16.4.14

Noveller av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 


I 1979 utkom novellesamlingen Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor på norsk, glitrende oversatt av Kjell Risvik. Samlingen består av sju noveller, hvorav tittelnovellen er den absolutt lengste med sine drøyt seksti sider. 



Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor, av Gabriel Garcia Marquez
Utgitt i 1979

Hvor de seks første holder seg godt innenfor genren krav både med tanke på kort tidsperiode, få mennesker og hendelsesforløp, skiller tittelnovellen seg ytterligere ut utover de mange sidene. I nesten ett år følger vi fjorten år gamle Erendira, tvunget til prostitusjon av sin egen bestemor, på ferd gjennom ørkenen, på stadig jakt etter menn som kan betale ned hennes gjeld. 

Novellene, hvis elementer samles i den siste og avsluttende novellen, er alle og hver for seg de reneste eventyr for voksne. Den brutale, vanskelige, slitsomme hverdag berikes av maleriske beskrivelser fullstendig smettet med overtro og magi. La oss heller ikke glemme Spøkelsesskipets siste reis som består av en eneste lang, suggerende setning. Vi er der. Vi ser skipet. Vi engstes og bergtas.

Språket er bemerkelsesverdig poetisk, intenst og medrivende. Hvem andre enn Garcia Marquez kan kalle en slavehandlerby for Karibiens menneskelige kryddersaus? Og hvem andre enn han makter å flette inn en mann med englevinger, slik at det hele virker som den naturligste ting i denne verden? Tragediene beskrives med et så vakkert språk at leseren blir fullstendig fortryllet i all dens grufullhet. 

Hendelsene i novellene er enestående i seg selv, men det er språket som gjør disse uimotståelige. Språket er viktigere enn handlingene. Disse smakebitene får tale for seg selv:

En eldgammel herre med kjempevinger (1968) : Hans eneste overnaturlige dyd lot til å være tålmodighet. Særlig den første tiden, da hønene pikket på ham for å finne de stjerneparasittene som myldret på vingene hans, og de verkbrudne nappet av ham fjær for å stryke dem over sine skavanker, og selv de frommeste kastet stein og prøvde å få ham til å reise seg, så de kunne se ham i helfigur.

Den svunne tids hav (1961) : Det var mange som ikke kjente det. Men andre, særlig da de gamle, gikk ned og nøt lukten ved stranden. Det var en tett duft som ikke ga rom for noen lukt fra fortiden. Noen vendte hjem, utmattet av å lukte så mye. De fleste ble igjen og sov ut på stranden. Ved daggry var lukten så ren at det var synd å puste i den.

Den vakreste druknede mann i verden (1968) : De første barna som så det mørke og gåtefulle revet nærme seg ute i havet, innbilde seg at det var et fiendeskip. Siden så de at det verken førte flagg eller rigg, og de tenkte det var en hval. Men da den støtte på grunn, rev de av den skoger av tang, trevler av sjøstjerner og rester av fiskestimer og skibbrudd, og først da oppdaget de at det var en druknet mann.

Død som varer ut over kjærligheten (1970) : Mens senatoren talte, hadde han revet et fargetrykk av kalenderen og brettet en papirsvale av det. Han slapp den i luftstrømmen fra viften, uten bestemt hensikt, og svalen flagret gjennom rommet og kom seg ut av den halvåpne døren. Senatoren snakket videre, med den myndighet som hvilte på at døden var hans medsammensvorne.

Spøkelsesskipets siste reis (1968) : (...) og det var fordi atlanterhavsdamperen var der i hele sin ufattelige velde, mamma, større enn alt annet stort i verden og mørkere enn alt annet mørkt på land eller vann, tre hundre tusen tonn hailukt som kom forbi så nær båten at han kunne se sammenføyningene i denne klippevegg av stål, uten et eneste lys i de talløse koøynene, uten et sukk i maskinene, uten en sjel, og førte med seg sin egen taushet, sin egen tomme himmel, sin egen døde luft, sin egen tomme himmel (...)

