30.5.13

Gutten i kofferten, av Kaaberbøl/Friis (- Men mest Petanque)

Tidligere denne måneden representerte jeg Norge under Nordisk Mesterskap i Petanque. Stedet var Grenaa i Danmark. Hva er vel mer naturlig i de tider å lese en krimroman av en forfatter hvis også har landslagskarriere i samme idrett?

Lene Kaaberbøl har riktignok mer på merittlisten enn undertegnede, det være seg skriblerier eller petanqueprestasjoner. Faktisk har hun spilt VM i Petanque. Året var 2000 og resultatet var sølv for laget bestående av Tine Sejberg Hansen, Sonja Paulsen, Susanne Kramer - og Lene Kaaberbøl. Visst nok ganske så sensasjonelt.

Med fare for misforståelser: De ble liggende hele veien opp til topps. Plutselig, i finalen, møtte de noen som skjøt. Og traff. Skudd på skudd, treff på treff. I petanquesammenheng gir dette gjerne seier til skytterne. I krimmens verden blir skytterne ofte tatt. – Til slutt. Dette skjedde ikke i VM-finalen i 2000. Danmark ble grundig slått og sølvmedalje ble hengt rundt fire danske halser.

Innimellom all kulekastingen har Lene Kaaberbøl skrevet masse. Masse! Kanskje hun ga seg med petanque mens hun var på topp, særlig mer informasjon er i alle fall vanskelig å finne. Lekre legg, grisekuler og klokkeklare carreauer har med tiden blitt byttet ut med middelaldermystikk, sølvfargede hester, skammerhekser og krim med et klart samfunnsengasjement.

Åtte år etter supersuksessen på de sydfranske petanquebaner, ga hun sammen med forfatterkollega Anette Friis ut kriminalromanen Gutten i kofferten. Det var nettopp den jeg leste innimellom mine egne lekre legg, grisekuler og noen særdeles sjeldne semicarreauer.


Gutten i kofferten, av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Første bok i en foreløpig triologi om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. En dag får hun tips om et noe uvanlig innhold i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København. Der finner hun en liten gutt og kappløpet begynner.
Nina Borg arbeider med flyktninger i Danmark, både over og under jorden, og hun er vant til nødssituasjoner. Hun lever en stor del av livet i en verden som andre sjelden ser, en verden fylt av utpresning, menneskehandel, mishandling og unødvendig død, en verden der barn forsvinner hver eneste dag uten at noen stiller spørsmål. Men Nina er ikke flink til å lukke øynene. Da hun finner den lille gutten i en koffert i en oppbevaringsboks på Hovedbanegården i København, forsøker hun å finne ut hvem han er, og hvor han kommer fra. Hun har bestemt seg for at dette barnet ikke skal få lov til bare å forsvinne. Det viser seg å være en livsfarlig beslutning. (omtale fra forlaget)


Gjennom 300 sider fortelles historien gjennom korte kapitler fortalt gjennom flere ulike personers ståsted. Heltinnen, den fortvilte moren, kidnapperen og bakmannen. I begynnelsen litt forvirrende, men de ulike perspektivene er en vellykket måte å gi drivkraft og energi til historien. Spenningen består ikke i hvem som har gjort det kriminelle, men hvorfor det kriminelle har skjedd.

Katt og mus-leken er tidvis mer enn spennende nok til å holde leseren klistret til boken. Jeg sitter likevel igjen med følelsen av at det mangler det lille ekstra. Noen løse tråder skulle jeg gjerne lest mer om, og visse momenter er for lite troverdige til at jeg klarer å mobilisere frem det helt store engasjementet. Mest prekært er det i selve etterspillet. Historiens klimaks ender litt for brått, litt for enkelt. Jeg klarer ikke helt å tro på løsningen.

Kanskje det aller beste spares til de to neste bøkene om Nina Borg. Det samfunnspolitiske i boken er uansett applausverdig. Man leser videre i boken, ikke bare for selve handlingen, men kanskje mest av alt det underliggende tema. Trafficking og pedofili er blytunge tema man umulig kan unngå å bli emosjonelt berørt av. Det er lite, om noe, som skremmer og opprører oss mer.

