Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Det går tregt på lesefronten for tiden. Såpass tregt at i et forsøk på å få opp lesegleden installerte jeg lydboktjenesten Fabel. 4 ukers gratis testperiode, smækk, smækk, ferdiglyttet både en og to og snart tre.

Men sjeldent har jeg vel følt slik sorg over å ikke holde i en bok fysisk. For denne, denne boken er mer sitatvennlig enn de aller fleste.

Tingenes tilstand, av Sandra Lillebø

Norsk. Sakprosa. Biografisk. Utgitt i 2020.

Og ikke er den helt ukomplisert heller, denne romanen skråstrek sakprosaen. Tingenes tilstand er så til de grader utleverende, men mest av alt en interessant ferd inn i forfatterens minner, prosessering og indre kamp. Det beste er at alt dette innhylles i en tankesvevende beretning om selve skriveprosessen.

Sandra Lillebø debuterte som forfatter med diktsamling i 2011 og fem år senere ble nok en diktsamling utgitt. Tingenes tilstand er hennes første roman, en sakprosa om hvordan hun, eller bokens jeg, i voksen alder forholder seg til moren, og hennes opplevelse av omsorgssvikt i barndommen.

Bokens jeg insisterer på nødvendigheten av å skrive fortellingen. Det er hennes opplevelser, hennes bearbeidelse, hennes kamper som driver henne. Boken kan utløse alt, hun kan ikke leve uten å skrive om dette, forteller jeg-personen. Det er nettopp denne barndommen, relasjonen, erfaringen, som gjør henne til skribent, til forfatter.

Det intime utleverende hindrer meg å skrive det i klartekst. Jeg velger å tenke på henne som romanens fortellerstemme.

For moren har aldri blitt diagnostisert og hun lever fremdeles. Jeg-et beskriver i bruddstykker en barndom hvor hun dekker over morens omsorgssvikt og påtar seg ansvaret for å opprettholde et normalt familieliv. Så hvorfor skal hun ikke få eie sin egen historie?

Hun svarer ikke lenger når moren ringer. Hun har nok av kamper å kjempe. Frykten for selv å rammes av psykisk sykdom, for selv å ikke kjenne på riktige følelser eller ha tilstrekkelig kjærlighet til sine egne barn, er en daglig kamp. Hvordan kan det være mulig å samtidig ta vare på noen som ikke evnet å ta vare på deg som barn?

Selv om boken utleverer moren, er den mest av alt selvutleverende, men forfatteren har på med kløkt sirklet det hele inn i skriveprosessen. Hun tar leseren med inn i sitt eget hode, sitt eget sinn. Her er ingen nøye oppbygget handlingsforløp, ingen spenningskurver. Vi blir tatt rett inn i sakens kjerne, problemet, vi vet hva som har skjedd og hvor det bærer. Etter hvert også hvor det kanskje ikke bærer. Heldigvis. Hun forteller hvorfor hun skriver, hvordan det hele er en prosess både tekstmessig og mentalt. Prosessen vi følger driver romanen videre, ispedd stadige tankestrømmer og minner.

Særlig sterkt er partiet hvor hun reflekterer over barnets evne til å leve i situasjonen. Hvordan barnet som lever under omsorgssvikt ikke føler dette, ei heller noe tap eller bitterhet. Barnet er i situasjonen og gjør det som kreves av det. Det er ikke barnet, det er den voksne som i ettertid føler på sviket og sorgen over alt som ikke ble.

Følelsen av tap er en sorg man ikke kan objektivisere, sier forfatteren i et intervju med Finn Skårderud, publisert på psykologisk.no. Tingenes tilstand, teksten, er nå blitt denne håndterlige, fysiske sorgen hun kan ta på, knuse, kanskje tilintetgjøre.

Med vakkert og samtidig enkelt og lettlest språk, forteller hun om angsten for å ikke strekke til, føle nok eller ta de riktige valgene. Hun forteller om redselen for å selv bli diagnostisert, om alle nedturene, terapien og selvmedisineringen hun selv har tydd til. Hun forteller om forsøkene på å forstå moren, om mormoren som også var syk, og prosessene hun har gått igjennom for å forklare, skyggelegge eller avdekke hennes svik. Hun forteller om hvordan omsorgssvikten har påvirket hennes eget familieliv i voksen alder, og hvordan hun baler i forhold til sine barn og mann. Det er en nakenhet, en sårhet og ærlighet i dette som krever riktig vinkling og ramme.

Resultatet kunne blitt ubehagelig og utleverende. Resultatet er blitt ubehagelig nødvendig, sterkt og viktig. Viktig for henne personlig, viktig for oss andre å forstå. Viktig for å selv kunne trekke de store linjer, gjøre opp regnskap, forstå oss selv og våre relasjoner.

Anbefales!

Kilde: Lydbok.

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 

Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 

Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 

Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 

Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 

At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 

Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 

For ei dame! 

Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 

Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 

Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.

Kilde: Boken er kjøpt selv.

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup

Jeg pleier ofte å tenke at min litteraturglede skyldes mine besteforeldre som alltid var midt i en bok. Særlig alle turene min bestefar tok meg med til biblioteket, er gode barndomsminner. De første årene tuslet vi bare ned gårdsveien og opp en bratt trapp, etter hvert måtte vi klatre inn i bestefars grå boble og kjøre forventningsfulle noen kilometere til kommunebiblioteket. Mens jeg dukket ned i Vestlys og Beskows verden, vandret bestefar lenger inn i lokalet. Med i posen tok vi alltid  med oss en roman til bestemor, gjerne skrevet av bygdas store forfatter. Senere lærte også jeg å bli glad i hennes bøker, og hun var fast innslag i mine oppgaver og særemner gjennom hele skoletiden. 

Det var hun med alle kvinnehistoriene, hun som tok så stor plass, hun som brukte dialekt i dialogene, hun vi var så stolte over. 

Som hennes dager var, av Hilde Hagerup 

Undertittel: Et portrett av Anne Karin Elstad. Biografi. Utgitt i 2018. Norsk.

Alt har en begynnelse. For Anne Karin Hestnes begynte livet i 1938 og hun vokste opp i den vesle nordmørsbygda Valsøyfjord. Det var mor og far, tre eldre søsken, bestemor og bestefar, snart en lita søster til, og så en onkel med fele. Men det begynte også før, mange år tidligere, da oldeforeldrene vandret over fjellet for å søke lykken ved kysten. En ung kvinne, en ung mann, som forlot alt de kjente til for å satse alt noe fremmed. På 70-tallet skulle denne historien gjendiktes og utgis som Folket fra Innhaug, en roman, en serie, som fremdeles blir lest og elsket. 

Alt har en begynnelse, alle stammer fra noen, og alt tar slutt. 

Anne Karin var bare 12 år da moren Jenny ble syk og døde. Det ble en skjellsettende opplevelse, en erfaring, en traume, sorg og savn. Da faren noen år senere fant seg ny kone, fikk Anne Karin endelig avlastning fra alt husarbeidet, men forholdet mellom henne og stemoren ble vanskelig. Snart tok hun seg arbeide hos en nabofamilie, etter hvert også som hushjelp hos en finere frue i byen. 

Gjennom odelsretten og odelsplikten var Nils’ fremtid bestemt, ikke noe å lure på, spekulere i, ingen grunn til å gå stien opp mot setra, snu seg, se utover dalen og bygda og lure på hva som lå bak gjellene. Verden, verden. Om den hadde noe å by på, var det ikke for ham. (Hilde Hagerup, om bestefar Elstad)

Savnet etter moren og det voldsomme ansvaret til tross, Anne Karin tok det igjen med renter: Livlighet og appetitt på livet gjorde henne synlig både i vennekretsen og bygda. Hun var et naturlig midtpunkt, og med det fulgte både venninner, oppmerksomhet fra det motsatte kjønn - men også misunnelse og folkesnakk. Det var noe «storaktig» ved henne, mente de, et kompleks hun resten av sitt liv forsøkte trosse med stolthet. Menneskenes kollektive ondskap, kalte hun det, Janteloven, behovet for å jekke ned andre. Men det var ikke bare bygdedyr, ondskapen finnes i alle samfunn, hevdet hun. 

En bygård kan være like ille. Det ligger i menneskets natur, mente Elstad. Når vi kommer sammen i flokk, gjør vi ting vi aldri ville tørre å gjøre alene. Det var denne formen for kollektiv mobbing og gapestokken i alle dens former hun ville til livs. 

