20.10.18

En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark

Lite er en hyggeligere tradisjon enn å bli lest for, eller selv å lese for barn eller barnebarn i adventstiden. Denne vesle boka vil gjøre både voksne og barn ømme om hjertet. 


En liten bok om kjærlighet, av Ulf Stark og Ida Björs (ill.) 
Illustrert roman for store barn. Utgitt på norsk i 2018. 

Elsa er ikke like pen som de andre jentene i klassen, men hun er likevel verdens vakreste. Fred kan ikke se seg mett på henne. Hun er kraftig bygd med Skippern-armer og hodet er en eneste stor krøll av krusete hår. Dessuten er hun så tøff at han nesten ikke tør snakke med henne. Eller, han tør, men det er ikke alltid det som kommer ut av munnen hans er det han egentlig prøver å si. 

Andre verdenskrig ligger som et bakteppe gjennom hele historien. Pappa er borte, han er vakt ett eller annet sted langt borte, og mamma savner ham så fælt at hun gråter. Også gråter hun over at det er vanskelig å få tak i alt de gjerne skulle hatt tak i. Og gråter litt til bare fordi hun er så sliten. Så Fred hjelper til det han kan, slik som unger på den tiden måtte. Han selger juletrær om ettermiddagene, og forsøker å få med seg alt læreren snakker om på dagtid. Det er ikke så vanskelig, for læreren er den beste han noen sinne har hatt, og det sier ganske mye, selv om han bare har hatt to fra før. 

Ulf Stark har med denne lille boken om kjærlighet skrevet en gammeldags fortelling i spedd lun og god julestemning. Alle er snille, selv de som kan virke litt bøllete. Den eneste som er slem er en liten mann med rar bart, men han er så langt borte at man ikke trenger å bry seg om ham. Her er ingen store ord om krigen, ingen brutaliteter. Bare helt dagligdags om utfordringene i en vanskelig tid, med matvarerasjonering, familiesplittelser, savn og bekymringer. Godheten menneskene imellom og den kriblende barnlige forelskelsen skjuler de tunge realiteter, og pakker det hele inn til en riktig søt fortelling. 

Bare pappa snart kunne komme hjem! 





Kilde: Leseeksemplar. 

18.10.18

Sjøen om vinteren, av Sivert Nesbø

Ofte er det de korteste bøkene som gjør sterkest inntrykk. Denne lille romanen om 12-årige Eli er uventet gripende. 


Sjøen om vinteren, av Sivert N. Nesbø 
Roman. Nynorsk. Utgitt høsten 2018. 

Det slo meg nesten umiddelbart at boken var forbløffende lik Isslottet av Tarjei Vesaas. Ikke direkte av handling, skjønt også her er hovedpersonen en ung jente i brytningen mellom barndom og ungdom. Likheten er først og fremst stemningen og den neddempede fortellerstemmen. Av flere anmeldelser i tradisjonelle medier ser jeg at anmelderne har gjort like sammenligninger, både med Tarjei Vesaas og Torborg Nedreaas. Det gjør meg varm om hjertet at en av dagens forfattere viderefører deres form for fortellerkunst. 

Nesten fritt for forelskelser og drama tar vi del i tolvårige Elis verden. Vi tenker hennes tanker og føler hennes følelser. Leseren og Eli blir til ett der vi forsiktig vandrer ut av barndommen og inn i ungdomstiden. 

Kunsten er å gjøre de nesten umerkelige milepælene igjenkjennbare. - Som i Elis kjærlighet til besteforeldrene, særlig det barnebarn-bestefarsforhold som naturens gang på et tidspunkt påkrever endret. Hun gleder seg til å reise på besøk, men føler også trang til å nekte å bli med. Og bestefaren, den hjertegode mann leseren blir glad i gjennom Eli, er klok nok til å endre på sin adferd. I mange år har han med barnlig fryd gjemt gaver rundt om i hagen. Nå vet han at epoken er over, selv om en forsiktig overgang lar både ham og barnebarnet få lov til å glede seg over omtanken. For Eli vil jo gjerne fortsette lete etter gavene, samtidig som hun både føler og vet at hun kanskje er blitt for stor til det. Alle disse små tingene, hendelsene og opplevelsene som føles både rett og galt samtidig, bare fordi man er tolv år og midt mellom barndom og ungdom. 

Overgangen er allerede synliggjort gjennom den noen år eldre broren, som er i ferd med å vokse seg stor. Han vil ikke lenger være med på ferie, men heller jobbe. Han drar på fest og opplever en ungdomstid som Eli fremdeles er for ung til å kunne ta del i. Som en litt passiv iakttaker, merker hun seg endringene og både lengter og frykter. 

Mer ubehagelig og truende er forholdet mellom foreldrene. Faren er borte i perioder, men verken han eller moren er villige til å fortelle hva som skjer. En gang under oppholdet hos besteforeldrene tar han med seg Eli ut. Han trenger å komme seg ut av huset, sier han. Eli vil ikke, men ønsker samtidig å tilbringe tid med ham alene. Og samtidig som hun føler takknemlighet over at han vil ha med seg henne, føler hun på uroen over at noe er galt, selv om hun ikke helt klarer fange opp hva. 

Og så er det vennene. De hun får, og de hun allerede har. Noen vil forsvinne, andre vil aldri bli glemt. En for henne dramatisk opplevelse på leirskolen vil følge henne resten av livet. Kanskje hun selv ikke tror det vil bli værende, men den voksne leser vil forstå. De hun tidligere stolte på, svek henne når hun trengte de som mest. 

Et tillitsbrudd, et brytningpunkt, en av disse hendelsene som gjør noe med hennes perspektiv på livet og som er med på å forme henne som menneske. 

Den stille og gjenkjennelige historien har knapt noen tidstypiske elementer. En tolvårings tankesett, følelseskaos og mentale verktøykasse er det essensielle i fortellingen, ikke de ytre rammer. Jeg håper derfor boken vil leve lenge og stadig få nye lesere. Det fortjener den.




Kilde: Leseeksemplar.



21.9.18

Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger

Som sedvanlig når jeg omtaler en bok av Simon Stranger sliter jeg med å finne ord. - Eller, ikke helt. Det er bare det at de ordene som strømmer på utelukkende er superlativer. Slik blir det ikke gode anmeldelser av, men til gjengjeld soleklare anbefalinger.


Leksikon om lys og mørke, av Simon Stranger
Norsk. Utgitt i 2018.

Ideen til boken spant ut av familiære forhold og tilfeldigheter. Strangers kone Rikke er oldebarn av jødiske Hirsch Kommisar, som under andre verdenskrig ble henrettet i fangeleiren Falstad. Angiveren kan ha vært Henry Oliver Rinnan, Norges aller verste krigsforbryter. Ikke bare infiltrerte han og hans medsammensvorne motstandsmiljøer og sørget for utallige arrestasjoner, han brukte også sitt hjem som det reneste torturkammer. Noen år etter returnerer sønnen Gerson til Trondheim og flytter inn Bandeklosteret, hvor Rinnanbanden regjerte. Hvordan er det mulig at en jødisk familie makter å bo et sted med så mye ondskap i veggene?

Det ville ikke vært en Stranger-bok hadde det ikke vært flere fortellinger i selve fortellingen. I denne boken fortelles det både om menneskene før krigen, under krigen, etter krigen og i våre dager. Hirsch. Gerson. Rikke og Simons barn. - Og Rinnan.

Og dette er særlig interessant, for i store deler av romanen forsøker forfatteren å gi oss et bilde av hvem han var, og hvorfor han ble som han ble. Spesielt sterk syns jeg han er i sin beskrivelse av Rinnans aggresjon som ungdom. I alle fall slik han tenker seg at det kan ha vært. Alle disse tankene som kvernet rundt i hodet, mindreverdighetskomplekset, paranoiaen, urettferdigheten som ballet på seg og ble et stort, stort mørke, et sinne som bygget seg opp til å bli noe virkelig farlig. Vel så godt gjort er det å samtidig vise hans menneskelige sider. Omsorgen overfor lillebroren. Kjærligheten til barna. Hvor forelsket han ble i elskerinnen. Hvor frustrert han var over kona som aldri ga ham annet enn kulde. Igjen, slik Stranger tror det kan ha vært.

