14.2.17

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

La meg slå et slag for novellekunsten. Konseptet er som skapt for folket. Det passer for alle, det være seg de lesevante eller de som knapt nok rører en bok. For alle som ikke orker bruke mye tid på bøker og for alle som stadig har knapt med tid. Og samtidig de som har et hav av tid: Noveller må leses i sammenheng og grunnes over. Enkeltvis og samlet. 

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola
Novellesamling. Utgitt i 2017. Norsk.

Og la meg slå et slag også for akkurat denne novellesamlingen. Det er noe befriende over Arvolas språk. Det er forståelig og enkelt, rett frem og folkelig. Det flyter fint, du kjenner deg igjen i settingen. Det beste er likevel det tilgjengelige budskapet, dette lille ekstra som gir leseopplevelsen mening.

Jeg vet hva du driver med består av ni noveller hvor vi møter nordmenn, unge som eldre, med ulik livserfaring og posisjon i det norske samfunnet. Ikke alle treffer like godt, det skal sies. Kvaliteten på historiene er litt for ujevn, men sammen utgjør de en tankevekkende og interessant helhet jeg gjerne anbefaler videre.

Det handler om Norge i dag. Et land, et folk, som holder på en fasade som stadig oftere slår sprekker. Akkurat som fugleburet på omslagbildet. Øyensynlig er det et tiltalende omslag, fargen er rosa og illustrasjonen viser et fuglebur. Luken er åpen, fuglen har fløyet. Frihet og lykke, vil du kanskje si. – Men se nøyere. Se bunnen som har sprukket, og korset på toppen, vil ikke det gi assosiasjoner til en gravplass? Et lite minnesmerke med en dyp og hul bunn. Jeg så det ikke selv, ikke før jeg hadde lest boken. På samme vis lot jeg meg også fortrylle av inngraveringen i permen. Sort perm, med et vell av grener, små, tynne som strekker seg ut. Grener, akkurat som sprekkene i fugleburet. Og igjen dette lille korset, den lille detaljen som fører med seg et snev av tvil, en liten uhygge, og endrer inntrykket. 

- Så gjennomført er det faktisk. Hemmeligheten ligger i detaljene.

Riktignok ser man ikke alt med en gang. Det tar litt tid, du bruker noen sider på å forstå. Du ser tidlig det er noe som skurrer, men du vil helst tro godt likevel. Akkurat som du helst vil tro godt om naboen. Mannen i gata. Nordmenn. Oss privilegerte norske kvinner og menn som har det så inderlig godt med alle oljepengene våre. Vi som lever i fred.

Arvola viser oss noe annet. Fasaden er for lengst sprukket.

I novellene møter vi mannen og kvinnen på gata, hvordan de egentlig er. Deres usympatiske trekk, kulden, streifet av ondskap. Det unevnelige vi ikke tør vise til noen. Vi møter ungen som river en vinge av fuglen han holder i hånden. Vi møter den omsorgsfulle barnehageansatte som i et anfall av innestengt raseri forteller barna hva som skjer etter døden. Hva som egentlig skjer. Vi møter han som river ned et sandslott og spytter ned i restene. Og vi møter den kjærlige partneren som publiserer de mest ondskapsfulle kommentarer, trygt skjult bak en pc-skjerm.

De er oss. 

Oss. De kalde. De tause. De som ser en annen vei når urett begås. De som ikke sier imot. Og av og til, ubehagelig ofte, de som skjuler sitt egentlige jeg.

I samlingens siste novelle eskalerer det fullstendig. Aktualisert gjennom flyktningkrisen gjengis høyst reelle nettkommentarer som man ikke forstår noen kan tenke eller aller minst publisere. Det hele gjennomsyres av et hat vi har vanskelig for å fatte at noe menneske, noe normalt menneske, kan kjenne. Det er såpass ubehagelig lese, å innse, at du føler deg kvalm lenge etterpå. Du har lest kommentarene selv. I forgårs. I går. I dag. Du kommer til å lese de samme på nytt i morgen. 

Facebook avslører deres navn og bosted. Det er alltid noen som trykker liker eller kaster seg på med ord som vitner om et like forkastelig menneskesyn. På profilbildet poserer de med barn eller barnebarn. Mannen eller kvinnen i gata. – Og de er ubehagelig mange.

