30.4.13

Lest og ulest i 2013: April

I teorien er jeg leselysten som få. I praksis leser jeg knapt nok en eneste bok. Jeg vet ikke hva som skjer, kanskje det skjer for mye, kanskje jeg vil for mye, kanskje jeg ikke tar meg nok tid. Jeg tenker og drømmer om bøker hver dag hvert minutt, men store utslag på leselisten 2013 gir det ikke.
 
Mens jeg klagde fælt i mars måned over forsvinnende fire bøker lest, er status for april måned nærmest på minussiden. Tre bøker. Og det er inkludert en bildebok for barn, mind you and thank you very much.
 
Lest i april
  1. The Slap, av Christos Tsioklos (Les min omtale)
  2. Annas Himmel, av Stian Hole (Les min omtale)
  3. Trash, av Andy Mulligan (Kommer...)
Det er her jeg føler et uimotsigelig behov for å forklare opp og ned i mente at jeg brukte uendelig lang tid på førstnevnte: The Slap, en 500 siders engelsk murstein som ikke en gang var spesielt engasjerende de første 250 sidene.
 
Bildeboken Annas himmel er skrevet og illustrert for barn men passer vel så godt for voksne. Vi har mye å lære av hverandre. Det tar ikke lange stunden å bla igjennom boken, men dette er en bok man aldri vil bli helt ferdig med. Denne kan man bla i inn i evigheten. Jeg leste, tenkte, gråt og skrev.
 
Ungdomsboken Trash ble anbefalt på det sterkeste av min sønn, og jeg anbefaler den gjerne videre. Utlest i går kveld og omtale in the making. I det minste inni mitt hode.
 
Det kommer vel ikke som noen overraskelse at jeg på dette tidspunkt må bryte sammen og innrømme at jeg overhodet ikke har klart å overholde min målsetning om å lese flere verker av Sigrid Undset. (Prosjektet) er stillestående. Kanskje vi ser en progresjon i mai måned?
 
- Men livet er jo ikke bare bøker. Det er tross alt litt mer enn som så. Jeg sier ikke det er mye mer, men litt. Det skal det ha.
 
For eksempel har jeg vært i Warzawa på vennetur i fire fabelaktige dager. Dette er en by som er glimrende for den slags aktiviteter. At 85 % av byen ble lagt i ruiner under andre verdenskrig er til å miste pusten av. At byen har bygd seg så til de grader opp igjen overgår all fantasi. Resultatet er en ren, pen og velholdt by med et yrende kafeliv og trygg og behagelig atmosfære.
 
 
I april har jeg også brukt masse tid, muligens ikke nok, på petanque. Trening og spilling. Det resulterte i turneringseier på tampen av måneden. I finalen greide jeg noe jeg aldri kommer til å greie igjen.
 
Motstanderne ligger med to kuler foran gris (mål), trolig er begge to poeng. Min makker for dagen, attpåtil samboeren min, har brukt opp sine skytekuler. Jeg, som er legger, må trylle litt for å redusere og forhåpentligvis attpåtil knabbe poeng. Skyt, sier han. Uææææh, sier jeg. – Men så skyter jeg likevel da. Lar det stå til, nærmest i blinde. Rett og fin arm, for all del, men jeg var dauredd.
 
Veldig greit at det ble foreviget på tape. Hvis du skal ofre noen minutter av ditt liv til å titte på petanque, la det bli dette klippet:
 
 
Jeg trodde jeg skulle dåne. Samboeren min dånte inni seg. Publikum strøk nesten med. Motstanderne visste nok ikke helt hva de skulle ta seg til.
 
I mai debuterer jeg med det norske flagg på brystet og det er både ekstremt skummelt og ekstremt morsomt. Still gjerne som heiagjeng om dere skulle finne på å legge pinseferien til Danmark.
 
-- Men livet er jo ikke bare reiser og petanque. Det er bøker også.
 
I april har jeg gledet meg stort over loppemarked hvor jeg hamstret (denne fangsten) og jeg har grått litt over loppemarkeder jeg har gått glipp av.
 
Jeg har latt meg ryste over (forlagets svar) på avsløringen av ugrei copy-and-paste-mentalitet i den bejublede ungdomsboken Nærmere Høst av Marianne Kaurin. Fantastisk bok (les min omtale), ikke-fantastisk svar på Bok-Karetes overraskende funn. All honnør til henne. Jeg syns ikke siste ord skal være sagt i denne saken.
 
Forfatterfruen tok initiativ til å opprette en egen (litterær kvinnekanon), hvor jeg bidro med (disse tre romanene). Menn bør lese mer av kvinner og om kvinner. Det er langt mer vanlig i omvendt rekkefølge, hvor dumt er vel ikke det?
 
Sist, men ikke minst. Vi kan ikke la det forbigå i stillhet. Jeg truet med å legge ut bilder, så da gjør jeg det. I begynnelsen av måneden traff jeg nemlig denne fin-fine buketten:
 

 

For noen fyrverkeri av noen damer! Gåttabanen, så bra mennesker! Supermorsomme, knallhyggelige og knasende fine. Ingen bokanbefaling kan skrives med større innlevd overbevisning enn dette: Jeg anbefaler ALLE å møte (Ingalill), (Solgunn), (Knirk), (Siljes Skriblerier) og (Bokstavelig talt). Hvis du lurer på hva vi bedrev samkvemstiden med, kan du ta deg en titt på (dette) eller (dette). Helst begge deler, faktisk.

