2.5.16

Slektshistorie: Hjerterom og husrom

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

På min mors farsgård var det alltid hjerterom og husrom. Det var kanskje ikke de største husene og det rikeste matkammerset, men alle var velkomne. Barn og barnebarn. – Og andre trengende, det være seg slektninger, bygdebarn eller vilt fremmede. Det var god tradisjon for dette. Man stilte opp, og tilbød det man kunne. Ble det snevert kunne man alltids ta en tur med båten utpå fjorden og fange en fisk.


I en tid hvor de sosiale ordninger var manglende eller ikke eksisterende, kunne myndighetene likevel gi en form for økonomisk kompensasjon eller støtte for familier som tok til seg pleiebarn. Som nærmeste naboer med en taterfamilie som på sitt vis forsøkte å opprettholde en norsk hverdag, var det nok også en del utfordringer. Likeså under krigen, hvor de huset byfolk som trengte å komme i sikkerhet fra en by som stadig var under angrep. For bygder i nærheten av såkalte asyl var det samme form for attåtnæring.

Gården lå like ved Opdøl, et hospital for sinnslidende pasienter. De som ble ansett som minst farlige kunne bli plassert ut hos villige familier i nærheten. Mine oldeforeldre, og etter hvert mine besteforeldre tok til seg flere pasienter, og i en periode bodde det to der samtidig. Forsiktig måtte man likevel være, disse var jo tross alt ikke riktig nagla. En av pasientene var skjødesløs med øksa en gang da min mor var lita. Som toåring lekte hun ute på tunet, falt og skar seg opp på øksa. Det arret er godt synlig den dag i dag, over 60 år senere.

Gale-Truls

Han bygde sin hytte ved fjellets fot, den gamle rare kar
og rundt om hans hytte trærne gror, hans eneste venner på jord.

Han hadde nu boed her i mange år hans gang var bleven så tung.
Matt er hans øye, hvitt hans hår, men han hadde jo en gang vært ung.

Han hadde jo været en livsglad gutt med foreldre, søsken og alt.
Men da både lykken og gleden tok slutt, så ble han da Gale-Truls kalt.

Når stormen raser mot hyttens tak han gjemmer seg bort i en krok,
han er ikke redd for stormens brak men de minner som innpå han drog.

Det var jo en sådan uværsnatt han mistet sin kjæreste viv.
Han strøk hennes brune lokkede hår, hun var død i den stormfulle natt.

Han tok ho i favn og bar henne hjem og hvisket så kjærlig og ømt:
Se på meg Ingrid og hvisk mitt navn som du gjorde så mangen gang.

Men Ingrid kunne ei lenger le, ei heller ikke hviske hans navn.
Hun så ei sin elskede lå der på kne i snøen og gråt som et barn.

Herre vår Gud som styrer alt hjelp meg å bære min sorg,
la meg få møte Ingrid min brud i himmelens kjære hjem.

Og siden den dag han sitt hjem forlot, foreldre, søsken og alt
og bygde sin hytte ved fjellets fot, siden er han blitt Gale-Truls kalt.

- Norsk skillingsvise, ukjent opphav

Disse snodige leietakerne ga annerledes minner fra oppveksten. Aller best husker min mor og onkel en mann ved navn Ås. Han var den siste pasienten fra Opdøl og bodde på kåret, pleiet etter beste evne av husfruen. min mormor. Hun serverte ham mat og bøtte hans klær, helt frem til han døde tidlig på åttitallet.

Ås var en pertentlig kar. Da han satte seg ved middagsbordet fulgte han sine rutiner til prikke. Bestikket ble reorganisert og fra innerlomma dro han frem et lommetørkle han røsket ut med eleganse og la det pent på fanget. Dag etter dag, år etter år. Resten av tiden gikk han turer, før han stoppet opp og så. Glodde.

- Han sa ingenting, bare kikket.

Slik var samfunnet den gang. Man måtte bidra der man kunne. Avse et lite kammers. Spise litt mindre slik at en annen kunne stille sulten. Ta til seg et barn som ikke hadde det godt hjemme. Av og til gikk det ut over de som ga. Mindre mat. Mindre husrom. Mindre frihet. Kanskje også, av og til, mindre trygghet. Desto mer medmenneskelighet. Omsorg og verdier.

