30.4.16

Slektshistorie: Matrosen og bypiken

Mormor og Bestefar - Mamma - Meg

Hvordan de to møttes vet vi ikke, men giftermål ble det. Frøken Strand var butikkdame i byen, og Ungkarl Stangnes var matros. Bestefar arbeidet på en båt som fraktet varer rundt omkring på Nordmøre og i Romsdalen. Båten tøffet seg innover fjordene, og ofte helt ut til byen ute på øyene i havgapet. Kanskje stod Mormor bak skranken hos manufaktøren og tok imot pakker med tøy, levert av den sjarmerende unge mannen fra fjordbygda?

Det må ha vært kjærlighet. Ekte kjærlighet helt til døden skilte dem fra hverandre, og helst enda lenger, til evig tid. Det er lite om noe som gjør meg mer rørt enn å tenke tilbake på den omsorg og godhet de to hadde for hverandre. Stryk over kinnet og gode ord som de ikke gjorde de minste for å skjule. Bestefars kjekke sjarmørreplikker som må ha gjort Mormor mo i knærne til siste stund.


Bestefar var noe helt for seg selv. Stri og sta og frekk, og uendelig ungdommelig til sinns. Arbeidskar fra barnsben av, både på gård og ute på sjøen. Aktivitetsnivået ble holdt ved like til sykdommen innhentet ham som gammel mann. Han hadde flere veteranbiler og motorsykler i garasjen og trivdes som best når man reiste på treff med andre entusiaster. Gjerne med Mormor i sidevogna på motorsykkelen.

Mormor var ikke mindre aktiv, selv om hun slet mye med sykdom i voksen alder. Da hadde hun tjent en årrekke både i fjøs og i hjem, med eget arbeide på meieriet i tillegg. Som godt voksen tok hun seg også deltidsarbeide på sykehjemmet i kommunen. Hun må ha gått i god skole hos sin svigermor, for min mors beskrivelse av sin farmor er veldig lik mine minner om min egen mormor. Snill og god, dagen lang.

Når vi kom på besøk disket hun alltid opp med flere måltider, selv når vi var bare som snarest innom. I de mest spesielle anledninger dekket hun til inne på finstua, det som tidligere var kåret. Med flott utsikt over fjorden spiste vi sodd og koste oss med de deiligste kaker til kaffen. Som barn opplevde jeg litt høytid når vi fikk være i finstua. Jeg beundret broderier, vakre mennesker på gamle fotografier og to stoler som innbød til prinsesselek.


Når vi dro etter å ha vært på besøk hos de, stod de alltid ute på trappa og vinket etter oss. Alltid med armene rundt hverandre.

Jeg tror de lærte oss som så på, evnen til å holde ut og kjempe for kjærligheten, aldri gi opp.

Så er også et av de siste minnene jeg har av de to på sykehjemmet. Bestefar, godt inntullet i sin egen tåkeheim hvor ingen andre slapp inn. Mormor som strøk han over kinnet, gang etter gang. Full av ømhet, stolthet og kjærlighet. 

Mine besteforeldre fikk to barn og et langt samliv med kjærlighet og omsorg. Med årene ble de også oldeforeldre til en liten skokk på begge sider. Snart er det disse ungenes tur til å bli foreldre. En ny generasjon stakknesinger er i anmarsj.

Vi minnes de begge med stor takknemlighet og glede, stolte over å være deres etterkommere.

28.4.16

Kjære Dea, av Sigrid Undset

For tre år siden satte jeg meg som mål å lese mest mulig av Sigrid Undset. Til tross for at hun har gitt meg store, uforglemmelige leseopplevelser, har jeg kun lest et fåtalls av hennes romaner. 

Hennes samlede verker står lett tilgjengelig i bokhylla. Etter at jeg nylig kom over brevkorrespondansen Kjære Dea på loppemarked, har jeg atter ambisjoner om å lese mer av henne.



Kjære Dea, av Sigrid Undset
Brevkorrespondanse 1898 – 1940 mellom Sigrid Undset og Dea Hedberg. Samlet av Christianne Undset Svarstad.

Seksten år gammel er Sigrid Undset ensom. Hun er annerledes enn de andre. Annerledes enn søstrene, og annerledes enn vennene. Sigrid er en kunstnersjel, hun drømmer seg bort og ønsker seg noe ingen andre hun kjenner kan forstå. Gjennom en brevvennannonse i Urd finner hun sin sjelevenn i svenske Andrea Hedberg. De første brevene i 1898 danner grunnlaget for et vennskap som skal strekke seg over mange tiår.

Sigrid og Dea er jevngamle og finner en felles interesse i litteraturen, skjønt Sigrid i begynnelsen mest av alt drømmer om å bli malerinne. Hun går på handelsskole og får snart arbeide, men kjeder seg kolossalt. Kunstneren i henne får utløp i hver ledige stund. Alltid med skisseboken tilgjengelig, tegner hun og skriver dikt. Kanskje er det brevkorrespondansen som for alvor pensler henne over til forfatterdrømmen. 

I brevene får hun plass til alle sine tanker, alt kreative kaos, alt som hun ikke kan betro sin familie og vennekrets. Endelig har hun noen som virkelig forstår henne. Sigrids brev bobler over av skriveglede, hun klarer knapt å begrense seg. Så blir hun også nesten overstrømmende i sin redsel for at hun skal miste sin sjelevenninne, eller at Dea ikke lenger skal finne henne interessant. 

Etter flere års brevkorrespondanse møtes de endelig, og gjennom årene arrangeres flere treff, til begges felles glede. Nærheten i deres vennskap befester seg, selv om brevvekslingen ikke lenger er like hyppig. Særlig etter at de på hver sin kant stifter familie kan det gå flere år mellom brevene, men de to er stadig like viktige for hverandre.

Brevene ble samlet og utgitt i 1979 av Undsets svigerdatter Christianne Undset Svarstad, enke etter Sigrids sønn Hans Benedict. Vi får et usedvanlig personlig innblikk i dikterdronningens sjel, helt fra hun som 16-åring sprudlende forteller om sine kreative prosjekter til hun i 1940 beretter om tragedien rundt sønnen Anders sitt dødsfall i kampen mot tyskerne. Anders, som nyfødt ble døpt Andrea, oppkalt både etter sin far og sin mors kjære venninne.

Brevsamlingen er rikt illustrert, både med fotografier og enkelte tegninger, særlig av Sigrid selv. Med en øyensynlig nøyaktig gjengivelse av alle de 54 brev som er bevart, fortoner boken seg som et unikt og ekte innblikk i hennes liv. Hun refererer ofte til sine bokprosjekter, og vi ser at hun fra tidlig alder av fatter interesse for middelalderen. Slik aner vi også opptakten til hennes Kristin Lavransdatter-triologi, gjennom ungpikens spede skapelse av figuren Svend Trøst, som mange år senere blir Erlend. Vi tas også med til gjennombruddet Fru Marta Oulie, i boken kun omtalt som M.O, og videre til hennes overraskelse over at Jenny blir en suksess. Likevel har hun alltid en ny bok i hodet, nye historier å fortelle. 

Vi tas med til London og Roma, men hun dveler aldri ved sin karriere. Det er ikke spor av selvtilfredshet i brevene, drivkraften etter å skape historier er det viktigste. Skjønt, ingenting er viktigere for henne enn barna. Hun tar sin manns barn under sine vinger, og oppfostrer dem som sine egne. Snart blir hun også selv mor. Hennes morskjærlighet vokser og vokser, selv når ekteskapet når sitt bunnivå. Også fosterbarn tar hun til seg, før krigen tvinger henne til flukt over landegrensene.

