Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

La meg fortelle om mitt forhold til orkideer.

En gang for overraskende mange år siden (det føles som det var i går, les: jeg begynner å bli gammel) fikk jeg en søt liten orkide av min bror. ”Kjære vene, hvordan skal nå dette gå” tenkte jeg med meg selv. Jeg er ikke kjent for å ha grønne fingre. Ikke nok med det, det er attpå til en underdrivelse. Jeg leste meg opp til stell av orkideer, og vannet trofast min lille søte orkide med et eggeglass vann en gang i uken.

Etter et halvt år var den like liten og søt, og jeg hadde vondt for å forstå hvorfor de andre knoppene ikke skulle forvandle seg til vakre blomster. Strengt tatt hadde jeg vel vondt for å forstå hvorfor planten aldri døde heller. Ikke for det, jeg gledet meg stort over å holde liv i en plante og begynte så smått å skryte på meg grønne fingre. Vel, denne skjebnesvangre dagen, ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Takk for at du leste akkurat denne linjen, mamma. Jeg gjentar: Ett halvt år etter mottatt blomst, skulle jeg tørke støv av den. Jeg hadde nok tørket støv av den før også, jeg liker å tro det, men i alle fall: Denne dagen tok jeg litt ekstra hardt i. Jeg hadde fått forferdelig bange anelser.

Jeg knep i et av blomsterbladene. Hardt. Med neglene. Og hva skjedde? Ikke noe! Der og da falt verden sammen. Jeg innså at i ett halvt år hadde jeg vannet og stelt og sullet med en plastblomst. Verden vil bedras.

Like hjerteskjærende som min lille orkidefantasiverden er boken Orkideens hemmelighet.

Orkideens hemmelighet, av Lucinda Riley

For en tid tilbake var jeg så heldig å få invitasjon til mingleparty hos Cappelen Damm, som med tilstelningen skulle gjøre blest om Lucinda Riley og hennes roman Orkideens hemmelighet. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å dra dit, men boken fikk jeg uansett tilsendt. Nå er boken lest. Edit: Nå er boken slukt.

Forlaget skriver: 

Et gripende slektsdrama med handling fra England og Thailand.Som barn tilbrakte Julia Forrester mye tid på det gamle godset Wharton Park, der bestefaren hennes var gartner og dyrket vakre orkideer. Når en tragisk ulykke rammer Julias familie, vender hun tilbake til de vakre omgivelsene rundt Wharton Park. Kit Crawford er arving til godset og er i gang med å pusse opp eiendommen. Funnet av en gammel dagbok blir nøkkelen til en kjærlighetshistorie som i sin tid nesten ødela Wharton Park.Like før andre verdenskrig bryter ut, bor det unge paret Olivia og Harry Crawford på Wharton Park. Når krigen kommer, må Harry forlate familien for å kjempe for landet sitt. Skjebnesvangre hendelser skal komme til å få konsekvenser også for de neste generasjonene.

Drøyt 500 sider med kliss. Ingen skal si at jeg hadde skrudd opp mine forventninger: Jeg hadde definitivt mine bange anelser. Etter å ha slitt i et par uker med en murstein om Kina, passet det likevel greit med søtsaker. Jeg iførte meg et ironisk glis, himlet med øynene og satte i gang.

Delvis stemte mine fordommer. Jeg var pinlig berørt gjennom store deler av boken. Her var det sjenerende skrivefeil og gjentakelser av ord og uttrykk, men siden jeg leste et leseeksemplar skal jeg forsøke å ikke fokusere på dette. So help me God and nuff said. Det var uansett strengt tatt ikke pinlig, bare irriterende. Det som var skikkelig pinlig var all hjertesmerten og mangelen på grundige personlighetsanalyser.

Hjertesmerten, du liksom. Drama og hjerteskjærende kjærlighet gjorde dette til en skikkelig klissete bok. Slikt blir jeg flau av. Pinlig berørt.

Tulla!