Ikke gidd å gjette hvem som er hvem på bildene en gang, for det er jo slettes ikke sikkert dette er bloggerne. Så diskret er jeg, nemlig!
 
Få leste bøker til tross, april måned ble riktig bra på veldig mange måter. Mai kan fort bli minst like bra. Det gledes!


26.4.13

Annas himmel, av Stian Hole

Designeren, illustratøren og forfatteren Stian Hole utga nylig barneboken Annas Himmel. Med illustrasjoner og fotocollager gir han i boken ekstra liv til sin lille historie om Anna som er på vei til sin mammas begravelse. Anna tar med seg pappaen opp fra sorgens mørke dyp ut i et forundringsfullt eventyr. Med ord og bilder i fantastiske farger og uendelige detaljer er resultatet en nydelig bok om sorgbearbeidelse til trøst og glede for mennesker i alle aldre.

Boken har, langt fra uventet, høstet meget gode anmeldelser. Særlig har jeg lyst til å trekke frem NRKs Anne Cathrine Straume (les anmeldelse). Dette blir en annerledes bokomtale. Jeg har ikke kunnskap og begrep til å uttale meg om teknikken Hole anvender. Jeg har derimot erfaring nok til å formidle tanker og assosiasjoner som boken ga meg.


Annas himmel, av Stian Hole

Alle bildene, de ørsmå detaljene, uendelige i antall, beriker teksten. Alle de små filosofiske betraktningene gir mening til bildene. - Mening, men ingen fasit. Leseren må selv bearbeide alle inntrykkene underveis. Det er nettopp leserens assosiasjoner som gjør boken til noe større enn seg selv.

- Mening, men ingen fasit. Akkurat som livet. Livet gir flere spørsmål enn svar. La oss drømme litt, gi oss selv tillatelse til å ikke vite svaret på alt.

Hole skisserer en forsiktig gudstro og håp om et himmelrike, men ikke på den tradisjonelle måten. Hole belærer ikke barna, men oppfordrer til å tenke selv. Også de voksne som leser boken for sine barn. Akkurat som det ikke er noen fasit over hvordan man skal leve, eller bearbeide sorg.

Vi skal ikke frykte døden. Vi skal ikke frykte sorg. Vi skal ikke være redde for å møte mennesker som sørger. Vi skal være der for hverandre, hjelpe hverandre, leie hverandre. Hånd i hånd på livets landevei.
Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke
Jeg er vinden som blåser
Jeg er diamanter som glitrer i snøen
jeg er solskinnet på det modne korn
jeg er det milde høstregn
Når du våkner i morgengryet, er jeg der som
fuglenes sirklende flukt
jeg er de funklende stjerner som skinner om natten
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der
Jeg døde ikke
(Ukjent)

Annas himmel er en ytterst vakker barnebok. Leseren oppdager stadig noe nytt. Boken bare fortsetter å vokse og vokse. Barn vil ha glede av den sammen med voksne som leser høyt. Barn og voksne vil ha glede av å snakke sammen om boken. Barna vil vokse seg større og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Ungdom vil bli voksne og forstå boken – og livet – på en annen måte enn tidligere. Mennesket endrer seg stadig, livet er aldri konstant. Vi er alltid på vei.

Man velger sine egne veier, det viktigste er å ikke gå veien helt alene. Tillate seg å stoppe opp litt en gang i mellom, men alltid være på vei. Gå sammen med noen, vente litt, gå i forveien, bli ventet på.
Vi velger selv hvordan vi oppfatter, reagerer, handler. Det gjelder å se muligheter. Det vakre, forunderlige, i selv det mest uventede. Vi må våge å se, og å tørre.

Barn er vidunderlige til å tørre.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Gråter en skvett i det ene øyeblikket, gapskratter i det neste.

Jeg vet, for jeg har barn selv. Et barn som tok frem fargestiftene sine da vi trengte det som mest.  Et barn om ga oss farge i tilværelsen. Akkurat som lille Anna.

Sønnen min var bare to år gammel da søstrene hans ble født - og døde. Bare to år gammel satt han stille med den ene søsteren sin på fanget og forsøkte å gi henne en liten sjokolade. Et par dager senere satt han på nytt med en annen søster på fanget. Det var først da han skjønte at noe var fryktelig galt. At alle rundt ham var triste. At det var en stillhet der som ingen ord eller klemmer kunne gjøre det godt igjen. Da han var tre år gammel var det helt normalt for ham å ta med søstrene sine i godnattsangen. Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, Du er god du holder av meg, Kjære Gud gå aldri fra meg... Fire år gammel dekket han to plasttallerkener for mye til middag. Jentene måtte da også få sitte ved bordet. De var jo rundt oss hele tiden. Fem år gammel sendte han opp sin nye gassballong opp i himmelen. Kanskje fløy den helt til søstrene hans? Seks år gammel spiste han kake på graven. Bursdagen deres skal være en fin dag og på bursdager spiser man kake. Han passet på å søle litt kakesmuler, slik at også de skulle få smake. Det var like før blomstene også ble vannet med cola, noen få dyrebare dråper. Sju år gammel så han to fugler som danset i tospann i luften. Kanskje var det jentene våre? Og hva med de sommerfuglene der borte? Kanskje det var... Tenk om, mamma. Tenk om. Åtte år gammel betrodde han sin mormor at hver gang han så to stjerner lyse litt ekstra tenkte han på søstrene sine.