Så mister hun også sin førstefødte. Han som ble oppkalt etter mors venninne. Anders, døpt Andrea som i Dea.

Dødsbudskapet blir siste brev fra Sigrid til Dea. Her slutter boken og brevkorrespondansen slik vi kjenner den. Mens hun selv så seg nødt til å flykte til Sverige grunnet sitt politiske engasjement, falt hennes sønn i kampen mot den tyske invasjonen. 

Ni år, en barnebok og to memoarer senere, fikk også Sigrid Undset hvile.

------------

Les gjerne boken i (elektronisk utgave) på nb.no.

------------

Kilde: Kjøpt selv på loppemarked.

26.4.16

Slektshistorie: Nabo til Svanviken

Oldeforeldre - Besteforeldre - Mamma - Meg

Noe som i våre dager virker eksotisk og spennende, er min mors barndomsminner om taterne. Store følger kunne komme gående og ridende på hester, alle ikledd flagrende fargerike gevanter, spillende og syngende. Jo visst var det både fremmed, fascinerende og skummelt. Smellvakre piker og brautende menn, utstrakte hender og insisterende bønn om penger. Varer som ble forsøkt solgt og dukkevogner som forsvant.

- I hvert fall min mammas dukkevogn.

En av taterfamiliene slo seg ned i et lite hus ved siden av mine besteforeldres gård. De var utplasserte i et forsøk fra myndighetene om at de ville tilpasse seg norske rutiner og hverdagsliv. De skulle bli folk, rett og slett.


Før dette hadde de trolig vært i Svanviken arbeidskoloni. Denne ble opprettet i 1908 og ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. I løpet av femti års drift hadde kolonien vært bebodd av rundt hundre familier og fem hundre barn. Beboerne var alle tatere. Fant, reisende, romfolk, sigøynere.

Kjært barn har mange navn, sies det. Skjønt, få hadde fanten kjær.

Gjennom såkalt botrening skulle taterne bli som alle andre. Kontrakt ble skrevet, men sjeldent om noen gang frivillig. Misjonen håpet at gjennom lengre opphold ville de tilegne seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som ville gjøre det lettere å leve som fastboende nordmenn. De skulle lære seg å arbeide og livnære seg på vanlig vis. Alt innenfor loven.

 Se min ild i mørket brænder
 og i flugten gnisterne dør
 men en farlig brand de tænder
 der hvor nattens vind dem strør
 Var dig vel for ildens pragt.
 Før du vet, saa er du i dens magt.
 Hold dig væk kom aldrig fantens telt for nær:
 Stakkars den, som engang faar en taterjente kjær.

 På mit skjærf du bandt en knute,
 da vi tok på broen farvel.
 Hvem skal løse den derute,
 hvor vi drager hen i kvel.
 Naar det lysner er vi langt herfra.
 Mon du har mig i tankerne endda
 Kanske har du alt en anden på dit fang,
 glemmer mig som sat der før så mangen gang.

- Tatervise ved bålet, av Vilhelm Dybwad

Dessverre ble de fleste midler brukt til å påtvinge taterne dette oppholdet. Trusler ble brukt: dersom foreldre ikke ga sitt samtykke ville barna bli tatt fra dem. Noe taterkultur var ei heller lovlig innenfor Svanvikens område. Dette innbefattet også forbud mot å snakke romani, sitt eget språk. De typiske romanidraktene var strengt forbudt. Kremmeri og musikkspilling var utelukket.

Brudd på disse reglene kunne medføre at barna ble tatt fra foreldrene. Et stort overgrep var også tvangssterilisering av taterkvinner. Hele 37 % av de kvinnelige taterne ble sterilisert mellom 1949 og 1970. Forsøk på å nekte medførte trusler, eller enda verre, om at deres barn ble tatt fra dem. Eksisterende og fremtidige.

Det er ubegripelig at dette regimet ble holdt i hevd frem til våre dager. Først i 1989 ble arbeidskolonien nedlagt. Noen fikk det bedre, særlig barn som hadde vært vanskjøttet hos sine familier, men de aller, aller fleste ble tilført evige sår på sjelen. Flere tusen mennesker ble frarøvet taterkulturen, deres identitet. 

24.4.16

12 utrolig spennende fakta om Ellikken

For litt siden leste jeg Elidas innlegg om 12 fakta om seg selv - i alle fall bokbloggerversjonen. I påvente av lyst til å skrive om boken jeg nettopp er ferdig med, og for å gi dere en pause i min ustanselige strøm av slektshistorier, har jeg latt meg inspirere.

Da broren min skulle klargjøre leiligheten sin for visning spurte han om jeg hadde noen få bøker stylisten kunne bruke. Han kom med ønske om røde, sorte og hvite bøker. Jeg leverte ti av hver. Og ti blå bøker. Og ti gule bøker. Og og og. Du skjønner tegninga.
Jeg forelsket meg hardt og brutalt i Spotify og lyttet intenst i et par måneder mens jeg skrøt hemningsløst på bloggen og i sosiale media. Det ble brått slutt da jeg oppdaget at Spotify begynte å sponse X antall rosabloggere. Jeg lar meg fortsatt provosere. 
Den første boken jeg kan huske å ha lest fra perm til perm i ett strekk er Jørgen + Anne = Sant. Jeg satt, lå og kravlet rundt i en grønn stuestol og var fullstendig oppslukt. Jeg kan fremdeles fornemme den gode lukten av Jørgens genser.
Som tolv-trettenåring levde jeg i konstant frykt for at mamma skulle begynne å lese mine bøker om Isfolket. Om dette ikke akkurat var passende lektyre for en på min alder var det i alle fall langt fra akseptabelt at mamma skulle lese de.
Jeg liker å tro at jeg har lest Anna Karenina, men jeg er jammen ikke helt sikker. Med tiden blir jeg mer og mer i tvil. Jeg har trolig kun sett en av dens mange filmatiseringer. Muligens lest noen sider. Jeg liker å tro at jeg ikke er blant de som ljuger på meg leste klassikere, men dette får være unntaket som bekrefter regelen.
I bokhandler og på bibliotek forsøker jeg alltid å plassere mine favoritter lett tilgjengelig og synlig. Gjerne med fremsiden fremme, i alle fall om ingen ser meg. 
Jeg har en hemmelig drøm om en weekendtur helt for meg selv, et rolig, folketomt sted ved kysten hvor jeg kan innlosjere meg på et koselig hotell (hvor ingen snakker til meg, men serverer fantastisk frokost) og lese, lese, lese.
Jeg liker å skrive mer enn jeg liker å lese. Ikke til forkleinelse for leselysten altså. Når jeg leser en bok har jeg alltid i tankene mine hvordan jeg skal formulere min leseopplevelse. Slik festes også bokens innhold og stemning. - Tilfører en ekstra mening.
En av mine største interesser er slektsforskning. Min barndoms heltinne var Marikken, og slik ble mitt kallenavn til. Skjønt, i min slektsforskning fant jeg ut at min bestemors halvbrors farmor het nettopp Marikken. For meg blir det nesten ikke skumlere enn som så.
Jeg har aldri klart å lese en hel bok elektronisk, men jeg hyller alle alle guder som fins for Nasjonalbibliotekets fenomenale skanning og forevigelse av radioinnslag, litteratur og bilder. 
Muligheten for detaljerte søk og gjenkjenning av ord gjør nb.no til en helt unik skattekiste. Gull verdt i mitt slektsgranskningsprosjekt, men også som research i bokbloggersammenhenger. Jeg har lest noveller, deler av biografier, funnet avisartikler og interessante oppslagsverk, saumfart statistikk og kost meg med tidstypiske skrifter.
Apropos nb.no. Et lite søk på petanque ga meg treff på Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, en bok jeg leste med stor glede og fascinasjon mens jeg studerte idehistorie. Ok, så petanque er kun nevnt en eneste gang i boken, i alle fall ifølge søkeverktøyet, men funnet ga meg en sabla god ide til bokblogginnlegg. Muligens sabla god kun for spesielt interesserte. I alle fall et nokså unikt tema i Bokblogglandia.
I mange år lå Ringenes Herre på meg som tidenes dårligste samvittighet. Siden 10-årsalderen, da min yngre fetter leste triologien med stor kjærlighet, har jeg tenkt på at jeg også burde. Virkelig burde. At jeg ikke kunne være bekjent av å ikke ha lest den. Ti år senere tenkte jeg det samme. Og ti år etter det igjen. Enda flere år gikk. Det måtte bokbloggvirksomhet til for å få meg i gang. Underveis i lesingen trengte jeg ytterligere motivasjon for å lese videre. Og hva er vel mer virkningsfullt enn å google bilder av Aragorn i Viggo Mortensens skikkelse?


Såh...! Noe jeg trenger å vite om dere, kanskje? Eller noe mere dere lurer på?

22.4.16

Slektshistorie: Gjemt og forsøkt glemt

Bestefars bror - Pappa - Meg

Olav ble født bare tre år før min bestefar kom til verden. Aldersforskjellen var ikke større enn at de to skulle hatt mye glede av hverandre. Likevel hørte jeg aldri om Olav. Jeg hadde sett navnet hans i bygdeboka, men ingen fortalte noe om han. Hans navn ble aldri nevnt.

Dette er for meg den vondeste historien om min slekt.

Kjære Onkel,

La meg få kalle deg det. Jeg skriver til deg, selv om jeg aldri kjente deg eller noen gang møtte deg. Jeg skulle gjerne gjort det. Sagt at ting ordner seg. At du atter ville hørt den vakre fuglesangen, når stormen hadde roet seg.

Stormen inne i deg. Stormen som fikk deg til å gjemme deg fra andre mennesker. Som ga deg fremmede stemmer inne i hodet ditt. Som tvang deg til å gå opp på loftet på farsgården og forsøke å hoppe ut av vinduet.

Kjære Onkel Olav, du som aldri fikk kone eller barn, du som aldri ble snakket om. Hvem var du egentlig? Forstod du selv hvor syk du var?

Hørte du noen gang, fra tid til annen, den vakre fuglesang?

Olavs hjem de siste årene av hans liv var Opdøl Asyl. Det psykiatriske sykehuset ble åpnet i 1913 og lå på Hjelset like ved Molde. På det meste hadde sykehuset et halvt tusen døgnpasienter. De landlige omgivelsene skulle roe ned frynsede nerver, og samtidig holde de sinnssyke forsvarlig utenfor resten av samfunnet.

Om sykdommen lå latent i ham, eller om det var søstrenes sykdom og død som fremprovoserte eller var direkte årsak til det, vil vi aldri få vite. Olav var bare fem år da femten år unge Jenny døde. Enda to søstre døde i årene som fulgte. Klart det gjør noe med deg. Om sykdommen kom gradvis eller om han ble akutt syk, er uklart. Det lille som fortelles er at han ble redd for andre mennesker. Han holdt avstand, ble paranoid og engstelig.


Olavs medkonfirmanter i 1927. - Men han er ikke med på bildet. Jeg kan ikke finne noen av ham, ei heller kan jeg noen gang huske å ha sett bilde av ham. Jeg kjenner at det er trist.

Bestemor forteller at Olav fikk tuberkulose og at han rett og slett ikke taklet dette. «Det gikk galt i hodet hans», minnes hun. Søstrene hadde dødd av samme sykdom, og han var svært redd for å skulle smitte andre. Vi kan bare forestille oss hvor redd han var for selv å dø.

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
så må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

- Haugtussa, av Arne Garborg

Jeg håper han hadde et godt liv frem til verden snørte seg sammen rundt ham. At han lo og lekte, hadde gode kamerater og flørtet med ungpikene i mange år, før det ble for tungt å puste.

Bestemor forteller at han hadde en kjæreste i Kristiansund en gang. Jeg kjenner det er fint å tenke på. Så var han i alle fall forelsket og lykkelig en stund.

På et eller annet tidspunkt i Olavs liv ble han så syk at foreldrene ikke så annen utvei enn å sende han bort. Kanskje var han en fare for andre, mest av alt en fare for seg selv. Olav ble pasient ved Opdøl Asyl utenfor Molde.

Det var lite som var mer tabubelagt på denne tiden enn psykisk sykdom. Det er litt for lettvint å si at han ble gjemt bort og forsøkt glemt, men det er noe i det, selv om hans tilstand kanskje gjorde at hans nærmeste ikke hadde noe valg. Da hans lillebror besøkte han ble han møtt med engstelig avstand og ordene «Her gjær du ikkje nå».

Det er mye sorg bak en lukket dør.

Behandlingsmetodene var spekulative og i nåtidens øyne umenneskelige. Mentalt ustabile mennesker var ikke mennesker som alle andre. Man tillot seg mer. I forskningens navn.

Hvor tidlig Olav ble innlagt på Opdøl har jeg ikke maktet å finne ut. Det eneste jeg vet er at han døde i 1948, mens han enda var pasient. Dødsårsak: Sinnssykdom.



I mangel av annen informasjon, blar jeg meg gjennom en liten bok utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå. Boken omhandler Norges 22 sykehus for psykisk syke, med tall og redegjørelser fra samtlige og i sin helhet i året 1948. Samme år som Olav døde.

Jeg forsøker å finne svar, men antydningene jeg finner gir meg vondt i magen. I rapportene fra Opdøl finner jeg følgende:

Også i 1948 var det meget vanskelig å finne forpleiere til pasienter som kunne skrives ut i privatpleie. (…) Som et ledd i arbeidet for å sette ned ventetiden, ble det høsten 1948 tatt opp ambulant sjokkbehandling på tilfelle hvor en kunne vente rask oppklaring. Resultatet svarte til forventningene, men sykehuset ser på dette som en nødsforanstaltning som en bør komme bort fra.

Og videre:

I samarbeid med Møre og Romsdal fylkessykehus ble det opptatt operativ behandling (leucotomi) ved sykehuset. I løpet av året ble det operert 39 pasienter, hvorav 3 døde innen en uke etter operasjonen. Av de øvrige 36 var 6 uforandret ved årsskiftet, 13 anstaltbedret, 10 betydelig bedret og 7 utskrevet.

