykologiske aspekter. Dette mørket som oppsluker Erlendur, de indre demoner som driver ham til å løse kriminalgåter, men som likevel ikke gir ham noen fred.

Dette mørket hever Indridasons romaner opp fra det store krimhav. Gjør de til noe mer, tilfører de noe unikt, tross mangel på genuin spenning. Noen ganger heves romanene opp til overflaten, andre ganger godt over vannskorpen. – Men kanskje aldri helt opp til land.

-----------------------------------------------
Øvrige bøker lest:

Myren, av Arnaldur Indridason

En eldre mann blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker mistanker om mord. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet i leiligheten. Kan dette settes i sammenheng med drapet? (Les omtale...)

Fjellet, av Arnaldur Indridason

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne. (Les omtale...)

Irrganger, av Arnardur Indridason

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtektsdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? (Les omtale...)

Lest og ulest i 2013: April

I teorien er jeg leselysten som få. I praksis leser jeg knapt nok en eneste bok. Jeg vet ikke hva som skjer, kanskje det skjer for mye, kanskje jeg vil for mye, kanskje jeg ikke tar meg nok tid. Jeg tenker og drømmer om bøker hver dag hvert minutt, men store utslag på leselisten 2013 gir det ikke.

 

Mens jeg klagde fælt i mars måned over forsvinnende fire bøker lest, er status for april måned nærmest på minussiden. Tre bøker. Og det er inkludert en bildebok for barn, mind you and thank you very much.

 

Lest i april

1. The Slap, av Christos Tsioklos (Les min omtale)
2. Annas Himmel, av Stian Hole (Les min omtale)
3. Trash, av Andy Mulligan (Kommer...)

Det er her jeg føler et uimotsigelig behov for å forklare opp og ned i mente at jeg brukte uendelig lang tid på førstnevnte: The Slap, en 500 siders engelsk murstein som ikke en gang var spesielt engasjerende de første 250 sidene.

 

Bildeboken Annas himmel er skrevet og illustrert for barn men passer vel så godt for voksne. Vi har mye å lære av hverandre. Det tar ikke lange stunden å bla igjennom boken, men dette er en bok man aldri vil bli helt ferdig med. Denne kan man bla i inn i evigheten. Jeg leste, tenkte, gråt og skrev.

 

Ungdomsboken Trash ble anbefalt på det sterkeste av min sønn, og jeg anbefaler den gjerne videre. Utlest i går kveld og omtale in the making. I det minste inni mitt hode.

 

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg på dette tidspunkt må bryte sammen og innrømme at jeg overhodet ikke har klart å overholde min målsetning om å lese flere verker av Sigrid Undset. (Prosjektet) er stillestående. Kanskje vi ser en progresjon i mai måned?

 

- Men livet er jo ikke bare bøker. Det er tross alt litt mer enn som så. Jeg sier ikke det er mye mer, men litt. Det skal det ha.

 

For eksempel har jeg vært i Warzawa på vennetur i fire fabelaktige dager. Dette er en by som er glimrende for den slags aktiviteter. At 85 % av byen ble lagt i ruiner under andre verdenskrig er til å miste pusten av. At byen har bygd seg så til de grader opp igjen overgår all fantasi. Resultatet er en ren, pen og velholdt by med et yrende kafeliv og trygg og behagelig atmosfære.

 

 

I april har jeg også brukt masse tid, muligens ikke nok, på petanque. Trening og spilling. Det resulterte i turneringseier på tampen av måneden. I finalen greide jeg noe jeg aldri kommer til å greie igjen.

 

Motstanderne ligger med to kuler foran gris (mål), trolig er begge to poeng. Min makker for dagen, attpåtil samboeren min, har brukt opp sine skytekuler. Jeg, som er legger, må trylle litt for å redusere og forhåpentligvis attpåtil knabbe poeng. Skyt, sier han. Uææææh, sier jeg. – Men så skyter jeg likevel da. Lar det stå til, nærmest i blinde. Rett og fin arm, for all del, men jeg var dauredd.

