Kjære Dea, av Sigrid Undset

For tre år siden satte jeg meg som mål å lese mest mulig av Sigrid Undset. Til tross for at hun har gitt meg store, uforglemmelige leseopplevelser, har jeg kun lest et fåtalls av hennes romaner. 

Hennes samlede verker står lett tilgjengelig i bokhylla. Etter at jeg nylig kom over brevkorrespondansen Kjære Dea på loppemarked, har jeg atter ambisjoner om å lese mer av henne.

Kjære Dea, av Sigrid Undset

Brevkorrespondanse 1898 – 1940 mellom Sigrid Undset og Dea Hedberg. Samlet av Christianne Undset Svarstad.

Seksten år gammel er Sigrid Undset ensom. Hun er annerledes enn de andre. Annerledes enn søstrene, og annerledes enn vennene. Sigrid er en kunstnersjel, hun drømmer seg bort og ønsker seg noe ingen andre hun kjenner kan forstå. Gjennom en brevvennannonse i Urd finner hun sin sjelevenn i svenske Andrea Hedberg. De første brevene i 1898 danner grunnlaget for et vennskap som skal strekke seg over mange tiår.

Sigrid og Dea er jevngamle og finner en felles interesse i litteraturen, skjønt Sigrid i begynnelsen mest av alt drømmer om å bli malerinne. Hun går på handelsskole og får snart arbeide, men kjeder seg kolossalt. Kunstneren i henne får utløp i hver ledige stund. Alltid med skisseboken tilgjengelig, tegner hun og skriver dikt. Kanskje er det brevkorrespondansen som for alvor pensler henne over til forfatterdrømmen. 

I brevene får hun plass til alle sine tanker, alt kreative kaos, alt som hun ikke kan betro sin familie og vennekrets. Endelig har hun noen som virkelig forstår henne. Sigrids brev bobler over av skriveglede, hun klarer knapt å begrense seg. Så blir hun også nesten overstrømmende i sin redsel for at hun skal miste sin sjelevenninne, eller at Dea ikke lenger skal finne henne interessant. 

Etter flere års brevkorrespondanse møtes de endelig, og gjennom årene arrangeres flere treff, til begges felles glede. Nærheten i deres vennskap befester seg, selv om brevvekslingen ikke lenger er like hyppig. Særlig etter at de på hver sin kant stifter familie kan det gå flere år mellom brevene, men de to er stadig like viktige for hverandre.

Brevene ble samlet og utgitt i 1979 av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad, enke etter Sigrids sønn Hans Benedict. Vi får et usedvanlig personlig innblikk i dikterdronningens sjel, helt fra hun som 16-åring sprudlende forteller om sine kreative prosjekter til hun i 1940 beretter om tragedien rundt sønnen Anders sitt dødsfall i kampen mot tyskerne. Anders, som nyfødt ble døpt Andrea, oppkalt både etter sin far og sin mors kjære venninne.

Brevsamlingen er rikt illustrert, både med fotografier og enkelte tegninger, særlig av Sigrid selv. Med en øyensynlig nøyaktig gjengivelse av alle de 54 brev som er bevart, fortoner boken seg som et unikt og ekte innblikk i hennes liv. Hun refererer ofte til sine bokprosjekter, og vi ser at hun fra tidlig alder av fatter interesse for middelalderen. Slik aner vi også opptakten til hennes Kristin Lavransdatter-triologi, gjennom ungpikens spede skapelse av figuren Svend Trøst, som mange år senere blir Erlend. Vi tas også med til gjennombruddet Fru Marta Oulie, i boken kun omtalt som M.O, og videre til hennes overraskelse over at Jenny blir en suksess. Likevel har hun alltid en ny bok i hodet, nye historier å fortelle. 

Vi tas med til London og Roma, men hun dveler aldri ved sin karriere. Det er ikke spor av selvtilfredshet i brevene, drivkraften etter å skape historier er det viktigste. Skjønt, ingenting er viktigere for henne enn barna. Hun tar sin manns barn under sine vinger, og oppfostrer dem som sine egne. Snart blir hun også selv mor. Hennes morskjærlighet vokser og vokser, selv når ekteskapet når sitt bunnivå. Også fosterbarn tar hun til seg, før krigen tvinger henne til flukt over landegrensene.

Så mister hun også sin førstefødte. Han som ble oppkalt etter mors venninne. Anders, døpt Andrea som i Dea.

Dødsbudskapet blir siste brev fra Sigrid til Dea. Her slutter boken og brevkorrespondansen slik vi kjenner den. Mens hun selv så seg nødt til å flykte til Sverige grunnet sitt politiske engasjement, falt hennes sønn i kampen mot den tyske invasjonen. 

Ni år, en barnebok og to memoarer senere, fikk også Sigrid Undset hvile.

------------

Les gjerne boken i (elektronisk utgave) på nb.no.

------------

Kilde: Kjøpt selv på loppemarked.

Les også: Mine omtaler av (Fru Marta Oulie, Jenny, Splinten av troldspeilet, Kristin Lavransdatter, Vårskyer og biografien Menneskenes hjerter).

Brevene dine legger jeg under madrassen, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

En gang før sommerferien leste jeg en bok som gjorde mitt hjerte bløtt. Jeg ble glad i menneskene og glad i boken. Litt på grunn av det unike i en roman utelukkende dannet av brevkorrespondanse. Aller mest på grunn av varmen og håpet romanen formidlet. 

Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002, av Sara Schwardt og Astrid Lindgren

Skjønnlitterær selvbiografi | Roman i brevform. Utgitt i 2012, oversatt til norsk i 2015. 

Konseptet er spesielt: Gjengivelse av en reell brevveksling mellom en ung jente og en eldre kvinne gjennom flere tiår. Og kvinnen er ikke hvem som helst. Hun er Astrid Lindgren, alle barns tøysete og samtidig litt strenge venninne og bestemor.

Sara trengte henne i sitt liv. Astrid tok henne inn til sitt.

Sara er bare 12 år når hun første gang skriver et brev til denne kvinnen alle ser opp til og beundrer. Sara leser ikke så mye, men hun har en drøm om å bli skuespiller. Nå har hun vært på audition til et teaterstykke basert på en bok av Astrid Lindgren og blitt ubønnhørlig avvist. Sara er ikke bra nok, ikke til teater, ikke på skolen, ikke hjemme og ikke i vennegjengen. Sara er sint, frustrert og skriver et rasende, frekt brev til forfatteren.

Astrid Lindgren mottok i løpet av sitt forfatterskap uendelige mengder brev fra store og små fra hele verden. Hun forsøkte å svare alle, så også opprørske, trøblete Sara. – Og hun la ingen fingre imellom. Svarbrevet ble skylt ned i do.

Sara summer seg og beklager seg i sitt neste brev. Astrid svarer, og dette blir innledningen på et helt spesielt vennskap som skal vare i mange, mange år.

Tretti år med vennskap. Ikke et eneste møte ansikt til ansikt. Likevel verdifullt og i gjensidig glede.

Astrid var en klippe i Saras liv. Når andre voksenpersoner rundt Sara faller fra eller svikter, har hun brevene. Hun har en der ute hun kan vende sin frustrasjon og harme mot, en hun kan fortelle alt det vonde til, lette litt på trykket.

Den eldre kvinnen viser en rørende omsorg for sin unge venninne. Hun yter henne respekt, men er samtidig streng. Sara tas på dypeste alvor.

Til hvert eneste brev sender Astrid svar. Formanende når det er på sin plass. Oppmuntrende når det passer. Usensurert sinne rettet mot voksne som ikke skulle hatt ansvaret for barn. – Eller hun kan snakke om alt annet enn hva Sara skriver om. Hun er der for henne.

Omsorgen gjenytes på mange måter når Sara i 20-årsalderen blir frelst. Det er ingen sunn gudstro, men det er likevel opptakten til noe bedre. Det går over, og med tiden finner hun endelig tryggheten i seg selv. Så takker hun også sin gamle, avdøde brevvenninne med et brev som runder av hele romanen.

Å gi tillatelse til å utgi denne brevkorrespondansen er beundringsverdig modig av Sara. Hun blotter sin oppvekst og problematiske opptakt til voksenlivet. Ubønnhørlig ærlig og med tenåringers frekkhet som forsøksvis skjuler sårheten. Likevel, eller kanskje derfor, fremstår det hele, alle disse årene etter, med verdighet.

Dette skjedde faktisk. Hendelsene. Tankene. Fortvilelsen. Sara har gått en lang vei med mange oppoverbakker for å bli trygg nok til å åpne seg på denne måten. Vi følger en jente med langt flere problemer enn hun kan takle, gode perioder veksler med tungsinn og selvmordsforsøk. Det er ikke utbroderende, og det er en påtatt tøffhet over det hele som gjør alt enda vondere å lese.

Det fremstår som alt annet enn blottleggelse. Det er så mye mer. Den har en misjon.

Vi følger en ung pikes ferd mot voksenlivet, så ærlig og brutalt som bare en som går igjennom livet kan fortelle. - Og vi lærer oss å kjenne forfatteren Astrid Lindgren på en helt annen måte enn vi tidligere har fått innblikk i.

Tidvis tillater hun seg å være privat, selv om Sara i sin umodenhet ikke besvarer Astrids små drypp om sorg og savn. Alle ulikhetene til tross, Astrid stoler på sin unge venninne. Samtidig viser hun Sara at også verdensberømte forfattere av og til gråter. Ingen er perfekte. Heller ikke Astrid.

Romanen er dessuten litteraturhistorisk interessant. Gjennom små avsløringer forteller Astrid om nye bøker hun skriver på, hvilken respons disse får, om oppturer og nedturer. De fleste av oss har lest såpass mye av henne at det ikke vil være vanskelig å oppdage – og glede seg - over alle referansene.

Sara … min Sara.

Jeg ble oppriktig overrasket over hvor berørt jeg ble. Kanskje ikke over brevene i seg selv, men helheten, hvordan de skaper en historie utover det som faktisk fortelles.

For mest av alt handler romanen om håp. At man kan finne støtte og tro selv når man ikke venter det. At det finnes mennesker der ute som stiller opp for deg selv uten å kreve noe tilbake. Det handler om viktigheten av å ikke gi opp. Godta alt som skjer som erfaringer man blir sterkere av. Det handler om å søke etter lykke og ro, og finne dette godt gjemt i deg selv. Det kommer, det kommer. Bare vent, det kommer.

Astrid ga Sara lys i en mørk tilværelse. Astrid så lyset i Sara.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Marianne) (Tine) (Alette) (Tone) (Ina)

Bonus: Klikk deg inn på Lene Asks tegninger fra boken, publisert gjennom Bokvennen.