25.11.14

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over de. Det er noe galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.



Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden
Roman. Utgitt i 2014.

30-årige Amund Andersen kjører fra hjembygda i Troms til Kautokeino for å jobbe med et nytt kunstprosjekt. Han vet ikke helt hvordan, men gjennom videokonstellasjoner ønsker han å si noe om den samiske kultur, hvordan det ble forsøkt brutt ned og hvordan det nå. Det er for lengst gjenreist, men likevel brytes det fortsatt ned. – Innenfra.  Det uskyldige har blitt skyldig.

Han vet ikke helt hvordan, men han vet hvorfor. Og akkurat hvorfor presenteres vi for allerede i starten. Det er bare ikke så tydelig. Akkurat som den tapte uskyld ikke er så tydelig. Mest fordi den ikke vil sees. Den skal helst ikke vises. Alle vet, men fasaden må bestå.

I begynnelsen er Oldemor og Oldefar. Bestefar og deretter Mor. Etter hvert, og mest av alt, Sønn. Han skriver det slik. Titler med store bokstaver. Helst aldri med navn. Et enkelt grep for at leseren skal følge linjene, se koblingen og den store sammenhengen. Alle disse røttene som kryper oppover og blir til Sønn. En ung mann med visjoner og vilje. En ung mann med erfaring. En ung mann med historie.

Oldefar, Oldemor, Bestefar, Mor og Sønn. Enkelt og selvforklarende, men samtidig så litterært ukonvensjonelt at leseren umiddelbart fatter interesse.

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over dem. For noe er galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Og for å kunne forklare må man tegne opp de store linjene. Se den samiske kulturen slik den en gang var. Se hvordan Oldemor og Oldefar blir tvunget inn i et norsk tankesett. Være med når Bestefar sendes avgårde til en norskspråklig skole. Være vitner til hvordan Bestefar reagerer med sinne når hans kone snakker samisk til datteren, den nyfødte Mor.

Og igjen, lytte til Sønn når han forklarer hvorfor han snakker så godt samisk. Hvordan Mor i hele oppveksten har snakket samisk til ham. Se hans standhaftige idealistiske ønske om å bidra til gjenopprettelsen av det samiske kultur og samfunn. Ønske om å bidra til stoltheten. Høre ham konsekvent snakke på samisk.

For noe gikk galt den gangen man skulle tilpasse seg det norske samfunnet, den norske kulturen, det norske språket. Noe galt utover det opplagte. Noe gikk tapt. En uskyld.
Dere er et merkelig folk, det står jeg ved. Man kan blåse og prute og prøve å blåse huset deres ned. Men dere rører dere faen ikke. Huset raser rundt dere, men dere bøyer faen meg bare av. Og når stormen er forbi fortsetter dere som før. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er beundringsverdig standhaftighet eller bare grenseløs trangsynthet.
I ytterste konsekvens: Overgrepssakene i Kautokeino på 80- og 90-tallet. Voksne menn og purunge piker. Godt organisert og allment kjent, langt opp til kommunehuset. Likevel tok ingen affære. Amund kommer dit nesten tjue år senere. Amund er kunstner, profilert og besitter en unik makt til å vekke opp samfunnet.

Og hvem skal ta opp kampen? For ti-tjue år siden invaderte journalister Kautokeino. Nå sitter en sveitsisk språkforsker på samme hotell som Sønn og strever med å få menneskene til å åpne seg. Ingen ønsker å gi seg helt til kjenne. De vil ikke forstyrres. Så hvem kan da ta opp kampen? - Sønn. Amund Andersen. En av deres egne…? Og hvordan, til hvilken pris?

Oldemor var maktesløs. Mor krevde makt og fikk den. Amund, Bestefars bror, protesterte men bukket under for presset. Amund, Sønn, har makt men misbruker den.

