Zeshan Shakar, den nye heimstaddiktaren

Hvor er'u bor hen a? 

La meg ta deg med til byen min, b-byen min b-b 

Hvor er'u bor hen a? 

La meg ta deg med til, ah

Ta-ta deg med til Oslo

(Karpe Diem: Vestkantsvartinga)

Og til Groruddalen. Stovner. Tante Ulrikkes vei, baby. Zeshan Shakar har gjort nettopp det. Tatt oss med til byen sin. Bydelen sin. Gata si. Han har med sin debutroman Tante Ulrikkes vei gjort braksuksess, børstet støv av fordommer, knust dem og fått sine lesere til å tenke seg om en ekstra gang. Debutanten har høstet anerkjennelse, det være seg fra kritikere, samfunnsdebattanter og den menige leser, som godt etablerte forfattere bare kan drømme om. 

Foto: Gyldendal

Til og med fra Bokblogglandia har godordene kommet. Såpass mange at boken er nominert til Bokbloggerprisen - og i september får vi vite om boken har fått tilstrekkelig mange nok stemme til å vinne prisen for fjorårets beste roman. Beathe og undertegnede har ansvar for samlesingen av Tante Ulrikkes vei denne måneden, og med fire dager igjen til fristens utløp er det stort sett bare febrilsk kryssing av fingre og tær som gjenstår. - Ja, også et bittelita intervju med forfatteren selv. 

Intensjonen var å møte ham. Kjøre på sånn skikkelig. Dra han med til gata, det var liksom ikke måte på. Så kom vi på at vi er bokbloggere for en grunn. Du vet, det er litt skummelt og sånn. Skummelt nok bare det å snakke til noen via skjerm, men liksom. Vi gjorde det uansett da. Altså, snakket til ham via skjermen.

Definerer du deg nå som forfatter, og har du egentlig ambisjoner om å utgi flere romaner? 

Jeg tenker ikke på meg selv om forfatter. Dette var et sideprosjekt, på mange måter. Så har det vokst litt ut av kontroll. Jeg tenker på meg selv som statsviter, byråkrat, og så forfatter. Jeg har et mål om å skrive mer, definitivt. Må bare finne tida.

Har du alltid vært glad i å skrive, alltid hatt flere potensielle fortellinger i magen, eller har din intensjon først og fremst å gi folk som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme? 

Det er lett å sitte og være etterpåklok om årsakene til at jeg skrev boka. Det som er sannheten er at først og fremst hadde lyst til å skrive. Jeg har alltid likt det, helt fra norsk stil. Med det sagt, jeg ønsket jo også å fortelle en historie om hvordan Norge og verden ser ut for de som kanskje ikke har kommet til ord i litteraturen særlig ofte.

Bare et fåtall av oss har bodd samme sted hele livet, men de fleste av oss har et sted de omtaler som hjem. For noen er det et område, en bygd eller by, eller snevrer det inn til barndomshjemmet. Hvor er hjem for deg? 

Mitt hjem er Oslo. Jeg er genuint glad i HELE byen, og bor både i øst og vest, indre by og ytre bydel. Det er likevel Groruddalen og Stovner som er mitt hjerte aller nærmest og hvor jeg føler meg aller mest hjemme.

I hvilken grad har du latt deg selv eller andre være direkte inspirasjon til romanens skikkelser? 

Til en viss grad, men sånn tror jeg det er for de fleste som skriver. Jeg tror det er en god idé å ta utgangspunkt i egne erfaringer. Tante Ulrikkes vei har ingen en-til-en karakterer, verken basert på meg selv eller mine venner, men mange av våre erfaringer er med i boka.

I en av våre favorittscener fortelles det om en demonstrasjon Jamal deltar i. Vi oppfatter at du leker med lesernes fordommer, jo enn hvor åpne vi liker å se oss som, i det Jamal skjuler noe i lommen sin. Vi kjenner på frykt for det ukjente og fremmede. Og så ... skal vi ikke røpe mer. Men genialt! Hvor bevisst var dette grepet? 

I all hovedsak bevisst. Litt for å leke med stereotypier og fordommer, men mest fordi virkelige mennesker som oftest er ganske kompliserte, inkonsekvente og lite endimensjonale.

Flere kjente personer er nevnt i boken. Carl I Hagen, Oddvar Stenstrøm, Benjamin Hermansen for å nevne noen. - Men statsministeren er fiktiv. Hva er grunnen til dette? 

Den fiktive statsministeren er på mange måter ment som et slags symbol på fallet i troen på mulitikulturalismen og optimismen (og naiviteten) rundt det flerkulturelle samfunnet som preget mye av tiden fra 80-90-og tidlig 00-tall. Men han er i stadig mindre grad i takt med tiden. Hans standpunkter har mistet sin appell. Tidsånden er hardere og mer brutal, og hans utakt med tiden sammenfaller også med Mohammeds brustne illusjoner.

Jeg er også glad for at jeg tok valget om å ha enkelte fiktive personer og hendelser, rett og slett fordi de signaliserer at det først og fremst er en roman og fiksjon, selv om mye er basert på virkelige hendelser. 

VG turte det vi ikke turte. (Lenke)

Avslutningen i Tante Ulrikkes vei er åpen både for Jamal og Mo. Var det et bevisst valg? 

Det var bevisst å la den være åpen ja. Litt fordi jeg selv liker historier uten definitiv slutt. Folk må få lov til å legge sine egne tanker og tolkninger inn i hvordan historien fortsetter. At folk i det hele tatt bryr seg om det tar jeg som et stort kompliment. Det er veldig kult. Da har de brydd seg om historien. Mer kan man ikke be om.

Vi vil nødig mase etter oppfølger, men vi må jo spørre: Hva tror du, har det ordnet seg for de to gutta? Hva gjør de nå i 2018? 

Som nevnt i stad, jeg tror jeg skal la det være opp til folk selv å gjøre seg opp tanker om hvordan det går med de gutta. Selv tenker jeg at Mo tross alt har mye gående for seg og har gode forutsetninger for å komme seg på beina. Tilsvarende har Jamal lite gående for seg. Det er ikke slik at det er en garanti for at alle etter hvert i livet vil møte velstand og lykke. Det er stor sannsynlighet for at livet hans vil fortsette å gå i bølgedaler.

Takk, mann. Jeg mener det!

Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias heftigste (overskrift).
• Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Jeg sier til dere: Nå begynner det å haste!

 

Den store norske innvandringsromanen

Det føltes litt som en litterær revolusjon da Khalid Hussain på midten av 80-tallet utga boken Pakkis, det som skulle bli omtalt som Norges første innvandrerroman. Før første gang kunne nordmenn lese en ung gutts tanker om hvordan det er å leve med en fot i hver kultur. Årene har gått, mange har kommet til, nye generasjoner har vokst seg frem. 

Det var en sjelsettende leseopplevelse for meg og alle oss som vokste opp på den tiden. I ettertid har det kommet flere såkalte innvandrerromaner. - Bøker skrevet av innvandrere eller barn av innvandrere, bøker som på ett eller annet vis handler om deres oppvekst og liv. Skreller vi bort alle romanene om flyktninger, i det hele tatt det å komme ny til landet, står vi igjen med bare en håndfull.

Det er såpass utfordrende å finne romaner med samme tematikk som Bokbloggerpriskandidaten Tante Ulrikkes vei, at jeg i tillegg har lett litt rundt i våre naboland. Her er en håndfull lesetips:

Skjermbilde, egen bokhylle hos Bokelskere.no

En av de som kanskje er enklest å sammenligne med er snakkisen fra 2015: Alle har lukka gardiner, av Maria Navarro Skaranger. Handlingen er lagt til et ungdomsmiljø på Romsås, rett overfor Rommen. Romsås er spesiell selv i Oslo-sammenheng, der det ligger for seg selv oppe på en ås. «Alle som bor på Romsås, er egentlig fra et annet sted.» skriver forlaget i sin egen omtale, og med et såpass ekstremt multikulturelt samfunn på et naturlig begrenset område er det normen heller enn avviket. Denne spesielle miniverdenen fremheves ytterligere gjennom Skarangers uforlignelige språk: En hel roman skrevet på kebabnorsk har det litterære Norge aldri tidligere opplevd. Sånn sett er Jamals beretninger i Tante Ulrikkes vei langt fra utfordrende å lese. Les mer hos (Beathes bokhjerte).

