17.8.18

Den store norske innvandringsromanen


Det føltes litt som en litterær revolusjon da Khalid Hussain på midten av 80-tallet utga boken Pakkis, det som skulle bli omtalt som Norges første innvandrerroman. Før første gang kunne nordmenn lese en ung gutts tanker om hvordan det er å leve med en fot i hver kultur. Årene har gått, mange har kommet til, nye generasjoner har vokst seg frem. 

Det var en sjelsettende leseopplevelse for meg og alle oss som vokste opp på den tiden. I ettertid har det kommet flere såkalte innvandrerromaner. - Bøker skrevet av innvandrere eller barn av innvandrere, bøker som på ett eller annet vis handler om deres oppvekst og liv. Skreller vi bort alle romanene om flyktninger, i det hele tatt det å komme ny til landet, står vi igjen med bare en håndfull.

Det er såpass utfordrende å finne romaner med samme tematikk som Bokbloggerpriskandidaten Tante Ulrikkes vei, at jeg i tillegg har lett litt rundt i våre naboland. Her er en håndfull lesetips:

Skjermbilde, egen bokhylle hos Bokelskere.no

En av de som kanskje er enklest å sammenligne med er snakkisen fra 2015: Alle har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger. Handlingen er lagt til et ungdomsmiljø på Romsås, rett overfor Rommen. Romsås er spesiell selv i Oslo-sammenheng, der det ligger for seg selv oppe på en ås. «Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted.» skriver forlaget i sin egen omtale, og med et såpass ekstremt multikulturelt samfunn på et naturlig begrenset område er det normen heller enn avviket. Denne spesielle miniverdenen fremheves ytterligere gjennom Skarangers uforlignelige språk: En hel roman skrevet på kebabnorsk har det litterære Norge aldri tidligere opplevd. Sånn sett er Jamals beretninger i Tante Ulrikkes vei langt fra utfordrende å lese. Les mer hos (Beathes bokhjerte).

Om ikke kebabnorsk, så finner vi litt kebabsvensk i ungdomsromanen Svenhammeds journaler av svensk-bosniske Zulmir Becevic. Min bokomtale finner du (her). Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i ghettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige. 

Den gang skrev jeg at (...)
Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden, både for at utenforstående skal kunne forstå, og å la barn og ungdom som gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. Ingen som ikke selv står med beina i to kulturer kan formidle dette godt nok. Denne boka har nettopp denne styrken, selv om blandingen av humor og alvor med fordel kunne vært bearbeidet bedre før utgivelse. 
Og mens vi fortsatt befinner oss i et naboland: Vi kommer selvsagt ikke utenom poetkometen Yahya Hassan som mer dramatisk og hardtslående enn noen har skildret brutaliteten med å vokse opp med to vidt forskjellige kulturer. 
Hvis vi overhodet eksisterer
Når vi hikster angsten og smerten
Når vi gisper etter luft eller mening
Vi får ikke snakke arabisk på skolen
Hjemme får vi ikke snakke dansk
Et slag et skrik et tall 
Det er lenge siden jeg leste diktsamlingen selv, men sitatet gir meg stadig vondt i magen. Hele samlingen er skrevet med store bokstaver, brutaliteten og sinnet i ordene forsterkes, og jeg mister helt pusten. - Derav små bokstaver i gjengivelsen. Jeg klarte ikke en gang skrive noe om boken, og oppfordrer dere heller til å lese (Reading Randi) sine ord.  

Her til lands måtte vi vente lenge på en brukbar fortsettelse av trenden vi håpet Pakkis skulle stå i bresjen for. For åtte år siden ga Mala Naveen oss innblikk i livet til en norsk-indisk familie bosatt på (faktisk) Stovner. Boken ble gitt den meget talende tittelen Desiland og fortjener stadig å få nye lesere. Sammen og hver for seg slites de fire familiemedlemmene mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv. Vesensforskjellig fra Tante Ulrikkes vei er årsaken til avstanden. Mens personene i Desiland oppfatter kulturgapet som problemet, føler Jamal og Mo at hjemstedet, miljøet de er vokst opp i, stigmatiserer hvem de er og setter begrensninger. Les gjerne (min bokomtale).

