18.8.17

Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem

Store deler av sommeren har gått med til lesing av Edvard Hoems slektsromaner. Trilogien om hans oldefar Knut, om livet i og rundt Molde i siste halvdel av 1800-tallet og utvandringsbølgen i samme tidsepoke, har fått rik oppmerksomhet og unison hyllest gjennom flere år. - Vi tåler vel litt til?


Slåttekar i himmelen | Bror min på prærien, av Edvard Hoem
Utgitt i 2014 og 2015. Nynorsk. 

Historien er temmelig kjent for de fleste leseglade nordmenn. Knut Nesje er slåttekar og far til Hans. Guttungens mor er død, og de to arbeidskarene strever og funderer seg gjennom hverdagen. Så, plutselig en dag, kommer Serianna til gards. Hun røyker pipe, er ferm og makelaus.

Knut og Serianna hopper i høyet, sånn, du vet, bokstavelig talt, og brått flytter hun inn i den vesle stua på Nesje. Årene går, Hans vokser til og får søsken. Seriannas søster Gjertine bor hos de en periode for å hjelpe til med stell av hus og pass av barneflokken. Nesje selv arbeider som en helt, mens han drømmer om å en dag eie egen jord. 

Det er ikke den eneste drømmen. I et fattigslig og arbeidsomt liv er det håpet og troen på en bedre fremtid som gir næring til å ta fatt på nok en dag. Noen støtter seg til lovsangen. Andre drømmer om å starte opp på nytt et sted på andre siden av havet.

Nesten alle reiser. Nesten ingen blir. Bare yngstedatteren blir værende i hjemtraktene. Litt etter litt må Nesje og Serianna innfinne seg med at sønnene reiser bort. En til nabobyen for å drive butikk, en blir satt bort, en flykter ut av landet og en starter opp på nytt. 16 år unge Eilert følger etter sin tante Gjertine og får et nytt liv – på prærien.

Velrennomerte litteraturkritikere har sagt det meste som er å si. Antall solgte kopier forteller sitt tydelige språk. Edvard Hoems bøker har ikke bare litterære kvaliteter og historier som er verdt å fortelle, men de har også dette udefinerbare man blir oppriktig glad i.

Hoem forteller om det nære og kjære, det som en gang var, og det som mange av oss kan kjenne oss igjen i. Tanker vi selv har tenkt, ømhet vi selv har følt overfor generasjonene før oss. 

Fortellerstemmen loser oss gjennom årevis med vanskelig økonomi, hardt arbeide og sosial kontroll, alt med plassmannen og originalen Knut Nesje i førersetet. Skjønt, han var ingen mann som slo hardt i bordet. Av og til våget han likevel å ytre sine meninger om mangt og mye. Hadde han bare vært av høyere stand ville kanskje noen attpåtil lyttet til ham. Slik forteller også Hoem om livet og samfunnet i Moldetraktene. Han fletter inn møter med datidens byvekst og store personligheter. Det hele er skrevet med varme, lunhet og forstandighet. Det oser av klokskap og er ærefullt uten å være forherligende. 

I flere blogginnlegg har jeg publisert historier fra min egen slekt. Bøkene inspirerer meg til å fortsette å skrive. Edvard Hoem har skrevet flere romaner med utgangspunkt i slektninger som har levd før ham, og slektsforskningsmessig er hans vinking svært interessant. Han saumfarer historiske dokumenter som kirkebøker og immigrasjonsprotokoller, lærer sin lokalhistorie og vever sammen en fortelling, også bygget på brev, fotografier og historier som har gått i generasjoner. 

Fritt for ettertidens forgyllede slør av idyll, forteller han nærmest nøkternt om hvordan det kan ha vært, hele tiden med en ydmyk forsikring overfor leserne at han ikke vet, men tror. Kanskje, sannsynligvis. Det grenser til å bli for omstendig, for repeterende, og det som kan virke som bagateller får mye plass.

- Likevel klarer han å holde meg og utallige andre i ånde, til tross for 2 x 500 sider. Enda gjenstår en roman, den siste og avsluttende i trilogien. Jeg vegrer meg for å anskaffe meg denne, vel vitende om at etter den er det slutt. Det er en slags sorg i seg selv. 

Så glad i romanene er jeg blitt. Glad i personene. I stemningen. I fortellerstemmen.

Og om jeg enda ikke har klart å gi tilstrekkelig uttrykk for hvorfor, fortsetter jeg gjerne. Jeg er glad i det strevsomme hverdagslivet. I kjærligheten til de som har gått foran oss. I han som var så klok og vitebegjærlig, men ble avskrevet som bygdetulling. De sterke kvinneskikkelsene som er i bakgrunnen, sånn var det, sånn må det også være i bøkene. I Gjertine, den livlige og utfordrende unge kvinnen som brått kunne havne i dype daler. Hennes motgift til depresjonen er verdt lesestunden alene.

Kanskje mest av alt er jeg glad i Nerjes uuttalte sorg over han som ble satt bort. Sårheten som fortelles mellom linjene. – Akkurat som det den gang var. Dette med at det bare var sånn det var, det var ikke noe å tenke på, ikke noe å snakke om. 

Likevel. Disse tankene om natten når man slettes ikke får sove. Den siste biten som må falle på plass før man kan lukke øynene og ta farvel. 

Hjertet verker og magen blir tung, men jeg gråter ikke. Leseopplevelsen blir værende.





Les også: Mine egne slektshistorier finner du ved å scrolle deg nedover (denne siden).

Kilde: Fra egen bokhylle.

5 kommentarer:

Kleppanrova,- Ingun Kleppan sa...

Knall bra bøker, håper det kommer fler i serien, venter spent!

المثالية للتنظيف sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
المثالية للتنظيف sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
المثالية للتنظيف sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Birthe sa...

Jeg har lest den første boken og skal absolutt starte på den neste, kanskje allerede i dag :)