24.3.15

Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Vinneren av fjorårets Bokbloggerpris, Fugletribunalet av Agnes Ravatn, er nå dramatisert. Jeg var så heldig å få være tilstede på urpremieren ved Det Norske Teatret lørdag 21. mars.



Fugletribunalet | Det Norske Teatret

Regi: Marit Moum Aune | Scenografi: Milja Salovaara | Hovedroller: Marie Blokhus og Niklas Gundersen | Øvrige roller: Marianne Krogh, Ingrid Jørgensen Dragland og Frode Winther | Les mer: Det Norske Teatret.

Jeg er ingen hyppig gjest ved teatrene. Jeg har ingen inngående kjennskap til dramaturgi. Mitt ordforråd er begrenset. Jeg har ikke en gang lest boken slik at jeg kan sammenligne de; sette bok og teaterstykke opp mot hverandre.

Jeg var simpelthen kun tilskuer på et teaterstykke. Et teaterstykke jeg ikke hadde store forventninger til, men som gjorde såpass sterkt inntrykk at jeg må bruke tid på å fordøye det. Skrive om det. Formidle min opplevelse av det.

TV-personligheten Allis Hagtorn er 33 år, gift og skandalisert. Etter avsløringen av hennes høyst upassende forhold til selveste kringkastingssjefen, rømmer hun fra mann, jobb og by. Bort, vekk, langt unna. Helt til den innerste, gjemte vestlandsfjord, hvor hun tar seg hyre som hushjelp og hagearbeider hos einstøingen Sigurd Bagge. Det viser seg raskt at også han har sine utfordringer.

Allis Hagtorn spilles av Marie Blokhus som virkelig imponerte meg. Hennes fremtoning og vide følelsesregister spenner helt fra det sterke, selvsikre, dypt ironiske, til det mørkeste, svakeste, nakne. Allis er full av angst og paranoia. Motstykket, Sigurd Bagge, spilles av Niklas Gundersen. En helt annerledes rolle, men likefullt imponerende sterkt tolket. Han glir inn i dysterheten, raseriet og villskapen. Han er mørket. Sinnet. Sammen utfyller de hverandres destruktivitet.

Frode Winther spiller hans skygge, hans bedre jeg. Stadig sammenlignet med mannen og elskeren, men samtidig også den opphøyde versjon av Bagge selv. For Allis vil gjerne komme inn under huden på. Hun trenger ham og hun vil ha ham. Ved å få ham kan hun slette bildet av seg selv som det skandaliserte. Bagge kan gi henne trygghet og noe fast i livet. Han er attraktiv og uimotståelig, tross alt det dystre rundt ham. Eller kanskje nettopp derfor.

Akkurat som om Allis ikke har nok med seg selv.

Fuglene kretser rundt henne. Flakser, snakker, angriper. Personifisert med troverdige kostymer i form av hoder og en vinge hver, fremstår de tre øvrige skuespillerne som selve inkarnasjonen av angsten, folkesnakket og ødelagt selvbilde.  Der hvor romanen etter sigende er den reneste monolog, snakker Allis i teateroppsetningen med seg selv gjennom disse fuglene. Det er vill angst, klaustrofobi på den lokale matbutikken, utmattelse og en stadig kamp med seg selv om å gå … eller bli værende.

Og høyt oppe på scenen, i ensom majestet, en fugl. Lysende som en sol, eller måne, festet som på et krusifiks. Nærmest som en gud. En dommer som skiller det gode fra det onde, det riktige fra det gale.

Scenografien er i det hele tatt svært enkel, men desto mer virkningsfull. Noen tømmerstokker symboliserer skogen og alle hindringene i forholdet. I livet om du heller vil. En opphevet platting som et bilde på hus og land. Når forestillingen kulminerer mot slutten kommer føres også den mest markante kulissen inn. En båt full av vann, frem til da skjult bak en dør Bagge ikke slipper Allis inn gjennom. Det kunne vært en fallgruve, men det fungerer. Og det fungerer attpåtil oppsiktsvekkende godt.