I dag har vi det nok med oss selv. Vi ønsker ikke å være til bry. Og vi vil helst ikke la oss bry. Vi har mistet noe verdifullt på veien.

30.4.16

Slektshistorie: Matrosen og bypiken

Mormor og Bestefar - Mamma - Meg

Hvordan de to møttes vet vi ikke, men giftermål ble det. Frøken Strand var butikkdame i byen, og Ungkarl Stangnes var matros. Bestefar arbeidet på en båt som fraktet varer rundt omkring på Nordmøre og i Romsdalen. Båten tøffet seg innover fjordene, og ofte helt ut til byen ute på øyene i havgapet. Kanskje stod Mormor bak skranken hos manufaktøren og tok imot pakker med tøy, levert av den sjarmerende unge mannen fra fjordbygda?

Det må ha vært kjærlighet. Ekte kjærlighet helt til døden skilte dem fra hverandre, og helst enda lenger, til evig tid. Det er lite om noe som gjør meg mer rørt enn å tenke tilbake på den omsorg og godhet de to hadde for hverandre. Stryk over kinnet og gode ord som de ikke gjorde de minste for å skjule. Bestefars kjekke sjarmørreplikker som må ha gjort Mormor mo i knærne til siste stund.


Bestefar var noe helt for seg selv. Stri og sta og frekk, og uendelig ungdommelig til sinns. Arbeidskar fra barnsben av, både på gård og ute på sjøen. Aktivitetsnivået ble holdt ved like til sykdommen innhentet ham som gammel mann. Han hadde flere veteranbiler og motorsykler i garasjen og trivdes som best når man reiste på treff med andre entusiaster. Gjerne med Mormor i sidevogna på motorsykkelen.

Mormor var ikke mindre aktiv, selv om hun slet mye med sykdom i voksen alder. Da hadde hun tjent en årrekke både i fjøs og i hjem, med eget arbeide på meieriet i tillegg. Som godt voksen tok hun seg også deltidsarbeide på sykehjemmet i kommunen. Hun må ha gått i god skole hos sin svigermor, for min mors beskrivelse av sin farmor er veldig lik mine minner om min egen mormor. Snill og god, dagen lang.

Når vi kom på besøk disket hun alltid opp med flere måltider, selv når vi var bare som snarest innom. I de mest spesielle anledninger dekket hun til inne på finstua, det som tidligere var kåret. Med flott utsikt over fjorden spiste vi sodd og koste oss med de deiligste kaker til kaffen. Som barn opplevde jeg litt høytid når vi fikk være i finstua. Jeg beundret broderier, vakre mennesker på gamle fotografier og to stoler som innbød til prinsesselek.


Når vi dro etter å ha vært på besøk hos de, stod de alltid ute på trappa og vinket etter oss. Alltid med armene rundt hverandre.

Jeg tror de lærte oss som så på, evnen til å holde ut og kjempe for kjærligheten, aldri gi opp.

Så er også et av de siste minnene jeg har av de to på sykehjemmet. Bestefar, godt inntullet i sin egen tåkeheim hvor ingen andre slapp inn. Mormor som strøk han over kinnet, gang etter gang. Full av ømhet, stolthet og kjærlighet. 

Mine besteforeldre fikk to barn og et langt samliv med kjærlighet og omsorg. Med årene ble de også oldeforeldre til en liten skokk på begge sider. Snart er det disse ungenes tur til å bli foreldre. En ny generasjon stakknesinger er i anmarsj.

Vi minnes de begge med stor takknemlighet og glede, stolte over å være deres etterkommere.

28.4.16

Kjære Dea, av Sigrid Undset

For tre år siden satte jeg meg som mål å lese mest mulig av Sigrid Undset. Til tross for at hun har gitt meg store, uforglemmelige leseopplevelser, har jeg kun lest et fåtalls av hennes romaner. 

Hennes samlede verker står lett tilgjengelig i bokhylla. Etter at jeg nylig kom over brevkorrespondansen Kjære Dea på loppemarked, har jeg atter ambisjoner om å lese mer av henne.



