30.10.17

Det står til liv, av Siri Økland

En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.

Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del. 


Det står til liv, av Siri Økland
Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.

Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.

Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.

Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.

Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen. 
Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.
Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.

Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet. 

Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine. 

Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.
Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.
Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.

Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg. 

I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene. 
Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.
Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.

Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige. 

Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde. 

Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.




Kilde: Leseeksemplar.

25.10.17

Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim

Av alle bøker jeg har lest i år er en av de beste i underkant av 100 sider. To år etter debuten Alle nyanser av sinne har Mari Tveita Stagrim utgitt den vanskelige andreboken, en slags oppvekstroman som jeg har gledet meg til å anbefale videre. Her er hvorfor.


Det jeg leter etter finnes ikke her, av Mari Tveita Stagrim
Norsk. Roman. Utgitt høsten 2017.

Bokens fortellerstemme tilhører en ung kvinne som minnes noen få år i oppveksten, helt i skillet mellom barndom og ungdom. Like sentral i minnene er hennes beste venninne. Med fortelleren gikk det bra, med venninnen gikk alt galt. Så tilfeldig kan det være, selv om man vokser opp i samme miljø, omgås de samme menneskene og høster samme erfaringer.

Kanskje har du lest lignende tematikk tidligere. Sannsynligvis. Det er et vel av oppvekstromaner på markedet. Selvsagt er det det. Ingen blir ferdige med å fabulere over sin ungdomstid. De valgene man en gang tok, eller ikke tok. Tilfeldighetene. De tilsynelatende bagatellene som endret alt man trodde på. Menneskene man traff, de man mistet, eller de man beholdt. Små og store minner som blir værende, som har endret deg, beriket deg, eller som gir deg drømmer du våkner av om natten. 
Les også: (Utdrag fra boken)
Vi forsvinner inn i fortellerens minner, den gang hun og venninnen var 12-13 år gamle. Sammen utforsker de den gryende ungdomstiden, løsriver seg fra hjemmet og søker ut. Det er godtroende foreldre, foreldre som har nok med seg selv, og voksne som går for langt. Det er betroelser på pikeværelset, smugrøyking i skogen og utforsking av kropper. En liten anekdote om flystyrt i World Trade Center gir oss en tidsdatering, men det gis ingen stor oppmerksomhet. Det er ikke alltid de største hendelsene som fester seg som det mest livsomveltende. 

Sånn er det nå en gang. Det er enkelte episoder, eller en rekke små episoder, alt kokes sammen til et følelseskaos – eller vakuum. Hjertet er hardt på utsiden, men helt mykt inni, forteller hun. Kvisene banker i huden. Gang etter gang. For et barn som ikke lenger er et barn, en ungdom som ikke helt enda er ungdom, er det mange følelser som må kontrolleres, eller slippes ut. Noen ganger kommer det som latter, omsorg eller tårer. Andre ganger i form av selvskading eller rus. 

Dramatikken i deres liv balanseres med svært nedtonet gjenfortelling av små og store hendelser, både i beskrivelser og tekst. Ordene samles i svært korte kapitler, ofte bare en halv side hver. En forbløffende nøktern fremstilling suppleres med en noe dvelende sørgmodighet. Strippet for de store emosjoner gis rom for ettertenksomhet, både for forteller og leser.

Vi kan alle relatere oss til hvor tilfeldig livet er. Vi kjenner alle noen det gikk galt med.


---------------------------------------------------------------------------------------
Soleklar kandidat til nominering til Bokbloggerprisen 2017. Anbefales!
---------------------------------------------------------------------------------------



Kilde: Leseeksemplar.

19.10.17

Celestine, av Olga Ravn

I 2015 utga danske Olga Ravn en liten, men besynderlig roman om en ung lærerinne, forført av et spøkelse. I år kom boken ut i nynorsk språkdrakt. - En utmerket oversettelse ført i pennen av Inger Bråtveit, som har skapt perler av en høyst utfordrende tekst.


Celestine, av Olga Ravn
Roman. Dansk. Utgitt på nynorsk høsten 2017.

