I sommerferien skal vi...

... hit. Jeg har vurdert å lese om igjen den famøse Behn-boka, men kan ikke si jeg er overvettes av entusiasme. Jeg har forsøkt tidligere, men skal ærlig innrømme den ikke ble ferdiglest. Liza Marklund har jeg lovet meg selv å ikke pine meg gjennom flere bøker av. Robert Wilson er jeg begeistret for, og nevnte bok er -tror jeg- den eneste av ham jeg ikke har lest. Best av alt: Den fins i bokhylla mi. Ironisk nok har jeg to av den. Hanne Ørstavik har jeg hørt litt av hvert om, og stedet hun skriver om har jeg vært i før. Det er strengt tatt andre ting jeg interesserer for meg på det stedet.

Nåh? Hvor tror dere jeg skal?

Pause-kort

Mens jeg venter på neste runde i Bokbloggturneen hvor jeg skal anmelde boken Juli av Tania Kjeldset (Needless to say: Siden jeg er litt over the top entusiastisk og pliktoppfyllende i nevnte sammenheng: Jeg har forlengst lest boka og anmeldelsen er ført inn for nesten like lenge siden) benytter jeg anledningen til å anbefale nok en blogg. Denne gangen en blogg de aller fleste av dere antakeligvis har hørt om, men nothing can stop me noooow!

Dette postkortet inne på POSTSECRET ga meg klump i halsen og smil om munnen. Påfølgende kommentar var ditto sår og nydelig: It took me years to realize that my dad pronounces 'I love you' as 'Hey kid, wanna learn how to change a tire/ rewire a plug/ drive a standard'?

Konseptet er å publisere postkort sendt inn til redaksjonen (for dette har med tiden blitt STORT, med bøker og whatnot), hvor innsenderne avslører "sine innerste og hemmeligste tanker" samtidig som de lar kreativiteten blomstre. Mye fasinerende, mye vondt, mye morsomt og rimelig stor sjanse for gjenkjennelse.

... Så får jeg bare leve med at jeg blir litt språkforvirret.

Melketenner i bloggutgave

Noen blogger er bare vidunderlige. En av de mest vidunderlige bloggene jeg kjenner til er et bildebloggprosjekt helt utenom det vanlige: MY MILK TOOTH.

Jeg nigleder meg til hver oppdatering!

Samfunnsfiende nr. 2, av Anthony Horowitz

Poden dånte litt da han så meg sitte med nesa i en EGO-bok:

”Mamma, da! Vi leser sånne bøker på skolen, ass!”

EGO utgis av Cappelen Damm og er en serie med kvalitetsromaner for gutter og jenter mellom ni og fjorten. EGO begrunner serienavnet med at de ønsker å sette fokus på leseglede og det positive rundt det å kunne unne seg litt tid alene med en god bok. ”La de få tid alene til å drømme seg bort - i en bok de selv har valgt å drømme seg bort i!” Blant over et halvt hundre EGO-bøker finner vi en bok som jeg i regi av Cappelen Damms Bokbloggturne har vært så heldig å bli utvalgt til å anmelde. I går kunne vi lese om Karin sine tanker rundt boken, og i morgen overtar Lena stafettpinnen (stafettastaturet?) etter undertegnede.

Samfunnsfiende nr. 2, av Anthony Horowitz

Samfunnsfiende nr. 2 er skrevet av Anthony Horowitz og er bok nummer to av i alt åtte bøker om detektivbrødrene Tim og Nick Diamond som opererer som best de kan i Londons skumle og mindre skumle strøk. Første bok het Falkemalteseren og vi får stadige referanser til hendelsene i denne boken. Det er absolutt ikke noe problem, og bøkene kan med hell leses uavhengig av hverandre. Samtidig trigger dette nysgjerrigheten hos leserne av Samfunnsfiende nr. 2.