Jeg ble engasjert. Nysgjerrigheten ble raskt og uventet vekket. Engasjert, selv om jeg sliter med å forklare det. Tidvis var det hele kvalmende ubehagelig. Forstyrrende, provoserende. Samtidig så stille og nøkternt. Nakent, og likevel påtvunget påkledd. Slik som språket som fremstår som noe ujevnt, selv om variasjonen har en funksjon. SMS-samtaler veksler med avsnitt med drømmende, filosofiske passasjer med nærmest lyrisk klang. Hverdagslige, tilsynelatende intetsigende handlingsforløp eller dialoger vekker deg med plutselige drypp av interesse. Akkurat som de korte fortellingene om hovedpersonens oldeforeldre og bestefar har en funksjon, selv om de i begynnelsen forvirrer. Du venter mer, krever mer, helt til du innser at deres historier bare fungerer som en bakgrunn. En liten, men likevel helt vesentlig del av noe større. Noe du må gruble deg frem til.

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

Nylig ble det kjent at boken er nominert til (P2-lytternesromanpris). Kanskje høster vi også nok nominasjoner til å få Våke over dem som sover inn på Bokbloggerprisens liste? Jeg håper det.





Kilde: Boken er lånt på biblioteket. Jeg var så heldig å bli kjent med forfatteren da han enda ikke var forfatter. Det er et helt ungdomsliv siden, så jeg tar sjansen på å omtale hans bok uten å bli trakassert med inhabilitetsanklager. Regner dog med han fremdeles er en knakende kul kar.

Også lest: Forfatteren ga ut lyrikksamlingen Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. Tre år senere ble den gitt ut i norsk språkdrakt med tittelen Skomakernes konge. Jeg omtalte denne boken i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne hvorfor også (Solgunn) og (Karin) synes Våke over dem som sover er så bra.

21.11.14

Sommer, av Amalie Skram

I 1899 utga Amalie Skram novellesamlingen Sommer. Denne inneholder seks noveller om ulykkelige ekteskap og befriende død. Det finnes ikke lenger noen glede, kjærligheten er tapt og kun tanken om døden kan fremkalle forventning og lykke.



Sommer, noveller, 1898
  • Sommer
  • Memento mori
  • Glæde
  • Post festum
  • Det røde Gardin
  • En Rose

Tidligere har jeg skrevet innlegg om Den røde gardin, trolig den i samlingen som er mest kjent. Novellen viser en formidabel bruk av symbolikk, noe som også anvendes med bravur i samlingens siste novelle. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. Rosen, med den blendende skjønnhet og stikkende torner.

Samtlige av novellene fortelles kun fra den ene parts synsvinkel. Vi får antydninger til hva den andre ektefellen føler, men kan aldri helt vite. Akkurat som den ene aldri helt kan vite. Det er oppbruddstider, kjærligheten har bleknet, om den i det hele tatt noen sinne har vært til stede. Begge parter lenger etter andre, etter noe annet. En søken etter lykke som fører begge både til andre, eller i verste fall inn i døden.

Amalie Skram suger oss rett inn i fortvilelsen, desperasjonen og ydmykelsen. Vi er der, og vi er der akkurat når det skjer.

Og selv om historiene fortelles gjennom kun den ene ektefelles, fatter vi sympati for begge parter. Begge er skyldige i forsømmelsen av ektepakten, og begge har gjort eller gjør forsøk på å redde samlivet. Av og til er det rett og slett ikke nok. Noen ganger er det ikke lenger noe mer å reparere. Selv viljen og ønsket er borte.

Parallelt med novelleskrivingen slet hun markant i sitt eget ekteskap. I disse årene gikk hun inn og ut av sinnssykehus. I tillegg til sine egne mentale problemer, slet også hennes voldsomme sjalusi ytterligere på familielivet. I 1899, samme år som utgivelsen av novellesamlingen Sommer, tok hun og hennes mann, Erik Skram, ut seperasjon og flyttet fra hverandre. Datteren ble boende sammen med sin mor.

Amalie Skram produserte lite etter dette. De siste årene av hennes liv ble dominert av lengre sykdomsperiosder, både av fysisk og psykisk art. Sommer er således ett av hennes siste verker. I 1905 ble forfatteren, samfunnsdebattanten og mennesket Amalie Skram funnet død. 

Kanskje med et smil om munnen, fylt av fred og glede.

- Sommer

Tittelnovellen er den nest lengste i samlingen. Vi møter en mann som ferierer utenfor ekteskapets fire vegger. I flere betydninger. Han mottar et telegram som informerer han kort om at hans «kone er meget syk». Under påskudd av å måtte reise bort for å arbeide, forlater han sommerstedet og den unge kvinnen han har tilbrakt den senere tiden med. På vei hjem kjenner han seg oppgitt over den korte beskjeden, og at han ikke en gang er bedt om å komme. Han gjør regnskap med sitt ekteskap, og finner at det aldri har fungert. At han aldri har elsket, men elsker følelsen av forelskelse, og at han derfor aldri har maktet å binde seg følelsesmessig til noen. Hans kone har alltid gjort alt godt, mens han selv har reagert med ondskap og hån. Likevel føler han ingen anger, det er bare slik det har vært og har blitt. 

Fremme i huset finner han et brev hans kone har påbegynt. Det er stilet til ham, hennes ektemann. Hun roser ham for hans godhet. Hun forteller ham hvor umåtelig takknemlig hun er for alle hans tegn til varme og kjærlighet. Samtidig føler hun vemod over hans problemer med å elske og vise følelser. Hun tilgir ham for alt. Mannen fylles med ømhet og anger, og går inn til hennes værelse. Der ligger hun, hans kone. Død.

- Memento mori

Husk du skal dø. Ingenting lever evig. Ei heller kjærligheten. Når forholdet går i stykker, reagerer hun med panikkpreget sorg og savn over å miste sin elskede mann. Hun, som trodde hun skulle nyte ensomheten. Etter en tid møtes de to tilfeldig på et apotek. Hun kaster seg rundt halsen hans og bedyrer sin kjærlighet. Han skyver henne fra seg. Kald. 

Jeg er ikke lenger din, jeg er som død for deg, sier han og forlater henne. For evig tid.

- Glede

En hjertesyk kvinne overlever nok et anfall. Hun reagerer nærmest med skuffelse, for i døden kan hun endelig slippe sin ektemann. Unnslippe ham hun ikke elsker, og gjenforenes med hennes tapte kjærlighet. «Den eneste, den elskede, den savnede, den begråtte». 

Det er likevel motstridende følelser. Angsten for at det likevel ikke finnes noe etter døden, er stadig til stede. Hun er da ikke religiøs. Hva om det intet annet er? Men døden kommer. Og med døden, hennes elskede. Og med hennes elskede, kommer gleden.

- Post festum

Den lengste novellen er også den mest pikante. Novellen åpner med to kvinner som snakker om den enes søster som er blitt med barn etter et tilfeldig forhold. For å redde verdigheten, må de to gifte seg, sier de. Det er ingen vei tilbake. Han må ta sitt ansvar, de må begge la fornuften seire.

Selv har denne eldre søsteren problemer i sitt eget ekteskap. Mannen er stadig ute, men gir ikke beskjed hvor han er, ei heller når han kommer tilbake. Hun venter og venter, engstelig og sjalu. En beiler kommer på døren og bedyrer sin kjærlighet, og tilbyr henne sin hånd om hun ikke lenger ønsker å være med sin mann. Hun avviser ham. Når mannen endelig kommer hjem, nærmest overfaller hun ham med sin kjærlighet. Sammen drar de ut i selskap, hvor hun gir uttrykk for å atter forelske seg i ham. Han tar imot, men akter ikke å gi noe tilbake. Etter festen setter hans seg ned for å forfatte et brev til sin kjæreste. Han sovner underveis, og når hun går inn til ham oppdager hun brevet og begynner å lese. Hun fortviler, men har stadig denne beileren i bakhånd. Hun skal ikke la seg knuses, hun har ham som en mulighet. 

Neste dag kommer atter hennes venninne på besøk, og røper med sensasjonsmettet lystighet at de i all denne tiden har tatt feil: Det er kvinnens frier som er hennes søsters barns rette far. Kvinnen knuses. Endelig og fullstendig.

- Den røde gardin

En ung kvinne kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel makter hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, men mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen.

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.

- En rose

En mann ligger og vet han snart skal dø. Hans kone har stelt for ham i lange tider, men ingen er lykkelige. Hun lengter etter sitt eget liv. Han er gått lei av henne. Tidvis lengter de begge etter at han skal dø, for først i døden kan de slippe hverandre, først i døden kan ekteskapet oppløses. Han forguder sin datter, men ynder stadig å se på henne som sin lille jente. Nå, som snart voksen, er hun blitt for lik sin mor.