Barn tenker, filosoferer, undres, fabulerer. Barn kan. Barn tør.

Alt har to sider, sier Anna.

Annas himmel fanger essensen i nettopp barns åpenhet og vidunderlige evne til fantasi.  Jeg er ikke i tvil. Et barn og en voksen som sammen leser Annas himmel vil begge ha glede av boken, og begge vil ha glede og trekke lærdom av hverandres tanker og assosiasjoner. Boken vil aldri være ferdiglest.

Boken vokser.

Den klokeste er ikke den som vet, men den som vet at man ikke vet. Veien blir til mens man går. - Døden er ingen endestasjon.




Kilde: Mottatt leseeksemplar fra forlaget. (Bla elektronisk i boken)
Andre bloggere: Foreløpig ingen bokbloggere. For så vidt forståelig nok. Det er alt annet enn enkelt å omtale denne type bøker. Slike bøker leses ikke. De oppleves.

24.4.13

The Slap, av Christos Tsiolkas

I 21 dager har jeg kost og slitt meg gjennom den australske bestselgeren The Slap. Nominert til Man Booker Prize og (uhm) vinner av diverse andre priser. Kritikerne har vært lunkne, men lesernes respons har vært formidabel. Boken har vært en slik lesersuksess at historien har resultert i en TV-serie (se teaser). I 2011 kom boken ut på norsk, tittelen er Et slag i ansiktet.

Jeg brukte 21 dager på boken. Engelsk tar tid. Halvparten av tiden ville jeg slenge fra meg boken. Den andre halvparten satt jeg pal og leste.





The Slap, av Christos Tsiolkas

Hector, av gresk opprinnelse, og Aisha, av indisk opprinnelse, har passert førti år. De er gift, har to barn sammen, og bor trygt og godt i Melbourne.  En sommerdag inviterer de familie, arbeidskollegaer og nære venner til et stort grillselskap i deres hage.

Blant gjestene finner vi Aishas beste venninne Rosie, hennes mann og deres uregjerlige sønn, Hugo. Hugo er snart fire år, blir fremdeles ammet, og er preget av en lite konsekvent barneoppdragelse. Hugo gjør som han vil, hans temperament utbrudd blir ikke korrigert og i barneskokken fremstår han som en liten terrorist. Da han oppfører seg truende mot lille Rocco, reagerer hans far, Hectors fetter Harry, instinktivt og gir Hugo en real ørefik.

Denne store, lille hendelsen angir startskuddet for en nesten 500 sider lang roman som har høstet stor applaus og voldsomme salgstall, ikke minst i forfatterens eget hjemland Australia. – Men ikke la deg forlede til å tro at det handler om barnemishandling.

Handlingen er av liten betydning. Forfatteren inviterer deg i stedet for inn i sinnet til åtte personer.

Vi følger åtte av selskapets vertskap og gjester gjennom dagene, ukene, månedene etter grillfesten. Tross tilsynelatende gode liv, både økonomisk og sosialt, er ingen av dem helt tilfredse. Hver og en sliter med vanskelige forhold være seg i kjærligheten eller vennskap, kanskje mest av alt til seg selv.

Hector er relativt lykkelig gift med Aisha, men med et utseende som en gresk gud er det vanskelig å holde seg på matta. Aisha er familiens hovedforsørger som eier av en veldreven veterinærklinikk, men er likevel ikke lykkelig. Noe mangler. Hun har liten eller ingen kontakt med sin egen familie, et savn som forsterkes av mannens nære forhold til sin slekt. Hennes nærmeste venninner, Rosie og Anouk, blir substitutter. Når Rosie saksøker Hectors fetter for barnemishandling, tvinges Aisha til å velge side. Hectors foreldre viser ingen forståelse for hennes valg. Hans far Manoli som tidligere har hatt et godt forhold til svigerdatteren, er dypt skuffet og fortvilet. Aisha velger Rosie. Rosie hvis mann, Gary, er alkoholiker. Rosie som vanligvis unnviker konflikter, glatter over, overbeskytter og likevel forsømmer. Hun ammer sin snart fireårige sønn, Hugo, i redsel for å være overflødig. Hun trenger at noen trenger henne.  Anouk er den eneste som tør konfrontere henne. Anouk, uavhengig og sterk. Suksessfull manusforfatter av en av Australias mest sette såpeserier. Anouk som lever livet med eller uten sin elsker, Rhys, såpeseriens store helt. Ufrivillig misunner hun likevel sine venninners trygge familieliv. Hun savner tilhørighet. Dette er stikkordet også for bokens to yngste bipersoner. Connie og Rickie er begge 17 år og bestevenner. Connie er foreldreløs og bor hos sin tante, går på skole og jobber som assistent for Aisha. Hun er dypt betatt av sjefens kjekke mann, ingen av hennes jevnaldrende når opp til ham. Rickie er forelsket i kompisen Nick, kanskje litt i Hector også. Han vet ikke helt. Han er usikker og rastløs, eksperimentell og søkende, som bare syttenåringer kan være.

På sidelinjen, men egentlig i søkelyset, finner vi Harry. Fetter av Hector, gift med Sandi, far til Rocco. Han er bra på sitt beste, forferdelig på sitt beste. Harry har et slepphendt forhold til både dop og kvinner, og uten tvil et sinneproblem. I bokens innledning går dette ut over en treåring. Noen mener han er uskyldig, andre mener gutten tryglet om det.
Selve hendelsen og dens konsekvenser har liten betydning. Harry blir politianmeldt og saken føres for retten, men rettsgangen er det overraskende lite fokus på. Forfatteren har simpelthen anvendt en vanskelig episode, et dilemma, som utgangspunkt for å la leseren bli kjent med personer innenfor en tilsynelatende helhetlig gruppe. For utenforstående virker gruppen å ha et godt samhold, alle er helt eller nærmest innenfor samme livssituasjon, alle deler av et etnisk og kulturelt mangfold som er blitt enhet.

I stedet for serveres leseren for kulturkollisjoner, sårbare diskusjoner om barneoppdragelse, blod tykkere enn vann-dilemmaer og vanskelige forhold. Gjennom å fortelle om de ulike personene i tredjeperson, serveres usympatiske trekk hos samtlige. Alle har sine svin på skogen, få har evne eller vilje til å se sine egne feil, alle forventer mer av andre enn seg selv.

Åtte personer altså, menn og kvinner fra 17 til 80. Ikke overraskende blir persongalleriet svært ujevnt. Noen blir de reneste tegneseriefigurene, andre igjen smyger seg nærmest inn under huden på deg. Det mangler dybde og jeg savner mer fokus på handlingen, utgangspunktet. Jeg plages av det australske lettsindigheten når det gjelder dop. Jeg kan ikke fordra det faktum at forfatteren krydrer hvert eneste kapittel med erotikk av ymse slag. Jeg henger meg opp i den overdrevne banningen. The Slap er langt fra perfekt.

Det er persongalleriet som på godt og vondt fikk meg til å bla om side etter side. Det er persongalleriet som både plaget og gledet meg. Noen av personene var blasse, overfladiske, overflødiske. Andre ekte, interessante, troverdige.

Høydepunktet kom til slutt, takk og lov for at jeg holdt ut. Drivet var uimotståelig. Side etter side, det var umulig å unngå å falle litt, akkurat nok, for denne page-turneren. Jo, det var verdt det. - Bare ikke forvent deg for mye.

-----------------------------

Kilde: Bok gitt av Norges beste kvinnelige petanquespiller.
Andre bloggere: Boken ble oversatt til norsk i 2011 med tittelen Et slag i ansiktet. Aftenpostens anmelder mente (dette) om boken. Så vidt meg bekjent har ingen norske bokbloggere skrevet om boken, dog har en del svenske og hordevis av engelskspråklige bloggere gjort det.. Omtalene er kun et googlesøk unna.

22.4.13

En bokshopaholiker blir skamløs

Hun: Åh!! Det er loppemarked i helgen! Vi må dit!
 
Han: Nei, du har nok bøker!
 
Vi dro på loppemarked.
 
Selvsagt.
 
 
I forgrunnen: 80-ish % av utbyttet, podens fotballbøker ble ikke med på bildet. I bakgrunnen: En trøste-cola, en stk oppgitt, resignert privatsjåfør og en overfyllt bokhylle.
 
Han: Vi har ikke plass til flere bøker!
 
Hun: Nei...
 
Det kommer flere bøker i hus. Man trenger ikke være rakettforsker for å forutsi dette.
 
 

Ok, så må bøkene stå stablet på bordet enn så lenge. Ok, så må du få kink i nakken for å se på loppis-funnet mitt. Ok, så trenger jeg strengt tatt ikke bøkene, men gud hjelpe meg så lykkelig de likevel gjør meg.

Jo visst, har jeg lest flere av bøkene fra før. Trylleglasset for eksempel, hvis bok jeg leste i forifjor og enda gråter litt inni meg av. Klart jeg må ha en slik i hus. De dødes tjern for eksempel, hvis bok og film er lest og sett mer enn en gang. Men jeg hadde den ikke fra før, og det MÅ man bare. Den engelske pasient for eksempel, en bok jeg leste for altfor mange år siden som definitivt må leses igjen. En dag. Senere Lena, som var blant bøkene jeg valgte ut i norsk særemne for nesten et kvart århundre siden. Elstad-samlingen min er slettes ikke fullført, men jeg jobber definitivt med saken.

