28.2.15

Lest og ulest i 2015: Februar måned




Hæh?!

Månedsskiftet februar/mars kommer alltid som julekvelden på kjerringa. Flere dager før normalt må det hasteskrives månedsrapport. Bare fordi jeg alltid gjør det, altså, ikke fordi jeg tror at alle henvendelsene fra sponsorer, forlag, aviser og ukeblader vil slutte å strømme på om jeg dropper det en måned. De kommer jo uansett ikke rennende på et fjøl, akkurat. Men jeg fortsetter å skrive og skoleelever fortsetter å kopiere. Takk for alle kommentarer som blir lagt igjen på min blogg enten du er den ene eller den andre, jeg er glad for tegn på at jeg skriver til flere enn bare meg selv. Takk! 

Ufattelig nok fortsatte jeg i februar der jeg slapp i januar. Jeg har lest og lyttet og skrevet. - Helt over evne og kapasitet. Mars tegner å bli en katastrofal måned. 

Bøker lest og omtalt:




Elleve bøker lest, altså. Tre av bøkene er lyttet til via Spotify, men nå har jeg ikke flere e-postadresser igjen til å sniklytte videre. Jeg akter ikke å betale 169 kroner i måneden for å irritere meg over svelging, treg lesing, hviiinete damestemmer og bassbryske mannestemmer. Bøker er så mye, mye bedre inne i mitt eget hode. Men det var moro så lenge det varte. Herrefred som jeg koste meg!

Ti er behørlig omtalt. Den ellevte er litterært sett ikke verdt særlig mye oppmerksomhet. I morgen var jeg alltid en løve, av Arnhild Lauveng er faglig interessant, men litterært er det slitsomt. Forfatteren er tidligere schizofren siden tidlige barneår, og skildrer sitt liv som pasient og hvordan hun maktet å bli frisk. Ikke bare som tidligere pasient, men nå også som fagperson. Unikt i seg selv, for all del. Dessverre har dette i bokform resultert til en tekst som serverer leserne selvopplevde epsoder og tanker rundt behandling, diagnose og medmenneskelighet - tett i tett og uten særlig struktur. Fakta og synsing om en annen, teori og forskningsforsøk likeså. Det blir så mange ord, for så vidt velformulert nok, men alt for mye til å faktisk lære noe. Jeg savner figurer, tegninger og bilder for å få litt kjøtt på kroppen. Etter hundre sider finner jeg omsider en figur. En eneste en. Attpåtil selvlaget, i all sin overflødighet. Etter det? Ingenting. Da blir ikke mitt inntrykk noe bedre av det ultimate irritasjonsmoment: Forlaget har valgt å friste leserne med terningkast 6 på bokens forside. - Og henviser til Bokelskere.no.

Jeg river av meg håret.

Andre bøker, derimot, har begeistret meg langt mer. Slik som Johan Harstads Darlah. selv om jeg hadde en del å utsette på den, Slik som Cecilie Cottis Østrengs diktsamling Mingvasevann, selv om jeg ikke nødvendigvis er en poesikjenner av rang. Slik som Carl Frode Tillers Innsirkling 3, selv om jeg gråter meg halvt i hjel av sorg over ferdiglest trilogi. Slik som Stig Sæterbakkens Ikke forlat meg, selv om jeg fremdeles grøsser litt av kvalme.

Bokbloggerprisen


Nesten det fineste i hele februar har vært (samlesingen av Bokbloggerprisens februarbok). Gjenlesingen av Ida Hegazi Høyers tredje roman skulle jeg utført 29. og 30. februar, selvsagt. Men altså, jeg hadde ambisjoner, helt ærlig, jeg hadde det. Dessverre har jeg litt i overkant stor frykt for å bli skuffet. (Jeg var så begeistret da jeg leste boken i fjor), at den umulig kan gi samme eufori under andre gangs lesing. Tror jeg. Frykter jeg.


I stedet for har jeg valgt å lese forfatterens to foregående bøker. Debutboken Under verden ble utgitt i 2012 og skapte frustrasjoner for undertegnede. Jeg likte den ikke, men jeg likte å skrive om den. Jeg likte så godt å skrive om den at (jeg like godt skrev en hel avhandling). Jeg konkluderte med noe sånt som at jeg liker ikke boken men jeg liker boken. Skjønner du? Shakespeare måtte ha meg i tankene da han skrev et visst verk. (Bok nummer to, derimot, Ut), skapte jubel og stjerner i øynene. Andre er mer lunkne til boken, men selv omfavnet jeg den med hud og hår. 

