Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner

Jeg vet ikke hva som har skjedd med meg. Plutselig plukker jeg opp dameromaner raskere enn jeg vasker mine ullsokker. Av de seks sist leste bøkene befinner seg tre romaner illustrert med dameoverkropp og tidvis roser på forsiden. Det er ubehagelig å innse faktum. Har jeg virkelig blitt en slik leser...?

Hemmeligheter fra et levd liv, av Susan Meissner
Utgitt på norsk i 2015.

To søstre lever i London under andre verdenskrig. Moren er sjeldent hjemme, og ansvaret faller på femten år gamle Emmy. Den bråmodne tenåringen passer på sin sju år gamle søster, men drømmer om selvstendighet og sitt eget liv. Emmy elsker design og tegner de vakreste brudekjoler. Når hun kommer over et ledig stilling-skilt i den lokale kjolebutikken er hun rask med å tilby sin hjelp. Butikkinnehaveren ser talentet hos den unge jenta og er villig til å gi henne en sjanse. Men lykken er kortvarig. London er ikke lenger trygg for krigens grusomheter, og snart blir søstrene evakuert.

Med handling fra andre verdenskrig er leserskaren allerede sikret. Særlig midtpartiet tar oss med til krigens grusomheter, og det er nettopp her forfatteren er på sitt beste. Hennes skildringer av blitzangrepet er både spennende og medrivende. Nokså fritt for klisjeer formidler hun Emmys frykt, anger og ensomhet. Dessverre ødelegges noe av stemningen av en gryende forelskelse midt oppe i kaoset.

En annen suksessfaktor i denne type romaner er gjerne håndarbeide. I denne romanen er hovedpersonen over gjennomsnittet interessert i – og flink til – design. Dette innbefatter trylling med symaskin, i all særdeleshet sying av praktfulle brudekjoler. Gudskjelov utbroderes (pun intended) det ikke i det vide og det brede. Detaljer rundt de ulike sømtypene symaskinen kan tilby holdes edruelig. Om forfatteren slumper til med å ramse opp ulike typer stoff er også dette innenfor tålegrensen. Bare strikking ville appellert sterkere til målgruppen.

Det hele bindes sammen av en parallell historie fra nåtiden. Også dette typisk for sjangeren. Skjønt, i denne romanen fungerer det overraskende bra. Det hele er så nedtonet som mulig, og fungerer effektivt som introduksjon, mellomspill og avslutning. – Rett og slett et vellykket grep!

Mer forstyrrende er partiet med dagboknotater. Forfatteren refererer stadig til brevkorrespondanse i første del, og kunne med fordel gjengitt enkelte av disse for å få bedre sammenheng med siste del, som består av en rekke brev, eller dagboknotater, sitert i sin helhet.

La meg samtidig presisere at disse dagboknotatene formulert som brev, en slags serie memoarer om du heller vil, er velskrevne, faktisk skriftlig sett det beste partiet i hele boken.  Brevene formidler det emosjonelle hos brevskriveren, slik at det hele fortoner seg som noe mer enn kun oppramsing av hendelser.

Apropos språk: Brevpartiet er gjennomgående godt, men handlingen i størstedelen av boken er nokså platt og skjemmes av banaliteter og kaffeslabberasdialoger. Jeg fristes til å gjengi avsnittet hvor femtenåringen to ganger på få linjer fornemmer at mannen hun snakker med tiltrekkes av henne. Det er noe kunstig over det hele, en anmassende repetisjon, som gir en flau ettersmak.

Som så ofte i denne type romaner er sideantallet altfor høyt, kurven svinger for mye til å holde interessen ved like. Et mer komprimert innhold ville økt kvaliteten. Videre er utfallet åpenbart helt fra begynnelsen av boken. Spørsmålet er bare hvorfor det ble slik. Dermed tvinges vi til å lese nærmest ned på detaljnivå, og med sine drøye 400 sider tar det rett og slett for lang tid. Utbyttet av lesingen samsvarer ikke med tiden det tar.

Jeg sitter igjen med en litt ambivalent følelse. Romanen er helt grei. Verken mer eller mindre, skjønt den tidvis overrasker med velformulerte og medrivende partier. Dessverre er det ikke nok til å gi en leseopplevelse som sitter i særlig lenger enn tiden det tar å lese ut boken.

