30.4.12

Lest i 2012: April


Det hjelper å ha beskjedne mål. Jeg fullførte med glans, men det skulle ikke så mye til: De eneste bøkene jeg hadde bestemt meg for å lese var Himmelstormeren av Cecilie Enger og Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell. Himmelstormeren var attpåtil påbegynt da jeg skrev forrige månedsrapport.
Ytterligere to bøker er blitt lest: Frihetens vinder av Lois Loveen og Ord uten lyd av Camilla Gibb. Fire bøker i måneden er ikke imponerende, jeg vil ikke hevde det, men det er bedre enn for eksempel tre. Langt bedre enn to, og fryktelig mye bedre enn en. Null bøker hadde vært helt krise, så jo da. Det kunne definitivt vært verre.

Omtalemessig har jeg skrevet om de to førstnevnte, selv om jeg skal gjøre mitt ytterste for å skrive om Frihetens vinder i morgen. Med andre ord, fort dere å lese dette glitrende innlegget før et nytt innlegg blir publisert. Mhm.

Det jeg har skrevet om er både loppemarked (hjertebank) og favorittkarakterer. Slikt kan man definitivt like!

Loppemarked ja, for all del, herligheten som jeg har fått tak i godbiter denne gangen. Av andre innkjøp tror jeg faktisk at jeg har hatt shoppestopp. Det hindrer dog ikke bøker å dumpe ned i postkassa mi. Jeg blir særdeles lykkelig og sambo blir tilsvarende fortvilet. Jeg har frigjort litt plass ved å låne ut i øst og vest, så får vi se om bøkene med tid og stunder returneres til meg. Jeg vet om en som er glad så lenge det varer.
- Nå tar jeg meg i å ønske å poengtere at jeg har flere bøker enn hva det kan virke som ut ifra bokhyllene mine. Så lenge jeg ikke er i en fornektelsesfase velger jeg å tro det kunne vært verre. Jeg planlegger nemlig å gjøre mer enn å skrive om å ta bilder av bøkene mine. Jeg er ikke like modig som Elin fra Av en annen verden og Siljeblomst som videofilmer herligheten, og jeg har ikke like mange som KindleJoy, men jeg har bøker… og jeg akter å dokumentere det hele. Stay tuned (men hold ikke pusten…).

Såh, hva skjer i mai?

En bok er så smått påbegynt: Alt jeg er, av Anna Funder. Ikke mange sider er fortært, men jeg språket er så godt at jeg ser lyst på fremtiden. Etter det er jeg veldig for å bare snuse meg frem i bokhyllene til neste bok ut. Det er så mange jeg har lyst til å sluke at jeg vet knapt nok opp ned på meg selv. Jeg gleder meg allerede!

Gå ikke glipp av:

Grosko har produsert flere herlige innlegg i april. Siden jeg selv ikke har lest boken, benytter jeg anledningen til å dytte frem hennes omtale av Arild Stavrums Golden Boys. Ellers har ”Bokryggpoesi” gått som en farsott i bokblogglandia. Opplegget er enkelt men like fullt genialt: Finn tre bøker, sett sammen titlene til et dikt. Groskos andre bilag ga meg gåsehud langt inn i margen.

Man kommer heller ikke utenom Bokbloggertreffet som arrangeres i forbindelse med Oslo Bokfestival medio september. Jeg er sur, forbannet, trist og fortvilet over at jeg er bortreist akkurat denne helgen. Det plager meg mer enn jeg noen sinne har kapasitet til å utbrodere, og jeg gråter inni meg når jeg skriver disse ord.  Her er nettsiden i treffets anledning.

Sist, men ikke minst (?): I april fikk jeg somlet meg til å befri mine FB-venner fra endeløse statusoppdateringer om meg og mine bøker. Ellikkens bokhylle fikk egen side. For guds skyld: trykk liker! Jeg holder nøye regnskap over hvem av mine som liker og ikke liker… Når det er sagt, kan jeg late som det var en fleip.


(Ja, for der var jeg i april, for tenk :) )

Ha en durabelig flott mai! Selv avslutter jeg måneden med neglebiting foran tv-skjermen siste kvelden i april. Glory, glory!

25.4.12

Mine favorittkarakterer


Flere bloggere valgte på Verdens bokdag å sette søkelyset på sine femten favorittkarakterer fra bokverden. Jeg er impulsiv bare jeg får tenkt meg om, veien blir til mens man går. Her er mine + 1 bonus. - I nesten tilfeldig rekkefølge.