Blacaman den gode, mirakelselger (1968) : Vi flyktet på indianerstier, og jo mer villfarne vi ble, desto tydeligere hørte vi ryktene om at marinesoldatene var gått til invasjon i landet under påskudd av å ville utrydde den gule feber, og de for omkring og halshogde alle de krukkeselgere eller løsarbeidere de møtte på sin vei, og ikke bare de som var innfødte av forsiktighet, men også de som var kinesere av uaktsomhet, de som var negre av vane og de som var slangetemmere og derfor hinduer, og siden gjorde de det av med dyre- og planteliv og det de kunne overkomme i mineralriket (...)

Den utrolige og sørgelige historien om den troskyldige Erendira og hennes hjerteløse bestemor (1972) :  Da ga Erendira etter for redselen, mistet bevisttheten og ble liggende liksom forhekset av en fisks månestripe der den kom bukserende gjennom stormen, mens enkemannen flerret klærne av henne med spredte rykk, som om han røsket opp ugras, trevlet den opp i lange fargesprakende strimler som buktet seg som serpentiner og drev bort med vinden.

Novellesamlingen er en fantastisk introduksjon til Gabos magiske realisme og anbefales hjertelig til alle som enda ikke har lest noen av hans bøker. Se etter denne på neste loppemarked eller grav dypt i dine besteforeldres bokhyller!



Kilde: Kjøpt for en slikk og ingenting på loppemarked. Noen ganger finner man gull!

Visste du: At tittelnovellen er filmatisert? Filmen Erendira kom ut på markedet i 1983 og er etter sigende svært tro mot originalen. Se mer (her).


14.4.14

Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

- Hvor hans liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. 


Beretningen om et varslet mord, av Gabriel Garcia Marquez
Utgitt i 1981.

Alle vet at Santiago Nasar skal dø. Ja, alle utenom Santiago Nasar selv. På bryllupsdagen avsløres en ung brud og panisk roper hun ut det første navnet hun tenker på. Vill av raseri tropper den forsmådde ektemann opp hos sin svigermor og begjærer hevn. Brudens to brødre vet hva de må gjøre. Hele landsbyen vet hva de kommer til å gjøre. Alle, utenom Santiago Nasar som i sin fineste dress tusler rundt ved havnen og venter på biskopen.

150 sider inkludert illustrasjoner, hvor udåden avsløres allerede fra første side, for ikke å si allerede i tittelen. Vi vet hvem som skal dø, hvem som skal drepe, og hvorfor dette må skje. Man leser så heller ikke denne boken for handlingens skyld. Man leser boken fordi Gabo besitter en fortellerevne ut over en annen verden. 
Han var omtrent de tredve, men skjulte årene godt, for han hadde en midje så smal som en tyrefekter, gullglitrende øyne og en hud som var stekt over sakte varme i salpeterluften. Han kom i kort jakke og meget stramme bukser, begge av ekte kalveskinn, og glacehansker i samme farge. Magdalena Oliver var kommet med samme båt som han og kunne ikke slippe ham med blikket på hele reisen. ”Det kunne se ut som han var soper”, sa hun til meg. ”Og det var synd, for det var som om han var smurt med smør, så det bare var å spise ham levende.”
Med omstendighet, presist og nøyaktig, gir han leserne en beskrivelse av faktiske forhold i forkant, underveis og i etterkant av drapet. Forfatteren skriver seg selv inn i historien, hvor han selv er med i bryllupsfeiringen, kjenner de involverte, og samtaler med vitnene for å forstå bakgrunnen, vise konsekvensene og samle alle delene til en helhet. Forfatteren betrakter, samler inntrykk, innhenter andre personers fortellinger og antakelser, og holder en stram journalistisk tilnærming til det hele. Journalistisk, men likevel med de friheter Gabriel Garcia Marquez er viden kjent og beundret for.
(...) og revolveren gikk av da den støtte mot gulvet, kulen smadret klesskapet, gikk gjennom stueveggen, for med krigslarm gjennom spisestuen i nabohuset og gjorde gipsstøv av et helgenbilde i naturlig størrelse på høyalteret i kirken, i den andre enden av torget. Santiago Nasar, som den gang var ganske liten, glemte aldri den lærepengen.
Og selvsagt er det politisk, som alt annet han skriver. Med sin latinamerikanske bakgrunn, med landsbygda som bakteppe, er æresdrap stadig en høyst reell problemstilling. Alle vet det er galt, men likevel skjer det. Ikke en gang gjerningsmennene ønsker et slikt utfall. Gabo kritiserer her hele samfunnets mangel på vilje til å gripe inn. Han fordømmer ikke først og fremst de to brødrene, men hele mentaliteten som gjør at dette faktisk kan gjennomføres. Alle oppfatter udåden som meningsløs, men ingen gjør annet enn å trekke på skuldrene og avfinner seg med at det er slikt som skjer. Mange gjør litt for å advare Santiago Nasar, men ingen stopper brødrene. – Og selvsagt får drapet konsekvenser for samtlige, være seg drapsmenn, brud eller passive iaktagere.

