27.5.16

Slektshistorie: Jakten på min tippoldemor

Tippoldemor - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Oldefar ble født utenfor ekteskap. Ei heller skulle foreldrene hans noen gang bli gift. - I alle fall ikke med hverandre. 

Tippoldefar hadde allerede kone og barn, sin egen familie. Skjønt dette var farens ekteskap nummer to. Det første endte allerede året etter vielsen, og trolig døde den unge hustru i barselseng. Hyggestunden med tjenestepiken på nabogården var ikke ment å få følger, men frøet ble sådd. Oldefar ble tippoldefars femte barn. 

De første årene bodde Oldefar sammen med sin mor, men under folketellingen i 1910 registreres han hos sin far og hans familie. 


Jeg har brukt mye tid på å lete etter min tippoldemor Marit. Det har vist seg å være et trøblete liv for Bæsta Strand. - For Mamma minnes at min mormor, hennes mor, snakket om Bæsta Strand i oppveksten. Selv møtte hun henne aldri.

Med bygdeboka som utgangspunkt, leter jeg etter henne i byen. Kristiansund. Hun skal være konfirmert her, selv om hun oppgis å være født og døpt i Surnadal. Konfirmasjonsoppføringene i kirkebøkene er borte, men jeg finner henne i folketellingen. Marit bor i byen, som pleiedatter og delvis betalt for av fattigvesenet. Et søk etter hennes foreldre er vanskelig. Fornavnet hennes er svært vanlig i bygda hun kommer fra, og det riktige fødselsåret er jeg usikker på. Derimot er hennes fars navn, Fredrik, uvanlig.

Etter å ha bladd i flere kirkebøker finner jeg ei jeg tror er vår Marit. 26. desember 1859 blir ei lita jente født i Surnadal, og 29. januar blir hun døpt og gitt navnet Marit. Far er Gaardmand og Sergeant Fredrik Fredriksen Sæter fra noe jeg tolker som Ranes. Mor er Karen Olsdatter. Presten har også oppgitt henne å være ektefødt.

Jeg leser ordene, men jeg klarer ikke helt å tro på at dette er riktig. Kan Marit som i ung alder ble sendt til byen som pleiebarn virkelig være født av et ektepar hvis far har en viss militær rang? Jeg hadde sett for meg en mor som tjente til livets opphold, besudlet av en ungkar uten vilje til å ta ansvar.

Jeg forsøker en annen innfallsvinkel. Jeg finner folketellingen fra 1865 i Surnadal transkribert og leter systematisk etter menn ved navn Fredrik. Skjønt, selv om Marit er født i Surnadal er det ikke nødvendigvis noen logikk i at foreldrene kommer derifra, eller er bosatt der fem år etter barnefødselen. Her er det lett å gå seg vill.

I mitt videre søk kommer jeg over et prosjekt av Dordi Glærum Skuggevik kalt Utvandrerhistorier fra Nordmøre, med fokus på emigrantene fra Surnadal og Stangvik. Kan jeg finne noen ved navn Fredrik også der?

Her er en Fredrik fra Bakken i Ranes registrert som Fredrik Fredrikson Sæter, født i 1844 og lærer. Det er lite trolig at Fredrik ble far som sekstenåring. Jeg avskriver ham. Men hva med hans far? Nettopp denne Fredrik fant jeg jo i kirkeboken som far til Marit født i 1859!

Marit er født i desember 1859. Far Fredrik er født i 1819/1820 og er 40 eller 41 år gammel når datteren kommer til verden. Karen er like gammel. I folketellingen fra 1865 ser jeg at kun tre barn er bosatt på gården. Fredrik på 22, Ole på 20 og Mali på 12. Ingen Marit, selv om kirkeboken ettertrykkelig fastslår at de er foreldre til dette barnet.

Marit må ha blitt satt bort til andre før hun fylte fem år.

Og nå er jeg helt sikker på at dette er vår Marit. Alder, sted, fars navn, hennes fravær i folketellingen. Alt stemmer. – Men jeg undres hvorfor hun ble satt bort.

Fredrik og Karen ble foreldre i høy alder, og aldersspennet mellom Marit og Mali tilsier at de kan ha fått flere barn i mellom. Videre var kanskje fødselen komplisert grunnet mors alder. Kan hun ha blitt for syk til å stelle små barn?