Ingen av de slår Unnskyld, selvsagt, og med den progresjonen kan jeg ikke annet enn å glede meg stort til bok nummer fire. Skriv, Ida, skriv.

Hjertet løper løpsk

Noe annet som gjorde meg euforisk denne måneden var nyheten om at (Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes) er nominert til (Kulturdepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2014). Jeg falt pladask for boken da jeg leste den i fjor, og unner forfatteren all heder og berømmelse hun kan få. Virkelig vel fortjent nominasjon, og jeg krysser fingre, tær og hårstrå for at hun går til topps!

Prosjekteri - Prosjektera

Jeg kjenner ikke mine egne begrensninger, så selv om jeg proklamerer at jeg skal fokusere kun på lystlesing, presenterer jeg altså et nytt prosjekt. Og ikke hvilket som helst prosjekt heller. Knut Hamsun. Intet mindre. Herrefred.

Tanken alene får meg til å gjespe. Jeg har ikke sansen. Men forfatteren er interessant, og formodentlig vil målet i seg selv være mer enn drivkraft nok til å få meg igjennom romaner som alene ikke får meg til å sukke henført. Vi får se hvor langt de gode intensjoner bringer meg. Så langt har det resultert i et (forfatterportrett av Knut Hamsun) og en (omtale slæsj tolkning av Victoria). 

Kulturkjerringa

Forrige måned kunne jeg skilte med å ha sett en film. Vi har ingen skyhøye ambisjoner, altså. Denne måneden kom jeg meg i det minste ut av huset, helt til biblioteket til og med, for å tilbringe litt kvalitetstid sammen med kommunens pensjonister. Anledningen var et foredrag om Askerkretsen, med Hulda og Arne Garborg i spissen. Forfatteren av Frå Asker og Eden, Arnfinn Fidjestøl, var foredragsholder, kåsør, formidler og entusiast. Bokbloggernerd som jeg er, var det nesten vel så morsomt å skrive (rapport fra seansen). Ja, og så er jeg skikkelig begreistra for (boka hans). Nå skal jeg sitte på hendene mine for å ikke presentere et eget Garborg-prosjekt.

Bookhoarding

Du kan ikke eie for mange bøker. The sky's the limit, stablene er ikke høye nok før de velter, etc etc. Andre har skapet fulle av lekre topper og ditto sko. Jeg har bøker. Og bøker. Og bøker. Og... ja, du vet.

Siden jeg alarmerte mine medborgere mot å la seg (Mammut-lure), ble jeg desto gladere da jeg vant bursdagsfesten til (Gråbekka). En kattebok, en Doris Lessing-bok og verdens søteste lego-kanin! Tusen takk! 

Ellikken i et nøtteskall

I mars har faktisk JEG jubileum. Jeg vet hva jeg vil, men tanken på å sende fra meg bøker er smertefull. La meg gruble litt til. 

Jeg brukte hundre år på å våge å legge ut mitt eget navn på bokbloggen. Jeg leser med hjertet utapå kroppen og byr urovekkende ofte på meg selv med hud og hår, innerst i sjela-følelser velter ut støtt og stadig. Så også når Marianne fra (Såntsomjegliker) i all uskyldighet spør meg noen spørsmål. Jeg benytter selvsagt anledningen til å brette innsiden ut til allmenn beskuelse, spott og spe. Love me or leave me, altså. Så også når jeg (legger ut et brev) til min barndoms beste venn, partner-in-crime, forbilde, helt, tøysekopp og bestefar. Og jeg angrer ingenting. 

Det er jo meg.

26.2.15

Ut, av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyer, for tiden høyst aktuell for sin Bokbloggerprisnominerte roman Unnskyld, utga i 2013 romanen Ut. Et fattig år etter debutromanen Under verden, skildrer hun i sin andre roman en kvinne som ønsker å bryte ut av sitt velregisserte A4-liv. I motsetning til debuten er språket tonet ned til fordel for handlingen. – Men forfatterens særegne stil preger stadig boken, fra perm til perm, fra side til side. Alltid til stede, og alltid befriende fascinerende.  Jeg falt pladask.


Ut, av Ida Hegazi Høyer
Norsk. Utgitt i 2013.