Eller. Neida, så. Vet dere? Jeg digget det! Jeg tvang meg ned fra pidestallen og lot meg drukne i all romlemantikken, jeg leste og leste og leste. Fniste og rødmet. – Og leste litt til. Vips var boken ferdiglest, og jeg hadde tatt meg i både å snufse og le. Shame on me, i dobbel forstand.

1) Fordi jeg er litt boksnobbete.

2) Fordi jeg likte denne boken selv til tross for alle feil og mangler.

- Men det er jo som kjent slik også kjærligheten er. Bøker trenger ikke alltid å GI leseren noe annet enn ren underholdning. Dette er perfekt strandlektyre eller som pauselesing mellom romaner som boksnobberen i meg vil hevde er langt mer viktige og interessante. Dette er langt ifra en bok som havner på topplisten min over fantastiske leseopplevelser, eller som jeg virkelig vil huske i årene fremover. Den dugde der og da, og det var nettopp det jeg trengte. Det kommer til å være mer enn nok av kvinnemennesker der ute som vil trykke romanen til sin bryst, akkurat slik som romaner av Victoria Hislop og Kate Morton har opplevd å bli lest og elsket. Likhetene er mange: Kjærlighet og dramatikk, fortid og nåtid. Dere kan vel tenke dere. Oi, best å avslutte før boksnobberen i meg overtar.

La oss heller gå tilbake til utgangspunktet:

Plastorkideen har jeg fremdeles. - Og like fremdeles setter jeg pris på den. Jeg har også en annen orkide. En stor orkide som attpåtil er ekte. Den har knopper som brister, som bretter seg ut til å bli vakre blomster. Blomster som med tiden visner. Etter noen måneder dukker nye knopper opp. Igjen og igjen. Min ekte orkide er vakker. Min plastorkide er søt. Begge gir meg glede, selv om kvaliteten ikke kan sammenlignes. – Akkurat som bøker.




Kilde: Leseeksemplar.

Simon og eiketrærne, av Marianne Fredriksson

La meg fortelle deg om en vakker fortelling. Simon og eiketrærne er en vakker, rørende, trist og vidunderlig bok vel verdt å lese. – Men ta deg tid. Her er det rom for filosofering.

Simon og eiketrærne, av Marianne Fredriksson

Boken handler om Simon og hans oppvekst i Gøteborg under 2. verdenskrig. Simon er jøde og adoptivbarn i en sosialdemokratisk familie. På skolen treffer han Isak, jøden fra Berlin som med nød og neppe har sluppet unna nazistenes klør. Gjennom ham og hans familie kommer Simon nærmere sin jødiske arv. Men selve grunnfjellet i Simons verden er Karin, adoptivmoren, som dominerer hjemmet med sin trygghet og varme.

Vi følger Simon og Isak fra tiårsalderen til de nærmer seg tretti år. Prosessen de går igjennom fra barn til voksen er det essensielle i hele romanen. De går fra å være skolekamerater til brødre og til mer perifere venner. Guttene er og blir ulike, og motsetningsforholdet er givende og samtidig vanskelig. Simon, oppvokst i enkle kår, er den intellektuelle og begraver seg i bøker og søker svar i naturen. Overklassegutten Isak tiltrekkes tvert om av fysisk arbeid. De søker til hverandres familier, fra hverandre og likevel mot hverandre.

Handlingen foregår i og rundt Gøteborg før, i og etter 2. verdenskrig. Her opplever vi både skjult og åpent jødehat. Simon kjenner på dette og aner at noe holdes skjult for ham. Han ser annerledes ut enn de andre, naboer forvirrer ham med hentydninger, han har drømmer han ikke kan forklare, og han dras hele tiden til Isak og hans far.

Isaks far Ruben er den som øyensynlig betyr mest for Simons søken etter sin egen identitet. Det er likevel Simons adoptivmor Karin som er den viktigste personen for hans oppvekst. Hun representerer det grunnleggende gode og er den som kjærlig tar seg av begge guttene. Karin er en svært sterk morsfigur som undergraver seg selv og lider under dette. Ubevisst hemmer også hennes sterke kjærlighet guttenes forhold til andre.

Både Simon og Karin søker ut i naturen. - Ut til eiketrærne som lytter og gir råd i det stille. En dag tar Simon farvel med barndommen og går aldri mer ut til trærne:

I mange år ville han gruble over hva det var han hadde avsverget denne dagen, langt borte fra barndommen. Når han ble tjue ville han få en anelse om det, og siden kom han til å tilbringe livet med å prøve å erobre det tilbake.

En oppvekst krever løsrivelse. Marianne Fredriksson gir leserne et bilde på dette ved Simons oppgjør med trærne. Eiketrærne symboliserer menneskets behov for noe guddommelig. Nå må Simon famle videre i livet alene. Samtidig trekkes Karin for første gang til trærne. Nå er det hun som trenger noe eller noen å lene seg til.

Behovet for Gud eller noe guddommelig, en sterk kraft som ikke kan forklares men bare er der, er viktig. Fredriksson er tydelig på at veven hun spinner i sin historie kan forklares: ingenting er tilfeldig og alt henger sammen. Dette gjenspeiles både hos personene, deres personligheter og deres forhold til hverandre.

Noen kritiserer dette for å være overtydelig, men jeg mener dette er bokens store fortrinn. Personligheten til de ulike personene og deres samspill er det som virkelig gjør boken.

Aller sterkest var kanskje alle disse mystiske mannsfigurene Simon både drømmer om og møter på sin vei. Alt er ikke åpenbart med en gang, men vi forstår mer og mer etter hvert som vi leser. Selvsagt kan også disse personene forklares.

– Vi forstår mer og mer etter hvert som vi vokser opp, får stadig nye erfaringer og kan høste kunnskap av disse. Ingen går gjennom livet som allvitende, uansett alder, for det er ingen grense for hvor mye kunnskap og erfaring vi kan høste som gjør oss rikere. På samme måte fortsetter også boken å vokse, lenge etter siste side.

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Det var veldig viktig for meg å være med i denne runden av Bokbloggturneen. Da jeg fikk beskjed om at jeg var trukket ut til å være med, jublet jeg høyt. Da jeg leste hvilken uke jeg skulle legge ut omtale på, begynte tårene å renne. Dette blir en personlig bokomtale. Jeg ønsker det, jeg trenger det, og det føles naturlig.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. En av søstrene til bokens Jamie er på peishylla. En urne med aske. Jentene mine ble født 9. juni for åtte år siden. Bilde av dem henger på veggen.– Nettopp derfor håper jeg dere tar dere tid til å lese denne omtalen.

Jeg er noen dager for tidlig ute, tilgi meg. Askeladden var før meg i rekken, og Marielle er etter. Bokbloggerne har vært litt uenige. Selv elsker jeg boken, den traff meg midt i hjertet. Her er hvorfor:

Søsteren min på peishylla, av Annabel Pitcher

Ti år gamle Jamie har nettopp flyttet til et nytt sted sammen med faren og søsteren sin fordi de trenger en ny start. Fem år tidligere ble søsteren hans Rose drept av en terror-bombe. Familien går i oppløsning, men Jamie gråter ikke. Ikke en eneste gang.

Sorgen har mange ansikter. Storesøster farger håret rosa og tar piercing. Far drikker. Mor forsvinner. Familiebildet går i tusen knas og ingen makter å lime bitene sammen. På peishyllen står urnen med Roses aske. Peishyllen er et tempel og husets midtpunkt. - Sorgen er husets midtpunkt. Alt som ikke ble, og alt som skulle ha vært.

Han var bare fem da Rose døde. Alt rundt ham dreier seg om sorgen over henne, men selv føler han ingen sorg over søsteren.

”Du må savne henne veldig”, sier de som ikke forstår. De som ikke forstår at de gir ham dårlig samvittighet. For hvordan kan han vel sørge over en søster han ikke husker?

"En dag fikk jeg i lekse å beskrive noen som betyr mye for meg, og jeg brukte et kvarter på å skrive en hel side om Wayne Rooney. Mamma tvang meg til å rive ut siden og skrive om Rose i stedet. Jeg hadde ikke noe å si, så mamma satte seg ned på den andre siden av bordet og var helt rød og våt i ansiktet og fortalte meg nøyaktig hva jeg skulle skrive. Hun smilte et sånt tåresmil og sa Da du ble født, pekte Rose på tissen din og spurte om det var en larve, og jeg sa Det der skriver jeg ikke i stilboka mi. Mamma sluttet å smile. Det dryppet tårer fra nesa hennes ned på haka, og jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg skrev det ned likevel. Noen dager etter leste læreren stilen min høyt i klassen, og jeg fikk en gullstjerne av henne og ble ertet av alle de andre. Larvepikk, sa de."

Jamie sørger over ikke over søsteren, han sørger over sorgen. Jamie sliter hjemme og han sliter på skolen. Hjemme har han Jas, på skolen har han Sunya.

Jamie finner en venn i Sunya. Han har aldri hatt noen egentlig venn før. Ikke på ordentlig i alle fall. - Om man ikke teller med en venn han hadde i fire dager, da. Endelig er det noen på skolen som ser ham, som liker ham, som vil være sammen med ham. Sammen redder de hverandre og finner gjensidig trøst og støtte. Sunya er tilsynelatende urokkelig optimistisk, selv om vi tidlig forstår at hun har sine egne utfordringer. Som muslimsk jente med hijab blir hun et naturlig mobbeoffer. Hun viser aldri at hun er lei seg, hun nekter å være noe offer, men Jamie ser at hun gjemmer seg på do. I det skjulte utfører de hver sin besynderlige hevn. Jamie er Spiderman og Sunya er M-jenta. De er et umakent par, men like fullt: de trenger hverandre. Med superkrefter skal de kjempe på de godes side, mot de onde, og kjempe på løvetenners vis.

- Men Sunya må skjules. Hun kan aldri være med Jamie hjem, og han kan aldri fortelle om henne til faren. Faren hater muslimer. Han ser en terrorist i alle muslimer. Hver eneste muslim, barn som voksen, kvinne som mann, er i hans øyne medskyldige i Roses død. - Sorgen har mange uttrykk. Noen må bebreides.

Søsteren Jas er klippen som beskytter Jamie. Hun har mistet sin eneggede tvillingsøster. Hennes foreldre vil resten av livet minnes hennes søster, hun er en evig påminnelse over hva de har mistet. Sorgen forherliger den avdøde. Jas, den overlevende, vil aldri kunne blomstre. Rose var penere, Rose sang vakrere, Rose var edlere. Jas vil aldri kunne feire bursdagen sin, for bursdagen er også Roses dag. Hun har mistet sin tvilling, hun har mistet noe av seg selv. Ingen kan helt forstå, men Jamie klamrer seg til henne og Jas klamrer seg til ham. Om ingen andre stiller opp for søskene, skal i alle fall Jas ta vare på lillebroren sin. Denne søskenkjærligheten og samholdet er noe av det aller, aller beste med boken.

"Det må ha vært trangt med to babyer inni mamma. Det er sikkert derfor de ikke var så tett knyttet til hverandre. Jas har fortalt at Rose var sjefen og alltid måtte ha oppmerksomhet, og at hun gråt når hun ikke fikk det som hun ville. Det er bra det var hun som døde, sa jeg og smilte et sånt vennlig smil. Jas rynket pannen. Jeg mener, når en av dere først skulle dø. Hun begynte å skjelve på underleppa. Er det ikke bare litt fint å slippe å ha henne her spurte jeg. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Det var Jas som hadde sagt at Rose var irriterende, ikke jeg. Prøv å se for deg en skygge som ikke hører til noe menneske svarer hun. Jeg tenkte på Peter Pan. Skyggen hans hadde det mye morsommere med Wendy når Peter ikke var med. Jeg hadde lyst til å forklare det til Jas, men hun hadde begynt å gråte, så jeg bare ga henne et lommetørkle og skrudde på tv-en."