En annen viktig faktor til at denne boken skiller seg ut fra den sedvanlige kriminalroman er vår utradisjonelle hovedperson. Sjeldent ser vi kvinnelige heltinner som ofrer mann og barn for jakten etter rettferdighet i verden. Kanskje aller mest sjeldent i nettopp krimmens verden. Det er faktisk både befriende og spennende nok i seg selv.

----

Mye petanque og lite krim, tenker du kanskje. Jo da. Jeg ser den. Romanen var helt grei, men ikke så mye mer enn det. Ikke høyverdig litteratur, men heller ikke så mye å utsette. Helt grei krim, i den misjon å underholde og slå i hjel tid.

Noe som derimot er enda morsommere å underholde seg med er å spille petanque. (For nysgjerrige, les artikkelen - Hva er petanque?) (Kun for spesielt interesserte - Les om min landslagsdebut)



Kilde: Bok lånt av en av mine fine, flinke, flotte makkere. På dette bildet, i denne kampen, satt undertegnede pent på benken og gledet meg over norske kuler som stadig trillet inn til poeng.
Andre bokbloggere: (Pervoluto), (Anita) og (Solgunn)

24.5.13

Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Lucinda Rileys bøker selges i bøtter og spann her hjemme på berget. Bokhandlene stabler hennes bøker opp til taket i visshet om at de rives bort sekundet etter. På bibliotekene er det lånekøer herfra til evigheten. Tross uendelige mengder klisjeer og pinligheter - det er tidvis så ekstremt at man kan dåne av mindre - appellerer hennes fortellinger på forunderlig vis til den norske lesermassen. Meg også.

- Og det er ekstremt irriterende.


Lavendelhagen, av Lucinda Riley

Tradisjonen tro følger forfatteren sin suksessoppskrift også i sin tredje roman: to fortellinger fortelles, en fra nåtiden og en fra fortiden. Alt sammen smekket med kjærlighet, svik, sorg og de lekreste gods.
Etter morens død arver Emilie et slott i Frankrike. Her finner hun en bok med dikt, skrevet av den mystiske Sophia. Hennes kjærlighetshistorie blir inngangen til fortidshistorien fra 2. verdenskrig. Den handler om engelske Constance som kommer til Paris som spion. Her blir hun viklet inn i et nett av løgner og bedrag, og blir tvunget til å oppgi sin identitet og kutte alle bånd til familien. (Forlagets omtale)


Selvfølgelig flettes disse historiene inn i hverandre. Selvfølgelig aner vi allerede i begynnelsen hvordan dette skjer. Selvfølgelig.

Hadde det bare blitt med denne selvfølgelige forutsigbarheten. Den hadde vært grei å svelge. Det som ikke er like greit å svelge er den banale handlingen og det uforlignelige dårlige språket.

Er (((spoiler alert))) nødvendig når handlingen i de første sidene avsløres? Kan jeg unnskyldes i den forstand at avsløringen bidrar til å understreke mitt poeng om et handlingsforløp som er under enhver kritikk?

Jeg forsøker. Du er uansett advart herfra til månen, både når det gjelder det ene og det andre. Nesten mest av alt det andre.

s. 1-60

Emilie tar farvel med sin mor på dødsleiet. Hun får hjelp til å ta seg av dødsboet. Hun møter en mann. Dagen etter erklærer han sin uforbeholdne kjærlighet. Han kaller henne vakker og hun kaster seg i hans armer. Påfølgende uke lever de i sus og dus og det er ikke måte på. – Men hvor blir det av all stønningen? All lidenskapen? All sengehyggen?

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

s. 65
Hennes hund blir funnet påkjørt. Hans liv er ikke å redde.

Når man ikke tror det kan bli verre blar man over til:

Neste kapittel. Kapittelets undertittel er 9 måneder senere.
Vi aner at stønningen vi etterlyste på side 60 har skjedd uten et eneste skrevet ord.

