7.4.20

Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle

#Reklame/Mottatt leseeksemplar

Oskars mor ligger på dødsleiet. Hennes siste ønske er å nyte barndommens syrlige, friske eplejuice, pressede epler fra gården hvor hun vokste opp. Morfaren henter barnebarnet med seg hjem, og i tre dager skal de sammen plukke, presse og tappe. - Og skynde seg tilbake til henne. 

Men det er noe mer. Oskars mor sender med ham en bunke brev, alle med en bønn til bestefaren om å fortelle barnebarnet om universets gåter. 


Mot stjernene er vi ingenting, av Lars Mæhle
Utgitt i 2020. Norsk. En slags sakprosa for unge. Mysterieløsing.

De kjenner ikke hverandre så godt, de to. Moren brøt tidlig kontakten med ham, men nå haster det for henne å bringe de sammen. 

Oskar og morfar plukker epler og prater om alt det rare, uendelig store langt, langt der borte. Oskar spør, akkurat slik moren en gang gjorde, og morfaren svarer, akkurat som han en gang gjorde til sin datter. Hans detaljrike kunnskap tar oss med fra solen til planetene, fra temperaturer som kan smelte bly, til hvite dverger, metanregn og måner med rennende vann. 

Hvert brev inneholder en oppgave, og bokstaver fra hvert riktig svar danner et løsningsord. Klarer de å samarbeide godt nok til å finne dette ene ordet som er så viktig for moren? Og rekker de å løse dette før det er for sent? 

De elleve oppgavene settes inn i et kryssord, som også er visualisert for leseren. Sammen med fotografier av planetene gir dette gode pusterom i en ellers svært informasjonsmettet fortelling. Detaljrikdommen forsøkes balansert med dialoger mellom bestefar og barnebarn, men virker delvis mot sin hensikt. Det er litt for mye bakgrunnsstøy, litt for mange gjentakelser om at Oskar maser og morfar svarer frekt, til at alle de gode poengene får knagger å henge på. Det er rett og slett krevende å la alt feste seg. 

Mest problematisk er likevel det i utgangspunktet gode grepet for å engasjere leseren. Selve detektivarbeidet, nysgjerrigheten over selve løsningsordet, kan paradoksalt ødelegge noe av det enorme potensialet til å tilegne seg ny og morsom kunnskap. Selv jeg som voksen leser jages frem, side for side, ivrig etter å løse gåten. Hadde jeg ikke skrevet ned at Jupiters masse er dobbelt så stor som de andre planetenes masse til sammen ville jeg glemt det, akkurat som jeg husker begrepet hvit dverg, men ikke hva dette er eller hvor fenomenet oppstår. 

Det er en krevende balansegang. Kanskje kunne det vært løst med flere illustrasjoner, faktabokser eller direkte spørsmål til leseren. Noen knagger å henge alle fun facts-ene på. 

Hastverket med å finne svar på alle gåtene forsterkes selvfølgelig av Oskars trang til å avslutte gårdsoppholdet og reise tilbake til moren. Utenom det rent kunnskapsmessige, den vitenskapelige informasjonen som formidles, er hennes sykdom nært og samtidig subtilt fortalt. Vi ser henne for oss, liten, avmagret og tappet for krefter, vi vet hun tar behandlinger, men kun en gang får vi vite hvor hun er innlagt. Radiumhospitalet. Her lar forfatteren oss lese mye mellom linjene. Her er også bokens virkelige høydepunkt, et emosjonelt klimaks som hever boken mange hakk. 

Denne opplevde nærheten savner jeg i beskrivelsene av Oskar og morfaren. Jeg savner mer sårhet hos gutten, og mer dybde til den eldste karakterens bryskhet og innesluttethet. 

Det er på mange måter et kompliment. Det er så mye bra ved denne boken at jeg skulle ønske den hadde vært ENDA bedre. 




- Og ja, jeg har i ettertid googlet hvite dverger. Jeg har til og med funnet ut hvor det regner metan. Noe har festet seg, nysgjerrigheten er utvilsomt vekket.


2 kommentarer:

Tine sa...

Flott omtale Eli, liker dine refleksjoner og hvordan du får det "negative" til å oppleves som positivt :)

ellikken sa...

Det var en utrolig fin tilbakemelding! TAKK! Verden er ikke svart-hvitt, det er heller ikke bøker eller våre oppfatninger av disse.