22.6.16

Pausepetanque



For tiden opptatt med å spille og arrangere
Norgesmesterskapet i Petanque

Frem til neste innlegg kan dere nyte glimt fra fjorårets NM, og/eller lese dere opp på vår fantastiske sport/hobby/idrett på petanque.no.

Spent hilsen,

21.6.16

Slektshistorie: Anmeldt til fogden

leiermål

(av eldre dansk leger, 'leie, samleie'), eldre navn på samleie utenfor ekteskap. Mann som besvangret tre kvinner uten å gifte seg med noen av dem, eller kvinne som på samme måte lot seg besvangre av tre menn, ble etter straffeloven av 20. aug. 1842 straffet med fengsel for såkalt kvalifisert leiermål.
- Store norske leksikon
Seksuell samkvem hørte definitivt ekteskapet til. Løssluppenhet hørte ikke til i det norske samfunn og kunne bli straffet både med bøter, fengsel – og barn.

Hvermannsen var pliktig å anmelde usømmelige forhold, lensmannen måtte varsles i tillegg til presten. Lensmannen brakte de grusomme nyheter videre til påtalemakten: futen. Samleie utenfor ekteskap var grovt brudd på så vel verdslige som kirkelige regler. De syndefulle måtte dermed bøte på skadene til begge parter. Først bekjenne sine synder og be om forlatelse, deretter betale sin bot eller sone sin straff.

I hvert fall om man ikke en gang var forlovet.

Og som så ofte ellers, de største taperne var de som hadde lite å rutte med fra før. Mang en tjenestepike ble utnyttet, og så fikk også tjenestestanden gjerne de hardeste straffene. Hadde man riksdaler i pengekisten og velholdte hus slapp man som regel unna.

Denne kriminaliseringen var særegent for de nordiske landene. I europeiske, katolske land ble seksuell omgang uten å være gift følgelig regnet som synd, men utøverne fikk ingen straff utenom det som skulle møte de ved perleporten. Skjønt, samfunnet gjorde hva de kunne for å skremme unge kvinner fra å bevege seg fra madonna til hore.

Av de mindre alvorlige forbrytelsene, straffet med bøter, var simpelt leiermål, altså samleie mellom to ugifte. Jomfrukrenkelse var eget begrep, og menn som lovte gull og grønne skoger uten å etterleve dette, kunne risikere straff om den krenkede ble med barn. Heller ikke nygifte hvor kona fødte tidligere enn sju måneder etter bryllupet ble sett blidt på.

Så kom de virkelig fæle forbrytelsene. Hor, altså seksuell omgang mellom en gift og en ugift, eventuelt enda verre der begge var gifte på hver sin kant, ble nevnt i samme oppramsing som innavl, incest og homoseksualitet.

Ingen spurte om begge parter var villige.

I kriminalloven av 1842 ble seksualloven korrigert i en form som overlevde århundreskiftet med to år. Den laveste dom-fellingen inntrådte om man fikk barn med tre forskjellige personer uten å være forlovet eller gift med noen av de. Her fikk menn og kvinner lik straff.

Den vanligste dommen innebar åtte dager på vann og brød.

Trolig ble det også straffen til min bestefars halvbrors mor. Min oldefars første barn, født utenfor ekteskap, kom til verden som sin mors fjerde barn. De to midterste i barneflokken hadde samme far, og dermed ble Oldefar den tredje barnefaren. I guttens dåpsoppføring noterer presten flittig:
Anmeldt af moderen. Hendes 4de leiermaal med forskjellige, hans første. Anmeldt for fogden 12/5-93.

Etter 1842 ble altså ingen straffet etter første leiermaal utenfor ekteskap. Først i 1902 ble også tredje leiermaal avkriminalisert.

I alle fall ikke etter loven. Mine tippoldemødre og oldemødre slapp unna med skammen.