En gang av millioner klarer en forfatter å mane frem en karakter som virkelig setter seg hos leseren. Det er like vidunderlig hver gang det skjer.

16. A
fra Hver dag, av David Levithan

A er seksten år, verken gutt eller jente. A bare er. A er en sjel. Mer vet vi ikke, og mer vet ikke A. I 16 år har sjelen forflyttet seg fra kropp til kropp. A vet ikke hvorfor eller hvordan, men slik har det alltid vært, og slik vil det alltid være. I barndommen gråt A over å måtte forlate sine foreldre hver dag. Hver dag søkte A kjærlighet og nærhet til nye foreldre og nye søsken, og hver kveld sørget han over tapet som ville komme. Som sjuåring begynte A å fornemme ensomheten i spillet.

Som sekstenåring er As eneste mulighet til kontinuitet e-postkorrespondanse. A er bevisst å ikke endre livet til personen A bor i, men As behov for identitet viskes aldri ut. A kan ikke og A vil ikke. (link)

15. Benjamin
fra Tørk aldri tårer uten hansker, av Jonas Gardell

Vi blir glad i Benjamin, den strengt religiøse gutten som skuffer sine og mest av alt seg selv. Som må stake ut et helt nytt liv, en helt ny vei, finne nye verdier. Vi blir glad i alle skrullene, alle stereotypene og mangfoldet. Vi kjemper med dem, tross feil og mangler. Vi forelsker oss, vi forledes, forvirres og såres. 

- Og vi blir rystet over hvordan det faktisk var. Hvordan det føltes. Hvordan det kunne gå så galt. For det gjorde det, mens samfunnet stod stille og så på. Alt de ville var å elske noen som elsket dem. (link 1) (link 2)

14. Joe Fontaine
fra The Sky is Everywhere, av Jandy Nelson

Et raskt google-søk forteller meg at denne lidelsen er delt av flere. Hadde det ikke vært for det faktum at jeg er 35 år gammel mor i fast forhold på femtende året, og slettes ingen boknerdete trettenåring, ville jeg trolig lest boken like mange ganger som Lennie har lest Stormfulle høyder. Den gutten...! Til alle som skjønner hva jeg mener har jeg bare tre ting å si: Bat! Bat! Bat!

- Til dere som derimot ikke skjønner hva jeg mener har jeg langt mer å si: Strålende smil. Høy moral. Entusiastisk. Kjærlig. Forståelsesfull. Utseende som en gud. Milevis lange øyevipper. De øyevippene...! (link)


13. Augustus Waters
fra Faen ta skjebnen, av John Green

Kanskje var det skjebnen. Akkurat denne dagen sitter Augustus der. En høy, slank gutt på omtrent samme alder, kanskje året eldre, med tindrende vakre øyne og et skjevt smil. Augustus tar ikke øynene fra henne. 

Augustus har for tiden ITK. Ingen tegn til kreft. Men halve foten er borte, og med den også kreften. Augustus lever og ånder for å leve i nuet, oppleve mest mulig, være mest mulig spontan. Leve nå mens han kan. Gripe dagen. Han holder ingenting tilbake. Han ønsker å være av betydning, legge igjen sine spor på jorden. (link)


12. Herdis
fra Trylleglasset, av Tordis Nedreaas

Herdis, som tilsynelatende er den av barna som lever i de beste kår, drukner virkeligheten i et trylleglass. Prismet forvandler alt vanskelig, tungt og leit til de mest fargerike paradisiske syn. En dag virker ikke trylleglasset lenger. - Herdis tvinges til å takle det vonde på egen hånd, uten noe å søke tilflukt i. (link)

11. Lexie Sinclair 
fra Hånden som først holdt min av Maggie O’Farrell

Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair. (link)

10. Prentice 
fra The Crow Road av Iain Banks

Prentice McHoan er en erkeskotsk guttemann i begynnelsen av 20-årene. Stedene i boken er hans fiktive hjemsted Gallanach og Glasgow hvor han er mer eller mindre dedikert historiestudent. Prentice drikker seg til stadighet snydens, er omgitt av en sterk og sammensatt familie, er ulykkelig forelsket, og han er på stadig leting etter svar på de universelle mysterier og ikke minst på jakt etter sin forsvunnede onkel Rory. (link)

09. Jeffrey 
fra Jasper Jones av Craig Silvey

Jeffrey er en cricketfrelst vietnameser. Rappkjeftet og bitteliten, en solid dose selvtillitt i en liten kropp. Jeffrey er ikke redd noen, kanskje med unntak av Gærne Jack Lionel. I 1965 gikk australske tropper inn i Vietnamkrigen, og småbyens mobb legger som kjent alltid skylden på de uskyldige. Jeffreys familie blir en enkel syndebukk. Etter Jeffreys store opptur på cricketbanen opplever han senere på dagen sin største nedtur. Det er hjerteskjærende. (link)