En av guttene hun møtte i sin ungdom skulle bli hennes første kjærlighet. Begge begynte på lærerskole i Trøndelagen. Etter få år med fast følge møtte hun Bjørn Elstad, ga slipp på alt, og det var han som skulle bli hennes første ektemann og far til hennes barn. Det ble tre av dem, mange år som lærer og et begynnende forfatterliv. 

For alt har en begynnelse. Kanskje var begynnelsen hennes foreldres kjærlighet til litteraturen. Eller kanskje var det alle historiene om tidligere generasjoner, ønsket om å løfte sterke kvinneskjebner frem i lyset, eller et trassig behov om å bli noe. Akkurat slik hun lovet sin døende mor. 

Anne Karin ble noe. Et stolt, trassig, kreativt og livs-elskende menneske. En god pedagog. Et godt medmenneske. En dyktig forfatter. Men kanskje ikke verdens beste kone, om det så skyldes hennes personlighet, feil valg, samfunnets kollektive ondskap eller at drømmen tok for mye plass. Hilde Hagerup beretter om et levende menneske, med alle dens gode og mindre gode kvaliteter. Hun var aldri noe glansbilde, ingen av oss er. 

Hun måtte ta alt for mye ansvar som barn. Hun var glupsk på livet, på menn, sigaretter og vennskap. Hun forsvant inn i skrivingen, gjorde alt hun skulle, mens tankene var inne i en påbegynt bok. Hun skrev ut i fra erfaringer, mennesker hun kjente, terget på seg omgivelsene men insisterte stadig på at alt var fiksjon. Hun skrev og skrev, lot seg hylle av leserne og forarget seg over å ikke bli tatt på alvor av de som påberopte seg makt. 

Elstad fulgte spørsmålet om hvem Magret kunne ha vært til sin ytterste konsekvens, i løpet av fire bind tegnet hun et fullstendig mulig liv, hele tiden med utgangspunkt i det hun hadde av faktiske opplysninger. Slik ble romanene om Innhaugsfolket både fiksjon og en mulig virkelighet. (---) Når nøkkelen først var vridd om, var potensialet nesten ubegrenset. 

Nettopp her er biografien spesielt god. Selv om jeg personlig skulle ønske flere beretninger fra selve romanene, gis vi et solid innblikk i mottagelsen av de ulike bøkene. For der hvor bøkene hennes ble bestselgere og genererte både takkebrev og ukebladartikler, rynket kritikerne og den øvrige litterære elite på nesen. Kioskromaner, kalte de det mens de nedlatende slang ut et sarkastisk spørsmål om hun skrev på nye bestselgere. Noen Kritikerpris eller Bragepris fikk hun aldri. 

Skrev hun ikke godt nok for virkelig å bli tatt inn i varmen av kritikere og akademikere? Eller var det egentlige problemet at hun skrev bøker om bondekvinnehverdag, selv var kvinne og hadde kvinnelige lesere som ofte befant seg andre steder enn i hovedstaden? 

Skjønt. Det var hennes motivasjon. Hun hentet informasjon, leste seg opp, fant knagger fra fjern eller nær fortid og diktet rundt hendelsene - eller personene. Det begynte med ønske om å hedre de som hadde gått veien før henne. Alle historiene hun vokste opp med, og i voksen alder med brorens interesse for slektsforskning som smittet over på henne. Dette skulle vært skrevet ned, sa hun. Så gjør det du da, sa broren. 

Og da gjorde hun det. Først og fremst var det kvinnene i slekten hun ønsket å fremheve. 

Far til sønn til sønn til sønn, og prøver man å tråkle seg bakover på andre måter, blir det gjerne så tynt og spedt og ufortalt at det ikke er mer enn kvist igjen. Den brekker lett. Uansett hvor sterke kvinnene har vært, uansett hvor barmfagre, vittige, vakre, glupe, samme hvor mye de har gjennomgått og overlevd, uansett hvilke bragder: Fedrene nevnes før mødrene. Det er fedrenes stamtrær vi har å forholde oss til når vi skal fortelle hvor vi kommer fra. Arbeidende kvinner fordamper i osen fra kjøkkengrutene, overklassekvinnene blir borte i pianospill. Og bondekvinnene? Historiens statister. 

Senere fant hun historier i egen bagasje. Hun ble i relativt ung alder rammet av slag og flettet sykdommen inn i romanen Maria, Maria. Egne samlivsbrudd inspirerte til Senere, Lena og de påfølgende romanene. Menneskenes kollektive ondskap var også stadig en kjepphest for henne, og flere av karakterene ble av sine omgivelser beskyldt for storaktighet. - Akkurat slik hun selv ble kalt i sin ungdom. Merkelappen ble hengende ved henne. Selvsagt var det uhørt på den tiden å leve ut sine drømmer, omfavne berømmelse, gi avkall på huslige sysler og attpåtil skille seg. 

Anne Karin Elstad var frisk til sinns, modig, stolt og omfavnet livet. Hun inspirerte, gledet, forarget og utfordret. Alt har en begynnelse, og alt har en slutt. Hjerneslag og kreftsykdom reduserte livskvaliteten og hun slet med å finne gode nok ord til flere beretninger. Leilighet på Frogner ga henne nærhet til det litterære miljøet, men selv endte hun sitt forfatterskap med erindringsromanen Hjem i 2006. Det er noe veldig rørende med det hele. Seks år senere, en dag i april 2012, sovnet hun stille inn i sitt eget hjem. 

Skjønt, historiene om Magret, Julie, Lena og alle de andre lever videre. Og nå, med utgivelsen av denne velskrevne, drømmende og sympatiske biografien, vil også dagens lesere lokkes til å lese - eller gjenlese - Anne Karin Elstads forfatterskap. 

Jeg er en av de. 

Kilde: Leseeksemplar.

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

I Hoems tredje bok i slektskrøniken fra Rekneslia i Romsdalen og Alberta i Canada, er vi kommet til tiden rundt første verdenskrig. Noen har falt fra og andre har kommet til. Eilert, Martha, Anton Edvard, Serianna og alle de andre vi i de to foregående bøkene har blitt så glade i, sliter stadig med sitt. De strever med å få endene til å møtes, tekkes sin Gud allmektige fader, redde avlinger, fore dyr og mette sine barn. - Og holde tritt med utviklingen ellers i samfunnet, på begge sider av Atlanteren. 

Land ingen har sett, av Edvard Hoem

Utgitt i 2016. Bok nr. 3 i en serie på fire biografiske romaner. Nynorsk.

Jeg har blitt oppriktig bløthjertet glad i flere av forfatterens forfedre - og mødre, nettopp fordi han skriver om deres liv med en aktsom kjærlighet som bare etterkommere kan utvise. Takknemlighet over alt slit, alle følelser, all jobb, tårer og latter til de som en gang var, de som gikk veien før oss. Jeg kjenner meg igjen i hans fortellinger, ettermælet han forsøker å gi til de som kanskje ikke har satt spor etter seg i historiebøkene. Til hun som tok seg av alle barna, til han som stelte dyra til husbonden. Barna som i armod ble satt bort til andre og de som reiste ut for å finne lykken. De aller fleste uten hell. 

• Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie), samt (Slåttekar i himmelen) og (Bror min på prærien)

Særlig spesielt er det for meg å lese om farmerlivet i Alberta. Min mors farfar sine søsken reiste nesten alle over havet. To eller tre av disse bosatte seg nettopp i Alberta. Hoems grundige innhenting av både slektshistoriske dokumenter og kunnskap om datidens samfunn er utvilsomt beundringsverdig. Det føles autentisk, som man leser en sakprosa, at dette virkelig har hendt og ordene er blitt sagt. 

Skjønt, det er dessverre begrenset hvor gøy det er å lese om vareutvalget i de ulike butikkene og om hvordan byggene på tunet er bygd. Jeg, og sannsynligvis tilnærmet alle andre lesere av Land ingen har sett, har tross alt lest to tjukke bøker om det samme fra før. Det oppleves som noe langtekkelig. 

Kanskje var det like langtekkelig i de to første bøkene også, selv om de ulike menneskeskjebnene tok det meste av fokuset. I tredje bok savner jeg mer av det emosjonelle, det å virkelig lære personene å kjenne, for der er forfatteren i sitt ess. Heldigvis tar det seg godt opp i siste halvdel av boken. 

