19.6.18

Madonna i pels, av Sabahattin Ali

Vi er alle forskjellige. Noen er utadvendte, andre lukker seg helst inne i sitt eget skall. Enkelte tar mye plass, andre er grå mus. Vi er alle forskjellige, og vi har alle opplevelser som former oss som personer. 



Madonna i pels, av Sabahattin Ali
Første gang utgitt i 1943. Utgitt på norsk i 2018.

Den unge bankansatte Rasim legger raskt merke til kollegaen Raif. Ikke fordi han snakker høylytt. Ikke fordi folk flokker seg rundt ham. Ikke fordi han hilser blidt i gangen eller går med klær som roper etter oppmerksomhet, på godt eller vondt. Rasim legger merke til ham, fordi han slettes ikke gjør noe ut av seg. Han sitter på sin plass, nærmest uten et ord eller gimmick og utfører sine oppgaver, effektivt og korrekt. Likevel klager kollegene på hans tilstedeværelse og bidrag, uten det minste forsøk på å vise noen respekt. 

Raif er stadig like høflig og avmålt, tilsynelatende uaffektert av kollegaenes oppførsel. Han røper ingen følelse av krenkelse, urettferdighet eller sinne. Han bare er der, gjør det han skal til den tiden han skal og 

Det eneste som egentlig er å utsette på ham er hans hyppige sykdomsavbrekk. Så en dag bestemmer Rasim seg for å besøke ham, både for å stille sin nysgjerrighet og som en vennlig gest. Det slår ham raskt at også Raifs familie behandler ham på samme måte som arbeidskollegaene. Heller ikke her røper Raif sine følelser. 

Hvorfor er Raif som han er, og hva kan han ha opplevd? Og hvorfor behandler andre ham på den måten de gjør? 

En liten notisbok gir Rasim svaret på gåten Raif. Med sine egne nedskrevne ord beretter ham om en kjærlighetsaffære som både gir hans liv mening og definerer ham som menneske. Følelsene gjør ham til et produkt av hendelsen. 

Madonna i pels forteller om denne hendelsen, dette møtet mellom mann og kvinne. Og selv om språket er nokså fritt for svulstige ord og vendinger, byr forfatteren på de helt store følelser. Fortellerstemmens ubetingede kjærlighet til henne, denne madonnaen i pels, er både uforståelig, rørende og fint på samme tid. 

Det er kjærlighet ved første blikk. Det er ingen vei tilbake. Hans ubetingede hengivenhet bukker aldri under av hennes forsøk på å holde avstand. Og når hun endelig møter ham er hans lykke fullendt. Deres tosomhet kan ikke forstyrres, det er bare de to, helt til realitetene innhenter dem. Den eneste ene kjærligheten fører til fortvilelse og desperasjon. Deretter taushet og en bitterhet som aldri noen sinne virker å gi slipp. 

Raif la hele sitt liv i hendene på sitt livs store kjærlighet. Han gikk inn i følelsene til han mistet seg selv. 

Forlagets forteller at romanen ble første gang utgitt i Istanbul i 1943, og at den lenge «var en godt bevart hemmelighet». Det i seg selv gjør boken tilstrekkelig interessant. Ikke minst fordi historien er lagt til mellomkrigsårene, til Tyskland og at den kvinnelige hovedrollen er halvt jødisk. 

Det er først og fremst tiden den ble skrevet i som gjør romanen lesverdig. Forfatteren skriver om kjærligheten med et nærmest fullstendig fravær av ytre forstyrrelser. Det er sjeldent å komme over romaner med et såpass begrenset hendelsesforløp, og så til de grader sentrert rundt følelser. Det er nærliggende å sammenligne romanen med Anna Gavaldas Eg elska ho. Gavalda holder riktignok språket strammere og mer, la oss kalle det, økonomisk, men novellepreget, det komprimerte, er det samme. 

I Madonna med pels berettes lite om noe om historiske begivenheter, velkjente bygg eller øvrige omgivelser. Simpelthen alt er sentrert rundt deres forhold. Desto mer inntrykk gjør det, vi som i dag vet mer enn forfatteren visste da boken første gang ble utgitt, å spinne videre på historien om den halvt jødiske kvinnen. Hva ville skjedd med henne, hvordan ville det gått med de to - om romanen hadde tatt en annen vending? 