Boken er sår. Det underliggende er vondt, til tider fryktelig vondt. – Men som med alt vondt her i livet, blir veien litt enklere å gå om man har en positiv holdning og et humoristisk syn på det meste. En tiåring kan være verdensmester i slikt. Man trenger ikke komplisere alt mer enn man må, men observere, fastslå og forsøke å gå videre. Jamie ser det underfundige og tragikomiske i det meste, og gir leseren flere smil enn tårer. Nydelig!

Boken er bygget opp som en monolog utført av tiårige Jamie. Jeg oppfatter monologen som svært autentisk og troverdig. Jeg elsker måten han løper fra det ene temaet til det andre. Det går i ett, akkurat slik det gjør for tiåringer flest. Denne flyten blir ikke mindre flytende (…) av at all tale er inkludert i selve teksten kun fremhevet med kursiv tekst. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende tidligere, men jeg likte det. Det passer ikke i en hver bok, for all del, men dette er i mine øyne et glimrende virkemiddel når boken er skrevet fra et barns ståsted. – Vel og merke når leseren er voksen. Jeg tror vel kanskje de yngste leserne hadde satt pris på litt mer markerte dialoger og litt flere avsnitt, for å gjøre lesingen enklere og lettere.

Temamessig er boken blytung. Sorg og omsorgssvikt hadde holdt i massevis, men forfatteren har maktet å inkludere også andre tema som rasisme, alkoholisme, mobbing, og problematikk rundt blant annet skilsmisse og religionsundervisning.i skolen. Det er mye å ta av, men det føles ikke som noen oppramsing. Livet er komplekst, også for en tiåring. Ingen åpenbar moralisme utenom lett filosofering og forsøk på toleranse, gjør dette til en fin leseopplevelse som passer både yngre og eldre.

Målgruppen er i følge forlaget 12-16 åringer. Særlig lavere enn det er neppe hensiktsmessig. Innholdet setter krav til leseren; man må ha opplevd litt for å lese mellom linjene. Slik sett tror jeg en voksen kan ha minst like mye glede og nytte av boken som en tolvåring.

Jeg har tidligere skrevet at jeg tror på Jamies monolog, at dette kunne ha skjedd og at fortellerstemmen er ti år gammel. Troverdigheten øker ytterligere ved at forfatteren har tatt utgangspunkt i en reell tragedie. Bombene eksploderte faktisk, noen mistet sitt liv, og noen mistet det kjæreste de hadde. Reaksjonsmønstrene er ekstreme, men ikke uvanlige. Dersom du tror dette ikke skjer, er det desto større grunn til å lese boken. Det er ubehagelig å lese om, man vil ikke tro det. Men det skjer. Det skjer faktisk.

For jo da, enten du liker det eller ei, dette har skjedd før, og det kommer til å skje igjen:

Plaget av en ufattelig traumatisk ulykke flykter moren fra hjemmet. Hun finner seg en ny mann og avskriver de gjenlevende barna fordi fortiden er for vond til å takle. Faren drikker mer og mer, for å glemme, for å fortrenge, for å søke trøst. – Men jo mer han drikker, jo mer sørger han. Han slukes av sorgen, og glemmer sine to gjenlevende barn. Sorg er egoistisk. Likevel, på godt og vondt, er han den eneste som i det minste forsøker.