La meg gjenta det. Ved Opdøl Asyl ble 39 pasienter i 1948 utsatt for lobotomi. Elektrosjokk og spekulativ bruk av medikamenter er ikke nok. På ett og samme sted, i løpet av ett eneste år, ble 39 mennesker bundet fast og gitt elektrosjokk, mens en lege gjør klar et borr.  To små hull borres på hver side av kraniet. Et skjæreinstrument føres vannrett inn gjennom hullene og bankes ytterligere noen centimeter inn i hjernen. Instrumentet dyttes deretter litt opp og ned.
To hull på 1,5 cm brytes fram på hver side av kraniet, hvorpå et stumpt skjæreinstrument, leucotome, føres horisontalt inn i pannelappene og bankes cirka fem cm innover i hjernemassen. Operasjonen rundes av ved at leucotomen rugges 20 til 40 grader opp og ned, med det formål å avskjære nervebaner i frontallappen.
Metoden hylles. Pasientene blir tause og apatiske. Faktisk så rolige at de slettes ikke lenger er til særlig bry. I stedet for å løpe rundt i korridorene mens de utagerer, sitter de nå rett og opp ned, mens de kikker tomt ut i luften. Kanskje attpåtil med smil og munnen. Tomme blikk, men rolige.

I alle fall de som overlever. Av 39 lobotomipasienter på Opdøl dette året dør 3.

3 bagateller. - De øvrige 36 ble jo så rolige. 3 bagateller. 3 menneskeliv.

Jeg grøsser på ryggen. Hva om Olav var en av disse? Han som i dødsattesten kun ble avskrevet med dødsårsak sinnssykdom. 

Det var min bestemor, Olav sin yngste brors kone, som tok imot budskapet om at Olav lå på det siste. Da min bestefar neste dag reiste til Opdøl var Olav for lengst død. Han var allerede død da legen ringte. 68 år senere forteller min bestemor om Olavs skjebne, fortsatt beveget. Jeg fornemmer følelsen av avmakt og sorg.

Kanskje var det tuberkulosen som tok knekken på lungene hans. Kanskje hjalp han til selv. Kanskje var det noe helt annet.


Spørsmålet rundt Olavs skjebne er fortsatt uten svar. Kanskje finnes det et sted, godt gjemt, nedstøvet i et arkiv.

20.4.16

Slektshistorie: Seiersherren

Bestefars bror - Pappa - Meg

Man kan kanskje si det slik. Det er en gang seierherrenes privilegium å skrive historien. Da halvbroren og eldstejenta var tre år gamle, kom odelsgutten, den ektefødte, til verden som det fjerde barnet i søskenflokken. Min bestefars farsgård var godt drevet og familien var vel ansett i bygda, og alt lå fra barnsben av godt til rette for å lykkes som fremtidig gårdbruker. Odelsgutten ville likevel noe mer, han ville ut.

Etter en tid i det militære utdannet han seg som lege, giftet seg og sammen fikk de tre barn. Krigen snudde hele familielykken på hodet.

Jeg husker min gammelonkel godt selv om jeg ikke møtte ham så ofte. Det var noe autoritært over ham. En trassig stolthet og noe jeg oppfattet som litt kongelig. Jeg var litt redd ham, selv om han aldri sa eller gjorde noe galt mot meg. Han kom kjørende i sin fine bil, med strøkne klær og pelskledd kone. Alltid medførte hans besøk på gården en spent stemning. Bestefar hadde høye skuldre, klar til å reagere ved hver minste antydning til kritikk eller overlegenhet.

Min gammelonkel var storebroren som var født med sølvskje i hånden. Lyktes i alt og fikk alt.

Tilsynelatende.
Sannheten var annerledes. Sannheten er at ingen bare vinner. Også vinnere har sine tap, sine bekymringer og sine sorger.

Alle norske leger ble truet til å undertegne dokumenter med krav fra Nasjonal Samling. Konsekvensene for å ikke skrive under og føye seg etter de nye retningslinjene, var for ubehagelige til å kunne risikere. Men min gammelonkel holdt på sitt. Han hadde avlagt sin hellige ed og ingen nazister kunne tvinge ham til å rokke på de legeetiske prinsipper. Hans militære bakgrunn gjorde ham ikke mindre provoserende og truende i nazistenes øyne.

Odelsgutten nektet og det skulle koste ham dyrt.

Mens kona danset med sine tyske beilere i hovedstaden, halvbroren styrte hjembygda etter tyske ordre og den eldste søstera frekventerte NS-miljøet i byen, satt Odelsgutten i tysk fangenskap.

I 1944-45 satt han på Viktoria Terasse og på Møllergt. 19, begge steder i enecelle, seinere på Vollan i Trondheim. Han nekta blankt å underskrive en forhørserklæring og ble til slutt sendt til Falstad og satt seinere i tysk fangenskap. (Sitat fra bygdeboka)

En gang i krigsårene ble ekteskapet oppløst. Fruen vant og herren tapte. Så kom freden og endret alt.


Min bestefars bror fikk sin gjenoppreisning og nøt hyllest for sin standhaftighet. Han giftet seg med sin sekretær og sammen levde de standsmessig på beste vestkant i hovedstaden. I 1947 tok han over farsgården, og tilbrakte hver sommer som gårdbruker. Han forble lege, men ga aldri fra seg odelsretten. 

En vellykket karrière og privilegier til tross, traumene fra fangeoppholdet forble trolig hos ham helt til siste åndedrag. 

18.4.16

Slektshistorie: Gullfuglen som fløy avgårde

Min bestefars søster - Pappa - Meg

Den av min bestefars søsken jeg hadde best kontakt med var Tante Harjet. Skjønt hun forgudet mine brødre. Jeg husker den julen mine brødre fikk hvert sitt nordmørsåkle, mens jeg selv fikk seks bordkortholdere formet som en svane.

Tante Harjet hadde et skap fullt av hurtigsvarspremier. Hun abonnerte på blader og bestilte alskens varer fra like mange kataloger. Jeg tror det var som en hobby for henne. Nærmest som et yrke. Jeg likte meg hos Tante Harjet. Hun var bestandig glad for besøk, og hennes stolte, nærmest frekke holdning til alt og alle ga meg glede. Hun var et forfriskende pust, langt fra de gjengse gamle damer.

Vi satt som regel på kjøkkenet. Det koselige kjøkkenet med alle disse krukkene og beholderne i plast. Jeg husker den litt fremmede lukten. All nipsen, alle katalogene, alle broderiene. Alltid kunne hun vise frem noe nytt da vi kom på besøk.

Og alltid hadde hun med noe. Noen ganger var det åkle. Andre ganger kopphåndklær. Selv til min tiårsbursdag. Tante Harjet og mannen hennes hadde ikke egne barn. Derfor var vi grandtanteungene litt ekstra spesielle. De ble bestandig invitert til bursdager og andre familieselskaper, og vi var ofte på besøk.

Minner fra et altfor kort ekteskap.

Jeg tror det var litt sårt for henne, dette at hun ikke selv fikk være mor. Hun giftet seg ung, men det gikk galt. Han jeg en gang i tiden pleide å kalle onkel, var Tante Harjets andre mann.

Harriet skjøt gullfuglen da hun i sin pure ungdom fikk bygdas storsjarmør. Han hadde ikke de beste forutsetningene, men tilfeldighetene ville det annerledes. August, eller Åggåst som han ble kalt, vokste opp uten far, og moren emigrerte tidlig til Amerika. Han ble tatt under vingene av husfolket på en av nabogårdene, mens moren søkte lykken. Og hun fant den.

Som tjenestepike hos en svært velstående familie i New York, opparbeidet hun seg raskt nok penger til å hjelpe sin sønn hjemme i Norge. Pengene ble til en bil, attpåtil en av bygdas aller første. August var en meget flott og ettertraktet kar, og han ble ikke mindre attraktiv av sin levevei som drosjesjåfør.

Gullfuglen bak rattet.