Disse få kulissene gjør personene, følelsene og stemningen uhyre sterke i all deres nakenhet. Og nakne er de. I all særdeleshet Allis Hagtorn. Avkledd moralsk og her også visuelt. Det gjør fysisk vondt når Allis blir fornedret på det groveste. Noe fint blir brått til noe veldig vondt og skittent. Det slår deg som en knyttneve i magen.

Så stilnet også den spredte latter blant publikum. Disse som lo av all den tilsynelatende selvsikre, stolte, famlende ironien underveis. Humring og latter som raskt ble byttet ut med en hånd foran munnen, klump i halsen og gåsehud.

Vis meg den person som går ut av teatersalen upåvirket. Du finner ikke meg blant disse. Den intime og intense følelsen har enda ikke sluppet taket i meg.




Kilde: Slettes ikke sponset, men invitert med av bokbloggerkollega, den eminente Bokelskerinnen. Er vi heldige vanker det kanskje et innlegg om teaterforestillingen fra henne, eller de andre bokbloggerne som var til stede. Oppfordring er herved gitt!

Les også: Fugletribunalet av Agnes Ravatn vant som nevnt Bokbloggerprisen 2013. Bokbloggernes begrunnelser kan leses på (denne siden). Romanen vant dessuten P2-lytternes pris, samt Ungdommens Kritikerpris.

Bonus: Kjenner du til bakgrunnen for Det Norske Teatret? Les om Askerkretsen med Hulda Garborg i spissen i (dette innlegget) og (dette innlegget).

22.3.15

Endelig er dagen her! *fanfare og konfetti*


I dag har jeg bursdag. Fem gylne år som bokblogger. 22. mars 2010 trykte jeg lettere nervøs på publiser for første gang. - Jeg hadde ingen grunn til det, med tanke på den ene lille kommentaren som kom flere år etter. Men den er fortsatt litt skummel, denne tanken om at andre leser det jeg skriver. Litt uvirkelig, på sett og vis. Og gøy. Herrefred så gøy det er å kunne spre det glade lesebudskap på denne måten. Jeg elsker det. Elskerelskerelsker det.

Boken jeg skrev om betyr noe helt spesielt for meg, og jeg lot samtidig en stor del av meg komme frem i lyset. Slik har jeg fortsatt. Det skal være mening i et hvert innlegg jeg skriver. Jeg engasjerer meg i bøkene jeg leser, og jeg engasjerer meg når jeg skriver.


Men det er ikke poenget. I alle fall ikke helt. Poenget er at jeg er skikkelig lysten på å få litt kommentarer. Særlig i dag. Jeg mener, siden det er min bokbloggbursdag og greier. Og om du trenger hjelp til å finne på noe å skrive, kan jeg gi deg et par-tre-fire, nei da: 5 – det er jo femårsdag - tips:


1) Jeg ønsker meg en bokanbefaling. En jeg vil like, men som jeg enda ikke har lest.
2) Jeg ønsker at du forteller meg om et innlegg jeg har skrevet som gjorde inntrykk.
3) Jeg vil gjerne lese ditt favorittdikt. Eller et sitat som betyr noe for deg.
4) Jeg har veldig lyst til at du forteller meg om din favorittromanskikkelse.
5) Jeg vil gjerne at du tipser meg om et blogginnlegg du har skrevet som du føler flere burde lese.



Og bare for å forsøke å sikre meg enda flere kommentarer kan jeg nevne, sånn lettere tilfeldig henslengt, at en like tilfeldig utvalgt får en liten overraskelse i posten. Eller i hånda, om jeg møter deg innen kort tid. Og når jeg skriver tilfeldig er selvsagt ikke dette helt, helt, helt sant. For det er en hake ved det hele: Svarer du på punkt 2 teller du faktisk dobbelt. Litt selvsentrisk må man da få være på bokbloggbursdagen sin. Ja, også har du en uke på deg. Det var (nesten) bare det jeg ville si. Hurra for bokblogging!

