Hvorfor så stille, lille Persille?

Ja, hvorfor har det gått flere måneder siden forrige innlegg, Ellikken? Vi ser jo at du leser bøker, det er ikke det, så HVORFORPOSTERDUINGENTING?

Jo, det er slik at det hersker litt uenigheter i bokblogglandia og generell forvirring i forlagsverden om hvordan vi skal tolke forbrukerombudets nye retningslinjer (eller lover) vedrørende leseeksemplarer. Noen mener mer bestemt enn andre at vi som blogger om bøker vi mottar fra forlagene må merke innleggene med

#reklame

Nei, jeg nekter. Nei, nei, nei. NEINEINEI! Jeg driver ikke med reklame, jeg får ikke et rødt øre fra noen i forbindelse med bokbloggingen, jeg driver litteraturformidling ut i fra velmente tanker om å spre det glade lesebudskap. Jeg har ingen intensjon om å smigre meg inn i bokbransjen, intet ønske om å tiltrekke meg sponsorer, og jeg akter definitivt ikke selge sjela mi for å rose bøker jeg ikke kan gå god for.

Det er rett og slett helt uaktuelt for meg å fremstille meg selv og min bokblogg som noe useriøst, noe kjøpt-og-betalt. Jeg er ingen blogger som skriver for å tjene penger. Jeg er bare en bokblogger, en kulturbærer som skriver ut i fra ren personlig interesse, som kjenner glede over å kunne gjøre noe for andre, fremheve de som fortjener å fremheves, et utløp for overskudd både av tid og energi. 

Resultatet av denne protesten er stabler med leseeksemplarer hjemme, et titalls leste bøker jeg ikke kan blogge om, svekket leselyst og en bokblogg lagt i sørgelig dvale. 

* Tittelen henviser til Inger Hagerups barnedikt Lille Persille.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge

Ikke avfei denne diktsamlingen allerede ved tittelen. Boken i sin helhet er lettlest og forståelig, samtidig med et vell av tolkningsmuligheter.

Estalåni, av Eli Fossdal Våge
Dikt. Utgitt i 2019.

Det noe forvirrende ordet henviser til forfatteren og bokens jeg-persons kallenavn, gitt av søsteren en eller annen gang i oppveksten. Hun er gravid og vi følger hennes tankespinn gjennom graviditet, fødsel og etter hvert også datterens første leveår, hele tiden med tilbakeblikk til egen oppvekst.

Like skiftende er hennes uttrykk. Det veksles hele tiden mellom korte noveller, dikt i ulike format og nærmest utdrag fra vitenskapelige skrifter. Likevel er det et system i vekslingen som gir orden i kaoset. På samme vis er handlingen enkel å forstå, selv om det rommer et vell av tolkningsmuligheter. 

Det føles nærmest respektløst å forsøke skrive en omtale av Estilåni etter kun en gjennomlesing. Her er så mye.

En gang skal du spørre hvordan det var den dagen du ble født, sier hun og svarer at hun vil fortelle om været. Akkurat slik det var, helt i sin egen lille boble hvor kun det nære og kjente fikk innplass. Og så, denne mørke skyen, ondskapen, det den vesle jenta må beskyttes fra.

En eller annen gang rundt tjueandre juli blir hun født, den vesle jenta som en gang var en celle. Og kanskje var det en før henne også, slik leste jeg det i alle fall. At det gikk galt, for så å etterfølges av en øredøvende stillhet. Først når fosteret, det som snart blir hennes datter, er levedyktig lar moren igjen tankene få utløp. Om jeg har lest dette riktig har dette tomrommet sjeldent vært bedre beskrevet. - Helt uten ord.

Før dette igjen, dilemmaene. Dette med å gi liv eller ta liv. Og senere, flere dilemmaer. Hvordan gi nok kjærlighet og ballast til at barnet skal være lykkelig. Hvordan gi nok beskyttelse til at barnet ikke skal rammes av ondskap. Eller selv utføre ondskap. Foreldre blir foreldre når barnet blir født, sier hun. 

Hvordan kan hun, som aldri før har vært mor, være mor? Og hvordan kan hennes opplevelser i oppveksten, alle disse minnene, ubehaget og gleden, styrke henne i sin nye rolle? Hun famler, uroer seg og er trygg i seg selv i samme stund, et sårbart system i kaoset.

Dette kaoset alle kvinner, menneskeheten, opplever, og kanskje særlig når et nytt liv vokser frem. Når cellen deler seg, når et menneske dannes i et annet menneske, når hjertet til den lille tilpasser seg morens hjerteslag, bare for så en dag, helt plutselig, finner sin egen vei. 

Alle kvinner som får barn, kjenner på de samme følelsene, det livsomveltende, men likevel er ingen like. Akkurat som oppvekst, tenker hun. Mange deler oppvekst, men ingen oppvekst er lik de andres.

Det finnes ingen oppskrift på å ta vare på sitt barn. Det finnes ingen fasit på oppdragelse og oppvekst. Og på samme måte finnes det heller ikke noe fasit på hvordan man skal lese Estalåni. - Akkurat som diktene der ordene står tett i tett uten noen form for tegnsetting. Leseren velger selv hvor pausene skal tas, hvor man skal begynne på nytt og avslutte …

… Eller lese på nytt. Boken anbefales med glede, men for fullt utbytte: les flere ganger!

Kilde: Leseeksemplar.

Sommerlesing

Det er på høy tid å ta seg sammen. I mars fikk jeg et verv som har tatt all min tid og oppmerksomhet, det har vært galimatias, unntakstilstand, jeg vet ikke hva. Alt har surret rundt i hodet mitt, jeg har slåss mot teflonhjerne og gullfiskhukommelse, skrevet ned alt jeg har forsøkt å snappe opp, forsøkt å systematisert, tenkt nye tanker, halvtenkte tanker, ideer, visjoner, vært handlingslammet. 

Bøker og bokblogg har jeg måttet plassere nederst på prioriteringslisten. Vel, nest nederst. Aller nederst finner vi gulvvask. Jeg kunne skrevet vindusvask, men det er ikke en gang i min bevissthet. Jeg tenker kun på det når jeg er hjemme på dagtid, og jeg mener, jeg er aldri hjemme på dagtid. Alt av leseutfordringer ble slettet, fort, bort med det, en mindre unødvendig dårlig samvittighet.

Det verste var kanskje å innse at jeg ikke hadde tid til Bokbloggerprisen likevel. Alle gode intensjoner jeg var så innstilt på, men så kom noe annet, noe større, som skulle ta all min tid.

Men så, noen måneder ut i vervet, noen styremøter senere, et par norgesmesterskap, noen kvalifiseringer og promoteringsevent senere, ble det sommerferie. Et fripust, en pause, litt lesetid. 

Etter fire måneder med problemstillinger jeg ikke ante jeg måtte ta avgjørelser i, saker jeg ikke en gang ante eksisterte, kunne jeg med letthet avgjøre å avbryte boken jeg har slitt med siden mars måned. 

Skjønt, jeg har vondt for å avbryte, så jeg skummet meg igjennom de siste hundre sidene. Bare for å kunne si at jeg har lest. I alle fall en slags lesing. Narret av godord på omslaget og sulteforet på kriminalromaner, gikk de første hundre sidene som en fest. Jeg fattet til og med interesse for fuglene som fløy over mitt eget hode. Så begynte irritasjonen. De gjentakende ordene, stillstanden, pappfigurene, og den største skuffelsen av de alle: Kriminalhelten som likevel ikke var noen kriminalhelt. Jeg fikset det ikke. 

Innimellom leste jeg to nye norske av året. Begge nokså raskt lest, dessverre også nokså raskt glemt. Egentlig har jeg glemt alt av den ene. 

Den ene, en punktroman, hurra hurra, og jeg må google hva det er. «… (modernistisk) roman strukturert i korte, selvstendige tekster, som prosalyriske punktnedslag i en fragmentarisk fortalt historie» forteller Det norske akademis ordbok, og jeg bare ja vel, litt det samme som jeg tenkte da jeg leste boken. For selv om jeg liker det litt magisk-surrealistiske, rare, utradisjonelle, blir det fort bare masse ord og kreativitet uten at jeg helt klarer å leve meg inn i det. Enkelte avsnitt glitrer med sin dybde og ordspill og gir meg mot til å lese ut boken. 