08. Sam Gamgod
fra Ringenes herre av Tolkien

Jeg kunne valgt hunken Aragorn, selveste  Frodo, alvedronningen eller Fangorn. Det er nok av sjarmører å velge blant. Jeg velger meg likevel Samvis Gamgod. Den hjertegode helten sjarmerte meg i senk med sin humor og fabelaktige kommentarer. Alle skulle hatt en venn som Sam. Da hadde verden vært et bedre sted å leve. (link)

07. Benny
fra Grabben i graven bredvid av Katarina Mazetti

Benny er prototypen på bonde. Han trekker på seg kjeledressen om morgenen, handler matvarer på Konsum i samme dress og tar seg aller nødig en dusj etter å ha tatt den av seg (på kjøkkenet, ikke nede i gangen) om kvelden. Han sovner på operaen, elsker nabofruens hjemmelagde kjøttboller, pynter opp med mors korsstingbroderier og frykter sin egen dødsannonse. Verdens lengste dødsannonse med navn og nummer på alle hans 25 kyr. (link)

06. Oscar
fra Oscar og den rosa damen av Erik-Emmanuel Schmitt

Oscar er 10 år, og har kreft. Han vet at han skal dø, men trenger noen å dele tankene sine med. Marie-Rose oppfordrer Oscar til å skrive ett brev til Gud hver dag.

En dag er som ti år. Hver dag som går lever Oscar ti år med de gleder, sorger og utfordringer som det medfører i de ulike stadiene av menneskelivet. Som tenåring gjør han opprør mot foreldrene. Som tjueåring forelsker han seg. Som trettiåring opplever han at forelskelsen blir til kjærlighet og han gifter seg. Som syttiåring merker han alderen tyngre, og han blir sykere og svakere. Som nittiåring er han så trett, så trett av dage. Som hundreåring… (link)

05. Gutten og faren 
fra The Road av Cormac McCarthy

Pest eller kolera, bare i positiv forstand. Det er umulig å velge. For de har hverandre, far og sønn. De løfter hverandre opp. Each the other's world entire. Det er dette samholdet, denne gjensidige avhengigheten, i en verden fylt av død og frykt som så til de grader gjør boken uforglemmelig.

Boken er dypt fasinerende. Hjerteskjærende vond. Ikke bare for det vonde de opplever, men fordi forholdet far og sønn imellom er så varm at det gjør vondt i hjertet. (link)

04. Jan fra Skrolycka 
fra Keiseren av Portugalien av Selma Lagerlöf

Jan er trøstesløs. Hver dag venter han ved brygga i håp om at datteren kommer hjem. I en tilstand av desperasjon, depresjon og bunnløs kjærlighet, utvikler han en sinnsforvirring. Han holder seg oppe i sin sterke tro på at datteren har blitt selveste keiserinnen av Portugalia. Ikledd flosshatt, stav og påklistrede glitterstjerner vandrer han rundt i bygden, stolt som en hane over datteren alle vet er fortapt. Han flykter inn i en fantasiverden. Virkeligheten er for vond å takle for hans svulmende farskjærlighet. (link)

03. Goggen 
fra Skyskraper-bøkene av Tove Nilssen

Georg Hansen er Toves beste venn og kjæreste. Tove er Goggens beste venn og kjæreste, men også hans livs lys. Alle skjønner at noe foregår i Goggens hjem, men ingen vil gripe inn. Alle disse menneskene, alle naboene, alle lærerne, alle vennene. - Hvorfor grep de ikke inn?

Ønsket om å ta ham ut av boken, holde rundt ham og si at alt ordner seg, var nesten ikke til å holde ut. Jeg gråt som et barn da siste side var ferdig. Jeg var ikke klar for å gi slipp. (link)

02. Owen Meany
fra En bønn for Owen Meany av John Irving

Min favorittperson i Irvings univers er en usedvanlig liten guttemann med kontakter helt opp til Gud. Jeg får grøsninger av fryd bare av å tenke på boken og vår helt. Bittelille og meget snodige Owen Meany er en gutt, en person, helt utenom det vanlige.

