30.3.10

Tid for krim

Etter å ha lest utallige krimbøker i ungdomsskolealder, fulgte mange år med totalt avsmak for krim. For ett år siden ville jeg forsøke meg på nytt, og plutselig ble jeg meg selv igjen.


Den store omveltningen kom med bøkene av Robert Wilson. Han skriver fabelaktig bra, har spennende historier, har herlig (e) (anti)helt(er) med spisbar bihistorie, pluss at man får en god dose reisefeber i samme slengen. Det er ikke uten grunn at Spania for meg plutselig ble et veldig attraktivt ferieland i år.

Sjekk ut:

De forsvunne hendene
Den blinde mannen i Sevilla
Et lite drap i Lisboa

God påske! - Selv koser jeg meg fremdeles i Gallanach sammen med Prentice, Ash, Rory, Verity og resten av flokken i "The Crow Road".

25.3.10

R.E.M. Inside Out, av Craig Rosen

R.E.M. Inside Out, av Craig Rosen


Noen ganger har man en ekstra god grunn til å skrive om en bok. Dette er av disse spesielle gangene.


Bokomtale


Rising from the ranks of the early-80's indie scene, R.E.M. managed to combine worldwide commercial success without compromising their integrity. Along the way, the band has released an incredible string of masterly albums and classic modern-day anthems like 'Losing My Religion' and 'Everybody Hurts'. At the heart of R.E.M.'s music are the enigmatic lyrics of singer Michael Stipe. What was he singing about in 'The Sidewinder Sleeps Tonite'? What did he mean by 'Losing My Religion?' Inside Out, featuring original interviews with group members and producer Mitch Easter, is the only book to examine all of their original songs, from 'Radio Free Europe' to 'Aftermath', revealing the mysteries and inspiration behind some of the most memorable songs of the past twenty five years.
Strengt tatt trenger jeg ikke lese bøker som dette. Jeg kan min rem-historie etter å tilbrakt godt over halvparten av mitt unge voksenliv som – for å bruke et godt norsk uttrykk – blodfan av bandet. Det hele begynte som 13-åring inne på venninnen min sitt rom. Hun hadde nettopp fått en kassett fra noen tyske slektninger. Vi hadde aldri hørt om gruppen før, men kjempet oss igjennom Out of Time et par ganger. Til min gremmelse (man blir mer selektiv med alderen) var det Shiny Happy People som fikk oss til å gi kassetten forsøk på forsøk. Sangen som rem selv kaller en av sine mest fremtredende ”dumb songs”. En skikkelig teit sang, altså. Vel, vi lyttet og lyttet. BÆNG. Låtene satt som ingen andre låter tidligere hadde gjort. Glem salig blanding av Roxette, Roger Whitaker og Queen. Fra nå av var det rem som herjet.

I dag, skremmende nok snart 20 år senere (19 for å være vennlig mot meg selv), er rem for meg fortsatt Gruppen med stor G. Jeg pugger ikke lenger sangtekster (som strengt tatt ikke er korrekte likevel, fordi Stipe er en mester til å snøvle tøyseord og oppriktig mene at ord som ingen andre har hørt om, faktisk eksisterer), jeg ønsker ikke lenger Stipe som far til mine barn, og jeg drømmer ikke om rem (ironisk nok, da bandnavnet viser til søvn/drømmefasen ved samme navn). Jeg ser riktignok for meg at jeg dingler med beina mens Buck og Mills klimprer på hver sin gitar (inkludert mandolin) ved siden av og vi nynner av gårde på alskens sanger, hvorpå Stipey Boy gjør sin merksnodige håndvrikkdans med stor metallisk blå stripe over øynene. Jeg er muligens fremdeles en rem-dagdrømmer.

Det var verre før. Foran Claus Wieses program på NRK for mange herrens år siden, sendte jeg utallige henvendelser både til ham og samtlige i hans stab med iherdig bønn om å komme med blant publikum. Jeg fikk ingen klare svar (dog små-mailet litt med Wiese personlig om vår felles fasinasjon), var feig og ussel og holdt meg hjemme under dyna hvor jeg gråt mine bitre tårer. Den natten drømte jeg. Jeg drømte som jeg aldri hadde drømt før. Den påfølgende kvelden satt jeg foran tv-skjermen (fremdeles med dyna rundt meg), og konstanterte at jeg hadde sanndrømt for første gang. Det handlet om det samme, de gjorde de samme tingene, og de snakket om sære temaer jeg ikke kunne ha gjettet meg til. Jeg var dypt rystet og samtidig ikke overrasket i det hele tatt.


3. september 2009 hadde jeg ett av mitt livs største opplevelser. Jeg stod i femte rad og svevde av lykke på rem-konsert. Da Exhuming McCarthy (en av de tingene jeg elsker ved gruppen er deres politiske og miljømessige engasjement) begynte kunne jeg i likhet med fjortisene på New Kids on the Block-konsert på det glade 90-tall, besvimt. Virkelig besvimt. Jeg brukte mange uker på å lande. Ikke en gang en ankeloperasjon et par dager etter konserten fikk meg til å slutte å sveve av lykke.

Vel, som jeg skrev: Strengt tatt trenger jeg ikke lese bøker som dette. Når det er sagt, det var en ok reise for meg å lese boken og gjenoppfriske gammel kunnskap. Noe nytt fikk jeg vel ikke vite, men jeg hadde stort sett en bra leseropplevelse. En god del bilder og alt det der. Ikke for mannen i gata, for guds skyld, men for spesielt interesserte. Savnet å lese enda mer om hva sangene faktisk handler om. Mulig jeg har tungt for det, men for meg var det ikke optimalt.

Det skal det kanskje ikke heller. En av de tingene jeg elsker med bandet er nettopp disse finurlige sangtekstene man må gruble over, som ikke helt slipper taket fordi de stadig for ny betydning.

I'm not scared, I'm outta here.

23.3.10

Tyskerungen, av Camilla Läckberg

Tyskerungen, av Camilla Läckberg

Dette er den femte boken i serien om Erica Falck og Patrick Hedström, henholdsvis forfatter og politimann. Familieliv, svensk småbyidyll og tragedier i skjønn forening.

Foto: Bokkilden.no

Fra bokomslaget
Hvorfor har Erica Falcks mor tatt vare på en tysk medalje fra andre verdenskrig? Erica finner medaljen i en gammel kiste på loftet - sammen med morens dagbøker og en liten barnegenser med flekker av blod. Hun oppsøker en pensjonert historielærer som har spesialisert seg på nazismen. Men mannen svarer unnvikende og oppfører seg underlig. Ikke lenge etter blir han funnet død. Hvorfor? I Tyskerungen er det Erica Falcks egne familiehemmeligheter som avsløres.

Camilla Läckberg har et godt språk, fletter historiene fint sammen, det er troverdig og fengslende. Med tiden har jeg lært meg å gjenoppleve krimlitteraturens gode sider, men med meg i bagasjen har jeg et fortsatt anstrengt forhold til kvinnelige krimforfattere. Mens krimdronninger som Liza Marklund får meg til å gjemme meg under dyna – ikke fordi jeg er nervøs, men fordi jeg får spasmer av frustrasjon - gleder jeg meg over Läckbergs bøker. Det er kanskje til tider godt over min komfortgrense når det gjelder "damelitteratur", men jeg liker henne likevel så godt at jeg ikke skal bry meg noe om det. Ok, så ble jeg lettere irritert over søtladen pjatt en gang eller to i løpet av Tyskerungen, men jeg er mer enn villig til å fortsatt like Camilla Läckberg.

Av og til er det en befrielse å bli kjent med en krimhelt(inne) som er jordbær, sympatisk og virkelighetsnær.
-Alle behøver faktisk ikke å være drukkenbolter med utallige personlige problemer.

Det bor et barn i mitt hjerte, red. Aida Helene Løwer

Det bor et barn i mitt hjerte, av Aida Helene Løwer m.fl.

Foto: Bokkilden.no

Fra bokomslaget:
En dypt gripende bok om å miste et barn, om en sorg det ikke finnes nok litteratur om. Hvordan sørger man over et barn man aldri fikk bli kjent med? Hvordan kan man håndtere savnet etter en lykke som aldri kom? Her møter vi mennesker som fortsatt er midt oppi sorgen, vi møter dem som er rasende på det medisinske apparatet - og vi ser hvordan man makter å leve videre.Ti personlige, nære historier om å miste, og om tiden etterpå. I tillegg gir en jordmor og en psykolog faglig perspektiv på problematikken.Om forfatterneAida Løver er assistentlærer i ungdomsskolen og Alexandra Beverfjord er journalist i Dagbladet. Dr.philos. Atle Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi og har arbeidet mye med sorg hos barn, unge og voksne.
Jeg har fulgt både forfatter og intervjuobjekter gjennom mange år og kan historiene deres fra før, men like fullt - om kanskje enda sterkere - var det å lese om barna som ikke fikk vokse opp, mellom to permer.

Man kan ikke kaste terning for å vurdere en slik bok. Den er altfor viktig og nødvendig til det. Å miste barn, også barn som kommer stille til verden, er så alt-om-slukende vondt og smertefullt, at mennesker som ikke selv har opplevd det, ikke kan forstå, men forsøke å forstå. Ved å lese andres historie kan man lettere få et innblikk i deres situasjon. Intervjuobjektene forteller om den store tragedien og hvordan de har opplevd tiden etterpå. Sorgen går ikke over, men den forandrer seg over tid til å bli lettere å leve med. Disse fasene er viktige å være bevisst for pårørende, men også for foreldrene selv - At de vet at de ikke er alene om denne sorgen, og at det vil bli bedre - At de igjen vil leve fullverdige liv. Litt annerledes, men likevel fullverdige.

Boken avsluttes med artikler av fagpersoner; en psykolog og en jordmor. Fulle av nyttig informasjon, og med hjertet fullt av personlige historier blir dette en fin knagg å sortere alle tankene på

Kjære Agnes, av Håkan Nesser

Kjære Agnes! av Håkan Nesser

Foto: Bokkilden.no

Fra bokomslaget:
Da Henny og Agnes var unge var de bestevenninner. Nå møtes de igjen, i Agnes' ektemanns begravelse. Kort tid etter skriver Henny brev til Agnes og bestiller et drap. Et djevelsk venninneforhold og et sjokkerende forslag.
En liten og fiffig krimroman som har stått i bokhylla i årevis, blitt påbegynt en gang men senere lagt fra seg. Og hvorfor? Ikke fordi språket var dårlig eller at historien ikke virket spennende, men fordi boken var så tynn... Vel, fordommer er sjeldent en bra greie.

NÅ er boken lest, med tanke på at boken var på under 200 sider var det ingen kraftanstrengelse heller. Likevel, og kanskje derfor, boken glitret! Til tross for stadige tilbakeblikk bygget spenningen seg opp til et aldeles herlig komplott.

Vel verdt å bruke en kveld på! God fornøyelse!

Sammen til verdens ende, av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen

Sammen til verdens ende av Tone-Elisabeth og Espen Simonsen

Foto: Bokkilden.no
Fra bokomslaget:

Tone og Espen var unge og forelskede og hadde livet foran seg. De skulle gifte seg, gjerne få barn, bli gamle sammen. Men livet ville det annerledes. Tone var bare 25 år gammel da legene fant svulsten. Sammen til verdens ende er fortellingen om Tone og Espen, en fortelling basert på dagbøker, Tones egne ord og Espens minner om tiden de fikk sammen. Mest av alt er det likevel historien om to mennesker som lærte seg den fantastiske egenskapen å se hver dag som en gave. Espen og Tones vei ble ikke den enkle og rette. Det ble den kronglete, tøffe, noen ganger urettferdige stien til verdens ende - men der de få blomstene duftet ekstra godt og utsikten var formidabel.

Først og fremst er dette en VIKTIG bok. Tone og Espen formidler en enorm vilje til å leve og legge vekt på alt det positive livet gir.

Jeg fulgte Tones kamp mot kreften - og kampen for livet - på nett, og gru/gledet meg til denne boken. Det er en usigelig trist bok, men samtidig så full av glede, livslyst og selvbevissthet at man skal være en hard nøtt om man ikke lar seg påvirke i positiv retning. For å bruke en klisje: Etter en slik bok får man et nytt syn på livet, selv om man fra før er en positiv sjel av natur og selv har opplevd mang en krise. Tone og Espen er begge fantastisk fine mennesker, og deres tanker og forståelse av livet burde leses av alle. Tones liv ble altfor kort, altfor brutalt, men for en livsglede. - For et rikt liv!

Man blir glad i disse menneskene og det de står for, men mest av alt: man blir glad i livet. Så mye LIV man går glipp av om man er redd for døden og dermed også for å leve!

Espen gir et nydelig bilde på tampen av boken når han forteller om sin egen sorgbearbeidelse, og hvordan han nekter å gi opp å virkelig leve selv om han er i sorg: Et snøfnugg kan ikke forsvinne. Det bare endrer form.

Tenk litt på det.

Bergensmysteriet,a v Bjørn Sortland

Bergensmysteriet av Bjørn Sortland
Krim for barn.
foto: bokkilden.no

Fra bokomslaget:
En ny, skummel bok i den stadig mer skumle og kriminelle detektivserien Kunstdetektivene. Vår helt David er i Bergen sammen med familien. Her er det både Kiss-konsert og Picasso-utstilling på en og samme tid. Og selvfølgelig er Stig Svartvik der. Ikke uventet prøver han seg igjen på å stjele kunst. Men det David absolutt ikke hadde trodd, var at Svartvik skulle kidnappe Carmen - som David ble kjent med i Barcelona - og true henne på livet. David må prøve å redde Carmen. Ferden går i vill fart innover i vestlandsfjellene, og det blir en kamp på liv og død.

Min sønn på 8 år anbefalte veldig denne boken, og som mamma med stor lidenskap for bøker må jeg motivere ham til å fortsette å lese. Derfor leser jeg gjerne bøker han selv liker.

Kunstdetektivene er en serie han har veldig sans for, og har lest de aller fleste. Denne boken, Bergensmysteriet, er den foreløpig siste i serien. Stig Sortvik terroriserer nå David og familien på deres ferietur til Bergen. De ville reise innad i Norge, for de trodde han ikke ville følge etter dem der. Jeg gjentar: de trodde ikke. Dessverre har Sortvik utviklet en egen evne til å lese deres tanker. En Picassoutstilling i byen går ikke ubemerket for seg, og her får man både bykunnskap og spenning med på kjøpet. Til og med en solid dose uskyldig ung kjærlighet, som kan smelte både en flau åtteåring og en rørt mamma.

En flott serie for 7 - 13 åringer. Langt mer spenning enn jeg kan huske fra min egen barndomslitteratur, mange illustrasjoner og bra språk.



Kilde: Min sønns bibliotek.

22.3.10

Små føtter setter dype spor, red. Janne Teigen

Hvordan starter man en bokblogg? Hvordan er det første innlegget som virkelig skal definere den nye bloggen, gi den mening og et mål? Skal man beskrive leseglede, skriveglede, erfaring, presentere eviglange lister - eller skal man begynne med en bok man selv har vært en del av?

