Atter en konge, av JRR Tolkien

Gode ting kan ikke gjentas for ofte:

Jeg er ferdig med Ringenes herre!



Da boken var smelt igjen fredag kveld, tok jeg opp boken igjen og bladde meg frem til tillegget. Vurderte å lese mer, men la igjen boken. Nok får være nok, tenkte jeg. Nå kan du si at du har lest Ringenes herre. Vær fornøyd med det, jente!

Lørdag morgen leste jeg tillegget…
- Det angrer jeg definitivt ikke på. Ikke alt var like matnyttig og spennende, og det er en underdrivelse, men noe var definitivt et must. Plutselig fikk jeg greie på mer av affæren, og det senere ekteskapet mellom Aragorn og Arwen. Jeg fikk vite hvordan det gikk med Sam og de andre hobbitene. Det noe sære båndet mellom alven Legolas og dvergen Gimli holdt livet ut, gitt. Det endte med at snørr og tårer rant i strie strømmer. Jeg er kanskje litt i overkant emosjonell.



Best å tenke på noe annet enn det som fremkaller tårer hos undertegnede. Denne karen fremkaller frykt hos Sauron. Pippin derimot, lar seg begeistre.
Du verden for et univers denne Tolkien skapte med sine bøker. Man blir målløs, enten man er tilhenger av såkalt fantastisk litteratur eller ei. Man kan ikke annet enn å la seg imponere og fascinere, og så får det bare være at man til tider har kjedet seg halvt i hjel. Ringenes herre er definitivt ikke en bok man angrer på at man har lest. Tross alt var det virkelig verdt tiden, kreftene og energien.

Hva skal man så si om Atter en konge? Det var mye kriging, i alle fall forberedelser til kriging. Gud hjelpe meg det var mye av den slags. Ikke min kopp med kaffe, som dere sikkert aner, men jeg kom meg altså igjennom det. Jeg tror derimot ikke jeg orker å skrive noe om det. Tingen er, det endte selvsagt med at Ringen ble kastet i Dommedagsjuvet, og Gollum med. Da hadde Sauron ikke så mye han skulle ha sagt lenger, særlig ikke når Aragorn og hans hær vinner det store slaget ved Morannon. Slikt blir man Gondors konge av, må vite. Hurra og sånt.


Neimen, har du sett. Et bilde av Viggo Mortensen! Det hadde vi vel ikke trodd!
En ganske fornøyelig avslutning av Ringkrigen, om enn ikke særlig overraskende. All honnør til bokens, om ikke hele triologiens, store helt Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Da jeg googlet etter bilder av Sam og Frodo fant jeg urovekkende mange homoerotiske bilder. Joda, tanken slo meg, men selv syns jeg Legolas og Gimli har fått altfor lite oppmerksomhet. Nok om sånt. Over til vår helt Sam.


Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve.
Vel hjemme i Hobsyssel, etter en mindre kamp for å befri byen/området/stedet fra Sarumanns onde jerngrep (Våre helter hadde da vært ute i kamp før, må vite. Dette var som null og niks for dem å regne) dukker plutselig Rosi (Hva? En kvinne??) opp fra intet. Rosi makter å rive Sam løs fra Frodo og jammen gifter de seg og får barn. Frodo er fra seg av kjærlighetssorg, eventuelt sliter han med byrden av å ha båret Ringen så lenge at han ønsker å dra ut til havet. - Til Gråhavnene sammen med Bilbo, Gandalv og alvene for å oppnå evig liv i et land langt, langt der borte. Her skal ringbærerne og ringens brorskap atter samles når tiden er inne.

- På dette tidspunkt var jeg gjennomvåt av tårer.

Ringens brorskap, av JRR Tolkien

Det er med en viss grad av ekstatisk lykke at jeg nå kan meddele at første bok i trilologien er fortært skriftlig. Jeg brukte en uke på Ringens brorskap, og tatt i betraktning at jeg ikke sjeldent har lest enkelte avsnitt både ni og ti ganger uten å få med meg stort, kunne jeg brukt enda lenger tid. Lett. Det er noe med dette med svært uvanlige navn og enda mer uvanlige stedsnavn som tøyser til konsentrasjonen min. Skumlesing takler jeg ikke, jeg nekter, jeg vil ikke.