Bokbloggeren Rose-Marie skriver i sin omtale at det er spesielt underholdende og interessant å lese om de mer ekteskapelige problemer. Slik føler også jeg det. 

Det er han og hun som ikke kan få nok av hverandre, til tross for at de er vel vitende om at hun trolig ikke vil makte enda en barnefødsel. Det er han som lar seg bedåre av den promiskuøse nabodamen, og hun som ser en annen vei i håp om at det vil gå over. Det er hun som får nok, nok av alt, og bare reiser avgårde. Det er han som tar henne imot med åpne armer når hun omsider har fått rast fra seg. Og så er det de to som har levd sammen så lenge, levd tett på hverandre et helt liv, at etter hans død så fortsetter hun å snakke med ham. 

Og så bar det inn i halmsengene, og det spela inga rolle at det iberre hadde mjølsekker som laken og dynetrekk, for der for karane laus på kvinnene sine på alle tenkelege vis, for her var det så langt mellom farmhusa at ingen kunne høyre dei, i alle fall trudde dei det.

(…) og da hausten kom, bar dei englebarna til Grenville Lutheran Church der dei auste vatn på skrikande krapyl som kom til verda for å bygge det nye Amerika.

Personlig er det likevel noe annet som gjør sterkest inntrykk: Det som aldri helt fortelles. - Akkurat som det må ha vært på den tiden. I Land ingen har sett gir forfatteren stemme til Anton Edvard som i ung alder ble satt bort til barnløse slektninger. Søskena fikk bli, mens han måtte dra. Spørsmålet gnager i ham. - Hvorfor akkurat ham? Sårheten han føler selv i voksen alder, og hans streben etter å forsone seg med foreldrenes valg er rørende, men renner aldri ut i det banalt sentimentale. Så kan man bare forsøke forestille seg hvordan det må ha vært for slåttekaren og kjerringa hans å leve med dette valget. Holde ut i troen på at det var det riktige, holde avstand for å gjøre avgjørelsen lettere å leve med. Hoem tillater seg å la sine forfedre og formødre slippe ut noe av sin innestengte sorg og anger. Men ikke mye, bare en antydning, akkurat som før i tiden. Det man ikke visste hadde man ikke vondt av. Alt som aldri ble fortalt antydes. Uretten forsøkes rettet i denne boken. 

- Er han sint på henne? - Nei, det har han nok forsona seg med for lenge sidan. - Kva da? - At alt er som det er. - Og så reiste Eilert til Amerika, sa tiåringen. - Ja, så reiste Eilert. - Og det ser ikkje ut til at han kjem heim nokon gong. - Nei, barnet mitt, det gjer ikkje det. - Og så reiste onkel Bastian. - Han rømde frå militæret. - Det er ho heller ikkje glad for. - Nei, men ho har slutta å gråte. - Korleis sluttar ein å gråte? - Det gjer ein når ein ikkje har fleire tårer igjen. No må du lesa leksene dine. 

Og så er det ikke til å komme utenom: Det finurlig, intelligente i at Hoem gir stemme til både de som tilpasser seg det nye samfunnet, og de som holder på sine norske tradisjoner og norske omgangskrets. Da som nå. Vi og de. Mennesker og generasjoner gjennom alle tider. 

Fjerde og siste bok i serien, Liv andre har levd, gjenstår å lese. Jeg gleder meg - med ømt hjerte.

Kilde: Kjøpt selv.

60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl

Tenk deg følgende scenario: En seksten år gammel jente fra Nordmøre flytter til Larvik etter endt ungdomsskole og begynner på gymnaset. Ingen forstår dialekten hennes, og ingen har tidligere troppet opp på skolen iført klær som hun har på seg. De sier «Hva sa du nå?» og blikkene er tomme, mens de vrikker videre med Gantgenseren slengt over skuldrene, liksom tilfeldig, med knappene på Gantskjorten knept igjen utenom den øverste, med viten og vilje for Gantskjerfet må stikkes frem. Minstekravet var Miss Sixty-jeans og Fruit of the Loom-genser. Kanskje også H2O-klær, om du var av den mer sporty typen. For på Larvik Gymnas var det to veier til himmelen. Du kunne være pen og få jobb i byens Gant-forretning, eller så kunne du være satans flink i håndball. Eventuelt også dans. 

Den seksten år gamle jenta var meg. Jeg hadde aldri tidligere tatt i en håndball. Eneste dans jeg kunne var vals og reinlender. Når jeg en gang hvert jubelår gikk med på å kjøpe nye klær ble det Cubus. Etter et halvt år i Larvik begynte jeg å legge om. Men klærne, de beholdt jeg. Ikke pokker om jeg skulle bli en av de som gikk rundt og luftet merkene sine.

Det var mitt lille opprør. De langt tøffere var de som i beste SKAM-stil gikk fem i bredden med sorte, hullete klær, neseringer og bustete hår. Og fremst i rekken, ei jente jeg aldri en gang turte si hei til.

Hun het Marta Breen og var den tøffeste på hele skolen.

60 damer du skulle ha møtt, av Marta Breen og Jenny Jordahl

Undertittel: Norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt. Roman/Biografi i tegneserieformat. Norsk. Utgitt i 2016. Joker til Bokbloggerprisen 2016 sin kortliste.

Jeg var en stille beundrer av henne da, og er det fremdeles. Og selv om innledningen ikke nødvendigvis har så mye med feminisme å gjøre, er det likevel et poeng: Det handler om å kjempe for noe man tror på, å tørre engasjere seg, stå opp imot andre, tørre å være stolt av seg selv. Min lille protest den gang på nittitallet var viktig for meg personlig, men skrev seg neppe inn i annet enn dette blogginnlegget. Marta Breen, derimot, fortsatte og fortsatte. 

Gjennom sin skarpe, men kloke, penn, sin velartikulerte stemme og brennende engasjement har hun vært en viktig bidragsyter for å fremme feminismens sak i Norge. Så også i tegneserieromanen hun i 2016 utga sammen med illustratør Jenny Jordahl.

Tenk, en roman, en biografi, en slags historiebok i tegneserieformat! Uvanlig konsept, men befriende morsomt og absolutt interessant. - 60 damer du skulle ha møtt samlet i en bok du burde lese. Ikke fordi den forteller hele historien, alt du trenger å vite, men fordi den pirrer nysgjerrigheten til å vite enda mer.

Og akkurat hvorfor forteller Breen og Jordahl best i innledningen. Her påpekes det hvordan menn har blitt fremhevet gjennom alle tider, ikke minst i skolebøkene. Visste du for eksempel at i historiebøkene er det nevnt flere nazister i kvinner? – Bare fordi det er menn som har skrevet disse. Kontroversielle kvinner har gjennom historien blitt latterliggjort, fortrengt og bagatellisert både i sin samtid og i tiden etter. En mer balansert fremstilling forsøkes stadig, men fremdeles er det en lang vei å gå. Bare tenk etter; hvor ofte ser man biografier om kvinner skrevet av menn …?

I 60 damer du skulle ha møtt får vi innblikk i Norgeshistoriens fremste kvinnelige stemmer. Alle de som gikk foran og talte uredd, som stakk seg frem og ikke lot seg stanse. Noen kjente, andre ukjente. Saker som i dag virker selvsagte, og saker som stadig er betente. Alle presenteres med navn og årstall og spenner i kronologisk rekkefølge fra Camilla Collett til Wenche Foss. Også band og bevegelser vies sin tilmålte oppmerksomhet. En tidslinje med de viktigste årstall og gjennombrudd avslutter romanen.

Uten unntak er historiene fremstilt i tegneserieformat. Jenny Jordahls illustrasjoner er enkle, men effektive, med sterke farger og rene streker. Enkelte kvinner hedres med dobbeltside med portrett og sitat, men de aller fleste portretteres gjennom to til fire sider tegneseriestriper. Alt fortelles i korte trekk, kun det mest essensielle får plass, og stadig med humor. Her deles sleivspark ut både i øst og i vest, til og med damene selv må tåle å få sitt pass påskrevet. – Skjønt, aldri med latterliggjøring.