"Bildet er fint nok, men det var kanskje litt drøyt å drive og kysse det. Pappa presset leppene mot hånden til Jas, og så hånden til Rose, og så hånden til Jas igjen. Så vakre navn sa han med en sånn skjelven stemme som var skikkelig irriterende. Jasmine og Rose. Han strøk over de gamle håndavtrykkene til tvillingene. Det er sånn jeg husker dem. Jeg ble forvirret og sa Jas lever fortsatt, men pappa hørte ikke etter. Han slapp hodet ned i hendene, og det ristet i skuldrene. Jeg fikk veldig lyst til å le, for han drev og hikket veldig høyt og veldig lyst, men jeg svelget latteren og forsøkte å tenkte på triste ting som krig og de barna i Afrika som har diger mage selv om de ikke spiser noen ting."

Livet er ikke enkelt. Noen ganger går alt galt. Man kommer seg ikke opp igjen. Alt ender ikke bra. Vi famler oss frem her i livet. Noen opplever bare solskinn, andre bare regnværsdager. Noen har noen som kan løfte deg opp når du faller. Andre må stable seg opp på beina selv.

Uansett hva man opplever, uansett hvilke forutsetninger man har til å makte utfordringene, uansett hvem og hvor mange man har rundt seg: Gi aldri opp håpet. Ikke gi opp håpet, selv når det knuses. - Bokens avslutning er vidunderlig god og vond på samme tid. Akkurat som livet.

Min sønn er ti år, akkurat som bokens hovedperson. Og akkurat som hovedpersonen har han to søstre. Tvillingsøstre. Min sønns søstre, mine døtre, ble født 9. juni 2003. For akkurat 8 år siden, den dag i dag, døde den ene jenta. Min sønns søster, min datter. To dager senere ble jentene gjenforent. Min sønns søstre. Mine døtre. To timer er av og til et helt liv. Av og til er to døgn et helt liv.

Kjære vakre små, mamma og pappa og storebror savner og elsker dere for alltid. Gratulerer med dagen, Rebecca. Gratulerer med dagen, Nadia.

Kjære flotte gode fine gutten min, denne boken leste jeg for å forstå litt mer.

Lest i 2011 - Mai måned

Det rakk å bli månedsskifte denne gangen også, gitt. Jeg føler jeg er inne i en uheldig trend. Nu vel. Lat oss ikkje gå inn i freistelse, don’t look back in anger.

I mai måned har jeg lest… Tja, jeg har i alle fall lest. Litt. Jeg som egentlig aldri blir stresset med mindre jeg må panikkryddevaskehylevrælekollapse, har blitt bestevenn med tidsklemma. Det er et hat-kjærlighet forhold. Nå har jeg vel strengt tatt, og det er viktig å være ærlig, hatt tid til å lese mer, men la oss nå ikke fokusere på tidvis lesevegring. Vi starter på nytt.

I mai måned har jeg lest himla få bøker. Oooooooh.

Hanumans maske – Eg elska ho – En sannsynlig historie – Søsteren min på peishylla – Sorgenfri

Miiiip. En hånd, bare. 1 - 2 – 3 – 4 – 5 bøker. Kanskje det ikke er så håpløst likevel, nå som jeg ser det svart på hvitt. Det er en klar forbedring fra årene jeg virkelig hadde lesevegring. Da var det ikke noe “fem bøker på en måned”. Da var det heller “en bok på fem år”. Ja, tenk dere… Det var grusomt, det.

Ja, også leste jeg litt i The New York Triology av Paul Auster. Det gikk bare ikke. Jeg måtte, skrekk og gru, avbryte. Senere, Ellikken, senere.

Jeg skriver meg rent bort her jeg skal skrible ned vettug månedsstatistikk. Apropos skribling: Mon tro om jeg var flinkere til å blogge enn til å lese?

Inbetween books / Lest i 2011-34 En sannsynlig historie / Lest i 2011-33 Eg elska ho / Lest i 2011-32 Hanumans maske / Lest i 2011 - April måned + Bonus

Jammen meg! Fem innlegg også, jo! Attpåtil 3 bokomtaler, og det er ikke så galt. Vi lar de to andre innleggene forbigås i stillhet. Jeg kunne kapret enda et innlegg, hadde jeg ikke pinglet meg ut av bloggstafetten Karin oppfordret meg til å delta i.