 

Veldig greit at det ble foreviget på tape. Hvis du skal ofre noen minutter av ditt liv til å titte på petanque, la det bli dette klippet:

 

 

Jeg trodde jeg skulle dåne. Samboeren min dånte inni seg. Publikum strøk nesten med. Motstanderne visste nok ikke helt hva de skulle ta seg til.

 

I mai debuterer jeg med det norske flagg på brystet og det er både ekstremt skummelt og ekstremt morsomt. Still gjerne som heiagjeng om dere skulle finne på å legge pinseferien til Danmark.

 

-- Men livet er jo ikke bare reiser og petanque. Det er bøker også.

 

I april har jeg gledet meg stort over loppemarked hvor jeg hamstret (denne fangsten) og jeg har grått litt over loppemarkeder jeg har gått glipp av.

 

Jeg har latt meg ryste over (forlagets svar) på avsløringen av ugrei copy-and-paste-mentalitet i den bejublede ungdomsboken Nærmere Høst av Marianne Kaurin. Fantastisk bok (les min omtale), ikke-fantastisk svar på Bok-Karetes overraskende funn. All honnør til henne. Jeg syns ikke siste ord skal være sagt i denne saken.

 

Forfatterfruen tok initiativ til å opprette en egen (litterær kvinnekanon), hvor jeg bidro med (disse tre romanene). Menn bør lese mer av kvinner og om kvinner. Det er langt mer vanlig i omvendt rekkefølge, hvor dumt er vel ikke det?

 

Sist, men ikke minst. Vi kan ikke la det forbigå i stillhet. Jeg truet med å legge ut bilder, så da gjør jeg det. I begynnelsen av måneden traff jeg nemlig denne fin-fine buketten:

 

 

For noen fyrverkeri av noen damer! Gåttabanen, så bra mennesker! Supermorsomme, knallhyggelige og knasende fine. Ingen bokanbefaling kan skrives med større innlevd overbevisning enn dette: Jeg anbefaler ALLE å møte (Ingalill), (Solgunn), (Knirk), (Siljes Skriblerier) og (Bokstavelig talt). Hvis du lurer på hva vi bedrev samkvemstiden med, kan du ta deg en titt på (dette) eller (dette). Helst begge deler, faktisk.

Ikke gidd å gjette hvem som er hvem på bildene en gang, for det er jo slettes ikke sikkert dette er bloggerne. Så diskret er jeg, nemlig!

 

Få leste bøker til tross, april måned ble riktig bra på veldig mange måter. Mai kan fort bli minst like bra. Det gledes!

Annas himmel, av Stian Hole

Designeren, illustratøren og forfatteren Stian Hole utga nylig barneboken Annas Himmel. Med illustrasjoner og fotocollager gir han i boken ekstra liv til sin lille historie om Anna som er på vei til sin mammas begravelse. Anna tar med seg pappaen opp fra sorgens mørke dyp ut i et forundringsfullt eventyr. Med ord og bilder i fantastiske farger og uendelige detaljer er resultatet en nydelig bok om sorgbearbeidelse til trøst og glede for mennesker i alle aldre.

Boken har, langt fra uventet, høstet meget gode anmeldelser. Særlig har jeg lyst til å trekke frem NRKs Anne Cathrine Straume (les anmeldelse). Dette blir en annerledes bokomtale. Jeg har ikke kunnskap og begrep til å uttale meg om teknikken Hole anvender. Jeg har derimot erfaring nok til å formidle tanker og assosiasjoner som boken ga meg.

Annas himmel, av Stian Hole

Alle bildene, de ørsmå detaljene, uendelige i antall, beriker teksten. Alle de små filosofiske betraktningene gir mening til bildene. - Mening, men ingen fasit. Leseren må selv bearbeide alle inntrykkene underveis. Det er nettopp leserens assosiasjoner som gjør boken til noe større enn seg selv.

- Mening, men ingen fasit. Akkurat som livet. Livet gir flere spørsmål enn svar. La oss drømme litt, gi oss selv tillatelse til å ikke vite svaret på alt.

Hole skisserer en forsiktig gudstro og håp om et himmelrike, men ikke på den tradisjonelle måten. Hole belærer ikke barna, men oppfordrer til å tenke selv. Også de voksne som leser boken for sine barn. Akkurat som det ikke er noen fasit over hvordan man skal leve, eller bearbeide sorg.

