24.4.15

Marsboeren, av Andy Weir

Jeg har holdt på med denne boken lenger enn jeg tør telle etter. Ikke fordi jeg ikke var ivrig etter å lese videre i den, men fordi det var så mye jeg ønsket å feste meg ved. Detaljer jeg overhodet ikke vil ha bruk for senere, tekniske duppeditter og finurlige reparasjoner som resultat av genial tankevirksomhet hos forfatteren.

Muligens i dette tilfelles synonymt med nerden over alle nerder. - Kun overgått av nettopp helten i Marsboeren. Selveste Marsboeren.


Marsboeren, av Andy Weir
Science Fiction. Utgitt på norsk i 2015.

Ikke at han er noe overmenneske. Han er bare usedvanlig fingernem, oppfinnsom, kunnskapsrik, innbitt optimistisk og ikke så rent lite dumdristig.

Og godt er det, for fint få av oss ville taklet noe særlig å bli forlatt på Mars. Det er nettopp det Mark Watney blir. En sandstorm setter besetningen i den ytterste fare, og ekspedisjonens leder ser ingen utvei annet enn å returnere ut i verdensrommet så raskt som overhodet mulig. Watney er forsvunnet, men rapporter fra de andre forteller om en stygg skade og påfølgende katastrofal flerre i den livsviktige overlevelsesdrakten. For å redde øvrige liv kan de ikke lete mer etter ham.

Tilbake på Mars våkner Watney lett fortumlet. Alene. Som eneste menneske på karrig marsjord. Faktisk som den eneste levende organismen overhodet. Du blir ikke stort mer ensom enn det.

Enda godt Mark Watney er supernerd, bioingeniør, usedvanlig intelligent og reagerer med humor i krisesituasjoner. Han tillater seg ikke det minste snev av redsel, men niholder på troen og håpet. Alt annet er utenkelig. Fullstendig uholdbart.

Så i stedet for å kaste hjelmen, svelge en pille eller kutte oksygentilførselen, velger han å kjempe for sin overlevelse. Håpet lever, han må bare finne ut hvordan han kan overleve i fire år til. Det er ikke mer som skal til. Tross alt. For om fire år forventes ankomsten av en ny ekspedisjon: Ares 4.

Han må bare finne ut hvordan han i disse årene kan puste, spise, leve. For Watney fins ingen problemer, kun utfordringer. – Så han ser det positive i det. Det kan han tillate seg, siden han tross alt er Kongen av Mars. Eller, ikke det at han har særlig konkurranse.

Uansett. Ingen kan ta fra ham at han er en mann for historiebøkene. Overalt hvor han går, hva enn han gjør, ingen har noen sinne gjort det før. Hvert eneste sekund skriver han historie. Til og med når han løfter en stein. I helsike, en stein som har ligget uten å ha blitt rørt på millioner av år. Det setter ting i perspektiv, gjør det ikke… Jo, man rekker å tenke mye som den eneste levende skapningen på en hel planet.

For å beholde humør, vedlikeholde arbeidslysten og forsøke å holde seg mentalt frisk, fører vår helt sirlig loggbok hver eneste dag. – Eller sol, som marsboere kaller det. Loggboken er hans eneste mulighet til kommunikasjon. Særdeles enveiskjørt, selvsagt, men som enhver som vet han snart vil dø, har han behov for å fortelle.

Det er jo ikke akkurat slik at han egentlig tror dette vil gå. Han kan bare ikke tillate seg å tro noen verdens ting. Det eneste han kan gjøre, er å legge slagplaner, reparere maskiner, kjøre rundt i en spesialkonstruert rov og lage dyrkningsvennlig jord med hjelp av egen avføring og vente. Vente, vente og atter vente.

En dag viser det seg at ventetiden var verdt det.

Nærmest ved en tilfeldighet oppdager NASA tegn til liv på Mars. Mark Watney lever, og hele verden kan se ham. En enorm lettelse går raskt over til en desperat kamp mot klokken. Forskningen, vitenskapen, romfartsutviklingen kan ikke risikere å la ham dø på TV-skjermene rundt omkring på kloden. Han må reddes, koste hva det koste vil. Og ikke et sekund kan gå til spille.

Opprinnelig ble romanen selvpublisert på nettet, og videre til gi-bort-pris på Amazon. Leserne strømmet til og forlagene kjempet om rettighetene. Til og med Hollywood kjente sin besøkelsestid, og filmen ventes på kinolerretet før jul.