En natt våkner han og en stor rose åpenbarer seg for ham. En rose full av menneskesjeler. Da han strekker seg mot den, dør han. Kanskje forsøker han med dette også å nærme seg sin familie, økt forståelse, på godt og vondt. Han dør med et smil, full av fred.




Les også: Amalie Skrams forfatterskap og liv fascinerer meg. Jeg har skrevet om henne i (denneartikkelen) hvor det også linkes til mine omtaler av hennes romaner og noveller.

Kilde: Bildet er hentet fra Gyldendals utgivelse av Erik og Amalie Skrams brevveksling: "Elskede Amalie". - Den må selvsagt også leses. Novellesamlingen som her er omtalt ble lånt fra biblioteket.

Bonus: Hele novellesamlingen finnes digitalisert på Nasjonalbibliotekets nettside (direktelink)

19.11.14

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Tirpitz lå i Kåfjorden i Alta fra høsten 1943 og det enorme krigsskipet ble gjentatte ganger forsøkt bombet. 16. oktober 1944 ble skipet slept til Håkøya utenfor Tromsø, for å utføre de nødvendige reparasjoner. Under en måned senere lykkes de britiske bombeflyene omsider å eliminere faren skipet representerte.

12.november i år var det 70 år siden Tirpitz ble senket. Nesten tusen menn døde. Noen færre overlevde. For mange var det en verre skjebne enn døden.


Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen
Roman. Utgitt høsten 2014.

Forfatter Ingrid Storholmen (1976) har et spesielt minne fra oppveksten. Hver gang de passerte Fættefjorden, sa de voksne alltid «Her lå Tirpitz». Litt høytidelige, litt fryktsomme, litt bitre. Mest alvorlige. Som voksen har hun samlet fortellinger fra barndommen, utført en betydelig mengde research og intervjuet utallige krigsveteraner, tidsvitner og etterlatte, alt med ett mål:
Å la marinegastene fortelle deres historie.

En slags oppreising, et forsøk på å skape forståelse, en forsoning, men mest av alt: en innstendig bønn om at dette ikke må skje igjen. Det kan ikke skje igjen. Det vil bety slutten på alt. På alle.

Og en krig er aldri bare bomber og granater, ordre og pliktig utførelse. En krig er full av soldater og deres pårørende, ofre og overgripere. Full av de som må forlate, og de som er forlatt.

Tysklands største flåtebase under krigen lå i Altafjorden. Blant de tyske krigsskipene vant vi Tirpitz, ett av verdens største og mektigste slagskip. Plasseringen var åpenbar: Her kunne man enkelt hindre forsyninger fra vest til russerne, og dermed også lettere kontrollere krigen på østfronten.

Churchill uttalte at en ødeleggelse av dette skipet ville være sjøkrigens største bedrift. Så ble også skipet stadig forsøkt skadet, både av britiske og russiske kampfly.

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

- Det tok bare litt tid før jeg fikk alt til å gå opp. Første halvdel var en liten kamp å komme igjennom. Jeg følte ingen nærhet til personene, og jeg klarte ikke helt å la meg blende av historien. Det ble for konstruert, for dagbokaktig, selv om man ikke kunne skrive noe slikt i sine dagbøker. Frykten for mytterianklager ville være for stor.

Bare litt til, forsøk litt til, sa jeg til meg selv.

Resten av boken leste jeg i ett strekk. Som ved et trylleslag koblet jeg alle fortellingene sammen og maktet å bli kjent med personene. Kanskje ikke alle, men enkelte skjebner festet seg og vil fortsette å være der i lang tid. Både på godt og vondt.

Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?

For det er mange personer forfatteren lar oss møte. Kanskje tretti, kanskje enda flere. Alle oppdiktede, men alle med et snev av sannhet. Den hatske Carl, jentefuten Gottfried, overklassegutten Kaspar, ungfolen Uwe og tapre Berit. Det er så mange flere, så fryktelig mange. Det er soldater, det er overordnede, det er koner som lengter, norske jenter som forelsker seg, og det er forlatte barn.

