Lest i 2013 - Juli + To begredelige bokomtaler

Bokomtaler: (Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk) (Skråninga, av Carl Frode Tiller) (Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm) (Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss)

I juli tilbrakte jeg tre fantastisk deilige uker ved den franske riviera. Her ble tiden tilbrakt med familie og gode venner, knakende god mat, himmelsk rosevin, passe mengder sightseeing, soltilbedelse og fenomenale petanqueturneringer.

Til og med bøker ble lest. Om ikke like mange som i tidligere sommerferier, så i det minste skyhøyt over det gjennomsnittlige antall bøker lest i årets tidligere måneder. Totalt nærmer jeg meg nå svimlende... 30 leste bøker i 2013.

Jaffal. Fire leste bøker i juli. To av dem var vidunderlige. En litt skuffende. Ytterligere en var bortkastet. Det vrenges i kropp og sjel at jeg velger å samle alle omtalene av disse under ett og samme innlegg. Dette. Jeg noterte intet underveis, en stygg skrape i mitt tapre forsøk på å opprettholde en viss rutine. Jeg sitter dermed igjen med en slakt og ditto ufortjent mye oppmerksomhet, og resterende halvtenkte tanker om bøker jeg virkelig ønsker å rose opp i skyene. Verden er urettferdig, også dette blogginnlegget.

I ettertid endret til egne innlegg:

• Kjærlighetens historie, av Nicole Krauss
• Skråninga, av Carl Frode Tiller

Magnhild, av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
Norsk chick-lit. - Antiversjonen. Visstnok.

Da jeg mottok et leseeksemplar fra forlaget var jeg mer enn skeptisk. Magnhild er i følge coveret en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning. En chick lit-roman for deg som hater chick lit, etter sigende. Ville og provokative jenter med feministisk touch er vel og bra, men helst minimert ned til blogginnlegg. Så er det også fra en blogg romanfiguren har sitt opphav. En blogg jeg strengt tatt aldri har hørt om før, men som sikkert er fornøyelig nok for sine lesere. En bok om samme tema fremsto for meg som fullstendig over the top. 

Kort fortalt. Magnhild er 30 år, singel og barnløs. Hun er mellomleder i et direktorat, frustreres over sine satte venninner, drekker gutta under bordet og ligger med gud og hvermann. Sikkert også Herman. Når en av hennes mest trofaste, selveste Partysvensken, begynner å bli vel forelsket i henne, stritter hun imot for alt hva det er verdt.

Vel, saken var kjapt lest, og bra er det. Dette er ingen bok å dvele ved, men ord skal skrives og synsing skal formidles.

Språket er greit, mer enn greit, det flyter som bare det, men det fins jo ingen dybde. Det er der denne elleville anti chic lit-romanen mister meg fullstendig. Hvorfor grunngir hun ikke den o store lysten som gjør at hun puler rundt uten å legge følelser i det. Hvorfor ikke utbrodere når hun skal være så himla frilynt og vill i fletta? Det blir mest en oppramsing av alt hun foretar seg, det blir overfladisk og unødvendig. Når ble provokativ oppførsel bare fordi atte underholdning?

Det blir for heseblesende, overdrevent, tåpelig. Det som opplagt skal være provoserende blir for platt til å henge seg opp i. 

Flere bloggere sammenligner Magnhild med Samantha fra Sex og Singelliv. Jeg ser den. Men der hvor Samantha tar den fullstendig ut med lidenskap ut av en annen verden ispedd et lite touch av sårbarhet når det er betinget, klinker Magnhild til med... intet. Det blir som et tomt skall, hvor handlinger utrettes uten mål og mening. 

Jeg ser ikke poenget. Jeg lo litt. Litt. Fornøyelig, jo da, men med den negative undertonen og holdningen til alt og alle rundt seg, gir den en bitter ettersmak. Enkle romaner bør være oppløftende, ikke en evigvarig oppramsing av alle tåpeligheter i hverdagen. Skal jeg bruke tid på hjernedød underholdning fortrekker jeg å løftes opp. Surmagede, sarkastiske innlegg kan jeg skrive i min egen blogg.

Kilde: Leseeksemplar sendt uoppfordret fra forlaget.

Dager i stillhetens historie, av Merete Lindstrøm

Eva og Simon, et eldre ektepar, har levd et langt liv sammen i stillhet. Ikke i mangel av ord, men gjennom en uuttalt pakt om å ikke åpent dvele ved det ubehagelige i fortiden. Nå er Simon blitt helt stille. Han sier ingenting. Han smiler, men ser rett igjennom henne. Noen ganger lykkes Eva å få kontakt, andre ganger legger Simon ut på vandringer tilsynelatende uten mål og mening. Det hele startet da hushjelpen deres forsvant. Eller da episoden opptrådte. Eller kanskje for mange, mange år siden. I en tid da Eva og Simon ikke enda kjente hverandre.

