31.1.15

Lest og ulest i 2015: Januar

I årets første måned har jeg lest ni romaner og to noveller. Et hinsides antall til meg å være.  Årsaken er mitt forsøk på å venne meg til lydbøker. Jeg benyttet meg av to ukers gratisabonnement hos Storytel.no og lyttet mens jeg trasket av gårde. Til og fra jobb, på toget, på turer, mens jeg hengte opp sokker og mens jeg vasket opp etter middagen. Ordene – og etter hvert også bøkene – fløy av gårde. Jeg ble svett i ørene, halvveis smågal av alskens stemmer i mitt ringe hode, ble trolig ansett som spinnvill av tilfeldige forbipasserende … og rimelig tilvendt lydbok.

Det vil si. Jeg innser dens fortreffeligheter, dens effektivitet og underholdningsverdi. Jeg har sågar forstått at det faktisk er mulig å holde seg våken mens man lytter, i alle fall så lenge man faktisk gjør noe annet underveis. Å ligge på sofaen med bok på øret funker stadig ikke. Men i alle fall. Det er ikke så strålende fantastisk at jeg gidder å betale kronasjer for å abonnere videre.

- Potensielle anklager om å reklamere for Storytel.no stilner øyeblikkelig.

Apropos dette med å leve i tiden: Jeg har til og med lest bøker i elektronisk utgave. Jeg har omsider anskaffet opptil flere nymotens duppeditter, må vite, og har myst meg gjennom et par Skram-verker på nettbrett.

Men folkens. Det hjelper ikke. Jeg trenger papirboka! Jeg trenger å ta på. Kjenne. Lukte. Blaaaaaaaaaaaa.

Jeg er bare så besynderlig elendig til å traske av sted og lese samtidig. Vi har alle vårt å slite med. Dette er mitt.

Leselista, januar

Det beste av alt: Alt er blogget om! Siste bok ut er også beskrevet, og publiseres mandag. Kolla sänn, som de sier i landet forfatteren kommer fra.

To noveller og ni romaner, altså. Mest av alt: Amalie Skram, elskede Amalie. Jeg fortsatte der jeg slapp, og jeg funderer på å ta en liten pause nå, mens jeg enda kan. Det er ikke stort mer ulest igjen av henne, og jeg sørger en smule allerede. Nesten mest av alt: Ungdomsromaner. Det skal jeg definitivt fortsette med utover. Ja visst, i 2015 også.

Skal lese i februar

Ungdomsromaner. Som alltid. Dessuten skal jeg få fullført to jeg har lest litt i denne måneden: Arnhild Lauvengs I morgen var jeg alltid en løve, og Gunn Marit Nisjas Naken i hijab. Lystlesing, og lystlesing må jeg få til også i kommende måned. Samtidig må jeg minne meg selv på at jeg ikke nødvendigvis MÅ skrive om hver eneste bidige og samtlige bøker jeg leser.

Note to myself: Repeter forrige setning og memorer.

Ellers gleder jeg meg stort til å bidra til å gi velfortjent oppmerksomhet til en av fjorårets favoritter. Det bringer oss over til:

Bokbloggerprisen: Kortliste

I midten av januar lettet Bokbloggerpriskomiteen på sløret og presenterte ( Langlisten ). Jeg jublet over enkelte, og gråt en skvett over bøker som slettes ikke kom med. Kortlisten ble offentliggjort for få dager siden, og jeg gråt ikke bare en skvett, men et helt basseng, et helt verdenshav, over at Tiller ikke hadde fått nok stemmer.

Tiller, du vet. Carl Frode Tiller. Det er på plass med et bilde som illustrasjon:

(unnskyld fotograf)
Ikke det at jeg har lest hans Innsirkling 3, men jeg har lest 1 og 2 og eeeeeeeelsker bøkene hans. Skråningen også, ikke minst. Men treer’n altså. Tenk å vente så lenge på at han utgir avsluttende bok i trilogien, og likevel ikke somle seg til å lese den. Lese den. Elske den. Promotere den. Omfavne den. Ja, du vet. Jeg var så klar, og nå må jeg lese den i all ensomhet. Helt uten Bokbloggerprisen i ryggen.

Helt uten at han blir invitert til Bokbloggerprisens utdeling!

Vi skulle ikke tenke oss å foreta en liten omstemming da, folkens? Bjørg? Ingalill? Anita? Anyoooooooooone?

