Syngja, av Lars Amund Vaage

- Den eg skriv dette til kan ikke lesa. Sjeldent smetter en bok så til de grader inn under hud og hår allerede etter første setning. Lars Amund Vaage skriver om sin egen datter i romanen Syngja. En datter, et menneske, med autisme. En voksen kvinne bosatt i en instutisjon, pleietrengende og umyndig. En datter som av og til ikke kjenner igjen sin egen far. En far som ikke noen gang, ikke noen sinne, slipper inn i sin datters verden.

Syngja, av Lars Amund Vaage

Fra forlagets omtale: "Syngja" er ein djupt personleg roman, vakker og tankevekkande, naken og open, om å leva med ei dotter med autisme. Romanen er eit forsøk på å skriva hennar historie, og handlar om kor vanskeleg det er, men òg kor viktig det er å forstå ei som ikkje let seg forstå.

Hvordan skriver man en bok om en datter man ikke kjenner? Hvem er hun og hvor er hun? I hele sitt voksne liv har han ønsket å sette fotspor etter henne. Denne boken skal hun vite om, selv om hun aldri vil kunne lese. Selv om hun aldri vil kunne forstå. Tiden er inne. Han er 60 år, hun er 30 år. Håpet om at hun vil kunne utvikle seg mer er ute. Tiden er inne for å gi henne en identitet.

- Men hvem er hun? Hvor er hun? Når brast lykken?

Ei lita stund var me lukkelege. Så kom tvilen opp i senga til oss, tok oss i sin kalde famn, kviskra til oss at me ikkje måtte gløyma han.

Det blir en kamp med ordene, mot ordene, med bruk av og mangelen av ord. Hvem er hun egentlig? Forfatteren famler litt i mørket. Holder seg fast i det håndfaste. Hvordan hennes mor og far møttes. Hvordan de forelsket seg. Hvordan de sakte, men sikkert, gled fra hverandre. Hvordan de ble kollegaer med et felles ansvar: Gjøre livet så godt som mulig for datteren. En datter de aldri ville kunne bli kjent med.

Ingenting går over jorda utan spor, seier diktaren. Det er sikkert sant, men kven kjenner spora til G? Kven veit kvar ho vankar? Kven har sett avtrykk etter hennar skor? Kven ser stigen ho går, inn under dei tunge lauvtrea? Kven kjenner seg merke av henne, på netthinna, eller i bringa? Kven tenkjer på hennar lagnad? Det kjem ikke til å bli reist eit minnesmerke etter henne.

I mangel av samtaler med datteren, forteller han om samtaler med vennen F. I mangel av annen fremdrift, forteller han om skriveprosessen. I stedet for å skrive om syndromet, skisserer han for oss hennes personlighet. Hennes identitet. Akkurat så mye, og så lite, som hun makter å vise. Hvem hun nå enn er. Hvor hun nå enn er.

Likevel tenkjer eg på orda, tar i mot dei som kjem, tenkjer på at eg ikkje må mista dei, formuleringane som kjem til meg, føreslår seg sjølve, nye forslag kjem, alle utan meining, ubrukbare, men det kan eg ikkje vita, ikkje slik med det same, ikkje før det har gått ei tid.(...) Mi oppgåve er å sjå bort fra orda, å øydsla med orda, å lata dei fara like fort som dei kjem,  å ikkje bruka orda, for det er andre ord, nokre få ord, nokre ord som ikkje vil koma så lett, som skal gjelda i denne boka.

Det er tidvis brutalt utleverende, grenseløst ærlig. Det er minner, gode og vanskelige. Det er følelser, et vell av følelser. Og samtidig så uendelig vart og med en verdighet som sprenger grenser. Det er vondt, men trassen mot sorgfølelsen overskygger alt. Hun lever. Hun er.

Syngje, seier ho, ser ikkje på meg. Ho ventar på stemma mi. Ho ønskjer seg ein ny song eller den same. Kva tenkjer ho om songen? Er det vakkert? Er det godt+ Hva er det ho gløymer når eg syng? Kva er det ho rører seg bort frå? Kva er det songen gjer heilt i henne? Synge, kviskrar ho, stille, nesten ikkje til å høyra gjennom duren og susinga. Manande er ho med sitt eine ord. Vakker sit ho der med sitt vesle ønskje. Eg skal syngja ein song. Synge, seier ho. Å kunne eg berre syngja. Å, kunne det vera eit minne i hovudet.

Så viktig er det å forsøke å forstå noen som ikke lar seg forstå. Romanen anbefales i det uendelige.

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Andre bokbloggere: (Artemisias verden) (Den boka) (Med bokog palett) – Flere? Si ifra!