Alle burde bli kjent med Owen. Han fikk meg til å gråte, le og ønske å ta ham på fanget og stryke ham over kinnet. Han har den effekten på mennesker. Ikke bare menneskene i boken, men også leserne. (link)

01. Marikken 
fra Marikken-bøkene av Astrid Lindgren

Ingen liste over favorittkarakterer uten å innlemme min barndoms store heltinne. Selveste Marikken som ga meg navnet Ellikken. Jeg har tilbrakt mange timer sittende med Marikken-bøkene, hoppet fra garasjetaket og drømt om Marikken-kjoler. Heldigvis har jeg fremdeles ikke pådratt meg hjernerystning eller puttet en ert i min fiktive syrras nese.

Lykken var stor da jeg i en alder av 28 endelig fikk møte henne på Junibacken. Vel var det en barneskuespiller i Astrid Lindgrens Verden, men jeg var like fullt lykkelig og ble fem år gammel på et blunk.




22.4.12

Lopper i blodet



Beklager klein overskrift, men jeg har vært på såpass mange loppemarkeder i løpet av min bokblogg-æra at jeg har sluppet opp for fengende overskrifter. Loppis i Askerhallen i helgen, og undertegnede gamblet med søndagsbesøk i håp om posesalg.

Jaggu meg var det posesalg, til tross for at jeg ankom herligheten et kvarter før åpningstid. Her havnet jeg raskt stadig lenger bak i køen, men når dørene endelig ble åpnet forsvant de gærne hordene inn til alskens møblement og skrøpelig skiutstyr. Jeg besteg tribunene mens jeg stadig oiet, peste og akket meg. Ikke noe system i eskene ga meg mulighet til å lete meg frem til giver med tilnærmet lik boksmak, og vips fant jeg både det ene og det andre. Vel, la oss skru tiden noen minutter tilbake:


Jenta: Vi har posesalg og for femti kroner kan du fylle posen med så mange bøker det er plass til.»
Jeg: «Åh! Betaler man på forhånd?»
Jenta: «Ja, men finner du ikke noe får du selvsagt pengene tilbake.»
Jeg: «Hahahahaha!!! Du kjenner meg nok ikke særlig godt, jenta mi! Jeg skal vise deg åssen man hamstrer på posesalg, ja! MOHAHAHAHAH!!!»

Vel, det siste sa jeg inni meg. Det som faktisk kom ut av munnen min var for å være ærlig: «Åkej!»

Posen holdt på å revne, men dette fikk jeg altså plass til:


Brooklynsk dårskap, av Paul Auster
Jeg elsker Paul Auster, til tross for at jeg enda ikke har skjønt hvordan jeg skal uttale etternavnet hans.
Carambole, av Håkan Nesser
Jeg elsker Håkan Nesser nesten like høyt. Hans etternavn har jeg derimot ingen ringeste problem med å uttale. Jeg har ikke lest Van Veeteren-bøkene hans før, og dette er den fjerde i rekken (trur eg), noe som gir meg en glimrende mulighet til å hamstre på loppemarkeder også i fremtiden.
Døden i Venedig, av Thomas Mann
Denne boken er ikke bladd i en gang. Makan! Spesielt pent illustrert.
En pingles dagbok, av Jeff Kinney
Guttungens varp. Pingledagbøkene er knakende morsomme!
Luxor-mysteriet, av Bjørn Sortland
Guttungens varp igjen.
Magi i praksis, av Alice Hoffman
Jeg leste noen av bøkene hennes i mine yngre dager, og har – påvirket av Ingalill – hamstret Hoffman-bøker på alle loppiser jeg har frekventert. Jeg tror jeg har kommet opp i sju bøker av henne nå, så det er kanskje på tide å lese de også.
Mors bok, av Margaret Skjelbred
Alle bør lese hennes bøker.
Noen vet, av Trude Teige
Krim må man ha, og jeg er litt nysgjerrig på om hvorvidt hun skriver godt eller ei. Jeg har troa!
Orlando, av Virginia Woolf
Denne skal stå pent og pyntelig ved siden av Til fyret.
På vegne av venner, av Kristopher Schau
Denne har jeg lest, lånt fra biblioteket. Ville likevel ha den i bokhylla mi hjemme til odel og eie, og den tar jo knapt nok opp noe plass, flis som den er.
Reven var alt den gang jeger, av Herta Müller
Jeg betviler sterkt at jeg noen sinne kommer til å lese denne, men tanken er god.
Storm i juni, av Irene Nemirovsky
Herligheten så glad jeg ble da jeg fant denne! Storm i juni har jeg lett etter ever since jeg oppdaget Nemirovsky for første gang. Jeg har bare ikke vært så ivrig etter å bruke 300+ kroner på den. Utgaven er ikke lest, synd for opprinnelig eier, superflott for meg.
Til den nye tid, tekster og dikt av Ellisif Wessel
Funnet av denne boken utløste det største ÅÅÅÅH-et. Etter å ha lest Himmelstormeren, biografiromanen om Ellisif Wessel, var det lykke på jord å putte hennes samling av tekster og dikt i posen.
Til jeg finner deg, av John Irving
Som alle digre bøker på loppemarked er selvsagt heller ikke denne lest i. Type julegave, antar jeg. Irving-bøkene truer med å knuse bokhylla mi, men jeg vil så inderlig gjerne ha alle sammen. Sirkusbarn, derimot, finner jeg aldri noe sted.
Ut og stjæle hester, av Per Petterson
Lest og elsket, skulle bare mangle om jeg ikke skulle ha den i bokhylla mi i all evighet. Ingen pen utgave, men den duger til jeg kommer over noe bedre.