Kildemateriellet er begrenset, det meste ble brent opp i timene etter at nazistene kapitulerte. Så blir også romanen en symbiose av ren fiksjon, sakprosa og memoarer. Alt flettes sammen, det er frodig og forvirrende, men likevel fungerer det. Det er lek med ord som senere blir forklart betydningen av. Stadig oppleves nærmest deja vu, hjernen husker disse ordene som tidligere har blitt dryppet, og som senere i kapittelet forklares gjennom en historie. Alle historiene blir en eneste historie, hvor fortid går over i nåtid, hvor ingen personer kun er endimensjonale, ingen er ufeilbarlige og hvor selv den onde har noe godt i seg.

Selv Henry Oliver Rinnan.

Det sies at en jøde dør to ganger. Den første når hjertet slutter å slå og det ikke lenger kommer oksygen til hjernen. Den andre og siste gangen når navnet ikke lenger nevnes. Gjennom denne romanen lever Hirsch Kommisar videre. Gjennom alle snublesteiner i Europas gater lever tusenvis av drepte jøder videre, hver gang en etterkommer minnes forfedre eller en tilfeldig forbispaserende stopper opp foran en av disse messingplatene.

Det er en rørende intensjon ved boken. En annen intensjon er ønsket om å avslutte, gå videre og slutte å bære nag. Det ble som det ble. La oss lære av det og gå videre. La oss tilgi andres synder.

T står for Tilgivelse.




Kilde: Leseeksemplar.

Les også: Mine omtaler av Simon Strangers bøker (Det som en gang var jord) (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)

31.8.18

Teater: Tung tids tale

Et punkt på min liste over dårlig-samvittighet-som-bokblogger er at jeg aldri har skrevet noen omtale av Olaug Nilssens Tung tids tale, en av fire nominerte romaner til Bokbloggerprisen 2017. Den nærmest selvbiografiske fortellingen om forfatterens autistiske sønn og hennes kamp mot systemet - og diagnosen -har gjort uutslettelig inntrykk på alle som har lest, og ingen blir overrasket om nettopp denne boken vinner prisen for fjorårets beste norske roman. 

Budskapet er både hjerteskjærende og hjertevarmt. - Og nå kan alle se historien dramatisert og fremført på teaterscener rundt omkring det ganske land. Selv hadde jeg gleden av å være til stede under urpremieren 24. august på Riksteatret i Oslo. 

Foto: Riksteatret

Tung tids tale 
Riksteateret. Regi: Marit Moan Aune. Dramatisering av Tung tids tale, av Olaug Nilssen. 

Skjønt glede. Sjeldent, om noen sinne, har jeg vært like emosjonelt utslitt etter en teaterforestilling. Intensjonen var å skrive om stykket umiddelbart etter opplevelsen, men hjertet var knust og hodet kokte. Jeg har enda ikke helt summet meg, men behovet for å anbefale stykket tvinger meg til å forsøke skrive noe likevel. 

Stykket er regissert av Marit Moum Aune, og dermed er kvalitetsstempelet gitt. Mor og forfatter Olaug Nilssen har selv vært med på dramatiseringen av boken, dette sammen med Toril Solvang og regissøren. Fire skuespillere bærer historien på scenen. 

Julie Moe Sandø, Marianne Krogh, Siren Jørgensen og Jon Bleiklie Devik imponerer sterkt på scenen. De fire skuespillerne glir inn og ut av de ulike rollene som mor, sønn, behandlere og øvrig omgangskrets, og avlaster samtidig hverandre. For det hersker neppe noen tvil om at stykket krever ekstra mye av skuespillerne. Vi serveres følelsesutbrudd tilskuerne mister pusten av. Det må være voldsomt utmattende. Særlig sterk prestasjon er Daniel i Sandøs skikkelse sitt raseriutbrudd når moren forsøker å overtale ham til å ta på seg støvler. Alle som har hatt treåring i hus vet hvor frustrerende dette kan være. Vel, her er Daniel ni år, sterk som en okse og kjører seg helt inn i sitt eget sinne. 

