19.3.19

Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg

Jeg har lest en helt spesiell bok. En bok som av forlaget beskrives som (…) ei livshistorie, slektshistorie og ein liten bit av noregshistoria. - Og alt dette på bare 60 sider. 



Å bera nakne nyklar, av Per Helge Genberg 
Lyrisk kortroman. Memoarer. Nynorsk. Utgitt i 2019. 

Romanens jeg-person, åpenbart forfatteren selv, vokste opp på en gård med flere generasjoner på samme tun. Vel så viktig er alle dyrene og omgivelsene. Fjellene. Husene. Dette noe som alltid har vært der, dette noe som må vernes om, dette som ingen som selv har vokst opp på en gård i ei lita bygd, ikke helt kan forstå. 

Det er han og mor og far, og det er besteforeldrene, oldemoren og søsteren til oldemoren. De som har fått odel i gave ved fødselen, de som ble giftet inn, de som ble elsket og ofret. I generasjon etter generasjon har hele livet vært viet til gården, til tradisjonene, til generasjoner før og generasjoner etter. Alt man har fått, alt man har ofret, alt for å holde gården i familien. 

De lever tett, tett sammen, men likevel med avstand. Han beretter om besteforeldre som ikke husker sin egen bryllupsdag og foreldre som vier all sin omsorg og kjærlighet til han, sønnen, odelsgutten. 

Det er en begrenset verden. Her var det ikke rom for engelske fotballspillere, skriver han. Alt dette som han aldri fikk innblikk i, et slags savn over minner han ikke fikk ta del i. Likevel, en takknemlighet over alt det unike han fikk ta inn over seg. Alle redskapene, ordene og uttrykkene, ømheten man føler for et nyfødt lam, varmen i et seterhus, innrissede initialer i et sommerfjøs, alt som er i ferd med å forsvinne. Ikke bare forsvinne fra hverdagen, men også fra folks erindring. 

Ved første lesing oppfattes dette som det mest elementære. Minnene og verdien av disse. Begrensningene, men samtidig dette enorme. Det som er vanskelig å sette ord på. Nærheten til gården og naturen, men samtidig den emosjonelle avstanden mellom menneskene. Livshistorien, men også slektshistorien. Det som var, som kanskje ikke skulle vært, men som samtidig må forsøkes å tas vare på. 

Kanskje vel så viktig er bokens kjærlighetserklæring. En kjærlighetserklæring til han som åpnet hans verden, og som fikk lov til å ta del i hans verden. 

En bok på 60 sider er rask å lese igjennom. Denne vil gi deg ønske om lese boken på nytt. Her fins mange lag. Livshistorie, slektshistorie og norgeshistorie. Stadige referanser til andres verker. Et språk som vel så mye er dialekt som nynorsk. Og dette noe som er så vanskelig å sette ord på. 




Kilde: Leseeksemplar.


12.3.19

Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred

I forbindelse med sin 70-årsdag har Vestfolds store forfatter Margaret Skjelbred utgitt en novellesamling om små øyeblikk med stor emosjonell verdi, alt dette som former og skaper et helt liv. 



Hadde jeg vinger, av Margaret Skjelbred
Noveller. Utgitt i 2019. Norsk. 

Vestfold, presiserte jeg innledningsvis, selvsagt med grunn: Hennes bruk av dialekt fra hjemfylket er velkjent, så også brukt i disse novellene. Sammen med stadige gjentakelser og utstrakt muntlig stil fremstår hennes tekster som personlige beretninger. Det er noe fortrolig over fortellingene, en nærhet som gjør leseopplevelsen sterkere enn vanlig. Hele boken føles nærmest som en tillitserklæring fra henne til leseren. 
Med små grep får vi innblikk i hele liv. Direkte og åpent, nesten tilforlatelig, blir leseren introdusert for mennesker midt i sorgen, i kjærligheten, i forelskelsen, i savnet, i lengselen. «Dette er for livet,» sier en av karakterene i Margaret Skjelbreds noveller, og det er nettopp slik det oppleves å lese henne. I og til og for livet. (Fra forlagets omtale)
Slik jeg leser novellene er de fleste sorgrelaterte. Noen med konkret sorg over noen man har mistet - eller holder på å miste. Andre med fornemmelse av sorg over at ting er blitt som de er blitt. Alt som ikke ble som det skulle, alt man mistet, alt man ikke sa eller gjorde. Skjellsettende øyeblikk som brennes inn i hukommelsen. Minner som definerer deg som menneske, alt som på ett eller annet vis endrer og former ditt liv.

Noen av novellene fortelles ut fra et barns ståsted. I andre noveller er det eldre mennesker. En del tidstypiske elementer som matcher hennes alder bidrar til antakelsen om at mange av novellene er forfatterens egne memoarer. I det hele tatt: Samlingen fremstår som mimring over 70 år, det være seg selvopplevde hendelser eller historier bygget på fortellinger fra bekjente. Hun er dyktig på det mellommenneskelige og senker seg med letthet ned til en femårings synsvinkel, så vel som en kvinne på hennes egen alder. Om så alle viser seg å være fiksjon er det vel så imponerende.