Når man ikke tror det kan bli verre:

... Leser man resten av boken i et glefs. Det er det verste med hele boken, hele hennes forfatterskap:

Leseren hypnotiseres, man forføres fullstendig. Man klarer rett og slett ikke legge fra seg boken.
Tross all irritasjon, til tross for at du er konstant ille berørt, til tross for forutsigbarheten, til tross for din egen forbannelse over misbruk av tid. Man lar seg like fordømt forføre.

Hvordan er det egentlig mulig? La meg si det på en annen måte:

Hvordan. Er. Det. Egentlig. Mulig?!

Boken er rett og slett fryktelig dårlig. Vi kommer ikke utenom det. Det hele er rett og slett ulidelig kleint. Det er et misbruk av klisjeer som knapt nok kjenner sitt sidestykke. Det er en uforståelig adjektivbruk, for hvem andre en Riley kommer seg unna ”opplyste hun” i sensuelle dialoger, gang på gang på gang? Dialoger som fra før av er pinlig dårlige. Pinlig dårlige dialoger i tåpelige historier. Dialoger som forsøksvis krydres med en overdreven og unødvendig bruk av franske ord og uttrykk.

Det er en lidelse å skumme seg igjennom samtaler om frokost, hvor vår heltinnes utkårede sjarmerer henne i senk med sitt innkjøp av bagetter, croissants og pain de chocolat. Om du klarer å la slikt passere opptil flere ganger i løpet av knappe 500 sider er du mitt overmenneske. Intet mindre.

Og ingenting reddes av harselering, forfatteren redder ikke stumpene med bitende ironi over samfunnet. Figurene er endimensjonale, enten veldig snille eller veldig slemme. Man lukter lunta før de nevnes med et ord. Det er ille.

Likevel. Herrefred, likevel.

Likevel er det hele så infernalsk underholdende og medrivende. Jeg tror jammen min hatt jeg klarte å presse ut noen tårer underveis også. Ikke sinna-tårer. Men tårer som ufrivillig kommer underveis i lesingen fordi man på uforståelig vis makter å bli rørt av den banale, elendige, irriterende, pinlige historien. Herrefred, jeg gremmes.

Jeg forstår det bare ikke. Kanskje forklaringen er forfatterens skjønne personlighet, hennes behagelige søte vesen gjenspeiler seg i bøkene hennes. Det er liksom ikke noe vondt i henne, og hun forsøker ikke annet enn å underholde sine lesere.

Problemet er ikke Lucinda Riley. Hennes fortellinger kan man velge å like eller mislike, men at leserne lar seg forføre tross all negativitet, forteller om et stort potensiale.

Det er nettopp dette som er problemet. Det som plager meg er potensialet som kastes bort. Potensialet som ligger i bunn, potensialet som spoleres på grunn av den udokumenterte vissheten om at leserne uansett nærmest ukritisk sluker bøkene. En strengere korrektur kunne reddet hennes romaner. Resultatet etter flere redigeringsrunder kunne vært mer enn godkjent. Dette er rett og slett ikke godt nok håndverk.

Jeg har nådd mitt metningspunkt. Underholdningsverdi eller ei, det er altfor mange bøker der ute til å kaste bort tid på å lese romaner med et så dårlig språk.

- Og ikke avfei dette som språksnobberi. Ta leserne på alvor. Dette er rett og slett ikke godt nok.





Kilde: Leseeksemplar mottatt fra forlaget etter ønske fra undertegnede. Forlaget får ha meg unnskyldt. Boken kommer til å selge i bøtter og spann uansett hva jeg mener.

Andre blogginnlegg: Jeg har tidligere blogget om Rileys debutroman (Orkideens hemmelighet). Oppfølgeren (Jenta på klippen) unnet jeg kun noen ord. Ikke minst foreviget jeg mitt møte med forfatteren i (dette) innlegget. En meget klam opplevelse.

Andre omtaler: De eminente bokbloggere (Lena fra Les Mye) og (Bok-Karete) er langt mer diplomatiske enn undertegnede.

Urovekkende fakta: Neste roman er snart på trappene. En del av handlingen skal etter sigende foregå i Norge. Det skal bli en sann utfordring  å holde meg standhaftig...

14.5.13

Gravstille, av Arnaldur Indridason

Arnaldur Indridason, hvis navn man skal slite med å uttale riktig men likevel aldri vil glemme, er en islandsk forfatter som i løpet av 2000-tallet har gjort seg sterkt bemerket – og meget populær – med sin serie om etterforskeren Erlendur Sveinsson.  Ni av hans bøker er utgitt på norsk, jeg har lest fire av disse. Sist ut er Gravstille som øyeblikkelig ble min favoritt.


Gravstille, av Arnaldur Indridason

I et barneselskap dukker det plutselig opp en menneskeknokkel. Et av barna hadde funnet beinrester i et byggefelt like ved huset og det viser seg å stamme fra mange år tilbake. Likevel finner Erlendur Sveinsson gåten interessant og setter alle kluter inn for å finne ut hvem den avdøde var, og om han eller hun ble tatt av dage. Spor leder oss tilbake til andre verdenskrig, til en familie sterkt preget av fattigdom, sykdom og vold.
”Man skammer seg for å være en slik manns offer, forsvinner inn i total ensomhet og lukker seg for alle, til og med barna sine, fordi det siste en vil, er at noen, særlig barna, kommer helt inn. Og der sitter man og stålsetter seg til neste angrep som kommer uten forvarsel og er fullt av hat på grunn av noe en ikke forstår, og hele livet blir en eneste lang venting på neste angrep, når kommer det, hvor kraftlig blir det, hva er anledningen, hvordan kan jeg styre unna? Jo mer jeg gjør ham til lags, dess mer avskyr han meg. Jo mer underdanighet og angst jeg viser, dess mer hat føler han overfor meg. Og hvis jeg viser motstand, får han en grunn til å banke livskiten ut av meg. Det fins ingen rett måte å gjøre noe på. Ingen.
Til det eneste man tenker på, er at det må bli en slutt på det og at det ikke betyr noe hvordan det skjer. Bare det blir en slutt på det.”
Det ble gravstille rundt dem.
Gravstille. Et lite ord som inneholder all verdens avmakt, sorg og fortvilelse. Kanskje den vondeste boken i Arnaldur Indridassons romanserie er like tung og vond som tittelen røper. Kriminalgåten og Erlendurs personlige problemer blir nærmest uvesentlige bihistorier. Det er historien om familien som virkelig bærer boken. Gravstille er en dyp tragisk fortelling om vold og skjulte hemmeligheter innad i familien. - Det gjør fysisk vondt, også for leseren.

Erlendur og hans gåter

Dette er altså den fjerde boken jeg leser av Erlendur og hans kompaner. Den tungsindige, dystre Erlendur er hovedperson i tre av fire. Unntaket er Irrganger hvor det er Elinborg som styrer skuten mens sjefen er i hjembygden for å ta et oppgjør med barndommens traumer.

En dramatisk vinterkveld i full snøstorm mistet den 10 år gamle Erlendur hånden til lillebroren. Det er det siste de ser av han, og Erlendurs skyldfølelse vil for alltid henge ved ham og prege hans liv.
Som voksen lukker han seg for omgivelsene og dyrker ensomheten. Han skiller seg fra sin kone etter få års ekteskap og forsøker for sent å redde forholdet til sine nå voksne barn, Eva Lind og Sindri Snær. Begge har sine utfordringer, særlig datteren. Erlendurs personlige tragedie og hans egne familieproblemer driver han ut i et stadig mer dedikert forhold til sin jobb som etterforsker. Også på fritiden etterforsker han saker som dukker opp i kjølvannet. Felles for de alle er at dette er gamle forsvinningssaker.