Og kanskje den stemmen som festet seg kraftigst: Bjarne. Hans forsiktige stemme som gjør slikt inntrykk. Bjarne, som var med i båten som reddet flere av de forliste da Tirpitz ble senket. Han som reddet så mange, men ikke mange nok.

Det er alle disse menneskene som selv får fortelle denne historien. Deres historie. Deres tanker. Deres lengsler, frykt, ensomhet og desperasjon. Vi er der når han drukner sin hjemlengsel. Vi er der når hun gråter over matmangel. Når han skuler bort på tyskerne. Når de legger kabal fordi det intet annet er å gjøre. Akkurat hva som skjedde i krigen ytre sett er aldri i fokus. Sted og dato er gjerne litt diffust. Men menneskenes følelser, tanker og engasjement fører oss rett inn i krigens dager, rett inn til skipet, rett opp i hengekøya. Vi dukker inn i de forskjelliges sinn og syke. Ingen ting annet er viktig.

Et trettitalls personer forteller. Noen mye, gjennom hele boken. Andre kanskje bare en gang. 

Skjebnen kan ingen forutse. Kanskje lever man til man er hundre år. Kanskje man sprenges i stykker i neste sekund. Av og til bare forsvinner stemmen. Uvissheten er det verste.

Selv i bokform.

Setningene, fortellingene, er konsekvent knappe. Det er rett på, helst uten noe filter eller med varsomhet. Det oppleves som ærlig og unikt. Litterært sett har jeg lest mye jeg oppfatter som bedre kvalitetsmessig, men det hele er nøye gjennomført og de ulike stemmene er nødvendig nyanserte. Jeg lar meg fengsle.

Ytterligere vellykket er også forfatterens grep med å vie sider fulle av rene utsagn. Korte replikker, av og til replikkutvekslinger, uten avsender. Det forekommer meg å nærmest forsvinne rett inn i et multimediasenter. Det er noe ekstra der, noe uventet rørende og virkelighetsnært.

Alle stemmene og alle replikkene er igjen delt inn i tre deler, alt i kronologisk rekkefølge. I begynnelsen møter vi ungguttene og deres familier før mønstringen. Den midtre og største delen er mens soldatene er til sjøs. Først stoltheten, troen på at de er med på noe stort og viktig. At de, nettopp de, er på verdens største og mektigste skip. Deretter kjedsomheten, ensomheten, savnet etter alt og alle der hjemme. Erkjennelsen av at det viktigste i tilværelsen er brev hjemmefra. Frustrasjon over det inaktive livet, all ventingen. Deretter all frykten for å dø. Frykten for å vite at alt er bortkastet, at alt er tapt. Krigen. Familien. Livet.

Den tredje delen var jeg ikke forberedt på. Ikke mentalt. Alle skjebnene gikk rett inn i hjertet.
Kvinnene som levde i sin egen krig mens mennene var ute på sjøen. Ingen av disse fikk noen fortjenestemedalje eller honnør. I stedet fikk de hjem en mann, en far, en sønn de ikke kjente igjen. Menn som resten av sine liv måtte leve med skyldfølelse, skam og evig angst.

Alle disse norske kvinnene, hvis eneste forbrytelse var å forelske seg i fienden. Vissheten om at ens barn finnes et sted i Norge. Ubehaget ved å vite at barnet umulig kan ha hatt det enkelt i oppveksten. Savnet etter en norsk kjæreste man må holde skjult for sin kone. En kone som ikke lenger er hva hun var.

All denne lengselen etter å møte andre overlevende. Snakke om tiden de hadde sammen, fordi ingen andre forstår. Dragningen mot Norge, gjenoppleve stedene. Kanskje til og med menneskene. Og kanskje nå med sin kone, for å forsøke å komme nærmere hverandre. Få det til å fungere.

Og det mest essensielle av alt. Fortvilelsen. Skammen. Skammen over å ha vært en del av Hitlers regelrette ondskap satt i system. Uten alle disse tjenerne, uten dem, ville det ikke vært mulig å gjennomføre.

De gjorde ingenting galt. De drepte ingen. De var bare unge gutter som utførte sine ordre. Likevel var de skyldige.

Akkurat som Bjarne, den unge nordmannen som resten av sitt liv aldri klarte å glemme de han ikke kunne redde.




Kilde: Leseeksemplar.

