Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)

Hånden som først holdt min, av Maggie O'Farrell

Maggie O’Farrell gjorde seg bemerket blant norske lesere da boken Hva skjedde med Esme Lennox? ble utgitt i 2007. Nå gjør hun det samme med Hånden som først holdt min.

Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell

Lexie er rastløs og full av oppgjørstrang. På impuls flytter hun til London hvor hun innleder et livslangt forhold til bohemen og avisredaktøren Innes Kant. - Livslangt, selv om deres liv blir korte. Lexie ansettes som kunstkritiker og flytter med tiden sammen med Innes. Deres kjærlighetsforhold er sterkt, men motsetningsfylt. Ei hjelper det at hans fraseparerte kone og datter stadig rusler rundt i kulissene og sprer uhygge.

Flere tiår senere opplever Elina og Ted en vanskelig tid da deres førstefødte kommer til verden. Elina holdt på å dø under fødselen og sliter med å bearbeide minner hun ikke har. Den nybakte faren forsøker å skjerme Elina så godt han kan, men sliter samtidig med minner han selv har blitt skjermet fra.

- Og selvsagt har disse historiene noe til felles, selvsagt flettes de sammen. Dette er ingen hemmelighet, allerede i baksideteksten røpes dette. Derimot beholdes nysgjerrigheten om hva og hvordan svært lenge. Det er ikke gitt hva som skjer, selv om vi aner konturene.

Historien, historiene, er en ting. Det er ingen unik fortelling som slår pusten ut av deg. Det er ikke fortellingen i seg selv som gjør romanen så god som den er. Det er stemningen.

Gjennom hele boken finner vi en vemodig stemning: Ted og Elina har det tungt, og vi vet at noe leit skal skje med Lexie. - Vemodig stemning, som sagt, men samtidig ikke sentimentalt. Med økonomisk språk, en befriende mangel på klisjeer og en rolig, edruelig fortellerstil, bringer forfatteren oss ned på hovedpersonenes bakkeplan. Stemningen gjør det umulig ikke å la leseren rives med, og avsnitt med nærmest filmatisk beskrivelse forsterker leseropplevelsen ytterligere. Den tidvis uhyggelige stemningen, den lille touchen av uro, er prikken over i-en. Er det noe som vi ikke blir fortalt, eller er det vår egen innbilning som forstyrrer virkeligheten?

Men best av alt: Hånden som først holdt min presenterer for oss en romanfigur som for meg fremstår som en av de beste nyere litterære personlighetene jeg har blitt kjent med. Levende og særegen. Jeg skulle så inderlig gjerne lest mer om Lexie Sinclair.

- Finnes det bedre kompliment for en bok?

Les også omtalene til (Lena), (Tonje), (Nina) og (Astrid Terese). Tusen takk til (Aschehoug) for leseeksemplar.