Placeboeffekten varierte ganske kraftig avhengig av hvilken lidelse man så på, og den største effekten fant man i symptomer som har en stor subjektiv komponent, altså typisk smerte, kvalme og opplagthet. Effekten på alt annet var nesten fraværende. Placeboeffekten helbreder altså ikke, men kan endre opplevelsen av enkelte symptomer. Det kan være nyttig og oppleves virkningsfullt for pasienten, men kan aldri erstatte effektiv behandling. (s. 166)
Placebodefekten, av Gunnar R. Tjomlid
Hvorfor alternativ behandling virker som den virker
For ja, alternativ behandling virker. Som regel og på de fleste. Problemet er bare at den ikke virker som den sies den skal. Akkurat dette har blogger og samfunnsdebattant Gunnar R. Tjomlid satt seg fore å forklare og diskutere i utallige blogginnlegg, nettforum og nå også i bokform.
Og jammen meg har han gjort seg flid. Sprengfull av informasjon, fakta og detaljer fra mangfoldige forskningsprosjekter serverer han leseren en bok som engasjerer, forbløffer og trolig også forbanner. Det lar seg godt gjøre å komme med motargument når Tjomlid har sagt sitt. Han parerer nemlig det aller meste i forkant. Grundig.
Forventning om effekt
Smak på tittelen. Ikke placeboeffekten. Placebo
defekten. - Alfa og omega for alternativ behandling og hvorfor dette oppfattes som virkningsfull. Bevisstgjøringen rundt placebo og nocebo, i boken omtalt som placebos onde tvilling, er nyttig, interessant og angår oss alle. For vi er bare mennesker. Den lille grå massen på et halvt kilo lurer oss alle som en.
Placebo, inaktiv behandling som kan gi positiv fysiologisk, atferdsmessig, emosjonell og kognitiv effekt på personen som benytter det, som et resultat av forventning om effekt. Dersom den inaktive behandlingen virker positivt for en person, kalles det placeboeffekt. Motsatt av placeboeffekt er noceboeffekt, der den som behandles kan reagere negativt fysiologisk, atferdsmessig, emosjonelt og kognitivt som resultat av den (inaktive) behandlingen. (definisjon, snl.no)
Forskjellen er altså dramatisk: Placebo helbreder i den forstand at brukeren tror det virker, mens noceboeffekten fremkaller sykdom, fordi frykt for bivirkningen er så stor at brukeren oppfatter reelle eller falske symptomer som sykdom og setter dette i sammenheng med medisinen. Dette er vel så vanlig.
Et enkelt eksempel er hvordan Hvermannsen leser pakningsvedlegget til sine medisiner. Legemedisin er etisk forpliktet til å opplyse om mulige bivirkninger, sammenheng eller ei. Delvis for å unngå mulige søksmål. Er hodepine oppført som mulig bivirkning er sjansen maksimal for at brukeren vil sette en gryende hodepine i sammenheng med medisinen. Noe som igjen vil skape skepsis til medisinen, kanskje vurdere at den skaper mer problemer enn goder, og at man heller vil forsøke alternative behandlinger. I noen tilfeller vil en slik feilslutning være direkte livsfarlig.
Lei av å bli lurt
Et godt eksempel på hvordan vi lar oss selv lure, det være seg misoppfattelser rundt årsak og virkning, hukommelse eller feilslutninger, er sammenhengen mellom vaksinering og ME. En grundig undersøkelse foretatt av Folkehelseinstituttet viste ingen sammenheng mellom ME-diagnose og tidligere vaksineringsprogram. En TV2-dokumentar gikk i sin tid svært langt i å hevde dette, og programmet fikk stor oppmerksomhet. Et nedslående forskningsresultat ble derimot skjøvet til siden. I dette tilfellet, og dette er bare ett av mange, skapte media en sannhet uten rot i virkeligheten. Fremdeles florerer denne hypotesen i form av sannhet rundt både i hverdagssamtalen og i store mediaoppslag.
Senest for et par dager siden oppdaget undertegnede en ME-diagnosert bekjent som på sin Facebook-side forsøkte å bevisstgjøre sammenhengen mellom vaksine og ME. Kanskje vil senere forskning finne en link, vi har ingen grunnlag for å avvise dette kategorisk, men enn så lenge er ingen sammenheng blitt bevist. Forbehold til tross, en slik feilslutning mobiliserer til dels sterk motstand mot vaksinering som igjen er et alvorlig samfunnsproblem.
Det virker for meg så da virker det for deg
Fallgruvene er mange, kanskje spesielt i dagens internettsamfunn, hvor diagnosene står svart på hvitt på dataskjermen. Vi er mange som kommer til legen og er skeptiske til hans eller hennes antagelser når vi allerede har googlet oss frem til svaret. Hukommelsen svikter oss. Vi leter etter symptomer og bivirkninger. Og blir vi ikke rundlurte av massemedias sensasjonsoppslag, står Big Pharma parat med skremselsreklame.