En kvinnelig lærer i midten av 20-årene blir ansatt ved en kostskole med høyst uvanlig historie. På 1500-tallet skal en pike ha bli murt inne i skolebygget, som ydmykelse og straff for hennes svermeri med en mann hun slettes ikke kunne få. Hennes navn var Celestine.

Lærerinnen er bare noen få år yngre enn elevene. For ung til at de eldre, godt etablerte kollegene skal klare å forholde seg til henne som likeverdig, men ung nok til at hun blir et objekt for hormonelle tenåringsgutter, så også en trussel for jentene. Hun passer ikke helt inn noe sted, hun bare er der. Glir gjennom korridorene, som en skygge av seg selv, noe hun kunne ha vært. 

Akkurat som Celestine. Som et spøkelse. Lærerinnens nysgjerrighet og fasinasjon over hennes skjebne går snart over i ren besettelse. Hun blir spøkelset, og spøkelset blir en del av henne. I nattens mulm og mørke går lærerinnen gjennom korridorene på inspeksjonsrunder, ikledd sin hvite kjole. Elevene ser bare konturene av henne. Stadig mer utvisket, aldri helt til stede.

Grensene flyter ut og vi mer enn aner at vanviddet snart tar overhånd.

Kanskje stammer det fra hennes oppvekst, denne rotløsheten og manglende bevissthet rundt identitet. Som ung opplevde hun at foreldrenes eskalerende disputter og samlivsbrudd, og hun ble i årene etter dratt i begges retninger. Aldri klarer hun helt å finne roen, aldri helt seg selv. Heller ikke som voksen lykkes hun i å etablere seg. Vel og merke er hun er i et forhold, men det er ustadig, han bor for langt unna, og de makter kanskje aldri helt å være til stede til samme tid.

Denne limbotilstanden forsterkes på kostskolen. Hennes kolleger bor sammen med sine familier, og elevene har nok med seg selv. Hun er for ung, og hun er for gammel. Hun er lag på lag, men har ingen kjerne. Utydelig og på vent. Som et spøkelse, som Celestine.

Romanen Celestine er øyensynlig svært kort, men antall sider lyver. Sjeldent leser man bøker som er så til de grader fortettet, intens og på mange måter følelsesladet. Besynderlige tankerekker, mange av de nærmest komiske, følger hverandre, med de mest utenkelige, eiendommelige metaforer og bilder. Det må unektelig ha vært en utfordring å oversette fra dansk til norsk. 

All honnør til Inger Bråtveit. For en prestasjon!

Isolert sett kan man humre over de finurlige sammenligningene i boken, heve øyenbrynene over det tidvis erotiske, og glede seg over det lyriske språket. Helheten er derimot gjennomgående uhyggelig. Intensiteten forsterker vanviddet, usikkerheten, ytterligere, og etterlater en høyst uvanlig leseopplevelse.

Jeg er ikke en gang sikker på om jeg liker den, men jeg er unektelig betatt. – For likeså besynderlig som romanen i seg selv: Ingenting kan få meg fra å anbefale den videre. 





Kilde: Leseeksemplar.

18.10.17

Under snøen, av Monika Steinholm

Det er gått noen år siden nysgjerrigheten min ble vekket av Monika Steinholms debutroman Fuck verden. Ungdomsromanen gikk svært god respons og et år etter kom oppfølgeren Nærmere kommer vi ikke. Først da hennes tredje bok kom ut, fikk jeg somlet meg til å sjekke ut hva hun faktisk kan bidra med i det store vellet av bokutgivelser.


Under snøen, av Monika Steinholm
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt høsten 2017.

Uten omveier føres vi inn i livene til Gunn og Niklas, Jens og Edor. Og litt Vegard, da. Ja, til og med litt Katrine. Sier navnene dine deg noe?

Ja? I så fall må du ha lest de to foregående bøkene. Og akkurat slik hadde jeg det under lesingen. Jeg leste og leste, men det ble mer ord enn innlevelse. Jeg hadde ingen forutsetninger for å kjenne til de ulike personene og deres relasjon til hverandre, ei heller forstå alle referansene til hva de tidligere har opplevd.