Det er ikke enklere å nøste opp i hva som hente med Marit etter at Oldefar flyttet til sin far. Jeg undres over hvor hun tjente, om hun noen gang fikk flere barn, eller ble gift. Jeg undres over hvor hun levde de siste årene av sitt liv, når hun døde, og hvordan det skjedde. Mest av alt om hun døde i ensomhet, eller om hun var omringet av sine få nærmeste.

Jeg har lett og lett, men jeg vet ikke hvor jeg skal søke, eller hvilket navn jeg skal søke etter.

Desto gladere ble jeg av å finne bilde av henne. Tippoldemor Marit sittende på en benk med sin sønn, min oldefar, og hans døtre.

Det er godt å se at hun smiler.



25.5.16

Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen

Nylig utkom bejublede Birger Emanuelsen med ny roman. Det er en happening i seg selv, og ble toppet ytterligere av en rekke podkaster i forkant av utgivelsen, hvor ivrige lyttere kunne nyte utdrag fra boken, opplest av forfatteren selv. 

Boken har for lengst høstet ovasjoner både fra bokbloggere og anmeldere i mer tradisjonelle medier. Så er det meg, da. 


Anna og kjærligheten, av Birger Emanuelsen
Norsk. Utgitt i 2016.

Anna er et par og seksti og jobber som jordmor ved det lokale sykehuset. Arbeidsplassen er truet av nedleggelse, og kollegaene går på tå hev. En kritikkverdig henvendelse med Anna i hovedrollen gjør at korthuset står i fare for å rase fullstendig sammen. Skjønt, Anna har nok med seg selv. Hun har sine grunner. 

Bokens knappe 200 sider tillater ikke mer gjenfortelling av innholdet. La oss heller nøye oss med noen stikkord.
Sorg. Utroskap. Barnedød. Vennskap. Konflikter.
Forfatteren har utvilsomt bedrevet et kvalitetsmessig godt håndverk. Språket er uklanderlig. Flyten vedvarer til siste side. Jeg kan heller ikke unngå å være over meg av begeistring for det faktum at en mann skriver om en kvinne. Attpåtil en litt eldre kvinne i et kvinnedominert yrke som skvises ut av arbeidslivet. Det kan vel knapt nok bli bedre enn det?

Eller?

Jo. For jeg greide aldri helt å tro på Anna. Jeg klarte ikke se hvordan hennes vennskap med kollegaen Ida kunne vokse frem og etablere seg. Stille, usynlige, sære Anna. Gamle dama. Jeg tror ikke på henne. Og jeg lar meg ikke berøre.

Skjønt, en episode lot jeg meg kjenne igjen i. Jeg elsket den. Så enkel, men likevel så virkningsfull. Ensomme, usikre Anna med sitt ufravikelig sterke skjold, tilbyr seg å være med sin kollega til tannlegen. Hun ser en spire til vennskap, kanskje noe mer. Noe hun må forsøke å videreutvikle, finne ut av. Så sitter hun der, holder hånden hennes. Oversminket og ikledd en varm, alt for trang kjole. 
- Men… Oi. Tenkte du, jammen jeg…
- Nei, nei. Ikke tenk på det. Jeg skal møte en venninne på kafe etterpå.
Fritt gjenfortalt, altså. Du ser det for deg. Ydmykelsen. Drømmene som plutselig blir ødelagte. Alt som blir skitnet til, bare fordi du i et øyeblikks overmot lot deg tro at du kunne, eller at hun ville. 

Denne historien i historien er gull. Det er mange slike fortellinger, men bare en eneste berørte meg tilstrekkelig. Romanen minner meg om Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Også denne er rost opp i skyene både av garvede kritikere og den sedvanlige bokelsker. Akkurat som i Annas tilfelle, trodde jeg aldri helt på Mathea i Skomsvolds fortelling. 
Jeg ville så gjerne like boken. Jeg ville så gjerne blir rørt og berørt. (…) og for det andre hadde jeg hørt masse skryt av boken, og for det tredje er temaet midt i blinken for meg. Jeg er den typen som gråter av spilt melk. Av melk generelt egentlig. Ja, strengt tatt gråter jeg generelt mye. Mitt navn er Lettrørt. Ellikken Lettrørt.
Jeg forstår det ikke. For når Anna minnes sin døde sønn blar jeg bare videre. Og når hun savner sin kjæreste hun aldri helt kunne få, kjeder jeg meg. Når hun forsøker åpne opp for et nytt, sårbart vennskap, letter jeg knapt nok på et øyenbryn. Det blir bare ord for meg. Gode, velskrevne ord, men ingen ordentlige følelser. Jeg forstår ikke hvorfor det ikke går inn på meg. Alt stemmer. - Egentlig.

For jeg mener ikke å kritisere boken, ikke i negativ forstand. Jeg innser at min leseopplevelse er nettopp det den er. En subjektiv forståelse. Tematikk, litterær form, samhandlingen mellom de involverte; det er vanskelig å ytre noe negativt om dette. – Egentlig.

Så blir det kanskje litt flåsete av meg å vie siste avsnitt til hyllest over omslaget. Forfatterens navn er trykket i gull. Dermed forsvinner navnet om man holder boken i en viss vinkel. Gjør boken større enn ham selv. Slik skal det da også være. Boken skal skinne for seg selv.

Men er den da egentlig god nok til å fortjene all heder?




Kilde: Leseeksemplar.
Andre bloggere: (Anita), (Berit) og (Kleppanrova) har latt seg begeistre, mens (Tine) var litt mer lunken.

23.5.16

Slektshistorie: Den lange reisen

Tippoldemor - Oldefar - Bestefar - Pappa - Meg

I all min levetid har jeg hørt min oldefar med smil om munnen omtalt som en sønn uten mor. I den eldre utgaven av bygdeboken står han oppført kun med far. Det sies at ikke en gang min bestefar visste hvem hans egen farmor var. - Ikke før han var godt voksen.

I den nye utgaven er derimot oldefar kreditert med en mor. I kirkeboken er han registrert som sønn av sin far og sønn av sin mor, Marit. De giftet seg aldri, men Marit ble boende på gården og kunne dermed ta del i oppdragelsen av odelsgutten. Gi ham sin kjærlighet. Det var tross alt ingen selvfølgelighet.

Tippoldemor Marit var tjenestepike.

Tre år før oldefar blir født gjennomføres det folketelling. Tippoldefar er 45 år, gårdbruker og selveier. Husholdningen styres av hans mor på 77 år: «Kaarenke men bestyrer av sin Søns Huusholdning». Disse to er gårdens eneste sjølfolk. Lenger ned på listen finner vi de fire tjenestefolkene. Blant disse er tjenestepige og budeie Marit, 36 år, fra Folldalen.

Tre år senere kommer det et barn til verden. Min oldefar.

Mannens særstilling var udiskutabel, og barnas eier var følgelig faren. At en uekte sønn skulle bli odelsgutt var derimot langt fra noen selvfølge, men min tippoldefar fikk aldri flere barn. Ei heller giftet han seg. Kanskje følte han at han var for gammel, kanskje var ingen ham verdig. Eller kanskje stoppet hans sykdom ham fra å gifte seg.

Heldigvis gikk det bra med guttungen likevel. Attpåtil veldig bra.

Mon tro om det gikk like bra med moren. Det er rom for å undres hvordan forholdet mellom tjenestepiken og husbonden var i årene etter. Om hvordan enkefruen forholdt seg til henne. 

Å sirkle seg inn på Marit har vært en utfordring. Det eneste jeg vet sikkert er at Marit kom fra fattigslige kår et sted langt oppe på fjellet i Folldalen. Det var etter sigende en kamp for tilværelsen. Da Marits far omkom på vei hjem fra bygda, fortelles det at mora måtte huke tak i den første og beste ferdamannen som kom forbi den vesle svelt-i-hjel-gården. Hun og de tre barna måtte forsørges, det var eneste løsning.


Min tippoldemor ble født samme dato som min bestefar, hennes yngste barnebarn, i 1828. Foreldrene hadde giftet seg bare fem måneder før Marits ankomst. 

Etter at Marits far døde en gang før 1850, måtte altså moren Ingrid finne seg en ny mann og forsørger. Hun giftet seg noen år etter i sin hjembygd Dovre.

En eller annen gang vandret også Marit videre, over fjellene og ut mot havet. 

Det kjennes litt vanskelig å skulle forholde seg til Marits skjebne: Det triste i at tippoldefar aldri giftet seg med Marit. Var de seg sine stillinger og status bevisst? Mon tro om han allerede var blitt syk? Trengte han bare en odelsgutt og intet annet?