Om ikke kebabnorsk, så finner vi litt kebabsvensk i ungdomsromanen Svenhammeds journaler av svensk-bosniske Zulmir Becevic. Min bokomtale finner du (her). Svenhammed føler ikke at han hører hjemme noe sted. Ikke er han svensk, selv om han føler seg svensk. Ikke føler han seg som en innvandrer, selv om andre anser han som en. Han ser ikke svensk ut, og han bor på feil sted, på feil side av motorveien. Her bor de, innvandrerne og de dårlig stilte etnisk svenske. Blokker i ghettoen. På andre siden av motorveien bor de rike og velbeslåtte i store, luksuriøse villaer. På barneskolen holdes de to verdenene adskilt, men tenåringene tvinges sammen på ungdomsskolen. Ali og Cong må plutselig omgås von Krogh og Lövenstierna. Ulikheten og motsetningene blir ekstra tydelige. 

Den gang skrev jeg at (...)

Det er viktig med bøker som forsøker å dokumentere innvandrerbarns oppvekst i Norden, både for at utenforstående skal kunne forstå, og å la barn og ungdom som gjennomgår det samme, forstå at de ikke er alene. Dette gir aksept, støtte og følelse av samhørighet. Ingen som ikke selv står med beina i to kulturer kan formidle dette godt nok. Denne boka har nettopp denne styrken, selv om blandingen av humor og alvor med fordel kunne vært bearbeidet bedre før utgivelse. 

Og mens vi fortsatt befinner oss i et naboland: Vi kommer selvsagt ikke utenom poetkometen Yahya Hassan som mer dramatisk og hardtslående enn noen har skildret brutaliteten med å vokse opp med to vidt forskjellige kulturer. 

Hvis vi overhodet eksisterer
Når vi hikster angsten og smerten
Når vi gisper etter luft eller mening
Vi får ikke snakke arabisk på skolen
Hjemme får vi ikke snakke dansk
Et slag et skrik et tall 

Det er lenge siden jeg leste diktsamlingen selv, men sitatet gir meg stadig vondt i magen. Hele samlingen er skrevet med store bokstaver, brutaliteten og sinnet i ordene forsterkes, og jeg mister helt pusten. - Derav små bokstaver i gjengivelsen. Jeg klarte ikke en gang skrive noe om boken, og oppfordrer dere heller til å lese (Reading Randi) sine ord.  

Her til lands måtte vi vente lenge på en brukbar fortsettelse av trenden vi håpet Pakkis skulle stå i bresjen for. For åtte år siden ga Mala Naveen oss innblikk i livet til en norsk-indisk familie bosatt på (faktisk) Stovner. Boken ble gitt den meget talende tittelen Desiland og fortjener stadig å få nye lesere. Sammen og hver for seg slites de fire familiemedlemmene mellom det indiske og det norske samfunnet og dets normer og leveregler. De passer ikke helt inn i noen av samfunnene. Likevel handler det om langt mer enn å finne seg til rette i et nytt land. Først og fremst handler det å finne seg til rette i seg selv. Vesensforskjellig fra Tante Ulrikkes vei er årsaken til avstanden. Mens personene i Desiland oppfatter kulturgapet som problemet, føler Jamal og Mo at hjemstedet, miljøet de er vokst opp i, stigmatiserer hvem de er og setter begrensninger. Les gjerne (min bokomtale).

Mala Naveens tilnærming til identitetskrisen - eller den indre uroen - er velkjent gjennom romanene til britiske Zadie Smith. En av hennes bøker er Om skjønnhet (On Beauty) hvor et rikt persongalleri viser et bredt utvalg av personer fra ulike kulturer, som på tross av alle forskjeller forsøker å leve i det samme samfunnet. Noe av det mest interessante ved boken (husker jeg) var å følge søskene Jerome, Zora og Levi som trekkes i hver sin retning. Særlig er forskjellene mellom Zora og Levi talende: Mens hun følger i sin akademia-fars fotspor, distanserer Levi seg fullstendig fra middelklasselivet og søker til street-gutta i det svarte miljøet. Ikke så ulikt Jamal og Mo, kanskje. 

En annen som beveger seg bort fra hjemmiljøet er hovedpersonen i Namra Saleems I morgen vi ler, utgitt i 2016. Jeg skrev om boken i (dette innlegget). Som Zeshan Shakar var også hun debutant og skildrer en annengenerasjons norsk-pakistaners unge voksenliv. Her er fokuset på en jente som holder de to verdenene strengt adskilt. - Helt til hun blir gravid og sannheten fører til at hun blir kastet ut fra hjemmet. Mer enn noe annet er dette en sterk og modig protest mot det patriarkalske hierarkiet og æres-ukulturen. 