20.3.15

Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson

Av og til funker det ikke. Overhodet ikke. Godordene lyser opp hele smussomslaget. Forventningene etter å ha slukt førsteboka er høyere enn deg selv (og du ER høy). Du leser. Finkjemmer teksten etter avsnitt som får hjertet til å banke litt fortere. Grubler deg i hjel for å finne noe spennende med hovedpersonene. Leter med lupe etter noe. Noe som kan få deg til å ønske å lese litt til.


Jeg gir deg sola, av Jandy Nelson
Ungdomsroman. Utgitt på norsk i 2015.

Noah og Jude er tvillinger. Erteris. En og samme. Hånd i hånd. To kropper, en sjel. Helt til noe skjer når de er 13 år. Det er et før og et etter. 13 år gamle Noah forteller. 16 år gamle Jude forteller. Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje? Vil de noen gang kunne finne tilbake til nærheten og samholdet?

Etter hundre sider var jeg utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet.

Etter hundre leste sider hadde jeg tre punkter på plussiden. Det litt annerledes omslagsbildet var det ene. - Du får ikke et bra innlegg av noe slikt. Noen striper i vårfarger.

Da vil jeg heller fortelle om de to øyeblikkene av sterke følelser som gjorde inntrykk. Som satte meg litt ut. Ga meg tårer i øynene. For de var virkelig gode. Om Noah som forelsker seg akutt og brått som bare tenåringer kan. Helt tilfeldig, helt uventet, i en fremmed. Om Jude som forteller om en hendelse som skulle vært så fin, men som ble så veldig vond. To øyeblikk som ga meg lyst og ønske om å lese videre. Finne flere øyeblikk.

Og det skal sies: Opprinnelig var det flere punkter. Punkter som kunne vært basis for en helt ok bokanmeldelse. I stedet for har jeg strøket de ut. Bort fra papiret. I hodet derimot, har de blitt værende. Skrikende og hvinende i bakgrunnen. Konstant plagsomme og brautende mens jeg forsøker å lese videre. Det som et øyeblikk var befriende berikende er sekundet etter blitt forstyrrende gjentakende.

Akkurat som jeg likte måten Noah ser for seg alle mulige situasjoner og følelser som malerier på et stilleben. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev: Alle mulige. - Du skjønner. Det blir for mye av det gode. Det skjer hele tiden. Etter tre eksempler på samme side er det ikke lenger morsomt og sjarmerende. Når vi i kapittelet etter møter Jude, hans tvillingsøster, humrer vi over hennes utdrag fra bestemorens store bok med visdomsord. Ingen anledning er for liten til å servere et lite sitat. Dessverre mener jeg det jeg nettopp skrev. Ingen anledning er for liten. - Du skjønner.

Det verste er likevel at disse visdomsordene og kjerringrådene er noe av det mest meningsløse jeg har lest. Jeg må være øyensynlig være blottet for humoristisk sans. - De fleste andre hyller jo boken.

I det tapre forsøk på å servere ungdommen noe annerledes, overgår forfatteren seg selv. Jeg trøtnet fullstendig. Det ble for mye.

Ikke minst ble det for mye ironi. Det går i ett. I prinsippet er det fullt mulig å humre for hver eneste setning. Det fungerer selvsagt ikke i lengden. Ikke for en tårepersesucker som meg. Men seriøst, det blir for mye.

Etter drøye hundre sider ga jeg opp. Orket ikke irritere meg mer over den.

Bokmerket ble bastant plassert mellom side 108 og 109. Jeg sov natten igjennom. Hamret løs på tastaturet på dagtid.

Da jeg la meg neste kveld tok jeg av ren sedvane opp boken. Den samme forbanna boka jeg kvelden i forveien hadde avskrevet som bortkastet. Ikke for det. Jeg hadde skrevet av meg litt frustrasjon og var lettere til sinns. Plutselig hadde jeg lest 50 sider.


Akkurat derfor må du alltid prøve å lese litt til. Det er ikke alltid slik du tror ved første øyekast. Ikke bok og ikke bokinnlegg.

For husker du disse to øyeblikkene jeg satte så stor pris på? De to i løpet av hundre sider? De neste femti sidene var ett eneste stort øyeblikk. Plutselig løsnet det. Plutselig skinte de egentlige følelsene ut gjennom all humoren og sleivsparkene. Plutselig så vi han.henne inni mellom alle de meningsløse samtalene i ungdomsgjengen. 

Tilliten ble fornyet. Jeg hadde brått alle mulige ambisjoner om å lese de resterende 260 sidene.Ikke dermed sagt at jeg gledet meg, jeg var stadig skeptisk, men den potensielle belønningen for å holde ut er gjerne verdt det.

Jeg skrev noen linjer til på blogginnlegget. Mest av alt gledet jeg meg til å fortsette på boken.

Og jeg kom hjem. La meg for kvelden. Tok frem boka. Leste.

40 sider senere var jeg tilbake til utgangspunktet. Utslitt. Demotivert. Frustrert og så inn under margen skuffet. En kveld senere passerte jeg 290 leste sider. 

Dette innbefatter ganske så mange ord og setninger. Ord som gjentas i det evinnelige. Konstruerte ord som de første par gangene var ganske finurlige. Som antikomplimentet doslikker. Setninger som overgår seg selv i endeløse metaforer. Og som ikke det er nok: Du får knapt nok en eneste pause. Kapitlene er lange. Inderlig lange. Vi snakker 50 +. Jeg lover deg: Begynner du først å irritere deg er det dømt til å mislykkes.

- Jeg begynte å irritere meg. Fra første side.

Og det bekymrer meg. Jeg søker og finner en uforbeholden hyllest til boken, omfavnet av utallige ungdommer og unge voksne. Fan art på rekke og rad, sitater i det uendelige. Stjernehimmel og SuperYatzy. Jeg river meg i håret i fortvilelse.

Men jeg måtte jo lese den ut. Jeg måtte jo det.

Jeg rakk et par øyeblikk til med klump i halsen. Så slang jeg den med lettet sukk bort til bokhylla vel vitende om at jeg aldri, aldri mer trenger å tvinge meg til å lese mer i den.

Kampen var ikke verdt det. Ikke for meg. Noen få lysglimt alene utgjør ingen strålende roman. 




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Ingen enda, så vidt meg bekjent.

17.3.15

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen

Av og til blir jeg helt tom etter å ha lest en roman. Jeg vet ikke hva jeg skal mene. Hodet mitt er fullt av ord jeg ikke klarer å uttrykke. Akkurat som jeg ikke finner ord til noen innledning. I stedet for bobler jeg over av følelser.

Din, alltid, av Gøhril Gabrielsen
Utgitt i 2015. Norsk.

Hun er et ensomt barn. Hun vokser opp alene med to foreldre som sirkler rundt hverandre. Hun suger til seg flyktige øyeblikk av oppmerksomhet og ømhet. Helst vil de at hun skal legge seg tidlig, slik at de kan nyte kvelden og hverandre i tosomhet. Like etter bryter de ut i høylytt og aggressiv krangel. Hat og kjærlighet, det er så mye, så intenst, men hun får bare det som er i mellom.
Stillheten når jeg lener meg mot de for å si god natt, nølingen når jeg strekker meg etter en klem.
12 år gammel blir hun endelig storesøster. Endelig kan hun få utløp for noe av sitt lager av ømhet og kjærlighet, men alt han gjør er å gråte. Skriker uavbrutt og blir et monster av grimaser. «Pass han du!» sier moren og låser seg inn på soverommet. Ungen roer seg i hennes armer. Et øyeblikk av godhet og tilfredshet, før han igjen begynner å gråte. Han er en byrde både i vekt og ansvar, men moren har stengt seg inne og faren er borte.
Far forteller meg om prinsipper om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys.
Om sommeren reiser de til hytta. Ting begynner å roe seg. Det er mer glede og ro. Helt il et ungt par flytter inn i nabohytta. Faren får flakkende blikk og moren blir stadig mer selvsentrisk og ulevelig. Det er kommet inntrengere i deres skrøpelige familielykke. Så går alt enda verre.

