Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

I fjor innledet jeg sommeren med De gjorde et barn fortred av danske Tove Ditlevsen. Jeg lot meg bergta av den stille, men dystre stemningen. Jeg kjente på fortvilelse og avmaktfølelse. Samme stemning fant jeg igjen i erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift.

Barndom. Ungdom. Gift, av Tove Ditlevsen

Forlaget Oktober skriver enkelt og greit følgende i sin presentasjon:

I erindringsromanene Barndom, Ungdom og Gift (1967-1971) er Tove Ditlevsen usedvanlig ærlig og selvutleverende, og klarer å heve private og intime opplevelser til det allmennmenneskelige. (...) Hun skildrer sin egen avhengighet: av andres aksept, av skrivingen, av kjærlighet og av rusmidlers salige strøm gjennom kroppen.

Tove Ditlevsen ble født i 1917 og vokste opp i et arbeiderhjem i København. Hennes nærmeste er en noe ustabil mor, en bokelskende dog fraværende far og en storebror som tynget av forventninger tidlig bryter ut av hjemmet.

Helt nære blir de likevel aldri, en mangel på nærhet som hun vil slite med livet ut. Tove sliter med relasjoner til andre, helst vil hun bare dikte i all sin ensomhet. Hennes behov for materiale og erfaringer tvinger henne ut blant folk, men det metter ikke hennes behov for lykke.

Som tjueåring innleder hun et forhold til sin redaktør Viggo F. Møller, noe som ender med et relativt kort og platonisk ekteskap. I disse årene utgir hun både sin debutroman, De gjorde et barn fortred, og sitt livs største litterære suksess, I barndommens gade. Tove er aldri helt tilfreds, hennes ferd fører henne ut i stadig nye forhold – og ekteskap. Hun får tre egne barn og adopterer en pike, men det er likevel først og fremst diktingen som er hennes lidenskap.

De evige tre, av Tove Ditlevsen

Der er to mænd i verden

der bestandig krydser min vej.

Den ene er ham, jeg elsker,

den anden elsker mig.

Den ene er i en natlig drøm

der bor i mit mørke sind.

Den anden står ved mit hjertes dør,

jeg lukker ham aldrig ind.

Den ene gav mig vårligt pust

af lykke, der snart fór hen.

Den anden gav mig sit hele liv,

fik aldrig en time igen.

Den ene bruser i blodet sang

hvor elskov er ren og fri.

Den anden er ét med den triste dag.

som drømmene drukner i.

Hver en kvinde står mellem disse to

forelsket, elsket og ren.

En gang hvert hundred år kan det ske

de smelter sammen til en.

(fra diktsamlingen Lille verden, 1942)

Hun får ingen ro over seg. Det er en lengsel og søken i henne som ofte fører henne på ville veier. Tragedien er nær med å fullbyrdes i hennes ekteskap med legen Carl Ryberg. Den store kjærligheten er hennes avhengighet av hans sprøyter og tabletter. Tove blir narkoman.

Utsvevende perioder veksler med sterke depresjoner gjennom hele hennes liv. Forfatterskapet som omfatter et titalls romaner og diktsamlinger, flere novellesamlinger og et par barnebøker, lider sterkt av tomrommet depresjonene medfører. Inspirasjonen forsvinner. Det er ingenting å skrive om. Ingenting å føle. Tove ender sitt eget liv i 1976 med en overdose piller.

Hennes erindringsromaner gjenspeiler dette indre kaos. Hun beretter om sine maniske perioder, sitt misbruk og sine ustabile forhold. Hun forteller om sitt intense ønske og behov for å produsere tekst, dikt og fortellinger. Det var så mange tanker, refleksjoner, selvopplevde erfaringer sammen med drømmer og fantasier som skulle ut av systemet.

Dette indre kaos, inderligheten, manien, forsterkes på underlig vis gjennom et enkelt og upretensiøst språk.  På mange måter fortoner romanene seg som psykoanalyse av forfatteren selv. Det er direkte, rett frem og ytterst privat. Sårbart og sterkt. Stille og ettertenksomt. Dette er en bok, en triologi, som tvinger leseren til å bruke tid. Forfatteren tvinger leseren til å dvele ved alle momentene som skaper et menneske, og hvordan personlighet og tidligere erfaringer skaper veivalg man ikke venter seg. Det gjør inntrykk.

Tidvis gjør det fysisk vondt. - Psykisk er det uforglemmelig.



Kilde: Fått brukt av en bokelsker med begrenset plass i bokhyllene sine. Fra min forsvinner den aldri.

Andre bloggere: Min omtale av Ditlevsens De gjorde et barn fortred kan leses (her). Også (Karin) og (Lena) har blogget om boken. En annen bokblogger, Janke, har omtalt en av hennes novellesamlinger i (dette innlegget).