Dramatikken avsløres før det hele starter, men han makter likevel å holde leseren i ånde. Alt underfundig muntermelankolsk, til tross for det tragiske. Det hele er så gjennomført at det er vanskelig å sitere utdrag, for ikke å si gjenfortelle handlingen, for å vitne om hans briljans. 

Hvilken fortellerevne!



Kilde: Kjøpt selv.
Visste du: at boken ble filmatisert i 1987? Hvis du er stødig i spansk kan du se den (her).
Andre bokbloggere: Også (Labben) har skrevet om boken.

8.4.14

Venn eller fiende, av Glenn Ringtved

Gjesteblogger: Gutt, 13 år

Min sønn på tretten år fikk nylig i lekse å skrive bokomtale av en selvvalgt bok etter et visst oppsett. Dreamteam-serien handler om et fotballag, og er altså temamessig helt etter hans hjerte. Disse er såkalte Lesehester, som er bøker med enkelt språk. Desto større ble utfordringen da han skulle skrive en grundig bokomtale. Her er resultatet!


Forfatter: Glenn Ringtved
Forlag: Aschehoug
Utgivelsesår: 2007
Antall sider: 101 

Dreamteam-serien er de mest kjente bøkene Glenn Ringtved har skrevet. Disse handler om ett lag som spiller fotball sammen.

Alle handler om Andreas P som spiller fotball på laget Dreamteam. Totalt 9 bøker i Dreamteam-serien er blitt gitt ut. 

1. Mot nye mål 
2. Driblefeber
3. Hola Manolo
4. Tilbudet
5. Tur-retur Malaga
6. Fotball og kjærlighet
7. Venn eller fiende
8. Fotball, svette og tårer
9. Venner for alltid

Kort handlingsreferat

Venn eller fiende er bok nummer 7 i serien. Alle bøkene henger sammen

I denne boken er 12-åringen Andreas P og Dreamteam på tur i Madrid, og ser Real Madrid spille på Santiago Bernabeu. Her ser de en reklame for innendørscup i Madrid en måned senere. De drar tilbake til San Cristobal med et ønske om å være med i den. Det var veldig få som fikk ja av foreldre på grunn av turen ble for dyr.

Dreamteam-gjengen blir enige om å samle alle og skaffe de pengene som trengs, men så blir to av lagets stjerner uvenner på grunn av en jente ved navn Carmen.

Språket i boka

Forfatteren har fått flere priser for sine bøker. Blant annet Skriveprisen, som er en pris som skal hedre de danske forfatterne som skriver bøker som gjør det enklere å lese for de som egentlig har problemer med å lese. Eksempler på dette er illustrasjoner, kortere kapitler, større skrift, zooming, faktabokser, spenning og humor.

Språket i denne boka var det litt sleng på, men ikke nok til at det ble for mye av det. Språket er fortsatt lett å lese, og er gitt ut som en Lesehest, noe som betyr at den er litt lettere å lese enn andre bøker.

Det var spansk og bokmål i teksten. De spanske ordene er lette og vanlige, for eksempel Hola.

Opplevelsen av boka

Venn eller fiende er en bok som fortelles i presens og har noen få dialoger mellom personene i teksten. Det er ganske mange kapitler, noe som gjør at det er lettere å holde styr på alt som skjer. Som sagt er det jo en Lesehest.

Handlingen er realistisk. Det er spennende nesten helt fra starten av, fordi Glenn Ringtved forteller veldig bra.

Han avslutter kapitlene ganske brått. Det gjør han for å holde på leseren gjennom hele boken.

Forfatteren

Glenn Ringtved ble født 1968 i Hørsholm, Danmark. Han vokste opp i Hjørring hvor han nå også bor. Han er en forfatter av barn og ungdomslitteratur. Debuten kom med romanen Benny Bøf-fugl og andre historier fra Cirkus Bambino. Glenn Ringtved er mest kjent for Dreamteam-serien, som han ble nominert til ORLA-prisen i 2007. Dette er en litteraturpris for barne- og ungdomsbøker. Orla er hovedpersonen i en bok til Ole Lund Kirkegaard som en av Danmarks aller største forfattere. Nå har han skrevet 30 bøker for barn og unge. En del bøker er oversatt fra dansk til norsk.

Han skriver for Gyldendal i Danmark, mens i Norge så skriver han for Aschehoug. Dette er to av Nordens største forlag. 

Han har vunnet fire priser: Gyldendals Boglegat 2004, Kulturdepartementets æresliste 2002 for boken Billy the Kid, Gyldendals Pippi Prisen 2007, Skrive Prisen 2013 med boken En god gutt.

Min mening om boka

Jeg syntes boka passer for 5-7. klassinger som liker fotball og drama. 

Jeg syntes boka var ganske bra. Det var spennende og samtidig var det reelt. Dette kunne skjedd også i virkeligheten.

Jeg syntes at den kunne hatt noe mer beskrivelser av stedene som de er på, sånn at vi vet hvordan det er.

Boka var morsom fordi det var nesten alltid nye overraskelser, og et nytt drama som løses på forskjellige måter. Derfor blir bøkene aldri kjedelig, det er alltid en situasjon som man må lese ferdig før man kan slutte å lese, noe som er veldig positivt.



Kilde: Boka er lånt på skolens bibliotek.

CLUE-serien av Jørn Lier Horst

"God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre", har jeg tidligere skrevet om Jørn Lier Horsts krimserie for 10-14-åringer. Nå etter femte leste bok er jeg fremdeles like begeistret for hans såkalte retrokrim. 


Libertygåten, av Jørn Lier Horst

Våre venner finner en bil langt ute i skogen. Dørene er låst, hunden Egon er nysgjerrig på hva som befinner seg i bagasjerommet, og i baksetet ser ungene noen blodige filler. Dette lover ikke godt. Mistanken om at noe er fryktelig galt fester seg da de senere på dagen blir oppmerksomme på en etterlysning. En arving er sporløst forsvunnet og kidnapperne har etterlatt seg et trusselbrev som ikke levner noen tvil. Kan han virkelig bli holdt fanget i Skutebukta...? Og er han fremdeles i live?


Nå i disse påsketider er dette en serie du trygt kan la din håpefulle få glede av. Alle fem omtaler av Clue-serien til Jørn Lier Horst er samlet i denne artikkelen.




Kilde: Bare for å ha det på det rene: Alle fem bøker er enten kjøpt selv eller lånt på biblioteket.

4.4.14

Å slå et slag for illustratøren

Illustrasjoner kan berike og komplementære en fortelling. Virke positivt for leseforståelsen og lesegleden. Understreke et poeng, gi frempek, hint, eventuelt kun opptre som et pust i bakken. Enkelte ganger er illusjonene så kraftfulle i seg selv at teksten blir uvesentlig.