Flere liv går tapt.

Det er en vond start. Du leser romanen med tungt hjerte. Du aner tragedien allerede fra begynnelsen, men du er likevel ikke forberedt når det skjer. Ulykken. Fordi det er en ulykke som er så gjennomgripende og uopprettelig at du veksler mellom å legge fra deg boken og ikke klare å vente med å lese resten.

Så kan man diskutere om det er tematikken i seg selv som utgjør bokens lesverdighet, eller om forfatterens evne til å uttrykke stillferdig emosjonell dramatikk er litt utenom det vanlige.

Forfatteren synliggjør virkningen av en kjærlighetsløs barndom og dens ytre tragedie effektivt med å dele romanen inn i tre deler. Den første delen, hennes liv som tolvåring, er allerede beskrevet. I del to møter vi henne som ung kvinne, over en tiårsperiode. Alt strippet ned til hennes forhold til sin kjæreste som senere blir mangeårig samboer. I tredje og siste del er hun passert førti år, enslig og fullstendig dedikert til sin omsorgsrolle overfor sin egen mor.
Jeg ser det som min oppgave etter skoletid, å holde dronningen i min lille maurtue i live gjennom vinteren.
I begynnelsen er det bare kropp. Litt etter litt slipper hun ham inn i sitt liv. Hun åpner seg, gir seg selv hen. Men den evige trussel finnes inne i henne. Han må ikke få vite.  Ettersom årene går, vekkes stadig et ønske og en forventning om barn. Hun reagerer med angst og kvaler. Vil hun kunne takle ansvaret? Hva om han får vite om hennes lillebror? Hva om tilliten hans blir brutt, og at han vil se på henne med nye øyne. Mistroiske, kalde øyne.
Hvor vil jeg, hva vil jeg si? Ikke annet enn at jeg, fra vårt første møte, har vekket en mistenksomhet i ham. Og at det jeg holder skjult, skal vi heretter kretse om, fra hver vår vinkel.
Det er ikke til å leve med. Angsten hennes blir for stor til å kunne takle den ytre trusselen i tillegg. Moren gir henne ikke fred. Krever alt av henne, nekter å gi slipp, datteren har ikke gjort opp regnskapet. Hun bryter forholdet og ofrer seg. Straffer seg. Det er tross alt bedre å stelle for sin døende mor enn å få et barn. Tenk bare sorgen over å overleve sitt eget barn (…). Men moren dør ikke. Etter ti år er hun stadig i live. Stadig like avhengig av sin datter som en dag våkner opp og innser at hun aldri har fått levd sitt eget liv.

Det er ingen stor bok i antall sider eller ord. Likevel er det vanskelig å beskrive romanen uten et avslørende handlingsforløp. Enda vanskeligere er det å unngå å fortelle om alle mekanismene som gjør at du ønsker å forsvinne inn i romanskikkelsens verden. Det er ikke noe godt sted å være. Langt derifra.

Du vet det er fordømt fra starten av. Du vet det ikke ender godt, at det knapt nok har noen ende. Men likevel er det noe medrivende over det hele.  Du får lyst til å tulle deg inn i et teppe. Legge deg i fosterstilling og lese videre. Leve videre. Endre på det som ikke lar seg ende.

Likevel er det ikke helt problemfritt.

