18.12.14

Ellikkens julekalender: 18. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.
- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?
Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 18. desember *
Tema: Smerte

Det er ikke dem fysiske smerten som gjør det mest vondt. Det er det inni deg. Sårene som gror fast i deg, som blir i ett med deg. Smerter som aldri slipper taket.

Dagens gode gjerning

Mange av oss gir blod og er villige til å stille som organdonorer. Hva med å også registrere deg som beinmargsdonor? Les mer om dette på giblod.no

Boktips I

Forrådt, av Amalie Skram
På en seilas hvor hun følger sin ektemann, lover han stadig å fortelle. Han er desperat etter hennes nærhet og godhet, og hun lover uten å akte å holde det. Hun er besatt. Så bryter han sammen. Forteller og forteller. Sjøen er stille, de driver ikke av gårde. Slik heller ikke forholdet deres gjør. Hun er så sint. Han er så fortvilet... (Les min omtale)

Boktips II

Av måneskinn gror det ingenting, av Tordis Nedreaas
Hun beretter om en kjærlighet, en sorg og en lengsel så sterk at man må tilgi hennes umodenhet og blinde tro. Hun makter ikke gi opp sin kjærlighet til ham. Den vender alltid tilbake. Dette er en kjærlighet som ruinerer, som ødelegger henne. Kjærligheten gir henne ikke annet enn sorg og fortvilelse. - Små stjålne øyeblikk av lykke som ødelegges når virkeligheten inntreffer. Når sollyset skinner. (Les min omtale)

17.12.14

Ellikkens julekalender: 17. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.
- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?
Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 17. desember *
Tema: Potensielle bestselgere

Enkelte bøker blir bestselgere helt uten at det er fortjent. Forlag og bokhandlere pusher på, selv om de litterære kvaliteter ikke nødvendigvis oppfylles. De skal selge rått, sånn er det bare. I skyggen av disse finnes ufattelig mange bøker som fenger samme målgruppe, men som er langt bedre. Så gode at det rett og slett føles fryktelig urettferdig. – Men så finnes det også hederlige unntak: Bøker som blir satset på, bøker som faktisk ER gode, men likevel ikke selger like godt som forventet.

Dagens gode gjerning

Planlegg et gratisbibliotek. Se littlefreelibrary.org for inspirasjon

Boktips I

Den fortrolige, av Helene Gremillon 
Historien er så full av følelser at den lever videre selv etter endt lesestund. En særdeles innfløkt intrige, finurlighet til fingerspissene, katastrofale misforståelser, knuste forventninger og skjebnesvangre forutanelser skaper en godtepose av en roman. Her boltrer vi oss i sterk kjærlighet og enda sterkere sjalusi, hvis resultat blir den dypeste tragedie. (Les min omtale)

Boktips II

Lys mellom to hav, av M. L. Stedman 
Det kunne blitt en roman full av klisjeer, men resultatet en vakker og vemodig historie om å miste barn. Hvordan man aldri eier barn, hvordan man bare har barn til låns. Med kjærlighet følger oppofrelser man ikke tidligere ante rekkevidden av. Ubarmhjertelig, men fullstendig selvfølgelig. (Les min omtale)

16.12.14

Om igjen, av Monica Isakstuen

Boken jeg nå skal skrive om er bejublet av både bokbloggere og mer profesjonelle kritikere. Vel vitende om at denne boken trolig blir nominert til Bokbloggerprisen, skylder jeg meg selv og hele Bokblogglandia en godt begrunnet anmeldelse. En solid analyse over alt som ikke er rosenrødt og gjennomført til fingerspissene.



Om igjen, av Monica Isakstuen
Utgitt i 2014.

Dessverre er resultatet en heller selvmedlidende og skuffet tilbakemelding fra en leser som hadde altfor høye forventninger.

Joyce Hatto spilte inn over hundre plater helt på tampen av sitt altfor korte liv. Fantastiske, udødelige verker som verden aldri før har hørt maken til.

- Det var bare det at verden faktisk hadde hørt det før. Samtlige innspillinger ble avslørt som forfalskninger. Så langt er alt sant.

Det som ikke er sant er at Joyce var pianolærer for Ida, ei ung norsk jente, og dette er hennes historie. Hennes bebreidelser. Hennes fabuleringer rundt Joyce, deres vennskap, og hvilken påvirkningskraft det hadde og fortsatt har på hennes eget liv.

Det er jo ikke det at boken ikke er god. Den er for så vidt det, selv om jeg ikke fikk noe ut av timene det tok å lese. Eller. Det er en sannhet med modifikasjoner, for jeg fikk mer ut av boken i ettertid, enn under selve lesingen. Om igjen er en av disse få bøkene som vokser etter endt lesing. Litt etter litt blir den faktisk bedre, ene og alene på grunn av alle disse spørsmålene som uventet og uønsket dukker opp i ettertid.

