18.8.17

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.

15.8.17

I gode og onde dager, av Gill Paul

Før sommerferien fikk jeg tilsendt pocketboken I gode og onde dager. Tittelen var omtrent like skremmende som den smekre kvinnekroppen på forsiden. Du vet, en kvinnekropp med langt, bølget hår, poserende med ryggen til, alene på en brygge. Undertittelen Kan kjærligheten utholde alt var som skapt for å få meg til å beinfly. Alternativt sette boken fra meg i bokhylla, litt utenfor synsvidde til eventuelle gjester.

Utslitt av en halvlest spionthriller begynte jeg likevel lese i boken. Så endte det som det ofte gjør med denne type litteratur: Jeg lå i sofaen og slukte side etter side, og da jeg måtte bevege meg utendørs, leste jeg videre på bussen mens jeg etter beste evne skjulte omslaget. 


I gode og onde dager. Kan kjærligheten utholde alt? av Gill Paul
#internasjonalbestselger. Utgitt på norsk høsten 2017.

Jeg ville nødig bli feilaktig avslørt som Harlequin-leser. – Men jeg vil enda mer nødig at andre skal gå i samme felle som jeg holdt på å gå i. Jo visst er dette en real guilty pleasure med alle dens ingredienser, men denne er langt bedre enn gjennomsnittet. Langt bedre. 

Liker du Lucinda Rileys romaner vil du elske denne.

Det er voldsom kjærlighet ispedd historiske fakta, parallelle historier, dype tragedier og følgelig opptil flere episoder hvor man fint kan gråte en skvett. Det er tilstrekkelig godt skrevet og nokså troverdig plott. En viss moderasjon skyldes at jeg antakelig ville avfeid avsluttende del som noe tåpelig, hadde det ikke vært for at jeg var fullstendig oppslukt etter å ha lest de første 300 sidene.

Tragisk kjærlighet og historiske hendelser, altså. Hør bare:

I gode og onde dager er en semifiktiv kjærlighetshistorie mellom Tatjana Romanova, nest eldste datter av den russiske tsaren Nikolai, og soldaten Dmitri Malama. Semifiktiv i den forstand at man har godt grunnlag for å hevde at et visst forhold mellom de to faktisk har eksistert. Parallelt leser vi historien om britiske Kitty som etter å ha avslørt sin ektemanns utroskap, flykter til en hytte langt inne i de nordamerikanske skoger.

To historier som flettes sammen er nærmest et must i denne type romaner. Her er det heldigvis gjort nokså elegant. Hvor fortiden fortelles gjennom utallige tvister og temmelig heseblesende spenning, fortelles nåtidens historie tilsvarende nedroet. - Hvor Malama og Tatjana er fra seg av fortvilet forelskelse, lærer vi Kitty å kjenne hvor hun jobber seg gjennom sin egen sorg gjennom oppussing av hytta – og forsøksvis fortrenging av realitetene hun snart må ta tak i på hjemmebane.

Fortidens historie består av mange hendelser og twister, men det er likevel på sett og vis troverdig. Det er nesten mer ufrivillig vittig hvor nevedyktig og selvgående nåtidens Kitty er, til tross for at hun eget sigende hadde mistet kontroll over eget i liv i ekteskapet. – Det er, om man har ønske om å lete etter feil i romanen.

At du blir klokere av å lese I gode og onde dager kan jeg ikke garantere, men du vil utvilsomt bli inspirert til å lære mer om tsarfamilien og formodentlig også bygge på din spede kunnskap om russisk historie. Kanskje også driste deg til å lese russisk litteratur. Om du ikke sporenstreks kaster deg over mursteinene til Dostojevskij eller Tolstoj, kan du i alle fall kan begynne med noen noveller av Tsjekhov.

- Eller hva med novellesamlingen Lukten av brød og andre noveller, av Jurij Kazakov?





Kilde: Leseeksemplar.

10.8.17

Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield

I juni tikket en epost inn med spørsmål om jeg ønsket å lese en roman som vil være Penguins hovedtittel hele det kommende året. "Ehhhhhhh, jaaaaaaaa" tenkte jeg. Selvsagt ville jeg det. Enten for å rulle meg inn i teppet og gråte, eller for å taste ned en slakt uten sidestykke. "Fra teamet bak Jojo Moyes" stod det i flyeren som fulgte med manuset. "Ohhhhhhh, gjør klar slaktekniven" tenkte jeg. Så grusom kan jeg være.

Så grusomt feil kan jeg ta.


Ivy & Abe, av Elizabeth Enfield
Roman. Utgitt på norsk i august 2017.

Jeg var solgt fra første kapittel. Jeg leste om godt voksne Ivy, enke på ente året, som forelsker seg i sin barndoms beste venn, Abe. Det er som de har kjent hverandre hele livet, som om de alltid har vært "meant to be". Et spesielt bånd som verken tid eller ulike liv har greid å bryte. Ivy og Abe, Ivyogabe. De gifter seg, men lykken varer altfor kort. Like etter at de har funnet hverandre igjen, dør Abe. 