Flere bokbloggere har skrevet omtaler med stor begeistring. Selv ble jeg ikke like følelsesmessig berørt, men romanen er like fullt verdt å lese.




Kilde: Leseeksemplar.

2.5.18

Minneord til Bestemor


Min bestemors lange livsreise tok slutt for litt over en uke siden. I dag ble hun begravet, og på vegne av barnebarna skrev jeg noen ord til henne. Teksten ble fremført i kirken, og jeg håper hun hørte hvert ord som ble sagt.



Kjære Bestemor 


Du visste liksom ikke hva godt du kunne gjøre for oss, men du var mer enn god nok, den beste bestemoren vi kunne ønsket oss. Dette er vår takk til deg. 

Ditt hjem var alltid åpent for oss, enten det var på Pestuå eller – på dine eldre dager – på sykehjemmet. Du husket alle bursdager, hver eneste en. Du elsket å reise og du hentet energi av å omgi deg med familie og venner. Ditt store hjerte rommet oss alle. 

Du var alltid bekymret for at maten du lagde ikke var god nok, eller at det var nok mat. «Lika du ikkje maten min» spurte du. Så da tok vi en porsjon til. Så var det tid for kaffe og kaker. 

Og du stod på hele tiden. Når gulvet var rent nok og putene ferdigristet, midt mellom to måltider, var det tid for å vanne blomster - og de var det mange av, vaske gardiner eller stryke klær. Til og med trusa og olabukser fikk pene brettekanter. 

Likevel hadde du alltid tid. Du var alltid til stede. 

Slik vi husker deg best. Med kaffekoppen, midt i en fortelling, omgitt av blomster.

Arbeide var du vant til fra du var lita. Som ung jente på 30-tallet ble din skjebne på en måte forseilet. For å redde gården ble Pestuå overført til deg, og mens bror din reiste sydover og søstrene dine til Amerika, ble du i Betten. Sammen med Bestefar drev du farsgården din, og du sto på tidlig og sent. Du tok din del og vel så det. 

Da dere ga opp melkekyra og etter hvert overdro driften til Hans, tok du arbeide utenfor huset. Du jobbet på kjøkkenet på Liatun, hvor du også bodde de siste årene av ditt liv. Det var fint å se hvor godt Astrid, kollegaen din som ble naboen din, passet på deg de siste tiden. 

Selv syntes du som åttiåring det var for galt at ungdommen bar opp ved for deg. Du ville så gjerne greie det sjøl. Til slutt klarte du deg ikke i det store huset alene. Du fikk deg en fin omsorgsleilighet og fant glede i tilbringe tid med de andre beboerne, ikke minst med Litj-Ane. Plutselig oppdaga dere en måte å bruke medisinglassa på som pleierne ikke visste om. 

Og så fikk du ofte besøk. Ola, Sissel og Ada kom så ofte de kunne fra Oslo. Hans og Gerd et par ganger i uka gjennom flere år. Trond sørget stadig for å vise deg hvor godt han tok vare på Pestuå. Elin, bare en fergetur unna. Andre barnebarn og oldebarn for oppover ofte flere ganger i året for å besøke deg. Veggene var fulle av bilder av alle dine kjære, ikke minst det store bildet Iren lagde til deg og Bestefar. Der var det plass til oss alle. 

Etter hvert ble din bolig et rom, og ordene du var så glad i ble vanskelige å få sagt. Du var likevel alltid glad for besøk, alltid bekymret for om du har noe å servere og bestandig opptatt av at vi skulle ha det godt hos deg. 

Men den siste tiden hadde vi kontakt nesten bare ved å holde hender. 

Du holdt oss hardt og lenge. Hendene dine fortalte alt du ikke klarte å si. 

Du som alltid hadde så mye å fortelle. Også på P-språket. Klart ei gårdbrukerdatter fra Pestuå snakker P-språket. Du fortalte ofte om da du var innlagt på sykehus og du og romvenninnen din lagde et eget språk bare for å irritere den allerede grinete sykepleieren. 

Det var en sann glede å lære P-språket av deg. Vi er mange som bruker det så ofte vi kan, vi Pestuinger. Hver familiesamling stotrer vi frem setninger og flirer. 