Og her kommer stykkets aller sterkeste moment. Mors angst for å ikke lenger håndtere sin egen sønn. - Både fordi barnet snart, eller allerede er, fysisk sterkere, og for det man ikke våger si høyt: Redselen for å en dag slå tilbake. 

Scenen, ordene, følelsene, gir deg en knyttneve i magen. Et smell mot hodet. 

For kan det egentlig være mere sårt enn å være mor som mister sitt barn? Og kan det bli noe verre enn å være en mor som mister sitt barn - selv om barnet fortsatt lever? Daniel kan ikke bli bedre. Det fins ingen kur for ham. Ingen mirakelpille eller terapi. Mer og mer forsvinner gutten inn i denne ukjente verdenen ingen helt vet hva bringer med seg. Mor slippes ikke inn. 

Foto: Riksteatret

Her er mye sorg. Overveldende mye. Det er sorg over ham de nå mister mer og mer. Han som kunne så mye, sang så rent, han som kunne kategorisere dyr etter haler. Ja, til og med en gnu. Hvilken toåring har i det hele tatt hørt om en gnu? Detaljer som utgjør alt, en liten kuriositet som en stolt og trassig mor ikke kan nevne ofte nok. Alle som i dag ser Daniel skal vite at Daniel en gang visste hvordan halen til en gnu ser ut. Hvor ble denne gutten av? Er han fremdeles der inne et sted? 

Vi kan ikke forestille oss. Vi kan bare forsøke å forstå hvordan det føles. 

Så insisterte også forfatteren på at dette ikke er en selvbiografi, men en politisk roman. Daniel og mors fortelling skal bety noe, skal få etterspill, endre byråkratiet og måten vi møter hverandre på. Her berettes om en morsrolle som samtidig innbefatter et utall andre roller. Det holder ikke å opptre som barnets verge. Hun må også være saksbehandler, advokat, psykolog og fredsmekler. Alltid på vakt, alltid synlig, hun kan aldri gi seg. 

Her berettes om kampen for å få diagnose, og den emosjonelle kampen mot merkelapper. En liten uheldig formulering i sakspapirer eller uttalelser fra ekspertisen kan få det mentale korthuset til å rase sammen. Gleden over et kjærkomment pusterom av egentid kan lokke frem en knusende vond samvittighet. Endeløs venting i telefonkø. Utredinger som trekker ut i tid. Forvaltningen. Nemder som skylder på hverandre. Enda mer venting. 

Og alt dette mens man samtidig ransaker seg selv for feil og mangler. Kunne man ha søkt hjelp tidligere? Kunne man gjort noe annerledes? Er det egentlig mors skyld at det gikk så galt? 

Ta deg sammen, sier saksbehandleren. Kjemp videre, stå han av, sier barnepsykologen. Du er tøff, det ville jeg ikke greid, sier naboen. Alle disse velmente ordene som når verden raser rundt deg, bare oppfattes som nedbrytende. For når skal mor få hvile? 

Hun er så sliten, så sliten. Og samtidig så sta, så hardnakket sta, og brutalt ærlig. Hun fortviler over søvnløse netter og raser over banking i vegger. Hun jubler over egentid og bryter sammen like etter. Hun er redd for eget sinne, og redd for å føle redsel overfor eget barn. Hun kjefter sentralbordmedarbeideren huden full, og kjenner på sjalusi mot foreldre i barnehagen. 