Mala Naveens tilnærming til identitetskrisen - eller den indre uroen - er velkjent gjennom romanene til britiske Zadie Smith. En av hennes bøker er Om skjønnhet (On Beauty) hvor et rikt persongalleri viser et bredt utvalg av personer fra ulike kulturer, som på tross av alle forskjeller forsøker å leve i det samme samfunnet. Noe av det mest interessante ved boken (husker jeg) var å følge søskene Jerome, Zora og Levi som trekkes i hver sin retning. Særlig er forskjellene mellom Zora og Levi talende: Mens hun følger i sin akademia-fars fotspor, distanserer Levi seg fullstendig fra middelklasselivet og søker til street-gutta i det svarte miljøet. Ikke så ulikt Jamal og Mo, kanskje. 

En annen som beveger seg bort fra hjemmiljøet er hovedpersonen i Namra Saleems I morgen vi ler, utgitt i 2016. Jeg skrev om boken i (dette innlegget). Som Zeshan Shakar var også hun debutant og skildrer en annengenerasjons norsk-pakistaners unge voksenliv. Her er fokuset på en jente som holder de to verdenene strengt adskilt. - Helt til hun blir gravid og sannheten fører til at hun blir kastet ut fra hjemmet. Mer enn noe annet er dette en sterk og modig protest mot det patriarkalske hierarkiet og æres-ukulturen. 

Et faktisk vitnesbyrd fra samme miljø ble utgitt tidligere i år. Azra Gilani har sammen med sin datter Maria skrevet selvbiografien En muslimsk mors kamp, hvor hun beretter om sitt nye liv i det kalde nord. Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. - Men boken er mer enn bare en oppfordring til å tilpasse seg det nye samfunnet for det beste for sine barn. Vel så viktig er å stemme til alle mødrene som har strevet og gjort så godt de kan, kjempet kamper som kanskje ikke er så store i våre øyne, men nærmest uoverkommelige for de i deres situasjon. La annen-generasjonen bli stolt av sine foreldre, rett og slett. Og jo mer forståelse og sympati man opparbeider seg til de som oppfostret deg, jo enklere vil man få det i eget liv. Det er mye skam der ute. Sinne og frustrasjon, hinder på veien.  

Mens Azra Gilani er stjerneeksempel på vellykket integrering, møter vi en litt annen virkelighet i svensk-kurdiske Mustafa Cans Tett inntil dagene. Mens han og hans søsken vokste opp med svenske venner og med svensk kultur, lengtet foreldrene hele tiden tilbake til Kurdistan. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for de, og kanskje særlig moren som brukte all sin tid og energi på å ta seg av familien. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landsbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte? 

"Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem", skrev jeg i min omtale. "Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss."

... Og det er jo det som er hele poenget. Ikke vi og de. Bare vi.





Og du? Savner du noen romaner som passer inn i dette innlegget, legg igjen tips og gjerne kort beskrivelse i kommentarfeltet.

_________________________________________

Samlesing


Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)


15.8.18

#TUV

Fra: Anonym beboer
Sendt: 14. august 2018
Til: Ellikken
Kopi: Beathe
Emne: SV: Spørreskjema, Samlesing av TUV


Halla.

Men jeg holdt på å klikke ass. Wallah, kunne slått deg ned, jeg sverger. Fuck it, hvem tror du at du er? Jeg mener. Serriøst, din potet! Atte hvorfor du gir meg et sånt skjema jeg må sette kryss på? Jeg er ferdig med skolen, mann. Ferdig, da!


Og hvorfor jeg må sette bare ett kryss? Hvorfor jeg må velge? Kan jeg ikke velge alt? Ja, mann. Jeg er fri, mann! Jeg er ikke bare pakkis eller potet. Jeg er alt. Og jeg er fra Tante Ulrikkes vei. TUV! 

Liksom, ett bein i hver kultur og representerer det og det og alt sånt, la meg bare være meg. Jeg veit ikke ass, men jeg kryssa på alt.



Og forresten. Du veit, det med å slå deg ned. Jeg bare kødda med deg. Slapp av. 