Mål og mening:
Jeg satte meg kun ett mål. Jeg skulle bli ferdig med Hanumans maske. Jeg greide det! *fanfare og konfetti* Jeg er også fornøyd med at jeg leste en bok på nynorsk OG at jeg nå har lest samtlige av Nesbøs bøker. Rubbel og bit. Nå gleder jeg meg abnormt til Gjenferd, som jeg akter å IKKE kjøpe for flere hundre kroner. Jeg har bursdag i juli, og det er alltids håp i hengende snøre.

Terningkast:
April var jeg voldsom raus med terningen. I mai er jeg ikke like ukritisk. Med Sorgenfri visste jeg hva jeg gikk til, Jo Nesbø er en evig favoritt. Jeg nikoser meg med bøkene hans, og denne var intet unntak. Søsteren min på peishylla gleder jeg meg virkelig til å blogge om, men det må jeg vente med til niende juni. En femmer skal den få, akkurat som Eg elska ho får. Vær så god :-) De to andre derimot gir meg rynkete nese. Hadde jeg vært gladere i terningkast på bøker, så…. Men vent! Jeg er jo egentlig ikke det!

Kjønn:
To mannebøker, tre kvinnebøker. Der har du meg.

Land:
Handling fra Thailand til tross, Hanumans maske er og blir en norsk bok. Det er selvsagt Sorgenfri også. Sverige har fostret forfatteren av den sannsynlige historien, og da gjenstår bare en engelsk og en fransk bok. I juni skal jeg litterært reise litt lenger vekk, jeg lover! (gisp)

Sidetall:
Jeg tror jeg har spart all verdens mursteiner til juni måned. Det må jo gå galt, selvsagt. I mai leste jeg en kort og fire lange-uten-å-være-murstein.

Tema:
Prostitusjon, narkotika, mord og mysterier. Sorg og savn. Destruktive tanker. Ran, hevn og mord. Det har ikke vært en spesielt morsom litterær måned dette her, men hei, det er slik jeg liker det.

Shop till you drop
April-innlegget avsluttet med en ellievill handletur på bokfronten, og gjett en gang hva jeg nå skal skrive!

Meg: Gjett da!


Meg igjen: Seriøst, det er ikke vanskelig å gjette!


Meg enda engang: Ah. Jeg har shoppet meeeeeeeeeeeeeer.

Dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 1. mai:

Og dette er hva jeg fikk for en slikk og ingenting 29. mai:

Endelig skjønner jeg hva damene sier, når de klager over at de ikke har noe å ha på seg tross fulle klesskap. Jeg er mer der at jeg har fulle bokhyller men finner ingen bøker å lese. Stooooop the maaaaaaaadness.

Psch, det kan du tro. Aldri! ALDRI! Mere bøker, jeg vil ha mer bøker!

Everything about June

Labben fra Migrating Coconuts, som for øvrig ga meg verdens fineste bloggkompliment (TAKK!), satte meg forleden helt ut da jeg oppdaget at hun hadde begynt på Silmarillion. Jeg har enda ikke klart å komme meg lenger i prosessen enn å halvveis skule bort på sånn ca beliggenhet i bokhylla. Som om ikke det er nok har også Line begynt på sine forberedelser til å lese ferdig Ringenes Herre. Jeg fniser i skjegget, det er ikke til å unngå. Stakkar.

Etter Ingalills overbevisende anbefaling, startet jeg opp med Simon og eiketrærne. Denne skal jeg definitivt fullføre. Ville svaner må jeg også lese, for nå tror jeg hun jeg låner den av begynner å bli bekymret over at hun aldri skal få igjen boken sin. – Ja, også kom en kollega med Balansekunst. Herregudsåmangesider. Jeg har strengt tatt sagt til meg selv at jeg må lese Havets katedral før sommerferien også, og det nærmer seg med stormskritt.

Æh.