Forfatter og illustratør har sammen formidlet en svært vellykket, humoristisk fremstilling av alle de som ikke har fått særlig plass i historiebøkene. Noen er selvsagte, som nevnte Camilla Collett og Kim Friele, mens andre, som Sonja Hennie og hennes unorske levevis, vinkles fint inn i kvinnebevegelsens historie. Skremmende mange var for meg ukjente. Jeg hadde aldri før hørt om seksualopplyseren Elise Ottesen Jensen, hun som kvinnegruppa Ottar senere kalte seg opp etter. Heller ikke psykiatrikeren Nic Waal var for meg kjent. Heller ikke den samiske organisatoren Elsa Laula Renberg vekket noen minner. Og andre navn ga meg ikke særlig assosiasjoner annet enn en bygning på Blindern (Norges første kvinnelige professor, Kristine Bonnevie) og gulost (Synnøve Finden). Aha-opplevelsene har vært mange, og attpåtil kanskje litt ubehagelige. Jeg trodde bedre om meg selv enn som så. 

Skjønt, helt knirkefritt har det ikke gått. Cora Sandel får stå som eksempel på dette. Her finnes ingen egentlig forklaring på hennes plass i boken. Det står nevnt at hun skrev de suksessfulle bøkene om Alberte, men romanenes kontroversielle tematikk er totalt utelatt. Jeg vet, mange vet, men forutsetningen om at alle vet er dessverre en svakhet ved boken. Jeg undret meg også over fremhevingen av fotografen og samfunnsdebattanten Marie Høeg som queerpioner. Ikke bare fortelles det i selve tegneseriestripen, men hun får også ytterligere to sider viet til de hemmelige fotografiene hun og hennes kvinnelige partner knipset i kveldens mulm og mørke. At noen fant disse bildene gjemt i en eske etter hennes død, er et noe pussig poeng. Hadde hun på ett eller annet vis vist frem dette i sin levetid hadde det selvsagt stilt seg fullstendig annerledes. – Jeg vet ikke. Det føles i alle fall noe malplassert.

Det fremste ankepunktet er likevel at boken skulle vært lenger. Enda flere skulle vært nevnt. – Dypere enn som så faller faktisk ikke kritikken. For her mangler både Gro Harlem Brundtland (riktignok inkludert i bokens avsluttende tidslinje), Hanna Kvanmo, Hulda Garborg og Emma Hjorth. Noen nevnt, mange glemt. Utvelgelsen må ha vært uhyre vanskelig. Resultatet er tidvis noe overraskende, men samtidig tilstrekkelig representativt. Alle navnene man savner får heller stå som understreking av den tradisjonelle mannssjåvinistiske historiegjenfortelling.

Denne annerledes biografiromanen spiller på følelsene: du vil kjenne både på stolthet og sinne, tidvis er den også nedslående, regelrett vond. Så innser man at man må brette opp ermene og fortsatt kjempe. Hedre de som har gått veien før deg, men også føre kampen videre.

- For den er på ingen måte over. Ikke ute i verden, langt ifra, men heller ikke i vårt eget land.

Uenig? Klikk deg inn på forfatterens egen blogg og les noen av grunnene til at du bør kalle deg en feminist. – Selv om du er en mann. Selvfølgelig. Feminisme er en selvfølgelighet.

Ikke minst: Du burde lese 60 damer du skulle ha møtt. 

Boken fungerer både som appell overfor alle som tenker at kvinnesaken er over, at det ikke er mer å kjempe for, og som bevisstgjøring av hva kvinner har måttet kjempe for – og utrettet – gjennom alle disse årene. Mest av alt gir det en nødvendig og kjærkommen motivasjon til å fortsatt jobbe på. Aldri gi opp.

Det handler bare om like muligheter, like rettigheter. Likhet for alle.

Les også: VGs spesialartikkel (Norges 100 viktigste kvinner) fra 2013

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: (Elida) (Kathleen) (Lukten av...) (Mari)

Astrid Lindgren, av Bjorvand og Aisato

En barnevennlig biografi om Astrid Lindgren var blant favorittene til å vinne Bokbloggerprisen 2015. Illustratør Lisa Aisato var selv til stede under kåringen, og sjarmerte oss alle i senk. – Som vanlig. For også under første utdeling, dette for bøker utgitt i 2013, var en av hennes bøker blant topp 3 i åpen klasse.

Den gang var historien høyst fiktiv. Nå skulle hun tegne frem biografien om alle leseglade barns kvinnelige favorittforfatter. Jeg kan jo forstå at hun fikk litt hjertebank da forfatter Agnes-Margrethe Bjorvand spurte om hennes bidrag.

Astrid Lindgren, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato (ill.)

Biografi for barn. Illustrert. Utgitt i 2015. Norsk.

Suksessfaktoren var i boks allerede ved startskuddet. Alle barn elsker Astrid Lindgren. Lisa Aisatos streker er fantastiske. Spenningen bestod i om en for meg ukjent forfatter klarte å formidle historien på en lesbar måte, både for barn og foreldre.

Jo visst, lykkes hun.

Hun starter fra begynnelsen, vi liker det best slik. Fra bittelille Astrid som barn, til hennes bokslukende ungdomstid, hennes ulykkelige forelskelser og oppsamling av karakterer og erfaringer, forfatterskap og det ubønnhørlige slutt. Døden. 

Nettopp dette gjorde et sterkt inntrykk. Mens hennes sorger og vanskeligheter i livet illustreres med mørke farger, er overgangen til hennes død oppsiktsvekkende. Nå er det lyse farger og blomster: Det er ikke døden vi skal frykte. Det er sorgen, ensomheten og ondskapen.

Det var det nok av i Astrids liv. – Og vi, ei heller barn, har vondt av å lese om dette. Tvert om.

I det hele tatt: tekst og bilder står i nydelig samsvar med hverandre. De utfyller hverandre. Så når hennes sønn tegnes som en liten Emil, forstår vi sammenhengen. 

Sammenhengene er kanskje det beste ved hele boken. Poengteringen av hvordan mennesker Astrid møtte, inspirerte til romanskikkelser i hennes bøker. Hvordan hennes stilling som sekretær i ung alder inspirerte henne til å skrive om Mesterdetektiven Blomquist. Hvordan hennes barndoms beste venninne senere ble til Junibakkens Marikken. Hvordan farens oppvekst ga grobunn for fortellingene om barna i Bakkebygrenda. Listen er lang. – Til fascinasjon og glede både for barn og eldre.

Og kommer det ikke tydelig nok frem i teksten eller i bildene, kan man velge mellomløsningen: Lese bolkene med «Vet du hva?» - Akkurat som Tjorven selv ville spurt. Små, fine setninger, lette å lese, og med masse mening.

Hvert kapittel er i tillegg utsmykket med et sitat, enten fra henne selv eller fra hennes bøker. Dessverre er valgt font en katastrofe. Selv jeg, en erfaren leser, må myse meg frem til bokstavene. Slik skal det selvsagt ikke være i en bok beregnet for barn, og dette ødelegger dessverre en del av også det estetiske helhetsbildet.

Kilde: Kjøpt selv.

Andre bloggere: MANGE! 

Frå bleike myr til alveland. Biografi om Arne Garborg

Time, Thesen, Obrestad og Fidjestøl har gjort det før ham. Høsten 2015 ble nok en biografi om Arne Garborg utgitt. Denne gang er forfatteren Jan Inge Sørbø.

Og han har gjort en formidabel jobb.

Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland, av Jan Inge Sørbø

Biografi. Sakprosa. Utgitt høsten 2015.

- Såpass formidabel jobb at vi må starte med begynnelsen. Starte med Garborgen selv. Mest gjennom Sørbøs øyne, resten gjennom mine.

Arne Garborg
Sønnen og faderen

Det starter med en tragedie. En far henger fra et tau i løa. En autoritær, sterkt religiøs mann som i vanvidd har valgt å forlate denne verden. Hendelsen, og stemningen innenfor husets fire vegger i oppveksten, kommer til å forfølge hans sønn resten av livet. Gjennom ord forsøker sønnen å finne en forsoning, en tilgivelse, en forklaring. Arne Garborg flykter inn i en fantasiverden full av spøkelser og traumer.

Og bort, ut, vekk fra barndomshjemmet og hjembygda. Unggutten reiser bort så fort han kan, men skal tilbringe resten av sitt liv med å forsøke å dra tilbake. Finne tilbake til røttene, tilgi og gå videre.

Han deltar på lærerseminarer, men jærguten beveger seg inn på gale veier. Han møter en ung kvinne han lever sammen med, men forholdet godtas aldri av jentas far, og hun forlover seg snart med en annen. Senere dør hun i barselseng, og Arne slutter aldri å sørge over henne. – Til sin kones store forbitrelse og en evig kime til ekteskapelige kriser. Mer om det senere.