Alt i alt: Ingen stor litterær opplevelse, men tross alt blant de bedre innenfor sjangeren.

Kilde: Leseeksemplar, mottatt uanmeldt.
Andre bloggere: (Pia) (Tine)

Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Jeg hadde bevisst styrt unna både bok og bokomtaler. Ikke ti ville hester kunne få meg til å lese en bok om vandring i fjellheimen. Jeg var ikke interessert. U-i-n-t-e-r-e-s-s-e-r-t. Vel. Den ble fremsnakket og lest av tilstrekkelig mange til å nomineres til Bokbloggerprisen 2015. Det kom meg for øre at den både var kort, gul (og kul?) og omhandlet alt annet enn friskuser på tur. Så da så.

Jada. Så da så tuslet jeg innom bokhandelen og kjøpte den vesle flisa til en uanstendig høy pris. 

Fotturar i Norge, av Gaute M. Sortland

Nynorsk. Kortprosa. Utgitt i 2015. Nominert til Bokbloggerprisen.

Boka jeg trodde ville være gjennomillustrert av snøkledde fjelltinder og tankefulle hobbyfiskere ved bortgjemte vann er noe helt annet. Fotturar i Norge er en kortprosa bestående av tjuetalls tekster på alt fra en halv side til fem sider. Fem-ish. Felles for de alle, i den grad man finner fellesnevnere, er at fortellerstemmene tilhører menn, eventuelt har menn som hovedpersoner. Ytterst få kvinner omtales i tekstene. Samtlige bor på bygda eller i mindre tettsteder. Urbanitet finner vi ikke det minste snev av. Det nærmeste vi kommer er en pianobar, men persongalleriet holdes stadig til det ytterst minimale, så også tidsrom og handlingsforløp.

En mann eller flere heter Fotturar i Norge. I en annen tekst kan Fotturar i Norge være en dram. En pub. Et blått skilt med samisk stedsnavn. Du vet aldri helt hva du serveres i neste tekst. Du bruker noen sider på å venne deg til fortellerstilen, konseptet om du vil, men det fenger på nesten uforklarlig vis. 

Det er noe folkesjelaktig over det hele. Gjenkjennbart og litt stakkarslig. Fotturar i Norge er alle de litt slitne A4-mennene som humper seg gjennom hverdagen med vekslende hell. Mest uhell. Alle forsøker å gjøre som samfunnet forventer, men ingen finner helt flyten. Det vil seg bare ikke. 

Nederlagene alle opplever i større eller mindre grad roes ned av masse humor. Det er overraskende mange absurditeter utenom leken med navn og begreper. Det hele er fornøyelig, skjønt på en litt trist måte. Forfatteren toner alvorligheten ned på en måte som beveger meg. 

Jeg ber dere bruke litt mer tid på tekstene enn sidetallet tilsier. Man trenger ikke pløye gjennom de 96 sidene på en kveld. Utbyttet kan være større av å lese en og en. Gruble litt. Den røde tråden er ikke grovere enn at man like gjerne kan lese tekstene enkeltstående.

Slik som fortellingen om mannen som skal til sykehuset for å ta prøver han for lengst har innsett vil dømme ham kreftsyk. Hvordan han ved en tilfeldighet møter en gammel venn, en som etter eget sigende for tiden driver med biltjuveri og narkotika. Den syke mannen bruker anledningen til å utsette sykehusbesøket, som han heller aldri var innstilt på å virkelig dra til. Nå er han på vei hjem til kona, med alle de forklaringsproblemer det medfører. Han utsetter problemene som han trolig alltid har gjort. Snart vil han også tvinges til å gi opp. 

En større grad av humor finner vi i novellen hvor en mann får besøk av djevelen selv. En litt naboaktig utgave, vel og merke. 

- Eg likar å sykle her på jorda, svara han til slutt. - Nå om våren og på forsommaren er sykling noko av det finaste som er skapt. Og apropos det så får eg vel komme meg av garde. Takk for dei jordelives gleder som blei meg til del. Og lev vel, så får me heller sjå når den tid kjem, smilte han lurt. (...)
Så var det meg og rekneskapen igjen. Eg kunne vel nesten ikkje rekne med fleire avbrot frå lågare makter denne dagen. 