Ukjent: «Mange bøker her, gitt!»
Jeg: «Eh-he… Ja…»
Ukjent: «Ja, noe spesielt du er ute etter, eller? Eller ser du deg bare omkring?»
Jeg: «Eh. Vel, jeg prøver å se etter bøker av Sigrid Undset, egentlig…» 

Dronninga av smalltalk glimet altså til med uhemmet løgn. Men neida. Joda. Jeg er strålende fornøyd med fangsten. Enn så lenge ligger bøkene på spisebordet. – Jeg har et plassproblem.

19.4.12

Hånden som først holdt min, av Maggie O'Farrell

Maggie O’Farrell gjorde seg bemerket blant norske lesere da boken Hva skjedde med Esme Lennox? ble utgitt i 2007. Nå gjør hun det samme med Hånden som først holdt min.


Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell

Lexie er rastløs og full av oppgjørstrang. På impuls flytter hun til London hvor hun innleder et livslangt forhold til bohemen og avisredaktøren Innes Kant. - Livslangt, selv om deres liv blir korte. Lexie ansettes som kunstkritiker og flytter med tiden sammen med Innes. Deres kjærlighetsforhold er sterkt, men motsetningsfylt. Ei hjelper det at hans fraseparerte kone og datter stadig rusler rundt i kulissene og sprer uhygge.

Flere tiår senere opplever Elina og Ted en vanskelig tid da deres førstefødte kommer til verden. Elina holdt på å dø under fødselen og sliter med å bearbeide minner hun ikke har. Den nybakte faren forsøker å skjerme Elina så godt han kan, men sliter samtidig med minner han selv har blitt skjermet fra.

- Og selvsagt har disse historiene noe til felles, selvsagt flettes de sammen. Dette er ingen hemmelighet, allerede i baksideteksten røpes dette. Derimot beholdes nysgjerrigheten om hva og hvordan svært lenge. Det er ikke gitt hva som skjer, selv om vi aner konturene.

Historien, historiene, er en ting. Det er ingen unik fortelling som slår pusten ut av deg. Det er ikke fortellingen i seg selv som gjør romanen så god som den er. Det er stemningen.

Gjennom hele boken finner vi en vemodig stemning: Ted og Elina har det tungt, og vi vet at noe leit skal skje med Lexie. - Vemodig stemning, som sagt, men samtidig ikke sentimentalt. Med økonomisk språk, en befriende mangel på klisjeer og en rolig, edruelig fortellerstil, bringer forfatteren oss ned på hovedpersonenes bakkeplan. Stemningen gjør det umulig ikke å la leseren rives med, og avsnitt med nærmest filmatisk beskrivelse forsterker leseropplevelsen ytterligere. Den tidvis uhyggelige stemningen, den lille touchen av uro, er prikken over i-en. Er det noe som vi ikke blir fortalt, eller er det vår egen innbilning som forstyrrer virkeligheten?

Men best av alt: Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair.

- Finnes det bedre kompliment for en bok?

Les også omtalene til (Lena), (Tonje), (Nina) og (Astrid Terese). Tusen takk til (Aschehoug) for leseeksemplar.

10.4.12

Himmelstormeren, av Cecilie Enger

Det er et mysterie hvordan jeg kan ha levd i over tretti år uten å ha hørt om Ellisif Wessel. At hun ikke nevnes i skolebøkene har jeg vanskelig for å fatte. Cecilie Enger setter i biografiromanen Himmelstormeren fokus på en av norgeshistoriens viktigste kvinner, Ellisif Wessel.