Et eksempel er barneboken Krigen. Leseopplevelsen slo meg i bakken. Ikke på grunn av teksten i seg selv, men av de nokså enkle strekene til Kaia Dahle Nyhus. Boken, som handler om et barns oppfattelse av foreldrenes samlivsbrudd, men det er tegningene som virkelig gjør inntrykk.

Enda mer velkjente illustratører er Stian Hole og Bokbloggpris-aktuelle Lisa Aisato, som glimrer med helt andre teknikker. Ytterst virkningsfulle, om enn vidt forskjellige. Stian Hole (les min omtale av Annas himmel) fasinerer meg til stadighet med sin collageteknikk hvor han kombinerer tegninger og fotografier. Lisa Aisato med de vakreste blyantstreker og sarte farger. Alle tar lesernes følelser på ramme alvor. Understreker tristheten, håpet, drømmene. Max Estes representerer en annen type strek (les min omtale av Nattesyn). Det er mange gode der ute. Mange som aldri får særlig oppmerksomhet.

Så også Torstein Nordstrand. En illustratør jeg aldri tidligere har hørt om, men som etter å ha lest Arne Svingens lille grøsser Ondskapens kjeller, vil følge med på fremover.

Ondskapens kjeller, av Arne Svingen: Kine og Sivert har sammen med sine foreldre og deres hund flyttet inn i et nytt hus. Et hus kjøpt til røverpris, sier faren og jubler. Barna aner ugler i mosen, særlig når det viser seg at kjelleren kan by på mer enn støv og gjenglemte hermetikkbokser.

Boken er nummer 10 i serien Svingens mørke verden, en grøsserserie for 9-12-åringer. Hver bok på et halvt hundre sider, samtlige så vidt meg bekjent illustrert av nevnte Torstein Nordstrand.

Historien i seg selv er grøssende god, men slettes ikke enestående. Oppskriften følges til punkt og prikke, men frysningene på ryggen kommer stadig like automatisk. Hvor moralsk forsvarlig det er å utgi så korte fortellinger til 200 kroner stykket, hvorav tekststørrelsen er over gjennomsnittet stort og halvparten av siden er illustrasjoner, er en egen diskusjon. Jeg hadde heller sett at forlaget hadde valgt å samle, la oss si, tre og tre historier. Grøsserhistorier er populære for målgruppen, men gjenlesingsverdien er av naturlige grunner skuffende lik null.

Ikke at det er til forkleinelse for forfatter. Han har fått ros også tidligere (les omtale av Revolvergutten). Men nå skal en helt annen person skinne. Det dette skal handle om er illustratøren.

Og ikke sku hunden på hårene hva omslaget gjelder. Layouten yter ham ingen rettferdighet. Bla videre. Inne i boken finner vi virkelig gode illustrasjoner som alene kan skremme nattesøvnen ut av leseren.


Ytterst mørke og dystre, med skrekken bokstavelig talt lysende i hvitøyet. Flere er uvanlig virkningsfulle. Hver og en den reneste fæle nytelse i seg selv. For noen tegninger! Det er som i en film!

Hva om HAN kunne utgitt en egen gjennomillustrert skrekkroman utelukkende med tegninger? Det hadde vært fantastisk! Kjære forlag, gi den mannen sjansen til å skinne i ensom majestet.

Merk dere navnet. Torstein Nordstrand.

Torstein Nordstrand, altså. Torstein Nordstrand.



Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget.


No strings attached: Nei, jeg kjenner ikke mannen. Jeg vet ikke noe om han, jeg vet ikke hvor han bor, knapt nok hvordan han ser ut utenom hva Google avslører. Jeg har ingen intensjoner om verken å gifte meg med ham eller bli hans manager. Jeg vil bare hylle den som hyllest bør. – Og HER er hans nettside.