Hun har alt. En jobb hun trives i. En ektemann som gjør alt for henne. Et strøkent hus. En høflig, glad sønn. Et hjem hvor ingen vonde ord faller, hvor alle tre kysser hverandre på pannen, kinnene og på hendene. Livet er godt og livet er perfekt.
Og kveldene mine fortoner seg på samme vis som før. Vi sitter rundt et bord, vi tre, vi spiser, snakker, porselenerer. Vi sitter rundt et bord og er familie, et hjem. Ingen har den fjerneste anelse om hva det er som ikke sies.
Skulle man tro. Problemet er bare at alt er altfor perfekt. Særlig Andreas. Hennes karismatiske, attraktive mann som ikke ville tenkt et sekund på å bedra henne. Som ikke ville sagt et vondt ord til henne. Han som alltid spør hvordan hun hatt det på jobben. Hver eneste dag, etterfulgt av to klamme, klaustrofobiske, elskelige ord. Jenta mi.

Det blir for mye. Så mye at hun går på veggen. Det går så langt at hun betviler sin kjærlighet, til og med overfor sin egen uskyldige, rene og gode sønn.
Emil er en diger ryggsekk jeg aldri setter fra meg.
Slik som i debutromanen Under verden fra 2012 og fjorårets suksess Unnskyld, fortelles historien gjennom kvinnen selv. Henne, bokens jeg.  Der hvor protagonisten i Under verden befinner seg nærmest i et emosjonelt vakuum, kjenner vi på langt sterkere følelser i romanen Ut. Kvinnen er rasende. Rebelsk og utålmodig. Hun spyr av sitt perfekte A4-liv. Trangen til å bryte ut av sine veloverveide, fornuftige og trygge rammer er overveldende i all sin klaustrofobiske angst for stagnasjon.
Jeg tar bussen til byen. Jeg går av hvor som helst.
Og akkurat som hennes opprør er stille, innestengt og skjult, er også romanens språk kraftig nedroet i forhold til hennes debut. Bildebruken er mer nøysom, samtidig som hun i denne boken leker mer med eksempelvis rim og andre ordspill. «Et trengende, sprengende fengsel» og «En kime til en annen time». – Fra tid til annen, som befriende regndråper fra en skyfri og brennhet sommerdag.

Til sammenligning blir denne oppfølgeren ved første øyekast nærmest minimalistisk, selv om hun har lykkes godt i å videreføre sitt særpreg. Handlingen tar større plass, slik at forfatterens egenartede språk og fortellerstil blir satt litt i skyggen.
Ute. Det er noe rart som foregår, i den avkledde hagen, noe hardt som vil inn, med trærne, med bakken, med blomstene. Noe som ringer fra byen, fra byene, fra skinneganger, tunneler og frosten som kleber seg fast. Vår egen pol, år null, alle sier at våren er på vei. Men det blir aldri sommer. Det er noe hardt som vil inn.
Parallellene til hennes jobb som vernepleier er tydelige. Hun lar oss bli kjent med, så godt det lar seg gjøre, pasientene hun tar seg av. Hugo, den storvokste mannen som spiser sin egen bæsj og jokker mot brusflasker. Han som nekter å stå oppreist, men som hun har et intenst ønske om å lokke med seg opp til fjellet. Clementine, den livlige, satiriske kvinnen som er innestengt i en kropp som lenker henne til en rullestol, fullt alarmert til stadige spasmer og kramper. Hun skal faen meg ikke ha noe lettøl, men det koster henne alt å si det. De to sterkt autistiske brukerne, som lever fullstendig i sine egne verdener, samtidig som de alltid blir plassert sammen. Akkurat som de er venner. Akkurat som de bryr seg.

Alle disse pasientene, som er gitt opp av foreldre, myndigheter og eksperter. Alle disse pasientene som tillegges meninger, verdier, tanker og følelser de ikke har. Alle disse pasientene man så gjerne vil hjelpe, men til hvilken pris og for hvem sin skyld?

All denne lengselen bak funksjonshemmede kropper eller stagnerte sinn. All denne lengselen innhyllet i et godt ekteskap, en veloppdragen sønn og et hjem fylt til randen av det mest stilrene design.
Det er noe hardt som vil inn. Et trengende, sprengende fengsel. En ødelagt, sønderknust mur. Det er noe hardt som vil ut, kanskje. Noe hardhendt som trenger seg igjennom. Jeg har bare følelse ytterst i fingertuppene.
Alt dette sinnet. Hennes sinne. Hennes protest mot det snille og riktige, det dørgende kjedelige. Hennes trang til å oppleve noe annet fører henne på ville veier. Hun tar gale valg, selv om de for henne er riktige. I alle fall der. Da.