Et handlingsreferat føler jeg unødvendig. Jeg nøyer meg med et kort sammendrag fra ikkepedia.org:

Ringen blir funnet. Det blir dannet en selvmordsgruppe som skal dra til en
vulkan og ødelegge den. Gruppa går over et fjell. Gruppa går under et fjell.
Gruppa svømmer opp en elv. To fra gruppa dør, og resten splitter seg i
forskjellige grupper, som fortsetter å … gå.

Tja, hva skal man vel si. John Ronald Reuel Tolkien lar sine romanfigurer slite ut sine føtter.
Utenom at jeg har hengt meg opp i rare navn, at alvene er pompøse og at man gjerne skulle vært tenåring mens man leser, har det ikke bare vært slitsomt. Hobbitene er fine å lese om. Jeg kunne definitivt likt meg i Hobsyssel. Om jeg hadde orket å være følgesvenn på den store reisen er en annen sak. Jeg hadde nok blitt i Hobsyssel og fortsatt etegildet. Noen må jo det også. Den store reisen har for øvrig vært en underholdende og delvis spennende sak, med en god slump morsomheter underveis. Dette prosjektet mitt vil høyst sannsynlig bli fullført. To tårn er allerede påbegynt. – Men hold ikke pusten. Dette tar tid.

Sjarmtrollet:

Tom Bombadil. For en mann, altså!! Han synger en trall mens han svinser og danser seg gjennom gammelskogen, er sjef over alt og alle der omkring, men ikke snakk om han beveger seg utenfor sine grenser. Glad i kona si er han også.

Gamle Tom Bombadil er en lystig fetter;
Jakken svinger lyseblå, gule støvler spretter.
Ingen kan fange Tom, for Tom er selv herre;
Toms sang og forte fot kan ingen makt sperre.

Anti-Sjarmtrollet:

Balrog. Et udefinert uhyre som jeg neppe ville likt å ha etter seg i mørke trange smug. Flukten gjennom Moria var i det hele tatt spennende, absolutt et av høydepunktene i boka så langt. En av de ni utvalgte, Boromir, overfalles av sjalusi og maktsyke. Frodo får noia og stikker av med Sam. Tam-ta-ra-tam, brorskapet er en saga blott.

Tidssluket:

Rådsmøte i Elronds hus. Jeg antar dette kan regnes som det aller viktigste kapitlet i Ringenes Brorskap, men det var en sann lidelse å komme igjennom. Jeg beskrev i innledningen hvordan jeg av og til måtte lese enkelte avsnitt opptil fryktelig-mange ganger. Vel, dette kapitlet er lest ca. så mange ganger. Ironisk nok husker jeg knapt nok et ord.

Bokens hunk:

I begynnelsen ble Aragorn omtalt som Vidvandre. Jeg tok’an ikke i det hele tatt før jeg fikk det svart på hvitt, og var derfor lenge minst like skeptisk til denne mystiske ferdamannen som det Sam var. Nu vel. Aragorn får meg lyst til å sette på filmene. Det er ikke fordi det er så himla spennende.

Bokens babe:

Her strides våre helter. Dvergen Gimlis favoritt er Galadriel, alvefyrstens fru. Tom Bombadil elsker sin vakre Marigull mens Aragorn holder en knapp på Arwen. Sistnevnte har så langt i boken ikke gjort annet enn å være datter og datterdatter av noen, og beskrives som eventyrlig vakker. Galadriel og til dels Marigull har i det minste gjort noe. Babe-rollen er med dette utdelt Arwen.

Drivkraften:

Gollum, det seige og slimete ekle vesenet som åler seg rundt, slikker spytt og hveser My Prescious i tide og utide i filmen, er så langt nærmest kun omtalt. Ikke mye heller. Man gleder seg til Gollum skal lage vanskeligheter for Frodo og gjengen. Det var tross alt delvis hans fortjeneste at jeg likte filmene såpass godt. Frem til To Tårn har vi fått nærmere bekjentskap med vesenet kun på slutten av Ringenes Brorskap, i form av en stokk på sjøen.

Irritasjonsmomentet:

Sangene. Jeg trodde det skulle bli en befrielse, i den forstand at det ville kortet ned lesetid per side. - Men hva skjer? Jeg henger meg fullstendig opp i det. Jeg forsøker banna bein å gjøre om diktene og sangene slik at det skal rime bedre! Hobbiter stinker i å dikte. Takke meg til Tom Bombadil.

... Men noe må det jo være, for jeg har ikke lyst til å begynne på en annen bok, selv om jeg har hatt muligheten til det både halvveis i Ringens brorskap, og ikke minst før jeg begynte på To tårn...