Den gjennomført nedtonede bruken av humor kombinert med underliggende alvor og lek med ord og begreper appellerer til meg personlig. – Men la meg ikke redusere det hele til personlig synsing. Boka fortjener mer enn som så.

Forfatteren evner å vise frem en del av den norske folkesjela vi helst ikke liker å vise frem, selv om det ikke er noe egentlig galt. Det er hverdagsutgaven. Den mindre vellykkede, stakkarslige, dønn ærlige folkesjela.

Jeg fikk noe annet enn forventet. Kanskje det påvirker meg til å anse boken som kvalitetsmessig bedre enn den objektivt sett er. Da jeg avsluttet boken var jeg fornøyd, men ikke helt overbevist. Jo mer jeg grunner over boken, jo mer bevisst blir jeg på det unike. Til tross for problemer med å forklare hva som faktisk gjør boken god, er jeg overbevist om at det er noe mer enn at jeg personlig falt for den. 

I september får vi fasit. Bokbloggerprisens vinnere kåres. Hvordan Fotturar i Norge greier seg sammenlignet med de øvrige nominerte i Åpen klasse gjenstår å se. En nominasjon har den like fullt og uansett fullstendig fortjent.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: Sjekk (samlesingsinnlegget) til Bokbloggerprisens eminente medhjelper Ingalill.

Kjære dagbok | Ellikken 1990

Mammutsalget 2016: Tips

Årets Mammutsalg er rett rundt hjørnet, faktisk bare en uke unna. Tradisjonen tro 1 anser jeg meg selv som en ypperlig hjelper i mammutjungelen, selv om jeg tradisjonen tro 2 heller ikke i år er nevneverdig imponert, verken av utvalg eller prisnivå.

Som alltid er det en mengde krimbøker, livsstil/hobbybøker a la 350 typer ølsorter du ikke visste fantes, Cupcakes-i-rosa-innpakking og gårsdagens forhåndsutnevnte bestselgere. Prisnivået er skuffende høyt, da de fleste av disse bøkene gjerne har vært nedpriset i lengre tid i forsøk på å frigjøre plass på lageret. Ja, og mange av romanene får du for en femmer på loppemarked. Ikke trenger du å lete lenge heller, dette er bøker alle fikk til jul for tre år siden. Noen er gode, til og med veldig gode. Slik som Faen ta skjebnen og Blomstrenes hemmelige språk. Men ærlig talt, prislappen på disse under dette salget er ikke godt nok til å løpe til butikkene.

Nok negativitiet. Enkelte gullfunn finnes. Slik som Ruth Lillegravens Manilahallen. I sakprosaavdelingen er jeg tilnærmet imponert over utvalget. 

Selvsagt er jeg farget av mine egne interesser når jeg velger ut nettopp disse, samtidig som samtlige er viktige bidrag til å øke vår kunnskap og forståelse av tidligere tider og hvor dette har ført oss. Særlig vil jeg anbefale Skammens historie, til tross for at dette var en bok som jeg oppfattet som litt for feilfordelt til å få full pott. Dessverre kan forfatterne føye til nok et kapittel i boken, om ikke folk snart kommer til fornuft.

Ellers: Jaklins De dødsdømte ble tilbudt på Mammutsalget også for tre år siden. Den er god nok til at lageret bør bli tømt i år. Den største forbrytelsen ble nominert til Bokbloggerprisen i fjor. Svartedauden er selvforklarende, og Ti tusen skygger omhandler de spedalskes historie i Norge. 

I den skjønnlitterære avdeling fant jeg lite av interesse. En del har jeg lest og likt, men leter man etter gull og diamanter er ikke dette stedet over alle steder. Da vil jeg heller slå et par slag for den yngre garde. 

Lisa Aisato har trollbundet hele Bokblogglandia med sine ytterst nydelige bøker. Så også En fisk til Luna. Også Stian Hole sine illustrasjoner er i en klasse for seg. Nattevakt er en vakker bok å gi videre til de unge, håpefulle. Lier Horsts sine Clue-romaner for de yngste ungdommene, samt Sortlands Mysterie-bøker er personlige favoritter jeg med glede anbefaler videre. Også Brune da, som jeg enda ikke har lest, men er like fullt overbevist om at er virkelig god. 

Når alt dette er sagt, eventuelt altfor lite er sagt, må jeg komme med noen personlige favoritter også. 

Jonas Gardells trilogi Tørk aldri tårer uten hansker slo pusten ut av meg. Mammutsalget kan tilby den tredje og avsluttende romanen, og sikret du deg de to første i fjor, må du benytte deg av muligheten nå. - Selv om jeg mistenker at du kjøpte den til fullpris for ett år siden. Eventuelt at man satser på at du kjøper de to første til fullpris i år. Denne salgstaktikken er nok til å unngå Mammutsalget, selvsagt. Men tro meg, disse bøkene er gode NOK til å gå på limpinnen. 

Machiavellis Fyrsten er ingen bok man leser uten å ha kjennskap til dens historie, men for en halvglemsk ex-idehistoriestudent som meg er dette snadder. Særlig denne praktutgaven. 

Anne fra Bjørkely er nærmest selvforklarende av sentimentale grunner. Et visst dødsfall får meg fremdeles ut av fatning 20-30 år siden jeg faktisk leste bøkene om den rødhårede jentungen. Og når vi er inne på jentunger kan jeg heller ikke overse det faktum at mitt livs heltinne Marikken er å finne på Mammutsalget. Det er nesten så man kan mistenke at boken er der bare for å tekke undertegnede og hennes uimotståelige trang til å rakke ned på konseptet, år etter år. 

Og så, til sist. Olav H. Hauge. Om det er en lyrikksamling du må sikre deg, er det denne. Jeg får klump i halsen bare ved tanken. Vakre, vakre diktene. 

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Akkurat derfor.

Det finnes gull der ute. God fornøyelse!




Tidligere anbefalinger: (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca

Tiden har på nyåret kommet ut med en utenlandsk roman. Forlaget, hvis bøker jeg har stor sans for, skuffet meg i det valget. Hør bare:

Piken fra Piemonte er en vakker kjærlighetshistorie fra dagens Italia, fra storbyen Torino i Piemonte, til de naturskjønne fjellene i Trentino. Det er en roman om sorgen over å miste sin mor, om frykten for å oppsøke det ukjente, og om hvordan også hverdagen kan romme magi - hvis man bare våger.

Det vrenger seg i magen min. Mitt lesehjerte spyr eder og galle.

Piken fra Piemonte, av Fioly Bocca

Italiensk skjønnlitterær roman. Utgitt på norsk i 2016

Likevel klarer jeg ikke la være å lese. Jeg holder meg unna noen uker, kanskje attpåtil noen måneder, før jeg kollapser og velter meg i romantikk og tårer. 

Jeg irriterer meg. Hånler inni meg. Fnyser og uffer meg og himler med øynene. Og leser. Og leser. Og leser.

Det føles som bortkastet tid å lese denne type litteratur. Likevel klarer jeg ikke la være.

Handlingen er platt. Språket er ujevnt. Fortellermessig er det altfor variert og usystematisk. Klisjeene boltrer seg som fis i en kurvstol (pun intended!). Persongalleriet er søvndyssende likt genrens oppskrift. Jeg gjesper meg halvt i hjel.

Likevel snufser jeg litt når hovedpersonen mister sin mor. Likevel forelsker jeg meg når hovedpersonen forelsker seg.

Gud bedre. Hvor irriterende det enn er, jeg lever meg inn i Bocca- møkkaboka.

Pluss for sekvens om det jeg tror skal være petanque, edruelig antall sider, tidvis godt språk og infernalsk evne til å engasjere selv den mest hånefulle leser. Minus for det meste annet.

Den er virkelig ikke god. Gjenkjennbare følelser, søt tematikk og happy ending, ja visst. Men god? Nei. Absolutt ikke.

Kilde: Leseeksemplar, tilsendt uoppfordret. Meget modig av forlaget.

Andre bloggere: (Tine) og (Bok og Palett), samt videoblogger (Christina)