31.8.15

Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt

Jeg har lest en morsom bok. Dessverre blir jeg litt grinete av morsomme bøker. 


Ingrid Winters makeløse mismot, av Janne S. Drangsholt
Norsk, utgitt høsten 2015.

Ingrid er litteraturforsker, småbarnsmor og relativt pent brukt hustru til en vellykket, rasjonell og tålmodig advokat i privat sektor. Selv har hun flatt, tynt hår, er temmelig kortvokst og generelt lite vellykket på de fleste områder. I alle fall ifølge seg selv. Det er bare ikke noen som vet at hun syns dårlig om seg selv. 

Det enorme kaoset, det uovervinnelige stresset og alle spørsmålene uten svar gjemmer hun bak en konstant smilende munn og en ustoppelig taleflom.

Manifestasjonen på hennes mislykkede liv er et hus som totalt mangler sjel. Det er bare en ting å gjøre. Sjekke finn.no/eiendom og kaste seg inn i budrunder som understreker hennes håpløshet med mer enn to streker. Innimellom huskjøpene er hun travelt opptatt med å premiere kun vinneren av barnas konkurranser, servere godteri på hverdager og konstatere at hun ikke ofres det minste lille snev av respekt på FAU-møtene. 

Så blir hun sendt til St. Petersburg for å etablere et forskningssamarbeid med gale russere. Ingrid Winter til Russland. Akkurat som om hun ikke skaper nok kaos i sitt eget hode?

Og la meg si det først som sist: Jeg var forutbestemt da jeg begynte på boken. Forlaget har kjørt på med bokhandlerfrieri, sendt ut eksemplarer til horder og fått oppmerksomhet i flere store medier. Coveret er overøst med superlativer fra både en norsk forfatter og en velkjent skuespiller, supplert av et stort bilde av forfatteren selv som smiler fra øre til øre. – Ikke til hennes forkleinelse, hennes smil kan smelte gråstein, men jeg undres over at denne boken blir forsøkt hauset opp. Forlaget kan skilte med svært mange solide romaner denne høsten, og jeg liker ikke satsingen på nettopp denne. 

Eller jeg forstår, for så vidt. Den er morsom og lettlest og appellerer også til lesere som vanligvis ikke leser så ofte. Hovedpersonen er sympatisk, boken er velskrevet og den vekker paralleller til litteratur som Bridget Jones Dagbok og Shopaholiker-serien av Sophie Kinsella.

Dessuten har den visst noe mer. Noe ekstra. 

VG-anmelder Brynjulf Jung Tjønn gir forfatteren honnør for hennes angivelig dype filosofering rundt hva et menneske er. Han kaller attpåtil boken for Vittig og viktig. Strålende kritikker, skryter forlaget, det litt lunkne terningkastet 4 til tross.

Min egen favorittanmelder, bokbloggeren Lena fra LesMye, ble begeistret og poengterte alle Seinfeld-referansene i boken. Da jeg leste hennes innlegg ble jeg seende slik ut:

... ?

Jeg så min solide dose Seinfeld på tampen av nittitallet, men fanget ikke opp en eneste referanse. Trolig fabelaktig morsomt for blodfans, men hvor mange av disse finnes det i 2015? Greit, i hvert fall to.

Selv leste jeg den som ren underholdning en lat søndag. Drøye 250 sider var ferdiglest på null komma niks. Ofte humret jeg, men like ofte var jeg tom i blikket. Jeg leser hva hun skriver, men jeg bryr meg ikke stort om det. 

Første del var lovende, med et vell av lettkjennelig situasjonskomikk. Dessverre klarer hun ikke å følge opp siste delen like godt. Det blir en anmassende fortelling om Ingrids opphold i Russland, en meningsløs tjattring om Gulag, og det hele kulminerer i en heller søvndyssende avrunding. 

Akk ja. Jeg blir kanskje grinete av morsomme bøker, men jeg syns rett og slett ikke dette er verdt så mye jubel. Jovisst er den morsom med alle sine episoder om tidsklemmer og usikkerhet i moden alder, men helhetlig oppfatter jeg den som den altfor ujevn. 

Først og fremst søt feel-good, men fort lest og fort glemt. Passende lektyre på en lat søndag om man ønsker, ene og alene, underholdning og tidsfordriv.