Merethe Lindstrøm har skrevet et stramt, fortettet familiedrama om fortielse og taushet. Det handler om kjærligheten mellom to mennesker som har tatt viktige valg de definerer hele sin tilværelse ut ifra, for så å oppdage at noe ikke lar seg overse. Fortiden dukker ikke bare opp igjen - den har vært der hele tiden. (forlagets egne ord)

Språket er sjeldent vakkert, enkelt men virkningsfullt. Kunstneriske krumspring føles aldri konstruerte, men naturlige. Det er gjennomført til fingerspissene.

Desto svakere at handlingen ikke griper meg slik jeg hadde håpet. Romanen fanget meg aldri helt slik jeg ønsket den skulle gjøre. Kanskje er det selve handlingen, kanskje skyldes det slutten som for meg faller helt igjennom. Kanskje skyldes det at jeg ikke helt tror på hovedpersonen. Hun forekommer meg aldri som den eldre damen hun utgir seg for å være.

Likevel opphøyes romanen av språket og mest av alt stemningen. Det er så mange ladede øyeblikk man ønsker å dvele ved. Det er så mange avsnitt man aldri vil slutte å lese om igjen. Så mange utdrag man gjerne skulle ha sitert, men det er så mange, så vanskelig å velge. Svakheter til tross, stemningen gir boken et lite stykke magi.

Kilde: Kjøpt og betalt selv.

Andre bloggere: (Melusine) (Rose Marie)

Bonus

Ingen ferie uten bokgrubling. I så måte var det en dyd av nødvendighet å ta båten over til If når man først var i Marseille. Det er nettopp på denne tidligere fangeøya liksom-atte Greven av Monte Cristo satt fenglset. Sies det i reklamen, i alle fall. Lot meg friste av en engelsk versjon av mursteinen i fengselets suvenirbutikk, men jeg smatt kjapt ut igjen da jeg oppdaget nordmenn foran meg i køen. Ikke har jeg lest boken, den er da alt for lang, men (Lines lesesirkel) har tidligere blogget om mesterverket.

Ja, også la jeg merke til mannen på månen da jeg beskuet den fantastiske veggen ved rutebilstasjonen i Cannes. Det igjen fikk meg til å tenke på minst like fantastiske (Hugo Cabret).

På feriens aller siste dag satt jeg molefonken og siste-dag-av-ferien-deprimert og skuet formålsløst over på en karusell. Og hva skuet mitt øye? En skatt - Selveste (prinsen) hadde satt igjen flyet sitt!

- Og bare så dere vet det. Depresjonen er av kun mild karakter. Jeg vet meget godt at det bare er et par måneder igjen til jeg atter setter mine føtter på fransk jord. High five og fortsatt god sommer!

Skråninga, av Carl Frode Tiller

I juni leste jeg begge Innsirklings-bøkene. Jeg lot meg forferde og begeistre i en så stor grad at jeg proklamerte at jeg skulle bruke sommerferien min på å lese Skråninga. IKKE GJØR DET, sa alle. Så da gjorde jeg det. Ingen ting er som bøker som har depressiv virkning på undertegnede, bøker som overhodet ikke har noe på stranda å gjøre, bøker som skyer for den brennhete sola og får måneskinnet til å visne hen til dørgende mørke.

Skråninga, av Carl Frode Tiller

Nynorsk. Utgitt i 2001.

Vi møter ein ung mann som sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar han ikkje heilt forstår, men heller ikkje greier å fortrenge. Han klarar ikkje snakke om problema sine, men han har talent for å skrive, og psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis ein barndom prega av kulde, avmakt og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster. (forlagets egen omtale)

Ingen klassisk sommerlektyre, altså.

Så var det også utfordrende å lese boken. Første kapitel ren handlingsbeskrivelse, men resten av boken fortelles av hovedpersonen selv. Det er nettopp hans psyke som gjør lesingen til en utfordringen. Det tar tid å venne seg til endeløse repetisjoner og stadige skiftinger av tema. Minner overlapper hverandre og gir sakte men sikkert mening. Et lappeteppe blir omsider til et puslespill. Stadig mer blir avslørt, men forfatteren krever hele tiden en årvåken leser.

Til tider er det ekstremt vondt, ubehagelig, kvalmende og motbydelig. Skråninga er ytterst trist om omsorgsvikt med ubotelig skade. Selv om man med tydelighet ser hvor alt gikk galt, gir hans handlinger likevel ikke gir rom for sympati. Desto tristere, vondere og mer ubehagelig er det å være leser. Desto rikere leseopplevelse er det.

Kilde: Kjøpt og betalt, signert og elsket eksemplar.

Innsirkling | Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

Livets mysterier er mange og innfløkte. Ett av disse livets mysterium er hvorfor jeg tidligere ikke har lest noe av Carl Frode Tiller. Nå som to av hans bøker er grått til, følt ubehag til, gremmet seg over, har et nytt spørsmål oppstått. Hvordan skal jeg ordlegge meg for å yte ham rettferdighet? Hvordan skal jeg makte å formulere meg godt nok til å formidle denne leseopplevelsen?

Innsirkling og Innsirkling 2, av Carl Frode Tiller

David lider av hukommelsestap og rykker inn en annonse i lokalavisen.

Hvem er jeg? Hvem er du? Fortell meg vår historie.

