2.6.10

Vidunderbarn, av Roy Jacobsen

En vakker dag skal jeg skrive flere blogginnlegg om mindre kjente bøker enn om velkjente bestselgere. Noen bestselgere er likevel umulig å komme utenom. Slik som denne vidunderlige oppvekstromanen jeg koste meg med i løpet av helgen.

Vidunderbarn, av Roy Jacobsen


Fra bokomslaget:
Det begynner den dagen en mystisk liten halvsøster ankommer mutters alene med Grorudbussen, med en atomladning i en lyseblå koffert. Vi er i Berlinmurens og President Kennedys og Jurij Gagarins år. Finn bor alene med moren sin i en blokkleilighet på Årvoll i Oslo. Livet er elektrisk, vakkert og hardhendt sosialdemokratisk. Finn er lojal, opptatt av at regler skal følges. Men hos moren, som i hans øyne alltid har vært selve grunnfjellet, sporer han nå plutselige tegn på svakhet og gåtefull vingling. Med denne sterke barndomsskildringen viser Roy Jacobsen at det å være barn både er fantastisk fint og livsfarlig.

Litt skeptisk var jeg selvsagt. Det er jeg alltid. En bok kan rett og slett ikke bli utdelt Bokhandlerprisen uten at fordommene kommer løpende forbi min snikende tvil. Jeg pleier heller ikke å være udelt positivt til oppvekstromaner som er skrevet om drabantbytilværelsen i hovedstaden. Denne skiller seg likevel ut, og det til det positive.

Jeg ble glad i boken og glad i Finn. Kanskje enda mer glad i halvsøsteren Linda. Jeg ønsket å forstå moren, kaste ut leieboeren Kristian, bli venn med Boris og ta meg av Freddy 1. Man trenger ikke å ha vokst opp i Oslo i borettslag på 60-tallet for å trykke boken til sitt bryst. Ikke at vil den stå på min liste over favorittbøker, men den er så uendelig fin. Så vidunderlig!

Og hvorfor så vidunderlig? Nettopp fordi den er enkel og samtidig meningsfull. Forfatteren senker seg helt ned til Finns verden, tankegang og nivå. Vi får ikke vite mer enn hva han selv vet. Vi ser ikke annet enn det han selv ser. Vi får kun informasjonen som er tilgjengelig for hovedpersonen. Leseren vil kunne lese mye mellom linjene, men aldri helt vite. Det ligger mye mer i teksten enn det som faktisk er skrevet. Derfor er den vidunderlig.

Trist. Fin. Morsom. - Vidunderlig.

1 kommentar:

Rita Pepita sa...

oh - denna fikk jeg lyst å lese =)