Kjære Dea, av Sigrid Undset
Brevkorrespondanse 1898 – 1940 mellom Sigrid Undset og Dea Hedberg. Samlet av Christianne Undset Svarstad.

Seksten år gammel er Sigrid Undset ensom. Hun er annerledes enn de andre. Annerledes enn søstrene, og annerledes enn vennene. Sigrid er en kunstnersjel, hun drømmer seg bort og ønsker seg noe ingen andre hun kjenner kan forstå. Gjennom en brevvennannonse i Urd finner hun sin sjelevenn i svenske Andrea Hedberg. De første brevene i 1898 danner grunnlaget for et vennskap som skal strekke seg over mange tiår.

Sigrid og Dea er jevngamle og finner en felles interesse i litteraturen, skjønt Sigrid i begynnelsen mest av alt drømmer om å bli malerinne. Hun går på handelsskole og får snart arbeide, men kjeder seg kolossalt. Kunstneren i henne får utløp i hver ledige stund. Alltid med skisseboken tilgjengelig, tegner hun og skriver dikt. Kanskje er det brevkorrespondansen som for alvor pensler henne over til forfatterdrømmen. 

I brevene får hun plass til alle sine tanker, alt kreative kaos, alt som hun ikke kan betro sin familie og vennekrets. Endelig har hun noen som virkelig forstår henne. Sigrids brev bobler over av skriveglede, hun klarer knapt å begrense seg. Så blir hun også nesten overstrømmende i sin redsel for at hun skal miste sin sjelevenninne, eller at Dea ikke lenger skal finne henne interessant. 

Etter flere års brevkorrespondanse møtes de endelig, og gjennom årene arrangeres flere treff, til begges felles glede. Nærheten i deres vennskap befester seg, selv om brevvekslingen ikke lenger er like hyppig. Særlig etter at de på hver sin kant stifter familie kan det gå flere år mellom brevene, men de to er stadig like viktige for hverandre.

Brevene ble samlet og utgitt i 1979 av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad, enke etter Sigrids sønn Hans Benedict. Vi får et usedvanlig personlig innblikk i dikterdronningens sjel, helt fra hun som 16-åring sprudlende forteller om sine kreative prosjekter til hun i 1940 beretter om tragedien rundt sønnen Anders sitt dødsfall i kampen mot tyskerne. Anders, som nyfødt ble døpt Andrea, oppkalt både etter sin far og sin mors kjære venninne.

Brevsamlingen er rikt illustrert, både med fotografier og enkelte tegninger, særlig av Sigrid selv. Med en øyensynlig nøyaktig gjengivelse av alle de 54 brev som er bevart, fortoner boken seg som et unikt og ekte innblikk i hennes liv. Hun refererer ofte til sine bokprosjekter, og vi ser at hun fra tidlig alder av fatter interesse for middelalderen. Slik aner vi også opptakten til hennes Kristin Lavransdatter-triologi, gjennom ungpikens spede skapelse av figuren Svend Trøst, som mange år senere blir Erlend. Vi tas også med til gjennombruddet Fru Marta Oulie, i boken kun omtalt som M.O, og videre til hennes overraskelse over at Jenny blir en suksess. Likevel har hun alltid en ny bok i hodet, nye historier å fortelle. 

Vi tas med til London og Roma, men hun dveler aldri ved sin karriere. Det er ikke spor av selvtilfredshet i brevene, drivkraften etter å skape historier er det viktigste. Skjønt, ingenting er viktigere for henne enn barna. Hun tar sin manns barn under sine vinger, og oppfostrer dem som sine egne. Snart blir hun også selv mor. Hennes morskjærlighet vokser og vokser, selv når ekteskapet når sitt bunnivå. Også fosterbarn tar hun til seg, før krigen tvinger henne til flukt over landegrensene.

Så mister hun også sin førstefødte. Han som ble oppkalt etter mors venninne. Anders, døpt Andrea som i Dea.

Dødsbudskapet blir siste brev fra Sigrid til Dea. Her slutter boken og brevkorrespondansen slik vi kjenner den. Mens hun selv så seg nødt til å flykte til Sverige grunnet sitt politiske engasjement, falt hennes sønn i kampen mot den tyske invasjonen. 