Litt av et varp for den unge kvinnen som vekket hans interesse!

Men lykken varte ikke. Den gjør sjeldent det. Ei heller for Åggåst og Harjet. Min gammeltante som i flere tiår maktesløs måtte være vitne til sine søskens sykdom og død, reagerte med angst og panikk da hennes ektemann ble syk av tuberkulose. Det var hennes mor som måtte stelle for August i sykdomsperioden. Selv våget Harjet ikke annet enn å holde seg langt unna. Tenk om også han skulle dø fra henne?

Åggåst døde i 1935. Harjet var i en alder av 32 år blitt enke.

16.4.16

Slektshistorie: Kjemp for alt hva du har kjært

Min bestefars eldste søster - Pappa - Meg

Som barn elsket jeg å høre mine besteforeldre snakke om gamle dager. Særlig spennende var det å høre historier fra krigen. Den store, stygge krigen. Andre verdenskrig.

Men om akkurat dette fortalte de lite. Det gikk helst i appelsiner til jul og hullete strømpebukser. Var jeg riktig heldig vanket det noen historier om bestefars ene bror: odelsgutten og legen som ble holdt til fange og torturert av nazistene.

Alltid ble det etterfulgt av et tungt sukk.

Det ble alltid stille. Hans eldste søster hadde valgt feil side under krigen og ble hardt straffet.

Da jeg var yngre tolket jeg stillheten som skam. Nå ser jeg stillheten som et tegn på fortvilelse og stille sorg over alt som ble, alt som kom, og alt som skjedde. Alt som ikke skulle skje.

Og sinne. En form for sinne som bare noen som står en annen nær kan føle.

I årene, tiårene, etter krigen var stemningen innad i søskenflokken anspent. Enkelte snakket ikke sammen. Tilgivelse sloss med bitterhet. Det eneste de hadde felles var en følelse av tap og sorg. Alle hadde mistet noe, to av søsknene noe umistelig.

Min bestefar (bak, i midten) og hans gjenlevende søsken på trappen utenfor deres barndomshjem. Flokken rommer ett vell av livserfaringer, fra de dypeste tragedier til de mest vidunderlige røverhistorier.

Bestefars eldste søster mistet sin eldste sønn i krigen. Den andre krigen. Krigen som avisene ignorerer hver 8. mai. 70 år er gått, men fremdeles skal det helst ikke nevnes. Dette ubehagelige med at mennesket kan trå galt.

Nordmennene som kjempet på tysk side.

Tilfeldigheter eller gjennomtenkte valg, hva vet vi vel i dag, og hvem er vi til å dømme. Vi må forsøke å forstå. Til tross for store ødeleggelser under tyskernes invasjon av den lille kystbyen Kristiansund, var en overraskende stor del av byens befolkning medlemmer av Nasjonal Samling. Bestefars eldste søster og hennes mann var to av disse. Dermed var også veien inn kort for deres halvvoksne barn. Frontsoldater og frontsøstre, det var bare slik det var. Man trodde man gjorde det riktige.


Frykten for faren fra øst var stor og man var redd landets beredskap var for dårlig. Det gjaldt å velge side, og NS-medlemmene anså at Hitlers kamp var Norges kamp. Målet var klart: Gå fri for russerne og sikre et fritt Norge. De ulike organene innad i Nasjonal Samling mobiliserte for alt det var verdt, og propagandaavisene oppfordret hemningsløst til å melde seg til innsats.

Propagandaplakat, hentet fra nettstedet Historieformidlerne.

Flere så muligheten for å bygge opp en norsk hær og et nytt og forbedret forsvar. Av til sammen 15 000 nordmenn som meldte seg frivillig til militær innsats på tysk side, var det 42 frivillige fra den lille nordmørsbyen. 

De meldte seg til tjeneste for nazistene og for sitt fedreland, det var jo slik det ble fremstilt. Min gammeltantes sønn reiste fra sin unge kone og nyfødte barn på oppdrag, og de skulle aldri få se ham igjen.

Bestefars nevø hadde tidligere gjennomført norsk befalsskole og ved Tysklands inntog i 1940 deltok han i kampene i Norge, blant annet som AT-offiser i Nord-Trøndelag. Etter endt offisersutdannelse ble han kompanisjef i Skijegerbataljonen. Som sjef for et kompani på Kaprolat hadde han en skjebnesvanger dag ansvar for nærmere 60 soldater. De yngste var bare 16 år. Det egentlige antallet var 300, men den reduserte styrken skyldes permisjoner og øvrige reiser. Kompaniet ble et enkelt mål for russerne. Granatsplinter skal ha gjort ham så hardt skadet at han ikke fant annen utvei enn å ta sitt eget liv, for å komme russerne i forkjøpet.

Etter sin død ble han hedret med jernkorset 1. klasse. Han hadde kjempet for det han trodde på, det han hadde kjært.

Hans levninger ble etter mange tiår omsider funnet, og hans datter kan 70 år etter sin fars død endelig få en grav å gå til.

Det sies at det går tre generasjoner før krigens traumer og stridigheter kan studeres og aksepteres. Våre besteforeldre var midt oppe i det. Våre foreldre levde med stadig gjentakende minner, halvsanne sannheter og uro innad i slekten. Vår generasjon er fullt opplyst, vel vitende om tilfeldighetene som på den tiden rådet.

Se for deg selv i samme situasjon. På hvilken side ville vi selv stått på?

Ingen er født onde, alt er et produkt av miljø og omgivelser. Impulser vi mottar farger våre holdninger. Venner og bekjente farger våre meninger. Hvem er så vi til å dømme.

15.4.16

Mors og fars historie, av Edvard Hoem

Til jul ga jeg mine foreldre og søsken slektsbøker jeg har jobbet med i ett år. For en måned siden ga jeg en tilsvarende slektsbok til min samboer og svigermor. Det er så mange fortellinger å fortelle, så mye å bringe videre. Sikre at ikke blir glemt. Tragedier og lykkelige stunder, historier fra en tid som er svunnen. Alt vi kan lære av, alt vi må vite for å forstå hvordan alt har blitt som det nå er. Hvor vi kommer fra, og hvorfor vi er som vi er.

Romsdalingen Edvard Hoem har gjennom mange år perfeksjonert denne type slektsformidling. Den første, erindringsromanen Heimlandet. Barndom, kom allerede i 1985. Tjue år senere utga han bokens forløper, kronologisk sett, historien om hvordan hans foreldre møttes. I de påfølgende bøkene har han beveget seg enda lenger tilbake i tid, for å berette om oldeforeldre og tippoldeforeldre. Særlig suksess har han oppnådd med sin Slåttekar i himmelen, med utgangspunkt i oldefarens brevkorrespondanse med en sønn utvandret til Amerika.


Mors og fars historie, av Edvard Hoem
Utgitt i 2005. Nynorsk. Erindring.

Jo lenger tilbake i tid, jo mer preget blir romanene av fiksjon. Også i fortellingen om sine foreldre har forfatteren vært avhengig av å dikte seg inn i historien. Som så ofte i deres samtid ble det som hadde vært snakket helst ikke snakket om. Det ubehagelige skulle settes lokk over. Fortrenges. Glemmes.

Knut Hoem vokste opp i et religiøst hjem utenfor Molde i mellomkrigstiden, men ble frelst som femtenåring. Like etter ble han syk av tæring, og etter et opphold på Reknes Sanatorium blir han frisk som ved et mirakel. Like godt går det ikke for eldstebroren. Nest eldste bror bukker under psykisk og blir innlagt på Opdøl Asyl. Det blir derfor Knuts lodd i livet å ta over farsgården, en vei han verken ønsker å gå eller har forutsetninger for å lykkes med. Han, en odelsgutt? Han som bare vil ut til folk og spre Guds ord …?

