Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg. Plutselig plukker jeg opp dameromaner raskere enn jeg vasker mine ullsokker. Av de seks sist leste bøkene befinner seg tre romaner illustrert med dameoverkropp og tidvis roser på forsiden. Det er ubehagelig å innse faktum. Har jeg virkelig blitt en slik leser...?
Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
Utgitt på norsk i 2015.
To søstre lever i London under andre verdenskrig. Moren er sjeldent hjemme, og ansvaret faller på femten år gamle Emmy. Den bråmodne tenåringen passer på sin sju år gamle søster, men drømmer om selvstendighet og sitt eget liv. Emmy elsker design og tegner de vakreste brudekjoler. Når hun kommer over et ledig stilling-skilt i den lokale kjolebutikken er hun rask med å tilby sin hjelp. Butikkinnehaveren ser talentet hos den unge jenta og er villig til å gi henne en sjanse. Men lykken er kortvarig. London er ikke lenger trygg for krigens grusomheter, og snart blir søstrene evakuert.
Med handling fra andre verdenskrig er leserskaren allerede
sikret. Særlig midtpartiet tar oss med til krigens grusomheter, og det er
nettopp her forfatteren er på sitt beste. Hennes skildringer av blitzangrepet
er både spennende og medrivende. Nokså fritt for klisjeer formidler hun Emmys
frykt, anger og ensomhet. Dessverre ødelegges noe av stemningen av en gryende
forelskelse midt oppe i kaoset.
En annen suksessfaktor i denne type romaner er gjerne håndarbeide.
I denne romanen er hovedpersonen over gjennomsnittet interessert i – og flink
til – design. Dette innbefatter trylling med symaskin, i all særdeleshet sying
av praktfulle brudekjoler. Gudskjelov utbroderes (pun intended) det ikke
i det vide og det brede. Detaljer rundt de ulike sømtypene symaskinen kan tilby
holdes edruelig. Om forfatteren slumper til med å ramse opp ulike typer stoff
er også dette innenfor tålegrensen. Bare strikking ville appellert sterkere til
målgruppen.
Det hele bindes sammen av en parallell historie fra
nåtiden. Også dette typisk for sjangeren. Skjønt, i denne romanen fungerer det
overraskende bra. Det hele er så nedtonet som mulig, og fungerer effektivt som
introduksjon, mellomspill og avslutning. – Rett og slett et vellykket grep!
Mer forstyrrende er partiet med dagboknotater.
Forfatteren refererer stadig til brevkorrespondanse i første del, og kunne med
fordel gjengitt enkelte av disse for å få bedre sammenheng med siste del, som
består av en rekke brev, eller dagboknotater, sitert i sin helhet.
La meg samtidig presisere at disse dagboknotatene
formulert som brev, en slags serie memoarer om du heller vil, er velskrevne, faktisk
skriftlig sett det beste partiet i hele boken. Brevene formidler det emosjonelle hos
brevskriveren, slik at det hele fortoner seg som noe mer enn kun oppramsing av
hendelser.
Apropos språk: Brevpartiet er gjennomgående godt, men
handlingen i størstedelen av boken er nokså platt og skjemmes av banaliteter og
kaffeslabberasdialoger. Jeg fristes til å gjengi avsnittet hvor femtenåringen
to ganger på få linjer fornemmer at mannen hun snakker med tiltrekkes av henne.
Det er noe kunstig over det hele, en anmassende repetisjon, som gir en flau
ettersmak.
Som så ofte i denne type romaner er sideantallet altfor
høyt, kurven svinger for mye til å holde interessen ved like. Et mer komprimert
innhold ville økt kvaliteten. Videre er utfallet åpenbart helt fra begynnelsen
av boken. Spørsmålet er bare hvorfor det ble slik. Dermed tvinges vi til å lese
nærmest ned på detaljnivå, og med sine drøye 400 sider tar det rett og slett
for lang tid. Utbyttet av lesingen samsvarer ikke med tiden det tar.
Jeg sitter igjen med en litt ambivalent følelse. Romanen
er helt grei. Verken mer eller mindre, skjønt den tidvis overrasker med
velformulerte og medrivende partier. Dessverre er det ikke nok til å gi en
leseopplevelse som sitter i særlig lenger enn tiden det tar å lese ut boken.
Alt i alt: Ingen stor litterær opplevelse, men tross alt
blant de bedre innenfor sjangeren.
Andre bloggere: (Pia) (Tine)