Arne blir skulemeister, eller lærar som han insisterte på å bli kalt, men trives aldri. Han skriver til langt på natt og er sliten på dagtid. Han mangler motivasjon for å lære bort sin kunnskap. Alt han vil er å skrive.

Og produksjonen er stor. Her danner han grunnlaget for en betydelig mengde artikler og kronikker. Arne Garborg var mer en redaktør, en avisskribent, enn en forfatter.

Artiklene er stadig politiske. Han gjør oppgjør med den rådende religionen, og engasjerer seg etter hvert mer og mer i målsaken og dermed mer og mer i opposisjon med den store dikteren Bjørnstjerne Bjørnson. Likevel er det komplisert, all den tid og energi han har brukt på å fjerne seg fra farsgården og hjembygda. Han nærmer seg en forståelse av bygden som grunnlag for å kunne fjerne seg fra religionens klamme tak. Dialekt og landsmaal blir et essensielt virkemiddel for å distansere seg også fra storbyen. Så forsøker han også en egen versjon av landsmaal, sterkt influert av jærdialekt.

Han gjorde den (skylda) til grobunn for eit livsverk som høyrer til dei største i norsk litteratur.

I 1877 blir han redaktør for målbladet Fedraheimen, hvor han knytter seg til Ivar Mortensson Egnung og Rasmus Steinsvik. Vennskapene til disse mennene skal vare livet ut. Garborg skriver og skriver, men fem år etter overtagelsen skjer noe av stor betydning for hans forfatterskap. Kapittel etter kapittel av det som senere skal utgis som romanen Bondestudentar, blir publisert. Året etter publiseres boken. 

Han har ordene i sin makt, vel og merke er han dårlig til å uttrykke seg muntlig. Han stotrer og mumler, men skriftlig er han i sitt ess. Hans virke både som forfatter og redaktør gir han store muligheter til å nå ut med sitt samfunnsengasjement som spenner fra målsaken til mer ren politikk i partiet Venstre. Han utøver religionskritikk og kjemper for kjærlighet tross sosiale skiller. Han kjemper med Amalie Skram og kjemper mot Bjørnstjerne Bjørnson. Det er splittelse overalt, splittelse internt i målsak og parti, og splittelse i samfunnet. 

Det er på tide å komme seg ut og få nye impulser. I Paris knytter han vennskapsbånd med malerinnene Kitty Kielland og Harriet Backer og omgås med den store forfatteren Jonas Lie. Den innflytelsesrike kretsen utvides.

I Paris skriver han også brev. Noen av disse adresseres til en ung kvinne i Kristiania. Hun heter Hulda og skal snart bli hans kone. Hvordan de to først møttes er enda ikke kjent. Alle ledetråder i brev, dagboknotater og bøker er fulle av skrøner og skjemt. I alle fall. I Paris skriver han til frøken Bergersen. Unnskyldningen hans er at han ønsker et innblikk i en butikkjomfrus hverdag. Detaljer han kan bruke i romanen han nå forsøker å forfatte. Om hun kunne være så vennlig å skrive tilbake …?

Hulda skriver. Arne skriver. De møtes og to skal snart bli til tre. Hulda blir med barn og det litt umake nygifte paret flytter sammen til Kolbotn i Østerdalen, i betryggende nærhet til Ivar Mortensson. Hulda og Arne takler utfordringer på ulikt vis, men begge deler de en vanskelig familiebakgrunn. 

Det startar med at han diktar opp si eiga livshistorie. Deretter diktar han alle sine verk, og desse verka blir då brukte som bevis på at det oppdikta livet er sant.

Når sønnen kommer til verden blir han gitt navnet Arne, men blir hetende Tuften all sin tid. Det blir en stabasiøs tid. Omveltningene forsterkes når mor til Hulda dør, og Arne sliter samtidig med å forholde seg til et barn. Han ser sin far i seg selv, og seg selv i den sårbare, uskyldige gutten.

Familien flytter for å få en pause fra stridighetene hjemme. De bosetter seg i Tyskland, hvor hans bøker har høstet god anerkjennelse. Også hjemme i Norge selger han godt, og angstanfallene har roet seg.

Men selvsagt skal det ikke vare. Traumene sitter stadig for godt forankret i hans sjel. Arne må skrive, dikte seg inn i redningen. Hulda, Arne og Tuften flytter til Jæren, men ikke sammen. Hulda og gutten innlosjeres hos guttens onkel, mens Arne selv bor alene. Han skriver og skriver, og resultatet blir romanen Fred, en av hans aller fremste verker. Romanens handling foregår i samme landskap, men er mer distansert og kritisk enn man forventer. Her er ingen forherligelse av det jærske, for forfatteren var i det hele tatt ambivalent til det hele på denne tiden. Vel var han bevisst på at bondestanden og landsbygda var det ideelle samfunn, og at man følgelig måtte tilstrebe å få mer makt ut av byene, men hans egne opplevelser var for problematiske til å unngå en mørk skygge over det hele. 

Så er også Fred svært selvbiografisk. Hans evne til komikk gir distansen som kreves, både for leseren og forfatteren selv. Like etter Fred kommer Haugtussa, dikteposet som gjør Garborg til en av norsk litteraturhistories virkelig store navn.

Etter mange år med rotløshet, fysisk så vel som psykisk, presser Hulda på for at familien skal slå seg ned for å bli værende. Hun forsøker å legge alt til rette for Arne, og foreslår blamt annet både Hardanger og Telemark for å lokke målmannen. Ingenting er godt nok, men hun allierer seg med gode venner og flytter til Hvalstad i Asker hvor de, midt i det dansknorske rige, etablerer et lite stykke landsmaalland. Ivar Mortensson er der. Rasmus Steinsvik. Rasmus Løland. Askerkretsen dannes. Likevel holder Arne avstand. Han nekter nærmest å forsøke å finne seg til rette, og bor mer for seg selv enn sammen med sin familie.

Det problematiske forholdet til sønnen Tuften vedvarer, parallelt med Arnes perioder med angst og depresjoner. Han er redd for å ende som sin far, men ender på mange måter med å repetere historien. I brevform klarer han å vise en viss omsorg og nærhet til sønnen, og Tuften forsøker å tekkes sin far, alt han kan.

Men en ting kan ikke Tuften noe for. Han bor i Asker. Ved Kristiania. Hvor alle taler dansknorsk. Han er ingen jærgutt, hvor enn han gjerne skulle vært det. For å tekke sin far.

Det er noe fullstendig hjerteskjærende over det hele, hvordan Tuften aldri kan bli god nok. Fullverdig nok. Hjerteskjærende, både for far og sønn.

Problematisk er også ekteskapet, både for paret selv og hans behandling av sønnen. Hulda og Arne forelsket seg, men giftet seg fordi de måtte av hensyn til samfunnet. De er et romantisk par som ender opp som et konvensjonelt ektepar. Krise etter krise overleves, og det er noe rørende over den gjensidige respekten de begge viser. 

Likevel er de så mye mer enn bare mann og kone. De er som et eget lite firma, hvor de jobber sammen mot felles mål. Hulda som drar lasset og Arne som motiverer, forsvarer og strør om seg med positive anmeldelser. Skriftlig er han ytterst handlingskraftig og gjennomslagbar.

Og hele tiden er Arne skribent. Romaner, artikler i avisene. Så får han også sin lønn, bokstavelig talt, med statslønn fra 1898. Nå fritas han fra nødvendigheten av å hele siden produsere.

Likevel slipper hans engasjement aldri taket. I romanen Læraren introduseres hans første religiøse helt. Her er fokus på forsoning og tilgivelse, og han oppholdt seg også i Tyskland over en lengre periode mens han skrev romanen. Han fordypet seg i religionsstudier og maktet på mange måter å finne sin egen religion. Ikke den kirkelige, men den etiske. En versjon han kunne leve med, og som han urokkelig mente måtte være den eneste riktige.

Standhaftig var han også politisk, hvor han engasjerte seg i alt fra samfunnsøkonomi og likestilling til målsaken. Mest av alt målsaken. 

I de siste årene skrev han ikke lenger romaner. Romaner han så ofte skrev i forsøk på å få fred i sin sjel. Han skrev dagbøker, brev, artikler, taler og oversatte en rekke store verker til landsmaal. Størst av alle var Homers Odysseen. Til og med teaterstykker skrev hans, til oppføring på Det norske teater, konas store bragd. Alt for å fremme målsaken.

