Hellig ku, av David Duchovny

Som jentunge var jeg gjerne med på fjøsstellet for å prate med kyrne. Jeg pratet og kyrne moooet. Særlig moooet de når vi åpnet opp døra. Noen moooet også om jeg var for treg med å komme bort til de. Du vet, jeg ble heftet. Pratet meg helt bort. Eller så hadde jeg hånda langt inni munnen på de aller ivrigste kyrne. De supersosiale, de man sørget over den dagen de ble tauet ut og inn i slakterbilen.

Fjøset vårt hadde to rader med personligheter. Den ene sta som et esel. Den andre lett aggressiv. Den tredje snill som et lam. Noen ville ha klapp, andre snøftet deg unna. Enkelte spiste deg omtrent opp i ren eufori.

Vidt forskjellige altså. Akkurat som mennesker.

Og akkurat som de to bestevenninnene Elsie og Mallory. Eventyrlystne, utålmodige og nysgjerrige Elsie. Moderlige, stillferdige og trauste Mallory.

Hellig ku, av David Duchovny
Oversatt til norsk i 2015.

Om nettene hvisker de hemmeligheter til hverandre helt til de legger hodene mot hverandre og sovner. Kanskje trenger de denne nærheten siden mammaene deres forsvant ut av livene deres så fort. Noen hemmeligheter er om de barske ungoksene i den andre inngjerdingen.

Særlig Mallory skulle så gjerne snust litt borti en av de. Hvem som helst egentlig, av grunner hun ikke helt forstår. Først okse, så kalv. Mallory vil bli mamma. Plutselig er hun klar for det, selv om hun vet, innerst inne, at hun vil være mamma kun på lånt tid, akkurat slik som mammaen sin og andre mammaer hun vet om.

Elsie finner en vei ut av sperringene, men mens Malone tar første og beste vei (og siden kyr ikke kan gå baklengs går veien rett frem) for å snuse på oksene, trasker Elsie avgårde til gården. Der hvor menneskene stirrer mot skjermguden. Menneskene er opptatte med TV-gudene, iPhone-gudene og nettbrett-gudene. Alle bøkene, atlasene og leksikonene ligger for seg selv, og Elsie begynner å lese. Ingen har tid til å ense den litt røslige frøkna, to meter på bakbeina. Jo mer kunnskap Elsie tilegner seg, jo mer bevisst blir hun behovet for å komme seg opp og frem her i livet. Hun lengter ut av gårdens klamme grep. Oppleve ting. Lære enda mer.

Og aller helst, mest av alt, lengter hun etter å reise til India. India, alle kyrs paradis. Landet der man blir hyllet og æret, behandlet som prinsesser, gudinner. India, landet der ingen serverer deg sammen med erter og poteter.

Elsie vil ikke dø ung. Elsie vil ikke bli satt i en bås. Å ende sitt liv i en bås er en så angstfylt tanke at hun må slippe både en og to kuruker i ren forferdelse.

Og kuruker blir det i fleng på hennes vei til sitt paradis. Kuruker, en gal kalkun som flykter fra Thanksgiving-land og en omskjært gris som lengter til Israel.

David Duchovny, kjent for de fleste nordmenn som kronisk skepiske Fox Mulder fra X-files og hovedpersonen i TV-serien Californication, har høstet mye oppmerksomhet og gode anmeldelser for sin forfatterdebut.

Boken er sprengfull av humor og samfunnssatire, ramsalt kritikk av vestlig kynisme, religionskonflikter og menneskehetens ubarmhjertige behov for å, no pun intended, sette hverandre i bås.

Skjønt, tidvis må boken ha vært et lite mareritt å oversette, med ordspill og referanser som ikke funker like greit utenfor USAs grenser. Et eksempel er kanskje det mest selvsagte: Overskriften. Dette har krevd mer eller mindre vellykkede kunstneriske friheter. Eksempelvis har de norske oversetterne valgt å omtale et dyr som, fritt sitert, skyter like hardt som Heidi Løke.

Andre ganger faller mye av morsomhetene bort. Det er en umulig jobb for oversetterne å gjengi det selvsagte i at kalkunen ønsker å reise til Tyrkia.

Du vet. Kalkun = Turkey = Tyrkia, sant?

Ikke for det, vi er språkkyndige nok til å forstå dette av oss selv. Akkurat som vi forstår at denne romanen neppe kan være særlig realistisk, ei heller særlig vanskelig å forstå hva som står skrevet mellom linjene.

Resultatet, helhetsinntrykket, er like fullt høyst fornøyelig og en drøm av et litterært tidsfordriv. Elsie Q tar oss med på en reise som er en prisbelønnet animasjonsfilm verdig. Faktisk legger Elsie igjen mange tips og råd til filmskaperne hun venter spent på om vil ta kontakt. Dette er en altfor unik historie til å forbigå i stillhet. Hun har tross alt kjempet hardt for å nå sitt mål.

Og i boken forteller hun oss alt dette. Elsie henvender seg direkte til leseren, hvor komplisert og tidkrevende det enn er å trykke på et tastatur med klover. Tross alt er det lettere enn å snakke. For kyr kan ikke prate. Kyr Rauter. De moooer.