Det er en befrielse å lese en bok så vesensforskjellig fra alt annet. En mann strandet på Mars, stort mer snadder er det knapt nok mulig å stelle i stand. For et konsept!

I realiteten har intet menneske har noen sinne vært på Mars. Det er rett og slett ikke liv laga, og vi har for lengst gravlagt våre utopier om marsvesener. Disse forekommer ei heller i romanen. Og nettopp dette gir det hele et slør av troverdighet. Selvfølgelig balanserer forfatteren på knivseggen for hva man kan godta eller ei. Det hele er unektelig fantastisk, men likevel er det aldri fullstendig utenkelig.  Med en velutstyrt fantasi og en enorm kunnskap i bunn, serveres leseren serveres en overflod av informasjon og tekniske duppeditter.

Marsboeren er den reneste guide og instruksjonsbok, den ultimate lærebok, med all dens bisarre og samtidig troverdige kunnskap. Dersom jeg mot formodning en gang i fremtiden skulle finne på å strande på Mars, skal jeg i det minste huske å ta med meg akkurat denne boken.

Og jeg tok meg i det underveis. Jeg memorerte. Merket meg momenter, leste om igjen. Jeg mener, sånn i tilfelle, altså.

Jeg koste meg så inderlig underveis i lesingen at jeg fristes i å kalle romanen en godtepose. Ikke for å tilfredsstille blurbevennlige forlagsmennesker, men for å uttrykke den grad av hygge jeg faktisk opplevde. Jeg koste meg gløgg i hjel. Snakket om boken. Refererte til episoder. Grublet. Enda til lot jeg meg friste til å Google litt om denne røde planeten, hvis ørken er så tørr og ulevelig at den ruster. Så euforisk må jeg tillate meg å være, dagen etter ferdiglest bok.

Det ville vært dumt i utgangspunktet å lese denne type litteratur med kritiske øyne. Noen logiske brister var det, men fortellerstilen gjorde at disse ble glemt allerede på neste side.

Det hele er svært leservennlig og overraskende morsomt, takket være hovedpersonens særdeles ironiske væremåte. Watney er perfeksjonist på mye, men mest av alt på galgenhumor.

Slik godtar vi også romanens første del, som er noe monoton i all dens målrettede oppramsing av Watneys forsknings – og hypotese – baserte fremskritt og utvikling. Poteter gror, avføring tørkes og vann utvinnes. Roven utvinnes, sendere repareres og oksygentelt bygges. Humoren fungerer som et fint bindeledd og skaper det nødvendige driv slik at historien, hans eksistens på Mars, etableres til noe vi kan interessere oss for.

Etter hvert får NASA-forskerne og besetningen på Hermes mer og mer oppmerksomhet i boken. Deres kappløp med tiden tilfører en ny dimensjon, og øker adrenalinet ytterligere. Nå er det ikke lenger bare en demonstrasjon av standhaftig selvoppholdelsesdrift. Nå er det faktisk muligheter... og fryktelig mye som kan ende i katastrofe.

Det aller meste av boken består likevel først og fremst av Marsboerens loggbokføring. Slik settes heller ingen store krav til litterære kunstneriske krumsving. I ord og setninger vil ikke denne romanen gi deg noen litterær orgasme, og det ville være leit å lese boken med andre forventninger enn å bli underholdt.

Derimot vil adrenalinet bruse. Latteren vil sitte løst. Og selv om mange av partiene med fordel kan skummes raskt igjennom, vil du hele tiden lese mer, finne ut mer, forsikre deg om at fire år på Mars i all ensomhet faktisk kan la seg gjennomføre. 

Det er greit å vite. Du vet, sånn i tilfelle.




Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Leseriet)

19.4.15

Ramlet innom et loppemarked...

I tjue hektiske minutt raidet jeg alle bokhyllene i vill jakt etter gull. Jeg hadde på forhånd samvittighetsfull skrevet en liste over en håndfull forfattere jeg skulle titte etter. Akkurat ja. Ingen skal fortelle meg at jeg ikke hadde gode intensjoner.

Men det som skjedde var at jeg skrekkslagen oppdaget et eksemplar av fabelaktige Kaoshjerte. Jeg kunne ikke risikere å la den gå til grunne, så jeg redder den. Og da jeg nesten like forskrekket oppdaget den nydelige 2014-ungdomsromanen Og hjertet mitt bare, reddet jeg selvsagt den også.

Så stod jeg der med to bøker som slettes ikke stod på listen min. Korpsmammaen ved siden av øynet muligheten for å kvitte seg med bøker. Svetteperler i pannen er et godt tegn. Øyne lysende av desperasjon et annet. Ikke minst rørleggersprekken jeg ga blanke i. Det er jo som kjent i nederste hylle godbitene er.

Nu vel. Hundre kroner for en hel pose, sa hun.

Ok!!! stressmumlet jeg.

Strengt tatt mest for å være i fred slik at jeg rakk runden før de stengte. Som sagt: intensjonen min med å dra dit var gullende ren og god.

Men som så ofte før.  Alltid. Posen ble full. Og jeg er strålende fornøyd. Herrefred så mange bra bøker!!!!

Ååååååhhhh!!!!



Toni,  Amalie, Anne Karin og Gabriel stod alle på listen. Og de to ungdomsromanene ville jeg jo redde, sant. Nick Cave er helt. Egalias døtre er legendarisk. Og de andre: selvsagte i enhver bokhylle.

Jeg er da ikke helt ukritisk heller.

- Bare veldig, veldig sliten.

16.4.15

Karikaturen, av Anders Bortne

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.



Karikaturen, av Anders Bortne
Norsk. Utgitt i 2014. 356 sider.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far.  Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.




Kilde: Leseeksemplar tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Andre bloggere: Noen der ute? Legg igjen lenke i kommentarfeltet.

7.4.15

Om Amor og andre demoner, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen
Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez
- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng.

 
Etter et utalls nyere norske romaner hvor alt virker å være likt hverandre, var det en sann glede og befrielse å atter en gang dukke inn i Gabos magisk realistiske verden.


Om Amor og andre demoner, av Gabriel Garcia Marquez
Roman. Utgitt på norsk i 1994.

12 år gamle Sierva Maria de Todos Los Angeles vokser opp hos sine foreldres slaver. Hennes far, markien, er for opptatt med sine sysler til å legge merke til henne, og hennes mor næret et hat mot henne så fort hun kom ut i dagslys. I redsel for å ikke kunne stagge sin lyst til å drepe henne, nekter hun stadig å ha datteren i sitt hus.

I stedet for har Sierva Maria hele sitt liv blitt passet på av Dominga de Adviento og de ande slavene i husholdningen. Hun snakker deres språk, har adoptert deres skikker og væremåte. Hun synger deres sanger, forteller deres sagn, fråtser i deres mat og danser deres danser. Som et uønsket og uelsket barn lever hun sitt eget liv, uavhengig av andre, blottet for samvittighet og hang til sannhet.

En dag hun er ute på markedet blir hun bitt av en hund som senere dør av hundegalskap. Jentungen blir raskt rabiat selv, om hun ikke alltid har vært det, oppvokst i en kultur vesensforskjellig fra markiens skrevne og uskrevne lover om akseptabel fremtoning. Det debatteres heftig om hun er smittet av hundegalskap eller om selve djevelen har bosatt seg i hennes sjel. Faren, gjennomsyret av samvittighetsnag og katastrofalt forsinket kjærlighet, er villig til å ofre alt for å helbrede henne.

Alskens remedier og behandlingsformer tas i bruk, både fysisk og mentalt. Fullstendig ødelagt av all verdens utrensningsprosesser sendes hun til et kloster for den siste pleie og djevleutdriving.

En av biskopens mest betrodde, Cayetano Delaura, opplever et kall fra Gud om å hjelpe denne stakkars piken med det sagnomsuste lange håret. Han reiser til klosteret og opplever raskt å bli ugjenkallelig betatt, fullstendig ute av stand til å la være å elske henne. Like raskt faller også Sierva Maria for ham.

Verken motgift, hellige bibelvers eller kjærlighet kan redde det fortapte, torturerte pikebarn. 200 år senere er forfatteren selv vitne til det fascinerende, dog akk så makabre, funnet av hennes etterlevninger. Uendelig mange meter med det vakreste hår.

Så skriver han i alle fall. - Allerede i forordet. Som ung journalist setter han funnet raskt i sammenheng med sagn han selv har vokst opp med. Og alt dette forteller han med sin sedvanlige magi, akkurat så blomstrende og fargerikt at man sluker hvert ord. Lar seg rive med og lever seg inn i.