Og flirt, det har vi gjort utallige ganger sammen. Det er ikke få latterkramper vi sammen har sørga for, særlig vi jentene og damene i familien. Som regel spratt det opp for deg først, Bestemor. Da var det umulig å ikke bli smitta. Vi flirt til tårene trillet. 

Ofte flirt vi mens vi spilte kort. Vi har spilt utallige runder Mattis sammen. Mattis var fast aktivitet morgen, dag og kveld, gjerne til langt ut på natta. Du hevdet at det ikke gjorde deg noe å tape, heller ikke måtte ha Mattis ved siden av deg når du skulle sove. Du hevdet at det ikke var noe problem å ha på seg Mattis-krona, selv om Bestefar gjorde alt han kunne for å terge deg. 


Dessuten har du lært oss mye om verdien av vennskap. Du hadde alltid kaffe å by på. Tjukklefse og rullekake. Græt og bakels. Oddrun, Randi, Annbjørg – dere var mange som gikk inn og ut fra hverandres kjøkken. Og Klubben, da. De syv stjerner troppet sammen med felles bespisning, håndarbeid, fliring og utveksling av siste nytt. Ja, for stuevinduet ditt på Pestuå, mot Håkon var det perfekte sted å stå om man ville ha med seg det som skjedde i Betten. Og det du ikke så sørget du for å få vite. 

En gang fikk du med deg Klubben til USA, for å besøke din datter, hennes familie og dine to søstre. Turen tok du så ofte du kunne ta deg råd til. Noen ganger med Bestefar, andre ganger bare deg. For noen få år siden fikk du endelig oppleve det du så lenge har drømt om, helt siden hun reiste ut som au pair. Tove og guttungene kom endelig hjem igjen til Norge, for godt. Vi er så glade for at du fikk oppleve at drømmen din ble oppfylt. 

91 ½ år er en eneste stor livsreise. Du har tålt mye, gått videre og vist en utrolig styrke. En etter en har falt fra, ofte i fullstendig feil rekkefølge. 

Du var langt fra sprek da du som 77-åring reiste 60 mil med Berit for å gå i begravelsen til to små oldebarn. Ett år senere var det Berit sin tur. Da hadde du vært enke etter han Bestefar i fire år. Selv om du burde ha nok med deg selv, tenkte du alltid mer på Gunnar og Elin. 

Hvordan du har taklet sorgen har forbløffet oss. Med livsvisdom og styrke som bare en med et langt liv, mange ganger i motbakker, kan utvise, har du fortsatt å gå, stadig med en beundringsverdig omsorgsevne. 

Du hadde smerter og plager, dårlig syn og hørsel. Likevel bekymret du deg over hvordan vi andre hadde det, både fysisk og psykisk, gammel som ung. Du tok oss alltid på alvor. Du strøk oss over hånda og viste oss kjærlighet og omsorg. 

Du så oss. Du var alltid så god mot oss, Bestemor. 

Nå er reisen slik vi kjenner den over. Nå har du endelig fått hvile. Det er godt for deg, men vi kommer alltid til å savne deg. Vi tar med oss minnene, din personlighet og din omsorg med oss videre. Tenner et stjerneskudd ekstra på nyttårsaften og hver vår vil vi glede oss litt ekstra over krokusen som dukker opp. 

Om og når vi selv en gang blir besteforeldre, håper vi å kunne være for våre barnebarn slik du var for oss. 

Tusen takk for at du har vært, og alltid vil være, akkurat vår Bestemor.




19.4.18

En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani

Azra var i begynnelsen av tjueårene da hun på 70-tallet flyttet til Norge sammen med sin mann. 40 år senere har hun fått hjelp av sin yngste datter Maria til å skrive ned sin historie og sin kamp, i håp om å bidra til bedre integrering av særlig muslimske innvandrerkvinner. 


En muslimsk mors kamp, av Azra og Maria Gilani 
Selvbiografi, memoarer, sakprosa. Utgitt våren 2018. 

Ikke bare det, men også for å gi en stemme til 1.generasjonsinnvandrerne som har en historie å fortelle til sine barn og barnebarn. Hvordan det en gang var, feil som ble begått, kamper som er blitt kjempet, og dyrebar erfaring andre kan dra nytte av. 