Og hvis du ser for deg meg som ihjelgrått etter de første sidene, tar du feil. Det er noe verdig og fint over historien, en moden, velsignet kjærlighet som man tror på, fordi man vil tro på det. Dette noe evige, det skjebnebestemte, ultimate romantiske. Så romantisk at selv en kyniker ikke kan hjelpe for å like det. Så romantisk at det blir et spørsmål om liv, mening, universelle lover, sjel. Alt.

For dette er mer enn en kjærlighetsroman. Den setter igang tankevirksomhet hos leseren som både er fornøyelig og spennende, om man tillater det attpåtil ganske krevende. For hva om, tenk om, hvis.

Og det er nettopp det. Tenk om Ivy og Abe hadde møtt hverandre før de ble gamle. Tenk om Abe og foreldrene aldri hadde flyttet. Tenk om Ivy og Abe hadde holdt sammen, stiftet familie. Tenk om det alltid hadde vært de to, bare de to og ingen andre. - Eller tenk om Abe aldri hadde begynt på samme skole som Ivy. Tenk om de aldri hadde møttes. Hva da? Ville de kjent på et uforklarlig savn i sine liv, følelsen av å mangle noe eller noen, aldri helt være tilfreds?
We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year
(Wish you where here, Pink Floyd)
Finnes det egentlig en ekte kjærlighet? Ble vi skapt som en for deretter å bli skilt i to, slik at vi leter etter vår make til vi forlater denne verden? Og kan vi noen gang, selv om vi finner denne eneste ene, virkelig være lykkelige? Kan lykken noen gang bli fullendt, kjærligheten vare livet ut, i all evighet?

For Ivy & Abe varte ikke lykken lenge før den ble til sorg. Ei heller varer lykken mellom de to i de neste kapitlene. De møtes og føler umiddelbart tiltrekning. De føler at de har funnet noe de har lett etter, det føles naturlig, men aldri kan det vare. - Det gjør jo som regel ikke det. Alltid kommer det noe i veien, alltid vil man kunne ta feil valg. Svikte. Såre. Eller forlate, for å unngå å såre.

Av og til kan det til og med ramle høyballer ned fra en lasteplan.

Man vet aldri hva som skjer. - Og man vet aldri hva som ville skjedd om man hadde hatt mulighet til å skru tiden tilbake.

Jeg kunne skrevet en roman om romanen. Om alle historiene. Hvordan forfatteren, sjangeren til tross, aldri tyr til klisjeer eller overflødigheter verken i beskrivelser eller dialoger. Om sammenflettinger, frempek og eiendommelig gjenkjennelseseffekt. Filosofert om skyggeliv og parallelle verdener. Lekt meg gjennom skriveprosessen, tegnet linjer inspirert av betraktninger fra eget liv. For Hva om...?

Selv ikke en slapp smørkniv slipper til i denne omtalen. Om jeg er blitt ukritisk og enkel eller om fortellingen faktisk er så god som jeg antyder at den er, avgjør du best ved å lese boken selv. Kanskje vil du ha innvendinger og finne logiske brister, men jeg tror at vi kan enes om at det filosofiske aspekter ved handlingen, forfatterens oppfordring til å tenke selv og skrive utenfor den vante boksen, gjør at boken fortjener oppmerksomhet og mange lesere. 




Les også: Liker du å gruble litt mens du leser denne type romaner, vil du elske David Levithans Hver dag.

Kilde: Leseeksemplar.


10.7.17

Lest og ulest, halvveis i 2017

Det er 10. juli og jeg har nettopp innrømmet overfor meg selv at jeg ikke bare lider av liten TID til å lese, men også av meget laber leseLYST.

I stedet for å putte boken jeg holder på med ned i veska for lesing på buss og tog, skylder jeg på sliten rygg og oppdaterer heller Facebook to ganger hvert minutt. I stedet for å lese på kveldstid ser jeg TV uten å egentlig se på TV. Jeg legger puslespill på nettbrettet til øynene skrumper inn. Jeg dupper av i sofaen. Jeg tar til og med heller oppvasken enn å lese. Så langt har det altså gått.

- Og slik har det egentlig vært lenge. Mest mangel av tid, altså, men nå også lyst. Halvveis i året ligger jeg derfor dårlig an vedrørende mine lesemål. Jeg begynte 2017 i overkant friskt og optimistisk, men det dabbet kjapt av. Lesemål #3 er stadig på 0. Faktisk ikke bare på 0, men også på 0 og 0. Ikke har jeg lest noe av Skram. Ikke har jeg lest noe av Undset. Ei heller noe av Gabo. – Noe som også påvirker #4: Off the shelf, bokbunken med dårlig samvittighet. Det vil si. Jeg har plukket opp Zadie Smiths’ White teeth og lest første kapittel, mest for syns skyld. Jeg elsker persongalleriet hun skaper i bøkene sine, men det er litt for mye sagmugg og tomrom i hodet mitt for tiden.