Selv skildringene av Sierva Marias kjødelige mor virker forlystelig, tross hennes generelle uappetittlighet og gjennomsyrede ufinhet, der hun velter seg i sin enorme nakenhet. Kontinuerlig fråtsende og fisende. Fullstendig uten trang eller evne til å elske annet enn til sin egen fordel.

Og der hvor vi ellers ville vært frastøtt over ideen om et kjærlighetsforhold mellom en 12 år gammel jente og en mann på nærmere førti, leser vi det hele som et eventyr. Gabos magiske univers trollbinder oss fra første stund. Slik som i flere av hans øvrige romaner gis det ikke rom for å fordømme slike umake forhold, det nærmest glorifiseres i all dens naturlighet, selv om utfallet ofte er tragisk. Særlig her.

Vi kan ikke la være. Hans romaner er som de reneste eventyr ispedd faktiske hendelser, med en overflod av historier og sagn som flettes inn i hverandre. Ordrekkene virker endeløse, men samtidig høyst velkomne i all dens fargerikdom.  Å beskrive Om Amor og andre demoner er fånyttes. Gabo sier selv alt som kan sies.

Med sine 200 sider og det relativt vesle persongalleriet er dette blant forfatterens enkleste og mest forståelige romaner, også for uerfarne Gabo-lesere. Ønsker du å lese deg opp på hans verker, er dette en fin introduksjon. Dens fortryllende underholdningsverdi og fortellerglede vil gi deg et uimotståelig ønske til å lese mer av ham.


Han har den virkningen.




Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked.

3.4.15

Barsakh og Verdensredderne, av Simon Stranger

Ungdomsromanen De som ikke finnes, av Simon Stranger er blant de tre nominerte til Bokbloggerprisen i åpen klasse. Dette er siste roman i en trilogi, noe som er unikt i seg selv. Denne kan likevel leses frittstående, til tross for at vi følger samme personer i de tre bøkene.

Norske bokbloggere har fokus på De som ikke finnes i april måned. Siden jeg allerede har lest denne, har jeg benyttet anledningen til å lese hans to foregående bøker i serien.


Barsakh, av Simon Stranger
Ungdomsroman. Utgitt i 2014.
En tenåringsjente fra Bærum, Emilie, er på ferie sammen med sin familie på Gran Canaria. Mens lillebroren tilbringer dagene i bassenget og foreldrene ligger som slakt på hver sin solseng, pirker Emilie bort avocado fra salaten og løper milevis for å svette av seg de få kaloriene hun blir påtvunget. En dag blir hun vitne til noe som på et sekund får fokuset bort fra mat og kropp.
 En båt kommer drivende innover mot land. En båt full av dehydrerte flyktninger fra Afrika. Blant disse en ghanesisk unggutt, Samuel, som får Emilies hjerte til å banke litt hardere.

Verdensredderne, av Simon Stranger
Ungdomsroman. Utgitt i 2012.
Tiden går og vel hjemme i Bærum går livet videre for Emilie. Dagene flyr av gårde med skole, fester og venner.
 En dag Emilie er på shopping med sin beste venninne møter hun en gutt som klistrer på merker på klær i en H&M-butikk. Antonio sier han er fra Verdensredderne og vil fortelle hva som egentlig foregår bak de fine utstillingsvinduene. Han beretter for Emilie en realitet som innebærer barnearbeid, slavelignende jobber og lite eller ingenting i lønn. Dette bare fordi vi i den vestlige, privilegerte verden skal kle oss i stadig nye klær, leke oss med den nyeste teknologien og fråtse i sjokolade.
 Emilie blir stadig mer og mer engasjert. – Og mer og mer forelsket.

Problematikken i romanen Barsakh er nedtonet uten stor dramatikk eller voldsomme følelser, tross alvoret. Emilie sliter med sitt eget selvbilde, men ofrer alt når hun møter en virkelighet fjernt fra sin egen. All energi og bevissthet blir rettet mot Samuel og de andre flyktningene. Plutselig blir fokuset på mat fullstendig snudd fra noe negativt til positivt.

