Slektshistorie: Kjemp for alt hva du har kjært

Min bestefars eldste søster - Pappa - Meg

Som barn elsket jeg å høre mine besteforeldre snakke om gamle dager. Særlig spennende var det å høre historier fra krigen. Den store, stygge krigen. Andre verdenskrig.

Men om akkurat dette fortalte de lite. Det gikk helst i appelsiner til jul og hullete strømpebukser. Var jeg riktig heldig vanket det noen historier om bestefars ene bror: odelsgutten og legen som ble holdt til fange og torturert av nazistene.

Alltid ble det etterfulgt av et tungt sukk.

Det ble alltid stille. Hans eldste søster hadde valgt feil side under krigen og ble hardt straffet.

Da jeg var yngre tolket jeg stillheten som skam. Nå ser jeg stillheten som et tegn på fortvilelse og stille sorg over alt som ble, alt som kom, og alt som skjedde. Alt som ikke skulle skje.

Og sinne. En form for sinne som bare noen som står en annen nær kan føle.

I årene, tiårene, etter krigen var stemningen innad i søskenflokken anspent. Enkelte snakket ikke sammen. Tilgivelse sloss med bitterhet. Det eneste de hadde felles var en følelse av tap og sorg. Alle hadde mistet noe, to av søsknene noe umistelig.

Min bestefar (bak, i midten) og hans gjenlevende søsken på trappen utenfor deres barndomshjem. Flokken rommer ett vell av livserfaringer, fra de dypeste tragedier til de mest vidunderlige røverhistorier.

Bestefars eldste søster mistet sin eldste sønn i krigen. Den andre krigen. Krigen som avisene ignorerer hver 8. mai. 70 år er gått, men fremdeles skal det helst ikke nevnes. Dette ubehagelige med at mennesket kan trå galt.

Nordmennene som kjempet på tysk side.

Tilfeldigheter eller gjennomtenkte valg, hva vet vi vel i dag, og hvem er vi til å dømme. Vi må forsøke å forstå. Til tross for store ødeleggelser under tyskernes invasjon av den lille kystbyen Kristiansund, var en overraskende stor del av byens befolkning medlemmer av Nasjonal Samling. Bestefars eldste søster og hennes mann var to av disse. Dermed var også veien inn kort for deres halvvoksne barn. Frontsoldater og frontsøstre, det var bare slik det var. Man trodde man gjorde det riktige.

Frykten for faren fra øst var stor og man var redd landets beredskap var for dårlig. Det gjaldt å velge side, og NS-medlemmene anså at Hitlers kamp var Norges kamp. Målet var klart: Gå fri for russerne og sikre et fritt Norge. De ulike organene innad i Nasjonal Samling mobiliserte for alt det var verdt, og propagandaavisene oppfordret hemningsløst til å melde seg til innsats.

Propagandaplakat, hentet fra nettstedet Historieformidlerne.

Flere så muligheten for å bygge opp en norsk hær og et nytt og forbedret forsvar. Av til sammen 15 000 nordmenn som meldte seg frivillig til militær innsats på tysk side, var det 42 frivillige fra den lille nordmørsbyen. 

De meldte seg til tjeneste for nazistene og for sitt fedreland, det var jo slik det ble fremstilt. Min gammeltantes sønn reiste fra sin unge kone og nyfødte barn på oppdrag, og de skulle aldri få se ham igjen.

Bestefars nevø hadde tidligere gjennomført norsk befalsskole og ved Tysklands inntog i 1940 deltok han i kampene i Norge, blant annet som AT-offiser i Nord-Trøndelag. Etter endt offisersutdannelse ble han kompanisjef i Skijegerbataljonen. Som sjef for et kompani på Kaprolat hadde han en skjebnesvanger dag ansvar for nærmere 60 soldater. De yngste var bare 16 år. Det egentlige antallet var 300, men den reduserte styrken skyldes permisjoner og øvrige reiser. Kompaniet ble et enkelt mål for russerne. Granatsplinter skal ha gjort ham så hardt skadet at han ikke fant annen utvei enn å ta sitt eget liv, for å komme russerne i forkjøpet.

Etter sin død ble han hedret med jernkorset 1. klasse. Han hadde kjempet for det han trodde på, det han hadde kjært.

Hans levninger ble etter mange tiår omsider funnet, og hans datter kan 70 år etter sin fars død endelig få en grav å gå til.

Det sies at det går tre generasjoner før krigens traumer og stridigheter kan studeres og aksepteres. Våre besteforeldre var midt oppe i det. Våre foreldre levde med stadig gjentakende minner, halvsanne sannheter og uro innad i slekten. Vår generasjon er fullt opplyst, vel vitende om tilfeldighetene som på den tiden rådet.

Se for deg selv i samme situasjon. På hvilken side ville vi selv stått på?

Ingen er født onde, alt er et produkt av miljø og omgivelser. Impulser vi mottar farger våre holdninger. Venner og bekjente farger våre meninger. Hvem er så vi til å dømme.