For hvem er vel bedre å spørre til råds om integreringspolitikk enn innvandrerne selv? 

Azra vokste opp i Lahore, en fargerik, urban arena, med velutdannede foreldre og en løfterik fremtid. Omstillingen til et mer fattigslig liv i Norge var enorm. Så også omstillingen til livet som gift. Azra og ektemannen trakk raskt i hver sin retning. Hun mot det norske, han mot det tradisjonelle, kjente og trygge. Hvor Azra, særlig etter å ha blitt mor, oppsøkte nordmenn, adopterte matretter, hverdagsliv og høytider, gjorde hennes mann seg stadig mer avhengig av venner og bekjente fra hjemlandet. Brorskapet reagerte på hennes vestlige væremåte, buksene hun kledde seg i og var redde for at deres koner skulle bli påvirket av henne. Stadig oftere ga han etter, oftere og oftere straffet han henne. 

Helt til den dagen alt eskalerte. Under ferien i Pakistan leter hun forgjeves etter sitt og døtrenes pass. Marerittet har innhentet også henne. Hun, den selvstendige, trossige, sterke kvinnen. 

Det er som et gufs for meg som leser. Jeg tas med tilbake til nittitallet da jeg med frysninger på ryggen og hamrende hjerte leste Ikke uten min datter og Solgt. Her unngås derimot det emosjonelle, dramaturgiske. Azra Gilanis intensjon er ikke å ilegge noen skyld, men berette om problematikken mange innvandrerkvinner må forholde seg til. Det kan ikke, skal ikke, ties i hjel. 

Med kløkt og klokskap, kanskje også en god porsjon flaks og velvilje, flyttet hun og etter hvert også barna tilbake til Norge. Ytterligere noen år senere ble ekteskapet avsluttet og hun lykkes i å drive sin egen lille butikk. 
… håper jeg at flere muslimske mødre vil stå sammen. Jeg håper flere vil innse at de har en større makt til å få til endringer enn hva de kanskje er klar over. Hvis de bare tør å gi slipp på den kollektivistiske tankegangen, og heller tenker på hva som er til barnas beste, og retter et større fokus på individets frihet, så har vi kommet langt. La barna ta egne valg, vis dem tillit og raushet, gi dem støtte og morskjærlighet når de går egne veier. 
Det som lett kan oppfattes som en litt selvforherligende fortelling om å lykkes, må leses annerledes. Ingen negative sider medgis, men samtidig uttrykkes heller ingen direkte bebreidelse av andre. – Skjønt vi aner at hun kan ha all grunn til å avsløre mer. I hennes stadige insistering av hun «gjorde det for barnas skyld» ligger både en forklaring på en øyensynlig mangel på refleksjon av egne handlinger, og fravær av ileggelse av skyld. Forklaringen er enkel: Det er ikke fortellerstemmens person som er i fokus, det er kampen hun har kjempet. 

Videre gagner det ingen å lese boken med litteraturkritiske briller. Her finnes logiske brister, gjentakelser og malplasserte avsnitt – eksempelvis et avsnitt om bananer oppleves ufrivillig komisk når dette etterfølger fortellingen om et brutalt ran – men å lete etter denne type feil føles fullstendig irrelevant. 

Kritikken bør i så fall rettes redaktøren som med fordel kunne korrigert disse feilene, for det er neppe verken mor eller datters intensjon å slå seg frem som forfattere. De har derimot en historie å fortelle, et budskap de ønsker å få frem, inspirasjon å gi, lærdom å formidle. Viktigheten av Azras stemme overgår alt annet. 

Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. 
«Dere må våkne opp og ta grep! Slutt seksualiseringen av jentene våre. Jeg anbefaler muslimske foreldre å løfte blikket, inngå dialog med barna sine og utveksle erfaringer med andre foreldre som opplever samme utfordringer. 
Det finnes ingenting som heter ære tilknyttet jenters seksualitet. Den eneste æren er den vi foreldre oppnår når vi greier å oppdra barna våre til å bli skikkelige mennesker.» (les hele kronikken)
Foregangskvinnen lar seg ikke skremme til taushet, hun fortsetter kampen, nå også i bokform. 