Himmelstormeren, av Ellisif Wessel

Ellisif Wessel, født Müller, fødes inn i et velstående hjem i Gausdal i siste halvdel av 1800-tallet. Hennes far, doktor Müller, engasjerer seg i datteren og involverer henne i omgangskretsen bestående av godt opplyste og engasjerte personligheter. Likeledes blir Ellisif sendt til Kristiania for å ta middelskoleeksamen for piker. Her faller hun for Andreas Wessel, hennes egen fetter, et forhold som på ingen måte er ukomplisert sett med omverdenens øyne. Moren, som Ellisif aldri har hatt et nært forhold til, fordømmer kjærligheten mellom de to. Likevel trosser de to forelskede forakten og gifter seg etter kort tid. Sammen flytter de til Kirkenes hvor Andreas får jobb som doktor. Ellisif lengter etter barn, men opplever å miste sine ufødte barn gang på gang. Lykken er stor, dog uforklarlig, da sønnen Peter Jan blir født. Som en skjebnes ironi lever han bare på lånt tid. Peter Jan dør før han er året. Denne sorgen er for tung å bære, Ellisif mister sin gudstro.

Som privilegert kvinne fra et velstående hjem opprøres hun sterkt av all elendigheten hun opplever når hun reiser rundt som assistent for sin mann. Hver dag ser hun urettferdigheten i hvor syke de som har minst blir, grunnet feilernæring, mangel på informasjon og manglende ressurser til å skaffe medisiner, mat og livsnødvendigheter. Endelig klarer hun å kanalisere sin kjærlighet og engasjement. Ellisif dokumenterer forholdene ved å ta fotografier, hun skriver brev og avisinnlegg. Like fullt engasjerer hun seg stadig sterkere for arbeidernes stilling i samfunnet. Hun lar seg opprøre sterkt av arbeidsgivernes kynisme og hensynsløshet. Disse kapitalistene som er villige til å ofre arbeidernes liv og helse for å tjene penger. Jo mer motstand og latterliggjøring Ellisif opplever, jo mer legger hun sin sjel i å kjempe for det hun tror på.

Hennes artikler, brev og endatil blader er av betydelig mengde og sammen med alle hennes fotografier hvor hun forsøker å dokumentere hennes nåtid er i senere tid blitt en viktig del av vår historiske rikdom.

Hun henter stadig inspirasjon fra de røde over grensen, og blir ansett som en viktig norsk kontaktperson. Endatil blir hun nevnt i Lenins egen dagbok som brikke i hans nettverk. Hun lærer seg tysk og russisk, og oversetter flere sosialistiske tekster. Ellisif omfavner radikalismen og henter nødvendig støtte og inspirasjon fra de revolusjonære. Med tiden går hun også inn for virkemidler utenfor de parlamentariske rammene. ”Nei, himmelen stormes må i dag”…

Til slutt blir likevel motstanden for stor. Hun blir latterliggjort som uvitende og avisene nekter å publisere hennes tekster. Hun blir forsøkt stemplet utilregnelig og den påfølgende rettssaken svekker henne kraftig. Kampviljen beholder hun likevel helt til det siste. Hun er stadig ved sine meningers mot og nekter av prinsipp å ta i mot Kong Haakon da han ønsker å treffe henne. Ellisif Wessel dør i 1949.

Cecilie Enger lykkes meget godt med å gi leseren innblikk i samfunnet der oppe, fattigdommen, kampviljen og Ellisifs kamp. Rent informativt har hun gjort en meget god jobb, selv om en slik sjanger har sine svakheter. Det er en spennende kombinasjon av fakta og fiksjon. Hun fortjener honnør for ikke male et bare rosenrødt bilde av Ellisifs personlighet og valg.

Følelsesmessig glimrer boken ytterligere med forfatterens mer fiktive fortellinger hvor Ellisifs liv veksler mellom bunnløs sorg, brennhett engasjement og kamp for å beholde troen på seg selv. Ellisif setter ikke seg selv først, men hennes engasjement kommer også av hennes pasjonsløse kjærlighetsliv med Andreas, sorgen over barna hun mistet og hennes vanskelige forhold til moren. Ellisif lengter. Hun ønsker å bruke seg selv, ofre noe for å gi til andre. Når hun ikke heller her får den annerkjennelsen hun trenger, blir det til slutt for mye og hun er i ferd med å dukke under.

Det er ikke min intensjon å analysere i hjel boken. Boken er god, den. Den er engasjerende og fascinerende. Lærerik, overraskende, kverulerende og sårbar. Sterk, trist og kompromissløs. Frustrerende og inspirerende. Akkurat slik Ellisif Wessel selv var, både på godt og vondt.