Jeg veit ikke hva mer jeg skal si til deg ass, bokblogger. Men jeg skjønner at både du og jeg prøver så godt vi kan. Og det er sikkert bra nok. 

Snakkes.






Og husk:
  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa) og ikke minst hennes opprinnelige (bokomtale).
  • Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

14.8.18

#tanteulrikkesvei

 Månedens samlesingsbok til Bokbloggerprisen, Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, er sprengfull av låter. Såpass mange at jeg lot meg inspirere til egen spilleliste på Spotify.
Ikke klikket deg inn på den enda? GJØR DET! (klikk, klikk)
Med romanens handlingsrom i årene 2001-2006 er sangrepertoaret tilsvarende, så her kommer et lite - men godt - tillegg fra 2018. Jeg tror både Jamal og Mo ville digget denne.


Autoriserte oversettere får ha meg unnskyldt. Jeg har forsøkt etter beste evne, da jeg antar ikke alle er helt utlærte i det franske språk:


Hva vil skje med alle jeg elsker deg som du hvisket til meg
Når jeg ikke lenger har den samme livsstilen, når jeg ikke lenger er hot
Når bilen forsvinner, når pengene tar slutt, når jeg atter blir blakk
Når stoltheten er det eneste jeg har igjen
Jeg har ventet i årevis på at livet skal endres
Til jeg forstod hun var den som ville endre meg
Hvor mye dritt, hvor mange feil skal jeg gjøre, før jeg endres
En tapers hode og hjerte er rare steder
Jeg vender tilbake til min far slik elvene renner ut i havet
Jeg er sint på verden og kreftsvulsten som drepte ham
Min far er borte, jeg rakk aldri gjøre ham stolt
Jeg håper du kan se meg fra der du er og at du tar vare på mine bestemødre
Alt jeg gjør, gjør jeg for å redde familien
Bad boy, aldri tilstede under bønn
Vi var unge, vi skulle være brødre til døden
I dag hjemsøker du meg i dine drømmer

Men jeg er vant til det, vant til det, vant til det

For århundre siden jobbet mine forfedre ute på åkrene
I dag tjener jeg fett på Champs Elysees
Euroene på kontoen min later som at ting har endret seg
Sannheten er at pengene går tilbake til de samme
Si meg, hva blir igjen av alt jeg har gjort
Jeg vil huskes som en som turte å gjøre alt
Kjære, hvis jeg en gang forsvinner, tørk tårene, se lykkelig ut
Ingen her på jorden liker tårer
Mennesker sier at dette er kjærlighet, at kjærlighet er noe annet, at kjærligheten er død
Jeg sier at kjærlighet er enkel, at det er ønskene våre som roter det til
At årsakene er konsekvenser av andre årsaker
Fuck gata, taperen drømmer om å se noe annet

Jeg er blitt alt for vant til det, vant til det, vant til det
Fortell meg hvor du har vondt, så skal jeg si deg hvem du er
Jeg er vant til det, vant til det, vant til det



Og husk:

  • Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
  • Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
  • Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
  • ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

9.8.18

Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Jeg hadde ikke en gang lest boken da jeg fikk tilbud om å samarbeide med Beathe om samlesing til Bokbloggerprisen. Likevel takket jeg ja. «Vel, med forbehold om at jeg faktisk liker den», sa jeg til Beathe. Jeg kjøpte boken og rigget meg til med leselampe og notisblokk. Noen måneder senere sliter jeg fremdeles med å uttrykke hvor god jeg syns romanen er, hvor imponert jeg er over debuten og hvor viktig jeg mener det er at flest mulig leser om Mo og Jamal. For det syns jeg og det er jeg. 

Seriøst, mann. Eller kæbe. 



Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar

Roman. Debut. Norsk. Oppvekst. Utgitt i 2017.

Jeg er langt fra den eneste. Boken har fått mer oppmerksomhet enn selv etablerte forfattere i toppsjiktet kan drømme om å få. Anmeldere har brukt superlativer som perler på en snor, og den gjengse leser har blogget, twitret, instagrammet og pratet om hvor berørte de har blitt av boken. Folk har tatt t-banen til Stovner og penger er blitt samlet inn til pocketbøker til stortingsrepresentanter. Til og med TV-serie skal den bli, jeg blir rørt bare ved tanken. 