Så kan også fraværet av romaner tjene som tegn på at Arne Garborg i sitt livs siste fase var på sitt lykkeligste.

Forfatteren og redaktøren

Samfunnsdebattanten og målmannen

Resultatet er en svært grundig og detaljert avhandling om Arne Garborgs liv og virke. Flere av hans verker analyseres ned til detaljnivå, kanskje spesielt Haugtussa, og det vil derfor være en klar fordel å ha lest disse verkene fra før. Alt på nynorsk, selvsagt. Veldig nynorsk. 

Spesielt lettlest er det derfor ikke, men Garborgens liv er mer enn nok interessant og fascinerende til å godta og ønske å forstå selv de mest uvanlige ord. 

Dessverre skriver forfatteren seg selv inn i enkelte tilfeller. Av og til personlig synsing i parantes, andre ganger høyst subjektive anekdoter i en ellers mer objektiv avhandling. Dette kunne med stor fordel vært luket fullstendig ut, i verste fall vært tydeligere adskilt. Videre bruker han dels mye tid på å kommentere andre biografier, og nøyer seg således ikke med å referere til andre. Også dette oppfattes som forstyrrende, da det er ganske tett med referanser boken igjennom. Det hadde blitt mer lettlest med notehenvisninger, da det allerede er en egen notedel bakerst i boken. 

Å sammenfatte Garborgs liv er komplisert og krevende. Forfatterskapet er en side. Samfunnsengasjementet en annen. Familielivet en tredje og hans indre sjeleliv en fjerde. 

Arne Garborg var en komplisert mann og han levde et komplisert liv. 

Slikt blir det store bøker av. Så kan heller ikke alle sidene bli viet like mye plass. Dessverre. Personlig hadde jeg ønsket meg mer om hans familie, om Huldas engasjement spesielt. Andre igjen ville kanskje ønsket enda dypere analysering av hans romaner. Videre hadde det også vært interessant med enda flere bilder. Kanskje enda flere sitater fra hans verker. Det blir en smakssak og spørsmål om kapasitet.

Mye av sannheten finner vi i hans brev og dagboknotater, en del i hans romaner. Skreller man av humoren finner man spiren til forståelse. 

En solid biografi er det like fullt på alle måter. Her er gode intensjoner, skarpe motsetninger, stahet og sinnsforvirring, kjærlighet og flukt fra fortiden. Søken etter sannhet og bitende ironi som dekker over det verste. Gjør alt levelig. 

Forfatteren av biografien følger opp med det samme. Bokens siste kapittel er glitrende. Sørbø poengterer både rørende og ettertenksomt arven etter Garborg. Hvem han var og hvorfor han ble som han ble. Alt han utførte, alt han ville og alt han ble påvirket av. – Og hvordan han selv maktet påvirke andre. 

Så lukker man også igjen boken med et smil.

Les også: Jeg har tidligere skrevet om Arne Garborg etter å ha lest (Alfred Fidjestøls sakprosa «Frå Asker til Eden») om Askerkretsen. Litt senere fulgte jeg opp med (dette innlegget).

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (KulturGuffen)

Prosjekt 2015: Knut Hamsun

Denne forfatterpresentasjonen er basert på Biografien om Knut Hamsun. Guddommelig galskap, av Øystein Rottem, i tillegg til bilder og anekdoter hentet fra nettsidene til Hamsunsenteret. 

Foto: Nasjonalbiblioteket

Knut Hamsun (1859-1952)

Dikter og bonde. Landstryker, svermer og samfunnskritiker

Knut Pedersen blir født i 1859 under fattige kår på den vesle gården Hamsun i Nordland. Oppveksten er god, men foreldrene ser seg tvungne til å sende avgårde sin ni år gamle sønn. De har for mange munner å mette. Helt frem til han er femten bor han hos sin onkel, Hans Olsen, forpakter av prestegården i Hamarøy. Onkelen er strengt religiøs og holder stadig oppbyggelsesmøter i sitt hjem. Han er gnien, alvorlig og striks, og for Knut er det som å leve i et fengsel. I 1874 slipper han endelig ut i friheten, og reiser sydover til Lom, hvor han arbeider i sin gudfars butikk.

Landstrykeren

Under hele oppveksten har han latt seg fascinere av alle historiene han har blitt fortalt, og i Lom begynner han selv å skrive ned fortellinger. Spiren for hans forfatterdrøm er sådd. Det varer ikke så lenge før de to kommer på kant med hverandre. Knut reiser videre til Tranøy, hvor han atter arbeider i butikk. Han fortsetter å skrive, det også inspirert av hans varme følelser for handelsmannens datter. Det er vanskelige tider, handelen går ikke så godt, og handelsmannen er i tillegg bekymret for de tydelige følelsene mellom hans datter og fattiggutten. 

Knut søker så lykken på egen hånd som kramkar, og reiser land og strand rundt for å selge varer. Han elsker dette livet, men innen kort tid blir han beordret hjem av sin far. Han må ikke gå i samme fotspor som familiens sorte får, onkelen, landstrykeren! Deretter går han i lære hos en skomaker på øya, før han får et vikariat som kretsskolelærer i Vesterrålen. Han blir en svært anholdt lærer og trives selv mer enn godt i sitt virke. Etter endt vikariat arbeider han som betjent hos lensmannen samme sted. Lensmannen har et rikholdig bibliotek, og det er i hans bokunivers Knut finner gleden i Bjørnstjerne Bjørnsons verker.

Knut Hamsun blir til

Helt siden tiden i Lom har Knut skrevet fortellinger, og i 1877 kommer hans første historie på trykk. Men Knut er utålmodig og drømmer seg til København, selve sentrum for forfattere. Han lykkes i å få økonomisk støtte og reiser til Danmark, men oppholdet bærer ingen frukter. Han reiser tilbake til Norge, og oppsøker Bjørnson i desperasjon. Han, om noen, må da kunne se kvalitetene i hans fortelling? Bjørnson leser, rynker på nesen, og velger heller å skrive en anbefaling til en bekjent, en skuespiller i hovedstaden. Knut har slettes ingen drømmer om en skuespillerkarriere, men har heller ingen særlige valg. Han reiser til Kristiania og skifter etternavn etter gården han vokste opp på. Knut Pedersen har blitt Knut Hamsun, stadig med en drøm om å bli betydningsfull forfatter. I Kristiania vandrer han rundt i gatene, sulten og blakk som ei kirkerotte. Hans få eiendeler blir pantsatt eller solgt. Dette kan bare ikke fortsette, men det strevsomme oppholdet tjente i det minste som inspirasjon.

Det var den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den…

Knut forlater hovedstaden og tar seg hyre i Toten, også dette skaffet gjennom Bjørnson. Velstående bekjente sørger etter en tid for å finansiere hans ønske om å reise til Amerika. Her vanker strøjobber og foredrag om sin gode hjelper og forbilde: Bjørnstjerne Bjørnson. Som privatsekretær for et misjonærektepar får han ytterligere inspirasjon til sin forfatterdrøm. De har et rikholdig bibliotek og husets frue er langt over gjennomsnittet attraktiv. Etter en tid får han dog tæring og reiser hjem til frisk fjelluft for å komme til hektene. Det tar ikke lang tid før han er klar for en ny amerikareise. Først arbeider han som trikkekonduktør før han på ny oppsøker misjonærene. Hans voksende omgangskrets gir han stadig mer og mer inspirasjon til å skrive.

I 1888 føler han seg klar, tiden er moden. Knut Hamsun forlater Amerika for godt, han skal realisere sin drøm. Via Kristiania reiser han igjen til København. Utdrag fra hans påbegynte roman trykkes i en avis mens han skriver videre. Utdragene vekker oppmerksomhet og nysgjerrighet, og for å finansiere oppholdet skriver han foredrag og anmeldelser i tillegg. I juni 1890 er romanen endelig ferdigskrevet. Tittelen er Sult og er hans svært etterlengtede gjennombrudd. Det blir likevel en blandet mottakelse. Alt er så nytt og uvant for kritikere og lesere. Handlingen er skjært ned til et minimum, og forfatteren fokuserer nesten utelukkende på sinnstilstander. Det handler om det moderne menneskets sjeleliv, attpåtil med en form for prosadiktning man slettes ikke er vant med.

