20.4.16

Slektshistorie: Seiersherren

Bestefars bror - Pappa - Meg

Man kan kanskje si det slik. Det er en gang seierherrenes privilegium å skrive historien. Da halvbroren og eldstejenta var tre år gamle, kom odelsgutten, den ektefødte, til verden som det fjerde barnet i søskenflokken. Min bestefars farsgård var godt drevet og familien var vel ansett i bygda, og alt lå fra barnsben av godt til rette for å lykkes som fremtidig gårdbruker. Odelsgutten ville likevel noe mer, han ville ut.

Etter en tid i det militære utdannet han seg som lege, giftet seg og sammen fikk de tre barn. Krigen snudde hele familielykken på hodet.

Jeg husker min gammelonkel godt selv om jeg ikke møtte ham så ofte. Det var noe autoritært over ham. En trassig stolthet og noe jeg oppfattet som litt kongelig. Jeg var litt redd ham, selv om han aldri sa eller gjorde noe galt mot meg. Han kom kjørende i sin fine bil, med strøkne klær og pelskledd kone. Alltid medførte hans besøk på gården en spent stemning. Bestefar hadde høye skuldre, klar til å reagere ved hver minste antydning til kritikk eller overlegenhet.

Min gammelonkel var storebroren som var født med sølvskje i hånden. Lyktes i alt og fikk alt.

Tilsynelatende.
Sannheten var annerledes. Sannheten er at ingen bare vinner. Også vinnere har sine tap, sine bekymringer og sine sorger.

Alle norske leger ble truet til å undertegne dokumenter med krav fra Nasjonal Samling. Konsekvensene for å ikke skrive under og føye seg etter de nye retningslinjene, var for ubehagelige til å kunne risikere. Men min gammelonkel holdt på sitt. Han hadde avlagt sin hellige ed og ingen nazister kunne tvinge ham til å rokke på de legeetiske prinsipper. Hans militære bakgrunn gjorde ham ikke mindre provoserende og truende i nazistenes øyne.

Odelsgutten nektet og det skulle koste ham dyrt.

Mens kona danset med sine tyske beilere i hovedstaden, halvbroren styrte hjembygda etter tyske ordre og den eldste søstera frekventerte NS-miljøet i byen, satt Odelsgutten i tysk fangenskap.

I 1944-45 satt han på Viktoria Terasse og på Møllergt. 19, begge steder i enecelle, seinere på Vollan i Trondheim. Han nekta blankt å underskrive en forhørserklæring og ble til slutt sendt til Falstad og satt seinere i tysk fangenskap. (Sitat fra bygdeboka)

En gang i krigsårene ble ekteskapet oppløst. Fruen vant og herren tapte. Så kom freden og endret alt.


Min bestefars bror fikk sin gjenoppreisning og nøt hyllest for sin standhaftighet. Han giftet seg med sin sekretær og sammen levde de standsmessig på beste vestkant i hovedstaden. I 1947 tok han over farsgården, og tilbrakte hver sommer som gårdbruker. Han forble lege, men ga aldri fra seg odelsretten. 

En vellykket karrière og privilegier til tross, traumene fra fangeoppholdet forble trolig hos ham helt til siste åndedrag. 

Ingen kommentarer: