24.2.20

Mammutsalg 2020: En litt unødvendig guide

Mammutsalget er en årlig kampanje hvor over 70 forlag deltar. Katalogen finner du (her) og salgsperioden varer i år fra 24. februar til 7. mars. Etter en lengre tids lese- og skrivetørke (Alternativt: Jeg har hatt det altfor travelt med andre ting) har jeg fått sving på pennen igjen, og jeg kaster meg over denne muligheten til å formulere nok et innlegg. For åttende gang skal jeg forsøke å lose dere gjennom Mammutjungelen, makan til selvpålagt, men hyggelig livsoppgave!

#mammutsalget #mammutsalget2020 

Denne gangen åpner vi med et smell, tar julekvelden på forskudd, klemmer på gaven, spiser rosinen i pølsa, midten av kanelbollen, leser bokens aller siste kapittel først und so weiter. Boken du bør sikre deg er ...

I alle fall om du er et barn av min tid. Boken er skrevet som en slags memoar slæsj oppvekstroman, og bringer deg ut på en mimrebonanza som ikke all verdens Tuppen & Lillemor, Sky Channel eller Bombibjørner kan overgå. OK, vel og merke er det litt lite av både ungpikeblad og søte kosedyr, men du skjønner hva jeg mener. 

Da He-man kom til Norge, av Ole-Martin Ihle inspirerte meg så til de grader til å skrive fra egen barndom, og om du ikke er helt overbevist om selve boken, kan du i alle fall lese mitt innlegg og andres kommentarer.

Så kommer alt det andre, som han på Datoen ville sagt. Fint TV-program forresten. Dette er en test for å se hvor mange som leser. Alt det andre og alle de andre bøkene. Med rundt tusen titler sier det seg selv at man må grave litt for å finne gull.

Jeg gleder meg alltid til katalogen kommer, selv om jeg alltid ender opp med skuffelse og irritasjon. Prisene er slettes ikke så lave som jeg hvert eneste bidige forbanna år håper på, for når sant skal sies: Mange av tilbudene kan man finne i hvilken som helst butikk når som helst ellers i året. Eller enda bedre: Kjøpes for en slikk og ingenting på loppemarked. Slik er det nå en gang: De bøkene i katalogen man har lyst på er nesten garantert bestselgere type ti stk under ett og samme juletre. Det sier seg selv: Bøkene er snart å finne, skammerlig uleste,  i en Finn.no-annonse eller på et loppemarked nær deg.


Det jeg liker aller best med Mammutsalget er likevel, ironisk nok, muligheten til å kjøpe gode bøker å gi til andre. Og hva er vel viktigere enn å gi bøker til barn?



Uten å gidde å sjekke det er jeg temmelig sikker på at jeg har fremhevet en helt spesiell bok hvert eneste år. Og jammen meg er den på "salg" også i 2020. Vi snakket naturligvis oom en av litteraturhistoriens aller fineste barnebøker: Den lille prinsen, av Antoine de Saint-Exupery. Les gjerne (min omtale) av boken. Et hvert bokelskerhjem bør ha denne boken i hus. 

Om det er kvalitet eller nostalgi som er den viktigste triggeren er diskutabelt, men Lindgren og Vestly holder seg i generasjon etter generasjon, og særlig fint er det å finne en Anne-Cath.-bok nå som det er 100 år siden hun ble født. Denne utgaven er ført med ny penn og nye tusjer for anledningen. 


Etter barndom kommer ungdom, og for de eldste barna og yngste ungdommene velges tre tips. Egerkrans sin samling av tusser og troll virker å være en praktbok hele familien kan ha glede av. Ung feminist-romanen Moxie har fått masse ros i #bookstagram, og selv om jeg personlig aldri falt for den, må jeg bukke under for overmakten. Eleanor & Park er mer av det romantiske slaget, og etter sigende vel verdt å lese. 


En bok jeg sterkt vurderer å kjøpe er biografien Andre Bjerke i kampens glede, av Petter Normann Waage. Jeg hadde gleden av å overvære et foredrag av ham i fjor, og koste meg glugg ihjel. Jeg noterte så blekket sprutet og hadde intensjoner om å skrive tidenes innlegg på bokbloggen, men jeg ble perpleks og fikk prestasjonsangst. 

Bosatt i et hjem sterkt forankret i alt som Hamar har å by på må jeg også muligens gå til innkjøp av en annen biografi, selvbiografi sågar. Selveste Ståle Salvatore har skrevet om sitt liv i boken Løvehjerte.



Tre bøker jeg absolutt skal skaffe meg er vidt forskjellige, og forhåpentligvis skikkelig gode på hver sin måte:

Edvard Hoem har nylig mottatt St. Olavs Orden for fremragende innsats for litteratur og kulturarv, og de seneste år har beretningene om slåttekaren og slekta, både etterkommere og forgjengere, gjort Mammutsalget mer gyllent. Nå er Liv andre har levd på salg, og har du de andre må du virkelig sikre deg denne også. Min favoritt av han er kanskje Jordmor på jorda, også denne på Mammutsalg.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn har blitt nominert både til det ene og til det andre, men har som regel måtte ta til takke med plassen som en god nummer to. - Som for eksempel til Bokbloggerprisen, hvor seieren gikk til Simon Strangers Leksikon om lys og mørke. Og vet du hva? Også denne boken er på Mammutsalg! 

Den tredje boken er ført i pennen av Are Kalvø: Hyttebok fra helvete. Boken har også resultert i en forestilling, eventuelt i omvendt rekkefølge, og jeg har selv ledd meg skakk på Latters hovedscene. Når det er sagt burde denne boka vært pakket inn i metervis av gavepapir og lagt under et eller mange trær, så det aner meg at kan gjøres et loppefunn. Kanskje man heller kan investere i bøker som kan støtte dedikerte forfattere.


Ellikkens bokhylles guide til Mammutsalget ville ikke vært fullstendig uten en egen bolk med krigsbøker. Marthe Michelets Hva visste hjemmefronten skapte furore og forargrelse for to år siden, men mest av alt høstet boken applaus . Boken ble også nominert til Bokbloggerprisen, men nådde ikke helt opp. Jeg har ikke lest - men ønsker å lese. En annen bok jeg gleder meg til å lese er Asbjørn Jaklins Brent jord, som neppe overraskende omhandler den brente jords taktikk i Finnmark og Troms. Jaklin har imponert meg før, og gjør det trolig igjen, om jeg skal tro alle de gode anmeldelsene.

Et liv til sjøs handler om Odd Haugstads seilaser under den andre verdenskrig. Som ung gutt ble han kastet ut i krigen, og med en oldefar som krigsseiler er jeg interessert i slike beretninger. Det fører oss videre til nok en bok: Krigsseilere: Seilas på liv og død, av Per Eliassen. Kommer jeg over disse bøkene må jeg ta en titt.


Apropos krig og traumer, supersuksessen Leksikon om lys og mørke er allerede nevnt, men kan fint nevnes igjen. SÅ god er den. Aberet i denne sammenheng er at den kanskje selges billigere ved andre anledninger, og at såpass mange har den at den burde være relativ enkel å finne på loppemarked. Gaute Heivolls Sang for sekstiåtte forrædere handler også om tilgivelse og straff i etterkrigstiden, men er noe mindre kjent. Akkurat denne er jeg litt ambivalent til, men les og gjør deg opp din egen mening.


Og akkurat som jeg ikke kunne skrevet noe mammuttips uten krigsbøker, kan jeg ikke skrive noe mammuttips uten å fremheve to praktutgaver av Sigrid Undseths Jenny og Kristin Lavransdatter. Min sistnevnte utgave med Bjørn Skagestad som coverboy får bli, men om du mangler disse i din bokhylle har du nå muligheten. 