Og likevel setter hun seg ved kjøkkenbenken når hun drikker i seg sorger og frustrasjoner om nettene. Akkurat der hvor mannen har hamret ned en kile i en ellers perfekt og lytefri kjøkkenbenk. Og likevel kjøper hun en ny hamster, selv om hun tråkket i hjel den opprinnelige. Likevel kaller hun sin elsker for Ulv. Aldri ved navn.

Hun opprettholder en distanse til det hele, selv om hun likevel forstår at hun ikke gjør det riktige. Det korrekte. Akkurat som om det er noe hun ønsker.





Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Hennes debutroman Under verden, utgitt i 2012, er omtalt i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne (Julie) sin omtale.

24.2.15

Under verden, av Ida Hegazi Høyer

Dette er ingen bokomtale som vil gi deg ønske om å lese boka. Eller kanskje den vil det. Jeg vet ikke. Den avslører alt, selv uten å gi mer enn tre linjers handlingsresyme. Det er en salig blanding av radbrekking, hyllest og slakt. Denne omtalen, radbrekkingen, hyllesten og slakten er like selvmotsigende som boken selv.


Under verden, av Ida Hegazi Høyer
Debutroman. Norsk. Utgitt i 2012.

Jeg kunne nøyet meg med et «Jeg likte ikke boken så godt, men jeg vet ikke helt hvorfor, så jeg skal ikke skrive så mye mer enn det». Det hadde vel ikke vært helt meg, ville det vel. Unnskyld, da.

Romanens protagonist er en ung kvinne som etter et samlivsbrudd flytter inn i en hytte. Hun ønsker å starte et nytt liv på et nytt sted og skape et nytt hjem. Hun vasker og skrubber og renser, får seg jobb i den lokale klesbutikken, skriver romaner på si og spiser kake hos naboen hver søndag.

Et snaut handlingsresyme, og likevel forteller den alt. Det er ikke stort som skjer i boken, og likevel er det mye å skrive om.
Slik tåka skal henge og lette og henge igjen, og fugler skal fly sørover mens nettene fryser, skal like mange dager bli de første som dager som blir sist. Fort, fort kommer ny tid og fortere henger gammel tid igjen. Det er november, det er dagen jeg bestemmer meg for å bli værende, og helt plutselig: en annen tid.
Og la oss ha det helt klart allerede nå. Jeg likte ikke boken. Ikke i det hele tatt. Den ga meg ikke noe. Handlingen var uinteressant, og den ble ikke løftet av verken språk eller oppbygging. Jeg så ikke helt sjarmen, selv om jeg så at hun prøvde.

Hun lykkes visst også, i det boken i sin tid ble nominert til P2-lytternes pris og fikk gjennomgående god kritikk. Og hun lykkes også i mitt tilfelle, for boken ga meg noe. – Men ikke før jeg hadde lest den ferdig.

Og misforstå meg rett. Jeg liker ikke boken. Jeg irriterer meg over den.

Jeg irriterer meg, fordi det er så mye jeg likevel liker. Noe jeg finner ut av etter hvert som jeg skriver. Og jeg liker det ikke.

Sjarmen med bokblogging er muligheten det gir meg til å studere bøker mer inngående enn jeg ville gjort uten min selvpålagte tvang til å omtale leste bøker. Anmelde, om du så vil. Dette er nok mer det sistnevnte. Helst ikke radbrekke, men i det minste argumentere hvorfor en bok ikke helt holder mål. I det minste argumentere hvorfor boken ikke appellerer til meg.

Men jeg er irritert. Jeg har brukt uforholdsmessig lang tid på en bok på bare 186 sider. Den ga meg ingenting og likevel masse. Mer enn nok.

Jeg fikk ikke noe ut av boken, men jeg får masse ut av å skrive om boken. Hvor irriterende er vel ikke det.

Protagonisten irriterer meg. Vi vet usedvanlig lite om henne. Vi vet kjønnet, men det er også praktisk talt det eneste. Vi fornemmer at hun er relativt ung, men det er kun en antakelse ut i fra neste avsnitt. Problemet med at vi vet så lite om henne, er at forfatteren ikke tillater at vi får innblikk i hennes følelser. Vi serveres beskrivelser av hva hun gjør, og hennes tanker uttrykkes ut i fra ytre beskrivelser av natur og hennes bevegelser i omgivelsene. Dette overlater oss til i overkant mange tolkninger. Nærmest uten mål og mening. Jeg liker ikke henne. Hun gir meg ikke lyst til å forstå meg på henne. Hun gjør meg ikke nysgjerrig. Og dette til tross for at boken fortelles i jeg-person.