19.6.16

Slektshistorie: The American Dream

Min bestefars søsken - Pappa - Meg

I tretten år var det i USA forbudt å omsette, transportere og produsere alkohol. 16. januar 1920 ble den såkalte forbudstiden innført, etter langvarig press fra den religiøse avholdsbevegelsen. Ikke det at alkohol ikke ble nytt eller misbrukt i denne tiden. Slettes ikke.

Det fantes smutthull. Hemmelige bryggerier og destillerier ble opprettet og blanketter for resept på alkohol for medisinsk bruk ble misbrukt i det vide og brede. Undergrunnsproduksjonen blomstret, og kriminelle tjente seg søkkrike på strengt forbudt omsetning.

En av de største var Al Capone. To av de litt mindre kjente var to unge herremenn fra Norge.

Bestefars bror Harald, eller Harold som han etterhvert skrev seg som.

Ryktene om kameratenes smuglervirksomhet er neppe særlig overdrevne. Akkurat hva dette bestod av er langt fra dokumentert, men at de bedrev noe lyssky forretninger i forbudstiden er hevet over enhver tvil.

Forbudet ble etter mangeårig misnøye vedtatt opphevet i 1933. De to nordmennene var raskt ute med å fortsette sin virksomhet, nå gjennom lovlige virkemidler.

Allerede i 1933, samme år som den forhatte epoken endte, startet Regal Products Company opp sin ølproduksjon. Bryggeriet ble drevet i to år før det endret navn til Regal Amber Brewing Company. I 1954 var det duket for nok en navneendring, denne gang til Regal Pale Brewing Company, før dørene ble stengt i 1960.

Det store antallet bryggerier og de forholdsvis korte periodene før navneendring, har ført til at bryggeriets flasker, bokser og reklamemateriell har relativt stor samleverdi den dag i dag. Et lite google-søk gir et fint bilde av min slekts amerikanske drøm.

Etterkommerne etter min farfars bror og svoger kan enda den dag i dag prise seg lykkelig over sine forfedres mangel på lovfestet moral.

Bestefars søster Bibbi og hennes mann Edvard.

San Francisco opplevde på denne tiden en stor ølproduksjon: hele 83 bryggerier var i drift. På tampen av 1936 ble for øvrig Regal Amber listet som det syvende største bryggeriet i hele California.

Tenk på det. Ølbryggeriet med mine gammelonkler i bresjen! 




Les også: (Mulighetenes land)

17.6.16

Slektshistorie: Røsslyng

Tippoldeforeldre - Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Mine tippoldeforeldre hadde ikke så mye penger og rikdom, det var kummerlige kår der borte på Aulsetten. Deres seks døtre kom seg likevel opp og frem her i livet.

Alle seks utviklet sterke personligheter, akkurat som sin mor. Så var det også tippoldemor som med kustus og intelligens innprentet dem både viljestyrke og overlevelsesinstinkt. De skulle ut i verden, de seks. Oppleve, erfare, tilegne seg.

Den tid tør komme, at man ser
mer på hoveder end på kjøn,
mer på dyktighet end på navne.

Ludvig Holberg

Alle, kanskje utenom Oldemors to år eldre søster. Hun vokste opp som pleiebarn, ble værende i bygda og døde allerede som 47-åring. Hvor lenge hun bodde hjemmefra vet jeg ikke, heller ikke om det bare var henne som ble satt bort, eller om det gikk etter tur og orden.


Eldstejenta flyttet til en helt annen del av Norge. Hun giftet seg med en mann med utdanning, og han jobbet seg godt opp ved bygdas nye kraftverk. Min oldemor fulgte etter i håp om å følge i hennes fotspor, men valgte feil mann. Det gikk bra med henne likevel. Oldefar ektet henne og tok til seg hennes sønn som sin egen. Snart fikk de også tre døtre sammen.

To andre ble lærerinner. Ingen av de giftet seg, ei heller fikk de barn, men begge skinte for seg selv med all sin kunnskap og autoritet.