For tiden koser meg i sneglefart med Edvard Hoem-bøker. Hans slektsromaner inspirerer meg til å ta opp igjen slektsforskningshobbyen, og vips: dårlig samvittighet også for det.

Hvor tullete er vel ikke slikt.

Veldig.

I alle fall. Siden forrige hjertesukk har jeg vært sykemeldt i to uker og fikk da lest ut svimlende … to bøker. En bok som kommer ut på markedet i høst, og en liten roman som bød på både opp- og nedturer. Førstnevnte gleder jeg meg virkelig til å se om fenger folket, for selv likte jeg den skikkelig, skikkelig, skikkelig godt. Omtale er skrevet og tjo og hei, akkurat hvorfor jeg likte den så godt kan leses 10. august. Om en måned kan jeg altså skilte til et ordentlig innlegg. Det er da enda noe.

Snart er det sommerferie. Ikke at jeg får lest i ferien: Av 19 dager fri vil petanque kreve sitt i minst 16 av dagene. – Men på flyturene, da, DA kan og vil jeg kanskje få lest litt. Som f.eks. i en Undset-bok.


- Om jeg da ikke velger å anta at medbrakte bøker vil bety overvekt på bagasje. Jeg kjenner jeg nødig vil slite ut ryggen til sjauerne på flyplassen.

21.6.17

I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson


Jeg har på ingen måte gitt opp verken lesing eller blogging, men av og til biter realitetene. I min to-ukers time out fikk jeg lest litt, i det minste mer enn jeg har gjort siden april. En av bøkene jeg leste er skrevet av forfatteren bak La meg synge deg stille sanger, og den vil jeg gjerne skrive noen få ord om. - Den hadde noe ekstra ved seg, til tross for en skuffende siste halvdel.


I skumringen synger svarttrosten, av Linda Olsson
Svensk. Utgitt på norsk i 2015.

La meg synge deg stille sanger tok meg med hud og hår. "Jeg klarte ikke stoppe. Jeg stoppet ikke før siste ord var blitt lest og boken for lengst hadde lirket seg inn i hjertet mitt. For meg er boken vidunderlig. Vidunderlig trist. Vidunderlig sår. Vidunderlig fin." skrev jeg i min omtale. Det var noe ved hennes beskrivelser av ensomhet og sorg som virkelig krøp inn under huden min. 


Også i Olssons I skumringen... møter vi mennesker i sorg. Persongalleriet er lite, i all hovedsak begrenset til tre personer, en kvinne og to menn, bosatt i samme boligkompleks. Elisabeth flytter inn etter et samlivsbrudd - og sammenbrudd. Enkemannen Otto lever et rolig liv hvis eneste sosiale lyspunkt er naboen Elias sitt ukentlige middagsbesøk. Elias selv holder seg også mye for seg selv, inne i sin egen leilighet hvor han skaper tegneserier, i mangel av skrevne ord. Snart har han laget en egen roman av tegninger, en historie om hun som gjemmer seg bort. Hun som setter fra seg bøker utenfor døren hans, Hun som er som en skygge av seg selv. For Elias ser Elisabeth, nærmer seg forsiktig, lokker henne ut av skallet. Akkurat som Otto gjør. Forsiktig, forsiktig.

Det er nettopp denne umake forsamlingens samhørighet og felles trøst som gjør romanen vel verdt å lese. Olsson har en uvanlig god evne til å skape en vemodig stemning man øyeblikkelig glir inn i. Elisabeths depresjon er troverdig. Behovet for å være der for henne, lytte, stryke henne over kinnet, gjør at du ikke klarer å legge fra deg boken.

- Så når Otto lokker med seg Elisabeth på daglige svømmeturer og de etterhvert blir et par, forsvinner stemningen som holder leseren i ånde. Til og med Elias finner kjærligheten. Og det hele toppes med en felles sommerferie i sus og dus. Der første halvdel nærmest lokker leseren inn i mørket, fremstår andre del som lettvint og usannsynlig. 

Den åpne avslutningen redder heldigvis inn helhetsinntrykket. Det hindrer likevel ikke å stemple romanen som en av de få man med god samvittighet kan legge fra seg halvlest. Om du greier å stoppe i tide vil til gjengjeld den første halvdelen være riktig fin - og verdifull - å lese.




Kilde: Lånt av kollega.

Andre bloggere: I skumringen synger svarttrosten ble behørig omtalt i mange bokblogger for et par år siden. Om du ønsker å lese andres syn på boken anbefaler jeg spesielt innlegget til Rose-Marie.