Kanskje skyldes lunkenheten alt som surret rundt i hodet mitt på denne tiden, for boken har fått hyllest fra de som skjønner seg på dette. Jeg føler meg utålmodig, begrenset, nesten litt dum. I irritasjon river jeg ut en roman, en roman i tradisjonell form, en jeg vil forstå. 

For frykt kan jeg forstå. Frykt for at barna ikke skal ha det bra, at de skal føle seg utenfor. Frykt for terror. Frykt for det ukjente, for å ikke passe inn. Gjennom intens nå-fortelling og mange tilbakeblikk fanges jeg som leser. Jeg ønsker å forstå, forstå personene og sammenhengene, finne nerven i det hele, og forstå hvorfor jeg kjenner meg igjen i historien. Likevel ble boken fort glemt. Tretten-på-dusinet, ikke helt, men det festet seg ikke. I alle fall ikke slik jeg trodde det ville mens jeg leste. 

Så kom forløsningen, en bok jeg visste jeg ville lese med letthet, men med bristende hjerte. En bok jeg garantert ville gråte av, en bok perfekt for transportetappen til sommerferiedestinasjonen. 

Og jeg gråt, selv om jeg ikke gråt så mye som jeg forventet. Jeg hadde hørt alt før, og hørt alt før på en mer inderlig, mer emosjonell måte. Jeg gråt ikke så mye over ordene og handlingen, som jeg gråt av bakteppet. Det at jeg visste historien var sann, at dette faktisk hadde skjedd, og jeg gråt over alle de andre skjebnene, ondskapen bak, minnene fra mitt eget besøk noen år tidligere. Boken i seg selv var enkelt fortalt, i overkant enkelt. Jeg savnet beskrivelser fra livet etter befrielsen, alt jeg ikke har lest i titalls andre bøker eller sett på minst like mange filmer. Noe som kunne skilt boken ut fra alle de andre bøkene, gitt den et særpreg. Slik ble det ikke, men jeg leste med tårer i øynene og fikk motivasjon til å ta fatt på nye bøker. 

Slik som Beistet. Lest i løpet av en lang, svett dag på senga, viften på maks bare en meter fra kroppen. 40 varme ute, verandaen ble ulidelig, tanken på å gå ut for å gjøre noe var utenkelig. Og nå koste jeg meg. Det er få som får meg til å humre-le som Per Schreiner. Alle luktene han beskriver, alt han ikke skriver, men som vi som leser fanger opp. Det surrealistiske som funker som gull, alt vi ler av som ikke egentlig er noe å le av. 

Og le kan man i alle fall ikke gjøre av Eva Aagards vonde debutroman. Boken om tenåringen Mira som må takle både tantens selvmord og egen ferd inn i voksenlivet. Alle spørsmålene hun ikke tør spørre eller får svar på, de hun ikke passer sammen med, og de som kommer til henne når det passer for dem. Alt hun tier om, de hun holder skjult, akkurat som kjolene hun tar på seg bare for å ta av seg igjen. Hele tiden denne frykten for at tantens galskap skal ligge latent i henne. Jeg lar meg imponere over debuten, men selv jeg rives med i fortellingen føler jeg likevel et noe uforløst potensiale. Jeg savnet noe mer, og det er kanskje ikke det dummeste komplementet man kan gi en roman. 

Skjønt den aller sterkeste leseopplevelsen denne sommeren var en bok, en trilogi, jeg burde ha lest for lenge siden. En slukebok, koma-bok, en bok man ikke klarer å legge fra seg, en bok man leser fra perm til perm fordi det er umulig å ikke tenke på handlingen, personene, avslutningen som en gang må komme. 

Og så gjør det så vondt. Helga Flatlands debutroman og dens to oppfølgere suger deg inn i hennes univers, inn i bygda, opp på den store steinen, inn i menneskene, deres skjebner, alt som ble sagt og gjort, alt som ble tolket feil og oversett. Du suges inn i Julies liv og tror du tenker ditt om Mats, men så forteller Mats sin historie og alt endrer seg. Du suges inn i Ragnhilds liv, hun som alltid er der for andre, men som glemmer å leve sitt eget liv. Du suges inn i livene, de altfor korte livene, til Tarjei, Kristian og Trygve, Tarjejkristianogtrygve, forstår og lider med de. Men aller mest lider du med Bjørn, han som reiste ut og kom hjem igjen, den eneste, han som var en del av de fire som for alltid, inn i evigheten, bare omtales som tre. Og det gjør så vondt, det som røsker i hjertet ditt er nettopp dette. Det som snur alt på hodet. Slik som Bjørns fortelling, akkurat i det du tror du har lest alt, forstått alt, bare for å innse at du slettes ikke har tenkt på ham. Heller ikke du. 

I det sommerferien tok ubønnhørlig slutt leste jeg ut boken, bøkene, som ga meg atter troen på litteraturens magi. En bok, tre bøker, som for alltid blir værende i hjerte og sinn.

Og du? Hvis du lurer på hvilke bøker jeg har skrevet om: Det finnes ingen helhet, av Helga Flatland - Alle vil hjem. Ingen vil tilbake, av Helga Flatland - Bli hvis du kan. Reis om du må, av Helga Flatland - Døtre, av Eva Aagaard - Beistet, av Per Schreiner - Tatovøren i Auschwitz, av Heather Morris - Havfruehjerte, av Ingvild Lothe - Ikke bli borte, av Benedicte Meyer Kroneberg - Fuglekikkeren, av William Shaw

Kilde: Bli hvis du kan-trilogien og Fuglekikkeren er fått i gave eller lånt, resten er leseeksemplarer.

Tre nye norske: Rør ikke de som sover, Snøen stryk ut alle spor, Kjære pappa

Av og til tar livet for mye fokus bort fra litteraturen. - Men jeg leser. Litt. Her er nettopp litt om tre nye norske utgivelser som alle får gode skussmål, tross feil og mangler.

• Rør ikke de som sover, av N K Lillebo
• Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
• Kjære pappa. Vi er andre menn no, av Kjartan Brügger Bjånesøy

Rør ikke de som sover, av N. K. Lillebo
Norsk. Debut. Utgitt i 2019. Ungdomsroman.

Emmi og Liv er verdens beste venner. De er de to mot resten av verden, og sammen gjør de hverandre sterkere. Den andre gjør livet verdt å leve. Det er bare et problem. 18 år unge Emmi ligger i en kiste og forstår ingenting. 

Ikke før bestefaren åpner en luke og viser henne livet etter døden. 

Nina Kveen Lillebo er låtskriver, tekstforfatter og nå også forfatter med en høyst uvanlig debutroman. Emmi er død, men lever videre i dødsriket, ett eller annet sted under jordens overflate. Dermed tvinger hun også sine lesere til legge fra seg sunn fornuft og lese videre med åpent sinn. 

For meg fungerte det utmerket. For andre vil det kunne gå ad dundas. 

Målgruppen er problematisk. Fortellingen er todelt, og der beretningen om dødsriket er noe barnlig formidlet er hennes minner fra verdenen over langt mer brutale. Slik er boken både beregnet for eldre ungdommer, og samtidig også for barn. De yngste vil la seg uroe av suicidale Liv og antatte overgrep, mens de eldste vil trøtne av mer eventyraktige godnatthistorier under jorden. 

- Eller så kan man bare godta det rasjonelle i det irrasjonelle og, som meg, kose seg med en lettlest og godt fortalt historie. 

For hvordan kan man skrive troverdig om noe man ikke har det minste hold å vite noe om? Klart man må ta seg friheter for å tone ned logiske brister: Et tre som strekker seg helt opp til jordskorpa, en likhusansatt som fungerer som bindeledd mellom liv og død, og døde som forsøker å sove på dagtid, bare forstyrret av sørgende som gråter ved graven. Så dukker det opp problemer underveis, hvor de døde lever beskyttet fra de som i livet har gjort urett. Her er visst ingen rom for tilgivelse, hvor vondt det enn er for leseren å godta dette. 

Desto bedre er forfatterens nesten usynlige forglemmelse av Emmis foreldre. De blir knapt nevnt, og med en 18-åring som hovedperson kunne det kanskje ikke blitt gjort annerledes eller mer troverdig. Her er fokuset på venner - og en bestefar, barndommens ideal og stille savn. 

Snøen stryk ut alle spor, av Lars Ove Seljestad
Norsk. Nynorsk. Kortroman. Utgitt i 2019.

En tolv år ung gutt sykler hvileløst rundt. I lommen har han en lapp fra skolen han slettes ikke kan vise frem til moren. Ikke at han har gjort noe galt, men fordi ordene på arket er riktige. Ordene som forteller om bekymring for at han ikke har det bra hjemme. 