For så god er den. Så imponert er jeg. Så viktig mener jeg den er. 

Vi føres tilbake til tidlig 2000-tall. Den gang vi og de endret seg. En eller annen gang tilspisset det seg. De andre var ikke lenger bare fremmede, de ble også potensielt farlige. - På begge sider. Benjamin ble drept og tårnene kollapset. Senere vises TV-bilder av politisperringene utenfor leiligheten til Farahs familie. Farah, den unge jenta som blir funnet drept. Hun som var for vestlig, som flørtet for mye med norske gutter. Hun fra Tante Ulrikkes vei. På Holmgang spør Oddvar Stenstrøm med krigsbokstaver om Norge har gitt tapt. Carl I Hagen får fritt spillerom med sine «Det var jo det jeg sa». Kommentarfeltene koker. Gufset fra Arne Myrvold på nittitallet får det til å grøsse nedover ryggen. Naboene vegrer seg mot å sette seg ved siden av deg på t-banen. 

Og midt i søkelyset. Groruddalen. Problemområdet. 
Men nå vi skal stå her ikke en minutt, men tre fuckings minutter for uskyldige folk på USA? Hør a, seriøst, noen uskyldige folk daua der, men liksom, uskyldige folk dauer mere på svartinger sine land på grunn av USA, ikke sant? Så hvordan er dem på USA helt uskyldige da? Er ikke vi mere uskyldige dem?Jeg tenkte sånn, det her går ikke. Jeg kan ikke stå her og gjøre ingenting. Gutta har knocka fuckings USA, og jeg skal stå her og være bitch? Så jeg snakka ass. Liksom: «Det her er bullshit ass», sier jeg til dem. «Dere veit ikke en dritt ass. Hvor er tre minutter for alle på Palestina a?»
Velmenende politikere lanserer en økonomisk satsning som skal gjøre innbyggerne stolte av hjemstedet sitt, en rekke tiltak som skal tiltrekke turister og stanse utflyttingen av etniske nordmenn. Akkurat som noen malingsstrøk kan løse problemene. Akkurat som en gedigen lampe kan gjøre området mer attraktivt. Atter koker kommentarfeltene, lampa blir tilholdssted for ungdom som ikke har andre steder å gjøre av seg. Det er stadig Groruddalen, Stovner, T.U.V. mot resten av Oslo, Norge, Verden. 

Selv bodde jeg på denne tiden på Rommen, der hvor Jamal og Mo gikk på skole. Selv tuslet jeg rundt på Stovnersenteret, der hvor Jamal hang. Levde med karri- og hvitløksdunst fra naboene og forsøkte å godta unger uten leggetid. Jeg lot meg irritere kraftig over Holmgang og ergret meg over Fremskrittspartiet. Mangfoldet var givende, trærne grønne og aldri var jeg engstelig. - Men Tante Ulrikkes vei holdt jeg meg unna, og da barna kom til var det på tide å flytte. Likevel har jeg beholdt min kjærlighet til bydelen, en slags protest mot alle fordommene som stadig lever, kanskje også  har eskalert. 

Tante Ulrikkes vei er en annerledes oppvekstroman. For meg er det ingen utpreget innvandrerroman, men mer en beretning om å være preget av miljøet man er en del av. Vesensforskjellig fra de fleste andre romaner som er utgitt er nettopp dette stedet, dette samfunnet i samfunnet. Den stolte trassigheten hos Jamal møter Mos skamfullhet. 
Men vi folka her, vi er sånn nå, fuck dem som snakker dritt, skjønner du? Vi representerer uansett. Vi representerer T.U.V. og Stovner, alltid ass. Glem dem andre folka på den landen her a. Vi trenger ikke dem. Vi har det her, skjønner du hva jeg mener? Vi har dem blokkene her. Vi har dem folka her. Sånn er vi. Liksom, ikke la dem gjøre sånn at du tenker du er dårlig. Nei ass. Du er schpaa, mann.
Det handler om langt mer enn å være barn av foreldre som kommer fra et annet land. Tvert imot, det er et nesten umerkelig fravær av etnisitet. I Jamal og Mos verden er etnisk bakgrunn uvesentlig. Det er et mylder av farger, kulturer og lukter. Forskjeller er standarden, mens det trauste, normale, norske er avviket. 