Jeg tenker dette holder, selv om jeg godt kunne ha tipset om Arne Schrøder Kvalviks fine Å leve, lever, har levd og Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk, men lenker får duge i håp om at dere merker dere titlene.

Enten er du nå forvirret, eller så er du blitt litt klokere. Uansett hva du gjør, ikke kjøp deg til personlig konkurs. Så billig er det tross alt ikke, og på biblioteket er det helt gratis.





Tidligere anbefalinger:
 
(Mammutsalget 2019) (Mammutsalget 2017) (Mammutsalget 2016) (Mammutsalget 2015) (Mammutsalget 2014) (Mammutsalget 2013) (Mammutsalget 2012)

21.2.20

Slektshistorie: Medicin for dyr, en eftertragtet vare


Etter forbudsperioden rundt århundreskiftet førte liberaliseringen av brennevinstilvirkning fra 1816 snart til nokså lovløse tilstander. Alkohol ble produsert med poteter og korn, og der det ikke var nok å høste fra egne åkre var veien kort til naboen. De kommunale brennevinssamlagene bestemte det de selv ville bestemme, og kort fortalt: Kong Alkohol regjerte i alt for mange hjem, bønder drakk seg fra gård og grunn, skamslåtte kvinner stod igjen uten en skilling til å brødfø sine mange barn.

Avholdsbevegelsen vokste seg stadig sterkere, både her til lands og internasjonalt. Og om ikke akkurat fremst i rekkene, så i alle fall i flertall: Kvinnene.

Også norske styresmakter så seg nødt til å ta opp kampen mot alkoholmisbruk. De sosiale problemene hadde vokst seg alarmerende store, så hadde også antall lovbrudd, det være seg korrupsjon, vold eller annen type kriminalitet.

Som et akuttiltak vedtok stortinget forbud for jul- og nyttårsperioden 1916/17. Politimestrene i de tre største byene ønsket derimot en forlengelse av dette forbudet høyst velkommen, og slik ble det. Nå gjaldt forbudet ikke lenger bare brennevin, men også hetvin og - i alle fall i et par år - øl. I 1919 gikk folk til avstemming om forbudet av brennevin og hetvin skulle fortsette, og hele 62 % stemte for, først og fremst takket være kvinneandelen.

I husstander landet rundt kunne atter familieidyllen råde, husfaderen slapp å banke hustruen og man brukte penger på det man faktisk trengte. Vel, i alle fall på papiret.

For som med de fleste forbud, alkoholforbudet fikk uventede konsekvenser. Høyere tollsatser på norsk fisk gjorde det mye vanskeligere for fiskere, et motsvar fra vinproduserende land som nå mistet det norske marked. Naturlig nok fikk også den norske bryggerinæringen massive problemer. Bønder tok atter til verks gamle hjemmebrenningsevner, og de som ikke klarte å høste inn nok fra egne åkre fikset varer fra over grensen. Skjønt, det var alt annet enn trygt. Økte tollkontroller og politietterforskning medførte både oppfylte fengsler og stor utgiftspost for staten.

Forbud til tross, eller kanskje på grunn av, folk søkte seg til alkoholen. Fattige ble ekstra skadelidende. Dårlig kvalitet på drikken, kanskje attpåtil med metanolinnhold, bidro til sykdom og i verste fall død.

Og for å si det litt flåsete: Å oppsøke legen kunne gjøre vondt verre. Særlig om denne legen var en av mange såkalte brennevinsdoktorer. Til tross for nyere forskning som viste skadeomfanget av etanol som medisin, fastholdt mange på gammel lærdom om at alkohol kunne kurere det meste.