Ni år, en barnebok og to memoarer senere, fikk også Sigrid Undset hvile.

------------

Les gjerne boken i (elektronisk utgave) på nb.no.

------------

Kilde: Kjøpt selv på loppemarked.

26.4.16

Slektshistorie: Nabo til Svanviken

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

Noe som i våre dager virker eksotisk og spennende, er min mors barndomsminner om taterne. Store følger kunne komme gående og ridende på hester, alle ikledd flagrende fargerike gevanter, spillende og syngende. Jo visst var det både fremmed, fascinerende og skummelt. Smellvakre piker og brautende menn, utstrakte hender og insisterende bønn om penger. Varer som ble forsøkt solgt og dukkevogner som forsvant.

- I hvert fall min mammas dukkevogn.

En av taterfamiliene slo seg ned i et lite hus ved siden av mine besteforeldres gård. De var utplasserte i et forsøk fra myndighetene om at de ville tilpasse seg norske rutiner og hverdagsliv. De skulle bli folk, rett og slett.


Før dette hadde de trolig vært i Svanviken arbeidskoloni. Denne ble opprettet i 1908 og ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. I løpet av femti års drift hadde kolonien vært bebodd av rundt hundre familier og fem hundre barn. Beboerne var alle tatere. Fant, reisende, romfolk, sigøynere.

Kjært barn har mange navn, sies det. Skjønt, få hadde fanten kjær.

Gjennom såkalt botrening skulle taterne bli som alle andre. Kontrakt ble skrevet, men sjeldent om noen gang frivillig. Misjonen håpet at gjennom lengre opphold ville de tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere å leve som fastboende nordmenn. De skulle lære seg å arbeide og livnære seg på vanlig vis. Alt innenfor loven.

 Se min ild i mørket brænder
 og i flugten gnisterne dør
 men en farlig brand de tænder
 der hvor nattens vind dem strør
 Var dig vel for ildens pragt.
 Før du vet, saa er du i dens magt.
 Hold dig væk kom aldrig fantens telt for nær:
 Stakkars den, som engang faar en taterjente kjær.

 På mit skjærf du bandt en knute,
 da vi tok på broen farvel.
 Hvem skal løse den derute,
 hvor vi drager hen i kvel.
 Naar det lysner er vi langt herfra.
 Mon du har mig i tankerne endda
 Kanske har du alt en anden på dit fang,
 glemmer mig som sat der før så mangen gang.

- Tatervise ved bålet, av Vilhelm Dybwad

Dessverre ble de fleste midler brukt til å påtvinge taterne dette oppholdet. Trusler ble brukt: dersom foreldre ikke ga sitt samtykke ville barna bli tatt fra dem. Noe taterkultur var ei heller lovlig innenfor Svanvikens område. Dette innbefattet også forbud mot å snakke romani, sitt eget språk. De typiske romanidraktene var strengt forbudt. Kremmeri og musikkspilling var utelukket.

Brudd på disse reglene kunne medføre at barna ble tatt fra foreldrene. Et stort overgrep var også tvangssterilisering av taterkvinner. Hele 37 % av de kvinnelige taterne ble sterilisert mellom 1949 og 1970. Forsøk på å nekte medførte trusler, eller enda verre, om at deres barn ble tatt fra dem. Eksisterende og fremtidige.

Det er ubegripelig at dette regimet ble holdt i hevd frem til våre dager. Først i 1989 ble arbeidskolonien nedlagt. Noen fikk det bedre, særlig barn som hadde vært vanskjøttet hos sine familier, men de aller, aller fleste ble tilført evige sår på sjelen. Flere tusen mennesker ble frarøvet taterkulturen, deres identitet. 

24.4.16

12 utrolig spennende fakta om Ellikken

For litt siden leste jeg Elidas innlegg om 12 fakta om seg selv - i alle fall bokbloggerversjonen. I påvente av lyst til å skrive om boken jeg nettopp er ferdig med, og for å gi dere en pause i min ustanselige strøm av slektshistorier, har jeg latt meg inspirere.