Hun innleder attpåtil et temmelig usympatisk seksuelt forhold til en person hun slettes ikke skulle innlemmet seg med. Ideen er uakseptabel i seg selv, og blir ikke mer appetittlig av å ikke få noen videre forklaring på hva eller hvorfor. Vi fortelles ikke en gang hva hun får ut av dette forholdet.
Er det nå man skal dra hjem? Er det n man skal stå stille? Jeg vet ikke. Og så vet jeg heller ikke hva det er jeg ikke vet. For ingenting teller, til sist, ikke for noen ting – verden stopper ikke, stopper aldri, og ingen tjener døden ved å grine. Så jeg tørker opp, jeg skrubber gulvet, går i dusjen, sånn som planlagt. Vasker håret, huden, øynene, hendene. Jeg kler på meg. Rene klær. Et heftig lag med sminke.
Hjemme regner det som aldri før, en innsjø flyter opp på jordet.
Vi lever i nuet. Forfatteren inviterer oss inn i hennes tanker, selv om det blir mest sansing og hennes oppfattelse av hendelsesforløpet. Hun er opptatt av å skape et nytt liv, et nytt hjem, og hun fokuserer ytterst lite på hva som har ført henne til denne lille, illeluktende hytta i skogen. Vi vet hun har fått hytta etter et skilsmisseoppgjør, og i en samtale med hennes kolleger kommer det frem at hun tidligere har jobbet på en terminalpost. Altså, tatt seg av døende pasienter. Etter dette fortelles vi, knapt nok uten ord, om en pause på ti år. Med dette tomrommet fortelles også en historie, mer enn en antydning, om en sorg, et mørke, en uuttalt depresjon. Noe, ett eller annet, som trolig har ført henne inn i et destruktivt forhold, i det minste et ekteskap som ikke har ført til noen lykke. Vi vet ikke hva, og vi vet heller ikke hennes følelser rundt dette, selv om noe kommer frem i lyset gjennom utdrag fra hennes påbegynte roman. Samtidig avsløres denne jobberfaringen som vi ikke helt forstår hva vi skal bruke til. Vi vet noe om henne, vi erverver en kunnskap, som vi vanskelig kan dra nytte av når vi leser boken.

Jeg får det ikke helt til å henge sammen. Denne plutselige avsløringen av en fortid hun ellers ikke sier noe om.

Den aller sterkeste indikasjonen på depresjon og angst får vi av hennes fornemmelse av et stort og uhyre skummelt dyr i skogen. Et dyr som ikke beskrives som noe annet enn stort, farlig og som et, ja, dyr. Dette truende i bakgrunnen, som aldri helt vil gi henne fred. Slik som kanskje gjedda i vannet, ga oss et forsiktig frampek på det som kommer senere. En gjedde som biter av en finger mens hun i et øyeblikks fredfylt ro tar et bad.

Det som kunne vært finurlig og originalt blir for mye av det gode. Jeg leser og leser mens jeg spoler tilbake i det evinnelige og kommer ingen vei. Det er bråk som er så stille som mus, og stormer som knapt nok får et ospeløv til å skjelve. Hele tiden.

Det underliggende dystre, selve årsaken til at hun tvinger seg selv til å bygge seg et hjem, et nytt liv, er i utgangspunktet interessant. Men spiren forsvinner i all hennes språklige lekenhet og utbredte bruk av komikk.

Komikk, humor eller ironi om du vil. Det er mye av det, overalt og med overlegg. Forfatteren leker boken igjennom med ord og setninger. Språket er rikt og frodig. Lekent. Jeg finner ikke noe bedre ord for det. Lekenheten gir i all hovedsak utspring i overdrivelser og selvmotsigelser.  Nettopp dette er også bokens store pluss, selv om det til min frustrasjon går ut over det alvorlige i bunn.

Samtidig blir dette til tider, og i mitt tilfelle temmelig uavbrutt, slitsomt. Det er ingen tvil om at forfatteren har ordene i sin makt, men her vil hun aldeles for mye. Leseren står på stedet hvil, teksten fører oss ingen steder. Det skitne blir så usedvanlig skittent, men samtidig, når forfatteren ombestemmer seg i samme setning, skinnende rent.

Det kunne vært fortreffelig, genialt, men det blir for mye.

Akkurat som den evigvarende ironiseringen av bygdas store forfattersønn, Per Petterson. Nærmest som en rød tråd gjennom hele boken, uten at jeg ser den store sammenhengen utenom at hun også er forfatter. - Dog mer famlende og uerfaren enn ham. Jeg kunne humret litt over det, isolert sett, beskrivelsene er treffende og gjenkjennbare, men jeg klarer ikke helt å se selve poenget.