- Men for all del. Jeg er bare en. Øyensynlig liker alle andre den. Anmelderen i Dagens Næringsliv klemmer til og kaller henne høstens morsomste nykommer. Nykommer med krigsbokstaver. Hun ignorerer med det lett det faktum at forfatteren debuterte i 2011 med romanen Humlefangeren.

Og kan en profesjonell anmelder skrive slikt, kan vel også jeg være en surmaget synser.



Kilde: Leseeksemplar
Andre bloggere: (Lena) som nevnt. Les også (Beathe) sitt innlegg om boken.

28.8.15

Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson

Hvordan skriver man en anmeldelse av en roman som er vesensforskjellig fra alt annet man har lest? Jeg vet ikke, og jeg påstår ikke at dette en gang er et forsøk på det. 

Kanskje gjør forlaget det best når de på sin skryteliste beskriver forfatteren på følgende vis:
En ny, original forfatterstemme, med stort kreativt overskudd, mye kunnskap og en leken fortellerstil.
Det får være opp til hver enkelt leser å vurdere resultatet og avgjøre om man faktisk liker det eller ei. For en en halvstudert røver med ambisjoner om å vurdere og synse om hver eneste bok hun leser, er dette en i overkant stor utfordring,  Jeg vet hvordan jeg selv oppfatter boken, men hvordan kan jeg best bedømme kvaliteten?

Kanskje famler også andre etter ord, for jeg finner ikke en eneste anmeldelse på nett. Oppmerksomhet, ja visst, men kritikk er fraværende. Jeg bretter opp ermene og skrider til verks.


Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten, av Bjarte Arneson
Norsk skjønnlitterær roman. Utgitt høsten 2015.

Romanen er en eneste stor utfordring. Det er en utfordring å skrive om boken, men minst like utfordrende å lese den. Forlaget advarer allerede på omslagsteksten. Vil du lese historien, starter du på side fem. 

Jeg startet på side fem. Forventningsfull og samtidig temmelig skeptisk. Da kapittelet var ferdiglest stod jeg overfor to valg, akkurat som i romanen. Kron eller mynt, så grunnleggende tilfeldig var valget. 

Mitt valg førte meg til et oppgitt kapittel og videre lesing førte meg til Jørn Bråten, den eldste av to brødre. Etter hvert som jeg snirklet meg videre fra kapittel til kapittel, foran og bak og midt i boken, lot jeg meg underholde av store og små pussigheter i hans liv, før han til slutt, også det på høyst underholdende vis, døde. 

Jeg kunne like gjerne lest om Torgeir. Valget var tilfeldig og spontant. – Som det meste annet i våre liv. 

I alle fall. Jeg leste om Jørn og ikke Torgeir. Det til tross for at Torgeirs historie er i samme bok. Eller for å si det på en annen måte: Torgeirs historie er i en annen bok, selv om det er i samme bok. Jo da, hodet kan med letthet gå i spinn. Leseren tvinges til å løsrive seg fra de rammene vi er vant til. Vi sprenger alle komfortgrenser.

Dessuten er det et poeng i seg selv at man aldri kan vite hvor langt man har kommet i boken. Om man er halvveis, helt i begynnelsen eller om det ender på neste side. Akkurat som livet selv. Plutselig kan vi omkomme av et vepsestikk, selv om vi aldri tidligere har opplevd noen allergisk reaksjon. Eller få en istapp i hodet.

Kanskje, hadde vi besøkt tante Olga i stedet for å sette oss ute på terrassen for å lese avisa ville vi levd videre. 

Kanskje, hadde vi valgt et annet kapittel, ville vi i stedet for lest om Torgeir. Eller igjen, valgt et kapittel som ville ført oss til et helt annet dødsfall for vår romanhelt. 

Det er umulig å lese ferdig en slik type bok. Og det i seg selv er grunn nok til å forsøke seg på Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten.

Konseptet og ideen bak det hele er en ting. Noe annet blir å forsøke å vurdere helheten i en bok man på mange måter ikke har lest ut.

Det mest kritiske er selvsagt hvordan valgene romanskikkelsene tar, fører oss videre i romanen. Overgangen er selvsagt. Velger man mellom, uten å røpe noe fra romanens faktiske hendelser, pest eller kolera, stopper kapittelet ved nettopp dette valget. Vi blar til oppgitt side og leser videre, hvor romanskikkelsen svetter seg halvt i hjel full av feber og byller. I neste avsnitt forsvinner vi inn i romanskikkelsens feberfantasier hvor vi presenteres noe helt annet enn sykdom. Det jeg forsøker å si er at de ulike kapitlene i og for seg er frittstående og har ingen direkte sammenheng med hverandre. Kapitlene er mer et dryss tankespinn og hendelser enn en eneste historie. 

