Naturhistorie, av Marte Huke

For et halvt år siden, om ikke mer, mottok jeg et leseeksemplar jeg lot ligge. Tittelen appellerte ikke til meg. Jeg så for meg noe Sofies Verden-aktig, jeg orket ikke, tok meg ikke tid, leste ikke en gang bakpå. Jeg lot meg ikke en gang friste til å lese andres anmeldelser av boken. Hadde jeg lest de hadde jeg kanskje latt meg lokke av deres begeistring. Og de hadde helt rett. Dette halve året har jeg snytt meg selv for en veldig god leseopplevelse. Her er hvorfor.

Naturhistorie, av Marte Huke

Debutant. Utgitt i 2015. Norsk.

Forfatteren er poet og hennes debutroman bærer tydelig preg av dette. Hennes fortellerstemme evner å trylle oss inn i stemningen ved hjelp av få, men effektfulle ord. Kapitlene er korte, setningene likeså. Det er begrenset sted, begrenset tid og begrenset handling. Nærmere to hundre sider til tross, boken ble lest på et par timer. Jeg var i mitt eget univers.

Bokens hovedperson er en nitten år ung kvinne som tar seg sommerjobb i en salgsbod. I løpet av noen uker står hun trofast bak disken et sted i Telemark og selger postkort, kniver og reinsdyrshorn. Slikt som turistene vil ha, minner fra det autentiske, naturskjønne landet langt opp mot nord. Hun konverserer med sine innøvde strofer på fransk, tysk og engelsk. Som en dukke står hun der og gir minst mulig av seg selv. 

Det er ingen jobb hun hadde ønsket seg i utgangspunktet, bare en måte å tjene litt penger på. Penger som hun ikke en gang vet om hun vil få. Det er ingenting hun lærer noe av, ikke egentlig. Ikke møter hun venner for livet heller. Hun treffer menn, men heller ikke her gir hun av seg selv. Ikke egentlig, ikke sjela si. Hun mangler retning i livet, hun  lar seg ikke involvere. Engasjere. Akkurat som hun skal studere i Bergen til høsten. Ikke fordi hun vet hvilket fag hun ønsker å lese, eller fordi hun har et mål, men fordi en venninne trengte noen å dele leilighet med. Sånn ble det bare, og det er helt greit. Okay. Hun famler videre, men det er okay.

Jeg tenker på arkene som rom. Der inne kunne ville og hemmelige tanker få utspille seg. Snakke mot hverandre, rope mot veggene, ligge på gulvet og slåss. Men også de ørsmå forandringene kunne bli synlige. Det flyktige, det som ikke har navn. De hvskende stemmene, den langsomme bevegelsen. Mosen som er myk og vokser rett opp av jorda.

Og midt mellom hennes automatiske høflighetsfraser til turistene og halvhjertede forsøk på å stifte bekjentskaper leser hun. Fosse. Sandel. Ulven. Hun samler på ord og setninger, den unge famlende. Ord og setninger legges i en papirpose som snart, kanskje, om hun vil, skal bli til hennes egen bok. Enda er den bare en blank notisblokk.

Selvsagt er den det. Hun legger jo ikke sjela si i noe. Ikke fordi hun ikke vil, men fordi tiden ikke er moden. Enda er hun usikker, naivt tillitsfull. Famlende, søkende. Hun beskytter seg ved å være utenfor seg selv.

Sjeldent leser man en bok som beskriver en personlighet, dennes følelser, på en måte som får deg til å mentalt skrive en oppfølger. Med beskrivelser og små filosofiske betraktninger om naturen og universet settes hovedpersonen inn i et større bilde. Et bilde du selv kan kjenne deg igjen i. Et bilde som omfatter alt og alle. 

Slik føles det å lese Marte Hukes Naturhistorie.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Anita) (Beathe) (Aariho). Se gjerne også forfatterens (egen nettside) med lenker til anmeldelser.