Ikke alle noveller er like sterke eller minnerike for leseren, men som helhet fremstår samlingen som hjertevarm og rørende - i alle fall for denne leseren. Enkelte noveller er attpåtil så sterke at det påkreves pause fra videre lesing.

Jeg kunne skrevet om hver enkelt novelle, men det blir feil. Det er en ro og verdighet over novellene som gjør at det føles riktig å ikke skrive så mye om boken. Den må leses og føles.





Les også: Mine begeistrede ord om Margaret Skjelbreds (Gulldronning, Perledronning) og den litt mer lunkne omtalen av (Mors bok).

Kilde: Leseeksemplar.


6.3.19

Hvit, av Han Kang


Kritikerroste og prisbelønnede Han Kang fra Sør-Korea debuterte som forfatter i 1993, bare 23 år ung. Siden har hun utgitt flerfoldige romaner, noveller, essays og diktsamlinger. Fire av disse kan leses i norsk språkdrakt.

En av disse er Vegetarianeren som i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen. Våren 2019 utgis Hvit, som i fjor nådde kortlisten til samme pris.



Hvit, av Han Kang
Utgitt på norsk i 2019. Kortroman. Sør-Korea.

Hvordan er det å vokse opp i skyggen av sin søster? En søster man aldri fikk bli kjent med, en som levde og døde før man selv ble født?
Kanskje var den usikkerheten, eller følelsen jeg hadde, da jeg var liten, henne som oppsøkte meg uten at jeg visste det. Det er stunder når jeg ligger her i mørket at jeg føler kunden av noen som søker meg. Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!
Føler man en slags sorg? Eller skyldfølelse? Og vil man noen gang kunne føle seg hel?
Når snøen faller, stopper folk opp og blir stående og betrakte den en kort stund. I bussene løfter folk hodene og stirrer ut av vinduene. De står lydløst, uten verken glede eller sorg, til snøen har spredt seg og tusener, titusener av snøflak i stillhet har visket ut veien, først da kikker de ikke lenger, men vender ansiktene bort.
Hovedpersonen i Han Kangs Hvit forsøker å skrive sin søsters liv lenger med denne tankevekkende og poetiske kortromanen. En mediterende hyllest til et lite menneske, en sjel, en søster, som bare så vidt rakk å åpne øynene sine. 

Et melkehvitt vesen
- med de mørkeste øyne.

Fortelleren tar utgangspunkt i alt det hvite. Alt hvitt som minner henne om søsteren. Likkledet. Brystmelk. Riskaker. Hvite smil. *

Hvitt og sort, liv og død. Og akkurat som om hvitt aldri vil komme til sin rett uten kontraster, vil heller ikke hyllesten - eller sorgen - være ukomplisert. Hun skriver, fordi hun ikke får seg til å si noe. For hva er det vel å si?

Slik som den lille øya utenfor Norge, der solen er oppe alle døgnets timer om sommeren, og borte alle døgnets timer om vinteren. Slik som den kritthvite vesle jenta med de sorte øynene. Hun som døde mens hun drakk morsmelk. Alle disse kontrastene, overalt, hele tiden.

Og så, det aller sterkeste: Viten om at hadde søsteren overlevd, ville fortelleren ikke vært til. Liv og død, hvitt og sort.
Dersom dere fortsatt hadde vært i live, så hadde ikke jeg hatt et liv i dag.
Min eksistens umuliggjør deres.
Det er kun mellom mørket og lyset, i åpningen til blåskjæret, vi kan nærme oss hverandre og se hverandres ansikt.
 
 Poetisk. Mediterende. Svevende. Krevende, og likevel så universelt og nært. Anbefales!








* Ulike ordspill og betydninger må ha bydd på uvante utfordringer ved oversettelsen. Dermed fortjener også Jarne Byhre honnør!


Kilde: Leseeksemplar. 
 

4.3.19

Slektshistorie: Norskamerikanerens hjembygdsvisitt

Av min farfars tretten - tolv hele, en halv - søsken reiste tre til Amerika. To fikk oppleve The American Dream, den siste fikk hardere medfart. En av de som lykkes godt var Harald, eller Harold Hanson, som han titulerte seg i sitt nye liv. Da han som godt voksen i 1972 vendte hjem for å treffe sine gjenlevende søsken, fattet en journalist fra den lokale avisa Driva interesse. Gjennom en skikkelig gladsak over to sider med store bilder lot han den litt brautende, men sjarmerende norskamerikaneren fortelle om sine opplevelser, karrière, politikk og møtet med det nye Norge.

Harald og min bestefar Arthur.

På hjembygdsvisitt i Betna 
Laksefisker, gullgraver og entreprenør Harald Gjengstø blar i minnenes bok. 

Harald Gjengstø var tredje eldst i en søskenflokk på 13. Oppvokst på farsgården Gjengstø i Betna og hjemmekjær som han var, stod nok hans hu mest til å drive garden videre, men odelsretten var nå bare til for den eldste, så Harald kuttet like godt ut og drog i 1922 til Amerika. Det skulle gå en ti-årsperiode før han tok en snartur tilbake til hjembygden, og når han nå i år er tilbake igjen som 72-åring, vil det si at det er gått 40 år siden den første tilbaketuren. Mangt er forandret på disse årene, synes han, men det mest synbare er at folk i dagens Norge har det bra og lever godt. Han er imponert over den økonomiske fremgang som har funnet sted. 

Harald Gjengstø benytter flyet som fremkomstmiddel på sin tur til Norge denne gang. Det får ham forresten til å dra en sammenlikning med første gang han reiste over til Amerika. Da var heller heller ikke en reise på det amerikanske kontinent uten videreverdigheter. For eksempel husker han togreiser vinterstid da han sammen med de andre reisende ble kommandert ut for å måle skinnene reine for snø slik at toget kunne komme videre. 

I sin Amerika-tid har Harald Gjengstø vært innom og borti arbeid av forskjellig slag. Den første tiden var han i Alaska og arbeidet for et storfirma i laksebransjen. Fisket var til tider rent eventyrlig, men noen større fortjeneste på de ansatte ble det ikke da de hadde fast lønn. Han fant at dette yrket var lite å satse på for fremtiden og dro tilbake til USA, hvor han i tiden frem til siste verdenskrig forsøkte seg i mange slags arbeid. En tid også som gullgraver i South Virginia. Visst fant de gull, men utstyret som krevdes var kostbart, og da den 2. verdenskrig kom og satte en stopper for dette arbeid, gikk det vel så noenlunde opp i opp med utgifter og inntekter. Etter krigen har det ikke vært mulig å starte gull-leting igjen. Alt som kreves til en brukbar start er nemlig steget uhyrlig i pris, mens gullprisen er den samme. Gullgravingens eventyrlige tid er nok forbi for godt. 

Harald Gjengstø er en trivelig kar å prate med, ikke bare på grunn av hans ypperlige humør, men også fordi han har beholdt en uforfalsket nordmørsdialekt. Det er bare når han blir ekstra ivrig at amerikanske ord kan lage litt virvar. Som sydstatsmann, han er bosatt i San Fransisco, holder han Nixon som helt sikker til gjenvalg som president for en ny periode. - Splittelsen innen det demokratiske parti er åpenbar, og med McGovern som presidentkandidat og Nixons motspiller er nederlaget allerede klart. 

I årene etter krigen har Harald Gjengstø drevet egen entreprenørforretning. Det har gått fint både økonomisk og arbeidsmessig, men nå har han trukket seg tilbake. Han kan imidlertid fortelle at med den form for entreprenørvirksomhet han og hans samtid førte er det snart slutt. Nå er det de store konserner som overtar og dominerer også småhusbyggingen. Han og hans likesinnedes tid er forbi, og han er glad over å få nyte sitt otium. I ekteskap med en amerikanerinne har han to barn, som forresten også har skaffet ham barnebarn å glede seg over. 

Som ivrig sportsfisker er Harald Gjengstø ofte inne i Surnadal og frister fiskelykken. Ellers bor han hos sin yngste bror Arthur i Betna, og har planlagt Norges-besøket til ut i august en gang. En av hans ønsker da han kom hjem var å møte samtlige gjenlevende av sine søsken på farsgården i Gjengstøa. Det har han også fått oppleve. - Av de tretten søskener lever nå sju, og samtlige møttes da også forleden for å oppfriske gamle, kjære minner. 

Og så ønsker vi Harald Gjengstø god tur tilbake til sitt nye hjemland når han finner tiden inne til å reise.

Harald og hans gjenlevende søsken i 1972.

Harald reiste hjem til Amerika, og vendte aldri mer tilbake til sitt fødeland. Like etter returen døde han, oppspist av kreft. Han fikk oppfylt sitt siste ønske, og røpte aldri til noen at han bare hadde kort tid igjen. Han levde sitt liv til det fulle helt til siste åndedrag.

- Dessuten fikk han rett om Nixon. 






Slektshistorier: Jeg har tidligere skrevet om søsteren Bibbi og brødrenes (emigrasjon til Amerika), samt (forretningseventyret) Regal Brewery. Les gjerne også om Bibbis sønns eventyrlige liv med tragisk endelikt: (The Golden Boy).



1.3.19

Juleoratoriet, av Göran Tunström

Februar måneds utfordring i Elidas 1001-lesesirkel var å lese bøker av en for oss ukjent forfatter. Jeg valgte meg en roman jeg ofte har tenkt jeg burde ha lest, en bok som gjerne nevnes blant uforglemmelige leseopplevelser, en bok som viste seg å være alt annet enn jeg trodde den skulle være. 

Jeg forventet julestemning, jeg så for meg en lett og koselig lesning. 

Det jeg fikk var en uendelig mengde inntrykk jeg har hatt behov for å bruke tid på, faktisk flere uker. Boken var alt annet enn lettlest, faktisk vil jeg kalle den nokså krevende, og nettopp derfor er det en bok jeg vil ta med meg videre. Jeg, som de fleste andre som har lest 



Juleoratoriet, av Göran Tunström 
Sverige, 1983. Vinner av Nordisk Råds litteraturpris. 