Mens han sykler betrakter han verdenen han ikke får ta del i. Han er bare 12 år, men hans ansvar er en voksens. Da faren døde, døde også moren. Litt og litt har hun forsvunnet, inn i et skall, sovende på en sofa. Han var hennes liv, hennes alt, han som fikk henne ut av depresjonen og inn i lyset. Han ga henne fotfestet og nå er han borte. Moren har ham ikke lenger, hun har ingen. Her og nå ser hun ikke sine egne barn. 

Ikke en gang han som er hennes eldste. Han som setter seg fore å være der når hun våkner. La henne våkne opp og gå tilbake til det vanlige livet. I mens må han lage mat. Passe på broren. Sørge for at klærne er rene nok. Lufte ut når det trengs. Gjemme beskjeder fra rektor. 

Snøen stryk ut alle spor er en trist-vakker beretning om omsorgssvikt, men troverdigheten får stadige brist ved valg av ord og vendinger, samtidig som historien svekkes av telling. 

Fortellingen veksler mellom hans og hennes synsvinkel, men språket differensieres ikke tilstrekkelig til at guttens fortellinger virker troverdige. Guttungen bruker ord som lærerinne og uttrykk som snedig glimt i auge, samtidig som det refereres til Grandiosa og WoW. Sammen oppleves det hele som noe kunstig. 

Mest kritisk er likevel forfatterens hang til å forklare familiesituasjonen, morens depresjon og sønnens forsøk på å dekke over. Årsakssammenhengen fremstår litt for skoleflinkt formidlet i all sin overtydelighet. 

Kjære pappa, av Kjartan Brügger Bjånesøy
Undertittel: Vi er andre menn no
Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2019. Personlig beretning.

Kvifor er det så vanskeleg å akseptere at foreldra våre, dei som alltid har vore sterke og ansvarsfulle, plutseleg skal bli gamle? Er det fordi vi sjølv må innsjå at vi for alvor har blitt vaksne? Dette spør forlaget så treffende i sin omtale. 

Dette utdraget formidler essensen i boken ytterligere: 

Mange får vaksenlivet rett i fleisen når dei får barn Eg høyrer til generasjonen som på 1990-talet kompenserte for eit manglande politisk prosjekt med tung ironi, lamma av distanse til realitetane. I nokre år kunne et bli overraska over at eg faktisk var far på ordentlig. Då eg første gong ringte barnehagen og sa: «Hei, dette er pappaen til Albert, var det som om eg ikkje trudde på det sjølv, at eg berre let som.

Eg høyrer stadig folk over tretti år som seier at dei samlar vaksenpoeng, medan dei heller burde byrje å tenke på pensjonspoeng. (…) Diagnosen er aldersblindheit - ei manglande evne til å forstå eigen alder.

Det treffer meg så inderlig hardt. 

Fedrene våre starta voksenalderen som nykonfirmerte. Etter noen år, gjerne på sjøen med all ballast det førte med seg, etablerte de seg med kone og etterhvert en tallrik barneflokk. I årevis spinket og sparte de på alt i husholdningen, og sparte seg slik opp en god og trygg økonomisk buffer som en generasjon senere har kommet voksne barn og ikke minst barnebarn til gode. 

Mens vi? Vel, vi har levd herrens glade dager som backbackere i jungelen og brukt opp studielån på festivaler vi knapt nok husker å ha vært på. 

Forfatteren selv tar utgangspunkt i egen forvirring og fortvilelse når hans slagrammede far stadig blir fysisk svakere. Også mentalt endrer han seg, faren er ikke lenger den bautaen han alltid har vært. Plutselig er det sønnen som må opptre som den voksne og ansvarlige. 

Det er utvilsomt behov for denne type litteratur i dagens samfunn. Vi er utallige forvokste ungdommer som i mange, mange år har tviholdt på ung-og-lovende-hvileputen. Som førtiåringer får vi plutselige slag i magen når vi innser at våre foreldre ikke lenger er like spreke som tidligere. Klippene i våre liv er i ferd med å forsvinne, en eksistensiell krise er i ferd med å utvikle seg. 

Dessverre lider denne personlige beretningen av nettopp det personlige. Det er for få avbrekk fra forfatterens egne opplevelser. Jeg savnet noe mer, noe mer universelt, men det ble litt for navlebeskuende og detaljert i forhold til hans fars sykdomsforløp. 

Til tross for dette er Kjære pappa en hjertegod og gjenkjennbar fortelling mange vil ha godt av å lese - og reflektere over.

Kilde: Leseeksemplarer.

Livmødre som grør saman

Overskriften er hentet fra diktsamlingen Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust.

Jeg har all min tid vært fascinert av slektshistorier og har de siste årene publisert en del av disse her på Ellikkens bokhylle. Enda gjenstår mange. Som for de fleste slektsforskere er den største utfordringen ikke gotisk skrift og utallige Ole Olsen-er, men derimot nærmere i tid og av et helt annet (s)kjønn:

Slektens kvinner.

Helten i boken du leser i er gjerne en mann. Historiebøkene forteller om menn. Bygdebøkene forteller om mannlige gårdseiere og husmenn som leide jorda. 

I bakgrunnen finnes alle jentene og kvinnene som med barn på ryggen ryddet åkre for stein, alle de unge jentene eller utslitte konene som døde i barselseng, alle de som tiet når de ville skrike, de som ble misbrukt, ble svangre og måtte leve i skam. De som turte og satte nesa i sky som svar på bygdesladderen, de som lagde mat til arbeidslaget de selv var med i, de som stod opp før alle andre for å tenne opp i ovnen. De som giftet seg fordi de måtte, og de som gråt i stillhet over å ikke få samme skolegang som sine brødre. Kvinner som ga politiske råd til sine menn, og kvinner som måtte be sine ektemenn aller nådigst om noen skillinger. Fruer som ba til høyere makter om at mannen skulle slutte å drikke opp alle pengene, og unge koner som speidet ut over havet i uvisse og savn. Kanskje snart også sorg.

Disse finnes i min slekt, disse finnes i din slekt.

Det er bare så vanskelig å finne ut hvordan de faktisk hadde det. Hva de tenkte, hva de følte, hva omverdenen - og mennene - tenkte om dem. Desto viktigere har jeg følt det å kunne løfte deres liv opp og frem. Noen generasjoner for sent, men likevel. 

Lykke. Sorg. Skam. Skyld. Anger. Forventning. Redsel. Følelser er like den dag i dag som på 1700-tallet. Slik kan man også i 2019 føle en formødring med sine formødre.

Di hand over mi hand
mi hand over mor si hand
mor si hand over mormor si hand
mormor si hand over oldemor si hand
og det er hand på hand
tak på tak
liv på liv
mor på mor
livmødre som grør saman
og føder deg inn i ei verd
av lyftande hender

Fra Kvar ein fugl, av Hilde Myklebust

Noen av mine formødre er avbildet over. Noen lykkelige, andre ulykkelige. Noen stolte og høyreiste, andre trivdes best i skyggen. Klarer du se noen likheter, eller hvem som er mødre til hvem?

Alberte og Jakob, av Cora Sandel

I årets tredje runde av Elidas 1001-lesesirkel har månedens utfordring vært å lese bøker av kvinnelige forfattere. Mitt valg falt denne gang på en norsk klassiker som ofte havner i skyggen av Sigrid Undsets verker. 

Alberte og Jakob, av Cora Sandel 

Utgitt i 1926. Debutroman. Første bind i trilogi. 

Ungjenta Alberte, datter av byens sorenskriver, går hjemme hos sin mor og sturer. Hele hennes tilværelse går ut på å tørke støv og stoppe strømper, mens hun intet annet vil er å studere og komme seg ut i verden. Ut. Ut av huset, ut av morens tungsinn og konstante misnøye. Hadde du enda vært pen, sier moren. Hadde du enda vært som de andre pikene. 

Det er kanskje det vi liker så godt med Alberte. Det at hun slettes ikke er som alle andre, at hun ikke ønsker å endre seg slik at hun passer inn i samfunnets mal, at hun er helt alminnelig av utseende, blyg og innesluttet. Like fullt - gjennom alle disse årene - har hun for sine lesere fremstått som et forbilde. Hun vet ikke hva hun vil. Det eneste hun vet er at hun vil noe annet. 

Vi kjenner oss igjen i henne. Denne middelmådigheten, men mest av alt trassige behovet for å beholde seg selv, at det skal være godt nok. Det sta, uuttalte kravet om å duge, selv om man føler seg udugelig. 

Alberte er intet menneske som gir opp. Selv i det mest mismodige, ensomme og mørkeste beholder hun håpet. Hun går dagen lang og fryser, blåfrossen og nedfor, men stadig våkner hun neste morgen, inntullet i varm dyne. Slik starter hun dagen, hver dag, den eneste gangen hun er varm og glad. 

Moren selv er lys og lett ute blant folk. Som ved et trylleslag slukkes hun med det samme hun kommer hjem. Akkurat som faren, hennes elskede far, skjuler sine pjoltere, raser mot sin kone, men aldri løfter en finger mot datteren. 

Hun lengter, fryser og gråter. Huset er trekkfullt, faren er alkoholisert og tynget av økonomiske problemer, broren lever utsvevende og moren er forbitret og isende kold. Albertes skolegang ble avsluttet i forsøk på å begrense utgifter, mens broren Jakob som strever med tall og bokstaver, bare vil til sjøs.

Og det onde og deilige øyeblikket er inne, da lengselen efter at noe må skje - et eller annet - hva som helst nesten - blir som verk i en, noe en ikke lenger kan bære.

Alberte kan intet annet enn å leve for sine stjålne slurker med skåldende varm kaffe, spaserturer med sin forgudede far og hente broderlig støtte hos Jakob. Påtvungne sosiale selskapeligheter gjør henne utilpass og forsterker hennes følelse av annerledeshet. Så gjør også samfunnets beklemmende jag etter å bli godt gift. De hun faller for er av lavere rang. De som faller for henne byr henne imot. 

Akkurat som det er det hele livet skal gå ut på. Finne seg en passende ektemann. Få barn. Tørke støv og stoppe strømper. Alberte vil så mye mer enn å ikle seg en statistrolle i samefunnet. Mer enn å holde sitt hjem i orden, være oppofrende kone og oppdra sine barn som hun selv ble oppdratt. Hun vil lese mer. Smile mer. Oppleve mer. 

I et helt år følger vi Alberte, og det er her og nå, der og da, usigelig mørkt, deprimerende og trykket. Ute råder vintermørket og forsterker det vonde. Når sommeren endelig kommer med sol, varme og tilreisende gjester, blir dette mer en byrde enn en glede. Alt som skjer, alt som fortelles, bringer Alberte enda dypere ned i mismotet. Dette innblikket i en verden utenfor, en smak av noe større som fysisk forsvinner når høsten kommer, forsteiner seg i hennes bevissthet. 

Når så Jakob får hyre på en båt og hennes nærmeste venninne blir med barn, er det duket for oppbrudd. Hun er i opprør, hennes liv der langt oppe i nord er slettes ikke verdt å leve.

Det er lite ytre handling i boken, akkurat som hennes verden er svært snever. Kritikk mot datidens patriarkalske familiesystem, borgerskapets streben og småbyens strenge konvensjoner er enkle å lese, men forfatterens agenda var først og fremst noe annet. Følelser. 

Cora Sandels fokus er på Albertes indre sjeleliv, hennes lengsel og ensomhet, men også i et større bilde. Selv i sin ensomhet er hun ikke alene. Alle lengter etter noe, føler seg bundet, lar seg begrense. Slik fremstår også Albertes gryende innsikt i foreldrenes situasjon, hvordan de er som de er, for meg som bokens høydepunkt. Samtidig som Alberte løsriver seg makter hun omsider å se morens små øyeblikk av omsorg. Mørket letter, lengsel går over til håp. 

Om forfatter og forfatterskap

Cora Sandel er pseudonym for Sara Fabricius, født i 1880 og død i 1974. Sara tilbrakte sine første leveår i Kristiania. Hennes far fikk etter hvert embetsstilling i Tromsø, og hele familien flyttet nordover. Dermed er det også lett å oppdage likhetstrekk mellom hennes liv og diktning, et inntrykk som forsterkes vel vitende om at hun som voksen tilbrakte mange år i Paris. 

- Akkurat som Alberte: Kvinnelig hovedperson fra besteborgerlige kår, opprinnelig fra hovedstaden, men oppvokst i Nord-Norge. Kunstnerisk sjel, men som grunnet datidens samfunnsmoral ikke uten problemer kan leve sitt liv slik hun ønsker. 

Som sin litterære Alberte skal også Sara Fabricius ha vært stille og beskjeden. Likevel våget hun, riktignok noe skjult bak sitt alter ego, å ta oppgjør med sosiale skiller, tale uten blygsel om fattigfornemme borgere, avsløre uheldig familiedynamikk og fronte kvinners behov for selvrealisering. Først og fremst på individnivå - men samtidig satt inn i en større sosial ramme. 

Cora Sandel er en fremragende personskildrer, og hun lar sine personer framtre både gjennom en omgivelse, et miljø, og gjennom hva vi kan kalle tilstandsbeskrivelser, det vil si via tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer. Hennes personer er – eller føler seg – ofte alene i verden, og ensomheten blir fremhevet ved at personene gjerne inngår i et slags komplisert avstandsfelleskap med andre mennesker. - Tone Selboe, professor i litteratur.

Hennes litterære debut, Alberte og Jakob, ble utgitt i 1926. Senere fulgte hun opp med Alberte og friheten i 1931 og Bare Alberte i 1939. Trilogien er blant de mest elskede norske litterære skatter gjennom tidene. I 1945 utga hun nok en roman som i ettertid med rette omtales som klassiker: Kranes Konditori. Totalt består Cora Sandels forfatterskap av fem romaner og fem novellesamlinger. Førtifem år etter sin død regnes hun stadig som en av Norges fremste språkkunstnere. 

Kilde: Fra egen bokhylle. Min utgave er fra 2002 og basert på førsteutgaven. Under 2. verdenskrig ble deler av boken sensurert og senere utgaver frem til 2002 har vært skadelidende av dette. På nb.no kan eksempelvis en utgave fra 1995 leses digitalt, men da med feil og mangler. 

Les også: I 2014 ble boken samlest i Bokblogglandia. Les om boken og sjekk kommentarfeltet for andres blogginnlegg ved å klikke på (denne lenken). Videre er Klassekampens artikkel om Cora Sandel, oppbruddets forfatter, anbefalt lesestoff.

Kjære skoleelev: Det er ikke noe jeg blir mer glad for enn at bokbloggen min inspirerer andre til å lese eller plukker opp bøker de egentlig ikke hadde tenkt å lese. Samtidig ser jeg at Ellikkens bokhylle får mest treff på bøker som gjerne blir lest i forbindelse med særemne og lignende, og jeg minner om viktigheten av å oppgi kilde ved kopiering av tekst. Om mine leseopplevelser kan gi dere litt hjelp på veien er det fint, men for all del: LES BOKEN, noter underveis og gjør dine egne betraktninger. Lykke til!

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Jeg har lest en helt spesiell bok. En bok som av forlaget beskrives som (…) ei livshistorie, slektshistorie og ein liten bit av noregshistoria. - Og alt dette på bare 60 sider. 

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg 

Lyrisk kortroman. Memoarer. Nynorsk. Utgitt i 2019. 

Romanens jeg-person, åpenbart forfatteren selv, vokste opp på en gård med flere generasjoner på samme tun. Vel så viktig er alle dyrene og omgivelsene. Fjellene. Husene. Dette noe som alltid har vært der, dette noe som må vernes om, dette som ingen som selv har vokst opp på en gård i ei lita bygd, ikke helt kan forstå. 

Det er han og mor og far, og det er besteforeldrene, oldemoren og søsteren til oldemoren. De som har fått odel i gave ved fødselen, de som ble giftet inn, de som ble elsket og ofret. I generasjon etter generasjon har hele livet vært viet til gården, til tradisjonene, til generasjoner før og generasjoner etter. Alt man har fått, alt man har ofret, alt for å holde gården i familien. 

De lever tett, tett sammen, men likevel med avstand. Han beretter om besteforeldre som ikke husker sin egen bryllupsdag og foreldre som vier all sin omsorg og kjærlighet til han, sønnen, odelsgutten. 

Det er en begrenset verden. Her var det ikke rom for engelske fotballspillere, skriver han. Alt dette som han aldri fikk innblikk i, et slags savn over minner han ikke fikk ta del i. Likevel, en takknemlighet over alt det unike han fikk ta inn over seg. Alle redskapene, ordene og uttrykkene, ømheten man føler for et nyfødt lam, varmen i et seterhus, innrissede initialer i et sommerfjøs, alt som er i ferd med å forsvinne. Ikke bare forsvinne fra hverdagen, men også fra folks erindring. 

