Stadig oftere legger jeg fra meg bøker uten å skrive om de. Noen gir meg ingenting. Andre gir meg alt. Det er gjerne bøker av sistnevnte kategori jeg strever mest med. Denne fortjener oppmerksomhet, tenker jeg. Denne fortjener velvalgte ord, sjarmerende innsalg, vinnende innlegg. Tre-fire år er gått siden jeg leste De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen. Ikke et ord klarte jeg å skrive om romanen. Jeg likte den nesten for godt, ute av stand til å finne noe å sette fingeren på. Den er liten og unnselig, tilsynelatende enkel å glemme, litt for lett å la støve ned i bokhyllens innerste krok. Oppfølgeren, Øyeblikk for evigheten, kom i 2021 og den gode leseopplevelsen kom strømmende tilbake. Jeg lo, felte til og med noen tårer, og skrev.
De siste kjærtegn | Øyeblikk for evigheten, av Kjersti Anfinnsen
Norsk. Romaner utgitt i 2019 og 2021.
Den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte lever store deler av sitt liv i Paris. Stadig høster hun anerkjennelse for sitt liv og virke, men gamle bragder gir stadig bismak. Hun har kjempet for sin karriere med nebb og klør, og det har kostet. Hun har slåss mot patriarkatet, stått imot samfunnets forventninger, og – mistenker man – kneblet sine egne drømmer. Birgitte har ingen egen familie, prioriteringene hennes tillot ikke dette. Kanskje har det skyldtes hennes personlighet, skjønt det ligger i kortene at personligheten har blitt preget av valget hun en gang måtte ta.
Galgenhumoren beherskes til fingerspissene, men det er aldri langt fra sylskarp ironi til omhyggelig skjult ømhet og sorg. Forfatter Kjersti Arnfinnsen behersker balansegangen ypperlig, og gir et langt rikere bilde av Birgitte enn hennes bitre, biske utsagn om menneskene i livet hennes, samfunnet hun lever i, skulle tilsi. Anfinnsen lar leserne forstå Birgitte, og hele hennes komplekse følelsesregister.
Vi kjenner på bitterheten over at livet ikke ble som vi trodde, vi uroer oss over ensomheten, å stadig miste våre nærmeste. Vi drømmer om å gjenoppdage kjærligheten og kjenner på engstelsen over å miste den. Vi gleder oss over livet, men er stadig redde for å eldes, å bit for bit miste oss selv.
Birgitte er et frisk pust, tross hennes trang til å støte mennesker fra seg. Underforstått: hun vegrer seg for å knytte sterke bånd, bare for å bli såret. Noen forsvinner, andre dør. Mange dør. Det er bedre å våkne alene og vite at en er alene, enn å våkne sammen med noen og likevel være ensom, som en klok kvinne en gang sa. Det beste selskapet hun kan tenke seg er søsteren. Svært irriterende i live, høyst velkommen som død uten å komme til motmæle. Godt voksen finner hun likevel kjærligheten i sjarmøren Javier. Alle disse mennene som kom og gikk, i livets siste fase finner hun endelig den hun skal dø sammen med. Han forstår henne, godtar henne, tar henne for den hun er. På besynderlig vis vekkes også et behov for henne å bli en bedre versjon av seg selv (som en klok mann en gang sa – til stadighet). Ikke at hun innrømmer det, men Arnfinnsen lar oss forstå.
Hun burde selvsagt ikke gledet seg, lykken kan jo ikke vare. Birgitte skranter, Javier sovner og snart er de ute av stand til å ta vare på seg selv, aller minst hverandre. Stadig forsøker mennesker rundt dem å bistå, men Birgitte stritter imot. Visst kan hun angre sine mindre velvalgte ord, men hun må stå for det, det skulle bare mangle. Det er fandenivoldsk og befriende fra den gjengse litteraturhistories eldre kvinne, helt fritt for vaffelsteking, varmt bestemorsfang og nupereller.
Birgitte og hennes siste dager er ramsalt, tidvis uspiselig,
men samtidig helt uimotståelig i all sin egentlige sjarm.
Kilde: Leseeksemplarer, mottatt uten noen form for krav om anmeldelse eller betaling/kompensering.