Et faktisk vitnesbyrd fra samme miljø ble utgitt tidligere i år. Azra Gilani har sammen med sin datter Maria skrevet selvbiografien En muslimsk mors kamp, hvor hun beretter om sitt nye liv i det kalde nord. Hennes stemme ble først kjent i offentligheten gjennom en aviskronikk i 2016. Azra Gilanis oppfordring til sine medsøstre høstet stor oppmerksomhet, både i form av applaus og fordømming. Tenke seg til, en godt voksen muslimsk kvinne, 1. generasjonsinnvandrer, protesterte mot patriarksamfunnet! Hun alarmerte om manglende vilje til integrering og appellerte til morskjærligheten: Å våge å ta kampen, i kjærlighet til sine barn. «Dere må våkne opp» skrev hun med uthevet skrift og utropstegn. - Men boken er mer enn bare en oppfordring til å tilpasse seg det nye samfunnet for det beste for sine barn. Vel så viktig er å stemme til alle mødrene som har strevet og gjort så godt de kan, kjempet kamper som kanskje ikke er så store i våre øyne, men nærmest uoverkommelige for de i deres situasjon. La annen-generasjonen bli stolt av sine foreldre, rett og slett. Og jo mer forståelse og sympati man opparbeider seg til de som oppfostret deg, jo enklere vil man få det i eget liv. Det er mye skam der ute. Sinne og frustrasjon, hinder på veien.  

Mens Azra Gilani er stjerneeksempel på vellykket integrering, møter vi en litt annen virkelighet i svensk-kurdiske Mustafa Cans Tett inntil dagene. Mens han og hans søsken vokste opp med svenske venner og med svensk kultur, lengtet foreldrene hele tiden tilbake til Kurdistan. Livet i Sverige ble bare en venteperiode for de, og kanskje særlig moren som brukte all sin tid og energi på å ta seg av familien. Mustafa følte skam overfor sin mor, som i stedet for å gå i skolens avslutningsfest i sommerkjole, møtte opp i sort fotsid kåpe. Som i stedet for å ha glitter i håret på luciafesten bar sjal. Som i stedet for å lære seg svensk, smilte sjenert til andre foreldre og kun kunne kommunisere med smil, nikk og fattige hilsningsord. Mustafa følte skam over moren som stod i sosialkøen og strevde med å signere et papir. Mustafa følte skam over å ikke ha det samme som andre unge, fordi foreldrene sprinklet og sparte til å kunne gi gaver og penger til landsbybeboerne hjemme i Kurdistan. Hjemme, borte. Hvor er hjemme, og hvor er borte? 

"Det er en befrielse å lese noe av dem, og ikke om dem", skrev jeg i min omtale. "Bare slik kan vi lære noe, forsøke å sette oss inn i deres situasjon. De må lære om oss, men vi må også lære noe om dem. Bare slik kan vi lære, fatte og forstå. Bare slik kan vi slutte å kalle dem for de, og begynne å inkludere dem i oss."

... Og det er jo det som er hele poenget. Ikke vi og de. Bare vi.

Og du? Savner du noen romaner som passer inn i dette innlegget, legg igjen tips og gjerne kort beskrivelse i kommentarfeltet.

_________________________________________

Samlesing

Dette innlegget er skrevet i forbindelse med Bokbloggerprisens samlesing av Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa), minst hennes opprinnelige (bokomtale) og innlegget med Bokblogglandias
• Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

#TUV

Fra: Anonym beboer
Sendt: 14. august 2018
Til: Ellikken
Kopi: Beathe
Emne: SV: Spørreskjema, Samlesing av TUV


Halla.

Men jeg holdt på å klikke ass. Wallah, kunne slått deg ned, jeg sverger. Fuck it, hvem tror du at du er? Jeg mener. Serriøst, din potet! Atte hvorfor du gir meg et sånt skjema jeg må sette kryss på? Jeg er ferdig med skolen, mann. Ferdig, da!