Nei visst, kommer jeg ikke til å lese alle disse bøkene. I alle fall kommer jeg neppe til å lese Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile med mindre jeg faktisk gjør alvor ut av Gabriel Garcia Marquez-forsettet mitt. Mitt personlige oppdrag er likevel og like fullt å fullføre samlingen av hans bøker. Av grunner jeg ikke kan publisere i all offentlighet.

Resten derimot, resten gleder jeg meg til å lese. Innsirkling, definitivt, for da får jeg også omsider lest Innsirkling 2 som jeg har ulest og signert i bokhyllen. Gravstille, som er perfekt vente-på-toget-lektyre. Noen ville kalt det galskap, men jeg velger altså å gå masse bratte bakker for å måtte vente på toget en halv time etter jobb, i stedet for å gå noen hundre meter til bussholdeplassen, vente noen minutter på bussen som tar meg rett hjem. Kjærlighetens historie knappet jeg før jeg fikk tenkt meg om, blodet suste for mine øyne og ører. "Vent, denne har jeg hørt om. Ja! Ett eller annet sted!"

Og så da, dere. To kill a mockingbird. I've got chills, they're multiplying. And I'm loosing self control.  Her mistet jeg all kontroll. Mannen som stod ved siden av meg kan bekrefte dette.

Kjære ukjente mann. Du som nå googler "Skamløs heks i Askerhallen stjal bok rett foran nesen på velmenende eldre herre". Jeg innrømmer det, jeg så at du hadde samlet deg en pen bunke Penguin-bøker og at du så gjennom fangsten din i ro og mak. Jeg innrømmer at jeg ikke tenkte meg særlig godt om da jeg knabbet To kill a mockingbird og skjelvende hvinte "Denne har jeg sett etter i såååå mange år". Jeg innrømmer det. Jeg innrømmer til og med et stikk av dårlig samvittighet. Det skal du vite. Jeg vet at det ikke hjelper stort, men tenk deg den umiddelbare lykkefølelsen boken ga meg.

Ja menn, unnskyld, da!

19.4.13

Menn som leser kvinner

Det hadde vært noe, det. Mannfolk som leser bøker av kvinnelige forfattere. Mannfolk som leser bøker med kvinnelige hovedpersoner. Det hadde vært noe, det.

- Men det er ikke så vanlig, er det vel? Menn foretrekker historiske romaner med blod og vold, krimromaner og politiske biografier. Av menn. Menn som skriver enkelt, røft og ikke overvelder leseren med romantiske floskler og tåredryppende beskrivelser av solnedganger.

Jeg kjenner på fordommene selv. Jeg tror jeg foretrekker mannlige forfattere. Jeg liker renheten, den rasjonelle undringen, filosoferingen. Jeg misliker romantikk, jeg foretrekker råhet. Jeg liker å rystes, holde meg våken om natten mens jeg plages av den mannlige hovedpersonens vandring i inferno. Jeg foretrekker den innestengte lidenskapen, følelsene som ikke slippes løs fordi han ikke vil, ikke tør, ikke makter.

Den kvinnelige leseren lærer seg mannen å kjenne. Det er på tide å la den mannlige leseren lære seg kvinnen å kjenne. Den litterære kvinnen. Kvinnelige forfattere som knuser hans fordommer. Kvinnelige forfattere som lar mannen forstå litt mer.

Forfatterfruen, vidunderlige Karen, holder for tiden på å samle sammen boktips om nettopp bøker av kvinnelige forfattere, bøker med kvinnelige hovedpersoner, som menn kan og bør ha glede av. Hun trenger flere tips.

Her er mine tips til menn:

Tema: Politikk
Forfatter: Cecilie Enger
Tittel: Himmelstormeren
Link: (les min bloggomtale)

Biografiroman om Ellisif Wessel, en faktaspekket fiksjon om kvinnekamp og sterk personlighet.

Cecilie Enger lykkes meget godt med å gi leseren innblikk i det nord-norske samfunn på Wessels samtid, fattigdommen og kampviljen og Ellisif. Rent informativt har hun gjort en meget god jobb og det er en spennende kombinasjon av fakta og fiksjon. Følelsesmessig glimrer boken ytterligere med forfatterens mer fiktive fortellinger hvor Ellisifs liv veksler mellom bunnløs sorg, brennhett engasjement og kamp for å beholde troen på seg selv. Ellisif setter ikke seg selv først, men hennes engasjement kommer også av hennes pasjonsløse kjærlighetsliv med Andreas, sorgen over barna hun mistet og hennes vanskelige forhold til moren. Ellisif lengter. Hun ønsker å bruke seg selv, ofre noe for å gi til andre.

Boken er engasjerende og fascinerende. Lærerik, overraskende, kverulerende og sårbar. Sterk, trist og kompromissløs. Frustrerende og inspirerende. Akkurat slik Ellisif Wessel selv var, både på godt og vondt.