Om igjen er en av disse romanene som man ikke helt blir kvitt, selv om man slettes ikke ønsker å bruke mer tid på de. Det irriterer meg.

Og nå irriterer det meg at jeg forsøker å skrive noe vettugt om en roman jeg ikke har sansen for. Eller. Jeg har litt sansen for den. – Selv om jeg ikke er i nærheten av å ha like stor sans for den som jeg gjerne skulle hatt.

- How dull it might seem.

Som forfatteren selv kanskje kunne skrevet.

Og skrivingen er det ingenting i veien med. Jeg ble dypt fascinert over formidlingsteknikken. Dialoger, drømmesekvenser, brev og korte noveller blandes inn i romanens grunnfortelling. Norsk og engelsk om en annen. Den store variasjonen holder leseren i ånde.

Selve historien gjør det ikke. Ikke denne leseren.

Joyce slipper meg aldri inn under huden. Jeg føler aldri at jeg blir kjent med henne. Mer prekært: Jeg forstår heller ikke vennskapet mellom Joyce og Ida. Jeg ser ikke når de tette båndene ble bundet, og jeg ser ikke nærheten mellom de to. En beundring kunne vært en viktig grobunn, en slags mor-datter relasjon, men jeg ser heller ikke helt spirer til noe av dette.

Hva så med Ida? Hennes historie er en evig rundgang mellom menn og søken etter mening. Ida mangler en morsperson og finner henne i sin pianolærerinne. Jeg klarer bare ikke å se når dette skjer, ei heller hvordan dette kunne skje. Vi får det bare fortalt. Slik er det, og det må vi godta.

Eller kanskje ikke godta heller.

Og kanskje det er hele poenget. Hele essensen i det forfatteren ønsker å formidle. Alt hun ønsker at vi fabulerer videre om.

- Hva som er sant. Hvem som bestemmer hva som er sant.

Så da er det heller ikke så farlig hva jeg syns. Mine meninger er ingen fasit.




Kilde: Leseeksemplar. Takk til forlaget!
Andre bloggere: Mange. (Mellom bokstablene) har skrevet omtalen jeg liker aller best.


Ellikkens julekalender: 16. desember

Jeg har bokblogget i snart fem år. Snart fem år med fantastiske, unike, uforglemmelige leseopplevelser. Julen er en tid for å dele, så også bokanbefalinger.
- Du som leser så mye, har du noen tips til bøker jeg kan gi i julegave…?
Jeg har mange tips. Tips til bøker som støver ned, som knapt nok er å finne i bokhandler. Bøker som ikke havner på topplisten, rett og slett fordi bokhandlere har fått beskjed om å pushe på helt andre bøker. Trist. Hver dag frem til jul ønsker jeg derfor å presentere mine favoritter, i håp om å kunne tørke støv av perler som fortjener å bli lest av flere.

* 16. desember *
Tema: Psykisk helse

En forfatter skriver fordi hun vet så inderlig godt hvordan det er. En annen skriver så inderlig godt om noe han bare har lest seg frem til. Begge er absolutt å anbefale.

Dagens gode gjerning


Skriv et brev til noen du er glad i. Gjerne til bestemora di. Det trenger ikke være så langt, bare ta deg tid.

Boktips I

Skråninga, av Carl Frode Tiller
Til tider er det ekstremt vondt, ubehagelig, kvalmende og motbydelig. Skråninga er ytterst trist om omsorgsvikt med ubøtelig skade. Selv om man med tydelighet ser hvor alt gikk galt, gir hans handlinger likevel ikke gir rom for sympati. Desto tristere, vondere og mer ubehagelig er det å være leser. Desto rikere leseopplevelse er det. (Les min omtale)

Boktips II

En dåre fri, av Beate Grimsrud 
Vi blir frustrerte over psykiatriens tunge medisinering, utmattende psykoterapier, hennes vansker med å fungere som normalt, og likevel tillate seg en stor grad av annerledeshet. En positiv annerledeshet. Eli er enormt ressursrik, har solide støttepersoner i sin omgangskrets, er multikunstner og følges tett av helsepersonell. Hun blir gang på gang tvangsinnlagt, men fortsetter å kjempe. Hun er rasende sterk. (Lesmin omtale)

15.12.14

Sju dagar i august, av Brit Bildøen

Klokt og godt om sorgbearbeidelse, dessverre med støyende omgivelser.



Sju dagar i august, av Brit Bildøen
Utgitt i 2014. Nynorsk.