Underveis i romanen møter vi flyktningene selv, både gjennom deres ferd på havet og tilbakeblikk til deres liv i hjemlandene. Fokuset er ikke så mye på elendigheten de lever under, men håpet de alle har om å komme til Europa. Tjene penger. Bo et trygt sted. Leve, ikke bare overleve.

Samme fortellerteknikk brukes i oppfølgeren Verdensredderne. Parallelt med Emilie og hennes liv, møter vi 12 år gamle Reesa fra Bangladesh. Hun jobber i en tekstilfabrikk og kikker etter den søte gutten med trillebåren så ofte hun kan. Det er noe hverdagslig i forfatterens beskrivelser av henne og de forholdene hun lever under. Elendigheten fortelles mer mellom linjene, og det gir historien en ekstra verdi. Det gjør mer inntrykk, fordi vi forstår hvordan hun egentlig har det, gjennom Emilies stadig økte kunnskap.

Språket et enkelt og tydelig tilrettelagt for unge, også for de som ikke leser så mye. Tematikken er likevel så viktig at bøkene godt kan leses av andre utenom målgruppen. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv. Verken unge eller voksne. Verken når det gjelder barnearbeid eller ulevelige forhold som tvinger folk til å legge ut på hasardiøse ferder fordi man ikke ser annen utvei. All honnør til Simon Stranger som har et budskap å komme med. Som ønsker å skape engasjement, bevisstgjøring og spre kunnskap.

Hvilken bedre innfallsvinkel kan man vel skape enn å la en privilegert ungjente som tross alle gode forutsetninger sliter med svekket selvbilde? Attpåtil legge flyktningeproblematikken til et velkjent feriested, la henne handle i en butikkjede alle andre handler i, og la henne forelske seg?

Vi kjenner oss igjen i henne, vi handler samme sted som henne og vi vi har vært fryktelig, inderlig, blindt forelsket opptil flere ganger.

Skjønt, det er noe lettvint over det hele, hvordan hun så raskt flytter fokus på seg selv til å løse hele verdens problemer. Over natten slutter hun å trene, og like brått begynner hun å spise som normalt. Det fungerer greit, men ikke optimalt. Og forelskelsen? Jeg sliter med å se denne i første bok. Og jeg tror ikke helt på henne i den andre boken. Jeg savner inderligheten. Mangelen på dette gir flyktningehistoriene og historien fra Bangladesh en fin effekt, men virker dessverre motsatt på hovedhistorien. Emilie som sliter psykisk viser en enorm handlekraft og viljestyrke, men vi tror likevel ikke helt på henne. Forfatteren lar oss ikke bli kjent med henne. Ikke helt.

Jeg hadde også foretrukket en bedre strukturering av momentene som gjør Simon Stranger til en unik forfatter. Dette litt ubeskrivelige som gjør hans gjennombruddsroman Mnem til noe helt uforlignelig. Disse små historiene, monologene som bryter inn i hovedhistorien, gjør bøkene til noe helt eget. Bøker man blir litt ekstra glad i. Hans særegne stil gleder også leserne av Emilie-trilogien, men jeg sliter med å finne noen form for struktur i de to første romanene.

Andre virkemidler han bruker skal også berømmes. Stranger gir fortellingene ekstra dybde ved å flette inn høyst reelle bilder. Ikke mange, men mange nok til å gjøre inntrykk på leseren. I forbindelse med Verdensredderne opprettet han i tillegg en fiktiv blogg han i boken stadig refererer til. Dessverre ble ikke denne ideen fulgt opp annet enn med en håndfull innlegg.

Det får tjene som et symbol på mitt inntrykk av de to bøkene. Jeg skulle gjerne likt de bedre. Det er noe litt halvferdig over det hele. Ideen er fantastisk, men gjennomføringen er ikke like optimal som jeg hadde ønsket. Eller rettere sagt forventet, etter all den hyllest jeg ga siste bok i trilogien. De som ikke finnes er i særklasse den mest solide av disse tre romanene, og kan med fordel leses frittstående.

- Og den bør du virkelig lese.





Kilde: Lånt på biblioteket.
Les også: Min hyllest til Simon Strangers (Mnem). Den siste boken i trilogien om Emilie og Samuel (De som ikke finnes), har jeg hyllet med varmt og ømt hjerte i (dette innlegget).
Andre bloggere: (Anette) (Anita) (AstridTerese) (Knirk). Samlesingen av De som ikke finnes kan følges på (denne nettsiden).