I Samfunnsfiende nr. 2 er det lillebror Nick som innehar hovedrollen. 13-åringen, som har et langt større detektivtalent enn sin fullstendig håpløse storebror, opplever heftig press fra hans gamle bekjente i politiet. De ønsker at han frivillig skal skrives inn på ungdomsanstalten Strangeday Hall for å spane på Samfunnsfiende nr. 1: Johnny Powers. Nick nekter og er urokkelig, selv fransktimene på skolen er mer forlokkende enn et opphold på Strangeday Hall, men gutten havner i en saftig felle og ender selvfølgelig som innsatt.

"Noen minutter senere fikk jeg for første gang kjenne smaken av fengselsmat. Smaken er ikke det riktige ordet. Den hadde ingen smak. Vi stilte oss i kø ved en luke der vi fikk servert utvannet stuing, potetmos og kål, svisker og eggekrem. Lukket man øynene, ville man ikke ane hva som var hva. Jeg likte ikke å tenke på hvilket dyr som hadde endt sine dager i stuingen. Alt jeg kan si, er at det hadde mye fett, ikke særlig mye kjøtt og en eller annen sykdom. "

Som følge av komplottet erverver han seg en merittliste som skal vise seg å kvalifisere til tittelen Samfunnsfiende nr. 2. Ikke overraskende havner han på celle sammen med sin overmann, unge men ekstremt kriminelle Powers. Hans kallenavn er ikke grunnløs:

"Johnny Powers begynte tidlig (…). Han brente ned barnehagen sin. Han begikk sitt første væpnede ran da han var åtte. Fikk med seg fire kasser Japp og en tønne eventyrbrus. Da han var tretten, var han blitt lederen for en av de farligste gjengene i London. De ble kalt Sprettertgutta… Noe som var ganske morsomt, siden de brukte avsagde hagler. Johnny Powers var så skurkaktig at han til og med stjal sagen.”

Ingen romkompis man ønsker seg, altså. I det hele tatt ingen ønskesituasjon. Eneste utvei for Nick å slippe ut i frihet før det har gått alt for mange år, er å avsløre hjernen bak Powers fiendtligheter: den mystiske men ustyrtelig farlige Broen. Når så Powers bestemmer seg for å rømme, har Nick ikke noe valg: For å komme til bunns i Broen-mysteriet må han følge etter.

Det skrevne ord

Oversettelsene er gjort av Henning Hagerup, for øvrig barnebarn av Inger og nevø av Klaus, for å ta de to mest kjente eksemplarene blant den særdeles skriveføre Hagerup-klanen. Vår mann gjør absolutt ikke skam på opphavet, og leverer her en meget god oversettelse med et språk pre-tenåringene lett kjenner igjen. - Og dette uten å bruke vulgære ord og uttrykk som får foreldremagene til å vrenge seg.

Målgruppen
Leselystaksjonen antyder at boken er passende for elever i 6. og 7.klasse. Jeg tror også lesedyktige 9-åringer vil ha stor glede av boken, vel og merke dersom leseforståelsen samsvarer med lesedyktigheten. Språket er særdeles lettlest, språket er spisbart og passe avansert at det yngste får noe å bryne seg på samtidig som de litt eldre også får utbytte av lesingen. Det er bare èn ting som jeg syns er litt betenkelig.

Betenkeligheten
- Her er det mye vold. Faktisk litt vel mye vold, og det innebærer både automatgeværer, saftlige trusler og andre voldeligheter. Når det er sagt må det påpekes at det er mangelvare på drap, blod og gørr. Det gjør uansett at jeg, mamma som jeg er, er litt betenkt. Grensesetting er aldri ukomplisert. For en mor som nektet sin Sabeltannfrelste sønn sabler, som aller nådigst godkjenner vannpistoler, som er skeptisk til pinner og pinners alternative bruksområde, og som vil forby skytespill på diverse spillkonsoller til han er langt over femti, er det å anbefale en slik bok ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett, dette er peanøtter i forhold til det hans jevnaldrende er opptatte av (min sin er heldigvis opptatt av skyting kun i fotballsammenheng), men det er derved ikke sagt at ungdommelige romanfigurer med automatgeværer er synonymt med glede og fordragelighet. Tryllestaver og lårhøner blir engang litt enklere å fordøye selv om resultatene i dette tilfellet ikke er altfor stygge. Samtidig, om jeg skal være helt ærlig må jeg nok innse at forfatteren tar målgruppen på alvor: spinnville unggutter har sans for spenning og slåssing. Forfatteren tar gutta på alvor, gir det de vil ha og på den måten de ønsker seg.

To tomler opp

At boken er spennende kommer formodentlig frem i min lille handlingsfortelling. Her er det full fart fra begynnelse til slutt. Samtidig som dette er utrolig spennende, er den minst like morsom. Og da mener jeg virkelig morsom. Voksne, ungdom og pre-tenåringer vil alle finne mer enn nok å le seg fillete av. Dette er tørrvittig på grensen til humor i Sahara. Jeg var innom tanken på å klistre gule lapper ved gullkornene i boken, men ga fort opp. Her er det nemlig gullkorn på hver bidige side. Humor på ungdomsguttnivå kanskje, men definitivt masse snadder også for voksne.

Så kan man diskutere om kombinasjonen vold-humor i en bok beregnet på yngre er forkastelig, ufarliggjørende eller fullstendig akseptabel. - Jeg velger å være befriende upedagogisk samt ytterst dobbeltmoralistisk og gi boken to tomler opp!

En annerledes 7-årsdag

Mens Storebror lå inne i magen min leste jeg en liten historie som gjorde stort inntrykk på meg. Enda større betydning fikk det da jeg et par år senere gikk gravid med tvillinger. Aller størst betydning fikk det likevel da hans to lillesøstre kom til verden for å snu og vende tilbake til Engleland.

I dag er det sju år siden dobbel glede ble til dobbel sorg.

Som en hyllest på deres bursdag gjengir jeg derfor historien for å minnes jentene og det korte, men betydningsfulle livet de levde - Og på sett og vis fortsatt lever. 2 timer og 2 døgn er også to hele liv.

Parabellen om tvillingene

Det var en gang at det ble unnfanget tvillinger i et morsliv. Ukene gikk, tvillingene utviklet seg, og etterhvert som de vokste mer og mer, lo de av lykke: " er det ikke fantastisk at vi ble innfanget? Er det ikke herlig å leve?"

Sammen utforsket tvillingene sin verden. Da de fant frem til navlestrengen som ga dem liv, sang de av fryd: "så stor er vår mors kjærlighet til oss at hun deler sitt liv med oss!"

Etter hvert som ukene ble til måneder, merket tvillingene hvordan de langsomt forandret seg. "Hva betyr dette?" spurte den ene. "Det betyr at oppholdet i denne verdenen her snart tar slutt" svarte den andre. "Men jeg har ikke lyst til å forlate denne verdenen" sa den andre."Jeg vil være her bestandig!" "Vi har ikke noe valg" sa den andre. "Men kan hende finnes det liv etter fødselen?" "Men hvordan kan det være det?" spurte den andre. "Vi vil jo måtte kvitte oss med navlestrengen, og hvordan er det mulig å leve uten den? Dessuten har vi sett tegn til at det har vært andre her i mors mage før oss, og ingen av dem har kommet tilbake til oss for å si noe om at det er et liv etter fødselen- Nei, dette er nok slutten."

"Har du noen gang sett moren vår?" spurte den ene. "Kan hende eksisterer hun bare i vår fantasi. Kan hende vi bare laget oss en fantasi om henne for å trøste oss selv."

Og slik forløp de siste dagene i deres mors liv og da de så dagens lys, åpnet de øynene og ble rørt til tårer. For det som møtte dem etter fødselen, var større og vakrere enn de noen gang kunnet forestille seg...

Dough Manning

Storebror, Mamma og Pappa elsker og savner dere litt ekstra i dag.

Tre romaner av Linn Ullmann

I både bøker og filmer er jeg i mitt ess når flere historier flettes sammen eller vi får samme historie fortalt fra ulike personer. Til min store glede innehar Linn Ullmann denne, i mine øyne, spennende fortellerteknikken. Fortellingene er rike og hun formidler en fortellerglede hvor ordene flommer ut. Til dels litt overdrevent lyrisk, kanskje, så er hun da også datter av sin mor. Her finnes både humor og melankoli fylt med ettertanke og undring. Historiene er gripende, men samtidig befriende usentimentale.