Forbudstiden skulle vise seg å bli meget lukrativt for de leger, dyrleger og tannleger som var løse på resepttråden. Overtredelsene var grove, og reseptloven ble omsider innstrammet høsten 1923.
Forbudstiden varte helt til 1927, etter en folkeavstemning høsten i forveien. 56 % stemte mot forlengelse, og nå ble det omsider åpnet for lovlig salg av brennevin på Vinmonopolet, kontrollert av staten, som etter sin etablering i 1922 hadde solgt hetvin og øl siden 1923.


Det er nettopp en brennevinsdoktor som fører oss til denne slektshistorien. I en utgave av Tidens Krav, lokalavisen for Kristiansund og øvrige Nordmøre, fikk jeg et overraskende treff på min oldefar, min fars farfar.

Onsdag 21. februar 1923 trykkes en av mange referater fra en selsom rettssak. 
"Medicin for dyr" - en eftertagtet vare
Rettssaken mot dyrlæge Leknes avslører en rekke omgaaelser eller overtredelser av forbudsloven.
Var dyrlægen beruset - eller besvimte han?
Mon tro hva som hadde skjedd med denne dyrlegen, som drøye to år tidligere, 27. oktober 1920, hadde blitt hedret med gode ord i Romsdals Budstikke:
Fylkesdyrlæge Cato Leknes
i Kristiansund kan 1. november se tilbake på 25 års virke som dyrlæge.
Dyrlæge Leknes er en av disse staute, kraftige karer, som aldri sparer sig selv, når det gjelder hans distrikt som dyrlæge.
En av Nordmørs fremstående gårdbrukere har uttalt til et Trondhjemsblad bl.a.:
«Med den store kreaturbestand som Nordmør har, er det et ingenlunde lett arbeide dyrlæge Leknes må utføre. Hans arbeide er temmelig opslitende og ikke alltid påskjønnet efter fortjeneste heller. Men Leknes er alltid klar, når han blir kaldt».
I februar 1921 stod han altså i rettsalen, anklaget for å ha solgt spiritus ment til medisinsk bruk som alkolholholdig drikke til mennesker. Blant de mange som var avslørt som kjøpere og innkalt som vitner i rettsalen var min egen oldefar.
Grb. Hans Gjengstø fikk ved personlig henvendelse til dyrlægen to recepter paa sprit.
Adm: Hvad var hensikten?
- Aa ha spriten i paakommende tilfelle.
Lensmann Peder Sæther oplyste at Gjengstø under efterforskningen hadde forklart at dyrlægen på foranledning erklærte sig ute av stand til aa utsede mere enn en recept paa hans navn. Derimot fikk vidnet paa begjæring en flaske sprit paa sin søns navn.
Vidnet bekreftet rigtigheten av dette utsagt, men kunde ikke erindre om han ved anledningen opga at sønnen hadde en hest som var syk. 


I referatet oppgis som vitne også en sambygding, gaardarbeider August Nilsen Betten, han som noen år senere skulle gifte seg med min oldefar Hans sin datter Harriet. Jeg har tidligere omtalt ham som Gullfuglen som fløy avgårde, men det er en annen historie.

Også August hadde havnet i klammeri og måtte forsøke å svare så godt det lot seg gjøre. Ikke helt fortelle sannheten, men heller ikke lyve. Rettsaken er full av eksempler på at kombinasjonen kan utføres på elegant vis.
Adm: Saa De hvad det stod paa flasken?
- Nei.
- Paa flasken stod det at medicinen skulde være til to griser, har de opgitt det?
- Hvis jeg opga noget måtte det være en gris - skjønt jeg just ikke hadde nogen.

Journalisten opplevde tidenes scoop med denne referatføringen og må ha mesket seg med fiffige utdrag fra vitneutsagn og lek med overskrifter. Hadde det ikke vært for det gode omdømmet som ble smadret, er dette en føljetong det er umulig å ikke humre seg igjennom.

Med i historien hører også et vitneutsagn som forteller at en frue og mannen en natt «blev vekket av et forferdelig brøl utenfor huset. Selv turte hun ikke undersøke hvad aarsaken var, men hennes mann fortalte at det var dyrlæge Leknes som vrøvlet i fylla utenfor. Aktor: Hva ropte Leknes?
- Han ropte: «Hallo!»

Tenk det altså. Han ropte Hallo!

Ikke bare forsynte han seg grovt av egen medisinbeholdning, men han forsynte også sine kunder med djevelens drikke. I løpet av ett år skal han ha utstedt 2991 resepter på medisinsk sprit. Med 10 kroner per resept fikk han dermed en svært stor fortjeneste sett med datidens øyne, en inntekt han på ingen måte kunne rapportere inn til skattevesenet.

Ett halvt år før reseptloven ble kraftig innstrammet fikk dyrlæge Leknes sin dom: kr. 1500 i mulkt, subsidiært 60 dagers fengsel samt kr. 50 i saksomkostninger. Trolig hadde han tjent nok kronasje til å slippe fengelsopphold. Ei heller ble han fradømt sin dyrlegestilling. Så gikk det kanskje greit med ham likevel, vel og merke om han ble litt mindre tørst de siste årene av sin karriere.

Hva så med vår journalist, Nordmøres pioner innen clickbaits og fortidens ironiperfeksjonist? Han kunne selvsagt ikke holde seg, heller ikke i de avsluttende ord:
Tiltalte dyrlæge Leknes kunde paagrund av beruselse ikke kunne møte i retten under domsavsigelsen.





Husker du? Jeg har tidligere skrevet om min farfars bror og svoger som levde the American Dream mye takket være undergrunnsproduksjon og smugling i forbudstiden.




15.2.20

Anne-Cath. Vestly, av Bjorvand og Sandnes

I dag er det akkurat 100 år siden hele Norges mormor ble født. Skjønt, ikke hele Norges. For 100 år siden ble alle norske barns mormor født. Snill og god til tross, Anne-Cath. Vestly hadde så visst nok bein i nesa til å sette deres foreldre på plass! 

Allerede på tampen av januar blogget jeg om mitt eget forhold til Anne-Cath. Det er fint å følge det opp med et nytt innlegg på selve fødselsdagen. 


Anne-Cath. Vestly, av Agnes-Margrethe Bjorvand og Hans Jørgen Sandnes (ill.) 
Illustrert biografi for barn og unge. Norsk. Utgitt i 2020. 

La oss ta en titt på det visuelle først. Hans Jørgen Sandnes sine streker er et hyppig syn i bokhandlenes barneavdeling, kanskje mest kjent fra Jørn Lier Horsts Detektivbyrå nr. 2. I denne boken gleder han leserne med collager av tegninger og foto, en klipp, lim og forleng-kombinasjon som er verdt en studie i seg selv. Fint er det også med Knerten som følger oss fra kapittel til kapittel, en veiviser både barn av i dag og deres foreldre og besteforeldre har god kjennskap til. De fine illustrasjonene utenom det vanlige henvender seg til voksne som vel som barn, akkurat som teksten gjør. På mange måter enkel og lettfattelig, men samtidig med rom for lesernes nysgjerrighet og vitebegjær. 

For to år siden utga Bjorvand en barnebiografi om Astrid Lindgren, den gang med Lisa Aisato som illustratør. Boken ble raskt en favoritt, også hos meg. I min bokomtale vektla jeg særlig forfatterens bevissthet rundt linken mellom personer i Lindgrens omgangskrets, og skikkelser i hennes bøker. Denne oppskriften har hun fulgt også i boken om alle tiders norske favorittbarnebokforfatter. 

Alle som har lest bøkene hennes ser tegningen når vi leser om hennes store sorg: Kun 11 år ung mister Anne-Cath. sin pappa, akkurat som romanpersonen Guro opplever. I hennes bøker blir han også minnet gjennom episoder som når Sokrates sklir ned fra en stol, akkurat som faren en gang gjorde, eller ved at pappaen til de åtte ungene har samme yrke som ham. 

Bjorvand dveler ikke ved denne sorgen, men lar det være en naturlig del av fortellingen om hennes oppvekst, ærlig og naturlig slik Anne-Cath. selv var opptatt av å formidle til barn. 
Det hele begynner med Morn, morn, akkurat slik Mormor selv ville sagt det. Godfølelsen er umiddelbart på plass. Høyst sjarmerende er også de hyppige faktaboksene med tittelen Du skjønner det at … Jo da, Anne-Cath.-stemmen kommer av seg selv. 
Hele livet blir berettet kronologisk og lettfattelig, med stadige referanser til hennes bøker, hørespill og TV-innslag. En favoritt hos meg, Kanutten, blir viet oppmerksomhet gjennom et eget lite kapittel. Alf Prøysen som spilte sammen med henne får vi forøvrig kjennskap til gjennom et lite frampek allerede i oppvekstberetningen, en fin detalj blant mange. Ikke minst fortelles det om Onkel Lauritz fra radioprogrammet Barnetimen for de yngste, som fattet interesse for dem begge. Alf Prøysen lagde fortellinger om en bygdegutt, mens Anne-Cath. valgte seg en gutt fra byen. På mange måter like, men i vidt forskjellige omgivelser. Snart ble det bøker ut av det. Ole Aleksander Filibom-Bom-Bom var allerede sterkt til stede i hennes hjerte, gjennom utallige fortellinger til hennes sønn Jo. Så er det ekstra fint å lese at lille Jo på fem år fikk en tegning med i den første av mange Ole Aleksander-bøker. 
At Anne-Cath. brukte mye av egne erfaringer i sine verker er allerede nevnt, men det er et vell av eksempler å ta av, interessante så vel som sjarmerende. Slik som at hun som barn ønsket seg hund, men måtte ta til takke med en kjelke. Nettopp en slik kjelke er gjennomgangsleke i flere av hennes bøker. Senere, da hun selv stiftet familie, lot hun sine romanfigurer bo i samme omgivelser. Barnefamilien bodde først i en drabantby til forveksling lik Tiriltoppen, og noen år senere flyttet de til en enebolig omkranset av skog, akkurat som huset til Mormor og de åtte ungene. For også Anne-Caths mamma bodde sammen med de i huset. Og vet du hva? De hadde til og med en hund, en dachs, akkurat som Ovnsrøret. 
Hennes styrke som forfatter var også tvert-om: Der hvor hun ikke hadde erfaring, var hun bevisst på å skaffe seg dette. Så når Guro spilte fiolin måtte også Anne-Cath. lære seg å spille. Og når Guro skulle delta på konsert, måtte også hun gjøre det. Ikke minst: Når Mormor skulle besøke sin venninne Rosa fra Nigeria, så måtte forfatteren legge ut på sitt livs reise. 
For ei dame! 
Mye mer kunne blitt fortalt i denne omtalen, som at hun trosset samfunnets uskrevne liv om at kun mødre kunne trille barnevogn, eller at hun fikk utløp for sin formidlingstrang gjennom underholdning til sine medpasienter på et tuberkulosesanatorium. Eller at hun og ektemannen var gode venner før de ble et par, et vennskapelig grunnlag som hjalp de gjennom ekteskapelige kriser og tett samarbeide på jobbplan. Selv den litt sørgelige avslutningen på hennes liv med demens blir fortalt, med akkurat passe ærlighet, slik Anne-Cath. Vestly selv ville vært påpasselig med. 

Nettopp denne ærligheten, trassigheten på barns vegne, viderefører Bjorvand på verdig og fint vis. Boken lyser av Anne-Caths verdier og holdning til barnas stilling i samfunnet, medmenneskelighet og livssyn. 
Alle skal høre til et sted og det er viktig med kunnskap for å forstå andre. Det er viktig med gode venner og alle fortjener respekt. Det fins ikke dumme mennesker, bare mennesker som gjør dumme valg.

Og mest av alt: Barn skal tas på alvor. 





Forresten, i all korthet: Applaus for god kildehenvisninger, det være seg sitater, bilder og referanser til bøker. Supert også med avsluttende oversikt med hendelser i kronologisk rekkefølge.



Kilde: Boken er kjøpt selv.


11.2.20

Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim


Vi levde med hua i handa
Men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna
Vi e hardhausa vi som du.

Trygve Hoff




Nordnorsk julesalme, av Hild Haaheim
Debutant. Norsk. Utgitt i 2016. Sakprosa.


Da koret hun var med i ble satt til å øve på en fremføring av Trygve Hoffs Nordnorsk julesalme ble hun så merkelig rørt. Øving etter øving slet hun med stadig klump i halsen og tårer i øynene. Hjemme lot hun de renne uavbrutt, akkurat som for å gråte nok tårer til å en gang bli vant til ordene. Synge uten å la følelsene rive henne med seg. Stadig kikket mormoren over skulderen hennes. Hardhausen fra nord. Hun som levde og kjempet og fødte og mistet, hun som flyktet og hun som tok vare på en som ikke flyktet. 

Mormoren hun aldri helt kom inn på. Hun som hadde noe bitende ironisk over seg, noe hardt, hun som alltid passet på, men på sitt vis og aldri tilbød noe bestemorsfang. Likevel altså, alle disse følelsene som kom med sangen. 
Det er som om det er et slags regnskap som går opp den dagen de levende barna blir like tallrike som de døde. En aprildag i 1904 skjer det, da det tiende barnet kommer til verden. Sigrid Konstance blir hun døpt. Det er hun som skal bli min mormor.
På under 200 sider tar forfatteren, hun som en gang forsøkte å synge uten å gråte, med seg leserne gjennom et fåtalls generasjoners liv og virke oppe der nord. Besteforeldre, oldeforeldre og noen av de som kom før de igjen. Alle barna, også de som ikke fikk vokse opp. De var noen hardhausa der nord. 

Det er også mye av grunnen til at denne boken gjør så sterkt inntrykk. Den er rørende i all sin enkelhet. Forfatteren beholder forgangne generasjoners innbitte vilje til å gå videre, overleve, godta fordi det ikke er annet å gjøre. Skulle man synke ned i selvmedlidenheten, liksom. Akkurat som det skulle komme noe godt ut av det

Hun går ikke lenger tilbake i tid enn det kirkebøker og folketellinger, brevkorrespondanse og fotografier kan fortelle. Kildene er få nok i seg selv, dette var helt alminnelige mennesker som levde helt alminnelige liv. Ikke minst var det kvinner. Mødre. De som jobbet hjemme og knapt nok var verdige noen passus i historiebøkene. Enkle liv, og likevel så komplekse, rike på sitt vis, men samtidig så fattige. 

Og hva er vel et liv uten alt det andre. Menneskene, naturen, samfunnet. Alle fødslene og gravferdene, armoden og de gode stundene. De som møter hverandre, og de som mister hverandre. 

Med de forskjellige personene og generasjonene vies vi innblikk i livet som en gang var. Hun forteller om berømmeligheter som Ellisif Wessel og Christian Anker, litt i periferien, akkurat som de ikke hadde noen personlig innflytelse på hennes stammødre og -fedre. Vi blir med i storhetstiden til AS Sydvaranger, også dette litt distansert, som en sambygding eller arbeider langt fra makta. Ikke minst til krigen, den store krigen, hvor de plutselig befinner seg på et strategisk knutepunkt, med trusler og støtte både fra tyskere, briter og russere. Alle nettene med lite søvn, forstyrret av flyalarm eller i uro i påvente av den. Lengselen etter ordentlig kaffe, trettheten over å steke fisk i tran. 