Først og fremst for å oppfordre til avskaffelse av patriarkatets æresbegrep, et nedbrytende gufs fra fortiden, et desperat forsøk på å kneble døtres, koners, kvinners frihet. 
Jeg håper flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringen må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen. 
Kanskje like viktig – for etnisk norske lesere – er fortellingen om hvilke problemer og utfordringer innvandrerne møtte på 70-tallet, og hvordan egne samfunn på siden av det norske samfunnet, kunne etableres. Det var ikke enkelt for noen, det være seg de som våget å stikke seg frem, eller de som søkte støtte i det trygge. I et samfunn der godt skolerte måtte ta til takke med dårlig betalte jobber, samfunn hvor det var litt for enkelt å droppe norskopplæring, kvinnekamp som ikke våget ta opp innvandrerkvinners sak, ble det komfortabelt å distansere seg. Det er enkelt å relatere seg til. Det er forståelig, vi velger alle ofte den enkleste motstands vei. 

Men så er det heldigvis noen som står i det. Som våger å tenke utradisjonelt, som kjemper i troen på å utgjøre noe positivt for de som betyr aller mest. Slår et slag for fremtiden. Selv om Azra Gilani på mange måter har blitt norsk, har hun samtidig beholdt det pakistanske, noe bokens tittel også tydelig gjenspeiler. Å stå med en fot i hver kultur er utfordrende, men gir samtidig utallige muligheter. 

Så er det også befriende at hun tillater seg skråblikk på Norge og nordmenn. Hun forteller om rikmannsbarna i Holmenkollen som velger hverandre, følgelig med paralleller til arrangerte ekteskap. Videre møter vi han som ble født med sølvskje i munnen, men som likevel utviklet et rusproblem mens foreldrene var opptatt med alt annet. Dersom alle evner å se forbedringspotensialet hos seg selv og sine, kan vi også hjelpe hverandre og dra lasset sammen. – Til det beste for våre barn og vår fremtid. 

Azra Gilanis liv er rett og slett sterkt inspirerende. Selv om alt ser håpløst ut, kjemp på, belønningen vil komme. Våg å tenke annerledes, tro på deg selv. Sammen er vi sterke. 





Kilde: Leseeksemplar.





12.4.18

Litterære reisemål: Norge

Jeg reiser mye og leser enda mer. Disse to lidenskapene kan selvsagt enkelt kombineres, og jeg sørger som regel for å besøke noe bokrelatert når jeg er i utlandet. Innad i Norge, derimot, er jeg skremmende lite litterært bereist. 

Jeg er riktignok født og oppvokst i Anne Karin Elstad-land og har i tillegg bodd både i Tante Ulrikkes vei-området og vis a vis Olav Duuns hjem, men ellers ...? Kort oppsummert: Lite. Det betyr jo ikke at jeg ikke VIL. For viljen er til stede og ønskelisten er for lengst satt opp. Om du skulle få lyst til å arrangere et opplegg og overraske meg, her er 6 sikre kort:


1) I Amalie Skrams fotspor

En av forfatterne, eller kanskje den forfatteren, jeg setter høyest er Amalie Skram. Som de fleste vet vokste hun opp i Bergen, og selv om jeg har vært i Vestlandets hovedstad flere ganger, har jeg aldri hatt tid eller anledning til å gå i hennes fotspor. 

To do: Se Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene i Bergen. foto: ba.no  (direktelenke)
Dersom noen hadde tilbudt meg en trasketur gjennom smauene, fortrinnsvis ledet av Gunnar Staalesen, hadde jeg priset mig lykkelig. Og om det i det hele tatt er mulig å ro i en liten trejolle over til Hellemyren, skulle jeg vurdert det også. Bytur med belest guide og Hellemyrsfolket på Den Nationale Scene? Gi meg en dato slik at jeg kan bestille billett!
Boktips: Hele hennes fantastiske forfatterskap

2) Bjerkebæk

Der hvor Amalie Skram mangler et museum, tar en annen av mine favoritter, Sigrid Undset igjen med brask og bram, bjørketre og bekk. På Lillehammer ligger Bjerkebæk, hennes hjem og skrivestue fra 1919 til hun døde i 1949. I tretti samfulle år, altså, utenom hennes landflyktighet under 2. verdenskrig. Hennes svigerdatter sørger senere for å få hus og hage fredet som minne over en av Norgeshistoriens viktigste forfattere. I 2007 innlemmes Bjerkebæk som del av Maihaugen.