De to første leste jeg i 2010, og i 2012 leste jeg den tredje. I den ene boken beveger bokens historie seg mot et dødsfall, i den andre boken starter historien med et dødsfall. I den tredje boken handler det om livet, døden og overgangen mellom disse.

Før du sovner, av Linn Ullmann

I debutromanen til Linn Ullmann møter vi fortellerpersonen Karin Blom. Som en liten kuriositet kan det nevnes at Karin er forfatterens fødselsnavn. Hun er i begynnelsen av tjueårene og boken åpner med at hun sammen med sin nevø Sander venter på en telefon som aldri kommer. Historien antyder et dødsfall, og gjennom Karens fortellinger både om seg selv og sitt forhold til hennes nærmeste, får vi et innblikk i hvordan den kommende tragedien vil påvirke personene og forholdet dem i mellom.

Karin er for øvrig ingen sympatisk hovedperson. Hun lyver, manipulerer og legger seg etter gifte menn for utfordringens skyld. Hennes historier er en salig blanding av fortelling og fantasi. Hun er en lystløgner, og man vet aldri helt når hun er reell eller ei. Jeg forstår at andre oppfatter dette som forstyrrende, men for meg har dette en fin effekt, rett og slett mer spennende og fascinerende å aldri helt vite. Skjønt, da mannen ble til en gullfisk tok jeg tegningen. Det meste av fantasien ellers var heldigvis troverdig, dermed også uforutsigbart.

All fantasien skapte også oppfatninger av moren Anni, søsteren Julie, faren hun stort sett kun går på kino sammen med, og emigranten Rikard - for å ta de mest fremtredende personene - som vi forstår ikke nødvendigvis samsvarer med virkeligheten. Likevel lærer vi hovedpersonen bedre å kjenne gjennom hennes fremstilling av de ulike familiemedlemmene og generasjonene. Kanskje blir hun også litt lettere å like, litt lettere å forstå.

Best er boken når det gjelder det ikke helt uttalte. Mye blir kun antydet, vi vet aldri helt sikkert hva som har skjedd eller vil skje. Ikke bare på grunn av all fantasien men like mye av at fortelleren holder igjen. Det mest synlige er antydningen om dødsfallet, og også antydningen om hvilket omfang dette får for Karin og de andre familiemedlemmene. Jeg lot meg også fascinere av antydningen om det vage kjærlighetsforholdet mellom Rikard og hans kones søster Selma. Med denne bihistorien tar også fortelleren oss med til New York, hvor Rikard i sin tid emigrerte til og hvor han også endte sine dager.

Aller, aller best er boken likevel når vi presenteres for det vanskelige forholdet mellom mor og datter. Moren som ikke er riktig vel bevart, men likevel helt uimotståelig.

Når jeg er hos deg, av Linn Ullmann

Stella faller ned fra taket på høyhuset ved Frogner Plass. Tilbake står hennes mann Martin. Tre vitner forteller om et par som omfavner hverandre før kvinnen plutselig faller ned. Spørsmålet ingen kan gi noe svar på, er om hun faller eller om hun blir dyttet.

Historien om Stella flettes sammen fra flere personers ståsted. De har hver sin oppfattelse av de ulike hendelsene. Hele tiden faller Stella. Bisettelsen blir omtalt, men ikke utbrodert. Ei heller at hun faktisk traff bakken og det brutale synet dette må ha gitt vitnene.

Historiene fortelles gjennom Stellas mann Martin, hennes eldste datter Amanda og hennes gamle venn grinebiteren Axel. Innimellom forteller også etterforskningslederen Corinne og de tre vitnene til fallet. Ikke minst forteller Stella selv sin historie, om sitt forhold til hennes nærmeste og om fallet. Vi får likevel aldri helt svaret på gåten.