Vi, resten, sitter stille og godtar kulden som siger inn over landet. Vi, den tause majoriteten, er deres støtteapparat.

Det er på tide å kjempe imot.





Les også: Min omtale av Arvolas novelledebut (Det går ikke over).
Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: Bokbloggeren Anita har skrevet mer utfyllende om novellesamlingen i (dette innlegget). Også Leserommet har (skrevet om boken).

12.2.17

Det er Ales | Det Norske Teatret

Torsdag kveld tok jeg med meg en håndfull kolleger til Det Norske Teater. Anledningen var dramatiseringen av Jon Fosses Det er Ales, en roman jeg nylig har lest og blogget om. Historien gjorde veldig inntrykk, dette kunne jeg bare ikke gå glipp av, snørr og tårer og mektig ettertanke. – Dessuten sårt trengte kulturkjerringpoeng.

I vår lille gjeng var jeg den eneste som hadde lest boken. Jeg fortalte litt forsiktig om hardt liv ved fjorden, venting, savn og sorg. Om generasjoner som følger hverandre. Om gjentakelser, både i tid, ord og hendelser. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Regissør og visuelt konsept: Gianluca Iumiento
Dramaturgi: Maria Sand
I rollene: Maria Sand (ung Signe), Elisabeth Sand (eldre Signe) og Oddbjørn Thue (Asle)

Hadde jeg drukket kaffe på dette tidspunktet ville jeg satt den i halsen.

Tenk deg. En splitter naken mann sprader rundt på en godt opplyst scene, en intimscene i ordets rette forstand, i Adams drakt. Kliss naken, altså. Han står bredbeint og gliser til publikum. Publikum ser ned. Rundt og rundt på scenen sprader han mens han skrur på fire neonlys. 

Heimen. Fjellet. Fjorden. Himmelen.

Disse få minuttene fortoner seg som en evighet mens jeg engster meg over hva jeg egentlig har tatt med kollegene mine ut på.

Han går av. Tar på klær. Inn på scenen kommer en kvinne bærende på et Lundby dukkehus. Mine kolleger er trolig fremdeles skeptiske, men jeg, jeg som kjenner historien, forstår at nå, nå kan det starte.

- Hei, sier hun. - Hei, hei, hei, og hun gir seg ikke før publikum hilser tilbake. Jeg er taus og urørlig, dette vil jeg ikke være med på, jeg vil gråte, ikke le, kom igjen, la det være som i boken. Tenker jeg, tenkte jeg.

Det er den eldre Signe som står der. Hun setter fra seg dukkehuset og begynner å skissere opp settingen. Anetavlen på veggen bak. Heimen og menneskene som lever der. Inn på scenen, fra publikum, kommer den yngre Signe inn. Fester tapebiter for å illustrere storevegen og litlevegen nedenfor huset. Brygga settes ved Fjorden. Naustet antydes. Fjellet er i form av et neonskilt som lyser, men samtidig sperrer for sola fra Himmelen. Plystrer inn fuglekvitter på en lydopptaker. Asle kommer inn, han som tidligere var naken, blåser inn i sin mikrofon, lager vind og uvær. Der er Signe, sier den eldre Signe og holder frem en liten tredukke. Der er Signe, sier den yngre Signe og holder frem en annen tredukke. Setter den ved siden av Signe i dukkehuset. Og der, der er Ales.

Neonskiltet lyser. Heimen.

Jeg har gåsehud fra topp til tå. Mine kolleger smiler usikkert. Spredte fnis blant øvrig publikum. - Hvordan kan dere le, tenker jeg, tenkte jeg. - Fortellingen er vondt og sorgfylt, det er ingenting å le av, fortell, fortell videre.

Og de forteller. Det er unge Signe og Asle som snakker, sier hun, sier han, mens den eldre Signe sitter på en benk og observerer med sorgfylt blikk. Og akkurat som i boken snakker de om ingenting og likevel om alt. Signe som ikke klarer å trenge inn, Asle som ikke forstår hvorfor hun ikke forstår. Signe som vil ha nærhet, Asle som har nok slik det er. Mens han går ut i stormen, ut til havet, ut til intet, kler hun seg naken, hun er desperat, hun trenger ham, gir alt, men likevel går han ut. - I’d rather be lonesome synger hun, og trykker på repeat. Igjen og igjen, akkurat som i boken. Alle disse gjentakelsene, understrekingen av ensomheten og fortvilelsen. 