Ungdomskompisen Jon forteller. Stefaren Arvid forteller. Ekskjæresten Silje forteller. Stebroren Ole forteller. Barndomsvennen Tom Roger forteller. Morens venninne Paula forteller.

Innsirklingen av David og hans historie veksler mellom rene fortellinger og brev. Hver og en forteller de om David, men mest av alt om seg selv. – Og alle har de sine hemmeligheter.

Alle disse små og store hemmelighetene som ligger godt gjemt, som er så vanskelige å fortelle om, så vanskelige å innrømme både for andre og seg selv. Kanskje mest av alt seg selv. Det gjør vondt, det skal ikke frem, trangen til å dysse ned går ikke over med tiden. Glemme. Fornekte. Det har ikke skjedd. Det burde ikke skjedd. Hvordan kunne det skje?

Det gjør nesten vondt. Det gjør nesten vondt fordi det er så fryktelig intenst, så ekstremt ubehagelig. Vi får vite for mye, de forteller mer enn de ønsker selv, de forteller selv om det er de innerste hemmeligheter, alt de har fortiet gjennom så mange år. Det er ubehagelig for fortelleren, det er ubehagelig for leseren. Man blir kvalm. Man blir trist. Fortvilet. Forbannet.

Når man opparbeider seg en viss sympati for fortelleren, rives den sønder og sammen i neste øyeblikk. Og så, helt i mot din vilje, bygges sympatien opp igjen.

Personenes nesten overdrevne rasjonelle syn på seg selv, sine handlinger og sine reaksjoner tilgis. Personenes evne til analysering av sin egen psyke blir tidvis litt for veloverveid, for fornuftig, for godt gjennomtenkt. Samtidig er det en styrke mer enn en svakhet. Det tilgis, det forstås. Det hele settes inn i et større bilde.

For poenget er ikke å bli godt kjent med David. Poenget er å bli kjent med alle drivkreftene i et lite bygdesamfunn. Bygda som former alle individene, og alle individene som sammen skaper bygda.

Alle individene som har sitt eget syn på hendelser, personer og samfunnet. Motstridende oppfatninger beriker, for ingen sannhet er universell. Vi sirkler oss inn til kjernen.

Stadige gjentakelser og endeløse tomme dialoger understreker det håpløse, det ukonstruktive, det negative. Man kommer ikke videre, for ingenting er ekte. Kanskje mest av alt poengteres dette med Tillers nesten overdrevne bruk av flir.  Stramt flir. Vissent smil. Kaldt flir.

Det er ikke ekte. Det er et teater. Et skuespill. Vi dekker over, skjuler, later som.

Forfatterens psykologiske innsikt er oppsiktsvekkende. Han tar menneskene på kornet. Han beskriver samfunnet nesten ubehagelig godt. Ubehagelig, fordi man kjenner seg så godt igjen.

Bygdesamfunnet. Bygdedyret. Et lite samfunn, og også et lite samfunn i individet selv. Et lite univers. Hver og en er sitt eget lille univers.

Alle normene i samfunnet som vi må forholde oss til. Alle spillereglene som sjeldent lar seg rokke ved. Slik er det, slik har det alltid vært. Hvem tror du at du er? Den universelle trangen til å rakke ned, trøkke andre ned i søla. Ikke for å fremheve seg selv, gjøre seg bedre enn de andre, det tillater ikke samfunnet, men i alle fall sørge for å ikke selv være nederst på rangstigen. Bygdas sterke mannssjåvinisme.  Ofte ikke på grunn av mennene selv, men av kvinnene som nører under, som bekrefter og stadfester.

Alle forsvarsmekanismene som får mennesket til å fortrenge, fornekte, intellektualisere og glemme. Gjemme under teppet.

Noen ganger finner man ikke ord som beskriver følelsene man sitter igjen med etter å ha lest en bok. I dette tilfellet to bøker. Man har vondt i magen, føler seg uvel, og likevel er følelsen av å ha lest en fantastisk bok – to fantastiske bøker – så inderlig til stede. Man har lyst til å skrive en lang avhandling om hvorfor, men finner ingen ord. Leseopplevelsen må føles. Fordøyes. Analyseres. Grunnes over.

Kilde: Kjøpt selv. Ener’n for en slikk og ingenting på loppemarked, toeren på rådyrt mammutsalg.

Andre bokbloggere: Knirk arrangerte samlesing av nominerte til Nordisk Råds litteraturpris 2010. En rekke bokbloggere slang seg med i utfordringen. Sjekk (dette samleinnlegget). Lena fra LesMye er uoffisielt kåret til Norges største Tiller-fan. Jeg trodde det var Ingalill, jeg er også høyt der oppe, men Lena er i alle fall den aller største. Her kan du lese (hvorfor).

Bonus: Innsirkling 3 er formodentlig på trappene. Jeg gråter litt allerede over vissheten om at dette kun er en triologi. I ventetiden skal jeg nikose meg med Skråningen, i den grad omsorgsvikt, psykiske problemer, vold og elendighet er noe å kose seg over.

Bonus-bonus: Jeg har møtt Tiller. Det var himla stas. (bokbad)