Vi skal ikke frykte døden. Vi skal ikke frykte sorg. Vi skal ikke være redde for å møte mennesker som sørger. Vi skal være der for hverandre, hjelpe hverandre, leie hverandre. Hånd i hånd på livets landevei.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
jeg er solskinnet på det modne korn
jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke

(Ukjent)

Annas himmel er en ytterst vakker barnebok. Leseren oppdager stadig noe nytt. Boken bare fortsetter å vokse og vokse. Barn vil ha glede av den sammen med voksne som leser høyt. Barn og voksne vil ha glede av å snakke sammen om boken. Barna vil vokse seg større og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Ungdom vil bli voksne og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Mennesket endrer seg stadig, livet er aldri konstant. Vi er alltid på vei.

Man velger sine egne veier, det viktigste er å ikke gå veien helt alene. Tillate seg å stoppe opp litt en gang i mellom, men alltid være på vei. Gå sammen med noen, vente litt, gå i forveien, bli ventet på.
Vi velger selv hvordan vi oppfatter, reagerer, handler. Det gjelder å se muligheter. Det vakre, forunderlige, i selv det mest uventede. Vi må våge å se, og å tørre.

Barn er vidunderlige til å tørre.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Gråter en skvett i det ene øyeblikket, gapskratter i det neste.

Jeg vet, for jeg har barn selv. Et barn som tok frem fargestiftene sine da vi trengte det som mest.  Et barn om ga oss farge i tilværelsen. Akkurat som lille Anna.

Sønnen min var bare to år gammel da søstrene hans ble født - og døde. Bare to år gammel satt han stille med den ene søsteren sin på fanget og forsøkte å gi henne en liten sjokolade. Et par dager senere satt han på nytt med en annen søster på fanget. Det var først da han skjønte at noe var fryktelig galt. At alle rundt ham var triste. At det var en stillhet der som ingen ord eller klemmer kunne gjøre det godt igjen. Da han var tre år gammel var det helt normalt for ham å ta med søstrene sine i godnattsangen. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god du holder av meg, Kjære Gud gå aldri fra meg... Fire år gammel dekket han to plasttallerkener for mye til middag. Jentene måtte da også få sitte ved bordet. De var jo rundt oss hele tiden. Fem år gammel sendte han opp sin nye gassballong opp i himmelen. Kanskje fløy den helt til søstrene hans? Seks år gammel spiste han kake på graven. Bursdagen deres skal være en fin dag og på bursdager spiser man kake. Han passet på å søle litt kakesmuler, slik at også de skulle få smake. Det var like før blomstene også ble vannet med cola, noen få dyrebare dråper. Sju år gammel så han to fugler som danset i tospann i luften. Kanskje var det jentene våre? Og hva med de sommerfuglene der borte? Kanskje det var... Tenk om, mamma. Tenk om. Åtte år gammel betrodde han sin mormor at hver gang han så to stjerner lyse litt ekstra tenkte han på søstrene sine.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Barn kan. Barn tør.

Alt har to sider, sier Anna.

 

Annas himmel fanger essensen i nettopp barns åpenhet og vidunderlige evne til fantasi.  Jeg er ikke i tvil. Et barn og en voksen som sammen leser Annas himmel vil begge ha glede av boken, og begge vil ha glede og trekke lærdom av hverandres tanker og assosiasjoner. Boken vil aldri være ferdiglest.

Boken vokser.

Den klokeste er ikke den som vet, men den som vet at man ikke vet. Veien blir til mens man går. - Døden er ingen endestasjon.




Kilde: Mottatt leseeksemplar fra forlaget. (Bla elektronisk i boken)
Andre bloggere: Foreløpig ingen bokbloggere. For så vidt forståelig nok. Det er alt annet enn enkelt å omtale denne type bøker. Slike bøker leses ikke. De oppleves.

The Slap, av Christos Tsiolkas

I 21 dager har jeg kost og slitt meg gjennom den australske bestselgeren The Slap. Nominert til Man Booker Prize og (uhm) vinner av diverse andre priser. Kritikerne har vært lunkne, men lesernes respons har vært formidabel. Boken har vært en slik lesersuksess at historien har resultert i en TV-serie (se teaser). I 2011 kom boken ut på norsk, tittelen er Et slag i ansiktet.

Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.
 

The Slap, av Christos Tsiolkas

Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne.  En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.

Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.

Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.

Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.

Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.

Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne.  Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.

På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry. Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste, forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.

Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning. Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon, alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.

I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.

Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.

Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.

Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.

-----------------------------

Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.

Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er kun et googlesøk unna.

En bokshopaholiker blir skamløs

Hun: Åh!! Det er loppemarked i helgen! Vi må dit!

 

Han: Nei, du har nok bøker!

 

Vi dro på loppemarked.

 

Selvsagt.

 

 

I forgrunnen: 80-ish % av utbyttet, podens fotballbøker ble ikke med på bildet. I bakgrunnen: En trøste-cola, en stk oppgitt, resignert privatsjåfør og en overfyllt bokhylle.

 

Han: Vi har ikke plass til flere bøker!

 

Hun: Nei...

 

Det kommer flere bøker i hus. Man trenger ikke være rakettforsker for å forutsi dette.

 

 

Ok, så må bøkene stå stablet på bordet enn så lenge. Ok, så må du få kink i nakken for å se på loppis-funnet mitt. Ok, så trenger jeg strengt tatt ikke bøkene, men gud hjelpe meg så lykkelig de likevel gjør meg.

Jo visst, har jeg lest flere av bøkene fra før. Trylleglasset for eksempel, hvis bok jeg leste i forifjor og enda gråter litt inni meg av. Klart jeg må ha en slik i hus. De dødes tjern for eksempel, hvis bok og film er lest og sett mer enn en gang. Men jeg hadde den ikke fra før, og det MÅ man bare. Den engelske pasient for eksempel, en bok jeg leste for altfor mange år siden som definitivt må leses igjen. En dag. Senere Lena, som var blant bøkene jeg valgte ut i norsk særemne for nesten et kvart århundre siden. Elstad-samlingen min er slettes ikke fullført, men jeg jobber definitivt med saken.

Nei visst, kommer jeg ikke til å lese alle disse bøkene. I alle fall kommer jeg neppe til å lese Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile med mindre jeg faktisk gjør alvor ut av Gabriel Garcia Marquez-forsettet mitt. Mitt personlige oppdrag er likevel og like fullt å fullføre samlingen av hans bøker. Av grunner jeg ikke kan publisere i all offentlighet.

Resten derimot, resten gleder jeg meg til å lese. Innsirkling, definitivt, for da får jeg også omsider lest Innsirkling 2 som jeg har ulest og signert i bokhyllen. Gravstille, som er perfekt vente-på-toget-lektyre. Noen ville kalt det galskap, men jeg velger altså å gå masse bratte bakker for å måtte vente på toget en halv time etter jobb, i stedet for å gå noen hundre meter til bussholdeplassen, vente noen minutter på bussen som tar meg rett hjem. Kjærlighetens historie knappet jeg før jeg fikk tenkt meg om, blodet suste for mine øyne og ører. "Vent, denne har jeg hørt om. Ja! Ett eller annet sted!"

Og så da, dere. To kill a mockingbird. I've got chills, they're multiplying. And I'm loosing self control.  Her mistet jeg all kontroll. Mannen som stod ved siden av meg kan bekrefte dette.

Kjære ukjente mann. Du som nå googler "Skamløs heks i Askerhallen stjal bok rett foran nesen på velmenende eldre herre". Jeg innrømmer det, jeg så at du hadde samlet deg en pen bunke Penguin-bøker og at du så gjennom fangsten din i ro og mak. Jeg innrømmer at jeg ikke tenkte meg særlig godt om da jeg knabbet To kill a mockingbird og skjelvende hvinte "Denne har jeg sett etter i såååå mange år". Jeg innrømmer det. Jeg innrømmer til og med et stikk av dårlig samvittighet. Det skal du vite. Jeg vet at det ikke hjelper stort, men tenk deg den umiddelbare lykkefølelsen boken ga meg.

Ja menn, unnskyld, da!