Alle som har hørt om Zeshan Shakars debutroman vet antakelig at boken følger to jevnaldrende gutter, Mo og Jamal, fra slutten av ungdomsskolen til tidlig voksenliv. Begge har foreldre med samme etnisitet og begge bor i samme gate. Tilsynelatende stopper likheten der, for mens skoleflinke Mo med sine ressurssterke foreldre gir alt han har for å lykkes i det norske samfunnet, dropper Jamal ut av skolen, tar seg en dårlig betalt jobb og forsøker å skjule et heller dysfunksjonelt familieliv. 

Vi får innblikk i begges liv gjennom et forskningsprosjekt hvor livet til ungdommer fra Groruddalen skal kartlegges. Du vet. Drømmer, ambisjoner, oppvekstvilkår. Familieforhold, venner. Trivsel. - Eller mangel på trivsel. 

For media har for lengst konkludert. Groruddalen er et kaos av etniske minoriteter, gjengoppgjør, kriminalitet og vold. Det snakkes om svenske tilstander og no go-zones. Etniske norske flykter fra dalen, en evig oppsamling av dårligstilte og forvitring av alt norsk. 

Det er utvilsomt belastende å bo et sted hvor så mange utenforstående mener noe. Et sted hvor man gjennom media hele tiden blir fortalt om store problemer, dårlige skolene,  gjengkriminalitet, rus og vold. Om foreldre som forsømmer barna sine, manglende vilje til integrering, at alle lever på trygd, banker opp kona, slår barna, skulker skolen. At lærere søker seg bort fra skolene i området. 

Selvsagt er ikke dette den hele og fulle sannhet. Men tenk deg å bo der, og bli fortalt det samme hver bidige dag. At stedet du bor er det verste i byen, i landet. At ingen vil bo der. 

Tenk deg det. Og forestill hvor splittet man blir: På den ene siden skamfull. På den andre siden, trassig opptatt av å være stolt. Akkurat som man ikke har nok å bale med i ungdomstiden. 
Noen her, de er så harde. Som om de er pressa så tett sammen at de har blitt til stein. Mens mange liksom bare lar alt gå. Rett frem, samme hva de støter på. De går på jobb eller på skolen uten å bry seg. Sånne som Andersen i fjerde eller Mahmoud i femte. De går hjem til familien sin og leser Aftenposten som ligger på døra, eller ser på Dagsrevyen eller på parabolen, banner sikkert litt inni seg over det de ser, men når de går til sengs, er ingenting av det de så, med dem inn i natta.Noen ganger skulle jeg ønske jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.
Akkurat som at lærerne på skolen aldri tar seg bryet med å uttale Jamals navn riktig. Ingen gidder liksom høre etter, gjøre det ordentlig. Og blir man ikke tatt på alvor har man to valg. Komme seg vekk, som Mo, eller drite i det, som Jamal. Det blir bare halvveis for begge. Jamal får seg en jobb, men vet at det ikke er et blivende sted. Han har ingen utdanning og ingen rettigheter. Han har mange venner, men ingen kan tilby ham den tryggheten han mangler fra familien. Mo på sin side har støttende foreldre og gode karakterer, men ingen nære venner. 