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Den unge Signe danser til hun nesten stuper. En vill, kaotisk dans full av fortvilelse. Asle går og går på tredemøllen. Den eldre Signe spruter vann på ham, holder en vifte mot ham. Rekvisittene, aktivt tatt i bruk av skuespillerne, drukner i resultatet. Asle ER i stormen. Asle ER i båten. Signe ER i huset, i Heimen. Selv om hun lener seg mot et neonskilt, selv om hun bare er som en tredukke i dukkehuset. 

Den unge Signe står ved bryggekanten, regnet pisker henne i ansiktet, vinden blåser henne nesten over ende. Vi ser knapt nok viften og sprutflasken. 

Det er gått en time siden jeg lot meg forstyrre av de unges treningsbukser med tre striper. Like lenge har jeg godtatt at Asles lue er rød. For genseren, den gode varme genseren Signe en gang strikket til ham, er like svart som i boken. Like svart som Asles sinn, like svart som sorgen.

Og like svart som genseren den eldre Signe nå knuger inntil seg, der hun sitter på benken og venter.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år. Hun snakker inn i mikrofonen, trykker repeat, spiller ordene sine igjen og igjen. Akkurat slik hun har tenkt det samme tankene igjen og igjen i alle disse årene.

Der, midt i dramatikken, reddes Kristoffer opp av vannet. Og der, like etter, ser Kristoffer sin kone bære Asle, sju år gamle Asle, han som vår Asle er kalt opp etter, opp fra vannet. Armene henger rett ned. Hodet henger rett ned. Der Kristoffer overlever, dør Asle. Og Asle, Signes Asle, publikums Asle, er borte. Bare borte.

Neonskiltene blinker urolig. Fjorden. Himmelen. Annenhver gang og samtidig.

Nå løper unge Signe og eldre Signe på tredemøllen, desperate og fortvilede, kan de bare se på dramatikken ved fjæresteinene. Det er ingenting de kan gjøre, de bare løper og løper. Støyen overdøver ordene, men jeg vet jo. Jeg kjenner historien. Asle er nå Kristoffer. Den usigelige tunge Kristoffer som selv en gang ble reddet. Kristoffer som bygde båten hans sønn lekte med da bølgene tok ham. Vesle gutten på sin egen sjuårsdag.

Ales, gamle Ales, tippoldemora, går rundt i huset og ser på. Følger med. Slik er det, sånn er det, han har det godt hos Gud, den vetle guten. Det kommer ikke noe godt ut av å sørge, sier hun. Signe, ikke den unge, ikke den eldre, vet ikke om hun kan gå inn, inn i sitt eget hjem. Det er fullt, dukkehuset er fullt, Heimen er full. Alle generasjonene som følger hverandre, som er der på samme tid og samtidig ikke. Akkurat som den unge Signe ser den eldre Signe, og den eldre Signe ser den unge Signe.

Akkurat som Asle ser bålet. Signe ser bålet ute i havet. Asle ser bålet ved naustet. Signe er redd, Asle forvirret og engstelig. 
- Forstod dere noe av bålsymbolikken egentlig, spurte jeg.
- Nei, kanskje ikke helt.
Les boken, fortsatte jeg. Da vil dere forstå. Da vil dere forstå all symbolikken, forstå alle gjentakelsene, kjenne vinden, regnet, tungsinnet. Dere vil kjenne gåsehuden som jeg kjente under forestillingen. Gåsehuden som eskalerte i sluttminuttene. 

Den eldre Signe sitter ved sin post. Ensom og sørgende. Utilnærmelig, lukket, tung. Neonskiltene lyser, blafrer og blir borte, mens anetavlen er eneste som lyser opp scenen. Igjen og igjen, messes ordene som tidligere ble spilt inn på lydopptakeren.

Neonlysene har sluttet å lyse. Det er bekmørkt.

Året er 2002. Det er gått 23 år siden Asle forsvant der ute på havet. Hun har ventet i tjuetre år.

Foto: Dag Jensen, detnorsketeatret.no
Slik var det, slik oppfattet jeg forestillingen. 