Se også: I Kåfjord finnes (Tirpitz Museum). Et lite hus fylt av bilder og minner fra skipet og nærområdet under 2. verdenskrig. Jeg var der selv i 2011.

14.11.14

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Tina Åmodt, journalist og litteraturkritiker, debuterte i høst med en roman spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.


Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt
Roman. Utgitt høsten 2014.

Et ungt kjærestepar flytter sammen i et lite hus midt i ingenting et sted i Finnmark. Det er møkkete, ekkelt og lukter gammel mann. Eli og Sara forsøker å finne seg til rette på det nye stedet. Mest av alt forsøker de å finne ut av seg selv og hverandre. Nytt sted, ny start.

Eli tar seg hyre på en nabos fiskesjekt, mens Sara blir sittende alene med alle minnene, alle mistankene og all mistroen. Så er det også Sara som forteller.

Sara, en ung kvinne sterkt preget av et tidligere forhold med en psykopatisk kjæreste. Hun tror aldri hun er bra nok, klarer aldri å stole på Eli, og hun har en urokkelig trang til kontroll. Foreldrene har stengt henne ute, og hennes nettverk består av forsvinnende få. Egentlig bare Eli. Eli, som hun ikke kan greie seg uten, selv om hun heller ikke greier seg sammen med.

Eli går fremdeles rundt med giftering etter et havarert ekteskap. - Jeg kan fjerne den om den plager deg, sier hun. Sara svarer ikke, og ringen blir værende. Akkurat som minnene etter hennes oppvekst hun aldri vil snakke om. Eli drikker for mye. Eli betaler spillegjelda til sin alkoholiserte mor. I skjul, selv om Sara vet.
«Når man sover, kobles man helt fra hverandre. Jeg bråvåkner før drømmen slår over i katastrofe. Jeg er alene i sengen. Rommet er kjølig, jeg stirrer forvirret på vekkerklokken. Det er midt på natten. Jeg setter meg opp, dynen sklir ned i fanget. Jeg roper etter henne. Stillheten er gjennomsiktig.»
Likevel er de to. Likevel er det noe som holder de to sammen. En tosomhet som er destruktiv i seg selv, men som ingen av de ønsker å gi slipp på.

Andre er det ikke plass til. De to, hver for seg og sammen, tar for stor plass til å inkludere andre. Vi møter en nabo, en fisker, en kusine og en kassadame. Det er alt. De slippes ikke inn i deres liv, men holdes strengt på avstand. Om de ikke kan stole på hverandre, hvordan kan de da stole på fremmede?

Både Sara og Eli bærer på opplevelser som preger dem selv og forholdet. De gjør ting, men ikke sammen. De snakker sammen, men har ingen dialog. Mangel på omsorg og intimitet blir erstattet med brutal og aggressiv sex. Begge gir, men ingen ønsker å ta imot. Disse sekvensene oppleves aldri som spekulative, men har en klar funksjon i romanen. - Dette kjærlighetsløse, men likevel intime. Denne krampeaktige nærheten som både tiltrekker og støter fra.
«Jeg legger meg ned igjen, biter meg på innsiden av kinnet når jeg etter en stund hører skrittene i trappen. Jeg ligger stille, kjeven er så spent. Et stort tre har vokst opp midt i rommet, greiner henger over dobbeltsengen, tunge av svarte frukter. Jeg åpner munnen for å si noe, men frukten faller inn i den. Snart har jeg munnen full av svart, råtnende frukt. Jeg kan nesten ikke puste, svelge unna.»
Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Eli vil ikke fortelle og Sara vil ikke spørre. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.
«Vinteren har trukket dypt ned i bakken. Vinden river opp ytterdøren om man ikke lukker den godt, veien viskes ut før brøytebilen etter noen timer skraper den fram igjen. Midt på dagen henger demringslyset som en kjølig dis over jordene.»
Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.




Kilde: Lena fra (Bokmerker.org) skrev et fint innlegg om boken og jeg fattet umiddelbart interesse. Veien til forlaget var kort og leseeksemplar ble sendt sporenstreks.
Andre bloggere: Lena fra (LesMye) publiserte sin omtale akkurat nøyaktig presis samme dag som meg. Og gjett hva? Også hun anbefaler romanen!