Akkurat som Jamals ufiltrerte muntlige streetsmarte monologer kolliderer med Mos korrekte, velformulerte og gjennomtenkte fortellinger, kolliderer også de to guttenes tilnærminger til problemet. Jamal rendyrker annerledesheten og ghettomentaliteten, mens Mo opplever en slags skamfullhet over sitt hjemsted, og forsøker holde det skjult. Han studerer på Blindern og opparbeider seg en ny bekjentskapskrets, men holder de to verdenene strengt atskilt. Resultatet er bare noe halvveis. Halvveis lykkelig, halvveis vellykket student, halvveis vennskap. Akkurat som foreldrene, de i utgangspunktet ressurssterke og tilpasningsdyktige, men som likevel havner litt på sidelinjen i mangel av et ordentlig nettverk rundt seg. Jamal har flere venner enn han kan telle, men også han har noe å skjule. Han skjuler morens depresjon og at han tar seg av sin lillebror. Alt utenfor er en potensiell trussel, selv om det hemmeligholdet nærmest tærer ham i stykker. I redsel for å miste lillebroren, tør han ikke oppsøke hjelp. Han er frustrert, utslitt, fortvilet, og fjerner seg enda lenger bort fra det norske samfunnet. Og om man ikke er en del av samfunnet, hvorfor skal man da slite seg ut på skolen? Hvorfor skal man da få seg jobb og betale skatt? 

Det er ikke så vanskelig å sette seg inn i verken Jamal eller Mos følelser, er det vel. - Man må bare bli litt kjent med de først. Akkurat som mannen eller dama i gata. Du skjønner hvor jeg vil. 

Mens Jamal omfavner sin skjebne, søker Mo et nytt liv. Han ønsker ikke la seg begrense, griper muligheter han blir gitt og søker studier ved universitetet. Han er skoleflink og lojal mot sine foreldre som ønsker kun det beste for ham. Likevel lar han hjemstedet begrense seg, og hjemstedet begrenser ham. Hans kjæreste kan aldri bli med ham hjem, foreldrene kan heller ikke vite om henne. Han gremmes over de utdaterte møblene, de slitte fasade. Bydelens frynsete rykte. Han setter seg på t-banen og håper ingen av medstudentene spør ham hvor han skal. Han overnatter stadig oftere i leiligheten til kjæresten. En dag møter han barndomskameraten Jamal som mer enn applauderer over Mos studier er opptatt av at Mo skal representere gata, stedet, bydelen. Aldri glemme hvor han kommer fra. Selv her blir han sett på som et utskudd. Han som liksom skal bli noe, som ikke er stolt nok av homiesene, han som ikke vil bli værende, han som lytter til fordommene og har latt seg prege av dem. For Jamal, han gir faen. Faen i fordommer, politikerne, lærerne, de som tror de vet og kan. De som har lært bare det skolebøkene har fortalt de, mens Jamal, han lever. Han har lært seg gata, gatespråket, det virkelige livet. 

I alle fall tilsynelatende. Han tilbringer russetiden i en lånt dress, skolen er for lengst droppet ut av. Jobben på bilverkstedet gir ham penger, akkurat nok til å forsøke redde mora fra barnevernet, de som tar unga fra deg. Han er bitter mot styresmaktene, men mest av alt på faren, tishaen som ødela og banka opp og sørget for at mora ikke kan fungere. Livet er ikke som han ønsker, men det kan han ikke si. For han er stolt, inderlig stolt, over å være et utskudd, en som alle ser ned på, alle de som ikke bor på Stovner, i fuckings Tante Ulrikkes vei. T.U.V. 

Jamal, stolt og sårbar. Mo, ambisiøs og skamfull. 

Og så kommer disse flyene. Fahra. Kommentarfeltene. Jamal blir ekstra trassig. Mo holder pusten, engstelig for at kjæresten skal gi ham opp, smertelig bevisst på at hennes vennlige foreldre holder ham på armlengdes avstand. Selv kan han ikke en gang fortelle foreldrene sine at hun finnes. Ikke at de ikke vil finne henne god nok for ham eller at hun er for norsk, men han vil ikke finne ut av det heller. Han venter så lenge det er mulig, lyver, bortforklarer og ødelegger det fine. Eller er det slik at hun er sammen med ham for å redde ham, redde verden? Hun som jobber for Amnesty, hun som forventer at han skal føle samme engasjement, fordi han er som han er og kommer fra der han kommer fra. Det er noe Rebell i kjellerleiligheten din-sk over forholdet, noe det er vanskelig å ikke få vondt av. Reelt eller ikke. 