Det skulle bli den siste i rekken som tok seg av farsgarden da foreldrene ble for gamle til å ta seg av hus og fjøsstell. Men gårdsdriften ga ikke nok inntekter, og mannen måtte i tillegg arbeide som postmann. Han engasjerte seg i både menighetsarbeid og politikk, og min gammeltante var ikke dårligere. Hun satt i kommunestyret og var medlem av herredsstyret, attpåtil formann i sjømannsmisjonsforeningen. Mest kjent i slekten er hun likevel kanskje for sine dikt. Noen av disse er også samlet mellom to permer.
Røsslyng 
Lågmælt og smålåten smyg han seg fram
Den blømande lyng
Kryp over gråberg og kollar og kam
Medan haustvinden syng
Breier sitt teppe av raudlilla flor
Frå høghei til hav
Takk røsslyng, du blome av blomar her nord
For gåva du gav
 
Når skrede og flaumvatn sårmerke grov
I brattheng og li
Smaug du deg fram og lyngkåpa vov
Av livståga di
Og bøtte på skaden med varsemd og mot
Så verkande sår
Vart gøymt under blømande lyngteppebot
Der livsvona rår
 
Du røsslyng, så hardfør, så finsleg og stri
Du læra meg må
Å grøde dei sår som livet kan gi
Med blomar og så
Der grunnen er skrinn etter skakende flaum
Og nøra ei glo
Der frosten har herja kvar vaknande draum
I livsunge blod
Ragna Slethei

Ja visst, hadde jentungene fra fattigslige kår på Aulset kommet seg opp og frem her i livet.

15.6.16

I morgen vi ler, av Namra Saleem

Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til. 


I morgen vi ler, av Namra Saleem
Norsk. Utgitt i 2016. Debutant.

Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet. 

Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?

Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.

Det meste annet av handling er holdt til et minimum. Hun utsetter stadig dette ubehagelige møtet, den unge kvinnen. Så der hvor handling mangler, serveres vi stadige erindringer tilbake til oppveksten og tidlig voksenliv. Vi følger henne fra flyttingen til Oslo, til ungdomsskolelivet, til festene, vennene og kjæresten. Stadig lager hun innslag til sin videodagbok, et prosjekt som skal synliggjøre dilemmaer barn av innvandrere opplever Dette med å ikke helt passe inn noe sted, all hemmelighetskremmeriet, alle kvalene. 

Dramaturgisk er handlingsforløpet, hennes reise hjem, både effektfullt og spennende. Jeg følte med henne, hjertet banket på hennes vegne. Skjønt, jeg fikk som leser ikke all verdens hjelp av de skrevne ord.

Tekstmessig er det like fullt interessant hvordan hun, formodentlig bevisst, unngår nesten alt av beskrivelser. Blottet for særlig handling fungerer det på sitt vis, selv om språket dessverre ikke følger opp. Det blir enkelt som på barnlig vis. Uten å mene å være for krass forekommer romanen meg mer som en skolestil: En rekke punkter er skriblet ned i et utkast, og stilen utformes ut i fra denne. 

Show, dont tell er en kunst. Tilbakeblikkene blir en evig fortelling. Vi leser, men lever oss ikke inn i historiene. 

Mest kritikkverdig er innslagene med videodagbok. Forskjellen fra øvrig tekst er forsvinnende liten, med unntak av at det faktum at videodagbok-kapitlene er i jeg-form. Noen få forsøk på mer muntlig sjargong ødelegges av sjenerende skriftlig korrekt språk. Jeg beklager å si det, men videoinnslagene fungerte bare ikke. Rett og slett.

Ikke for det, jeg vil nødig kritisere for mye. Selv om jeg ikke syns romanen er god nok, er den likevel viktig nok til å få oppmerksomhet. Forfatterens idé er applausverdig, og med mer konsulenthjelp ville utfallet blitt kvalitetsmessig bedre.

For stemmen hennes er viktig. Budskapet. Jeg håper hun har mer å fortelle.




Les også: Jeg har tidligere omtalt følgende romaner med beslektet tema (Desiland, av Mala Naveen), (Tett inntil dagene, av Mustafa Can) og (Svenhammeds journaler, av Zulmir Becevic)

Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Assad Nasir)