Jeg har kanskje kjørt meg litt fast i min egen frustrasjon.

Men la oss nå anta at denne kvinnen forsøker å komme seg videre i livet. At hun forsøker å legge bak seg traumer, kvele angst og dykke ut av depresjonens mørke. Forfatteren skriver mye om å skape seg et hjem, så er det kanskje også et poeng at hun konsekvent bruker begrepet hytte, fremfor et lite hus i skogen. Hytte, som i et midlertidig hjem.  Bildebruken i dette tilfellet er utallige.

Slik som stanken i hytta. Til tross for at hun vasker seg halvt i hel forsvinner ikke den vonde lukten fra tak og vegger. – Akkurat som fortiden følgelig heller aldri helt slipper taket. Lukten kan ikke vaskes bort, og alle minnene kan ikke glemmes. Det blir nesten litt for enkelt.

Akkurat som når stormen etterlater seg et enormt kaos av søppel. Alt kommer opp til overflaten. Og akkurat som hun går til hyppige innkjøp av musefeller for å få bukt med sitt illeluktende problem. Ikke før hun går til fysisk angrep, river opp bordkledningen, og oppdager alle rottene, kan hun for alvor ta grep. Vi overlater ikke så mye til fantasien, gjør vi vel. 

Derimot gjør hun noe uvanlig ut av de i utgangspunktet overtydelige bildene av kunder som hele tiden roter i hennes pent brettede klesstabler i butikken. Her blander forfatteren inn et annet og ellers overbrukt virkemiddel. Humoren. Hun lar disse slitsomme kundene ha en mer ondsinnet agenda. Jeg sier ikke at det er et genialt trekk, igjen er det med på å ødelegge det alvorlige, men når hun først har begynt, var i alle fall dette et morsomt trekk. Det er noe galgenhumoristisk over det hele.

Noe annet jeg likte er hennes forhold til sine nærmeste – og kanskje eneste – naboer. Timmi og Tulla, pussige navn, noe liksomaktig og distansert i seg selv, har et utall barn og driver gård og grunn med den største seriøsitet. Hver søndag inviteres protagonisten hjem til dem. Hver søndag sitter barna rundt bordet, alle som en som tente lys, pent på rekke og rad, med store øyne og høflige smil. Det er noe påtatt over det hele, noe stabilt og korrekt, og samtidig så konstruert og forstyrret. Som selve inkarnasjonen av bokens gjennomgående gjentakelser og selvmotsigelser, serveres Tulla noe godt til kaffen hver søndag. Aldri det samme, men alltid noe godt. 
Søndag er det andre boller. Vi skal på det vanlige søndagsbesøket hos naboen. Timmi og Tulla har insistert. Vi sitter i stua med kaffen og er fyllesjuke eller mette eller trøtte eller redde, og jeg vet ikke hva som er verst; at de nye vennene skal treffe de gamle eller at de gamle skal treffe de nye, men uansett hører de ikke sammen.
Jeg har sagt og synset og kritisert i overkant mye, og siden selvmotsigelser er et stort poeng ved denne boken, er det på sin plass med følgende ord:

Jeg liker ikke boken, men jeg liker boken.

Hadde jeg ikke likt den, sånn på ordentlig, ville jeg ikke skrevet så mye om den. Kritisert den halvt i hjel, forsøkt å grunngi det overfor meg selv. Forsøkt å diskutere meg frem til hvorfor jeg likevel skal like den.

Det er frustrerende og irriterende, men likevel spennende og interessant. Under verden pirrer min nysgjerrighet. Så til de grader, faktisk, selv om jeg underveis i lesingen ønsket å slenge boken i veggen mer enn en gang. Forfatteren demonstrerer unektelig en egenart som få innehar. Men det er kanskje nettopp det, at hun demonstrerer. Det er for tydelig. Hun viser for mye og vil enda mer.

Jeg vet ikke. Når boken er lest og innlegget er skrevet sitter jeg igjen med en tanke om at det kanskje var noe med denne læresetningen vi måtte pugge i ung alder. Jeg som egentlig hadde bestemt meg har nesten ombestemt meg. Du vet. Kanskje er det nettopp slik:

Minus pluss minus blir pluss.




Kilde: Boken er lånt på biblioteket.