Foto: Nasjonalbiblioteket

København er intet sted å være. For første gang i sitt liv setter han sine ben i Lillesand, en by han senere skal tilbringe mange, mange år. Han legger ut på en foredragsturne hvor han retter skarp kritikk mot norsk litteratur. Selv hans mangeårige godgjører og helt, Bjørnstjerne Bjørnson, får kraftig gjennomgå.

To år etter Sult utgis Hamsuns neste roman, Mysterier, også denne i København. Romanen er tydelig i sin kontrast til rådende realisme i litteraturen. Slik sett fortsetter han sin kritikk mot norsk litteratur, nå i romanform.

Veien videre fører ham til Paris for å lære seg det franske språk og la seg inspirere av kulturelle vibrasjoner. Her leser han særlig mye av Rousseau, og fascineres av hans ideal om å vende tilbake til naturen. Hjemme i Norge gir han ut Pan som blir en ny suksess. Full av nordlandsromantikk og «hvert kapittel er et dikt», som forfatteren selv proklamerer. Så er også tilbakemeldingene fra kritikere og lesere svært positive. Han skriver videre, forsøker seg endatil på skuespill. Etter et nytt opphold i Paris, legger han seg inn på et norsk sanatorium. Han er sliten av reising og skriving gjennom alle disse årene, attpåtil ofte med en svært anstrengt økonomisk hverdag. Han blomstrer, samler krefter, men kan ikke bli værende.

Svermeren Hamsun

Han reiser til Kristiania, men den fysiske og mentale oppturen tar slutt. Synkront med hans sedvanlige rangling, møter han veggen som forfatter. Han er tom for ideer og ser seg om etter et annet virke. Han velger likevel å fortsette å skrive. I disse dagene møter han en ung og blendende vakker kvinne, Bergljot Goepfert. Hun er som en prinsesse! De gifter seg i 1898 og legger ut på en lengre reise sammen. - Helt til Konstantinopel. Den ferske ektemann skriver og skriver, og samler på inntrykkene han mottar på reisen. Menneskene og naturen, deres arbeide og liv. Romanen han skriver på denne reisen får tittelen Victoria og står i dag som et av hans aller fremste verk. 

Spør nogen hvad kjærligheten er da er den intet andet end en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Forelskelsen kjølner derimot raskt. Knut Hamsun hadde lengtet så lenge etter sin prinsesse, men da han endelig fikk henne, ble magien brått slutt. Romanen Victoria høster stor anerkjennelse, og i 1902 får Bergljot og Knut en datter. Selvsagt får hun navnet Victoria.  Tre år senere er separasjonen et faktum. Datteren blir boende hos sin mor, og Knut lever herrens glade ungkarsdager med reiser, fyll og gambling.

Foto: Norsk Folkemuseum. Marie og Knut Hamsun, ca år 1930.

Etter noen år møter han skuespillerinnen Marie Andersen som i 1908 blir hans kone. Knut Hamsun er sliten av bylivet og hans sjalu natur fører de to ut av Kristiania. Han ønsker å leve i pakt med naturen, brenne alle broer og protestere mot by og kapitalisme. Dette fører også til en ny retning i hans forfatterskap. Han skal bli som en profet for den landlige lykke. Dikteren, bonden, skal vise vei og redde sin nasjon!

Bonden, samfunnets ryggrad

De bosetter seg på en gård på Hamarøy, Hamsuns barndomsrike. Tre barn kommer til verden på kort tid. Tore i 1912, Arild i 1914 og Ellinor i 1915. Knut Hamsun reiser bort i lengre perioder for å skrive, mens Marie må ta seg av gården. Det var da ikke dette livet han forespeilet henne? Men Hamsun mister gleden ved å skrive. Atter en gang er han tom for ideer. Hamarøy er attpåtil langt unna byen og alt går for tregt. Beslutningen om å flytte tas, og familien ender opp i en villa i Larvik. Året etter kommer datteren Cecilia til verden.

Foto: Nasjonalbiblioteket

Det gjør også romanen Markens Grøde. En ren bondehyllest og nærmest en skapelsesberetning. Proppfull av bibelsitater hedres bonden og hans liv, tett i tett med naturen. Agendaen er klar.

Å poteten er en makeløs frugt, den står i tørke, den står i væte, men vokser. Den trodser veiret og tåler meget, får den litt pen behandling av mennesket lønner den femtenfoldig igjen. Se, poteten har ikke druens blod, men den har kastanjens kjøt, den kan stekes eller kokes og brukes til alt. En mand kan være brødløs, har han potet så er han ikke matløs.

Fra villaen i Larvik flytter familien Hamsun videre til en herregård i Lillesand, hvor ekteparet Knut og Marie forblir boende, med unntak av kortere perioder. Markens Grøde er et formidabelt høydepunkt i suksesshistorien, et forfatterskap som i 1920 blir premiert med Nobelprisen i litteratur. Dikteren selv insisterer på å kalle seg bonde, er innesluttet, dyster og amper. Han oppholder seg i en periode i Kristiania, hvor han blir behandlet med psykoterapi. Han lider av skrivesperre, samtidig som Marie begynner selv å skrive. Knut blir gradvis lettere til sinns, men det er først når Marie og barna kommer flyttende etter, at det løsner. Den første boken i trilogien om August, Landstrykere, blir en realitet.

August var en storartet kramkar på denne tur, ham kom til byen med så godt som tom sæk og hadde store penger i lommen. På sin vandring hadde han ofte søkt til de gårder og steder hvor han tidligere hadde hat arbeide, folkene kjendte ham igjen og gjenså han gjerne, han var aldrig blit avskediget, men hadde forlatt hvert sted av egen fri vilje, hadde bare hver gang git efter for sin vandrelyst og sin ustadighet og sagt farvel.

Tilbake i Nørholm, herregården i Lillesand, sitter den store forfatteren med stadig med skrantende helse, et vanskelig ekteskap og barna begynner å bli voksne. Til tross for det noe dystre sinnet, skriver han ferdig den muntre og livsglade Landstryker-trilogien.

Det kritiske i kritikken

Vi er nå kommet over til 30-tallet, en tid med spenning og voksende opprør. Hamsun fremstår som ytterst konservativ og stiller seg kritisk til det moderne demokrati. Han er antisosialist på sin hals, er motstander av industrialiseringen og hevder bonden er samfunnets ryggrad. Til forferdelse blant kollegaer og beundrere gir han sin fulle støtte til Hitler og hans parti. Støtten holdes fast tross avsløringer om regimet, og han blir en viktig støttespiller for Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling. Midt oppe i bruduljene skriver han ferdig sin aller siste roman. Året er 1936 og tittelen er talende nok Ringen sluttet. Knut Hamsun har gitt opp all tro og håp, fremstår som pessimistisk og er en skygge av seg selv.

Krigen bryter løs, Norge mister sin uavhengighet, og Hamsun er stadig Pro Tyskland. Han maner det norske folk til fornuft og til å innfinne seg med situasjonen gjennom en rekke appeller og avisartikler. – Dette er da en befrielse, sett i forhold til det fryktelige scenario: Å bli fanget av fienden. England!

Den kontroversielle forfatteren er 86 år når krigen er over. I november 1945 blir han i forbindelse med Rettsoppgjøret tvunget til å gjennomføre en mentalundersøkelse. Kan den skrøpelige, gamle og bitre mannen stilles ansvarlig for sine handlinger? Undersøkelsene ledet av professor Langfeldt fører til en stadig voksende bitterhet. Endog Marie blir intervjuet i denne prosessen, og hun gir ingen fordelaktig bilde av sin ektemann. Den gamle, svake og døve forfatteren sitter i forvaring i 119 dager, og rettssaken holdes ikke før i 1947. 

I førstningen jeg bodde her prøvet jeg å forklare dem at jeg ikke har dræpt nogen, ikke stjålet noget eller sat ild på et hus, men det gjorde ikke indtryk på dem, det kjedet dem.

