26.5.15

Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad

De fineste bøkene er de man ikke makter skrive så mye om.



Ord på S, av Guro Hoftun Gjestad
Ungdomsroman. Norsk. Utgitt i 2015.

Solveig, Sun, er sytten år og sørger. Pappa, bautaen i hennes liv, er død. Han med den lange livslinjen, han som får yatzy hele tiden, selveste flaksekongen, falt ned fra en heisekran og stupte rett ned i døden. Et øyeblikks uoppmerksomhet, en løsnet skolisse, og alt blir kaos.

I begravelsen spiller en ung gutt på fiolin. Simen er nitten år, og de to faller pladask for hverandre. Sun faller like ubarmhjertig for ham som moren en gang falt pladask for Jean. Så hardt at hun slapp alt hun hadde og flyttet fra alt. Ga slipp på alt. Selv på lille Sun. Og nå slipper Sun taket i pappaen sin. Forelsker seg i Simon og rømmer fra sorgen.  
Jeg vil ikke at han skal spørre, vil ikke si noe, vil ikke snakke, vil ikke gråte. Vil bare kysse. I hele mitt liv har jeg ikke kjent så sterkt at jeg vil kysse. Det blander seg noe salt og trist inn i kysset vårt.
Ord på S er en av de fineste ungdomsromanene jeg har lest i den nyere tid. Guro Hoftun Gjestad skriver treffende og virkningsfullt om følelsekaos og tomrom. Om sjokk, savn og sorg. Om behovet for å være noen nær, og samtidig behovet for å være alene. Om dårlig samvittighet, redsel og angst. Og om en forelskelse som får tiden til å stå stille. En forelskelse som lar Sun bare være kropp, lyster og glede.

En liten stund. Om ikke noe annet, så for en liten stund.

Denne leseopplevelsen vil sitte lenge i. Jeg håper denne boken vil få den oppmerksomheten og leserskaren den fortjener. Jeg er ordentlig imponert.



Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

19.5.15

Bøen, av Joakim Hunnes

En novellesamling var alt som skulle til for å riste av meg en akutt tilstand av lesevegring. Jeg hadde ikke hørt om verken bok eller forfatter da pakken kom i posten, men det var noe ved den som appellerte til meg så fort jeg leste baksideteksten.


Bøen, av Joakim Hunnes
Novellesamling. Utgitt i 2015.

Kanskje var det bygdetemaet som appellerte til meg. Født og oppvokst på bygda som jeg er, kjente jeg meg igjen i persongalleriet. I hendelsene. Hendelsene som knapt nok er å regne med for de mer urbane. Båndene mellom sambygdingene. Den vedvarende følelsen av at det er noe mer der ute man ikke har tilgang på. En følelse av å leve i en boble, og vekselvis forsøke å stikke hull på den og pakke seg enda bedre inn. Trygghet og klaustrofobi på en og samme tid.

Samlingen består av til sammen ni noveller, hvorav åtte av disse er på rundt ti sider hver. Tittelnovellen på førti sider avslutter. Fortelleren er ny, stedet er nytt, men tematikken er den samme og gir en virkningsfull, men vond, avrunding.

Språket er nøkternt og preges av gjennomgående muntlig stil. Alt fortelles gjennom jeg-person, og fortellerstemmen skifter fra novelle til novelle. Dialoger og lange tankerekker flyter inn i hverandre, og nynorskformen forfatteren anvender varmer en leser som har vokst opp på åttitallet. 

Alle fortellerne bor i samme bygd og samtlige opplever livet som problemfylt. Det være seg rus og kriminalitet, ensomhet og kjedsomhet. Kanskje aller mest det siste. Det er lite som skjer i bygda, og hendelsene må i første rekke skje gjennom møter mellom mennesker og deres relasjoner. Det er få innbyggere på den lille plassen og alle kjenner alle. I det minste vet alle hvem de andre er. Slik flettes også historiene inn i hverandre.

Jeg opplevde et antiklimaks i første novelle. Vi dras med inn i en personlig tragedie, men det emosjonelle blir aldri vekket. Jeg avskrev den som en ungdomsskolestil. Noe jeg lett kunne skrevet bedre. Heldigvis fortsatte jeg. Når jeg så møtte igjen samme tragedie noen noveller senere, ga det nøkterne plutselig mening. Forfatteren holder samme stil, men fra en annen synsvinkel. Det ble interessant, vitalt og dannet en grobunn for følelsesmessig engasjement hos meg som leser. Den tvang meg til å tenke.

Og slik er det i den store helhet. Jeg omfavner ikke hver enkel novelle, men sammen blir de større enn seg selv. De vokser sammen. 

Felles for alle er noe gruoppvekkende, ytterst vanskelig som ikke trenger helt igjennom til bevisstheten. Det er andre hensyn å ta midt oppe i det, noe grunnleggende egosentrisk. Vi danner oss et vern, et slags skjold, som beskytter oss. 

- Døm aldri etter førsteinntrykket. Alt gir mening og sammenheng jo dypere man kommer inn i materien. Jo flere noveller man leser. Anbefales!




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Legg igjen lenke i kommentarfeltet)

17.5.15

Gratulerer med dagen!


Litt bokfeiring i anledning Norges store dag:

Bøker i rødt, hvitt og blått - samtlige med litt ekstra betydning for Ellikken.

30.4.15

Lest og ulest i 2015: April

I april måned har jeg gjort skam på de tre foregående eksepsjonelt gode – til meg å være – lesemåneder så langt i 2015. Jeg har lest den unette sum av fire (4) bøker.

Ikkje bra, ikkje bra.

Derimot er jeg veldig fornøyd med min opplevelse av disse. Det store høydepunktet må sies å være Gabo-boken Om Amor og andre demoner. Dels fordi det oppfyller mitt kjære prosjekt, dels fordi den var knakende god. Jeg elsker den mannen. Science Fiction-romanen Marsboeren var høyst fornøyelig, og jeg koste meg rett og slett inderlig mens jeg leste. Også den norske romanen Karikaturen fra i fjor, likte jeg overraskende godt.

Lest i april

Jeg har i tillegg kommet halvveis i Snø fra Brasil av Adriana Lisboa. Jeg har enda ikke kommet helt under huden på den, men leter fremdeles etter grunnene til at andre bloggere har tatt i bruk superlativer. Jeg forsøker å ikke avbryte boken, men jeg er nær ved å gi opp. Enn så lenge er omslaget og papirskjæringen de beste grunnene til å fortsette.

Flittig og samvittighetsfull som jeg er har jeg selvsagt blogget i det lange og det brede om bøkene:

Like samvittighetsren er jeg ikke overfor Med bok og palett som er utlovet en liten pakke i posten. Til mitt forsvar kan jeg bare hoste frem noe sånt som at det er hyggelig med overraskelser i posten, og med såpass lang ventetid blir man i hvert fall gledelig overrasket når det først kommer.

Kulekasting og torturkamre

Siden jeg har lest så lite, har jeg gjort andre ting. Mye tid og energi har gått med til petanque. Rankingsesongen startet 2. påskedag, og det er et kappløp med tiden om å komme i form. Apropos påske ble denne tilbrakt på mitt kjære Nordmøre, sammen med en horde nær familie. Nydelige dager stappfulle av verdifull tid. En ukes tid senere dro jeg og han-som-knapt-får-plass-på-grunn-av-alle-bøkene til Vilnius for å feire 40 års dagen hans. Med oss tok vi et vennepar, og vi fikk en strålende fin langweekend sammen. Byen anbefales!

En nokså talende stemningsrapport. Ellikken er særdeles happy og euforisk. De andre noe hoderystende skremt.

Og er du der kan du ikke gå glipp av to ting: bokkafeen Mint Vinetu (i min desperasjon etter litt ekstra tid der inne var jeg så toskete å spørre gutten bak disken, selvsagt med nesa i en bok, bless him, om de serverte øl der inne) og museet i KGBs hovedkvarter. Førstnevnte var fantastisk inspirerende, sistnevnte var uforglemmelig.

Slektshistorie

Men den egentlige, egentlige, egentlige grunnen til at jeg har lest såpass lite bøker, er at jeg etter årelang fascinasjon for deler av min slekt, har bestemt meg for å skrive ned alle historiene. I første rekke konsentrerer jeg meg om min bestefars søskenflokk. Jeg har lest bygdeboka i filler, spurt og gravd, lett i digitaliserte kirkebøker og boltret meg i slektgranskningsforum. Mye visste jeg fra før, men enkelte andre ting har nærmest slått pusten ut av meg. Jeg koser meg veldig i denne skriveprosessen, og håper å klare å vinkle det slik at også andre har glede av historiene og tankesprangene.

Noe håndfast, mer inngående, enn dagboksider jeg i forsøk på selvsensur har brent eller scrapbookalbum med mer vekt på pene mønsterark enn tekst. Jeg håper jeg kommer i mål.


Skriv ditt liv, av Kjersti Wold
Inspirasjonsbok om skriving. Utgitt i 2015.

En bok jeg har høstet tiltakslyst og inspirasjon fra, er 2015-utgivelsen Skriv ditt liv, av Kjersti Wold. Jeg har alltid likt å skrive, også om meg selv, og denne boken pusher på tanken om å faktisk skrive til noen. Gi fremtidige generasjoner muligheten til et unikt innblikk, et riktig tidsbilde, bli kjent med deg som person. 

Boken inneholder også en rekke skriveoppgaver jeg har stor sans for. I tillegg inneholder boken en rekke tips til hvordan du kan skrive ned din familiehistorie, med alt fra konkrete opplysninger til intervjuer av eldre slektninger. Trykk (her) om du vil lese utdrag fra boken. Midt i blinken for meg personlig, altså. Spennende, spennende!

Leser i mai

Jeg må nødvendigvis lese ferdig boken jeg holder på med, så får tiden vise om min standhaftighet er verdt det. Mer lysten er jeg på å kaste meg over Gabos selvbiografi, som jeg kom over på et loppemarked denne måneden. Om en måned kommer fasiten.

26.4.15

En studie i selvbeherskelse

I serien Alt-skal-dokumenteres har vi kommet til del hundreogørtenførten. Men det ER viktig, og i dag utførte jeg en solid dose bragd. Nærmest heltedåd, egentlig. Det føltes slik da det stod på som verst.

Jeg gikk rundt på loppemarkedet med hendene fulle av bøker. Over høyttaleranlegget spraker en kvinnestemme og proklamerer at det er p-o-s-e-s-a-l-g på bøker. Et ras av følelser strømmet gjennom hver fiber av kroppen min. - Helt til jeg stilte meg selv det kritiske, hjerteskjærende, brutale spørsmålet:

- Har jeg egentlig plass til alle disse?

Svaret er til å gråte av. Så da gjorde jeg det eneste strengt tatt og objektivt sett rette.

Beholdt kun to. To...!