Jeg var spent på hvordan man ville løse Fosses hang til gjentakelser som understreking av stemningen. Jeg var urolig for hvordan man ville løse alle hendelsene og menneskene gjennom tid som går inn i hverandre. Tre personer agerte både som skuespillere og scenearbeidere. De tok aktivt i bruk enkle rekvisita som lydopptakere, kasser med hjul og en tredemølle. Neonlys, dukkehus og tapebånd illustrerte steder. Det var annerledes enn hva jeg hadde forventet, men det fungerte. Gåsehuden ploppet frem. Tårene truet i øyekroken. Jeg lot meg tidvis rive med, jeg lot meg stadig berøre.

Men mest av alt lot jeg meg fascinere av dramatiseringen. Effektene, skuespillernes følelsesregister. Den ville dansen. Asles båtferd inn i tåkehavet. Vinden. Ja, for et fint grep, dette med vannet og viften. Vi var jo der, midt i stormen. Og lydopptakeren, så enkelt, så velfungerende. De evige gjentakelsene som understreket. Jeg har skrevet det før, har lyst til å skrive det igjen. 

Skjønt, henvendelsene til publikum kunne jeg vært foruten. Nakenheten i begynnelsen. Den kaotiske løpingen synkront med drukningsulykken. Jeg savnet et bål, eller illusjonene av det, blafringen fra ovnen til Signe var jo så fint antydet. Noe inkonsekvent bruk av nynorsk forstyrret litt, unnskyld, jeg er kresen. Og disse buksene, kunne dere ikke valgt andre bukser …?

- Det var interessant, spennende, mye å tenke over, sa mine kolleger. - Vi skjønte ikke alt, det skal innrømmes, sa de. 

- Les boken, insisterte jeg. Igjen og igjen. For det var, det er, stadig Jon Fosses fortelling som ga, som gir, meg den følelsesmessige reaksjonen. Den slipper ikke taket, jeg tillater det ikke. - Les boken.





Vil du se? Forestillingen spilles noen få uker til, frem til begynnelsen av mars. Se teatrets (egne nettsider) for program.

Les også: Min opplevelse av teaterforestillingen (Fugletribunalet), også det på Det Norske Teatret. Omtale av Jon Fosses roman Det er Ales finner du (her). Sjekk også (denne lenken) for flere begeistrede Fosse-innlegg.

Og bare så det er sagt: Billetter er kjøpt og betalt fra egen lomme. 


#deterales #detnorsketeatret

10.2.17

Slektshistorie: Til minne om Martha, Marits datter (1854-1893)

Min tippoldemor gikk over fjellene, til fjorden for å skape seg et bedre liv. Som tjenestepike ble hun med barn, men bonden Peder ville ikke ekte henne. Min oldefar ble født som sønn av sin far. Marit ble likevel boende på gården, men ble aldri nevnt i familiesammenheng. Ikke før min bestefar som godt voksen fikk vite hvem hans bestemor var.

Les også: (Den lange ferden)

Kanskje hadde tippoldefar Peder sine grunner, men det føles fortsatt trist med Marits skjebne. Lite visste jeg at det skjulte seg en større tragedie i hennes liv. Vi måtte langt ut på 2000-tallet før etterkommerne tenkte tanken på å sjekke i kirkeboken.

I min oldefars dåpsoppføring står det med sirlig skrift at dette var hans mors andre leiermaal. Marit hadde et barn fra før. 


Det forekom meg som å lete etter nåla i høystakken. Marits ferd over fjellet har vært vanskelig å nøste opp i, ikke minst hvor hun egentlig kom ifra. Jeg saumfarte mange kirkebøker, men sannheten var nærmere enn jeg hadde tenkt. Funnet satte meg helt ut. Jeg opplevde en tristhet som vanskelig lar seg beskrive.

Jeg måtte vente en dag for å summe meg. Sjekke dokumenter, være helt sikker. Så ringte jeg pappa for å fortelle at jeg hadde funnet en godt skjult familiehemmelighet. 
- Hei Pappa! Jeg har funnet din bestefars søsken! Han hadde en søster!
- Nei. Han var enebarn.
- Nei, Pappa. I hans dåpsoppføring står det at han var morens andre leiermål. Marit hadde et barn fra før.
- Helt utrolig! Er det noen etterkommere? Så artig!
- Ja. Jo. Men det er en veldig trist historie.
Og slik går den.