For jeg har vært så heldig å få være med i en lang prosess hvor resultatet ble en bok jeg setter enormt stor pris på. En bok jeg er usigelig stolt av, en bok hvor jeg har gitt et par små bidrag som betyr all verden for meg. Jeg har gitt av min dyrekjøpte erfaring, en erfaring som jeg i håp kan gi mening til andre, men også fordi det var en del av min egen sorgbearbeidelse.


Foto: Commentum Forlag

Fra bokomslaget:

Denne boken er i all hovedsak et produkt av vår nye "møteplass", Internett. Alle som har bidratt med dikt og historier, har selv mistet ett eller flere barn, og de aller fleste er medlemmer av et lukket forum på Internett som heter Englesiden. Boken inneholder også tips og råd fra foreldre til foreldre samt informasjon om hvordan pårørende og helsepersonell kan hjelpe foreldre som har opplevd den totale katastrofen det er å miste et barn. Boken dedikeres i kjærlighet til alle barna det her fortelles om - selv om deres tid på jord var kort, har de satt dype spor i våre hjerter.

For snart sju år siden mistet vi våre nyfødte tvillingjenter kort tid etter fødselen. Veien fra vugge til grav ble så forsvinnende kort. Alle minner så få og bleke og hendene er så tomme. Jeg husker ikke lenger hvordan de virkelig luktet, hvordan det virkelig var å holde en hånd varsom på en kropp som kjempet for å puste. Jeg minnes det vagt, og er så redd så redd for å miste minnene helt. Boken hjelper meg å beholde minnene og la verden få vite at jentene har hatt et liv her på jorden. Et så alt for kort liv, men like fullt et helt liv.

I en slik situasjon har man et stort behov for å treffe andre som går igjennom den samme tragedien. Man føler seg så inderlig alene for ingen rundt deg, selv om de med hele sitt hjerte føler med deg, virkelig kan forstå hva man går igjennom. For min del fant jeg stor støtte og trøst blant skjebnevenninner på englesiden.com. Vi søkte sammen også fordi det var et stort behov for litteratur som omhandlet sorg etter å ha mistet barn før, under og like etter fødsel. Litt etter litt kom ideen om å samle tekster og dikt skrevet av medlemmer fra englesiden i bokform. Vi ønsket å selv skape en bok som vi selv ville ha hatt utbytte av. Et av medlemmene, Janne Teigen, jobbet lenge og trutt med å kontakte bokforlagene. Responsen var den samme: ”God og viktig bok, men et fryktelig vanskelig tema”. Etter noen år fikk hun endelig napp hos Commentum Forlag som så mulighetene, ikke vanskelighetene. Som fattet interessen for kjærligheten og nytteverdien, ikke at dette var et tema som er vanskelig å selge. Stoltheten vi følte da boken endelig ble utgitt og da vi kunne holde våre barns historier i hendene våre var ubeskrivelig.

Første innlegg ble personlig. Dette er da også en personlig bok. Sorg er personlig. Sorg er personlig, kompleks, forvirrende, til tider total, til andre tider fortvilende fraværende. Tomrommet avløses av fullstendig kaos og omvendt. Noen ganger er det tomhet og kaos på samme tid. Desto viktigere er det å kunne være åpen om sorg, både for sin egen del, for å rekke ut en hånd til de pårørende, men også vise andre i samme situasjon at alle reaksjoner er naturlige og kanskje også nødvendige for å kunne klare å gå videre. For livet går videre, man har ikke noe valg. Håpet er at man klarer å finne en mening i det meningsløse, å klare å gi barnas korte liv en mening, skape gode minner selv i den dype tragedien, og atter kunne glede seg over fuglekvitter en lys vårdag.

Overskuddet av boksalget går uavkortet til Foreningen for hjertesyke barn og Foreningen Ett barn for lite. Bestillingsnummer for bokhandel og bibliotek er følgende: ISBN: 9788292309933. Boken har egen Facebook-side HER. Meld deg gjerne inn og hjelp oss å nå alle som har behov for boken.