Les også: Jeg leste forfatterens roman Unnskyld i fjor, en bok som er nominert til Bokbloggerprisen. Omtaler er publisert (i dette opprinnelige innlegget) og (her, i forbindelse med samlesingen). Av sistnevnte grunn ønsket jeg å lese hennes to øvrige romaner. Nå gjenstår hennes andre bok, Ut.

Andre bloggere: Jeg fant stor inspirasjon (med hendene foran øynene) og glede i å lese (Bokverkets) omtale av boken. Når jeg så googler meg frem til (Around Books) sin omtale, kan jeg ikke annet enn å smile av behovet for å sortere alle inntrykkene. Jeg er definitivt ikke alene.

22.2.15

Bokbloggerprisen 2014: Unnskyld, av Ida Hegazi Høier

I fjor leste jeg en bok som slo pusten ut av meg. Fikk meg til å legge meg i fosterstilling under dyna. Til å grine. Til å gruble. Til å undres. Boken skremte meg. Ga meg vondt i magen. Det var i fjor.

I år ble den nominert til Bokbloggerprisen 2014 og fikk såpass mange stemmer at den havnet på kortlisten.

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer, flittig lest av opptil flere revisorer!

Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer

Sterkt og fåmælt om et parforhold som går i stykker. De to som elsket hverandre høyere enn alt. De to som alltid skulle være sammen, langt inn i evigheten. For alltid og alltid.
Dette er hennes historie til ham. Hun som hadde alle svarene. Hun som sitter igjen med bare spørsmål.

Siden den gang i september 2014 har jeg lånt ut boken til flere kollegaer. Jeg har lest et utalls anmeldelser og omtaler. De fleste er begeistrede. Ingen er upåvirkede. Boken gjør noe med alle som leser den. 
Det er nært og vondt, for du vet hvordan det går, det kan umulig gå bra, men likevel leser du videre. Utsetter deg for dette vonde, det uforståelige, det knusende. Likevel.
Du kan ikke lese denne boken uten at et vell av følelser flommer ut av deg.

Noen irriterer seg voldsomt over situasjonen jeg-fortelleren setter seg inn i. Andre frustreres over bildebruken til forfatteren. Plottet i seg selv trigger negative følelser. Språket og alle virkemidlene trigger enda flere følelser.

Men til tross for alt det frustrerende, ekle, motbydelige, irriterende og alt som skurrer: De aller, aller fleste klarer ikke legge fra seg boken. Klarer ikke slutte å snakke om den. 

Flertallet elsker boken. Resten elsker å hate boken.
Og kanskje er det nettopp det at hun spiller på vår egen angst, som gjør at historien suger deg til seg. Alle disse vonde følelsene, skammen, det brennende behovet for å gå igjennom ild og vann for den du elsker høyest av alle. Alle skuffelsene, alt sviket, du er villig til å utsette deg for. Leve med. Fordi det er kjærlighet. 
Det er noe sånt, satt på spissen og hauset opp en smule. Kanskje.

Selv er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at boken i aller høyeste grad fortjener en slik plassering. Ei heller en slik pris. 

Du leser ikke denne boken uberørt. Ida Hegazi Høyer gir med boken Unnskyld en leseopplevelse av de helt, helt sjeldne. 

Slikt bør applauderes. Høyt og lenge.



Ellikken anbefaler

Les gjerne min opprinnelige omtale av (Unnskyld, av Ida Hegazi Høyer), publisert 18. september 2014.

I februar 2015 har jeg, som ledd i samlesingsprosjektet til Bokbloggerprisen, satt meg fore å lese forfatterens to foregående romaner: Under verden og Ut. Omtaler av disse vil bli publisert i løpet av de neste to ukene.


Samlesing

I forbindelse med Bokbloggerprisen 2014 har komiteen v/ Silje arrangert samlesing av Unnskyld hele februar måned. Les (presentasjon) og (andre bloggeres omtaler).


20.2.15

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Jeg fjaset mye om at jeg håpet Innsirkling 3 skulle få nok stemmer til å komme på Bokbloggerprisens kortliste. – Helt til jeg selv leste boken. I urettferdighetens navn: Den kan ikke leses ut i fra noe annet enn en helhet. Isolert sett fortonet den seg som et lite antiklimaks for meg, uten at jeg helt kan begrunne det ut i fra bokens kvaliteter. Den litt skuffede følelsen jeg sitter igjen med er trolig fordi leseopplevelsen nå er over. Det kommer ingen flere Innsirklingsbøker. Ringen er sluttet.



Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller
Siste del i triologien ved samme navn. Nynorsk. Utgitt i 2014.