Jeg har vært to ganger i Roma, og begge gangene sørget jeg for å gå innom hennes tilholdssted.
- Men i Norge? Nei... Ikke enda.

For noen år siden satte jeg meg fore å lese meg opp på Undsets forfatterskap. Status Quo er mildt sagt mangelfull, men et besøk på Bjerkebæk vil kanskje gi meg en real dytt i riktig retning?
Boktips: Alt av Sigrid Undset, selvsagt!

3) Jørundgard

Det er mye jeg ikke forstår meg på, og en ubegripelig greie er hvorfor jeg ikke skrev et ordentlig innlegg om min Kristin Lavransdatter-lesing. De tre bøkene og min kamp for å komme meg igjennom mursteinen ble avskrevet med et svada-samleinnlegg. Dette var attpåtil min andre lesing, og jeg hadde her en kjærkommen anledning til å sammenligne en 15-årings og en (relativt) voksens lesing. Den gang ei.

Det jeg derimot har veldig klart for meg er at jeg drømmer om å besøke Jørundgård Middelaldersenter i Nord-Sel, hvor filmatiseringen av boken ble lagt. - Og det ble litt av et prosjekt. Planer om rene kulisser ble avskrevet og bygg ble satt opp, et realt bygdetun akkurat som på 1300-tallet. Totalt 16 hus er satt opp og i tillegg en stavkirke. Intet mindre, altså. 



I tenårene gråt jeg meg gjennom Liv Ullmanns film, mens jeg sukket henført over drittsekkdrømmemannen Erlend. Tenk å selv kunne flagre gjennom tunet i ullkjole og utsøkte brosjer?

Vel, jeg regner meg å måtte nøye meg med å se Kristinspelet som hver sommer fremføres på Jørundgård. I år krasjer det med NM i Petanque, men kanskje neste år?


4) Holocaustsenteret

Et utall romaner og sakprosabøker med holocaust-tematikk er gjennom årene blitt skrevet, både her til lands og selvfølgelig ikke minst utenlands. Jeg har lest min del av disse, og kommer til å fortsette å lese. Denne organiserte forfølgelsen og systematiserte henrettelsen av folkeslag eller –grupper, jødene især, er stadig like skremmende, kvalmende og advarende. 

Det er knapt et eneste tidsvitne igjen, men historiene lever videre.

For to år siden gikk jeg under Arbeid Macht frei-porten. Tuslet utenfor dødsbrakkene i Birkenau. Ble merket for livet inne i gasskammeret. Tidligere har jeg gått opp en trapp etter å ha passert en døråpning kamuflert med en bokhylle. Halvveis opp til annekset knakk jeg sammen. Flere museer og minnesmerker er besøkt i ulike land. Hoteller i tidligere getto-områder er blitt valgt. Utallige filmer med handling fra 2. verdenskrig er sett, like mange bøker er lest.

Birkenau. Gjensyn med bilder fra turen setter meg fortsatt ut. Det var så enorm stort. Begripelig stort.
Kanskje har jeg hatt behov for å holde det nærmeste litt på avstand. Kanskje det er derfor jeg aldri har besøkt Jødisk museum i Oslo. Kanskje derfor foretrekker jeg å lese om skipet Donau i min egen stue heller enn å minnes skampletten i Norgeshistorien mens jeg nyter sommersolen på Vippetangen. Kanskje derfor vegrer jeg meg for å lese navnene og årstallene på minnesplakettene nedfelt i asfalten rundt omkring i byens gater.

- Jeg ville jo vært mer bevisst disse severdighetene og minnesmerkene i andre lands byer.

Det er på tide å gjøre noe med dette. Senter for studier av Holocaust og livssynsminorieter holder til på Bygdøy, faktisk i Villa Grande, mest kjent som Vidkun Quislings hjem under 2. verdenskrig. Forhåpentligvis tar jeg turen innom allerede førstkommende søndag, under arrangementet Turist i egen by. Da får jeg også besøkt utstillingen Ruth Maiers korte liv. Det vil være feil å si at jeg gleder meg.
Boktips: Den største forbrytelsen, av Marte Michelet
For flere innlegg om bøker med handling fra 2. verdenskrig, klikk på emnetaggen krig.


5) Lepramuseet

Lepramuseets nettsider står følgende:
Den norske leprahistorien er en del av en global historie, om en sykdom som gjennom sitt sterke stigma har ført til utstøtelse og fornedrelse for mange millioner mennesker. Fra omkring 1850 til 1900 var Bergen en internasjonal leprahovedstad, med tre leprasykehus og den største konsentrasjonen av pasienter i Europa.
Et av sykehusene het St. Jørgens hospital, og det er nettopp her Lepramuseet holder hus. Min interesse for spedalskhet ble vekket til live etter at jeg, som alle andre i 2005, leste Victoria Hislops smått legendariske roman Øya. Da det viste seg at min egen tippoldefar også var spedalsk, kastet jeg meg over sakprosaboken Tusen levende skygger. Flere generasjoner etter har jeg latt meg fortvile over de sykes skjebne, men mest av alt latt meg kraftig berøre av min oldefars bortsatte søster. Også Martha, jenta vi tidligere ikke ante hadde eksistert, døde som spedalsk.

Min tippoldefars gravminne er fredet, og han er stedt til evig hvile rett ved inngangspartiet til kirken jeg er døpt og konfirmert i. Senere ble også min sønn døpt her. Slekt skal følge slekters gang. 
Gjennom søk i arkivet har det vist seg at min tippoldefar var pasient ved St. Jørgens hospital, skjønt han døde i sitt eget hjem. Jeg skulle gjerne visst litt mer rundt dette, og hadde satt pris på noen timer i lesesalen. 
Boktips: Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy

6) Garborgsenteret

Jeg avslutter der jeg begynte: Med forfatterhjem. Før vi flyttet til Asker var jeg temmelig uvitende om Hulda Garborg. Egentlig begrenset det seg til at jeg bare kjente til navnet hennes. Mannen hennes, derimot, vet de fleste nordmenn med en viss litteraturinteresse, godt hvem er. Som nabo til Labråten, det garborgske hjem fra 1897 til 1934, ønsket jeg å lese mer om forfatteren og hans frue, og forstod at jeg til da hadde gått glipp av stor bauta. Sent, men godt, har jeg fått en veldig respekt for Hulda Garborg. 

Fjorårets sommeridyll: Labråten på sitt beste.
For øvrig er en del av Asker Museum, et stort bygdetun med en helt spesiell hage. Jeg elsker å vandre rundt her og anbefaler stedet gladelig videre til de av dere som måtte være i nærheten.

Livet i Asker kjenner jeg relativt godt til, og nå har jeg også lyst til å se Arne Garborgs tilfluktssted i syd, Knudaheia, hvor Arne gjemte seg bort og skrev. Følgelig også hans barndomshjem, og ikke minst besøke Garborgsenteret som fokuserer på selve forfatterskapet.
Boktips: Frå Asker til Eden, av Alfred Fidjestøl

________________________________________________________

Tips til andre litterære reisemål i Norge? Kommenter gjerne! 


27.3.18

Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl

På selveste kvinnedagen kastet jeg meg over den smått legendariske feministduoen Breen & Jordahls nyeste verk. Årets illustrerte og lettleste kvinnesaksfortelling glir rett inn i et vellykket bibliotek som jeg håper vil utvide seg ytterligere. 

Skjønt, «glir inn» er et for dårlig ordvalg. Faktisk er Kvinner i kamp i mine øyne kanskje deres beste så langt. 


Kvinner i kamp, av Marta Breen og Jenny Jordahl (ill.) 
Illustrert sakprosa. Norsk. Utgitt i 2018. 

Marta Breen og Jenny Jordahl har altså samarbeidet om flere illustrerte sakprosabøker med samme tematikk: Feminisme og kvinnesakshistorie. Historiene om kvinnene som har gått foran oss og kjempet er både fascinerende og nærmest skremmende i den forstand at de gjennom alle tider har forsøkt blitt fortiet og underminert. 