Marit fødte sin førstefødte, en datter, i september 1854. Hun var 25 år og tjenestepike på Peders farsgård. – Men det var ikke Peder som var faren. Det vesle barnet ble døpt en måned senere og fikk navnet Martha Larsdatter. Far var sønn av Halvor, bror av Peder. Marit ble altså først svanger med husbondens yngste sønn. Noen år senere ble hun svanger med enda en av husbondens sønner, sitt førstefødte barns fars bror. 

Ingen av de to brødrene hadde skamvett til å gifte seg med henne. 

Peders bror Lars, Marthas far, giftet seg året etter og tok over sin kones farsgård noen kilometer nord i bygda. Marit ble værende på sin post, og vesle Martha finner vi igjen i registrene først 12 år senere. Tolvåringen Martha bor på en husmannsplass tilknyttet gården. Omgitt av myr forsøker husmannen og hans kone å mette alle sine barn. Martha er eldst og har trolig nok å stri med. Året er 1865 og Marit skal ha barn på nytt, han som senere blir min oldefar. 

Og det fortsetter. I folketellingen for 1875, ti år senere, finner vi Martha igjen. Nå som pasient på Reknes Hospital i Molde. Martha er leprapasient. Fattiglem. Spedalsk. Knappe tjue år, utstøtt og bortgjemt. Ti år senere er hun stadig på hospitalet. Først 16. juni 1893, 38 år gammel, får hun slippe.


Ugift. Barnløs. Forkrøplet. Forlatt. Død.

Det minste jeg kan gjøre er å hedre henne med egen artikkel, med egen tittel. Ikke som Martha Larsdatter, men som Martha, datter av Marit.



Les også: (Min spedalske tippoldefar). Kanskje er det en slags skjebnens ironi, Kanskje er det uhyggelig uforklarlig. Faktum er at Peder, min tippoldefar, Marthas brors far, døde som spedalsk litt over ett år tidligere. 

8.2.17

Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng

"Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere. Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening. Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid."

Disse ordene skrev jeg for to år siden etter å ha lest Cecilie Cottis Østrengs Mingvasevann. Jeg strevde med ordene, forsøkte forstå, finne mening. Kanskje jeg ila ordene hennes en annen mening enn hun forsøkte å gi sine lesere. Kanskje leste jeg feil, kanskje var det slik det skulle være. Det eneste jeg var sikker på var at diktene pirret nysgjerrigheten min, jeg ville lese mer.

Jeg vegrer meg ofte for å lese lyrikk. Jeg er engstelig for å ikke helt forstå, gjøre meg bort, ødelegge budskapet. Samtidig er det mye av grunnen til at lyrikk gir meg så mye. Jeg finner stor glede i å lese noe som krever litt ekstra av leseren. Det gir meg mulighet til å filosofere videre. Gi ordene min forståelse. 

Det tok meg altså to år før jeg klarte å forsøke meg på debutboken hennes. Boken med den rare tittelen.


Om hvor langt det er til Ullern, av Cecilie Cottis Østreng
Lyrikk. Utgitt i 2014.

"Det begynte som et sted, men etter hvert ble Ullern et mål på avstand; et bilde på det som er uoppnåelig, det som er vanskelig, men som man kjemper for å nå fram til, enten det er et menneske, en tilstand eller en situasjon", forklarer Østreng i et intervju med NRK.

Og selv om det er litt svevende først, får leseren snart det hele servert på gullfat, i klartekst. Det som i begynnelsen fortoner seg som litt trist, blir brått brutalt, rått, attpåtil nokså ekkelt. 

Østreng lar oss komme inn i sinnet til den andre kvinnen. Hun som lever på vent, som vet hun burde bryte ut, men som ikke vil, evner eller klarer. Dette forholdet hun er i er usunt, det er hemmelig og kan aldri bli gjensidig. Likevel er hun avhengig av han, både kroppslig og følelsesmessig. Og like usunt som det er relasjonsmessig, er det også fysisk. Slik fortoner det seg i alle fall for utenforstående, for den gjengse mann eller kvinne. Kanskje er sadomasochismen symbol på hennes behov for å straffe seg selv. Forakt for å ikke klare å fungere som A4-mennesket samfunnet forventer. Kanskje er det nettopp dette hun ønsker, men som hun ikke kan leve ut i annet enn et forbudt forhold. 

