31.7.13

Skråninga, av Carl Frode Tiller

I juni leste jeg begge Innsirklings-bøkene. Jeg lot meg forferde og begeistre i en så stor grad at jeg proklamerte at jeg skulle bruke sommerferien min på å lese Skråninga. IKKE GJØR DET, sa alle. Så da gjorde jeg det. Ingen ting er som bøker som har depressiv virkning på undertegnede, bøker som overhodet ikke har noe på stranda å gjøre, bøker som skyer for den brennhete sola og får måneskinnet til å visne hen til dørgende mørke.



Skråninga, av Carl Frode Tiller
Nynorsk. Utgitt i 2001.

Vi møter ein ung mann som sit på ein psykiatrisk institusjon, skuldig i kriminelle handlingar han ikkje heilt forstår, men heller ikkje greier å fortrenge. Han klarar ikkje snakke om problema sine, men han har talent for å skrive, og psykologen oppmodar han til å skrive om seg sjølv. Med brutal realisme blir det fortalt om korleis ein barndom prega av kulde, avmakt og einsemd formar eit menneske som omverda ser på som eit monster. (forlagets egen omtale)

Ingen klassisk sommerlektyre, altså.

Så var det også utfordrende å lese boken. Første kapitel ren handlingsbeskrivelse, men resten av boken fortelles av hovedpersonen selv. Det er nettopp hans psyke som gjør lesingen til en utfordringen. Det tar tid å venne seg til endeløse repetisjoner og stadige skiftinger av tema. Minner overlapper hverandre og gir sakte men sikkert mening. Et lappeteppe blir omsider til et puslespill. Stadig mer blir avslørt, men forfatteren krever hele tiden en årvåken leser.

Til tider er det ekstremt vondt, ubehagelig, kvalmende og motbydelig. Skråninga er ytterst trist om omsorgsvikt med ubotelig skade. Selv om man med tydelighet ser hvor alt gikk galt, gir hans handlinger likevel ikke gir rom for sympati. Desto tristere, vondere og mer ubehagelig er det å være leser. Desto rikere leseopplevelse er det.




Kilde: Kjøpt og betalt, signert og elsket eksemplar.

Ingen kommentarer: