En nær slektning av meg satt avmagret og sliten i en stol og var klar for å gi slipp. Jeg har ikke lenge igjen, sa hun, nesten med et smil om munnen. Nei, du må da ikke snakke slik, dette skal gå bra, sa en annen, tydelig ukomfortabel i et forsøk på å gi henne nytt mot. Men hun jeg fremdeles savner var ikke motløs, hun hadde ikke gitt opp. Hun sa ordene med stoisk ro. Hun var klar.
Jeg har tenkt mye på dette de drøyt ti årene som har gått etter hennes bortgang. Og jeg har tenkt mye på den aller siste gangen jeg var hos henne. Klemmen jeg ga henne da vi dro, den jeg visste ville bli den aller siste. Ikke en gang jeg som har måttet begrave egne barn, taklet møtet med hennes åpne forhold til døden. Pass godt på jentene mine, tenkte jeg. Men ordene ble aldri uttalt. Jeg fortet meg ut før hun så tårene mine, latet som dette var et helt vanlig besøk, som om hun ikke visste at jeg forstod. Jeg lot som for å skåne henne, men det var vel mest for egen del.
Det står til liv, av Siri Økland
Kortprosa. Illustrert. Nynorsk. Utgitt høsten 2017.
Kanskje er det en forsvarsmekanisme, en frykt for det ukjente, kanskje er det mangel på ord. En redsel for sorgen man vet vil komme, en fornektelse av det nært forestående. Det at vi selv en dag skal dø.
Dø. Døden. Dødsfall. Alle skal vi en gang dø, sier vi. Jeg kan bli påkjørt av en bil i neste sekund, trøster vi den døende. Vel, det er jo ikke helt slik det er, svarer Siri Økland. Du må ikke sette deg ned med barna dine og fortelle at mamma snart blir drept av bilen som kommer i rasende fart rundt svingen.
Det er nettopp denne erkjennelsen og prosessen mot en aksept for døden bokens forfatter beretter om, i korte prosatekster og med tilhørende fotografier. Siri Økland er selv kreftsyk og har vært det i mange år. Kreften har kommet og gått, år etter år, skriver hun. Helt til en dag den blir værende.
Først kommer sjokket. Avmakten man føler overfor sine kjære. Barna. Deretter sorgen over å miste seg selv. Sin kvinnelighet, dette å bli redusert til pasient. Så kommer gleden over de små ting. Galgenhumoren. Takknemmeligheten for omsorg. Til slutt kommer roen.
Det finaste får du av han, orda som slepper låtten laus, får fram fliren som snur det heile. Då brystet er fjerna, kjem det frå han, den kjæraste, så likt seg i all si vide innsikt: Ja ja, eg er ikkje så flink til å tenka på to ting på ein gong, uansett.
Med sin dyrekjøpte livskunnskap leder hun oss hele veien. Kanskje åpner vi øynene våre, kanskje forstår vi litt mer hva det handler om. Dette med å tørre å se, tørre å si, våge å holde i hånden.
Og kanskje forstår du det litt for godt allerede. Eller at du er en av de som har vært innom en liten tur, og tilsynelatende sluppet fri. – Akkurat som om kreften noen gang slipper taket, om enn bare i hodet.
Hvis ikke kan du etter all sannsynlighet relatere deg til sykdommen. Alle gangene du står i dusjen og forsøker kjenne etter klumper. Øyeblikket du finner noe mistenkelig og det svartner rundt deg. Eller når du ligger forsvarsløs på en benk og gynekologen får bekymret drag over ansiktet. Om natten når du ikke får sove, men ligger og grubler over hvor lenge du har hatt vondt i den ene leggen, eller bekymringen over din nærmeste som i flere måneder har klaget over hodepine.
Om ikke deg selv, så noen andre. En kollega, en venn, en far. Fire av ti, praktisk talt halvparten av oss, vil på et eller annet stadie av livet få kreft. Desto viktigere er det å være åpne om frykten, slik blir den mer håndterbar. Desto viktigere er det å fokusere på livskvalitet.
Dagen etter at telefonen kom, den utenkelege, utolelege, umogelege: Du har kreft, me vil fjerna brystet ditt neste veke. Kreft? Fjerna? Neste veke? Akkurat då, då du treng det som mest, skal mistejenta visa deg noko større. Frå alle fire reiser ho seg, i ei sakte rørsle, like gamal som mennesket sjølv. Midt på golvet står ho rak, aleine for første gong. Stivar av kroppen, tar makt over føtene, og stabbar sine jomfrusteg mot deg.
Av og til kommer livsgleden i form av friske bær. Andre ganger i latter over en dypt bekymret kjæreste som bruker dryppstativet som klesstativ. En ufarliggjøring av forhatte silikonproteser en dragartist verdig, i det det vesle barnet ditt bruker det som hodepute. Galgenhumoren i å lete i det uendelige etter en parykk som ligner ditt egentlige hår, bare for å ende opp med en pent dandert bob, du som alltid har hatt håret til alle kanter.
Og av og til kommer livskvaliteten til sitt fulle når du er som sykest. Varme hender som steller deg, en lege som tar seg tid til å lytte, dyrebare øyeblikk av profesjonell omsorg.
I Det står til liv gir Siri Økland oss et sterkt møte med en hverdag alt for mange må forholde seg til, men som det er vanskelig å snakke om. Vi følger henne fra hun får sin første diagnose, begynner på sine første behandlinger, til hun klarer å forsone seg med realitetene.
Det er nok ein kommafeil, seier far din når blodverdien er på det lågaste. Slik får han sagt det han ikkje kan seia, det som dotterøyra alltid vil forstå.
Det slår meg hvordan hun evner å ikke bare ta oss med på reisen, men også at vi som lesere adapterer hennes følelser. Mot slutten blir det enklere å lese, lettere på et vis, angsten for det ukjente går over til verdig resignasjon. Det er et lys der, noe udefinerbart som ikke lenger virker så skremmende. Kanskje er ikke døden noen endestasjon. Kanskje det er først da det starter.
Det begynte med selvterapi og kommunikasjon med omgivelsene via Instagram. Kombinasjonen av bilder og korte tekster har hun beholdt også i bokform. Tekstene er sterke, ærlige, brutale og varme, mens bildene alene kan virke tilfeldige.
Det er de ikke. Bildene viser det virkelige livet. De man legger til side og som aldri får plass i et fotoalbum. De som viser de bakenforliggende detaljene, en blomstrete gardin eller en veltet stol. De uskarpe bildene, motivet som blir en skygge, ødelagt av en brå bevegelse, ute av fokus. Livet er sjeldent noe glansbilde.
Man får gjøre det beste ut av det. Vi lever her og nå.
Kilde: Leseeksemplar.