Det er likevel noe formildende over det hele: Marit ble værende på gården resten av sitt liv. Min tippoldefar Peder giftet seg aldri, verken med Marit eller noen andre, og Marit kunne dermed beholde sin stilling i tjenerskapet. Da Peders mor døde, var det Marit som tok over ansvaret for husholdningen. Nærmere status som gårdkone kom hun aldri.

Like fullt er det trist. Min egen bestefar visste ikke hvem hans egen bestemor var. Det var rett og slett ikke noe tema. Noe tema var heller ikke hennes eldste barn. Ingen i min familie visste at oldefar hadde en søster. Ingen, ikke før i fjor. Marits datter led en skjebne jeg har gruet meg for å fortelle. Det gjør vondt, selv mange generasjoner senere.


På begynnelsen av 1880-tallet ble Marit rammet av lungebetennelse. Doktoren kunne lite gjøre. To dager etter sin femtifemte fødselsdag, forlot hun sin femten år gamle sønn, sin husbond og arbeidsgiver.

19.5.16

Håp i høstfarger, av Susan Meissner

Gi blaffen i min aversjon mot parallelle historier. Glem alle fordommer mot kjærlighetsromaner det går tretten av på dusinet. Dette er unntaket.


Håp i høstfarger, av Susan Meissner
Skjønnlitteratur. USA. Utgitt på norsk i 2016

Hva krever vi av kjærligheten? I Håp i høstfarger følger vi to unge kvinner som på hver sin måte opplever å miste sin store kjærlighet som følge av tragedier. Clara blir hjelpeløst vitne til at mannen hun er forelsket i omkommer under en stor brann i 1911. Taryn sørger i 2011 fortsatt over sin mann, far til sitt barn, som omkom under angrepet på Twin Towers. Mens Clara søker vern fra omverdenen som sykepleier på Ellis Island i månedene etter, får Taryn den brutale virkeligheten slengt over seg ved publisering av nye bilder fra katastrofen. Clara tar seg av en nylig ankommet mann som mistet sin kone under seilasen fra Europa. Et bilde i en avis viser Taryn i kaoset, sterkt traumatisert, med en annen manns armer rundt seg.

Romanen forteller altså to parallelle historier, adskilt av hundre år. Byen er den samme, hovedpersonene er begge kvinner, og begge har opplevd et stor tap. Begge er stadig i fornektelse og er redde for å gå videre. Clara som kjente sin kjærlighet bare i noen uker, sliter fremdeles, selv etter et halvt år. Taryn som hadde vært gift i flere år, sliter tilsvarende etter ti år. Kjærligheten oppleves uavhengig av tid og nærhet, så også sorgprosessen.

Og hvem er vi vel til å angi hva som skal til for å forelske seg. Hvor lang tid det må gå. Når man skal være klar for å gå videre. Forfatteren lar oss gjennom sine to fortellinger fabulere om en kjærlighet som ikke først og fremst er rettet mot en bestemt person, men som en tilstand. Et vell av følelser.

Det fungerer som bare det.

Man kan si hva man vil om Claras forståelse av kjærlighet til en mann hun knapt nok vet noe om, og hennes angst for å gi slipp på drømmen. Man kan si hva man vil om Taryns ti år med selvpålagt sperre mot følelser mot andre enn sitt eget barn. Forskjellene forsterker vår forståelse av at kjærligheten, følelsene, er individuelle. Ingen kan dømme andre.

Tematikken fungerer altså. Så også de parallelle historiene. Claras fortelling er klart dominerende, hvorpå Taryns historie fra nåtiden er tilsvarende nedtonet. Claras del fungerer godt da forfatteren konsentrerer seg om henne, uten å måtte ta for mye hensyn eller oppmerksomhet til historiske fakta. Hun fokuserer ikke på de faktiske forholdene på Ellis Island, men på de mellommenneskelige båndene. Noen mindre detaljer som hestekjerrer, klesplagg og kutyme angir de nødvendige historiske rammer. Det er personene hun skildrer, ikke omstendighetene rundt. Det hele oppleves troverdig og fint balansert.

Og skjønt Taryns historie fra 2011 er nedtonet, oppleves selve hendelsene som mer gripende. Her er ikke forfatteren like redd for å havne i problemer med gjengivelse av fakta. Hun tar oss med til selve katastrofen. En katastrofe selv nordmenn et verdenshav unna fremdeles kjenner på kroppen, bombardert av frykt og TV-bilder som vi er. Jeg lar meg imponere over formidlingen av hennes opplevelser og traumer under og etter ellevte september. Jeg tror på henne.