Det smerter å være publikum. Det føles så nært, og likevel så fremmed. Ingen som ikke selv har vært eller er i samme situasjon vil kunne forstå fullt ut, men vi kan forsøke forestille oss. Vi trenger ikke engang selv være mødre. Det holder i massevis å være et medmenneske

Noe er allment, alle kan relatere seg til deler av følelsesregisteret. Alle vil oppleve scener som gjør ekstra inntrykk, noe som er sterkt i seg selv, eller som blir trigget av erfaringer man selv har gjort seg. Personlig opplevde jeg fars og søskens fravær som det sterkeste. Da vi selv for mange år siden måtte ta stilling til å redde vår nyfødde datters liv ved å gi henne medisiner som ville gjøre henne sterkt funksjonshemmet, ble vi møtt av helsepersonalets advarende, og velmenende råd. Tenk på sønnen deres, sa de. Tenk på alt han vil måtte ofre for sin søster. Så var nettopp dette det sterkeste for meg. Historien om Daniel fortelles kun fra mors synsvinkel. Pappaen og hans søsken blir aldri nevnt. Vi bare vet de finnes, og deres sorg, deres fortvilelse, deres frustrasjoner og kjærlighet kan kun fornemmes. Så kan vi også forsøke å forestille oss, forstå, hvordan det er for en mamma å tvinges til å bruke all sin tid til det ene barnet, og alle dilemmaene det medfører overfor de andre barna. 


Nettopp derfor er denne boken en politisk roman. Nettopp derfor skal historien ut til alle landets hjørner, for å påvirke, sette søkelys på, og utgjøre en forskjell. Mødre og fedre skal bli hørt. Helsepersonell og saksbehandlere skal få enklere arbeidsoppgaver. Byråkratiet skal løses opp. Folk skal få hjelp, og folk skal få hjelp i tide. 

Måtte det bli enklere. Måtte papirbunkene bli mindre, måtte tabuene brytes. Måtte barn, foreldre og søsken få den hjelpen de trenger. - Uten å kjempe. 

Ingen kan se stykket uten å la seg berøre. Hør bare på lydopptaket fra da Daniel var 2 år. En sang, klokkerent og med innlevelse. 

For mest av alt er dette en kjærlighetserklæring til Daniel. Ikke autisten Daniel, pasienten Daniel eller case’n Daniel. Bare Daniel. Gutten han engang var, alt han kunne, alt han sa og alt han gjorde. Den han fremdeles er, langt, langt der inne. Et sted ingen lenger når frem til. 



Flere forestillinger: Dette teaterstykket unner jeg alle å oppleve. Sjekk Riksteatrets (turneoversikt). I tillegg skal forestillingen vises på (Det Norske Teatret) på nyåret. 

Fakta: Den norske autismeforeningen har utarbeidet en rekke faktaark vel verdt å lese. Deriblant (denne). 

Bokbloggere: Anita/Artemesia var også med på urforestillingen og har (skrevet egen omtale). Ann Helen fra LesMye hadde ansvaret for samlesingen i forbindelse med Bokbloggerprisen. Hennes bokomtale kan leses (her). Flere bokomtaler finnes på (denne siden). 

Kilde: Invitasjon til urpremiere på Riksteatret.


30.8.18

Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster

Forlagets beskrivelse var som skapt for meg: 
Mørke dyr forteller om hvordan sorg kan få tilbakevirkende kraft i et liv – og om hvordan den samme sorgen kan drive et menneske videre.
Og alle som kjenner meg og mine lesepreferanser kan trolig lett se for seg meg der jeg slenger alt annet til side og kaster meg inn i bokas univers. Her skal det fråtses i hjertesmerte, sorg og livsomveltende savn, tenkte jeg frydefullt. 



Mørke dyr, av Janne-Camilla Lyster 
Norsk. Utgitt i 2018. Roman.

Første kapittel var lovende. Baksideteksten om tre venner som reiser ut i verden, hvorav bare to vender tilbake, holdt sine ord. Det var nettopp det som skjedde. Så var det ut i verden på nytt, bare den ene. 

La meg si det litt forsiktig: Jeg fikk ikke det jeg forventet. Ikke i det hele tatt. 