Dette handler likevel ikke egentlig om fallet. Dette er ingen kriminalroman. Boken handler først og fremst om den vanskelige, kompliserte, til tider fraværende og umulige kjærligheten.

Stella og Martin har et vanskelig ekteskap. Stellas oppvekst ble preget av en fraværende og kald mor som distanserer seg fra mann og datter i sin lengsel etter sitt livs kjærlighet Ella. Axels platoniske ekteskap med Gerd og hans kalde forhold til datteren Alice har sine grunner. Martin opplever at han ikke klarer å elske sin egen datter Bi og han klarer heller ikke nærme seg stedatteren Amanda. Amanda selv utforsker og søker etter kjærligheten. Hele tiden med en rørende omsorg og beskyttelsesinstinkt overfor lillesøsteren.

Denne vanskelige kjærligheten bringer oss tilbake til taket på høyhuset på Frogner plass. Spørsmålet vil ikke gi slipp: Falt hun, eller ble hun dyttet? Symboliserer omfavnelsen avskjed, eller tilgivelse og en ny start…?

Nåde, av Linn Ullmann

Johan Sletten har passert de seksti, og ser tilbake på sitt liv mens han forbereder seg på å dø. Disse forberedelsene inkluderer delaktighet fra sin kone, Mai. Johan er dødssyk, han har ikke lenge igjen, og han ønsker å dø med verdigheten i behold. - Men når er man egentlig klar for å dø? Når slutter dagen å lysne?

Det er et vanskelig tema denne boken omhandler. Ullmanns tilnæring er derimot både underholdende og fin. Til dels morsom, men mest av alt tankevekkende.

Linn Ullmanns Nåde er ingen overskyggende stor litterær leseopplevelse, men den gir likevel en riktig god lesestund. Bokens 162 sider er delt inn i tre kapitler, og språket flyter lett og fint. Ullmann beveger seg inn i tankegangen til hovedpersonen, tillater seg store tankesprang, og henger seg tidvis opp i enkeltassosiasjoner. Verken hovedperson eller hans nærmeste blir beskrevet særlig sympatisk, de er som de er, med sine feil og mangler. De er som oss, og vi tror på dem. Anekdotene florerer, vittighetene likedan. Forfatteren serverer oss stadige hint om hva som skjer senere i boken, og tråder flettes inn i hverandre. - Leseren blir ikke ferdig med boken selv etter at siste side er lest.

Nåde er en liten stemme i diskusjonen rundt aktiv dødshjelp, frem lagt med et litt annet perspektiv enn i den sedvanlige debatt. For hvem er sårbare i denne situasjonen? De pårørende? Kan de pårørende, utmattede av situasjonen, ta valg som den døende egentlig ikke er klar for?

Hvor klar er egentlig Johan for å dø? Hva om morgendagen bringer med seg solskinn?




Kilde: Bøkene er kjøpt selv på diverse loppemarked (Hurra!).

To DO or not to DO

Her om dagen satt jeg på do og lot tankene vandre. Det gjør jeg for så vidt hver dag, bare så det er sagt, men hyppigheten er ikke poenget. Ei heller hva jeg gjør, gjorde og kommer til å gjøre i samme ærend. Poenget er at jeg grublet, funderte og tenkte uten å komme på en eneste roman hvor et lite (eller stort) dobesøk er avlagt. Jeg mener, kan man skrive i det lange og brede om trivialiteter som brødskivespising, kan man vel også skrive om å sitte på do.

Heldigvis fins det atskillig flere eksempler i barnelitteraturen. Dette til stor begeistring både for barn og… meg. Jeg er av den typen som syns denne siden er festlig og har ledd mang en gang av denne listen. For så vidt sider og tekster beregnet på voksne, men det hjelper ikke stort i min søken etter voksen do-litteratur.