Joda. Overraskende mooorsomt!

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Heartart) og (Tine)

Karikaturen, av Anders Bortne

En tegning av profeten Mohammed trykkes i en norsk avis, og Bård Anderssen, den etter hvert nokså profilerte tegneren, tvinges til å leve i skjul for eitrende forbanna islamister. Når han omsider våger seg ut i samfunnet igjen, møter han en horde av entusiaster som hyller ham for hans fryktløshet og steile kamp for ytringsfrihet.

Det er bare et problem. Eller to. Faktisk tre. Han tegnet ikke Mohammed. Han hadde ingen ønsker om å opptre uærbødig eller blasfemisk. Det var ikke en gang hans ide.

Karikaturen, av Anders Bortne

Norsk. Utgitt i 2014. 356 sider.

Bård Andersen ville bare tegne. Tjene til livets opphold. Utføre et oppdrag. Ironisk nok, tegnet etter en ide av Cecilie.

Kjæresten Cecilie, full av engasjement og vilje til revolusjon. Helt siden de først ble et par for elleve år siden har hun konsekvent kritisert Bård for å ikke ta nok tak. At han er for tafatt, for ubestemt og ukritisk. Redd for konfrontasjoner og en sterk tendens til alltid å vike unna konflikter. Bård tar aldri stilling til betente politiske saker. Bård bare flyter rundt.

Flyter rundt. Akkurat som han måtte gjøre i oppveksten. Stadig pendlende mellom mor og far. Bård tegnet trøstende tegninger på avskjedsdagen i begge hjemmene. Bård godtok stilltiende alle bebreidelser mot den andre forelderen. Bård fløt rundt, uten i stand til å føle, eller tillate seg, noen nærhet. Skuffelsen ville bli for stor den dagen kulden ubønnhørlig ville knuse ham.

Bård lukker øynene for kjærestens vanskelige temperament og stadige nedturer. Han ser hun sliter, men ønsker ikke å ta tak i det ubehagelige. Det går jo over.

Men det går ikke alltid over. Og selv om vi ikke lesker oss i tårer og fordervelse gir det nok drypp til å la seg berøre.

Akkurat nok til at romanen blir mer enn kun en lettlest satirisk underholdningsroman.

Kort fortalt og skjært ned til det mest essensielle: Boken er inndelt i en rekke vesentlige hendelser i Bårds liv. Vi blir kjent med historikken rundt den famøse karikaturtegningen, hans kjærlighetsforhold til Cecilie og det vanskelige forhold til sin far.  Traumer, konflikter, sykdom og død.

Dyptpløyende, livsomveltende opplevelser altså, men vi drukner aldri i følelser. Nettopp dette skal også være forfatterens intensjon. Bårds historie er en protest mot det sedvanlige emosjonelle overflod, hvor vi føler så sterkt og intenst at den eneste måten vi kan gå videre på, er å velte oss rundt i en påfølgende emosjonell hendelse. Slik blir dog altså alt, paradoksalt nok, overflatisk og uekte.

Dette poengteres særlig godt i Bårds forhold til faren. En litt mektig, tilsynelatende uinteressert far med store humørsvingninger. En far han ikke kan tillate seg å føle nærhet til fordi fallhøyden blir så ubarmhjertig stor når faren i neste sekund stenger ham ute. Så gjør også denne avstanden inntrykk i en ellers satirisk semikomedie.

Skjønt, utpreget morsom er den ikke. Den inneholder likevel såpass mange sleivspark til alskens episoder og institusjoner i norsk kultur og samfunnspolitikk, at gjenkjennelsesfaktoren er skyhøy. Tidsbildet er korrekt nok til å kose seg fra ende til annen. Du kan lese denne romanen som ren tidtrøyte og underholdning, men vit at det er noe mer ved den.

Tematikken er interessant: Hvordan noen, for å tilfredsstille andres nysgjerrighet eller behov for underholdning, blir fremstilt annerledes enn man selv føler man er. Man viser frem kun en side, man karikeres, blir en tegneseriefigur. Overflatisk, falsk, aldri hel. Kjæresten din ser deg som en. Ekskjæresten som en annen. Din far. Din bestevenn. Avisjournalisten og leseren.

Omverdenen hyller ham. Kjæresten kritiserer ham.

Forfatteren viser en god innsikt i det menneskelige sinn og tegner fine endimensjonale bilder av sine personer. Letter litt på sløret, men akkurat lite nok til å understreke sitt poeng.

Ironien er total. Bård Anderssen er ingen oppvigler som tegner Profeten og forsvarer kunstverket for alt det er verdt. Han profilerer seg ikke som ytringsfrihetens mann og taler ekstremistene midt imot. Tvert imot. Han tegnet bare en bussjåfør med turban. Ikke noe annet.

Plutselig ble det brukt imot ham. Plutselig satte avisen tegningen i en helt annen kontekst. Som et profeti, eller det ytterste hån, prinsippet om ytringsfrihet fullstendig satt på spissen.

Bård Anderssen ville jo bare tegne.

Kilde: Leseeksemplar tilsendt uoppfordret fra forlaget.

Andre bloggere: Noen der ute? Legg igjen lenke i kommentarfeltet.