Oslo, 2019. Sofie og Otto har flyttet til Tøyen i Oslo, og er travelt opptatte på hver sin kant. Sofie, som leder ved det nye Munchmuseet og Otto som leder for Foreningen for Romfolket. Ellers er de sammen. Alltid sammen. Sammen sørger de også over Sofies datter, som døde brått og brutalt for åtte år siden. De to sørger sammen, men likevel på forskjellige plan og med ulike reaksjoner.

Åtte år og en måned siden det skjedde. Det som skulle snu livet opp ned. Frarøve dem det kjæreste de hadde. Meningen med livet.

Alt som ikke ble. Alt som var. Alt som ikke lenger er.

Og med det, frykten for å glemme. For hver dag som går svinner minnene litt etter litt. Etter åtte år og en måned husker man ikke lenger helt hvordan hun så ut, hvordan hun luktet, hvordan hun oppførte seg. Etter åtte år og en måned fortoner sorgen seg helt annerledes. Den er mer kompleks, mer uhåndterlig.

Hver for seg og sammen.
Så mange sjuke kranglar dei hadde hatt. Dei, som berre ville kvarandre godt. Som berre hadde kvarandre. Eitt liv utan Otto gjekk ikkje an å tenke seg. Ho klarte heller ikkje å sjå for seg at dei skulle bu ein annan stad. Problemet var vel at ho hadde vanskar med å sjå for seg ei framtid i det heile tatt. Slik hadde det vore ei stund. Ein dag om gongen. Styrke seg på det ein kunne finne. Mot til å leve når dei beste dagane er forbi. Det var noko ho hadde lese ein gong, og styrkte seg på. Dette motet hadde ho hatt. Hadde ho ikkje?
Brit Bildøen makter å gi et meget godt bilde på hvordan sorgprosessen aldri stopper opp, hvordan den beveger seg som bølger i havet. Hvordan en sorg som en gang var felles, utvikler seg i hver sin retning. Begge sørger, men på hver sin kant.

Det handler om sorg. Sorg over et menneske man ikke lenger kjenner. Man kjente jenta for den hun var, men ikke den kvinnen hun ville blitt. Det er en sorg i seg selv, og den er nesten ikke til å holde ut.

Og likevel er sorgen så stille, så kamuflert. Godt gjemt under krangler om bagateller, vanskelige kollegiale forhold, overtid, en krampeaktig trang til faste rutiner, redsel for forandringer.

Så tør hun også å sette ord på de aller vondeste følelsene. De man må holde skjult. Bitterheten. Raseriet. Sinnet over den kollektive sorgen, og den destruktive trangen til å beholde sorgen som sin. En sorg som ikke kan deles av andre.
Så kom setninga, den ho hadde sagt til Marie i all uskuld, den som alltid slo ned som eit lyn: Eg håper du aldri blir vaksen. Det klemde til ruundt halsen hennar, og ho måtte setje seg opp, prøve å finne igjen pusten. Det er slike dumme ting mødrer seier fordi dei held på å drukne i kjærleik. Og Marie hadde smilt overberande. Ikkje noko kunne stoppe henne, i alle fall ikkje eit slikt ønske frå mor. Alt låg i kim, ho var på veg.
Dessverre opplever jeg at denne stemningen drukner litt for mye i alle de ytre hendelsene. Det er så mye som skjer, så mange problemer, så mange forhold. Vannskader på hytta, trær som felles, begjær og jobbkonflikter. Alle har en funksjon, alle er bilder på sorg og en problematisk sorgmestring, men det blir for overtydelig. Det fortoner seg som forstyrrende støy. Akkurat som morens flåttbitt. Dette insektsstikket som stadig plager henne, som blir betent og sprer seg oppover armen. Hun oppsøker ikke lege, akkurat som hun heller ikke oppsøker hjelp til å bearbeide tapet etter sin eneste datter.

Da setter jeg langt større pris på forfatterens kanskje litt overdrevne bruk av værmessige antydninger. Det er grått og trist, regnfullt og tungt, tydelige, men likevel velfungerende bilder på et skrantende forhold og selvbilde.

Forfatteren skal også ha ros for kun vage antydninger til selve hendelsen som forårsaket datterens død. Særlig i begynnelsen kan vi kun ane hva som skjedde, når vi leser om morens reaksjon da hun ser en hvit varebil.

Det ble dessverre ingen optimal leseopplevelse for meg. Selv om forfatteren beskriver sorgprosessen gnistrende godt, mener jeg personlig at alle hendelsene for øvrig tar for mye fokus. Dersom hun hadde strippet fortellingen for en del, om ikke mange, eksterne forstyrrelser, mener jeg Sju dagar i august hadde fungert langt bedre.

Stemningen, fortvilelsen og raseriet, er mer enn godt nok til å stå på egne bein.



Kilde: Lånt på biblioteket.


Andre bloggere: (Groskro) var den første som gjorde meg oppmerksom på boken.