Og hvorfor jeg må sette bare ett kryss? Hvorfor jeg må velge? Kan jeg ikke velge alt? Ja, mann. Jeg er fri, mann! Jeg er ikke bare pakkis eller potet. Jeg er alt. Og jeg er fra Tante Ulrikkes vei. TUV! 

Liksom, ett bein i hver kultur og representerer det og det og alt sånt, la meg bare være meg. Jeg veit ikke ass, men jeg kryssa på alt.

Og forresten. Du veit, det med å slå deg ned. Jeg bare kødda med deg. Slapp av. 

Jeg veit ikke hva mer jeg skal si til deg ass, bokblogger. Men jeg skjønner at både du og jeg prøver så godt vi kan. Og det er sikkert bra nok. 

Snakkes.

Og husk:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Ikke gå glipp av Beathes (samlesingsinnlegg), snakk om (den jævla lampa) og ikke minst hennes opprinnelige (bokomtale).
• Lytt gjerne til bokens (soundtrack) på Spotify eller (denne låta) fra 2018
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)

#tanteulrikkesvei

 Månedens samlesingsbok til Bokbloggerprisen, Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, er sprengfull av låter. Såpass mange at jeg lot meg inspirere til egen spilleliste på Spotify.

Ikke klikket deg inn på den enda? GJØR DET! (klikk, klikk)

Med romanens handlingsrom i årene 2001-2006 er sangrepertoaret tilsvarende, så her kommer et lite - men godt - tillegg fra 2018. Jeg tror både Jamal og Mo ville digget denne.

Habitue av Dosseh

Autoriserte oversettere får ha meg unnskyldt. Jeg har forsøkt etter beste evne, da jeg antar ikke alle er helt utlærte i det franske språk:


Hva vil skje med alle jeg elsker deg som du hvisket til meg
Når jeg ikke lenger har den samme livsstilen, når jeg ikke lenger er hot
Når bilen forsvinner, når pengene tar slutt, når jeg atter blir blakk
Når stoltheten er det eneste jeg har igjen
Jeg har ventet i årevis på at livet skal endres
Til jeg forstod hun var den som ville endre meg
Hvor mye dritt, hvor mange feil skal jeg gjøre, før jeg endres
En tapers hode og hjerte er rare steder
Jeg vender tilbake til min far slik elvene renner ut i havet
Jeg er sint på verden og kreftsvulsten som drepte ham
Min far er borte, jeg rakk aldri gjøre ham stolt
Jeg håper du kan se meg fra der du er og at du tar vare på mine bestemødre
Alt jeg gjør, gjør jeg for å redde familien
Bad boy, aldri tilstede under bønn
Vi var unge, vi skulle være brødre til døden
I dag hjemsøker du meg i dine drømmer

Men jeg er vant til det, vant til det, vant til det

For århundre siden jobbet mine forfedre ute på åkrene
I dag tjener jeg fett på Champs Elysees
Euroene på kontoen min later som at ting har endret seg
Sannheten er at pengene går tilbake til de samme
Si meg, hva blir igjen av alt jeg har gjort
Jeg vil huskes som en som turte å gjøre alt
Kjære, hvis jeg en gang forsvinner, tørk tårene, se lykkelig ut
Ingen her på jorden liker tårer
Mennesker sier at dette er kjærlighet, at kjærlighet er noe annet, at kjærligheten er død
Jeg sier at kjærlighet er enkel, at det er ønskene våre som roter det til
At årsakene er konsekvenser av andre årsaker
Fuck gata, taperen drømmer om å se noe annet

Jeg er blitt alt for vant til det, vant til det, vant til det
Fortell meg hvor du har vondt, så skal jeg si deg hvem du er
Jeg er vant til det, vant til det, vant til det

Og husk:

• Les gjerne min bokomtale av Tante Ulrikkes vei ved å følge (denne lenken)
• Har du lest boken så legg gjerne igjen link til innlegget i (presentasjonsinnlegget) på Norske bokbloggere.
• Bidrar du til samlesingen via blogg og/eller instagram? Bruk gjerne hashtagen #bokbloggerpris1 i tillegg til #tanteulrikkesvei og #zeshanshakar
• ... Og husk: Frist for å avgi stemmer til Bokbloggerprisen ikke er før fredag 24. august innen midnatt. Nok av tid til å lese boken om du ikke allerede har gjort det, eller spre det gode budskap videre :-)