En vakker dag googler han seg selv. La oss forte oss å skifte fokus.

Og det passer fint, for i februar skal Bokblogglandia ha fullt fokus på Unnskyld av Ida Hegazi Høyer. Vi skal samlese og analysere og kritisere og bejuble. Jeg gleder meg stort! Min intensjon er å lese den på nytt, kanskje med litt andre briller, og søke å finne svar på de spørsmål som har dukket opp i ettertid. Nysgjerrigheten og iveren overgår frykten for å ikke like den så godt som ved første gjennomlesing.

Kulturkjerringa

Månedens aller mest fornedrende punkt på lista: Hva har man så gjort av kulturelle ting denne måneden? Ingenting, selvsagt. Det nærmeste er å ha grått seg fullstendig i hjel av filmen Faen ta skjebnen. Jeg har lest og elsket boken og visste at jeg ville være sjanseløs, men oh my gosh, it blew me away. Knasende god filmatisering!


Jeg blir litt tom for ord. Det er ikke mer å si. Come what may in February!

29.1.15

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.



Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell
Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.




Kilde: Loppemarkedgull.
Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

23.1.15

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman.


Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan
Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Grayson forsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.
“Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large.” 
Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.
“i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.”
Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.

Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.
“i do not say 'good-bye.' i believe that's one of the bullshittiest words ever invented. it's not like you're given the choice to say 'bad-bye' or 'awful-bye' or 'couldn't-care-less-about-you-bye.' every time you leave, it's supposed to be a good one. well, i don't believe in that. i believe against that.” 
John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.
“Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friends nose.” 
Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.





Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.

Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges)

21.1.15

På St. Jørgen, av Amalie Skram

Tidligere denne måneden leste jeg Professor Hieronimus, Skrams første sinnsykeroman. Boken avsluttes med at bokens hovedperson, Else Kant, skrives ut av hans mentalsykehus og overføres til St. Jørgen. Denne boken er en direkte fortsettelse av Professor Hieronimus og bør leses i sammenheng.



På St. Jørgen, av Amalie Skram
Naturalisme. Sinnsykeroman. Utgitt i 1895.

Else Kant ville bare sove. Hvile ut. Hente krefter. I stedet for blir hun stemplet som mentalt ustabil, attpåtil i en tilstand som krever absolutt tilsyn, medisinering og et langvarig opphold praktisk talt bak lås og slå.

Hvordan det faktisk ble til, er knapt nok til å fatte. En maktsyk overlege har beseglet hennes skjebne. Det hjelper lite at verken overlegen ved det nye sykehuset eller pleierskene anser henne som annet enn frustrert, bitter og usigelig sliten. De steller godt med henne og trives i hennes selskap.

- Hadde hun bare latt være å gnage uavlatelig om Hieronimus. Hun er som besatt.

Hieronimus og hennes mann. Knut Kant som bare ville sin kones beste. Men er det hans egentlige intensjoner? Har han egentlig en elskerinne der ute? Ønsker han en annen mor for sin sønn? Og hvorfor kan han ikke komme på besøk, redde henne bort fra dette avsindige marerittet?

Else Kants evinnelige bitterhet mot professoren og sin mann brukes mot henne. - Et tydelig tegn på hennes svekkede mentale helsetilstand, sies det. Hun repeterer seg selv, tar ikke imot tilbud om å kontakte sin mann, og nekter for ethvert forsøk på å forstå professorens handlinger.

Likevel. Sykehuset er rent og pent, hun føler seg trygg og slippes omsider også ut på egenhånd. Overlegen virker rettskaffen og elskverdig, og hun hygger seg med de ansatte. Men disse pasientene, som skifter personlighet fra det ene sekundet til det andre… Pasientene, alle de som skriker om nettene.

Else Kant ville jo bare sove. Få hvile.
«Ingen ro, ingen hvile. Bare angst, uro og forbitrelse. Og søvn – søvn, som hennes hjerne og hele legeme trengte så hårdelig til! Nei, heller ikke her ville hun få sove.»
Uro og spetakkel gjør det umulig. Motløsheten brer seg i takt med desperasjonen. Hun sliter med tannverk, men angsten for de sinnssyke drukner smerten. Det er da i alle fall noe.

Ikke et eneste øyeblikk går forbi uten at hun ber, trygler og krever å bli sluppet ut.

- Men til hva og til hvem? En venninne, den eneste hun tillater å komme på besøk, lykkes i å la henne innse Hieronimus sine spekulative løgner. Til Knut Kant fortalte han at hun ikke ønsket besøk og at hun var svært syk. Til Else Kant fortalte han at han ikke ønsket å komme på besøk. Han har bevisst satt de to ektefellene mot hverandre. – Og lykkes.

Også Else Kant lykkes. Hun løslates. Omsider lar overlegen henne slippe.
«I ett og alt den absolutteste kontrast til Hieronimus.»
Men Else Kant vil ikke hjem. Overhodet ikke, og slettes ikke enda. I stedet for insisterer hun på å bli skrevet inn på et hvilehjem. Intet rom er ledig før om fem uker, og hun velger å bli på St. Jørgen inntil da. Hun er ikke i stand til å komme hjem. Ikke slik hun er nå. Fullstendig utkjørt og uendelig trøtt.

På hvilehjemmet kan hun sove. Å, måtte hun bare få sove. Det var jo bare det Else Kant ønsket.

Ved avskjeden føler hun en usigelig takknemlighet mot overlegen som slipper taket på henne. Så langt har det altså gått, innser hun med biskt. En mann har tatt fra henne all verdighet, all personlighet, all glede og tro. En mann med makt til å leke Gud over andre mennesker.
«Hun hadde ingen i verden mere. Var kun sig selv. – Sig selv og – Hieronimus. – For ham førte hun med sig. Han og hans ferd besatte henne, og helt og holdent inne i henne, lå som en mare over og inne i og utenpå henne. – Hieronimus og hun. Ingen og intet i verden uten han og henne.»
Mye av dette er selvopplevd. Amalie Skram måtte flere ganger legges inn på institusjoner som dette. Hun møtte selv Professor Hieronimus. Kanskje er hennes beskrivelse overdreven, kanskje er den rettmessig. Mest av alt imponerte hun med en svært ærlig fremstilling av hvordan pasienten opplever denne type opphold. Angst og fortvilelse over å miste seg selv. Å ikke lenger være et menneske, men redusert til en pasient. Et tall. Kritikken er åpenbar og tydelig. Herav levnes ingen tvil om hvor Amalie Skram vil med disse romanene.

Interessant er det også å se den skarpe kritikken mot samfunnets holdninger til menn og kvinner. Urettferdigheten i det hele. Hvordan menn har forrang og kvinner enkelt minimeres til hysteriske, udugelige og generelt skyldige. Selv om dette fokus er forsøksmessig skjult i dialoger og tankespinn, er dette særlig tydelig i bokens innledende kapittel. Else Kant fraktes til det nye sykehuset, og tillates en liten rast underveis. Et fattigslig omstreiferpar kommer inn på samme kro. Mannen spiser og drikker mens konen avstår. Else Kant protesterer og argumenterer at konen er like sulten, men blir raskt avfeid at det er bare slik det er.

Sykehushierarkiet tillater ikke noe annet syn. Slettes ikke, og det lukkede miljøet forsterker det ytterligere. Det er mennene som bestemmer og kvinnene har med å adlyde. Menn er leger og kvinner er pleiersker. De innlagte kvinnene er prisgitt sine menn, forlatt med sine redsler og mistanker. En utro ektemann slipper fordømmelse, da det er fruen som er skyldig i hans ekteskapsbrudd. Hadde hun vist ham affeksjon og tilbudt ham et lunere, varmere hjem, ville han ikke trådd over disse grenser.

– Eller bare holdt seg frisk nok til å være hjemme. Utført sine oppgaver som mor og kone.




Kilde: Boken ble lest i elektronisk utgave. Dette hentet jeg fra (Nasjonalbibliotekets nettsider).

Les også: Forfatterpresentasjon og omtaler av (Amalie Skram) sine litterære verker.

Andre bloggere: Tine er min store inspirasjon hva gjelder Amalie Skram. Hun har blogget om boken i (dette innlegget). Les også (Rose-Marie) sin grundige omtale.

19.1.15

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram

I 1882 hadde det gått fire år siden Amalie Müller flyttet fra sin første ektemann. Det skulle gå ytterligere to år før hun giftet seg på nytt og ble hetende det vi ettertiden kjenner henne best som. Amalie Skram.

Ikke for det. Ikke som sin manns kone, men som forfatteren, mennesket og samfunnsdebattanten. Slik hun også var i 1882, da hun endelig lykkes i å få sin første skjønnlitterære tekst på trykk. Etter en rekke anmeldelser, artikler og debattinnlegg, valgte den radikale avisen Nyt Tidsskrift å publisere hennes novelle Madam Høiers leiefolk.

Amalie Skram, omtrent anno 1890.

Madam Høiers leiefolk, av Amalie Skram
Naturalisme. Novelle. Publisert første gang i Nyt Tidsskrift, 1882.

Tro mot novellekunstens krav, følger vi et fåtalls personer i løpet av kort tid og innenfor et snaut geografisk område. Følgelig er også historien kort, med et ytterst mettet stemningsbilde.

Madam Høier er nådeløs mot sine leietagere. De skal ut, ut øyeblikkelig. Hun er hard, usympatisk og urokkelig. Den nybakte moren har et barn i hver arm og ber for hennes, hele familiens liv. De skal skaffe penger, sier hun, det ordner seg sikkert. Barna kan jo tigge. Ja, her forleden lykkes noen av barna å finne skillinger ute på gata. Moren ber og ber, snøvler og ber enda mer. Ved siden av sitter mannen, halvt oppslukt av flaska, resten forbitret over å bli forstyrret.

Men ingenting hjelper. Familien blir kastet ut av huset. Tvillingene skriker. Hele tiden og uavlatelig. Moren er av tretthet og motløshet ikke i stand til å tenke rasjonelt. For å få de ørsmå barna til å tie, gir hun dem brennevin. Fra hennes munn til deres munn. Små, edle dråper, som raskt gir både barna og henne selv sårt tiltrengt søvn.

Moren faller i søvn, og når hun våkner etter en lang og god hvile, føler hun seg velsignet. Brått titter hun bort på sine døde barn.

Stein døde barn.

Det er vondt og fælt. Regelrett ubehagelig, nesten kvalmende å lese. Du føler en nag og en motvilje mot personene i historien, og selv om du til en viss grad forstår deres handlinger, kan du ikke under noen omstendighet godta hva de gjør.

Heller ikke den stakkars moren. Den lutfattige, desperate, utslitte moren som har flere barn enn hun kan telle og en mann som har kun et mål i livet, å drukne sine sorger. Hun strider fullstendig mot alle våre illusjoner om en oppofrende, kjærlig, omsorgsfull mor. Det hjelper ikke at forfatteren forteller om morens ønske om at barna skal ha det godt. Moren er for nedkjørt til å tenke på andre utveier enn å la barna unnslippe dette livet ved å la de dø. Og likevel ønsker hun ikke å drepe sine tvillinger. Det eneste hun ville var å få de til å tie stille. Gi henne litt fred. En rolig, velsignet stund med hvile, slik at hun kunne hente seg litt inn igjen.

Og når du forventer at hun skal reagere med fortvilelse over sine døde barn, at hun kanskje selv skal gå i døden av ren sorg, vender vi oss igjen i motvilje og fortørnelse. Akkurat i det vi mobiliserer frem forståelse og sympati. Akkurat da. Akkurat da gleder hun seg over å sone for sine forbrytelser i et tukthus. – Så får hun så omsider tak over hodet.

Det er skittent, ubekvemt og ubehagelig. Du ønsker å føle sympati mot den fattige, men forfatteren gjør sitt ytterste for å spille på samvittigheten til leseren. Kulissene og morens oppførsel gjør det umulig. Skrams bevisste bruk av sosiolekter gjør skillet mellom dagslys og ulmende mørke ytterligere forsterket. Madammen med sitt dannede sprog, leietageren med sitt slurvete, breie språk. De to, hele situasjonen, fremstilles som ytterst karikerte og alt settes på fingerspissene.

Det er ubarmhjertelig, dypt problematisk og ytterst tankevekkende. Du kan ikke godta deres handlinger, men du kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde.

Akkurat som leserne, samfunnsborgerne, forstod handlingene den gang i 1890. De trengte bare stemmer som vekket opp deres innsikt og engasjement. Få de til å se. Forstå. Gjøre noe. Akkurat som Amalie Skram selv den gang gjorde.




Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Fortfatterportrett og mine omtaler av Amalie Skrams verker finnes på (denne samlesiden).