Da broren min skulle klargjøre leiligheten sin for visning spurte han om jeg hadde noen få bøker stylisten kunne bruke. Han kom med ønske om røde, sorte og hvite bøker. Jeg leverte ti av hver. Og ti blå bøker. Og ti gule bøker. Og og og. Du skjønner tegninga.
Jeg forelsket meg hardt og brutalt i Spotify og lyttet intenst i et par måneder mens jeg skrøt hemningsløst på bloggen og i sosiale media. Det ble brått slutt da jeg oppdaget at Spotify begynte å sponse X antall rosabloggere. Jeg lar meg fortsatt provosere. 
Den første boken jeg kan huske å ha lest fra perm til perm i ett strekk er Jørgen + Anne = Sant. Jeg satt, lå og kravlet rundt i en grønn stuestol og var fullstendig oppslukt. Jeg kan fremdeles fornemme den gode lukten av Jørgens genser.
Som tolv-trettenåring levde jeg i konstant frykt for at mamma skulle begynne å lese mine bøker om Isfolket. Om dette ikke akkurat var passende lektyre for en på min alder var det i alle fall langt fra akseptabelt at mamma skulle lese de.
Jeg liker å tro at jeg har lest Anna Karenina, men jeg er jammen ikke helt sikker. Med tiden blir jeg mer og mer i tvil. Jeg har trolig kun sett en av dens mange filmatiseringer. Muligens lest noen sider. Jeg liker å tro at jeg ikke er blant de som ljuger på meg leste klassikere, men dette får være unntaket som bekrefter regelen.
I bokhandler og på bibliotek forsøker jeg alltid å plassere mine favoritter lett tilgjengelig og synlig. Gjerne med fremsiden fremme, i alle fall om ingen ser meg. 
Jeg har en hemmelig drøm om en weekendtur helt for meg selv, et rolig, folketomt sted ved kysten hvor jeg kan innlosjere meg på et koselig hotell (hvor ingen snakker til meg, men serverer fantastisk frokost) og lese, lese, lese.
Jeg liker å skrive mer enn jeg liker å lese. Ikke til forkleinelse for leselysten altså. Når jeg leser en bok har jeg alltid i tankene mine hvordan jeg skal formulere min leseopplevelse. Slik festes også bokens innhold og stemning. - Tilfører en ekstra mening.
En av mine største interesser er slektsforskning. Min barndoms heltinne var Marikken, og slik ble mitt kallenavn til. Skjønt, i min slektsforskning fant jeg ut at min bestemors halvbrors farmor het nettopp Marikken. For meg blir det nesten ikke skumlere enn som så.
Jeg har aldri klart å lese en hel bok elektronisk, men jeg hyller alle alle guder som fins for Nasjonalbibliotekets fenomenale skanning og forevigelse av radioinnslag, litteratur og bilder. 
Muligheten for detaljerte søk og gjenkjenning av ord gjør nb.no til en helt unik skattekiste. Gull verdt i mitt slektsgranskningsprosjekt, men også som research i bokbloggersammenhenger. Jeg har lest noveller, deler av biografier, funnet avisartikler og interessante oppslagsverk, saumfart statistikk og kost meg med tidstypiske skrifter.
Apropos nb.no. Et lite søk på petanque ga meg treff på Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, en bok jeg leste med stor glede og fascinasjon mens jeg studerte idehistorie. Ok, så petanque er kun nevnt en eneste gang i boken, i alle fall ifølge søkeverktøyet, men funnet ga meg en sabla god ide til bokblogginnlegg. Muligens sabla god kun for spesielt interesserte. I alle fall et nokså unikt tema i Bokblogglandia.
I mange år lå Ringenes Herre på meg som tidenes dårligste samvittighet. Siden 10-årsalderen, da min yngre fetter leste triologien med stor kjærlighet, har jeg tenkt på at jeg også burde. Virkelig burde. At jeg ikke kunne være bekjent av å ikke ha lest den. Ti år senere tenkte jeg det samme. Og ti år etter det igjen. Enda flere år gikk. Det måtte bokbloggvirksomhet til for å få meg i gang. Underveis i lesingen trengte jeg ytterligere motivasjon for å lese videre. Og hva er vel mer virkningsfullt enn å google bilder av Aragorn i Viggo Mortensens skikkelse?


Såh...! Noe jeg trenger å vite om dere, kanskje? Eller noe mere dere lurer på?