Tema: Psykologi
Forfatter: Tove Ditlevsen
Tittel: De gjorde et barn fortred
Link: (les min bloggomtale)

19-årige Kirsten begynner langsomt å forstå at hennes stille lidelser har grobunn i barndommen. Et eller annet har skjedd som hun ikke makter å huske. Hun kjemper for å føle tilhørighet i venneflokken, hun føler seg isolert og fremmed i sitt eget hjem, og hun føler en nærhet og avsky til sin egen kjæreste. - Samtidig.

Desperasjon og fortvilelse formidlet med enkelt, men usedvanlig kraftfullt språk.

Tema: Mellommenneskelige relasjoner
Forfatter: Anna Gavalda
Tittel: Eg elska ho
Link: (les min bloggomtale)

Om et ødelagt ekteskap, formidlet gjennom samtale mellom hovedpersonen Chloe, den forsmådde, og hennes svigerfar. Vi møter to ytterpunkter, der begge holder på sitt, men som likevel nærmer seg hverandre med museskritt. Dette er ingen bok som krever å fortelle sannheten til leseren. Sannheten er subjektiv. Den nøyer seg med å vise begge sider av en sak, og dermed også gi rom for ettertanke. Boken gir håp og pågangsmot til den knuste, og sympati til den usympatiske.

Gavalda opererer med et enkelt språk, fritt for åpenbare klisjeer. Språket holdes økonomisk og stramt.
------
Følg med på Karens bloggpost for flere gode tips. Og du? Les sammen med din kjære. Diskuter, sammenlign, oppnå en felles forståelse. Kjenn deg selv igjen. Se verden gjennom hennes øyne.

10.4.13

Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

I fjor innledet jeg sommeren med De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Jeg lot meg bergta av den stille, men dystre stemningen. Jeg kjente på fortvilelse og avmaktfølelse. Samme stemning fant jeg igjen i erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift.

Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

Forlaget Oktober skriver enkelt og greit følgende i sin presentasjon:
I erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift (1967-1971) er Tove Ditlevsen usedvanlig ærlig og selvutleverende, og klarer å heve private og intime opplevelser til det allmennmenneskelige. (...) Hun skildrer sin egen avhengighet: av andres aksept, av skrivingen, av kjærlighet og av rusmidlers salige strøm gjennom kroppen.
Tove Ditlevsen ble født i 1917 og vokste opp i et arbeiderhjem i København. Hennes nærmeste er en noe ustabil mor, en bokelskende dog fraværende far og en storebror som tynget av forventninger tidlig bryter ut av hjemmet.

Helt nære blir de likevel aldri, en mangel på nærhet som hun vil slite med livet ut. Tove sliter med relasjoner til andre, helst vil hun bare dikte i all sin ensomhet. Hennes behov for materiale og erfaringer tvinger henne ut blant folk, men det metter ikke hennes behov for lykke.

Som tjueåring innleder hun et forhold til sin redaktør Viggo F. Møller, noe som ender med et relativt kort og platonisk ekteskap. I disse årene utgir hun både sin debutroman, De gjorde et barn fortred, og sitt livs største litterære suksess, I barndommens gade. Tove er aldri helt tilfreds, hennes ferd fører henne ut i stadig nye forhold – og ekteskap. Hun får tre egne barn og adopterer en pike, men det er likevel først og fremst diktingen som er hennes lidenskap.

De evige tre, av Tove Ditlevsen
Der er to mænd i verden
der bestandig krydser min vej.
Den ene er ham, jeg elsker,
den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm
der bor i mit mørke sind.
Den anden står ved mit hjertes dør,
jeg lukker ham aldrig ind.
Den ene gav mig vårligt pust
af lykke, der snart fór hen.
Den anden gav mig sit hele liv,
fik aldrig en time igen.
Den ene bruser i blodet sang
hvor elskov er ren og fri.
Den anden er ét med den triste dag.
som drømmene drukner i.
Hver en kvinde står mellem disse to
forelsket, elsket og ren.
En gang hvert hundred år kan det ske
de smelter sammen til en.
(fra diktsamlingen Lille verden, 1942)

Hun får ingen ro over seg. Det er en lengsel og søken i henne som ofte fører henne på ville veier. Tragedien er nær med å fullbyrdes i hennes ekteskap med legen Carl Ryberg. Den store kjærligheten er hennes avhengighet av hans sprøyter og tabletter. Tove blir narkoman.

Utsvevende perioder veksler med sterke depresjoner gjennom hele hennes liv. Forfatterskapet som omfatter et titalls romaner og diktsamlinger, flere novellesamlinger og et par barnebøker, lider sterkt av tomrommet depresjonene medfører. Inspirasjonen forsvinner. Det er ingenting å skrive om. Ingenting å føle. Tove ender sitt eget liv i 1976 med en overdose piller.

Hennes erindringsromaner gjenspeiler dette indre kaos. Hun beretter om sine maniske perioder, sitt misbruk og sine ustabile forhold. Hun forteller om sitt intense ønske og behov for å produsere tekst, dikt og fortellinger. Det var så mange tanker, refleksjoner, selvopplevde erfaringer sammen med drømmer og fantasier som skulle ut av systemet.