Hamsun legger ikke skjul på sin støtte til Nazi-Tyskland, men hevder å ikke vite om grusomhetene. Han skrev under krigen en rekke artikler og kronikker for å synliggjøre sin støtte, samtidig som dette også ble hyppig brukt i tysk propaganda. Å ha en nobelprisvinner i sine rekker måtte brukes for alt det var verdt. - Men Terboven kunne han slettes ikke utstå. Han forsøkte en rekke ganger å forhandle med ham for å frigi norske fanger, med variabelt hell. Hamsun var også blant de ytterst få som turte motsi Hitler, nettopp i hans håp om å avsette Terboven. Han støttet derimot Vidkun Quisling til det fulle, selv om han hevdet å aldri ha løst medlemskap i Nasjonal Samling. Registrene viste noe annet, og det er fremdeles uvisst hvorvidt han løy under ed, eller hvorvidt noen andre registrerte ham som medlem uten hans viten og vilje. Det ble felt dom i landssvikersaken mot den tidligere bejublede forfatteren. 425 000 kroner skulle betales som erstatning til det norske folk, et beløp som etter ankesaken i 1948 ble redusert med hundre tusen. Helt til det siste insisterte han på at han handlet ut i fra de beste intensjoner, å redde Norge fra engelskmennene. Så skal det også nevnes at han satt temmelig isolert i sitt eget hjem disse årene, for det meste kun informert gjennom Marie og sine barn. Også disse nazistvennlige.

Under hele prosessen skriver Hamsun dagbok. Hans notater blir i 1949 utgitt med tittelen På gjengrodde stier. Boken, som er nærmest et rent forsvarsskrift og et kraftig oppgjør mot professoren han mente knuste hans liv og ettermæle, avsluttes med følgende ord:

Høiesterett har talt, og jeg nedlegger min penn.

La oss så aldri glemme...

Hans problematiske politiske holdninger til tross, hans litterære kvaliteter kan ingen ta ifra ham. Så har også forfattere som Ernest Hemingway og Thomas Mann hyllet ham og utpekt Hamsun som en av deres fremste inspirasjonskilder. Få har, verken før eller siden, maktet å skildre kjærligheten like sterkt, fremmet kritikk mot samfunnet med en slik spissfindighet, eller berettet om liv på evig reise på en like fargerik og livsglad måte.

Foto: Hentet fra Dagbladets artikkel "Den gåtefulle dikteren".

90 år gammel avslutter han sitt forfatterskap. En siste gang skriver han. Denne gang til Marie, i et brev hvor han ber henne komme hjem. Etter fire års adskillelse gjenforenes de to ektefellene. I februar 1952 dør en av Norges, Europas, Verdens aller største forfattere gjennom tidene. 

Mine omtaler

Jeg var velsignet med en fantastisk norsklærer på videregående som var mer enn gjennomsnittet interessert i Knut Hamsun. Vi leste derfor opptil flere verker av ham, uten at jeg i dag kan gjengi stort. Hittil i år har jeg kun lest Victoria, men jeg kan formodentligvis plusse på noen før vi går over til nytt år.

• Victoria (1892)

 

-----------------------------------------------------------------------------

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Knut Hamsuns liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

En herre med bart: Jeg tvang meg med på (Moshonistas tvangsbiografilesesirkel), hvor månedens tema var herrer med bart. Enkel matematikk: Knut Hamsun hadde bart, biografien var innafor. Endelig!

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Det var liksom aldri noen tvil i hennes sjel. Selma Ottilia Lovisa Lagerløf (1858-1940) skulle, måtte, trengte å skrive. Det var forfatter hun skulle bli, og forfatter ble hun. Selma Lagerløf debuterte i 1891 med romanen Gösta Berlings saga, og 18 år senere ble hennes forfatterskap hedret med Nobelprisen i litteratur.

Fortellergleden startet i tidlige barneår, men det var først under lærerutdanningen hun maktet å finne retningen hun ønsket å gå. Hun ville la seg inspirere av alle historiene og sagnene fra sin barndoms Värmland. Skildre menneskene, omgivelsene og samfunnet. På godt og på vondt, og alltid med god moral i bunn.

(skjermdump fra www.marbacka.com)

Et barns memoarer, av Selma Lagerløf

Biografi. Alternativ tittel: Et Mårbackabarn. Utgitt i 1930.

Selma Lagerløf vokste opp på Märbacka, en herregård som hadde vært eid av slekten i flere generasjoner. Mens Selma studerte på lærerskolen døde hennes far, og broren Johan overtok driften. På dette tidspunkt var gården så preget av økonomiske utfordringer, at han ingen annen utvei så enn å selge gården.

Som voksen og suksessfull forfatter lykkes Selma Lagerløf å kjøpe tilbake Mårbacka. Først hovedbygningen i 1907, deretter hele gården takket være premiepengene fra Nobelprisen. Hun drev gården med driftig hånd, og ble viden kjent – og kritisert – for å gi lønn så det monnet til sine arbeidere. På denne tiden adopterte hun en liten gutt, ikke helt ulik Nils Holgersson, romanskikkelsen fra en av hennes mest populære verker. Hun forble ugift, men hadde et på den tiden et uhørt forhold til en annen kvinne. Hun engasjerte seg ellers i kvinnesaksarbeidet, og var en av de mest markante stemmer som talte for å gi svenske kvinner stemmerett.

Selma Lagerløf forble på Mårbacka resten av sine levedager. I dag er Mårbacka museum og levende minne over en av Nordens aller største forfattere. Akkurat som hun selv ønsket.

Boken jeg har lest er andre bok i hennes memoarer: Mårbacka-triologien. Første bok Mårbacka ble utgitt allerede i 1922, og omhandler beboerne, gården og dens historie. Tredje og siste bok ble utgitt i 1932 med tittelen Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerløf. Dette skal være hennes egen dagbok som hun skrev under et opphold i Stockholm som fjortenåring.

Et barns memoarer tar oss med tilbake til tiden rundt 1870. Stedet er Mårbacka og det er 10-12 år gamle Selma selv som forteller. Som nest yngst i en søskenflokk på seks var det alltid liv og røre rundt henne, selv om de sjeldent forlot gården. Som vanlig blant de mer priviligerte i samfunnet, fikk søskenflokken undervisning i sitt eget hjem, og lærerinnene var en naturlig del av storfamilien. Noen ble der en mannsalder. Andre måtte forlate gården i hui og hast. - Gjerne på grunn av uheldige kjærlighetsforhold. Det var ikke alt de små forstod, men de observerte, la sammen og dro slutninger de tok med seg videre i voksen alder. Aller fremst, kanskje, Selma selv. Selma som lyttet, så og memorerte.

Boken er en samling historier fra hennes barndom, og Selma Lagerløf gir oss et fint og lett vemodig tidsbilde fra siste halvdel av 1800-tallet. Alle som har lest hennes øvrige verker vil nikke gjenkjennende til mennesker hun som voksen flettet inn i sine historier. Jan i Skolycka, for eksempel, bedre kjent som Keiseren av Portugalien. Men mest om alt handler det om livet på gården, alt sett gjennom en ung pikes øyne. En jente hvis største frykt var å måtte gå på ball. Halt som hun var, var det ingen som tok seg bry med å by henne opp til dans. Frykt, i alle fall frem til hennes kjære far ble alvorlig syk. Hun vegret seg for å ta han med i sine bønner, og hun straffet seg selv med å lese Bibelen fra perm til perm. Hvis hun gjorde dette, ville han overleve. Så Selma leste. Leste og leste. I alle fall helt til foreldrene forstod og magien ble brutt. Kanskje hjalp det uansett. Faren overlevde, men ble aldri helt seg selv. Han ble fort sliten og maktet ikke helt å engasjere seg i gårdsdriften. I stedet viet han sin tid til gårdens egen fiskedam. Og om søndagene gikk hele familien til kirken. Helt fremst, uten å høre noen verdens ting av hva presten sa. Å, alle disse minner som utgjør en hel barndom!

Et barns memoarer er en samling søte historier fra en gryende forfatters spede start. Hun forteller selv, og hun forteller historier hun har hørt fra andre. Unge Selma var et observant barn, og beretter i denne boken om en barndom fylt av store og små begivenheter. Alle fortellingene bindes sammen av en rød tråd: Selmas ustoppelige drømmer om å bli forfatter. Det hele er rørende, sorgmuntert og skjønt.

Alt i og rundt Mårbacka, hennes eget lille paradis.

Kilde: Lydbok lastet ned fra Storytel.no. Varighet: Drøye 6 timer. Lest inn i 1979, møysommelig fortalt med pustepauser på de mest ureglementerte steder.

Les også: Snart tre år er gått siden jeg leste Selma Lagerløfs Keiseren av Portugalien. (Min omtale) er skrevet i eufori over en stor, stor leseopplevelse. Anbefales på det hjerteligste.