De egentlige etterforskningssakene har alle en historisk bakgrunn langt tilbake i tid. Arnaldur Indridason er befriende nøktern. Mens andre kriminalforfattere lesker seg med flere parallelle historier og tidsepoker, serveres vi kun tilbakeblikk. Vi hører kun om hendelsene. Vi er ikke der.

Det hele er uvanlig nøkternt skrevet. Stille og rolig løses kriminalgåtene. Erlendur er en mørk og tung figur, og bøkene hans adopterer hans sinnsstemning. Ei heller lettes det av frodige og ville naturskildringer slik man kunne forvente av islandske romaner. Fyrrige vulkaner og varme kilder må her vike for et dystert bilde av øya og dens folk, et lite samfunn med få innbyggere, store avstander og et gjennomsiktlig miljø der alle vet om hverandre.

Persongalleriet er snevert og oversiktlig, alle direkte knyttet til Erlendur. Barn og kollegaer. Først og fremst blir hans datter flettet inn i historiene. Hennes liv som rusavhengig gir en ekstra byrde til hans liv, samtidig som han tynges av skyldfølelse og holdes oppe av farskjærlighet. Erlendur dedikerer seg til sin jobb som etterforsker, og setter sin lit til etterforskerne Elinborg og Sigurdur Oli. Flere har han ikke plass til i sitt liv.  Kollegaene er rake motsetninger. Elinborg er traust og fornuftig. Sigurdur Oli er umoden og til dels lite sympatisk. Den ene er kontaktsøkende, den andre holder avstand.

Det ufrivillig humoristiske ligger i navnene som i andres øyne ikke kan hjelpe for å fortone seg komisk. – Forstyrrende, i alle fall i begynnelsen, det er ikke til å unngå. Du skal ikke ha lest mange sidene før du henger deg opp i hver eneste ur-ending og tar det med deg ut av boken og inn i hverdagen. Diagnoser det gjerne som Arnaldur-nevrose. - Dette problemet får stå på bokbloggerens regning.

Plottene er gjerne både underholdende og interessante, dog langt mer nedtonet enn i den sedvanlige kriminalroman. Noen vil verdsette det, andre vil kjede seg. Nøysomheten, den snevre økonomien, i historiene er befriende, men også vanskelige. Få uvesentligheter til tross, unntakene blir ekstra synlige og forstyrrende.

Arnaldur Indridasons styrke ligger først og fremst i det psykologiske aspekter. Dette mørket som oppsluker Erlendur, de indre demoner som driver ham til å løse kriminalgåter, men som likevel ikke gir ham noen fred.

Dette mørket hever Indridasons romaner opp fra det store krimhav. Gjør de til noe mer, tilfører de noe unikt, tross mangel på genuin spenning. Noen ganger heves romanene opp til overflaten, andre ganger godt over vannskorpen. – Men kanskje aldri helt opp til land.

-----------------------------------------------
Øvrige bøker lest:


Myren, av Arnaldur Indridason

En eldre mann blir funnet død i sin egen leilighet. Et askebeger av glass ved siden av ham, og ikke minst en lapp med påskriften ”Jeg er han” vekker mistanker om mord. Et mystisk bilde av en barnegrav blir etter hvert funnet i leiligheten. Kan dette settes i sammenheng med drapet? (Les omtale...)

Fjellet, av Arnaldur Indridason

En ung kvinne blir funnet død, øyensynlig selvmord. Kan hun likevel ha blitt påvirket til dette? Maria har i lang tid sørget dypt over sin mors død. De to kvinnene hadde et uvanlig tett bånd, helt siden faren druknet da hun var barn. Interessen og ønsket om et liv etter døden syntes å være uimotståelig for henne. (Les omtale...)

Irrganger, av Arnardur Indridason

En ung mann blir funnet drept. Kroppen viser seg å være full av rhyponol, voldtektsdop. Hva skjedde? Kan det være mulig at voldtektsofferet drepte overgriperen? Få kjente mannen, og hans nærmeste venn Edvard har tidligere vært innblandet i en forsvinningssak. Kan løsningen på mysteriet være så enkel? (Les omtale...)