For det handler om ekstase på den ene siden, sorg på den andre. Begjær og fortvilelse. Og mest av alt: Alt man ikke kan snakke om med andre. Fortielser, hemmelighold, behov og lengsler samfunnet ikke kan akseptere. Det handler om å leve på siden av samfunnet, å late som, og samtidig sørge over å ikke være med. 
Vi
har ikke plass
til avstand
mellom oss
Hun har ham, og samtidig ikke. Alt er på hans premisser, når han har tid. Han ønsker, hun lystrer. Det er ikke noe hun heller vil, samtidig som hun også ønsker å forlate ham. Hun forstår at det ikke er liv laga, det er ingen fremtid, men hun makter ikke å være den som drar. I stedet for er hun den som blir forlatt.

Hun tviholder på tosomheten. Stenger ute ensomheten, eller kanskje understreker den. 

- Det gjør ikke så mye. Hun har jo uansett ikke noen gang hatt ham. Ikke egentlig. Så ensomt er det. Så ulovlig. Hun bryter grenser, både andres og egne. Hennes styrke er også hennes svakhet. Og det er ingen hun kan betro seg til. Hun ligger ensom i natten og savner. 
Legger meg på din side, bytter mellom fravær
Hvisker fra den ene til den andre; Jeg skal holde
Om deg, holde deg om meg om deg
Det ufattelige, i å holde formasjonen alene
Moren ringer og spør hvordan det står til. Hun svarer joda, som det pleier. Mer kan hun ikke si, hun må verne seg, ikke fortelle. Ikke at hun gjør noe ulovlig, det er ikke det, men det er likevel galt. Sier noen. Sier hun til seg selv. Det er jo slik det er.

Om hvor langt det er til Ullern fikk ved sin utgivelse gode kritikker fra flere hold. Mange uttrykte at diktsamlingen med det tidvis eksplisitte seksuelle innholdet var en veldig modig debut av lyrikeren Cecilie Cottis Østreng. Definitivt. Samtidig som det er lett tilgjengelig lyrikk for de fleste, både gjennom ord og handling. Bokens store fortrinn er likevel det psykologiske spillet forfatteren lar leserne leve seg inn i. - Et spill, motsetninger og sammenhenger, en engstelse for samfunnets fordømming samtidig egen stolthet, som man fortsette å grunne over. 

Og aller det beste? Det blir bare bedre jo flere lesninger og mer tid man bruker.




Kilde: Lånt på biblioteket.
Les også: Min omtale av (Mingvasevann)
Andre bloggere: (Bokmerker)

6.2.17

CLUE av Jørn Lier Horst

Du vet hvem Jørn Lier Horst er. Du vet hva han jobber med og hvor han kommer fra. Når du vet alt dette vet du at politietterforskeren fra Larvik også opplever durabelig suksess som kriminalforfatter. – Men visste du at dette også innbefatter krimbøker for barn og unge?

Opprinnelig publisert februar 2013 - siden stadig oppdatert. Nå fortjener serien å rykke frem til nåtid.




Han har en god penn, denne Jørn Lier Horst. Alternativt, han har et godt lag med tastaturet. Med begge beina innenfor feltet han skriver om, er bøkene hans ikke bare språklig gode, men også interessante, underholdende og troverdige. Heldigvis lar han dette komme til glede for også den yngste generasjon krimelskere.

Siden 2012 er ti bøker i CLUE-serien utgitt. Målgruppen er 10-14-åringer, og de unge leserne lar seg begeistre av tradisjonelle detektivhistorier hvor forfatteren er tro mot klassisk krimoppskrift: Oppdagelse, mistanke, observasjoner, avsløring. Til sammen 12 bøker skal utgis i denne serien, en for hver måned i året. Nå begynner det å nærme seg slutten, men jeg blir stadig forbløffet over hvor godt bøkene holder seg. 