Nei, det er ikke min intensjon å analysere i hjel boken. Det eneste jeg ønsker er å bidra til at flere hører om henne. Jeg bøyer meg i støvet.

Les også:
- Ellisif Wessel, mer info
- Ellisif Wessels bilder
- Ellisif Wessels tekster


Hvordan fikk jeg tak i denne boken? Lånt og anbefalt av venn.

3.4.12

Lest i 2012: Mars + Bursdagsgave

Siden sist har Ellikkens bokhylle altså fylt 2 gylne år. Veldig stas! Det feiret jeg med hemningsløs feiring av meg selv med dette innlegget… - Hvor jeg også tok meg på tak og lovet bort en bok. Nuvel, jeg har somlet meg til å kjøpe boken og kan gi den videre. Men til hvem?

Joh. I mangel av live overført trekning måtte jeg ty til random.org. Av de 23 som gratulerte med dagen, ble nr. 14 valgt som vinner av min yndlingsbok. Herreminhatt, det ble HARUHI!

Jeg ble litt redd, men mest glad. Haruhi oppdaget jeg sent, men godt. Det er alltid stas når hun oppdaterer bloggen, og nå ble jeg brått superredd for at hun skal slakte min kjære, kjære:

The Crow Road, av Iain Banks. Jeg har skrevet om boken I dette innlegget, men her er det så gjennomført mange spoilere at jeg nekter Haruhi å lese omtalen før hun har lest boken. Om hun vil. Som jeg håper hun vil. Som jeg håper hun vil elske.

(hjelp)

Haruhi var for øvrig en av de få som skjønte hvilken bok jeg ønsket å prakke på en annen bokblogger. Ganske stas!

Nok om deeet. Vi må jo jo skrive om mars-lesingen også. Her er’n!

Lest i mars:

Død sjel, av Birger Baug
Hugo Cabret, av Brian Seltnitz
A man named Dave, av Dave Peltzer
The lost boy, av Dave Peltzer
A child called it, av Dave Peltzer
Ville hester, av Jeannette Walls

Tre bøker på engelsk er over all forventning. Peltzer-triologien har jeg enda ikke blogget om, men det kommer. Hugo Cabret er den eneste barne/ungdomsboken denne måneden, noe som for så vidt er under all forventning. Ellers en krim som jeg likte bare sånn passe, og en roman jeg likte tilsvarende.

Mammutmania

… Plapret jeg om i februar, og i månedsoppsummeringen lagde jeg bilde-og-greier som synliggjorde mine kjøp. Jeg har vært skuffet opptil flere ganger i mine butikkbesøk, for intet salg-på-mammutbøker har vært å beundre. Slik var det da overalt tidligere…?

Jeg skulle så gjerne kjøpt flere, men fullpris-mammuter er litt vel stivt. Tross alt.

Før og etter:

Ikke har jeg lest noen av mine innkjøp heller, men min ferske elleveåring slukte Solskjær-boken i løpet av få kvelder. Mammaen er stolt som en høne!

Kommer, kommer

I april måned skal jeg lese:

- Himmelstormeren, av Cecilie Enger
- Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell

… Og det som måtte falle meg inn. Jeg har mottatt bok fra Pantagruel og bøker fra Cappelen Damm, men jeg er ei kvinde til å huske titlene. Himmelstormeren er påbegynt, og jeg klør i fingrene etter å lese mer.

Kultur-ellie

Ikke at jeg har vært på noe å snakke om, ikke fysisk i alle fall. MEN! MEN! MEN! Herreminhatt, jeg har blitt sitert på coveret til Hvis du får dette brevet, OG! OG! OG! opptil mange har fortalt at de har sett ellikkens bokhylle på kino-reklame! Jeg slår saltomortale og kaster konfetti rundt meg og skjønner strengt tatt ingen verdens ting.

Selv er jeg aldri på kino, og når jeg mot formodning kommer meg på kino, kommer jeg så sent at jeg ikke rekker reklamen. Noen av dere som vet hva jeg tydeligvis reklamerer for?

Gå ikke glipp av

Karin er tilbake! Yes!

1.4.12

Død sjel, av Birger Baug

Samme dag som jeg forsøker å skrive anmeldelse (eller omtale om du heller vil) av Birger Baugs Død sjel, klinker VGs anmelder til med terningkast 5 og Dagbladets anmelder er like begeistret: «Velskrevet, elegant og spennende om miljøterrorisme». Det er kanskje litt slemt av meg å spekulere på om dette er avisenes aprilspøk.