Ved første lesing oppfattes dette som det mest elementære. Minnene og verdien av disse. Begrensningene, men samtidig dette enorme. Det som er vanskelig å sette ord på. Nærheten til gården og naturen, men samtidig den emosjonelle avstanden mellom menneskene. Livshistorien, men også slektshistorien. Det som var, som kanskje ikke skulle vært, men som samtidig må forsøkes å tas vare på. 

Kanskje vel så viktig er bokens kjærlighetserklæring. En kjærlighetserklæring til han som åpnet hans verden, og som fikk lov til å ta del i hans verden. 

En bok på 60 sider er rask å lese igjennom. Denne vil gi deg ønske om lese boken på nytt. Her fins mange lag. Livshistorie, slektshistorie og norgeshistorie. Stadige referanser til andres verker. Et språk som vel så mye er dialekt som nynorsk. Og dette noe som er så vanskelig å sette ord på. 

Kilde: Leseeksemplar.

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 

Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)

Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.

Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.

Hvit, av Han Kang

Kritikerroste og prisbelønnede Han Kang fra Sør-Korea debuterte som forfatter i 1993, bare 23 år ung. Siden har hun utgitt flerfoldige romaner, noveller, essays og diktsamlinger. Fire av disse kan leses i norsk språkdrakt.

En av disse er Vegetarianeren som i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen. Våren 2019 utgis Hvit, som i fjor nådde kortlisten til samme pris.

Hvit, av Han Kang

Utgitt på norsk i 2019. Kortroman. Sør-Korea.

Hvordan er det å vokse opp i skyggen av sin søster? En søster man aldri fikk bli kjent med, en som levde og døde før man selv ble født?

Kanskje var den usikkerheten, eller følelsen jeg hadde, da jeg var liten, henne som oppsøkte meg uten at jeg visste det. Det er stunder når jeg ligger her i mørket at jeg føler kunden av noen som søker meg. Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!

Føler man en slags sorg? Eller skyldfølelse? Og vil man noen gang kunne føle seg hel?

Når snøen faller, stopper folk opp og blir stående og betrakte den en kort stund. I bussene løfter folk hodene og stirrer ut av vinduene. De står lydløst, uten verken glede eller sorg, til snøen har spredt seg og tusener, titusener av snøflak i stillhet har visket ut veien, først da kikker de ikke lenger, men vender ansiktene bort.

Hovedpersonen i Han Kangs Hvit forsøker å skrive sin søsters liv lenger med denne tankevekkende og poetiske kortromanen. En mediterende hyllest til et lite menneske, en sjel, en søster, som bare så vidt rakk å åpne øynene sine. 

Et melkehvitt vesen

- med de mørkeste øyne.

Fortelleren tar utgangspunkt i alt det hvite. Alt hvitt som minner henne om søsteren. Likkledet. Brystmelk. Riskaker. Hvite smil. *

Hvitt og sort, liv og død. Og akkurat som om hvitt aldri vil komme til sin rett uten kontraster, vil heller ikke hyllesten - eller sorgen - være ukomplisert. Hun skriver, fordi hun ikke får seg til å si noe. For hva er det vel å si?

Slik som den lille øya utenfor Norge, der solen er oppe alle døgnets timer om sommeren, og borte alle døgnets timer om vinteren. Slik som den kritthvite vesle jenta med de sorte øynene. Hun som døde mens hun drakk morsmelk. Alle disse kontrastene, overalt, hele tiden.

Og så, det aller sterkeste: Viten om at hadde søsteren overlevd, ville fortelleren ikke vært til. Liv og død, hvitt og sort.

Dersom dere fortsatt hadde vært i live, så hadde ikke jeg hatt et liv i dag.

Min eksistens umuliggjør deres.

Det er kun mellom mørket og lyset, i åpningen til blåskjæret, vi kan nærme oss hverandre og se hverandres ansikt.

 

 Poetisk. Mediterende. Svevende. Krevende, og likevel så universelt og nært. Anbefales!

* Ulike ordspill og betydninger må ha bydd på uvante utfordringer ved oversettelsen. Dermed fortjener også Jarne Byhre honnør!

Kilde: Leseeksemplar. 

 

Slektshistorie: Norskamerikanerens hjembygdsvisitt

Av min farfars tretten - tolv hele, en halv - søsken reiste tre til Amerika. To fikk oppleve The American Dream, den siste fikk hardere medfart. En av de som lykkes godt var Harald, eller Harold Hanson, som han titulerte seg i sitt nye liv. Da han som godt voksen i 1972 vendte hjem for å treffe sine gjenlevende søsken, fattet en journalist fra den lokale avisa Driva interesse. Gjennom en skikkelig gladsak over to sider med store bilder lot han den litt brautende, men sjarmerende norskamerikaneren fortelle om sine opplevelser, karrière, politikk og møtet med det nye Norge.

Harald og min bestefar Arthur.

På hjembygdsvisitt i Betna 

Laksefisker, gullgraver og entreprenør Harald Gjengstø blar i minnenes bok. 

Harald Gjengstø var tredje eldst i en søskenflokk på 13. Oppvokst på farsgården Gjengstø i Betna og hjemmekjær som han var, stod nok hans hu mest til å drive garden videre, men odelsretten var nå bare til for den eldste, så Harald kuttet like godt ut og drog i 1922 til Amerika. Det skulle gå en ti-årsperiode før han tok en snartur tilbake til hjembygden, og når han nå i år er tilbake igjen som 72-åring, vil det si at det er gått 40 år siden den første tilbaketuren. Mangt er forandret på disse årene, synes han, men det mest synbare er at folk i dagens Norge har det bra og lever godt. Han er imponert over den økonomiske fremgang som har funnet sted. 

Harald Gjengstø benytter flyet som fremkomstmiddel på sin tur til Norge denne gang. Det får ham forresten til å dra en sammenlikning med første gang han reiste over til Amerika. Da var heller heller ikke en reise på det amerikanske kontinent uten videreverdigheter. For eksempel husker han togreiser vinterstid da han sammen med de andre reisende ble kommandert ut for å måle skinnene reine for snø slik at toget kunne komme videre. 

I sin Amerika-tid har Harald Gjengstø vært innom og borti arbeid av forskjellig slag. Den første tiden var han i Alaska og arbeidet for et storfirma i laksebransjen. Fisket var til tider rent eventyrlig, men noen større fortjeneste på de ansatte ble det ikke da de hadde fast lønn. Han fant at dette yrket var lite å satse på for fremtiden og dro tilbake til USA, hvor han i tiden frem til siste verdenskrig forsøkte seg i mange slags arbeid. En tid også som gullgraver i South Virginia. Visst fant de gull, men utstyret som krevdes var kostbart, og da den 2. verdenskrig kom og satte en stopper for dette arbeid, gikk det vel så noenlunde opp i opp med utgifter og inntekter. Etter krigen har det ikke vært mulig å starte gull-leting igjen. Alt som kreves til en brukbar start er nemlig steget uhyrlig i pris, mens gullprisen er den samme. Gullgravingens eventyrlige tid er nok forbi for godt. 

Harald Gjengstø er en trivelig kar å prate med, ikke bare på grunn av hans ypperlige humør, men også fordi han har beholdt en uforfalsket nordmørsdialekt. Det er bare når han blir ekstra ivrig at amerikanske ord kan lage litt virvar. Som sydstatsmann, han er bosatt i San Fransisco, holder han Nixon som helt sikker til gjenvalg som president for en ny periode. - Splittelsen innen det demokratiske parti er åpenbar, og med McGovern som presidentkandidat og Nixons motspiller er nederlaget allerede klart. 

I årene etter krigen har Harald Gjengstø drevet egen entreprenørforretning. Det har gått fint både økonomisk og arbeidsmessig, men nå har han trukket seg tilbake. Han kan imidlertid fortelle at med den form for entreprenørvirksomhet han og hans samtid førte er det snart slutt. Nå er det de store konserner som overtar og dominerer også småhusbyggingen. Han og hans likesinnedes tid er forbi, og han er glad over å få nyte sitt otium. I ekteskap med en amerikanerinne har han to barn, som forresten også har skaffet ham barnebarn å glede seg over. 

Som ivrig sportsfisker er Harald Gjengstø ofte inne i Surnadal og frister fiskelykken. Ellers bor han hos sin yngste bror Arthur i Betna, og har planlagt Norges-besøket til ut i august en gang. En av hans ønsker da han kom hjem var å møte samtlige gjenlevende av sine søsken på farsgården i Gjengstøa. Det har han også fått oppleve. - Av de tretten søskener lever nå sju, og samtlige møttes da også forleden for å oppfriske gamle, kjære minner. 

Og så ønsker vi Harald Gjengstø god tur tilbake til sitt nye hjemland når han finner tiden inne til å reise.

Harald og hans gjenlevende søsken i 1972.

Harald reiste hjem til Amerika, og vendte aldri mer tilbake til sitt fødeland. Like etter returen døde han, oppspist av kreft. Han fikk oppfylt sitt siste ønske, og røpte aldri til noen at han bare hadde kort tid igjen. Han levde sitt liv til det fulle helt til siste åndedrag.

- Dessuten fikk han rett om Nixon. 

Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om søsteren Bibbi og brødrenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery. Les gjerne også om Bibbis sønns eventyrlige liv med tragisk endelikt: (The Golden Boy).

Juleoratoriet, av Göran Tunström

Februar måneds utfordring i Elidas 1001-lesesirkel var å lese bøker av en for oss ukjent forfatter. Jeg valgte meg en roman jeg ofte har tenkt jeg burde ha lest, en bok som gjerne nevnes blant uforglemmelige leseopplevelser, en bok som viste seg å være alt annet enn jeg trodde den skulle være. 

Jeg forventet julestemning, jeg så for meg en lett og koselig lesning. 

Det jeg fikk var en uendelig mengde inntrykk jeg har hatt behov for å bruke tid på, faktisk flere uker. Boken var alt annet enn lettlest, faktisk vil jeg kalle den nokså krevende, og nettopp derfor er det en bok jeg vil ta med meg videre. Jeg, som de fleste andre som har lest 

Juleoratoriet, av Göran Tunström 

Sverige, 1983. Vinner av Nordisk Råds litteraturpris. 

Sted og tid er enkelt. Vi befinner oss i all hovedsak i den vesle byen Sunne i Sverige. Tidsepoken er stort sett mellomkrigstiden. Så kommer alt det vanskelige. 

Personene. 

Tunströms bejublede roman kan på mange måter betegnes som en familiekrønike, da vi følger flere generasjoner: Bestefar Aron, far Sidner og sønnen Victor. Og mellom disse, midt mellom alt, noen her og noen der: Alle de andre. 

Et annet begrep som ofte blir brukt er overflødighetshorn, all den tid romanen rommer et vell av personer og historier, komponert sammen til et uforglemmelig bokverk. 

Det starter med Victor, men snart møter vi Aron og hans elskede Solveig. Aron finner ikke lenger noen mening med livet når Solveig, det alltid syngende, lysende midtpunktet i hans liv, dør. Som ensom forsørger tar han seg av sin dypt tenkende, introverte 12-årige sønn Sidner og hans rake motsetning, den lykkelige, lette, yngre Eva-Liisa. Solstrålen, familiens lyspunkt. Hun er enda så ung, hun vil komme over morens tragiske dødsfall, skriver Tunström. Sidner, derimot, vil alltid hjemsøkes av sin vitende om at det var han som dyttet henne, dyttet sykkelen, dyttet moren ned bakken, ned til krøtterflokken, inn i døden. 

Så kommer alle disse andre, menneskene som omgir oss. Kjente og kjære, bekjente og fjerne. Vi lærer Sidners uforlignelige og fortreffelige venn Splendid å kjenne, guttungen som fikk navn etter hotellet han ble unnfanget. Vi tas med til svenskamerikanske onkel Torins språkforvirrede univers, vi møter dekadente Fanny som Sidner besvangrer i en alt annen enn lykkelig affære, og vi følger et gryende vennskap mellom Aron og en levende, nå lemlestet, menneskelig kanonkule. Vi blir med på kjøkkenet til Sausedronninga, inviteres på teselskap med Selma Lagerløf og møter en spik spenna Gærning. 

Ikke minst leser vi oss gjennom en besynderlig brevveksling mellom en sørgende enkemann og en ufri og torturert ung kvinne fra New Zealand. Hun sender fotografier av sin silhuett, kvister og steiner. Han plasserer de ut over et alter. Slik går det til at Aron finner mening i det meningsløse og hun finner et anker, en trygghet i tilværelsen. 

Skjønt, det er Arons sorg over Solveig som hjemsøker ham og tar form av denne kvinnen fra andre siden av kloden. Når han innser at hun bare er en illusjon, et speilbilde av hans fortvilelse, en skygge av kvinnen han elsker, kollapser det skjøre papirhuset han har bygget rundt seg. 

Og her er vi inne på det vesentligste i leseopplevelsen: Juleoratoriet er en usedvanlig emosjonell roman. Her er sterke følelser, og mennesker som lever sine liv preget av disse, det være seg begjær og galskap eller sorg og villfarelse. En slags forklaring av hvordan historien best kan leses gir forfatteren gjennom en feberhet beretning hvor et virvar av inntrykk og minner flettes inn i hverandre. Akkurat slik må også boken leses. Fragmenter og helhet, det er et system i det hele, men det krever tålmodighet og åpenhet. 

Særlig godt formidlet er psykisk sykdom. Tidlig i boken møter vi Gærningen, en underlig passasje om en mann som oppsøkes av to nysgjerrige guttunger, Sidner og Splendid. Senere møter vi samme galskap, men da gjennom Sidner selv, nå i voksen alder, gjennom dagboknotater og brev til sønnen Victor. Hans verden rakner, han mister forstanden, slukes av kjønnslige lyster, skriver seg inn i en psykose, legges inn og friskner til. 

- For en skrivekunst! 

Ja visst, Juleoratoriet er et overflødighetshorn. Et vell av mennesker og hendelser. Tunström skriver om å være beruset av sin edruelighet, og leseren bare ja, fortsett, skriv mer, forvirr oss enda mer, koble sammen, dra linjer, skap kaos, rydd opp, ta oss med. 

Slik vil også romanen tåle - og berikes av - å bli lest, igjen og igjen.

Kilde: Kjøpt selv.

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Det er noe helt spesielt med Edvard Hoems formidlingsevne. En følelse av at han beretter noe viktig, selv om det er så nært. Noe med tid og sted på tvers av generasjoner, en insisterende gjentakelse av at ingenting av dette ville vært om ikke andre hadde levd før oss. At vi alle kommer et sted fra, mange, mange år siden, og at vi alle er formet av noen, av noe, som skjedde for lenge siden, eller som har skjedd gjennom alle tider. Det med å vokse opp, forelske seg, miste noen, leve, dø. 

I 2008 utga Edvard Hoem fortellingen Jordmor på jorda etter oppdrag fra Den norske Jordmorforening. På tampen av 2018 ble en kraftig redigert og utvidet utgave utgitt på nytt. 

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Undertittel: Huset under Blåhammaren.  Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2018.

Utgangspunktet er hans tippoldemor, Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne ble kalt. Med base i Reknes utenfor Molde drev hun en liten husmannsplass sammen med sin Hans og deres tallrike barneflokk, samtidig som hun kjempet alt hun hadde for å kunne drive med sitt store kall i livet: Jordmorgjerningen. 

Det er noe ekstra rørende over kjærlighetshistorien. Plassjenta Stina og Hans fra Ola-gården, de som hang sammen som erteris i barndommen og lovet seg bort til hverandre så snart de ble voksne. Hun ble værende med sine drømmer og alle sine spørsmål, han reiste ut i krigen. Slik kom de fra hverandre, og så kom de sammen igjen, som lovet, slik det var ment. Det rørende ligger ikke i barndommens vennskap som gikk over til forelskelse og livslang kjærlighet, men at de holdt sammen til tross for alle hindringer og utfordringer underveis. - Slik det var på den tiden. Selv om hun fikk barn med en annen, holdt han hva han lovet. Til tross for krigens traumer, maniske perioder og depresjoner, barnedød og økonomisk ruin, fant de to stadig tilbake til hverandres favntak. Hoem utbroderer ikke det romantiske i forholdet. Bare dette grunnleggende behovet for å høre til, være hjemme, være to. 

Like god plass til kjærlighet ble det kanskje ikke til overs til alle barna. De måtte greie seg mye selv, og særlig datteren født utenfor ekteskap, fikk tidlig stort ansvar. Hun vokser opp hos besteforeldrene, og selv om moren i alle år lengter etter henne, blir det også hennes bane. Da Ingeborg endelig flyttet inn hos moren og hennes familie, kom hun aldri mer ut igjen. Hun ble værende, bundet av selvpålagt ansvar siden hun så at barna trengte pass, moren trengte hjelp og stefaren tilsyn. Slik var det, slik måtte det være. 

Bein i nesa, uredd og standhaftighet til tross, Marta Kristine hadde nok å bale med på hjemmebane. Hennes alt, hennes Hans, ble stadig mer ustabil, og kanskje skjedde det noe i hennes fravær, da hun tilbrakte måneder utenfor hjemmet. Mens hun bodde i Kristiania og tok sin jordmorutdannelse, mistet Hans noe av seg selv. Tenk, hele veien fra Romsdalen til hovedstaden gikk hun. Gikk og gikk, jobbet og studerte, og gikk så hjem igjen. Dersom jeg skulle ha ytret noe jeg følte manglet ved denne boken, skulle jeg gjerne lest mer om selve ferden. Skjønt, kanskje dette ville påkrevd mer kunstnerisk diktning enn forfatteren ville vært komfortabel med. 

Vel hjemme igjen fant hun sin mann med sår på sjelen og urolig sinn. Det var ikke stort å gjøre med det, annet enn å være til stede, passe på og dekke over. Nok et aspekter i det større tidsbildet, i tillegg til en gripende fortelling i all sin neddempede formidling. 

For Hoem forteller aldri med store ord. Ikke i tidligere romaner, og heller ikke her. Med forsiktighet og respekt beskrives et helt liv, slik det kan ha vært. Han påberoper seg ikke å sitte med flere fakta enn han har belegg for. Så langt tilbake i tid finnes ikke lenger muntlige kilder, og det er begrensninger hva gjelder nedtegnelser fra en fattigslig husmannsfamilie. Slik sett tilskrives kanskje presten mer tilstedeværelse enn han faktisk hadde i Marta Kristines liv, rett og slett fordi det naturlig nok finnes mer historikk rundt hans liv og virke. Ellers er det eneste håndfaste for familien personlig oppføringer i kirkebøkene: vielser, barnedåp, dødsfall og - tvangsauksjoner. 

Og før det igjen, Jordmor-Stinas kontakt med øvrigheta, også dette sirlig nedskrevet i arkiverte dokumenter. På tidlig 1800-tall var det stor forskjell mellom lov og praksis. Overtro og hjelpekoner ble foretrukket fremfor det lovpålagte og hun kunne da slettes ikke garantere at det gikk bra med verken mor eller barn. Det hadde da visserlig bevist seg å gå galt også for Jordmor-Stina. Dessuten var det altfor dyrt, pengene måtte brukes med største omhu. Og hvem var vel hun til å titulere seg så fint, hun som bare var en plassjente i karfolkbukser? 

Løsningen ble å gå til rettslige skritt for å kreve sambygdingers overholdelse av loven. Gå til søksmål, kreve økonomisk erstatning og nærmest true seg til oppdrag. Hans var en sterk pådriver, men kanskje ikke så mye av moralsk støtte, men drevet av desperat forsøk på å redusere gjelden. 

Dette er kanskje vel så interessant som selve jordmorgjerningen. Dette med at en uortodoks kvinneskikkelse provoserte et helt lokalsamfunn, samtidig som hun var umyndiggjort på hjemmebane. At en psykisk syk ektemann kunne sette hele familiens ve og vel over bord i maniske perioder, og hvordan det når alt kom for en dag - etter hans død - etterlot henne tomhendt. Slik var det, slik kan det ha vært for Hoems tippoldeforeldre. 

Jordmor på jorda er historisk interessant, medrivende fortalt og solid forankret i faktiske hendelser. Nokså fritt for store ord og romantisering unngår også avgudsdyrkelse av de som har gått veien før ham, selv om det er gripende i all sin nærhet. Som sedvanlig beretter Hoem om universelle tema i historiske rammer, konkretisert med faktiske hendelser, men hele tiden med bevisstgjøring av at han ikke alltid vet. Alltid med forsiktighet og respekt. Slik kan det ha vært, slik må det kunne ha foregått, kanskje slik, kanskje sånn. 

Les også: Mine omtaler av (Mors og fars historie) (Slåttekar i himmelen), (Bror min på prærien) og (Land ingen har sett)

Kilde: Bok fått i gave.

Slektshistorie: Overleveren

Tippoldefar - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Min oldefar Paul, han som i mellomkrigstiden ble far til min mormor og hennes søsken, han som var på sjøen under andre verdenskrig, han som ble torpedert og traumatisert, han som min mamma minnes sittende stiv og taus i en sofa, han som var alt annet enn et bestefarsfang, min oldefar Paul ble unnfanget i skjul av en gift gårdbruker som tok seg til rette. Slik kan det sies. Heller det enn å romantisere det til en hemmelig kjærlighetsaffære, en ulykkelig romanse som aldri kunne bli noe mer grunnet stand og stilling. 

Affæren er flau og ugrei selv 100 år senere. I min slektsforskning har jeg likevel oppdaget noe som skulle endre mitt syn på oldefar Pauls far, min tippoldefar Iver. 

Alle kommer vi fra et sted. Alle vokser opp, prisgitt våre nærmeste. Alle er vi del av en lang rekke generasjoner før oss. 

Men selv om dette er historien om en mann som brakte min tippoldemor i ulykka, er det også historien om en mann som tok seg av sønnen sin. Mest av alt er dette historien om en mann som kom fra et sted, født av en mor, sønn av en far og barnebarn av besteforeldre, en del av en lang rekke generasjoner - og deres skjebner. 

Iver ble født i 1860 som sønn av Jakob Johansen og hans fru Maren Pedersdatter. Og når så denne historien skal fortelles må vi enda en generasjon bakover i tid. 

Jakob var altså sønn av Johan som sammen med sin Ingeborg fikk sju barn. Johan Toresen fikk bygselbrev på gården Vågsbøen i 1806, året før bryllupet. Når Ingeborg etter fem barnefødsler igjen blir svanger er hun 42 år og det røyner på. Så ender det også med en tragedie. Mor Ingeborg dør, og det samme gjør tvillingene hun føder. Tørris blir 3 uker, søsteren Ingeborg oppkalt etter sin mor lever til hun er 8 måneder. 

Barna trenger en mor og Johan trenger noen å dele livet med. Allerede året gifter han seg på ny. Sammen med Sigrid får Johan fire barn, hvor tre stykker vokser opp. Deres førstefødte, Ingeborg, blir bare fem uker gammel. Etter Ingeborg kommer Jakob, han som mange, mange år senere blir min tipptippoldefar. I tråd med navnetradisjonen kalles han opp etter sin morfar. Senere kommer søsknene Tørris og Ingeborg Marie. 

Samme år som Johan dør kommer en ny Johan født. Far er Jakob og mor er Marit. Det er svært dårlige økonomiske kår, og det unge paret får ikke giftet seg før tre år er gått. Året etter bryllupet kommer datteren Gunnhild, tre år etter henne igjen kommer Serine Pernille. 

I 1855 blir Jakob leilending på Kjøl, hvor Marit er fra. Plassen fikk navnet Kleivteigen. Eideboka forteller at han betalte engangsleie på 14 spesiedaler, og skulle betale 1 ½ spesiedal hvert år. Dessuten skulle han arbeide 2 dager i våronna, 6 dager i slåttonna, 2 dager i skuronna, gjete hver sjette dag, arbeide 2 dager på vegen og være med i vedlikeholdet av seterhusa. Til gjengjeld fikk han sette opp båtnaust med plass til to båter og fri båtskyss til soknekirka de gangene Peder hadde ansvar for kirkebåten. 

Det skulle bli mange turer til kirka, også turer fulle av avmaktsfølelse, forbitret av sorg. 

Etter tjue års drift har de bare 2 kyr, men også 10 sauer og 2 geiter. Det er fattigslige kår, mens barneflokken vokser. I 1857 fødes Peder, i 1860 min tippoldefar Iver og i 1864 Serine Pernille. Igjen ei datter med det navnet, altså. Dere kan vel tenke dere, for Jakob forfølges av tragedier. 

Serine Pernille den første dør allerede i 1862, bare 8 år gammel. Trolig er det den fryktede halsesyken som sakte kveler henne. I flere bølger herjer difteri i Midt-Norge, og tidlig på 70-tallet skal det skje igjen. Som sin navnesøster dør også Serine Pernille den andre 8 år ung. På Kleivteigen har sorgen igjen steget inn i den vesle stua. 