I tredje og siste del av Davids innsirkling beveger vi oss fra sent på nittitallet frem til 2006. Vi møter Marius, som aldri har møtt David, men som likevel har usedvanlig mye til felles med ham. Vi møter Susanne, Davids kjæreste fra studietiden, og vi møter ham selv. David.

- Han alt dreier seg om. Dreier seg rundt. Eller gjør det egentlig det?

Den konkrete handlingen er mindre viktig. Jeg kunne fortalt Marius sin historie. Jeg kunne skrevet om Susanne. Om David, ikke minst. Alle historiene er gode. Interessante. - Betenkelige. Ubehagelige i all sin psykologiske avsløring. Men det er likevel av mindre betydning.

Akkurat som historiene til barndomsvennen Jon, stefaren Arvid og ungdomskjæresten Silje er i Innsirkling 1. Eller historiene til kompisene Ole og Tom Roger, og morens venninne Paula, i Innsirkling 2. Gode, interessante og betenkelige, altså. Ubehagelige. Og like fullt i det store bildet, av mindre betydning.

Slik kan man heller ikke bedømme denne boken, noen av disse bøkene, isolert uten å se sammenhengen. Det som binder de sammen.

- Og det er ikke David. Ikke egentlig.

Jeg har skrevet masse om dette i (mitt innlegg om de to foregående bøkene). Det hindrer meg ikke fra å ikke gjenta meg selv. Eller utbrodere det allerede gjennomanalyserte. Innsirklingstrilogien er akkurat så god at slikt kan tilgis. Uforglemmelig, uforlignelig og genial.

Plottet er velkjent. En avisannonse ber alle kjente av David å skrive brev til ham. David lider av hukommelsestap, sies det, og trenger hjelp til å huske. Og brevene kommer. Strømmer på. Venner, familiemedlemmer, kjærester. Vi følger brevskriverne og vi leser deres brev. Disse brevene som handler om de selv. Ikke David, aller minst om ham.

I stedet for å bli kjent med David, blir vi kjent med alle, alt, som har vært med på å prege hans liv. Gjort han til den han er. Alt som har kreert samfunnet han har vokst opp i. Ved å lese Innsirkling har også leseren vokst opp i det lille bysamfunnet, midt i Olje-Norge, fra 70-tallet frem til 2000-tallet.

Det er så mye Tiller forteller gjennom bøkene sine. Så mye at det vanskelig kan formidles gjennom en omtale.

Samfunnet er en ting. Både hvordan vi opptrer i samfunnet, og hvordan samfunnet definerer oss. Klasseskillene eksisterer fremdeles, både åpent og i det skjulte. De nyrike lever i sin egen verden, blinde for andre og opptatt av egen profitt. De mindre privilegerte reagerer med trassig stolthet og ser med avsky ned på de rike. Kritiserer og latterliggjør, lammet av mindreverdighetskomplekser vi pålegger oss selv.

Mest av alt handler det om jakten på identitet. Hvem er vi? Hvem viser vi oss frem til og hvilke roller spiller vi?

Tiller imponerer med sine skarpe observasjoner og overraskende godt innblikk i både menneskers psyke og samfunnet som helhet.  Vi kjenner oss igjen i mentaliteten. I indre og ytre drivkrefter. I det ubehagelige. Det urene, det vi helst ikke vil vedkjenne oss med, men som likevel gjennomsyrer oss og våre omgivelser. Vi dekker til virkeligheten, for ingenting er ekte.

Akkurat som at Tiller lar sine romanskikkelser flire usedvanlig mye. Flire, ikke le. Aldri smile. De mener det ikke. De dekker til sine egentlige følelser. Det er mye bitterhet og raseri i brevene og deres historier. Alt skjules bak påklistrede smil. Vi lever våre liv på lat som. Vi sier en ting, men mener noe annet. Vi gjør ting, selv om vi ikke ønsker å gjøre det.

Og velger vi likevel å være oss selv, si det vi ikke burde si eller gjøre det vi ikke burde gjøre, er samfunnet raskt ute med pekefingeren.


Så å seie, som Susanne ville sagt. Eller med Marius sine ord: Det er mest ikkje til å tru




Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er som tidligere nevnt omtalt i (dette innlegget). I tillegg har jeg skrevet om (Skråninga).

Andre bloggere: Ingen bøker er vanskeligere å skrive om enn bøker man virkelig liker. Slik som denne. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til. Les heller omtalene til (Moshonista) (Berit) (Bjørg) (Rose-Marie) (Anita) (Lena) (Karin) (Åslaug) og (Ingun).