Det er forsåvidt ikke noe galt i det, hadde det ikke vært for at forlaget i sin markedsføring proklamerer at boken er en frittstående oppfølger til Fuck verden og Nærmere kommer vi ikke. Det er det lagt fra. Dette er en ren fortsettelse.

Videre reklamerer forlaget med at alle som liker SKAM vil like denne. Vel. Joda, begge appellerer til ungdommen anno 2017. Til alle som må forholde seg til dagens ungdom. Til og med alle som har vært ungdommer. Slik som i SKAM følger vi flere ungdommer som alle har problemer de må leve med. Joda, men litt for enkel markedføring, kanskje.

Etter at irritasjonen først er luftet sitter jeg igjen med forståelse av hvorfor Steinholms ungdomsromaner fenger så mange. Språket er riktignok litt ujevnt, men svært bra på det beste. Særlig merket jeg meg hvordan hun bruker sanseinntrykk til å la leseren gli inn i fortellingen. Videre fungerer fortellerstilen hennes veldig godt: Ulike ungdommer får ulike kapitler. Hun skal også ha ekstra pluss for måten hun nesten usynlig fletter forskjellige hendelser inn i hverandre, på tvers av kapitler og synsvinkler. 

Med dette grundige grunnlaget skal det godt gjøres å ikke la seg fenge av selve innholdet. Steinholm tar opp universelle tema for litt eldre ungdom: Rotløshet, forvirring, kjærlighetssorg. Du kan ikke være ungdom, eller ha vært ungdom, uten å relatere deg til dette. Du har et forhold til det og kan dermed leve deg inn i følelsene til Gunn og Niklas, Jens og Edor, Vegard og Katrine. Disse ungdommene du kanskje ikke kjenner til fra før, og heller ikke helt forstår bindingen mellom. Det hindrer deg likevel ikke fra å føle en slags nærhet til karakterene. Problemene og følelsekaoset de opplever har du trolig selv følt på kroppen. 

Skjønt for en optimal leseopplevelse? Les fra begynnelsen. Begynn med Fuck verden, fortsett med Nærmere kommer vi ikke, og SÅ kan du lese Under snøen. Ihuga Steinholm-fans insisterer på at det er verdt det. - Og jeg tror på dem.




Kilde: Leseeksemplar.


27.9.17

Årets beste norske roman? Ankomst, av Gøhril Gabrielsen

Ikke før vinnere av Bokbloggerprisen 2016 er blitt offentliggjort, før jeg personlig har funnet mine favoritter for neste års pris. Jeg har tidligere i høst anbefalt diktromanen Så faller jeg av debutanten Rebecca Axelsen, som soleklar kandidat til Bokbloggerprisens Åpen klasse. Nå har jeg en like overlegen favoritt til Årets roman.

Tross en hel del innvendinger var jeg riktig begeistret for Gøhril Gabrielsens roman fra 2015: Din, alltid. To år senere har hun utgitt nok en roman, og denne gang har hun overgått seg selv. Dette er virkelig god fortellerkunst. 


Ankomst, av Gøhril Gabrielsen
Norsk. Psykologisk thriller. Utgitt høsten 2017.

Jeg brukte kort tid på å lese boken, desto lenger tid på å summe meg. Gåsehuden ploppet opp bare ved å skrive innledningen. Forlaget oppsummerer handlingen:
En forsker skal overvintre ved et fuglefjell lengst nord i Norge. Hun er nylig blitt separert, datteren bor hos eksmannen, og hun venter på sin nye elsker. Etter hvert blir det klart at forskningsoppholdet også er en flukt. Hvem har hun egentlig overlatt datteren til? Og hvorfor kommer ikke elskeren? 
Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd. 

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia. 

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke. 

- Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme. 




Les også: Ingen roman har fått meg til å grøsse mer siden 2012 da jeg koste meg glugg i hjel med Michelle Pavers Svalbard-grøsser Mørketid.

Kilde: Leseeksemplar

Andre bloggere: Boken har fått uforståelig lite oppmerksomhet i media, men (Dagsavisen) anbefaler. I Bokblogglandia blir den fremsnakket av (Solgunn), (Tine) og (Aariho). Måtte flere slenge seg på!