Stekt fisk, fisket av en mann som en dag blir borte på sjøen. 

Senere kommer brannen. Ilden som sluker en hel by med forretninger og kaier og mennesker. Alt som en gang ble bygget må bygges opp igjen. Noen evakuerer. Andre blir. Enten fordi de er for syke til å reise, eller fordi de trassig holder stand. 
Alt som en gang møysommelig ble bygget opp i denne karrige landsdelen, er jevnet med jorda. Det eneste de tvangsevakuerte ønsker, er å komme tilbake så de kan begynne på nytt.
Ikke minst er det alle graviditetene. Hvor vanskelig det må være å knytte seg til et barn som hvilken dag som helst kan bli revet fra deg. Et barn som blir lagt i molden, for evig sovende sammen med søsken, stadig flere i tallet. Barn som uroer seg over morens voksende mage, enda en å mette, enda en å sørge over. Barn som blir glad i det nye barnet. Kanskje går det bra likevel med den lille. - Helt til hun en kveld hører hostingen. Den samme hosten som en annen bror eller søster hadde. Så, stillheten. En mor som blir knapp, bitter, innesluttet. Styrken i det hun skriver er på mange måter det hun ikke skriver. 
Det er en velsignelse med barn, og lykkelig er den som får beholde dem.
Så er det Johannes, han uten odelsrett, som må få noe ut av livet sitt. Kanskje dra til Amerika, kanskje bli lærer. Han får en friplass i nord, en studieplass med forpliktelser. Han møter henne, og et liv nordpå blir forseilet. Ettertidens visshet bringer skam, men forfatteren er klok nok til å bare berette, ikke forklare eller unnskylde. Han forholdt seg til instruksene, han som senere ble bestyrer av en internatskole, han som lærte kvener norsk og norske verdier. Han som egentlig ikke helt visste hvordan, men kom seg gjennom det. 

Og så da, denne urettferdigheten, distanseringen i det å skulle la seg styre av søringer. Noen som ikke visste, noen med et annet verdensbilde enn de selv. Brått skulle russere være fienden, diktert av de høye herrer i hovedstaden, utallige mil lenger syd. Russerne som befridde dem, russerne de smuglet mat til, russerne de arbeidet for, som ga de inntekter å brødfø familien med. Eller disse prøvesprengningene der ute, rett utenfor stueveggen. Dette med å ikke helt vite, verken hvor lenge frontene skulle stå steile mot hverandre, eller hvilke bivirkninger forsøkene ville gi. 
Alt vi ikke visste. Alt som foregikk som har kommet fram seinere. Alt som aldri kommer frem. Noen ganger kan man tenke at det kunne vært like greit.
Helt frem til forfatterens egen oppvekst får vi innblikk i livet der nord, hvordan det egentlig var, alt som skjedde og alt man måtte stå an av

For disse personene fantes. Tippoldeforeldrene, oldeforeldrene, besteforeldrene, de levde på ordentlig. De æres ikke i historiebøkene, men de var alle barn av sin tid og samfunnet formes av alle som lever i det. 

Nærheten forsterkes av innslag av dialekt og strofer fra Nordnorsk julesalme, sangen hun ble og fortsatt blir så uendelig rørt av. 

Hild Haaheim har skrevet en dokumentarisk roman jeg gjerne skulle ha skrevet selv. En krysning mellom slektshistorie og sakprosa, hvor det personlige gjør historien viktigere. Innimellom etterkommerens antakelser om hva de sa og hva de gjorde, alt som ikke kan dateres eller arkiveres, fylles historiene opp med tidsriktige komponenter, alt fra lønnsnivå til skolepensum, hjørnesteinsbedrifter, storpolitikk og nyhetsoppslag. 

Denne romanen er ikke bare en historisk fortelling. Den er en historisk fortelling fortalt med følelser.






Kilde: Lånt på biblioteket.