På andre siden av fjellene, et sted i Gudbrandsdalen, vokser hun som senere blir Knuts kone og Edvards mor, opp. Kristine Nylund er som alle andre, barn av sin tid. Et lysende godt hode til tross, hun ender som tjenestepike. Så kommer krigen. Krigen med alle soldatene.
Dei som lever no, har kanskje vondt for å forstå kvifor eit vitnemål om at ein har gjennomgått eit seks vekers husstellkurs hører med blant dei viktige dokumenta i eit menneskeliv. Da ser ein ikkje kor uendelig lang den var, vegen til Kunnskapen, da ser ein ikkje kor sterkt ein treng å hegne om restane av ein draum om å få lære og bli til noko anna.
En av disse tar henne med storm. Så går det som det måtte gå, Kristine blir med barn. Predikanten og odelsgutten selv er forlovet med en ung kvinne han ikke har noen fremtid med. Forlovelsen brytes og Knut blir offer for bygdesnakk og offentlig reprimande. – Akkurat som Kristine.

All sin levetid har forfatterens far ordet i sin makt. Han er en utømmelig kilde for fortellinger, mens moren er taus. Etter at begge er døde forsøker sønnen å nøste opp i alle trådene for å danne seg et bilde av deres oppvekst og nølende start av samliv. Mye ble fortalt, men like mye ble fortiet. Det ubehagelige, den skammelige fortiden, hadde ingen godt av å rippe opp i. Best å tie. Glemme.

Slik tvinges også sønnen, forfatteren, til å gå til andre. En rekke slektninger og øvrige som en gang kjente foreldrene, intervjues. Lokalhistoriske bøker leses. Dokumenter granskes. Sammen med anekdoter fra oppveksten dannes et bilde hvor fortellingen males frem. Hele tiden er forfatteren tydelig på at han ikke vet, men at han dikter opp ut i fra visse fakta eller gjenfortellinger.  Kanskje til og med ut i fra en sønns drømmer.

Dette forsterker det ydmyke og verdige ved hele fortellingen. Jeg opplever en stille høytid, men samtidig er det langt fra noen forherligelse. Historien fortelles med et barns urokkelige kjærlighet, modnet og nyansert med en voksen manns sinn. Resultatet er en vemodig og dypt rørende skildring av alt som ble som det ikke skulle bli, over alt som skulle vært men aldri ble. En glede og stolthet over alt som ble til tross for.

Mine egne slektshistorier vil fra tid til annen fortsettes å legges ut her på bloggen. Gjennom år med fortellinger, utallige spørsmål, søk i bøker og leting etter dokumenter har jeg forsøkt å lære meg mine aner å kjenne. Jeg har blitt oppriktig glad i flere. Trist over skjebner og stolt over alle de som har stått ‘an av.

Jeg håper å få lest mer av Hoem. Fortsette å la meg inspirere. For det er drømmen. – Å kunne være i nærheten av hans formidlingsevne, takknemlighet og ærbødighet.



Kilde: Kjøpt selv.
Andre bloggere: (Astrid Terese) (Berit 1)  (Berit 2) (Hedda) (Rose-Marie) (Tone)


13.4.16

Slektshistorie: Krigsseileren

Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Han sitter der, stolt og stram, flott og staselig i sin kapteinuniform. I glass og ramme, på stueveggen på Staknesset. Lite visste jeg hva han hadde opplevd ute på havet.

Faktisk ingenting, før jeg fortalte mamma om en bok jeg nylig hadde lest. En bok om krigsseilerne og deres familier. Krigsseilerne som i nyere tid er omtalt som Norges største og viktigste bidragsytere under andre verdenskrig. Krigsseilerne som i skam og taushet måtte slite med store traumer, økonomiske lidelser og stadig tilbakevendende mareritt. Krigsseilerne og de som levde sammen med de. Det er da hun forteller det.

Oldefar var krigsseiler.

Krigsseilas

Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld,
inntil nattens ville mørke brusende begraver byen,
og hvert skip blir til en ensom, hudløs verden for seg selv.
Et steds forut skal en slagmark blodig veltes opp fra dypet –
de kan bare vente på den, fra sin våpenløse vakt, -
de som står mot styrhusets nakne fengselsgrå betongmur
eller jobber, innestengte, i maskinens dype sjakt.

- Nordahl Grieg, ufullendt dikt, 1943

Oldefar ble torpedert to ganger om ikke flere, med de traumer det måtte medføre. Han overlevde angrepene, men snakket aldri om sine opplevelser på havet. Det var nok harde tak for enhver.

Et brev skrevet av Birger Helge Kolstad adressert til min mors søskenbarn gir oss et innblikk i livet til sjøs. Kolstad var purung dekksgutt på skipet hvor Oldefar var styrmann under krigen. Kolstad forteller om stortingspresidenter og gullbarrer, bomberegn, kameratskap og redsel ute på det store hav. Men han gir også et lite innblikk i alle eventyrene, alle de fantastiske havnene og byene de fikk oppleve. Eventyr og mareritt, hånd i hånd.

Senere leter jeg meg frem til en bok Kolstad har skrevet om sine opplevelser på sjøen. - Og i ettertid.  Oldefar er nevnt flere ganger.

Min mor har fortalt om en taus og distansert bestefar, en hun egentlig aldri lærte å kjenne. Min oldefar var tydelig preget av sine opplevelser under krigen. Dermed var det også av stor betydning å lese en bok skrevet av en som kjente ham, og som kjente på det samme som ham.

Her er fragmenter fra et rikt liv.


Gulltransporten

(Kilde: Wikipedia)
Allerede høsten 1938 var arbeidet med å sikre Norges gullbeholdning i tilfelle krig i gang. Hele Norges Banks beholdning ble pakket ned i kasser og tønner, stappfulle av gullbarrer. I tønnene var det fem sekker med 1 000 gullmynter i hver. Flere alternative evakueringsruter var under planlegging.

Mesteparten var allerede sikret i Storbritannia og USA de siste par årene, men bare denne gjenværende delen, såkalte seddeldekningreserven, utgjorde nærmere 50 tonn.

I februar 1940 var stemningen i Europa på bristepunktet. Norges Bank sendte forslag til Finansdepartementet om å endre loven, slik at gullet kunne fraktes utenlands i sikkerhet. Et eneste medlem krevde en omfattende utredning, og 9. april var forhandlingene enda ikke avsluttet.

8. april henvendte banksjefen seg til general Laake og evakuering ble bestemt igangsatt. Midt på natten ble banksjefen vekket på ordre av finansministeren. Bankfunksjonærer ble beordret til jobb så raskt som overhodet mulig.

Nå var det krise.

Ombord på «Blücher» befant seg både planene for hvordan tyskerne skulle sikre seg gullbeholdningen, og mannskapene som skulle gjennomført det.

Bare timer senere ble alt gullet i hemmelighet lastet opp på 25 lastebiler. Første destinasjon var Lillehammer. Den siste bilen kom avsted omkring klokken 13.00, samtidig som tyske soldater marsjerte opp Karl Johans gate.

Med den ytterste diskresjon ble gullet forvaret i et kjellerhvelv i Lillehammer. Noe vakthold ville vekke mistenksomhet.