Men det rommer også en bitende frykt. Femtenåringen Peder er blitt syk. Lillebror Iver på 12 var for liten til å huske Serine Pernille den førstes død, men i løpet av en uke opplever han å miste enda to søsken, for heller ikke Peder greier seg. Begge to bukker under for den Trondhjemske halsesyke, det som etter hvert ble kjent som difteri. 

Det er nesten ikke til å fatte. 

Og midt blant disse, altså, Iver. Han som greier seg, han som overlever. Overleveren, stayeren. Jeg undres over hva slike hendelser gjør med et ungt menneske. Om det virkelig er slik at motgang gjør deg sterkere, at det var derfor. Om han bare var heldig. Eller om han følte seg skyldig. Skyldig for at han fortsatt var i live. 

Det er kanskje ikke så rart at alle tragediene og pengebekymringene over tid skulle tære på mentalt. I 1893 ble far Jakob erklært sinnssyk og satt bort i forpleining hos sin svoger. Her levde han helt til døde av slag i 1897. 

Da Jakob ble satt bort ble alle eiendelene, også stuebygningen, solgt på auksjon. Pengene ble inndratt i fattigkassa for slik å dekke utgiftene i forbindelse med hans forpleining. Fattigkommisjonen fikk disponere plassen mot et gebyr på 20 kroner til Maren. De gjenlevende sønnene Johan og Iver forhandlet derimot frem en avtale hvor de leide plassen for samme sum, med krav om å forsørge moren. 

Plassen ble solgt i 1904. Johan hadde da slått seg ned på mors hjemsted, hvor Maren bodde frem til sin død i 1911. 

Iver derimot, greier seg på annet vis. I 1882 blir han far til Jakob, og han gifter seg med guttens mor, Elen Maria, året etter. Lykken varte ikke lenge. 2 år gammel blir vesle Jakob morløs og Iver blir enkemann. Hva er det med denne familien? Skal det ingen ende ta? Hvorfor dør alle rundt ham, mens Iver overlever, igjen og igjen? 

Hva som så skjer er ikke lett å si, men ett eller annet sted på veien må Iver ha maktet å samle nok penger til å kjøpe gården Reitan fra en enke med ugifte døtre og en liten sønn. Samme år gifter han seg med Elen som skal bli mor til tre av Ivers totalt fem barn. Samtidig som Elen bærer på deres tredje felles barn hopper Iver i høyet med den flotte tjenestejenta på nabogården. Jeg håper i alle fall det var sånn det var. At det var et stjålet øyeblikk av begjær, kanskje enda mer. 

Så forsmedelig det må ha vært for Elen. Hun var trolig ikke all verdens imponert over ektemannen, men holdt stand. Hun måtte jo det, svelge stoltheten, hodet høyt hevet, late som om folkesnakket ikke nådde hennes ører. Det er disse mannfolka og deres lyster, tenkte hun kanskje for å glatte over. Iver var tross alt ikke første mann i bygda som tok for seg. Han var nok sjanseløs, slik som denne hushjelpa på Kjøl bød seg frem. Slik tenkte hun kanskje. Av og til må man det, for å overleve situasjonen. Hva annet skulle hun vel gjøre, gå fra ham med favnen full av små barn? 

Og for hva enn det er verdt. Iver tok ansvar for sønnen som ble født utenfor ekteskap, Paul, min oldefar. Han gjorde det beste ut av situasjonen og så fremover. Rakt blikk, hevet hode, slik han en gang måtte og fortsatte å gjøre.

Les også: Tidligere slektshistorier:

• Jeg har tidligere forsøkt nøste opp i historien om min tippoldemor Marit, mor til oldefar Paul. Om henne har jeg skrevet i (dette innlegget), men mine antakelser viste seg å være feil.
• Oldefar Pauls opplevelser under krigen er beskrevet i (eget innlegg).

Bokbloggerprisen 2018

Etter noen forandringer er det endelig klart for nominering til Bokbloggerprisen for beste norske bøker utgitt i 2018. Nytt av året er at prisen stemmes frem av ikke bare tradisjonelle bokbloggere, men også litteraturformidlere som predikerer via Instagram og YouTube. Forfatter- eller forlagsblogger er som vanlig ikke inkludert i det gode selskap, heller ikke kan man stemme på forfattere man har privat omgang med. På denne måten er Bokbloggerprisen like uavhengig som den har vært siden tidenes morgen ...

... Det vil si siden 2013.

En annen nyhet er kanskje vel så dramatisk, i alle fall for undertegnede som sitter igjen med kandidater kun i en klasse. Tidligere har vi nominert - og kåret vinnere i - til klassene Årets roman og Åpen klasse, det vil si alt fra sakprosa, tegneserier, noveller og lyrikk. Hvert eneste år har jeg hatt mange, mange kandidater i Åpen klasse, mens jeg har slitt mer med tanke på årets beste skjønnlitterære roman. I år, altså med bøker fra 2018, leste jeg bevisst flere romaner enn tidligere.

Men neida, Bokbloggerprisen 2018 skal gå til følgende kategorier:

• Skjønnlitteratur
• Sakprosa
• Barn og ungdom

... Og jeg bare:

Ikke for det, disse kategoriene har jeg ønsket meg helt siden oppstart. Særlig egen klasse for beste barne- og ungdomslitteratur. Det er bare så typisk, typisk, typisk at jeg akkurat i år, eller i fjor, ikke føler jeg har lest gode nok bøker beregnet på de yngste leserne.

Derimot har jeg på listen min hele 11 bøker jeg gjerne skulle ha nominert til beste skjønnlitterære 2018-utgivelse. Og det medfører dilemma, siden maks.antallet er satt til sju. Enkelte har mange lest, og disse er jeg relativt trygge på at mange vil stemme frem. - Men så er det disse litt mer ukjente bøkene som jeg med nominering og smart prioritering kanskje kan få dyttet opp og frem om jeg kalkulerer riktig. Skal jeg da risikere å ikke ta med sikre kort som Leksikon om lys og mørke eller Jordmor på jorda, i tro på at bøkene uansett vil få nok stemmer? Tenk om alle tenker slik?

Og søren òg at jeg trodde Jeg skal beskytte deg ville få så mange lesere at alle ville juble i kor med meg over dens fortreffelighet. Og at Søsterklokkene som jeg likte godt, men som kanskje er bedre formidlings- enn skrivemessig, har fått en hærskare av lesere takket være perfekt timing før jul.

I årsoppsummeringen fremhevet jeg både Klør og Sjøen om vinteren, men jeg kan ikke ha gjort nok for å fremsnakke bøkene ellers i året. Og Tiden er ilden vi brenner i som jeg faktisk greide å hause opp litt, fikk delt respons, kanskje nettopp fordi jeg roste den for høyt opp i sky.  

Selv har jeg størst tro på Svartstilla som vinner. Debutanten har formidlet et sterkt og troverdig portrett av en eldre kvinne og hennes sorg som fenger de aller fleste, også meg. Men burde denne gå foran absurde Ene | Skissen, bare fordi sistnevnte er mindre tilgjengelig? Og når vi først er inne på både depresjon og absurditet, la oss ikke glemme verken Nøkkerosene eller Mjølketannmuseet!

Skjønner dere, eller? Det er mange utfordringer her i livet, og nominering til Bokbloggerprisen er definitivt en av de.

Sakprosa er langt enklere. Jeg har bare lest to norske 2018-utgaver, og jeg slenger inn en stemme på begge: Å leve, lever, har levd og Som hennes dager var, fortjener nominasjoner. 

Om under en uke går fristen for nominering ut. 22. februar offentliggjøres årets kortliste. I år er jeg kanskje ekstra spent.

Godt valg!

Tidligere vinnere


2017

• Årets roman: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar
• Åpen klasse: Grensen, av Erika Fatland

2016

• Årets roman: Jane Ashlands gradvise forsvinning, av Nicolai Houm
• Åpen klasse: To søstre, av Åsne Seierstad

2015

• Årets roman: Slik skal vi velge våre ofre, av Bjørn Vatne
• Åpen klasse: Havboka, av Morten Strøksnes

2014

• Årets roman: Finne Ly, av Aina Basso
• Åpen klasse: Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

2013

• Årets roman: Fugletribunalet, av Agnes Ravatn
• Åpen klasse: Urd, av Ruth Lillegraven