Men altså, barnelitteratur. Om jeg skulle valgt èn bok fra barneårene junior burde fått gullakkert og hengt opp til heder og ære, er det definitivt:

Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg leste den for guttungen da han var mindre. Den fenget noe så voldsomt, og det samme gjør den så inderlig for andre barn både før og etter. Den er ganske så genial: En liten tass får plutselig en bæsj på hodet sitt, og i sin søken etter syndebukken går han rundt og pønsker på en grusom hevn. Det beste er selvsagt at boken avslutter med at den grusomme hevnen blir utført. Alldeles herlig!

Men det var dette med voksenlitteratur med dogåing, da… Kommer dere på noen?

Lykketipsboken av Mammadamen

Av og til opplever man magiske stunder selv på internett. For noen uker siden surfet jeg meg tilfeldigvis inn på en blogg og ble værende lenge. Jo mer jeg leste, jo gladere ble jeg. Av og til møter man på unike, flotte medmennesker som inspirerer og sprer glede rundt seg.

Dette skrev jeg i et blogginnlegg 30.april. Det flotte medmennesket jeg fortalte om var Mammadamen, som gjennom sin blogg har spredd glede og små stunder av lykke til veldig mange av oss i bloggsfæren. Prosjektet hennes har gått ut på å danne seg et inntrykk av de ulike bloggerne og ut i fra dette gi hver og en en oppgave, et lykketips. Selv fikk jeg oppgaven å publisere tre dikt med tema lykke. Fine fine Mammadamen skapte et øyeblikk av lykke for meg i min søken etter slike dikt. Så enkelt, og likevel så genialt.

Disse lykketipsene har hun nå samlet i Lykketipsboka. Tenk, en bok full av lykketips! Man må bli glad bare av tanken, bare kjenn etter... :o)

Vidunderbarn, av Roy Jacobsen

En vakker dag skal jeg skrive flere blogginnlegg om mindre kjente bøker enn om velkjente bestselgere. Noen bestselgere er likevel umulig å komme utenom. Slik som denne vidunderlige oppvekstromanen jeg koste meg med i løpet av helgen.

Vidunderbarn, av Roy Jacobsen

Fra bokomslaget:

Det begynner den dagen en mystisk liten halvsøster ankommer mutters alene med Grorudbussen, med en atomladning i en lyseblå koffert. Vi er i Berlinmurens og President Kennedys og Jurij Gagarins år. Finn bor alene med moren sin i en blokkleilighet på Årvoll i Oslo. Livet er elektrisk, vakkert og hardhendt sosialdemokratisk. Finn er lojal, opptatt av at regler skal følges. Men hos moren, som i hans øyne alltid har vært selve grunnfjellet, sporer han nå plutselige tegn på svakhet og gåtefull vingling. Med denne sterke barndomsskildringen viser Roy Jacobsen at det å være barn både er fantastisk fint og livsfarlig.

Litt skeptisk var jeg selvsagt. Det er jeg alltid. En bok kan rett og slett ikke bli utdelt Bokhandlerprisen uten at fordommene kommer løpende forbi min snikende tvil. Jeg pleier heller ikke å være udelt positivt til oppvekstromaner som er skrevet om drabantbytilværelsen i hovedstaden. Denne skiller seg likevel ut, og det til det positive.

Jeg ble glad i boken og glad i Finn. Kanskje enda mer glad i halvsøsteren Linda. Jeg ønsket å forstå moren, kaste ut leieboeren Kristian, bli venn med Boris og ta meg av Freddy 1. Man trenger ikke å ha vokst opp i Oslo i borettslag på 60-tallet for å trykke boken til sitt bryst. Ikke at vil den stå på min liste over favorittbøker, men den er så uendelig fin. Så vidunderlig!

Og hvorfor så vidunderlig? Nettopp fordi den er enkel og samtidig meningsfull. Forfatteren senker seg helt ned til Finns verden, tankegang og nivå. Vi får ikke vite mer enn hva han selv vet. Vi ser ikke annet enn det han selv ser. Vi får kun informasjonen som er tilgjengelig for hovedpersonen. Leseren vil kunne lese mye mellom linjene, men aldri helt vite. Det ligger mye mer i teksten enn det som faktisk er skrevet. Derfor er den vidunderlig.

Trist. Fin. Morsom. - Vidunderlig.