Når alt virker håpløst og skummelt, har legen ikke tid til deg. Du står på venteliste og når du først kommer inn, får du dine ti minutters konsultasjon hvor du knapt nok føler du blir hørt. Du får utdelt resept på piller du ikke har noen tro på og som du ikke føler hjelper. Kanskje grandtante Olga attpåtil fikk hodepine av de samme pillene for tre måneder siden. Kanskje er du en bekymret mamma som må ta stilling til om ditt barn skal følge samme vaksineprogram som alle andre.
Det er her alternative behandlere kommer inn i bildet. Behandlere som setter seg ned og lytter til deg. Kanskje er det akkurat det du trenger.
Det er en høy terskel for et ellers friskt menneske som aldri før har hatt noe kontakt med psykolog å oppsøke en slik. I tillegg er det ofte lang ventetid. Mange har også en frykt for å ikke bli tatt på alvor. At psykologen skal avsløre at du bare er en hypokonder som egentlig må gå hjem og ta seg sammen. (...) Å gå til en alternativ behandler har mye lavere terskel. For det første kan man som regel få time ganske umiddelbart. Ingen strenge krav eller lang ventetid. Alle er velkomne. Og så ender man i praksis opp med å få en slags psykologtime. Man får sette seg ned og prate om problemene. (s.187)
Du går ut igjen med et langt lettere selvbilde og lyse fremtidsutsikter, vel og merke med oppknekte ledd og piller fulle av vann. Det høres da unektelig fint ut, og det skader da umulig å prøve. Eller?
Det skader ikke å prøve...?
En svært stor del av boken konsentrerer seg om allment aksepterte alternative behandlinger. Noen av disse så godtatte av mannen i gata at det er overraskende å virkelig sette seg inn i behandlingsmetoden. Særlig interessant er det å lese om kiropraktikk:
Kiropraktorer har en overdreven tro på sin behandling uten at det foreligger god vitenskapelig dokumentasjon på at det faktisk virker utover det en fysioterapeut kan gjøre. Kiropraktikk er ”manuellterapi” sminket med magisk tenkning for å bli mer salgbart og øke placeboeffekten. Det klarer samfunnet seg godt uten. (...) Ved å innlede behandlingen med gode samtaler med pasienten vil pasienten føle seg sett og ivaretatt. Behandlingsteknikker som virker ”brutale” og som frembringer lyder som gir en illusjon av at knokler smetter på plass, at låsninger knekkes opp og at det virkelig skjer noe inne i kroppen, vil også trigge placeboeffekter som kan gi smertestillende effekter. (s. 312)
Dette er ikke bare en subjektiv konklusjon. I side etter side etter side forteller han hvorfor vi kan konkludere med akkurat dette.
Noe mindre bastant er forfatteren i sin omtale av akupunktur. Tanken bak er logisk, selv om forskning ikke entydig kan forsvare fullt ut en slik behandling. I noen, dog sjeldne, tilfeller kan det gå alvorlig galt, og spørsmålet her er om tvilen kommer behandlingen til gode. Lunger har blitt punktert av akupunkturnåler før og det vil skje igjen. Ikke ofte, men ofte nok. På samme måte kan det i mange nok tilfeller gå riktig galt, når en kiropraktor ”knekker” på plass knokler. Faren for svært alvorlige følger er skyhøy i forhold til mangelen på dokumentert virkning.
Og har du noen sinne godtatt homeopati som en virkningsfull behandling vil du få alle dine argumenter knust til fillebiter. Han antar ikke. Han viser til forskning, han viser til hva disse pillene består av, og han forteller hvordan disse faktisk kan skade deg som bruker. Han gjør det grundig, forståelig og velmenende. Aldri belærende.
Språkdefekter
Bokmanus ville ha vært tjent med en ekstra runde med dokumentvask. Private apropos er nesten, men ikke helt, redigert bort. Stadige musikk og TV-serie referanser forstyrrer, og er i høyeste grad mer ufrivillig komiske enn nødvendige. Likedan har leseren ingen interesse av å få opplyst om ekskonas navn. Små subjektive detaljer ender fort med å ødelegge for det ellers faktabaserte og grundige objektive inntrykket. Seriøsiteten svekkes også, i aller høyeste grad, av de mindre edruelige beskrivelsene, som tidvis trenger seg frem. Overraskende sjeldent, kanskje, men desto mer ødeleggende når det først skjer. For å holde på sin seriøsitet burde utsagn som ”uvitenskapelig sprøyt” vært luket ut.