Personlig kunne jeg kunne ønsket meg det annerledes, mer gjennomført. Med en slik ambisiøs, komplisert historiefortelling skulle jeg gjerne sett at forfatteren tok det helt ut. Fullført episodene vi allerede er invitert med på.

- Men du verden for en jobb det må ha vært. Alle disse trådene, alt virvaret, all flettingen. Jeg skjønner ikke hvordan han har fått det hele til å henge sammen.

Og nettopp dette, den litt målløse beundringen man ikke kan unngå å føle, er leseopplevelsen nok i seg selv. Jeg følte ingen nærhet til Jørn og jeg er ikke nysgjerrig på Torgeir, men jeg kjente – og kjenner fremdeles – på en nysgjerrighet og fascinasjon som får meg til å lese videre. 
Bla tilbake, ta andre valg.

Hele tiden mens jeg humrer. For der hvor dybden mangler, er humoren. Et godt språk med akademiske ord og vendinger, temmelig velformulert og ordrikt, med et vell av pussigheter og lett satire.

Nei. Jeg er på ingen måte ferdig med boken.




Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: ingen enda, så vidt meg bekjent.




25.8.15

Det som en gang var jord, av Simon Stranger

Om et par uker håper jeg Bokblogglandia kan hylle Simon Stranger som vinner av Bokbloggerprisen 2014 i åpen klasse. Hans ungdomsroman De som ikke finnes er blant de tre nominerte. At den siste boken i en trilogi har fått nok nominasjoner til å bli stående blant disse tre forteller det meste om kvaliteten og den emosjonelle leseopplevelsen den vekker i leserne. Nå skal jeg fortelle om det samme, men denne gang i hans nyeste roman.



Det som en gang var jord, av Simon Stranger
Norsk, utgitt høsten 2015.

Byen er beleiret. Daglig blir menneskene kontrollert. Til og fra jobb. I sine egne hjem. Menn, kvinner, til og med barn blir ransaket, avhørt og fulgt etter. I butikkene finnes knapt noe mat, lønningene er sparsommelige, kulturtilbud finnes ikke. Mikael forsøker å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for hans åtte år gamle sønn og finne tilbake til kjærligheten til sin kone. En kjærlighet, en trygghet, glede, som beleiringen har lagt et ubønnhørlig teppe over.
Så ensomt kan ekteskapet være: som den plutselige beklemmende stillheten ved frokostbordet på en lørdag uten planer. Eller det klumsete forsøket på et kjærtegn som ikke besvares med annet enn et kjølig smil i badespeilet. Eller som nå, idet Mikael ligger våken i sengen og lytter til Miriams pust, uten å være sikker på om hun virkelig sover, eller om hun bare later som for å være i fred.
I mange måneder har Mikael i største hemmelighet gravd en tunnel til den andre siden. En tunnel som kan føre hans familie til friheten, tryggheten, og kanskje også, med tiden, kjærligheten.

Så faller bombene.

Stemningen er satt allerede når du leser tittelen. Det er noe vemodig, urovekkende, over det hele, og romanen følger opp. Mikael er i sorg. I sorg over tapt kjærlighet, i sorg over å se sin sønn leve i fangenskap, I sorg over at ingenting er som det en gang var. 

Til tross for flere dramatiske hendelser underveis, er fortellerstilen gjennomgående dempet med rom for stille ettertanke. Fortelleren tar leseren med til der det skjer. Stedet. Ikke utifra hendelser, men i situasjonen. Det er vanskelig å forklare det på en annen måte:

Du sitter innestengt i en tunnel. Ikke fordi det er mørkt, trangt og du slipper opp for luft. Du er der fordi du kjenner redselen, samvittigheten, angsten og desperasjonen.