Slike tilfeller er vanskelige. En bokblogg betraktes dels som personlig dagbok med ren og skjær synsing om bøker man leser og litteratur generelt. Jo, hvor enn jeg ynder å tro at jeg skriver til meg selv og en håndfull likemenn (-kvinner), viser besøkstallenes tale noe annet. Med det medfører et selvpålagt krav om en viss kvalitet og ikke minst ydmyk behandling av produkter som skaperne anser som sine egne barn. Man dukker inn i skriveprosessen med hud og hår, vrenger sjela si, blottlegger seg totalt, og hvem-er-så-vi til å smadre noens barn …? 

Ytterligere vanskelig er det å skrive negativ omtale av en debutroman. Her gjelder det å ha argumentasjonen klar. I verste fall nådeløs, men rettferdig. I beste fall ærlig, men med alle mulige forbehold om personlig synsing. 

Dersom jeg setter min egen skuffelse over misvisende omtale til side - den må forlaget tross alt ta på sin kappe - sitter jeg igjen med to store irritasjonsmomenter. Språk og handling. Og tar man bort disse to elementene sitter man igjen med, tja, si det. 

Det handler liksom om mer enn bare personlig skuffelse over å ha bli lovt noe (sorg) og fått servert noe annet (dans, bohemsk liv). Legger jeg godvilja til er det spennende å få innblikk i et liv som er noe helt annet enn det man selv lever. Likevel oppfatter jeg hele handlingen som en unnskyldning for å utbrodere hvor uortodoks et kunstnerliv er. - Altså, hvordan forfatteren selv lever eller har levd, i det minste en slags blåkopi av kollegers opplevelser. Det er stadige utenlandsopphold, tilfeldige bekjentskaper, nye prosjekter - og menn, kreativitet og rastløshet. 

Jeg leser ordene, men føler ingenting. Altså, ingenting annet enn irritasjon over at jeg ikke oppfatter sorg over venninna som forsvant. Egentlig ikke noe savn heller, jeg mener, jeg oppfatter ikke at hun engang lurer på hva som har skjedd. Det er meg tilsvarende likegyldig hvordan denne danseren lever, fordi jeg ser ingen følelser av noe slag. 

Handlingen jeg finner i romanen virker mest som et påskudd for å fortelle om eget liv. Hadde jeg hatt det snev av anlegg for dans, hatt den minste lille antydning av grasiøsitet, vært 25 år yngre og slank som lilje ville jeg muligens blitt inspirert. Men dessverre. Min dansekarriere tok slutt etter to ukers swingkurs på ungdomsskolen, jeg snubler i alt og går på vegger, jeg er fersk 40-åring og i skammelig godt hold. 

Men språket da, spør dere kanskje. Jo, la oss se på språket: 
Karin er blitt en som ser inn fra mørket, ikke som seg selv, men med sitt fravær, en som har stått overfor det mest skrekkelige, og nå står hun der ute i den truende svarte skogen og betrakter deg, du er et nyfødt dyr som har kommet bort fra flokken og fåfengt forsøker å verge deg mot en stor og ukjent fare, hun er blitt en som står i grøftekanten bare for å avdekkes som et gufs i lyset fra frontlyktene som suser forbi. En som vet. 
Hver gang jeg skriver om en bok liker jeg å sitere utdrag for at leseren selv kan gjøre seg opp sin mening, og dermed sammenligne med min egen forståelse av romanens språkdrakt. Ordene jeg siterer over er et avsnitt jeg i utgangspunktet likte godt. Nå derimot, sitter jeg igjen som et spørsmålstegn. Hva skriver hun egentlig? 

Det blir så mange ord, lek med ord, setninger på setninger. Det er en lyrisk schwung over det hele, noe svevende, men jeg klarer ikke finne noen dypere, la oss si, inderlighet. Slik som handlingen virker språket påtatt. Slik som handlingen, virker språket uengasjerende. 

Her er ord, men ingen følelser. Ingen handling, bare beretning. 

Og tar man bort språk og handling sitter man igjen med, tja, si det. I alle fall skuffelse.




Kilde: Leseeksemplar.