CLUE følger ungdommene Cecilia, Leo, Une og hunden Egon i det lille ferieparadiset Skutebukta, hvor idyllen stadig ødelegges av ubehagelige likfunn og mystiske feriegjester. På litt under 200 sider i hver bok serveres narkotikasmugling, mystiske dødsfall, kidnappinger, tvilsomme MC-bander og nedgravde skatter blant knokler og menneskeskaller. Innsamling av bevis i all stillhet veksler med heseblesende katt- og musjakt og klaustrofobi i trange, mørke grotter. Og nå senest, en spøkelseshund. Går det an det'a? - Finesser som kan ta pusten fra unge som vel godt voksne lesere. Tross et tilsynelatende fravær av politi nøster våre helter sammen alle trådene som løser gåtene. For la dere ikke lure. Politiet ER der. De lusker rundt i buskene, og gir leserskaren tryggheten som er nødvendig for at samfunnet ikke skal oppfattes som totalt anarkistisk. Og foreldrene? Akkurat på passe avstand, omsorgsfulle, men befriende lite opptatte av å korrigere uønsket oppførsel eller detektivarbeide. De tar ungene på dypeste alvor, og forsøker aldri å stoppe de. Til gjengjeld passer ungene godt på hverandre, og forteller foreldrene det de kan. I alle fall til slutt. - Urealistisk? Nei, bare fint. Godt håndverk av forfatteren, rett og slett!

Ikke spesielt originalt, kanskje. Foreldre som har tilbrakt barndommen med nesen begravd i utallige bøker med Bobseybarna, Hardyguttene og Fem på eventyr vil nikke gjenkjennende. Det er ikke uten grunn at Dagbladets anmelder omtaler serien som retrokrim. En liten gjeng ungdommer og en hund løser mysterier rett foran nesa på drevne politifolk. Innenfor et avgrenset område, nesten befriende fritt for nymotens teknologi. Nostalgisk så det holder.

Nei, ikke spesielt originalt, men det skrives ikke altfor mye av denne type litteratur i dag. Ett annet unntak er Kunstdetektiv-serien av Bjørn Sortland (les omtale), med tilnærmet lik målgruppe aldersmessig og tradisjonell detektivhistorie. Sortlands bøker skiller seg ut fra detektivromantradisjonen ved å ha et ekstra fokus på kunst. Ganske så spesielt med tanke på målgruppen.

Horst sine bøker utpeker seg like særegent med sitt fokus på filosofi. Hver bok har sitt eget filosofiske tema. Nesten umerkelig flettes dype filosofiske problemstillinger inn i kriminalhistorien. Sokrates Alt jeg vet er at jeg intet vet henger som et usynlig teppe over den første boken, mens Augustins filosofiske betraktninger rundt tid blir sentralt i oppfølgeren. Slik fortsetter det. Som John Stuart Mills kardemommebybetraktninger: Du kan gjøre hva enn du vil så lenge det ikke går ut over andre enn deg selv. Filosofiaspektret beriker handlingen og tilfører historien noe ekstra.

Der hvor de ulike filosofiske betraktningene gjør hver bok unik, fungerer en dyp tragedie som en rød tråd gjennom første del av serien. I neste del er det jakten etter en skatt. I skrivende stund, etter bok nummer ni, består spenningen i om ungene klarer å finne perlen som ga navnet til pensjonatet all handlingen sentrerer seg rundt. En perle som kan redde hele driften. Det handler altså ikke om spenning i hver og en av bøkene. Det handler nesten like mye om disse trådene som sikrer en trofast leserskare, bok etter bok etter bok. Tråder som en hver leser vil ønske å følge helt til slutt, og som nesten umerkelig overlapper hverandre: Leserne blir definitivt holdt fanget!

God gåsehudfaktor for de yngste ungdommene og til glede for nostalgiske foreldre.



Kilde: Salamandergåten ble skjenket i gave til husets elleveåring. Etter siste side var det rett til butikken for å kjøpe Maltesergåten. Undervannsgåten ble jublet over da elleveåringen ble tolvåring, slukt og fortært samme dag. Gravrøvergåten ble lånt med hjem fra skolebiblioteket ene og alene fordi mamma også skulle få lese. Guttungen selv slukte boka i løpet av en skoletime. Libertygåten var 13-årsgave, lest samme kveld av jubilanten. Rivertongåten og Esmeraldagåten ble skjenket i gave to år senere. Den åttende boken, Hodeskallegåten, ble lest i januar 2017, på samme tid som Ulvehundgåten. De to siste ble lånt på biblioteket. 

Undertegnede har selv lest de ni nevnte bøkene og anbefaler med glede. Tiende bok i serien, Sjøormgåten, ble utgitt i 2016 og selvsagt skal også denne leses... 


Andre bloggere: Bokbloggeren (Tine) er CLUE-fan! Les også (Beate E) sin omtale av bok nr. 10, Sjøormgåten.