Dette indre kaos, inderligheten, manien, forsterkes på underlig vis gjennom et enkelt og upretensiøst språk.  På mange måter fortoner romanene seg som psykoanalyse av forfatteren selv. Det er direkte, rett frem og ytterst privat. Sårbart og sterkt. Stille og ettertenksomt. Dette er en bok, en triologi, som tvinger leseren til å bruke tid. Forfatteren tvinger leseren til å dvele ved alle momentene som skaper et menneske, og hvordan personlighet og tidligere erfaringer skaper veivalg man ikke venter seg. Det gjør inntrykk.

Tidvis gjør det fysisk vondt. - Psykisk er det uforglemmelig.



Kilde: Fått brukt av en bokelsker med begrenset plass i bokhyllene sine. Fra min forsvinner den aldri.

Andre bloggere: Min omtale av Ditlevsens De gjorde et barn fortred kan leses (her). Også (Karin) og (Lena) har blogget om boken. En annen bokblogger, Janke, har omtalt en av hennes novellesamlinger i (dette innlegget).

4.4.13

Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn

Karianne Gamkinn alias Mammadamen utga Beklager, jeg må være mamma på selveste kvinnedagen. Selvfølgelig måtte det skje akkurat denne dagen.

Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Gamkinn

Med sin blogg Mammadamen.no har hun inspirert, engasjert og underholdt sin stadig økende leseskare siden 2008. Jeg har i flere år vært fast leser og en kritisk analyse av boken vil således være en umulighet.

Mammadamen er trolig Blogglandias skjønneste, fineste menneske. Hennes vesen er umulig å ikke omfavne, hun skriver hyppige, engasjerte innlegg og er raus overfor sine medbloggere.

Denne rausheten gjenspeiler seg også i boken, selv om den temamessig øyensynlig er navlebeskuende. Det handler om Karianne selv som etter å blitt mamma måtte se seg tvunget til å revurdere sin arbeidssituasjon. Det handler om kaosmorgener, lange dager på jobb, sorgen over å ofre dyrebare kveldstimer sammen med barna, sjefer som ikke forstår og konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor barna. Dårlig samvittighet overfor mannen. Dårlig samvittighet overfor sjefen. Dårlig samvittighet overfor venninner. Dårlig samvittighet overfor seg selv. Dårlig samvittighet.

Ikke at det er noen grunn til det, men like fullt er det slik det er. Det er gjerne en mammas lodd i livet. Mens pappaen legger seg ned på sofaen og helt oppriktig og med stor tilfredshet mener at alt annet kan vente, løper mammaen rundt og stresser med alt som burde ha blitt gjort. - Helst allerede i går.

Nikker du? Vi er kanskje litt håpløse. Vi kan takke oss selv. Det er bra, for da kan vi selv gjøre noe med det. Kvinnekampen har kommet langt, svært langt, men det er fremdeles en vei frem mot målet. Ingen skal sitte stille og vente på at det endrer seg, for vi kan alle bidra med noe: Vi kan alle hjelpe oss selv. Jobbe med våre egne holdninger, sette våre egne mål, tilrettelegge slik at det livet vi ønsker oss faktisk kan realiseres. Hvem sier at det er galt å prioritere barn og familieliv fremfor noe annet?

Fins det egentlig noe mer verdifullt?

Det handler om å bestemme selv. Kjenne seg selv, sine begrensninger og muligheter. Det handler om å ta sine egne valg, det handler om feminisme. Hjemmeværende mødre kan også være feminister.
Det er på tide å definere feminismen på ny. Vi trenger ikke lenger å si at å være frigjort og likestilt betyr å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie. Vi trenger ikke lenger å si at feminist er lik fulltidsjobb og full barnehage. Vi er der, og vi må inn på et nytt spor. Feminismen må anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. La mor være malen for far i stedet for omvendt.

(Debattinnlegg i Dagbladet, 7. mars 2013)

Det er ingen fasit hun legger frem, men hun forteller om en løsning som fungerer greit for henne og hennes familie. Hun har funnet et alternativ, selv om det ikke nødvendigvis fungerer optimalt. Kvinnekamp er ikke synonymt med å gi avkall på et liv som mamma. Kvinnefrigjøring er ikke synonymt med å alltid ha dårlig samvittighet. Man kan ta styringen over sitt eget liv, prioritere sine barn, men likevel makte å ha en karriere.

Hvem bestemmer premissene om ikke oss selv?

Rent litterært har Mammadamen en god penn, alle som har fulgt bloggen hennes vet dette. Også i bokform fungerer det greit, selv om de litt for hyppige gjentakelsene forstyrrer og ødelegger helhetsinntrykket. Noen optimal leseopplevelse er det ikke, men boken oppleves som et fint og viktig innlegg i feminismedebatten. Viktig fordi det er en annerledes vinkling, mest av alt fordi den appellerer til de som kanskje ikke har mest overskudd til å engasjere seg. Småbarnsforeldre.

Beklager, jeg må være mamma er lettlest og hyppige kapittelinndelinger gjør boken ideell for korte lesestunder innimellom bleieskift, paniske omganger med vaskestaven og kollapssoving på sofaen i en sjelden, stille stund. Ypperlig for småbarnsmammaer i tidsklemma, altså. Mammaer, fordi det er de som har dårlig samvittighet og attpåtil tillater seg selv å ha det.