Sted og tid er enkelt. Vi befinner oss i all hovedsak i den vesle byen Sunne i Sverige. Tidsepoken er stort sett mellomkrigstiden. Så kommer alt det vanskelige. 

Personene. 

Tunströms bejublede roman kan på mange måter betegnes som en familiekrønike, da vi følger flere generasjoner: Bestefar Aron, far Sidner og sønnen Victor. Og mellom disse, midt mellom alt, noen her og noen der: Alle de andre. 

Et annet begrep som ofte blir brukt er overflødighetshorn, all den tid romanen rommer et vell av personer og historier, komponert sammen til et uforglemmelig bokverk. 

Det starter med Victor, men snart møter vi Aron og hans elskede Solveig. Aron finner ikke lenger noen mening med livet når Solveig, det alltid syngende, lysende midtpunktet i hans liv, dør. Som ensom forsørger tar han seg av sin dypt tenkende, introverte 12-årige sønn Sidner og hans rake motsetning, den lykkelige, lette, yngre Eva-Liisa. Solstrålen, familiens lyspunkt. Hun er enda så ung, hun vil komme over morens tragiske dødsfall, skriver Tunström. Sidner, derimot, vil alltid hjemsøkes av sin vitende om at det var han som dyttet henne, dyttet sykkelen, dyttet moren ned bakken, ned til krøtterflokken, inn i døden. 

Så kommer alle disse andre, menneskene som omgir oss. Kjente og kjære, bekjente og fjerne. Vi lærer Sidners uforlignelige og fortreffelige venn Splendid å kjenne, guttungen som fikk navn etter hotellet han ble unnfanget. Vi tas med til svenskamerikanske onkel Torins språkforvirrede univers, vi møter dekadente Fanny som Sidner besvangrer i en alt annen enn lykkelig affære, og vi følger et gryende vennskap mellom Aron og en levende, nå lemlestet, menneskelig kanonkule. Vi blir med på kjøkkenet til Sausedronninga, inviteres på teselskap med Selma Lagerløf og møter en spik spenna Gærning. 

Ikke minst leser vi oss gjennom en besynderlig brevveksling mellom en sørgende enkemann og en ufri og torturert ung kvinne fra New Zealand. Hun sender fotografier av sin silhuett, kvister og steiner. Han plasserer de ut over et alter. Slik går det til at Aron finner mening i det meningsløse og hun finner et anker, en trygghet i tilværelsen. 

Skjønt, det er Arons sorg over Solveig som hjemsøker ham og tar form av denne kvinnen fra andre siden av kloden. Når han innser at hun bare er en illusjon, et speilbilde av hans fortvilelse, en skygge av kvinnen han elsker, kollapser det skjøre papirhuset han har bygget rundt seg. 

Og her er vi inne på det vesentligste i leseopplevelsen: Juleoratoriet er en usedvanlig emosjonell roman. Her er sterke følelser, og mennesker som lever sine liv preget av disse, det være seg begjær og galskap eller sorg og villfarelse. En slags forklaring av hvordan historien best kan leses gir forfatteren gjennom en feberhet beretning hvor et virvar av inntrykk og minner flettes inn i hverandre. Akkurat slik må også boken leses. Fragmenter og helhet, det er et system i det hele, men det krever tålmodighet og åpenhet. 

Særlig godt formidlet er psykisk sykdom. Tidlig i boken møter vi Gærningen, en underlig passasje om en mann som oppsøkes av to nysgjerrige guttunger, Sidner og Splendid. Senere møter vi samme galskap, men da gjennom Sidner selv, nå i voksen alder, gjennom dagboknotater og brev til sønnen Victor. Hans verden rakner, han mister forstanden, slukes av kjønnslige lyster, skriver seg inn i en psykose, legges inn og friskner til. 

- For en skrivekunst! 

Ja visst, Juleoratoriet er et overflødighetshorn. Et vell av mennesker og hendelser. Tunström skriver om å være beruset av sin edruelighet, og leseren bare ja, fortsett, skriv mer, forvirr oss enda mer, koble sammen, dra linjer, skap kaos, rydd opp, ta oss med. 

Slik vil også romanen tåle - og berikes av - å bli lest, igjen og igjen.





Kilde: Kjøpt selv.


25.2.19

Jordmor på jorda, av Edvard Hoem

Det er noe helt spesielt med Edvard Hoems formidlingsevne. En følelse av at han beretter noe viktig, selv om det er så nært. Noe med tid og sted på tvers av generasjoner, en insisterende gjentakelse av at ingenting av dette ville vært om ikke andre hadde levd før oss. At vi alle kommer et sted fra, mange, mange år siden, og at vi alle er formet av noen, av noe, som skjedde for lenge siden, eller som har skjedd gjennom alle tider. Det med å vokse opp, forelske seg, miste noen, leve, dø. 

I 2008 utga Edvard Hoem fortellingen Jordmor på jorda etter oppdrag fra Den norske Jordmorforening. På tampen av 2018 ble en kraftig redigert og utvidet utgave utgitt på nytt. 



Jordmor på jorda, av Edvard Hoem
Undertittel: Huset under Blåhammaren.  Norsk. Nynorsk. Utgitt i 2018.