Så føles også et skjerf som en rød tråd igjennom boken i utgangspunktet unødvendig. Tematikken er sterk nok i seg selv. Likevel oppfattes det aldri påtvunget eller forstyrrende, skjønt noe anmassende i avslutningen. Forfatteren redder det hele i havn med en åpen slutt, hvor vi kun antydes lykkelig avslutning, mer romantikk og, følgelig, skjerfets ferd gjennom de hundre år. Vi får aldri svarene plassert i fanget. Heldigvis.

Apropos skjerf, forfatteren er påfallende opptatt av design, skjønt det blir aldri like forstyrrende som i forrige roman. Det tar ikke bort fokus fra fortellingene, men med forrige roman friskt i minne ringte alarmklokkene raskt. Så ble jeg også gledelig overrasket. Like glad er hun i fargebruk. Tittelen er symptomatisk i så fall. Språket er gjennomført flytende og tidvis nærmest poetisk, tross en nokså overdreven bruk av farger i sine skildringer.

Jeg hadde mye å utsette på Hemmeligheter fra et levd liv, men her finner jeg knapt noe negativt i det hele tatt. Til og med forrige romans evige gjengivelse av brev var redusert til kun noen få i denne boken. Brevene oppleves som sterke bidrag til flyt i øvrig tekst og historie, og gjør det til naturlige innslag. Det nærmeste jeg kommer svakhet er opplevelsen av at romanen taper seg litt mot slutten. Jeg kan ikke en gang argumentere for hvorfor.

- Kanskje jeg simpelthen ikke ønsket at romanen noen gang skulle ende.



Salige smil og sødmefylt hjerte-garanti. Anbefales!



Kilde: Leseeksemplar
Også lest: Les min omtale av (Hemmeligheter fra et levd liv) av samme forfatter.
Andre bloggere: - Ingen enda?

16.5.16

Slektshistorie: Det som aldri ble fortalt

Bestefars halvbror - Pappa - Meg

Det var en ren tilfeldighet. Jeg bladde litt på måfå i NS håndbok fra 1944, en hel bok med navn, titler og organisasjonskart over Nasjonal Samling. Plutselig ramlet jeg over en oversikt over ordførere. Av ren nysgjerrighet tittet jeg på oversikten over ordførere i mitt hjemfylke. I tilfelle jeg skulle kjenne igjen slektsnavnet. Du vet.

På listen over ordførere fant jeg min bestefars halvbror. Min oldefars første barn, søskenflokkens eldste. Nazi-ordfører for kommunen jeg er født og oppvokst i.

Pulsen økte.

Ikke så mye over posisjonen i seg selv, men at det aldri ble snakket om. Ikke en eneste gang.

70 år etter krigen luller man seg stadig inn i en tro og et håp om at slekten gjemte radioer, hadde binders i jakkeslaget og gjemte jøder i kjelleren. Av og til er sannheten en helt annen.

Bestefars eldste bror og yngste datter

Jeg vet ikke hvor mye han visste eller hva som var hans motivasjon. Kanskje var det stormannsgalskap, kanskje ønsket han en maktstilling koste hva det koste ville. Kanskje var han redd for faren i øst. Blendet av propagandaen. Kanskje ivret han etter å fremme det norske folk, de norske, rene, verdier. Naturen, bygdesamfunnet, bonden som ideal. Jeg vet ikke.

Kanskje det rett og slett var et forsøk på en slags oppreisning, en uekte sønn uten rettigheter som leder av sin hjemkommune.

Bestemor, svigerinnen hans, forteller at han aldri var aktiv som nazist. «Det gikk over, han ble godkjent etter hvert» sier hun når jeg spør. Hun forteller med en ro som bare mennesker med lang livserfaring kan uttrykke.

Lytt til de eldre når urett skal tilgis.

På gården var han alltid, både før, under og etter krigen, velkommen. Han var ofte på besøk til sin far, både med kone og barn og alene. Han ble bestandig mottatt som en i familien, og kontakten ble holdt ved like livet ut.

- Men en ville alltid mangle. Bestefars halvbror hadde under krigen maktposisjon i kommunen, men mistet samtidig sin eldste sønn. Altfor ung, som frontsoldat.