Forfatteren senker seg ned til et barnlig, nærmest naivistisk nivå i første del og fortsetter tilnærmet likt i del to, dog med påkrevd livserfaring og evne til refleksjon. Personlig har jeg for lest for mye lignende de siste årene, jeg opplever en metthetsfølelse, og likheten til de sedvanlige nyere norske romaner er påfallende. Når det er sagt er romanen like fullt gjennomført godt litterært.

Et uopprettelig øyeblikk for meg skjer i nettopp denne midtre delen, da forfatteren velger å henvende seg nærmest direkte til leseren. Hun lar kvinnen gi eksempler, skriftlige, fysiske eksempler. Flyten brytes like plutselig som den forsøksvis gjenoppstår. Likevel plager det meg.

I siste del poengteres kvinnens ensomhet med å uttrykke hennes svært innadvendte tankegang. Disse tenkte tankene er befriende uvanlig, men på et tidspunkt oppfattet jeg det hele som en samling unødvendigheter. Fyllmasse. Ren og skjær babling kamuflert med forkledde klisjeer og filosofiske betraktninger i et følelsesløst kaos. Akkurat som setningen jeg nettopp serverte dere på sølvfat. Jeg kjente på en, muligens høyst subjektiv, irritasjon. Jeg hadde ønsket meg en strengere redigering. Gjort den siste delen mindre introvert. Ikke mye, men litt. Det ble så mange ord at jeg sluttet å tro på henne. Forfatteren ble brått mer markant enn romanskikkelsen.

- Men temaet i seg selv, dere…! Følelsene! Ensomheten!

Dette livet som aldri er blitt levd. Hun holder alt på avstand. Involverer seg ikke. Kjenner ikke etter. Tar ikke inn over seg. Krever ingenting. Hvorfor skulle hun vel det?

Hun kjenner ingen sorg over broren. Ingen sorg over faren. Ingen sorg over kjæresten. Hun kjenner på et savn, men mest av alt over et liv som aldri er blitt levd. Ikke en gang sinne over moren klarer hun å mobilisere frem. Kun en stille og tålmodig bitterhet. Et savn, en uro, en utilfredshet over alt som er blitt satt på vent og utsatt.
Jeg; et telefonnummer uten en adresse, en adresse, uten et navn, et navn uten en person, en person uten et liv; det vil aldri være noen hjemme, ingen som åpner døra hvis han ringer på. En bevegelse bak gardinen, en glidende skygge, ja, men ingen manifestasjon av et eget liv.
Livet venter. Livet er stoppet. Midlertidig, i påvente. Alt kan forsvinne så plutselig. Akkurat som ungen. Akkurat som faren. Plutselig, en natt, kan alt være over. Så hvorfor leve annet enn å overleve?

Og sterkest av alt er hennes erkjennelse når hun velger å ikke få barn. Hun gjør det av kjærlighet. Ved å velge å ikke sette et barn til verden lar hun ham slippe skuffelser, svik og problemer helt opp til voksen alder. Angst, psykoser, depresjoner. Det er bedre å la en unge slippe. Av kjærlighet. – Så er hun kanskje ikke så kald som hun hele tiden har trodd.

Det er ektefølt erkjennelse i all dens smerte.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: (Solgunn) og (Stine). Denne romanen kan absolutt være en kandidat til neste års Bokbloggerpris. For meg ble det ikke full pott, innvendingene veier litt for mye, men romanen rommer mer enn nok av kvaliteter jeg verdsetter. Den er rett og slett, med forbehold, veldig, veldig god. Jeg venter spent på flere bokblogganmeldelser!

14.3.15

På jakt etter gull...



Med vårsolen spretter bruktboksalgene opp som perler på en snor. Sånn helt plutselig, uventet og brått, på vei til noe helt annet. Så også i dag. 

En Gabo-bok jeg ikke tidligere har hørt om ble dagens høydepunkt. Hamsun - boka var usedvanlig fin uten smussomslag. Morrison - boka er jeg ganske sikker på at jeg ikke har fra før. Og Ditlevsen, da. Sterkeste, tøffeste dama.

Lykke kommer også i bokstabler.