Der og da, på det mest sårbare, er det inderlig godt å vite at ikke alle andre nødvendigvis opplever den fullkomne lykke. Du er ikke den eneste med total mangel på søvn, hauger med skitne klær, haltende ekteskap, manglende interesse fra venninner, utålmodige sjefer og bleieutslett. Der og da er det inderlig godt å lese om andre i samme situasjon, og fatte at man kan snu situasjonen til det bedre for seg og sine. Man mister ikke sitt gamle liv, sitt egentlige jeg, sine egne drømmer, selv om man blir mamma. Man må bare justere litt. Tenke litt annerledes. Og tillate seg å gi blaffen i andres forventninger.

Man er herre kvinne over sitt eget liv.


Andre blogger: Mammadamen har en svoren tilhengerskare i Blogglandia og boken har høstet mange fin-fine omtaler rundt omkring. Blant annet har bokbloggerne (Anita) og (Ellen) skrevet refleksjoner rundt Beklager, jeg må være mamma.

Kilde: Leseeksemplar tilsendt fra forlaget etter ønske fra undertegnede.

Fristende? Boken kan bestilles gjennom Mammadamens egen blogg ved å klikke på (denne affilate-lenken). Slik gir du henne en liten ekstra andel av boksalget.

3.4.13

Lest i 2013: Mars

I månedsoppsummeringen for (februar) skrev jeg følgende som mål for mars:
I mars skal jeg lese bøker. Jaggu skal jeg lese bøker!


Og det gjorde jeg. Jaggu gjorde jeg det. Leste bøker, altså. Ikke som i leste jeg jaggu mange bøker. Jeg gjorde sånn cirka alt annet enn å lese mange bøker. Jaggu. For eksempel så jeg mer på TV enn jeg har gjort resten av livet til sammen. Ingenting på TV kunne få meg bort fra skjermen og dytte nesa mi ned i en bok. Jeg følger opp i april ved å google definisjonen av jaggu.

Skjønner’u’elle? Det står ikke direkte strålende til i den ellikkenske bokhylle.

Lest i mars:

Barndom Ungdom Gift, av Tove Ditlevsen
Beklager, jeg må være mamma, av Karianne Garkinn

De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin (les omtale)
Undervannsgåten, av Jørn Lier Horst (les omtale)

Pluss for kategorier, minus for antall. Det hjelper bittelitt å vite at Ditlevsen-boka egentlig er tre bøker i en. Det plager meg virkelig sterkt at jeg ikke skrev om Barndom Ungdom Gift mens jeg enda hadde den friskt i minne. Ditlevsen semibiografi var knakende fantastisk, intet mindre, men da boken var ferdiglest var jeg såpass dausjuk (null stress, bare kombinasjonen manflu og diagnosen flink pike som var litt drøy) at jeg ikke taklet tanken på å skrive noe, ei heller produsere intelligente tanker. Godt uti penicillinkuren tok jeg det igjen det tapte med å sluke Mammadamens skriblerier, rystes over Jaklins beretninger fra landssvikoppgjøret, og more meg over Lier Horsts ungdomskrim.

For å ta det siste først: Undervannsgåten er den tredje boken i CLUE, en krimromanserie for ungdom. Les gjerne (mitt samleinnlegg). Kanskje ikke den suverent beste av de tre, men både innledningen og avslutningen ga meg, voksne dama, herlig grøss på ryggen og salig glis rundt munnen. Både gutt og mor gleder seg til fortsettelsen. – Det er meldt om totalt 12 bøker, en for hver måned. Sommermånedene er nå over, og vi ser frem til iskalde grøss utover senhøsten og vinteren. Uh-huuuuu!

Vi fortsetter i feil rekkefølge: De dødsdømte, av Asbjørn Jaklin tar for seg rettssakene til de 25 nordmennene som måtte bøte med livet under det massive landsvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Kraftig kost servert på en nøktern og overraskende medrivende måte. Mer om boken er blogget opp i (dette innlegget).

Nå gjenstår to bøker. Selvfølgelig ikke uten grunn, ene og alene fordi omtalene enda ikke er publisert. Selvfølgelig ikke uten grunn det heller. Veien blir til mens man går, sviktende hukommelse til tross.

- Men påskeferien var knall da. Jaggu var den det! Fire gullende fine dager i nordmørsk påskesol med knakende fine tantebarn, familie, venner og venners barn. Det blir ikke stort bedre enn det. Alskens matprogrammer ble byttet ut med ordentlig mat, bøker ble byttet ut med petanque, sykdom ble byttet ut med genuin glede over å mestre opptil flere quiz-spørsmål, og stillesittende kontorjobb ble byttet ut med 130 stillesittende mil i bil.

I april skal jeg lese. Ett eller annet. Tre dager ut i måneden har jeg hakket meg igjennom 20 sider av The Slap. Tittelen juger ikke, boken er på engelsk. Vi får se. Jeg skal i alle fall lese.