Ungdommen i dag trenger gode forbilder. Noen å se opp til, noen som har lært av sine feil, gjort sine erfaringer, og som ønsker å bruke sin makt til noe konstruktivt, sunt og målrettet, uten å belære. Og hva er vel bedre enn å ha som målsetning å gjøre andre gode?
Den tidligere OL-vinneren, gladlaksen og personligheten Øystein Pølsa Pettersen brenner for nettopp dette. Virkelig brenner for det. Klart han har lært masse gjennom toppidretten og egne, mer personlige opplevelser, men det er en gnist i ham som er mer enn lært kunnskap: Den udefinerte driven som førte ham til toppidretten.
Hva vi vil lykkes med, eller jobbe for å lykkes med, er helt opp til oss selv. Selvsagt. Han legger ingen føringer, men han forsøker å gi oss sine tips til hvordan vi kan skape den, dyrke den og holde fast ved den. Til og med hvordan vi av og til må legge inn pauser fra driven.
Driven kommer sjeldent av seg selv. Man kan føle motivasjon eller sterkt ønske for noe, men sjeldent gjør man det som skal til for å oppnå målene sine. Vi lar det bli med en ønskedrøm, eller tomme ord. Kanskje noen halvoppfylte mål.
Pettersen er aller best når han poengterer det urimelige i dette. Hvorfor vi tillater oss selv til å ikke gå hele veien, gjøre det som skal til, når det faktisk er det beste for oss selv. Og det er jo nettopp oss selv som er det viktigste for oss. Vi skal sette oss selv først, for hvis vi ikke gjør det kan vi heller ikke være noen for de rundt oss.
Oppskriften ga han allerede i debutboken Helt Konge!, utgitt i 2020. Kanskje tittelen gir deg litt mark, men ta deg tid til å forstå hva som ligger bak. "Konge" er rett og slett en oppskrift: Definer et Konkret mål, skaff deg nødvendig Oversikt, lag en Nøyaktig plan, sørg for å Gjennomføre og vær bevisst viktigheten av å Evaluere. Eller som han selv oppsummerer i undertittelen: En dritenkel metode for alle som vil lykkes med det de gjør. Undertittelen i oppfølgeren som kom to år senere oppsummerer like enkelt: En bok om å kontrollere det du kan ta kontroll over, og gi f**n i resten. Summa summarum: Man trenger ikke gjøre det så avansert eller bruke så store ord. Det er ikke der vi skal legge energien!
Jeg nekter å tro at noen kan lese boken eller lytte til hans peptalks uten å bli revet med. Det er ikke fordi hans budskap er revolusjonerende, tvert imot er det rene selvfølgeligheter, men fordi det er så inderlig ektefølt. Han evner å henge selvfølgelighetene på knagger som gjør det enkelt for leseren - eller lytteren - til å forstå hva som skal til for å leve, og ikke bare overleve.
For noen handler det om å gi seg selv tid til å slappe av og gi slipp på egne forventninger. For andre handler det om å kunne definere hvem man ønsker å være og hvordan man ønsker å være for andre. For noen handler det om å forstå hvordan man kan nå ønsket om å bli lege. For andre handler det om å lære seg til å like seg selv, eller stå lenge nok i 90-graderen. Uansett mål trenger man å trene, vite hvorfor og hvordan man best kan trene.
Særlig interessant er det å lese Pettersens tanker rundt motivasjon. Særlig drar han paralleller til sin karriere som skiløper: Han våknet sjeldent opp om morgenen med sterk motivasjon til å komme seg ut på en av dagens knallharde treningsøkter, men han han hadde mer enn nok kunnskap til å vite hva som skulle til for å bli motivert. Han kjente sitt mål og visste hva som skulle til. Like fullt visste han, både ut i fra kunnskap og erfaring, at motivasjon alltid skapes underveis.
Bare en runde til, en omgang til, en side til... Vi oppnår en drive, en motivasjon og et moment. Dette noe, udefinerbare, som får oss til å fortsette, vi opplever en mestringsfølelse, en viten om at vi er på vei til noe bra.
Like interessant er det når han beskriver mekanismene som tar over når målet er nådd. Tomheten når man går i mål som nummer en, når eksamenskarakteren offentliggjøres, når jobbtilbudet blir gitt. Om jeg skulle påpekt svakheter ved bokens innhold kunne jeg nok ønsket meg mer om nettopp dette: Hvordan man kan jobbe frem en ny motivasjon og definere nye mål.
Selv om voksne har utbytte av å lese boken, er bokens målgruppe fullt og helt ungdom. Selv om budskapet er udiskutabelt godt og formidlingsevnen unik, kreves det enda mer. For hvordan nå frem til de som har godt av å lese?
Først av alt er språket enkelt og insisterende, konsekvent stilet til leseren. Du hører stemmen hans når du leser, konsekvent energisk og smittende entusiastisk med snert. Slik kan man velge å lese boken i ett jafs, eller tvinge seg til å lese en og en bolk for å faktisk dvele ved budskapet.
For det andre tvinger energien og intensiteten frem en visuell utforming av boken som gir leseren rom for ettertanke, egne refleksjoner og pauser. Dette en nokså genialt løst ved å legge inn en mengde spørsmålsbokser, bolker med historier fra eget liv, uthevede sitater og markerte setninger. Du vet, som om noen har markert med tusj for deg. Kanskje ville du markert andre setninger, men effekten er god og la deg gjerne inspirere til egne. Ikke minst er det laget QR-koder i hvert kapittel som fører leseren til videosnutter med Pølsa selv. Helt herlig!
Det hele fremstår som ekte, villet, bevisst og gjennomtenkt. Akkurat ofte nok påpeker han at han verken er faglært eller utlært. Han snakker - eller skriver - ut i fra sunn fornuft, diskusjoner med andre og erfaringer på godt og vondt. Det er en pågående, livslang prosess, hvor også han har som mål å bli enda litt klokere, enda litt bedre, enda mer engasjert. Han opererer ikke med hverdager og helg, sier han. La oss heller lære å leve hver dag.
Notis til meg selv: Husk dette hver søndag kveld og fredag morgen!
Og om du noen gang skulle være i tvil om hans engasjement er ekte: Titt en ekstra gang på bildet han har valgt å avslutte boken med. Konge!
Kilde: Bok fått i gave.
PS! Gjør som meg, følg Pølsa på LinkedIn. Han utgjør en forskjell!