Et av Strangers kjennetegn er at han fletter inn andre historier, andre synsvinkler, inn i selve historien. Ikke som parallelle historier, men et slags sideblikk. Stilen er unik. Det er vanskelig å forklare hvordan han utmerker seg, også vanskelig å sammenligne med andre forfattere. Han setter hendelser opp mot hverandre, viser hvordan noe kan skje ett sted, hvordan det motsatte kan skje et annet sted. - Men også hvordan noe som skjer i dag, også skjedde for mange, mange år siden. 
Hvis tilværelsen hans som ungkar hadde vært et lite, spartansk hus som ikke inneholdt mer enn en stue, et enkelt kjøkken og et soverom, så hadde forholdet til Miriam utvidet huset og renovert hvert rom. Det var kommet flere møbler, bilder på veggene, skulpturer is tuen og nye lukter fra kjøkkenet. Hun hadde tilført huset en annen utsikt fra vinduene og en summing av liv, musikk og samtaler der man tidligere kunne høre klokken tikke. Den kvelden etter fødselen, da Mikael satt alene på stuegulvet, var det som om noen plutselig dro et teppe til side inni ham og viste ham en luke som frem til da hadde vært skjult. Luken ble åpnet, og noen førte ham varsomt ned en stige og sa: Se her! Du trodde huset ditt bare besto av de rommene der oppe, ikke sant? Men nei! Her er det fire hele etasjer til som du aldri har brukt, aldri har sett.
I Det som en gang var jord lar han sønnen Isak komme til orde gjennom små fortellinger han selv har skrevet. På barnlig vis og forsvinnende fritt for rettskrivning. Ideen er god, men i mine øyne for overtydelig og forstyrrende. Det er knapt nok et ord som er riktig skrevet, selv om ordstilling og formulering for øvrig er korrekt.

Ikke for det, ideen er god. Den formidler på en enkel og effektiv måte rene og ærlige tanker fra et barn som ikke overkompliserer og tenker konsekvenser. De sier det som det er. De skjønner mer enn vi tror og de klarer å se løsninger der voksne kun ser hindringer

Hva som imponerer meg er forfatterens totale ignoranse av årsakene bak beleiringen. Her rettes ingen bitterhet mot noen autoritet. Vi forklares ingenting. Det er ikke et tema, for realitetene er mer enn nok å hanskes med. Byen er beleiret. Politiet er overalt. Slik er det. I stedet for å navngi en enehersker blir politimennene som banker på døra og leter igjennom sekken din, den store, stygge ulven. Krisen er for total til å gå noe dypere. De har nok med å overleve.
De overnattet hos hverandre, gikk på ekspedisjon i hverandres kropper, i hverandres fortellinger og minner, knyttet seg stadig nærmere hverandre i dager og i netter som fløt sammen, og som bare dreide seg om de to. Deres hender. Deres nakne føtter mot flisene på badet, mot kjøkkenparketten, og mot laken og sengetøy. Deres smil og gjesp og bylter av klær; det var som et eget rom der ingenting annet nådde inn.
Så blir også det skrantende kjærlighetsforholdet et tydelig bilde på hvordan alt en gang var. Den gang da man kunne bevege seg fritt om kring, den gang da hun holdt hånden sin mot brystet ditt som en tindrende kjærlighetserklæring. Den gang da.

Jeg gjentar meg ofte når jeg skriver om Strangers romaner. Fortellerstilen appellerer sterkt til meg som leser, men det føles som en bagatell i forhold til det viktigste av alt. Jeg blir nærmest blendet av samfunnsengasjementet som ligger i bunn. Det rører noe i meg, utgjør det lille ekstra. Det som lar romanen forsvinne inn under hjerterota. Det som en gang var jord er kanskje ikke like skjønnlitterært imponerende som hans debut Mnem, men tematikken, budskapet, hever boken over de aller fleste andre bøker. 

Stranger vil noe. Si noe. Be oss om noe. Kreve noe av leseren.

Man leser ikke denne type roman uten å la seg berøre. Føle sinne. La seg engasjere. Kjenne på urettferdigheten. Innse at det kunne vært meg.

- Som andre har sagt før ham. Vær utålmodig menneske. Du må ikke sove.




Andre omtalte Stranger-romaner: (De som ikke finnes) (Verdensredderne) (Barsakh) (Mnem)


Kilde: Leseeksemplar



Andre bloggere: (Tine) (AstridTerese) (Beathe)

21.8.15

Brevene dine legger jeg under madrassen, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

En gang før sommerferien leste jeg en bok som gjorde mitt hjerte bløtt. Jeg ble glad i menneskene og glad i boken. Litt på grunn av det unike i en roman utelukkende dannet av brevkorrespondanse. Aller mest på grunn av varmen og håpet romanen formidlet. 


Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren
Skjønnlitterær selvbiografi | Roman i brevform. Utgitt i 2012, oversatt til norsk i 2015. 

Konseptet er spesielt: Gjengivelse av en reell brevveksling mellom en ung jente og en eldre kvinne gjennom flere tiår. Og kvinnen er ikke hvem som helst. Hun er Astrid Lindgren, alle barns tøysete og samtidig litt strenge venninne og bestemor.

Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.

Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.

Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.

Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.

Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.

Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.

Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.

Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.

Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.

Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.

Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.

Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.

Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.

Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.

Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.
Sara … min Sara.
Jeg ble oppriktig overrasket over hvor berørt jeg ble. Kanskje ikke over brevene i seg selv, men helheten, hvordan de skaper en historie utover det som faktisk fortelles.

For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.

Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.




Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Marianne) (Tine) (Alette) (Tone) (Ina)


Bonus: Klikk deg inn på Lene Asks tegninger fra boken, publisert gjennom Bokvennen.

18.8.15

Sjiraffens hals, av Judith Schalansky

Enkelte romaner er for unike til å glemmes eller gjemmes bort.


Sjiraffens hals, av Judith Schalansky
Roman. Oversatt fra tysk til norsk i 2013.

Møt Inge Lohmark, en reinspikka autoritær biologilærer, kaldblodig til fingerspissene. Gjennomført sarkastisk og bitter blir for vage uttrykk å anvende i hennes tilfelle. Hadde jeg vært hennes elev hadde jeg løpt raskere enn en gaselle.

Ikke at det hjelper stort, for gaseller blir før eller siden barbarisk drept og spist av en løve. Slik er naturens lover. Den sterkeste vinner. Alltid.

Og er det noe Inge Lohmark vet, er det nettopp dette. Naturen. Dyr. Biologi og utvikling. Darwin er det nærmeste vi kommer Gud.

Alt hun vet fra dyreriket overføres til menneskeheten og hennes elever i særdeleshet. Alt og alle leses ut ifra hennes viten. Her er alfahanner og survival of the fittest. Mobbeofre får ingen hjelp, det er da vitterlig en konsekvens av å leve. Hvorfor endre noe som er uunngåelig. 

Enkelte bøker briljerer med sin anneledeshet. Så også denne. Omslagets strielignende tekstur er en faktor i seg selv. Likeledes romanens illustrasjoner. Som i en vakkert illustrert lærebok inneholder romanen en rekke blyanttegninger med maneter, sjøkyr og fugler som flyr i formasjoner. Verdt å nevne er også kapitlenes finurlige titler, også dette som hentet fra en lærebok. Det passer som hånd i hanske for vår antiheltinne, lærerinnen du nødig ønsker deg, men som kan uhyre mye om alt hun brenner for. 

Det er ikke medmenneskelighet.
Det var ganske utrolig at nettopp disse hadde hevdet seg i den evolusjonære kappestriden. Seleksjonen var virkelig blind. Hun var riktignok mer enn tre ganger så gammel som disse kujonene, men hennes kondisjon var klart bedre. Hun ville ha slått dem langt ned i støvlene. De manglet enhver grunnleggende styrke. Klønete motorikk. Dissende fettvalker. Dem kunne man ikke vinne noe trofe med. 
Inge Lohmark er en romanskikkelse man møter kun en gang i jubelåret. Man suges nærmest inn i hennes bitre verdensbilde, for alt er så inderlig gjennomført surt og kaldt. Hun har sine grunner, men vi slipper utbroderinger, kun antydninger. 

Personlig gikk jeg underveis i lesingen fra å oppfatte romanen som høyst fornøyelig til å føle det hele litt anmassende. Det blir i lengden litt for slitsomt, selv om boken bare er på drøye 200 sider. Det er ikke stort som skjer på disse sidene, men historien bæres nærmest ene og alene på Lohmarks skuldre.

Dette fortjener oppmerksomhet og fremsnakking. Selv om jeg ikke kan trille høye terningkast og boltre meg med superlativer, innser jeg med letthet at den er for unik til å glemmes eller gjemmes bort.



Kilde: Lånt på biblioteket.
Andre bloggere: (Tine) (Julie) - og den ekstra gode omtalen til (Bokofilia)