Overflod av informasjon og problemstillinger gjør det ellers vanskelig for forfatteren å begrense seg og holde tematikken naturlig og konsekvent adskilt fra hverandre. De flyter unektelig inn i hverandre. Det blir for mye
”Mer om dette senere. Men først...” gjennom hele boken.
Språkeffekter
Informasjonsoverfloden har forfatteren forsøkt å kompensere med en egen bolk etter hver temadel. Over to-tre sider tar han for seg det han kaller klisjeer innenfor alternativ behandling, og argumenterer godt for seg. Samtidig er ikke disse bolkene tilstrekkelig å lese uten først å ha lest den grundige gjennomgangen i de foregående kapitlene. Likevel, en nyttig finesse for å friske opp innholdet.
Bokens innslag av fortellinger om Stein Aldermann skal også nevnes, dog er dette noe problematisk. Pluss for navnet og ideen, et lite minus for utførelsen. Stein Aldermann er et godt grep litterært sett, men jeg savner et system i det hele. Kanskje det blir rett og slett litt for få av disse innslagene.
Folk var ikke dummere den gang enn de er i dag, men de manglet et viktig verktøy vi i dag er sp heldige å ha, og som radikalt har endret hele samfunnet vårt, vår levestandard og folkehelsen: Vitenskapelig metode og kliniske studier. (...) Du lever i dag fordi vi la ”det virker for meg” bak oss, og valgte å fokusere på ”la oss se om det virkelig virker”. Spranget fra dets subjektive til det objektive i vurdering av medisinsk behandling er kanskje det viktigste som har skjedd menneskeheten noensinne (...)” (s. 73)
Fortellingene om vår fiktive helt er vellykkede til å illustrere menneskets gjerne enkle konklusjoner, en tankegang vi i dagens samfunn ikke lenger har behov for å holde på. I dag har vi grundige metoder for å stille spørsmålstegn ved tidligere allment aksepterte sannheter, forske og konkludere.
Ikke brukerne, men misbrukerne
Der han kunne hatt en saftig nedlatende holdning, holder han seg langt unna glattisen. Han skyter aldri brukerne, kun misbrukerne. ”De troende” blir aldri, ikke en eneste gang, latterliggjort. Tvert i mot forsøker han å forklare hvorfor vi mennesker så enkelt lar oss lure. Han bruker raust av sin egen erfaring og sine egne feiltrinn.
Det er behandlerne han vil ta. De som utnytter pasienter som i fortvilelse ikke føler de får hjelp fra sin lege. Pasienter som egentlig ikke er syke, men som vil unngå å bli syke. Pasienter som har hørt av andre at noe har hjulpet for dem, så da hjelper det sikkert andre også. Behandlere som overbeviser med svadauttrykk, fiktive kroppsprosesser og piller fulle av intet.
Og det er nettopp (de potensielle) brukerne han ønsker å nå ut til. Lesere som kanskje er i tvil, men som likevel tenker at det ikke skader. Lesere som gjennom denne boken kan tilegne seg kunnskap på en enkel, lettfattelig måte.
Dette lykkes han også med. Boken er tross alle medisinske uttrykk, referanser og konkrete forskningsresultater svært lettlest. Samtidig er nesten fem hundre sider i overkant av hva målgruppen lett kan svelge. Ja visst skal alt forklares, argumenteres mot og konkluderes, men en forkortet versjon hadde likevel vært å anbefale.
Les og lær
Det er lov å være skeptisk, det være seg alternativ behandling eller bokens innhold. Tjomlid er ingen fagperson, og det er ikke gitt at alt han meddeler i boken er i samsvar med den hele og fulle sannhet. – Men han overbeviser meg godt nok til at jeg har latt meg fornøye, forbause og forbanne gjennom hele boken.
Det er lett å forstå at fravær fra bivirkninger er en tiltrekkende egenskap ved alternativ behandling, men så lenge det også implisitt betyr at behandlingen ikke har noen virkninger, er egentlig argumentet et argument, mot, ikke for, alternativ behandling. (s. 75)
Her fins både språklige mangler, vanskeligheter med å begrense stoffet og problematikk rundt subjektivitet og objektivitet. Knirkefritt er det ikke. Samtidig er boken svært lettlest, lettfattelig og proppfull av informasjon. Det hele er uhyre interessant lesestoff, enten du er troende, skeptisk eller fagperson. Du kan velge å sluke alt rått eller stille spørsmålstegn. Og nettopp det siste er viktigst av alt: evnen til kritisk tenking.
Det som virker for meg, virker ikke
nødvendigvis for meg. Noen ganger
skader det faktisk å prøve.
Kilde: Anmeldereksemplar tilsendt fra forlaget. Tusen takk til Humanist Forlag! Lover for øvrig på tro og ære at jeg ikke kjenner forfatteren personlig, ei heller har jeg bånd til forlaget.
Les også: Les Tjomlid egne tanker på bloggen Saksynt.no