Utgangspunktet er hans tippoldemor, Marta Kristine, eller Jordmor-Stina som hun gjerne ble kalt. Med base i Reknes utenfor Molde drev hun en liten husmannsplass sammen med sin Hans og deres tallrike barneflokk, samtidig som hun kjempet alt hun hadde for å kunne drive med sitt store kall i livet: Jordmorgjerningen. 

Det er noe ekstra rørende over kjærlighetshistorien. Plassjenta Stina og Hans fra Ola-gården, de som hang sammen som erteris i barndommen og lovet seg bort til hverandre så snart de ble voksne. Hun ble værende med sine drømmer og alle sine spørsmål, han reiste ut i krigen. Slik kom de fra hverandre, og så kom de sammen igjen, som lovet, slik det var ment. Det rørende ligger ikke i barndommens vennskap som gikk over til forelskelse og livslang kjærlighet, men at de holdt sammen til tross for alle hindringer og utfordringer underveis. - Slik det var på den tiden. Selv om hun fikk barn med en annen, holdt han hva han lovet. Til tross for krigens traumer, maniske perioder og depresjoner, barnedød og økonomisk ruin, fant de to stadig tilbake til hverandres favntak. Hoem utbroderer ikke det romantiske i forholdet. Bare dette grunnleggende behovet for å høre til, være hjemme, være to. 

Like god plass til kjærlighet ble det kanskje ikke til overs til alle barna. De måtte greie seg mye selv, og særlig datteren født utenfor ekteskap, fikk tidlig stort ansvar. Hun vokser opp hos besteforeldrene, og selv om moren i alle år lengter etter henne, blir det også hennes bane. Da Ingeborg endelig flyttet inn hos moren og hennes familie, kom hun aldri mer ut igjen. Hun ble værende, bundet av selvpålagt ansvar siden hun så at barna trengte pass, moren trengte hjelp og stefaren tilsyn. Slik var det, slik måtte det være. 

Bein i nesa, uredd og standhaftighet til tross, Marta Kristine hadde nok å bale med på hjemmebane. Hennes alt, hennes Hans, ble stadig mer ustabil, og kanskje skjedde det noe i hennes fravær, da hun tilbrakte måneder utenfor hjemmet. Mens hun bodde i Kristiania og tok sin jordmorutdannelse, mistet Hans noe av seg selv. Tenk, hele veien fra Romsdalen til hovedstaden gikk hun. Gikk og gikk, jobbet og studerte, og gikk så hjem igjen. Dersom jeg skulle ha ytret noe jeg følte manglet ved denne boken, skulle jeg gjerne lest mer om selve ferden. Skjønt, kanskje dette ville påkrevd mer kunstnerisk diktning enn forfatteren ville vært komfortabel med. 

Vel hjemme igjen fant hun sin mann med sår på sjelen og urolig sinn. Det var ikke stort å gjøre med det, annet enn å være til stede, passe på og dekke over. Nok et aspekter i det større tidsbildet, i tillegg til en gripende fortelling i all sin neddempede formidling. 

For Hoem forteller aldri med store ord. Ikke i tidligere romaner, og heller ikke her. Med forsiktighet og respekt beskrives et helt liv, slik det kan ha vært. Han påberoper seg ikke å sitte med flere fakta enn han har belegg for. Så langt tilbake i tid finnes ikke lenger muntlige kilder, og det er begrensninger hva gjelder nedtegnelser fra en fattigslig husmannsfamilie. Slik sett tilskrives kanskje presten mer tilstedeværelse enn han faktisk hadde i Marta Kristines liv, rett og slett fordi det naturlig nok finnes mer historikk rundt hans liv og virke. Ellers er det eneste håndfaste for familien personlig oppføringer i kirkebøkene: vielser, barnedåp, dødsfall og - tvangsauksjoner. 

Og før det igjen, Jordmor-Stinas kontakt med øvrigheta, også dette sirlig nedskrevet i arkiverte dokumenter. På tidlig 1800-tall var det stor forskjell mellom lov og praksis. Overtro og hjelpekoner ble foretrukket fremfor det lovpålagte og hun kunne da slettes ikke garantere at det gikk bra med verken mor eller barn. Det hadde da visserlig bevist seg å gå galt også for Jordmor-Stina. Dessuten var det altfor dyrt, pengene måtte brukes med største omhu. Og hvem var vel hun til å titulere seg så fint, hun som bare var en plassjente i karfolkbukser? 

Løsningen ble å gå til rettslige skritt for å kreve sambygdingers overholdelse av loven. Gå til søksmål, kreve økonomisk erstatning og nærmest true seg til oppdrag. Hans var en sterk pådriver, men kanskje ikke så mye av moralsk støtte, men drevet av desperat forsøk på å redusere gjelden. 

Dette er kanskje vel så interessant som selve jordmorgjerningen. Dette med at en uortodoks kvinneskikkelse provoserte et helt lokalsamfunn, samtidig som hun var umyndiggjort på hjemmebane. At en psykisk syk ektemann kunne sette hele familiens ve og vel over bord i maniske perioder, og hvordan det når alt kom for en dag - etter hans død - etterlot henne tomhendt. Slik var det, slik kan det ha vært for Hoems tippoldeforeldre. 

Jordmor på jorda er historisk interessant, medrivende fortalt og solid forankret i faktiske hendelser. Nokså fritt for store ord og romantisering unngår også avgudsdyrkelse av de som har gått veien før ham, selv om det er gripende i all sin nærhet. Som sedvanlig beretter Hoem om universelle tema i historiske rammer, konkretisert med faktiske hendelser, men hele tiden med bevisstgjøring av at han ikke alltid vet. Alltid med forsiktighet og respekt. Slik kan det ha vært, slik må det kunne ha foregått, kanskje slik, kanskje sånn. 







Kilde: Bok fått i gave.


21.2.19

Slektshistorie: Overleveren

Tippoldefar - Oldefar - Mormor - Mamma - Meg

Min oldefar Paul, han som i mellomkrigstiden ble far til min mormor og hennes søsken, han som var på sjøen under andre verdenskrig, han som ble torpedert og traumatisert, han som min mamma minnes sittende stiv og taus i en sofa, han som var alt annet enn et bestefarsfang, min oldefar Paul ble unnfanget i skjul av en gift gårdbruker som tok seg til rette. Slik kan det sies. Heller det enn å romantisere det til en hemmelig kjærlighetsaffære, en ulykkelig romanse som aldri kunne bli noe mer grunnet stand og stilling. 

Affæren er flau og ugrei selv 100 år senere. I min slektsforskning har jeg likevel oppdaget noe som skulle endre mitt syn på oldefar Pauls far, min tippoldefar Iver. 

Alle kommer vi fra et sted. Alle vokser opp, prisgitt våre nærmeste. Alle er vi del av en lang rekke generasjoner før oss. 

Men selv om dette er historien om en mann som brakte min tippoldemor i ulykka, er det også historien om en mann som tok seg av sønnen sin. Mest av alt er dette historien om en mann som kom fra et sted, født av en mor, sønn av en far og barnebarn av besteforeldre, en del av en lang rekke generasjoner - og deres skjebner. 

Iver ble født i 1860 som sønn av Jakob Johansen og hans fru Maren Pedersdatter. Og når så denne historien skal fortelles må vi enda en generasjon bakover i tid. 

Jakob var altså sønn av Johan som sammen med sin Ingeborg fikk sju barn. Johan Toresen fikk bygselbrev på gården Vågsbøen i 1806, året før bryllupet. Når Ingeborg etter fem barnefødsler igjen blir svanger er hun 42 år og det røyner på. Så ender det også med en tragedie. Mor Ingeborg dør, og det samme gjør tvillingene hun føder. Tørris blir 3 uker, søsteren Ingeborg oppkalt etter sin mor lever til hun er 8 måneder. 

Barna trenger en mor og Johan trenger noen å dele livet med. Allerede året gifter han seg på ny. Sammen med Sigrid får Johan fire barn, hvor tre stykker vokser opp. Deres førstefødte, Ingeborg, blir bare fem uker gammel. Etter Ingeborg kommer Jakob, han som mange, mange år senere blir min tipptippoldefar. I tråd med navnetradisjonen kalles han opp etter sin morfar. Senere kommer søsknene Tørris og Ingeborg Marie. 

Samme år som Johan dør kommer en ny Johan født. Far er Jakob og mor er Marit. Det er svært dårlige økonomiske kår, og det unge paret får ikke giftet seg før tre år er gått. Året etter bryllupet kommer datteren Gunnhild, tre år etter henne igjen kommer Serine Pernille. 

I 1855 blir Jakob leilending på Kjøl, hvor Marit er fra. Plassen fikk navnet Kleivteigen. Eideboka forteller at han betalte engangsleie på 14 spesiedaler, og skulle betale 1 ½ spesiedal hvert år. Dessuten skulle han arbeide 2 dager i våronna, 6 dager i slåttonna, 2 dager i skuronna, gjete hver sjette dag, arbeide 2 dager på vegen og være med i vedlikeholdet av seterhusa. Til gjengjeld fikk han sette opp båtnaust med plass til to båter og fri båtskyss til soknekirka de gangene Peder hadde ansvar for kirkebåten. 

Det skulle bli mange turer til kirka, også turer fulle av avmaktsfølelse, forbitret av sorg. 

Etter tjue års drift har de bare 2 kyr, men også 10 sauer og 2 geiter. Det er fattigslige kår, mens barneflokken vokser. I 1857 fødes Peder, i 1860 min tippoldefar Iver og i 1864 Serine Pernille. Igjen ei datter med det navnet, altså. Dere kan vel tenke dere, for Jakob forfølges av tragedier. 

Serine Pernille den første dør allerede i 1862, bare 8 år gammel. Trolig er det den fryktede halsesyken som sakte kveler henne. I flere bølger herjer difteri i Midt-Norge, og tidlig på 70-tallet skal det skje igjen. Som sin navnesøster dør også Serine Pernille den andre 8 år ung. På Kleivteigen har sorgen igjen steget inn i den vesle stua. 

Men det rommer også en bitende frykt. Femtenåringen Peder er blitt syk. Lillebror Iver på 12 var for liten til å huske Serine Pernille den førstes død, men i løpet av en uke opplever han å miste enda to søsken, for heller ikke Peder greier seg. Begge to bukker under for den Trondhjemske halsesyke, det som etter hvert ble kjent som difteri. 

Det er nesten ikke til å fatte. 

Og midt blant disse, altså, Iver. Han som greier seg, han som overlever. Overleveren, stayeren. Jeg undres over hva slike hendelser gjør med et ungt menneske. Om det virkelig er slik at motgang gjør deg sterkere, at det var derfor. Om han bare var heldig. Eller om han følte seg skyldig. Skyldig for at han fortsatt var i live. 

Det er kanskje ikke så rart at alle tragediene og pengebekymringene over tid skulle tære på mentalt. I 1893 ble far Jakob erklært sinnssyk og satt bort i forpleining hos sin svoger. Her levde han helt til døde av slag i 1897. 

Da Jakob ble satt bort ble alle eiendelene, også stuebygningen, solgt på auksjon. Pengene ble inndratt i fattigkassa for slik å dekke utgiftene i forbindelse med hans forpleining. Fattigkommisjonen fikk disponere plassen mot et gebyr på 20 kroner til Maren. De gjenlevende sønnene Johan og Iver forhandlet derimot frem en avtale hvor de leide plassen for samme sum, med krav om å forsørge moren. 

Plassen ble solgt i 1904. Johan hadde da slått seg ned på mors hjemsted, hvor Maren bodde frem til sin død i 1911. 

Iver derimot, greier seg på annet vis. I 1882 blir han far til Jakob, og han gifter seg med guttens mor, Elen Maria, året etter. Lykken varte ikke lenge. 2 år gammel blir vesle Jakob morløs og Iver blir enkemann. Hva er det med denne familien? Skal det ingen ende ta? Hvorfor dør alle rundt ham, mens Iver overlever, igjen og igjen? 

Hva som så skjer er ikke lett å si, men ett eller annet sted på veien må Iver ha maktet å samle nok penger til å kjøpe gården Reitan fra en enke med ugifte døtre og en liten sønn. Samme år gifter han seg med Elen som skal bli mor til tre av Ivers totalt fem barn. Samtidig som Elen bærer på deres tredje felles barn hopper Iver i høyet med den flotte tjenestejenta på nabogården. Jeg håper i alle fall det var sånn det var. At det var et stjålet øyeblikk av begjær, kanskje enda mer. 

Så forsmedelig det må ha vært for Elen. Hun var trolig ikke all verdens imponert over ektemannen, men holdt stand. Hun måtte jo det, svelge stoltheten, hodet høyt hevet, late som om folkesnakket ikke nådde hennes ører. Det er disse mannfolka og deres lyster, tenkte hun kanskje for å glatte over. Iver var tross alt ikke første mann i bygda som tok for seg. Han var nok sjanseløs, slik som denne hushjelpa på Kjøl bød seg frem. Slik tenkte hun kanskje. Av og til må man det, for å overleve situasjonen. Hva annet skulle hun vel gjøre, gå fra ham med favnen full av små barn? 

Og for hva enn det er verdt. Iver tok ansvar for sønnen som ble født utenfor ekteskap, Paul, min oldefar. Han gjorde det beste ut av situasjonen og så fremover. Rakt blikk, hevet hode, slik han en gang måtte og fortsatte å gjøre.




Les også: Tidligere slektshistorier:
  • Jeg har tidligere forsøkt nøste opp i historien om min tippoldemor Marit, mor til oldefar Paul. Om henne har jeg skrevet i (dette innlegget), men mine antakelser viste seg å være feil.
  • Oldefar Pauls opplevelser under krigen er beskrevet i (eget innlegg).


12.2.19

Bokbloggerprisen 2018

Etter noen forandringer er det endelig klart for nominering til Bokbloggerprisen for beste norske bøker utgitt i 2018. Nytt av året er at prisen stemmes frem av ikke bare tradisjonelle bokbloggere, men også litteraturformidlere som predikerer via Instagram og YouTube. Forfatter- eller forlagsblogger er som vanlig ikke inkludert i det gode selskap, heller ikke kan man stemme på forfattere man har privat omgang med. På denne måten er Bokbloggerprisen like uavhengig som den har vært siden tidenes morgen ...

... Det vil si siden 2013.

En annen nyhet er kanskje vel så dramatisk, i alle fall for undertegnede som sitter igjen med kandidater kun i en klasse. Tidligere har vi nominert - og kåret vinnere i - til klassene Årets roman og Åpen klasse, det vil si alt fra sakprosa, tegneserier, noveller og lyrikk. Hvert eneste år har jeg hatt mange, mange kandidater i Åpen klasse, mens jeg har slitt mer med tanke på årets beste skjønnlitterære roman. I år, altså med bøker fra 2018, leste jeg bevisst flere romaner enn tidligere.