Død sjel, av Birger Baug

Dette er Birger Baugs tredje bok og jeg har ikke lest de to foregående. - Neppe noe sjakktrekk, for det er tydelig jeg mangler det grunnleggende for å forstå alle personene i romanen. Det er mange å holde styr på, både politi og røvere, og når jeg ikke en gang kjenner politimennene og -kvinnene fra før, blir det vanskelig.


Et bestialsk drap i landets mest eksklusive designerbutikk er bare starten på noe langt større, langt verre og langt blodigere. Verken PST, E-tjenesten eller politiet er i stand til å komme opp med en teori om hva som skjer eller hvorfor. Aksjonistene og deres sak er bare en svevende tåke som truer med å ramme handelsstanden og legge sentrumsgatene øde.
Det er så mye som blir fortalt, og forfatteren kunne godt begrenset seg. Hans Petters personlige tragedie blir omtalt, men er neppe særlig relevant for historien. Likedan oppfatter jeg Katrines graviditet som et forstyrrende element, og ikke noe som er viktig for kriminalhistorien. Litt mer krim og litt mindre fokus på det kollegiale samhold hadde nok gjort meg mer vennligstilt.

- Men noe må man vel fylle de femhundresidene med. Jeg forstår bare ikke hvorfor det er så tvingende nødvendig å produsere kriminalromaner tunge som murstein. Kanskje, kjære forfattere og forleggere, er trehundresiders romaner helt i orden? - Ja? Fint.

Kapitler, avsnitt og datoer deler historien inn i utallige deler. I tillegg er egne avsnitt forbeholdt Sofis historie. Det er så mange inndelinger at jeg ikke får forklart meg skriftlig hvor rotete jeg oppfatter det. Min manglende evne til å forklare det er kanskje forklaring godt nok.


«Hvorfor ble jeg egentlig plukket ut?»
«Vi leter etter unge, rike kvinner som spinner sitt nett uten tanke for andre enn seg selv», svarte Carl, uten å røre seg. «Vi kaller dem døde sjeler. Men vi ser også etter et potensial, en slags energi som vi kanskje kan greie å snu til noe positivt.»
Endelig snudde han hodet.
«Var jeg en død sjel?» Spurte Sofi.
«Det var du, svarte Carl». «Men ikke nå lenger.»
«Språket er lett og godt, noe krimlitteraturen ikke akkurat er bortskjemt med.» skriver Dagbladets anmelder. Ja visst er språket lett. Om det er spesielt godt er jeg mer usikker på. Og jeg er i alle fall usikker på om det er bedre enn den gjengse kriminalroman, men jeg skal forsøke ikke å være urimelig: Språket er stort sett godt nok. Baug glimter til i blant annet naturbeskrivelsene og driven i dramatikken mot slutten er absolutt bra. Andre steder er språket mindre godt. – Og jeg biter meg merke i at han har en forkjærlighet for et lite ord på to bokstaver. Nå. Jeg kan godt ta det på min pirkekappe, men det er nå (!) en gang slik det er.

Layoutmessig er jeg også litt gretten. Coverbildet er ikke det lekreste jeg har sett. - Og hva med at forfatterens navn fremheves bedre enn bokens tittel? En liten refs til forlaget er på sin plass.

Plottet da, Ellikken. Hva med plottet?

Det er ikke hver dag designerbutikker i Norge opplever terror. Nokså originalt plott for så vidt, og hjernevasking i terrorleirer er fornøyelig lesestoff. Om det hele er troverdig er en diskusjon jeg ikke orker å ta opp. Jeg svarer et nei og dveler ikke ved svaret. Jeg rakk å tenke og argumentere med meg selv mange nok ganger i løpet av de femhundre sidene til å være enig med meg selv.

Dagbladets anmelder var positiv men var i alle fall i stand til å påpeke enkelte svakheter. VGs anmelder derimot, var udelt positivt og ga boken terningkast fem. Selv ville jeg gitt den to øyne mindre. – Men hva vet vel jeg, en skarve bokblogger. Kanskje dette innlegget er mer myntet på de profesjonelle bokanmelderne. Kanskje jeg har bedrevet litt urett mot Birger Baug. Kanskje jeg har fremstilt meg mer kritisk til Død sjel enn jeg har rett til å være, bare som en motvekt til de ukritiske.

Les boken selv. Ikke la min misnøye bestemme om du skal lese boken eller ei. Let etter kvalitetene som gjør bøkene til Birger Baug såpass populære som de har blitt. - Jeg fant kvaliteter jeg også, men ikke så mange som jeg skulle ønske at jeg ville finne.



Takk til Aschehoug for leseeksemplar.