Også i Kvinner i kamp vies oppmerksomhet til både kjente og ukjente kvinnesaksforkjempere, både enkeltindivid og bevegelser. Alle virker viktige på hvert sitt felt, og om noen vesentlige er utelatt tenker jeg gjerne ikke over det før duoen gir ut en ny bok hvor hun eller de er inkludert. Tenk på det, så mye historie som er utelatt i skolens historiebøker. 

Jeg har skrevet det før, og sier det igjen. Det er provoserende og uforståelig hvordan alle tiders historiebøker først og fremst har blitt skrevet av menn, for menn og med menn i hovedrollene. Mange sterke kvinnelige personligheter er bagatellisert, ofte også tiet i hjel. 


Breen og Jordahl lar ikke bare disse glemte kvinnene få oppmerksomhet, men de presenterer også deres historier på en svært lett tilgjengelig måte. Her er hovedtrekk, ingen lange avhandlinger hvor de fleste av oss faller fra. Rett frem, like til, alvor og humor, arm i arm. 

Breen trekker frem både kjente og ukjente, og inkluderer på samme måte både de store linjer, de kjente hovedsaker, og de mindre, ukjente historiene. Noen har vi hørt om, enkelte har for lengst fått sin fortjente heder, mens andre tidligere bare har blitt avfeid med et skuldertrekk. 

Forfatterens søkelys på de fortiede kvinner forsoner derfor det faktum at menn som har støttet kvinnekampen knapt nok nevnes i boken. Deres historier er uansett og sannsynligvis for lengst blitt fortalt. 

Breens enkle og effektive historiefortelling kompletteres med Jordahls ditto pennestrøk. Illustratøren tilfører dessuten en god porsjon humor, det være seg åpenbare leserfrierier eller mer subtile hint. Her er alt fra upolitiske utbrudd til små detaljer som hår på leggene. De tilsynelatende ukompliserte tegningene rommer mer enn man tror ved første øyekast. 


Så langt minner boken om fjorårets 60 kvinner du skulle ha møtt, omtalt og bejublet i (dette blogginnlegget). Kvinner i kamp utpeker seg desto mer positivt ved at de ulike historiene har fått mer spalteplass. Historiene er rett og slett lenger, det fortelles mer, noe som også øker kvaliteten på tegneseriestripene. 

De ulike delene deles opp av farger, hvor hver fortelling har sin egen hovedfarge. Dette er nødvendig for leseopplevelsen, da overgangene ellers ville oppfattes som altfor brå. Her er det rett på sak. Kanskje symboliserer de ulike fargene hvert sitt tema, eller kanskje henspeller det til regnbueflagget. Det er i alle fall neppe et tilfeldig grep. 

- Nestemann ...!
Og tilfeldig er i hvert fall ikke poengteringen av viktigheten av å fortsette kampen. To mindre ruter viser hvor fort utviklingen kan gå i feil vei, om man ikke passer på. Så oppleves det også som kjærkomment og nødvendig at dagens utfordringer med kultur og religion er tatt med. Følgelig også at forfatterne rakk å inkludere vestlige lands #metoo-kampanjer, som med all tydelighet viser at dagens øyensynlige likestilling fortsatt ikke er oppnådd. Selv om norske kvinner og menn er relativt likestilte, gjenstår det fortsatt en del. La oss ikke ta for lett på det faktum. 

Vi må ikke glemme, vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Kampen er på ingen måte over. 
Sakte, men sikkert beveger vi oss fremover. Bare noen tør gå foran. 
Jeg var nesten euforisk i min umiddelbare tilbakemelding etter første gangs lesing. Ved andre gangs lesing er jeg like begeistret. – Og det beste er at den vil stå seg, gang etter gang etter gang. 

- Som man skulle sagt det selv.
Nok en gang har Marta Breen og Jenny Jordahl kombinert historisk kunnskap, formidlingsevne, smittende engasjement og kunstneriske streker med både humor og alvor, skrev jeg i min Instagram-post 8. mars. Skaff dere boken, gi den videre til yngre generasjoner. 

Det samme skriver jeg i dag. God bok. God kamp.





Kilde: Leseeksemplar.