Tyskerne var på stadig fremmarsj, og gullet måtte transporteres videre. Natt til 19. april ble gullet fraktet til Åndalsnes, blant annet med Nordahl Grieg som vakt. Ingen visste hva kassene holdt. Tyske fallskjermjegere som holdt vakt ved jernbanelinjen mellom Dombås og Åndalsnes hadde blitt nedkjempet og toget kunne ankomme Åndalsnes neste natt. Derfra gikk ferden til Romsdalshorn stasjon, da bomber regnet over byen.

Flere ministere var allerede i Åndalsnes. Også kongen og resten av regjeringen skulle følge etter, men sikkerheten var for dårlig. 21. april ble forhandlinger om overføring til England opprettet med den britiske militærkommandoen. To dager senere ankom den britiske krysseren Galatea, og åtte tonn gull ble lastet opp i skipet. Med skipet var også skipsfartsdirektøren, utnevnt av regjeringen til å deponere gullet til Storbritannia og leder av Nortraship.

Tyskerne nærmet seg og gullet ble besluttet fraktet videre til Molde, hvor både kongen, kronprinsen og resten av regjeringen var. Samme dag ble Åndalsnes utsatt for en intensiv bombeangrep. Fra Molde ble gullet fraktet om bord på den britiske krysseren Glasgow. De siste ti tonnene av gullasten brakt ombord mens kaien stod i brann, hjulpet av mindre båter. Ombord på rutebåten «Driva» var også Einar Gerhardsen. Driva ble rammet av et flyangrep 30. april, og lasten måtte lesses over til fem fiskeskøyter i Gjemnes. Ved Frøya ble gullet lastet over til to større fiskeskøyter som fraktet gullet helt til Tromsø. Datoen var 9. mai.

Den britiske krysseren «Enterprise» brakte 24. mai gullet til Plymouth med ankomst fem dager senere. Derifra ble gullet sendt med tog til London hvor det ble oppbevart i Bank of England. I løpet av juni og juli samme år ble gullet sendt med konvoier til Canada og USA.

Hver gulltønne var tilknyttet tre tomme tønner som flyte-element. Det var bare et fåtall av besetningen som faktisk visste hva tønnene inneholdt.

I ettertid står gulltransporten som et av de sterkeste symbolene på norsk motstandskamp under andre verdenskrig.

Og et av skipene som fraktet dette gullet var M/S Bra-Kar, hvor 1. styrmann om bord var Oldefar.


Forliset

Bra-Kar seilte fra Belfast og ankom Liverpool 23. april 1941, angivelig lastet med metall og hermetikk. Her ble skipet offer for luftangrepene mot Canada Dock 3. mai. En bombe ble detonert på kaien 40 meter unna, og lufttrykket blåser inn skipets luker. Brannbomber forårsaket flere branner på dekkene, men disse ble raskt slukket uten større skader.

På land stod et lager i flammer, og brannen spredde seg raskt. Vinden blåste flammene rett mot Bra-Kar. Snart var landgangen og livbåter i brann. 20 minutter etter de første brannbombene, droppes enda flere, og noen av disse faller ned på skipet og inn i lukene.

Mannskapet beordres til tilfluktsrom og halvparten redder seg ut i tide. De resterende forsøker å senke porten på båten, men bombene fortsetter å falle ned rundt de. En detoneres like ved. Til tross for det konstante bombardementet klarer de omsider å få en båt på vannet og ror bort fra skipet. Det er tidlig på morgenen 4 mai.

7. mai står Bra-Kar fortsatt i brann og erklæres for et vrak.


De maritime høringer holdes i Liverpool en uke senere, med blant andre kaptein Sigurd Rasmussen og 1. styrmann, min oldefar. (Les sjøforklaringen)

11.4.16

Min selvbiografi, av Alex Ferguson. Eller historien om Ellikken og United

Det begynte som en protest mot klassevenninners hemningsløse fnis og flørt med guttene. Det var tåpelig. Umodent. Usigelig teit. Vi ville heller nærme oss de med krangler om fotball. Så vi valgte det verste vi kunne. Hat-laget.

Manchester United.

Selveste The Red Devils. Klubben hadde dessuten historie. En flytragedie. En legendarisk manager. Da han døde gikk vi med sørgebånd.

Og så hadde de kjekkaser. De røde djevlene hadde krølltoppen Giggs og kjekkasen Sharpe. Sponsoren var Sharp og spilleren ble kalt Sharpey. Giggs het Ryan Joseph Wilson Giggs og jeg kalte meg gladelig Eli Giggs om situasjonen var passende. Jeg fikk en VHS om ham jeg så i fillebiter. Jeg har enda ikke fått meg til å kaste coveret.

Snart kom også Becks. David Beckham. Jeg nestenbesvimte av lykke i 1998 da jeg hadde et nær-Becks-møte. I ettertid er det kanskje enda mer stas at Nicky Butt og Paul Scholes kastet isbiter etter meg fra et hotellrom. De fniste fælt og gjemte seg bak gardiner. Så ut igjen, fniste mer. Jeg fniste også. Teddy Sheringham rakk tunge til meg da jeg tok bilde av ham. Dette var fra før-digitalkameraets tid. Jeg ble veldig overrasket noen uker senere da filmen var fremkallet. 

Veien til supporterklubben var kort. Medlemstallet var latterlig lite sammenlignet med i dag. Vi var nærmest på fornavn med lederen.

Vi hamstret engelske fotballblader hver helg. Dekket en halv vegg i klasserommet med plakater og sendte inn brevvennannonser. Big Shot. Match. You name it. Samtlige engelske pubertale, kvisete gutter ville bli kjent med oss norske fotballgale jenter.

En gang på tampen av 90-tallet vandret jeg for første gang inn på Drømmenes Teater. Følelsen fra dengang overskygger følelsen av flauhet når jeg ser håret, klærne og skotøyet.


Guttene på skolen derimot syntes bare vi var dryge. Masete. Kranglete. Mer opptatt av hvor kjekke spillerne var enn hvor gode de faktisk var. Sa de. Vi hadde da mer peiling enn som så.

Plutselig begynte laget alle hatet, klubben vi elsket, å vinne alt. Og fremst i rekken, dirigenten selv. Magikeren. Sjefen over alle sjefer.


Min selvbiografi, av Alex Ferguson
Engelsk. Utgitt i 2014. Skrevet i samarbeid med Daily Telegraph-journalist Paul Hayward.

The Boss. Fergie. Sir Alex. Det er mye han har på hjertet etter 38 trofeer og 26,5 år som manager for United. For ei som har fulgt klubben i de fleste av disse årene har det vært en fornøyelig leseopplevelse.

Det er bare en eneste ting jeg savner i boken. Adlingen. At han gikk fra å være Fergie til Sir nevnes ikke med et ord. Laget, det felles målet, er viktigere enn alt annet. Jeg burde ikke latt meg forundre.

Komposisjonsmessig er dette en underlig bok. De mange kapitlene følger ikke hverandre nødvendigvis kronologisk eller med naturlige overganger. Hør bare: Ronaldo – Keane – Andre interesser – Van Nistelrooy. Og så videre. Slik sett fungerer boken godt for andre enn typiske lesehester. Lesere som foretrekker å lese litt om gangen. Lese et kapittel. Legge fra seg boken. Lese litt til noen uker senere. Det er helt okay det, men ikke noe jeg ikke lot meg forundre meg over. Noe overordnet system finner man ikke. – Supporteren i meg velger å smile litt av det.

Supporter i rødt, en gang med medlemstall nummer-noen-og-åttetusen. Supporterklubben fristet med billetter på Telenor Arena i 2010, da Stabæk spilte treningsmatch mot Uniteds reservelag. Her avbildet i selveste UnitedSupporteren.

I det hele tatt, jeg fornemmer at journalisten har skrevet opp en rekke stikkord på lapper og lagt det i en hatt. Sjefen har plukket opp en lapp av gangen og begynt å fortelle, assosiere og filosofere. Nytt kapittel, ny lapp. Jeg lar meg definitivt underholde, for mannen er god med ord. Han er intelligent, rutinert og knallhard. Hans beretninger fra livet på og utenfor banen er gjennomsyret av lederstilen han er kjent for. Kompromissløs, men alltid med de beste intensjoner.

Slik kommer han også unna med namedropping og kritikk. Du sperrer opp øynene, men hans avsluttende formildende ordelag roer alt ned til det rent koselige. Han evner alltid å si noe hyggelig til slutt. – Akkurat som han selv forholdt seg til spillere. Noen med stjernenykker, andre med iboende latskap.

- Helvete heller! Du spilte ræva, gutt! Slikt har vi pokker ikke bruk for, kom deg ut! Jeg sier det fordi jeg vet du kan så mye bedre enn dette. (Fritt gjenfortalt eller ren fantasi, om du heller vil)

Oss tre i 2011 på vår første ordentlige kamp. Få sekunder senere var Old Trafford fullstendig pakket med folk. Og vi vant, vi vant!

Spillere, dommere, media, rivaliserende managere og støtteapparat kan få som hatten passer. Det er ramsalt og brutalt, men alltid med humoristisk undertone. Vel, i alle fall med svært få unntak. Benitez kan bare ha det så godt.

Selv med imponerende memorering på detaljnivå både på treningsfelt og i kampsituasjoner, er det først og fremst beretningene om forholdet til de ulike spillerne som fenger meg. Det er både underholdende, tankevekkende og interessant. Ikke hvem som helst kan evne å samle en gruppe med vidt forskjellige personligheter og samle dem til ett lag og ett felles mål. Ferguson viser livskunnskap, egenutviklet filosofi og en urokkelig tro på seg selv. Feil har blitt gjort, men man kan likevel velge å se positivt på det. Aldri se seg tilbake. I det minste lære, slik at man senere kan agere raskere når elementer bør fjernes. Ikke vente. Handle raskt og ubønnhørlig. Slik blir også alle historiene om kjøp og salg av spillere veldig interessante. Ikke alt var like vellykket, men han visste alltid hva han gjorde.

Nok et høydepunkt, denne fra 2012. 4-0 seier og salig lykke.

Og han er god med ord, denne mannen. Kanskje mangler det litt på oversettelsen, for ordforrådet er tidvis litt fattig. Kanskje må jeg skylde på sjefen sjøl. Jeg liker like fullt det han skriver, hvordan det tross alt flyter og får deg til å ønske å lese mer.

Slik opplevde jeg boken, og slik er mitt forhold til United. Glory, glory!



Kilde: Lånt av sønn, supporter som sin mor og far.

9.4.16

Slektshistorie: Å vende hjem med bagasje

Oldemor - Bestemor - Pappa - Meg

Min oldemor kom til verden bare en måned før det nye århundret. Hun ble velsignet av presten på selveste nyttårsaften. Nøyaktig 27 år senere blir hun mor til sin første datter, sitt andre barn. Det er mye som skjer før dette. Til tross for en fattigslig oppvekst på foreldrenes vesle bruk har Oldemor et skarpt hode og klare mål. Så får hun også attesten nesten utmerket godt av presten på sin konfirmasjonsdag. Ungjenta hadde lært sin katekisme.

Allerede som ettåring blir hun registrert i den landsomfattende folketellingen i landet. Ti år senere er det folketelling på nytt. I registeret finner vi henne med foreldrene og to søstre på ni og sju. Eldstesøstra var seksten og hadde nok funnet hyre et annet sted. Minstesøstera var satt bort. Gården ga kanskje ikke nok mat og inntekter til å fø alle barna.

Min oldemors stol. Hvor denne stolen er i dag, vet vi ikke. Sist sett i et antikvitetsblad i 2001.

I årene som kommer viser søstrene et overlevelsesinstinkt som gjør meg stolt og glad. To reiser langt avgårde og vender hjem som utdannede lærerinner. Også Oldemor reiser ut av bygda for å forsøke å jobbe seg opp i systemet, men hun møter motgang og utfordringer.

Hjem var intet sted å være. Søstrene søkte seg ut i tur og orden. Oldemors fire år eldre søster hadde funnet seg en mann fra Østlandet, han var elektriker og arbeidet på stedets splitter nye kraftverk. Bygda var i oppsving og Oldemors søster levde langt bedre enn hun var vant til fra oppveksten. Snart inviterte hun også sin lillesøster nedover.

Oldemor fikk arbeide som tjenestepike, trolig hos en lensmann like ved. Mer vet vi ikke, for oppholdet fikk konsekvenser som slettes ikke skulle snakkes om. Av det lille som ble fortalt fra andre og aldri av Oldemor selv, var det sønnen til husbonden som gjorde henne gravid. Folk søkte svar, men sannheten var en annen.

På et eller annet vis, ett eller annet sted, en eller annen gang, møtte Oldemor en ung mann. Han var sønn av en forholdsvis velstående familie, men forretningsmannen og hans fine frue ønsket ikke å vite om denne fattigslige bygdejenta.

Mann og kvinne møtes. Kanskje forelsket de seg. Kanskje ikke.

Hva enn det var, Oldemor ble gravid og tjuefire år gammel ble hun mor til en gutt. En eller annen gang flytter hun til Hauger i Maridalen. Hva som førte henne nettopp dit vet jeg ikke, men hun står registrert som tjenestepike i Rikshospitalets kirkebok. Kanskje bodde hun på et mødrehjem, kanskje hadde hun møtt noen snille mennesker som tok seg av henne og hennes nyfødte. Eller kanskje, kanskje bodde hun der med guttens far.

Under dåpen var to av Oldemors søstre oppført som faddere sammen med den eldste søsterens mann. Ingen fra barnets farsside var til stede.

Hvordan hadde du det egentlig, Oldemor...?

Oldemor ble aldri akseptert av sin kjærestes familie. Den nordmørske tjenestepiken var ikke bra nok for forretningsmannens sønn. Kanskje var ikke sønnen god nok han heller. I alle fall dro han til sjøs og endte sitt liv i New York like før krigens utbrudd.

Hvor lenge Oldemor ble på Østlandet før hun omsider våget seg hjem, vet vi ikke, men særlig populært var det nok ikke å vende hjem med en lausunge. Ikke før Oline fant seg en grepa kar som tok til seg hennes sønn som sin egen.

Mine oldeforeldre, bestemor og en gammeltante. Men hvor er storebror?

Etter flere år fant hun altså veien hjem. Med seg hadde hun et barn. I nabobygda fant hun en mann hun ble gammel med. Han som senere ble min oldefar ekter henne og sammen fikk de tre døtre. Den eldste av jentene ble mange år senere min bestemor, mor til min pappa.

Først som voksen fikk Oldemors førstefødte vite at mannen han hadde vokst opp som sønn til ikke var hans biologiske far. Omsider fikk han vite hans navn, men da var det allerede for sent. Glemt og fortrengt.