Rebecca Wexelsen debuterte i 2017 med en lyrisk roman om en mors mange feiltrinn, overbeskyttelse og senere selvransakelse. Hun som en gang var redd for at noe vondt skulle skje barnet, er nå redd for at hun selv har gjort barnet noe vondt. Jeg falt pladask for (…) Så faller jeg og utpekte den til årets beste bok. Hennes vanskelige andrebok er helt annerledes, men har allerede fått mer oppmerksomhet enn debuten. Mitt håp er at den begeistrede mottakelsen også kommer Så faller jeg til gode.
Hotell Montebello, av Rebecca Wexelsen
Utgitt i 2019. Roman. Norsk.
Astrologistudenten Nina får påvist kreft og blir innlagt på Radiumhospitalet. For henne blir sykehuset raskt en kjærkommen frisone, en sosial arena og en arne for omsorg og støtte. Her har hun venner, personell som legger alt til rette for henne, sanserom hvor hun kan sveve inn i sitt eget univers og ikke minst - fri tilgang til uendelige mengder vaffelplater. Det er klinisk fritt for kleine kollokviesamlinger, smakløse middager på Frederikke og ensomme lørdagskvelder alene i sin lille leilighet. Hun bestemmer seg for å rett og slett bli værende, selv etter friskmeldingen.
Likeverdsmennesket Berit trenger hennes underskrift, Ivar steker vafler til henne, Tore forteller om planene om å flykte til Thailand, og Alf … vel, det er noe med denne Alf. Han snakker med henne. Det er noe helt annet enn med moren, som tier i hjel problemer. Eller med søsteren, som irriterer seg over alt hun er og gjør. Eller faren, som i sin misforståtte godhet ringer hver uke, men er mest opptatt av å fortelle om seg og sitt. Og det er i hvert fall noe helt annet med studievennene, eller egentlig bare studievenninnen, ok, hun på faget, Merete. Hun som Nina har lagt til på Facebook, hun som i det minste fatter interesse når Nina hashtag-er seg til likes og hjerter. Endelig begynner disse perifere bekjente å snurre rundt henne, som måner rundt en planet, eller planeter i et solsystem.
Nina er ikke lenger som Pluto, noen jukseplanet som er utenfor alt og alle. Eller, det er jo nettopp det hun er. I 1930 ble Pluto oppdaget og klassifisert som niende planet i vårt solsystem. 76 år senere ble Pluto fratatt sin posisjon. En dag blir Nina syk og innlagt på Hotell Montebello, Radiumhospitalets pasienthotell. Noen måneder senere erklæres hun frisk, ikke lenger en av de syke, døende, en av de som får gratis kaffe på Kaffebrenneriet, som får alle kjente og ukjente til å akke og uffe og ikke vite hva godt de kan gjøre for en. Hun må late som ingenting, få litt ekstra tid på seg, være en viktig del av samfunnet noen dager til, kanskje uker, virkeligheten får vente.
Selvsagt kan det ikke vare. Etter utallige timer i sanserommet, uforskammet mange vaffelplater og trøstende ord senere, oppdages Ninas skalkeskjul, ut med henne, juksemaker, parasitt og utsuger.
Det som kunne blitt en trist fortelling om ensomhet kamufleres av intelligent, subtil galgenhumor. Slik som begravelsesbyrået som utlover lik behandling for alle. Smak på ordspillet. Små drypp av ironi som ufarliggjør det overraskende gjenkjennelige i situasjonen.
- For det er treffende. Vi har alle behov for å høre til. Et ønske om å være barn igjen, at noen andre tar ansvar og ordner opp, rer opp senga vår og gir oss mat.
Nina er ikke lenger syk, ikke lenger noen planet. Pluto er blitt en dvergplanet med egne måner. Nina er atter frisk, tilbake i sin egen leilighet, har planer om å gjenoppta studier og har folk i sin bekjentskapskrets. Noen som alltid har vært der, noen nye. Små og større måner som tiltrekkes av Nina og sirkler rundt henne.
Ensomhet, gjenkjennelighet, humor og kreative metaforer burde være gode nok grunner til å plukke opp boken. Om dere enda ikke er overbevist: Jeg lover dere, avslutningen er prikken over i’en.
Les også: Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, Wexelsens debutroman er nydelig, hjerteknusende vond, og fortjener en skokk av nye lesere. Min omtale av (Så faller jeg, av Rebecca Wexelsen).
Kilde: Leseeksemplar.