Mo og Jamal har vokst opp i samme gate, i samme miljø, men med ulike forutsetninger. I alle fall overfladisk sett har Mo hatt det enklere, men begge føler på et mindreverdighetskompleks. Det er som man ikke helt hører til noe sted, at hva enn man gjør så er det ikke riktig bra nok. Gutta veksler mellom protest mot og lojalitet til forståelsen av å være et samfunn i samfunnet, en egen planet. Ønsket om å bryte opp matcher aldri følelsen av å passe inn. 
Noen ganger, mest før egentlig, når hun og jeg var alene, som når jeg var med henne på senteret for å handle, da sa hun suraer fra Koranen, hadither og duaer som hun ville jeg skulle forstå og gjenta etter henne. Som oftest endte det med at hun ropte irritert til meg: «Mohammed, hør etter, da!» mens jeg hoppa fra kampestein til kampestein langs veien og prøvde å h olde både kroppen og posene med melk og brød i balanse.
Det er aldri bare enten-eller. Det er ikke bare velstand, og det er aldri bare elendighet. Akkurat som både Mo og Jamal har styrker og svakheter. Begges holdninger og livsstil appellerer til deg som leser, mye på grunn av forskjellene, men mest av alt på grunn av sårheten og ønsket om noe mer. Du blir glad i karakterene, tross alle feil og mangler. De er menneskelige. 

Og nettopp ved å se menneskene i samfunnet vil man lettere kunne gjøre noe med problemene. De er også VI.






Gå ikke glipp av


9.7.18

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum

Glenn Johansen er nyskilt og ikke bare singel. Han er rett og slett enslig, såpass ille er det. På jobben blir han forbigått og er kronisk grå mus på kontoret. Temmelig mislykket og verdiløs, altså, uten at han egentlig gråter av den grunn. Han ser bare ikke meningen med å puste, nok får være nok, han har forsøkt og ikke fått det til, så da får han ta konsekvensene av det. Glenn Johansen går til innkjøp av markedets beste tau og henger seg. 


En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv, av Mari Kjos Hellum
Norsk. Utgitt i 2018. Lettlest og humremorsom subtil.

Vel, han forsøkte i alle fall så godt han kunne. Tauet holdt, men røret knakk. Så må han leve litt til likevel, da. Sånn kan det gå. 

Det skal en betraktelig dose intelligens og riktig god penn til for å lokke frem latteren når tematikken er selvmord. Men jeg lo. Jeg, av alle, humret meg gjennom hele boken. 

Tingen er. Han er ikke deprimert, ikke egentlig. Han har bare ikke stort som holder ham i live. Jobben gir ham ikke all verdens, og hans forsøk på å gjøre noe ekstra høster andre applaus for. Andre som i unge, kjekke, de med fremtiden foran seg. Riktignok har han en hobby, en lidenskap som opptar ham mer enn noe annet, men han er praktisk talt utlært og har ellers ingen å dele fasinasjonen med. 

Ja, utenom ei da. Men så viste det seg at hun egentlig bare ville vise ham huset sitt. Skjønner? Glenn Johansen skjønte det ikke. Så hva gjør man i skuffelsens hete? Henger seg? 

Det vurderes i alle fall. Han skal bare se ferdig en film først. Det gleder han seg til. Og slik går en ny dag over til en annen, og vår mann lever fremdeles. 

Livet er kanskje over, det er kanskje bare det eksistensielle som gjenstår, men Glenn har i det minste erfaring og viten om det. Det har ikke kollegaen som overtok etter ham, men hans tid kommer. Ungdommeligheten vil gå over, nye vil overta. Han som stjal Glenn Johansens prosjekter vil en dag føle seg overkjørt av yngre krefter. Det i seg selv er en glede, enn god nok grunn til å holde ut enda en dag. Faktisk en hel uke. - Og hvem vet, kanskje enda lenger? 

For hver dag som går vekkes han ut av din trøstesløse dvale. Naboer kommer til unnsetning, kolleger som beretter om ulykkelige ekteskap, nye filmer anskaffes, kanskje attpåtil en bok. Litt etter litt letter skydekket. 

Overraskende velskrevet og humoristisk roman som med glede kan slukes i løpet av en dag på solsenga. Samtidig intelligent nok til å ikke bli glemt med det første.




Kilde: Leseeksemplar.