11.11.14

Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo

Nydelig ungdomsroman om forelskelse og kjærlighetssorg, vennskap og foreldre som ikke forstår noen verdens ting. Og om å være 15 år og verken barn eller voksen. 15 år og en verden full av valg som alle gir konsekvenser. En bok å bli rørt, trist og glad av.



Og hjertet mitt bare, av Elen Betanzo
Ungdomsroman. Utgitt i 2014.

Det er sommerferie og Emma ligger febersyk hjemme på sofaen. Moren må på jobb, og ber venninnen Rita sjekke om datteren. I stedet kommer Hester inn døra. Kjekke, litt voksne, halvt amerikanske Hester. Ritas sønn, hvis navn er omtrent det mest håpløse du kan hete på norsk.

Emma blir om mulig enda varmere. Brennende het av spenning og forelskelse. Og Hester kommer tilbake. Igjen og igjen. Holder hånda hennes. Stryker på henne. Kysser henne.
«Jeg smyger hånda mi mot hans. Fingrene møtes så vidt. Den ene fingeren til Hester vikler seg rundt tommelen min, det er det eneste jeg kjenner. Han begynner å tegne mønstre på innsiden av hånda mi. Jeg sukker, jeg kan ikke hjelpe for det. Han ser på meg og ler. «Skal jeg stoppe?» Jeg rister på hodet, det er ingen som har tegnet mønstre i hånda mi før, jeg vil bare at det skal vare og vare. Og Hester begynner å tegne oppover armen min, på undersiden, der huden er aller tynnest. Jeg får frysninger. Verdens beste frysninger.»
Selv om det ikke varer. Når sommerferien er over reiser han til faren sin. Helt til USA.

Emma er i sorg og vet ikke helt hvordan hun skal takle det. Hester skriver og skriver, men selv får hun ikke ut et eneste ord. I stedet for drar hun på fester, kikker på de eldre gutta og drømmer om at en av de kan redde henne ut av tristheten.

Jeg dukket tilbake rett inn i tenårene. - Fullstendig bergtatt av den ytterst søte, men likevel realistiske historien om en 15-åring sin famlende jakt etter lykke. Det handler om vennskap som seirer, om utnyttelse som knuser og en trassig stolthet som overvinner alt. Det handler om valg man må ta, at noen valg viser seg å være feil, men at man kan reise seg opp igjen. Selv om noen skriver HORE på skoleveska og alle ler bak ryggen din.

For når Hester drar blir savnet for stort til å håndteres. Emma trenger å forelske seg på nytt, i en eller annen, og det så fort som mulig. Når 18 år gamle Henning smiler til henne på en fest, er målet klart. Tenk om Henning kan gi henne like varme følelser som Hester en gang gjorde. Henning gir henne følelser. Masse følelser.

Og skam. En skam hun nekter å ta innover seg. Eller, i hvert fall vil hun ikke vise det. Ikke tale om. Selv ikke når venninnene distanserer seg, når foreldrene blir engstelige, og når de andre guttene gir henne en oppmerksomhet hun slettes ikke er komfortabel med.
«Jeg kan ikke se på mor, jeg ønsker meg langt bort fra henne, jeg vil ut i havet, helt ned i det mørkeblå. Jeg ser meg selv dra nedover mot sandbunnen, kjenner at jeg blir kald helt inn til beinet. Jeg kan bli der nede og aldri komme opp igjen. «Jeg savner latteren din, hvor er den blitt av? Spør mor.»
Lille, store Emma. Ikke barn, ikke voksen. Emma, som bare vil bli sett, være ettertraktet, være pen. Akkurat som Hesten syns hun er. Hester, som kjører rundt med egen bil på highwayen og kanskje holder hånda til smellvakre Sharon.

Det er en litt lavmælt historie som fortelles, alt med hjertet utapå. Søkende, famlende, sårbart og samtidig stolt. En lettlest roman med korte kapitler og tidvis nydelige passasjer. Anbefales hjertelig til alle tenåringsjenter og mødrene deres.

Jeg leste og leste, og hjertet mitt bare…




Kilde: Leseeksemplar. Tilsendt uoppfordret fra forlaget.
Forresten: Boken er nominert til (Uprisen), ungdommenes egen bokpris.