Men neida, Bokbloggerprisen 2018 skal gå til følgende kategorier:

  • Skjønnlitteratur
  • Sakprosa
  • Barn og ungdom


... Og jeg bare:


Ikke for det, disse kategoriene har jeg ønsket meg helt siden oppstart. Særlig egen klasse for beste barne- og ungdomslitteratur. Det er bare så typisk, typisk, typisk at jeg akkurat i år, eller i fjor, ikke føler jeg har lest gode nok bøker beregnet på de yngste leserne.

Derimot har jeg på listen min hele 11 bøker jeg gjerne skulle ha nominert til beste skjønnlitterære 2018-utgivelse. Og det medfører dilemma, siden maks.antallet er satt til sju. Enkelte har mange lest, og disse er jeg relativt trygge på at mange vil stemme frem. - Men så er det disse litt mer ukjente bøkene som jeg med nominering og smart prioritering kanskje kan få dyttet opp og frem om jeg kalkulerer riktig. Skal jeg da risikere å ikke ta med sikre kort som Leksikon om lys og mørke eller Jordmor på jorda, i tro på at bøkene uansett vil få nok stemmer? Tenk om alle tenker slik?

Og søren òg at jeg trodde Jeg skal beskytte deg ville få så mange lesere at alle ville juble i kor med meg over dens fortreffelighet. Og at Søsterklokkene som jeg likte godt, men som kanskje er bedre formidlings- enn skrivemessig, har fått en hærskare av lesere takket være perfekt timing før jul.

I årsoppsummeringen fremhevet jeg både Klør og Sjøen om vinteren, men jeg kan ikke ha gjort nok for å fremsnakke bøkene ellers i året. Og Tiden er ilden vi brenner i som jeg faktisk greide å hause opp litt, fikk delt respons, kanskje nettopp fordi jeg roste den for høyt opp i sky.  

Selv har jeg størst tro på Svartstilla som vinner. Debutanten har formidlet et sterkt og troverdig portrett av en eldre kvinne og hennes sorg som fenger de aller fleste, også meg. Men burde denne gå foran absurde Ene | Skissen, bare fordi sistnevnte er mindre tilgjengelig? Og når vi først er inne på både depresjon og absurditet, la oss ikke glemme verken Nøkkerosene eller Mjølketannmuseet!

Skjønner dere, eller? Det er mange utfordringer her i livet, og nominering til Bokbloggerprisen er definitivt en av de.

Sakprosa er langt enklere. Jeg har bare lest to norske 2018-utgaver, og jeg slenger inn en stemme på begge: Å leve, lever, har levd og Som hennes dager var, fortjener nominasjoner. 

Om under en uke går fristen for nominering ut. 22. februar offentliggjøres årets kortliste. I år er jeg kanskje ekstra spent.

Godt valg!





Tidligere vinnere


2017
  • Årets roman: Tante Ulrikkes vei, av Zeshan Shakar
  • Åpen klasse: Grensen, av Erika Fatland

2016
  • Årets roman: Jane Ashlands gradvise forsvinning, av Nicolai Houm
  • Åpen klasse: To søstre, av Åsne Seierstad

2015
  • Årets roman: Slik skal vi velge våre ofre, av Bjørn Vatne
  • Åpen klasse: Havboka, av Morten Strøksnes

2014
  • Årets roman: Finne Ly, av Aina Basso
  • Åpen klasse: Vinternoveller, av Ingvild H. Rishøi

2013


4.2.19

Bøker som får deg til å gråte

Noen bokbloggere har sammen laget SnapChat-kanalen Snaplioteket. Daglig snakkes, drodles og knipses det om leseglede, boktips og alt annet hva litteraturhjerter rommer. En onsdag i januar fikk jeg æren av å være gjestesnapper, og jeg gråt og frydet meg fra tidlig morgen til det nærmet seg midnatt. 

Gråt, fordi en stor del av min leseglede skyldes bøker jeg gråter av. Det var nettopp dette min snapdag omhandlet, og siden story-en forlengst er historie, gjenfortelles det mest vesentlige i dette (usedvanlig lange) blogginnlegget.

For hva er det som gjør at vi gråter av bøker som dette?


OK. Jeg ser noen triggerpunkt allerede:
  • Barn som dør
  • Syk ungdom, gjerne kreft
  • Jøder under 2. verdenskrig
  • Farskjærlighet
  • Leting etter noe større, gjerne religiøst


Men vent nå litt. La oss dykke tilbake i tid, til den gang det hele startet. Og da mener jeg ikke tilbake til Antikken, hvor mennesker med hvite laken surret rundt seg selv elsket å oie og akke seg gjennom tragedier. Jeg starter med meg selv, en bokglad jentunge på 80-tallet:

Jeg gråt som de fleste av oss da jeg ble født. Senere har jeg fortsatt å gråte, både når jeg er glad, trist, sliten og sint. Kanskje har jeg litt for lett for det, for lite selvbeherskelse, jeg går all in og stenger igjen først når det er full krise. Frem til da strømmer det fritt. Tårene, altså. 

Ser jeg på litteraturen har jeg en tendens til å søke meg mot død og elendighet. - Men det var ikke helt der det hele startet. Det startet med en slump empati. 

Empati, og dronninga over alle dronninger: Astrid Lindgren.


For tro du meg, jammen meg gråt jeg mye av de to bøkene. Men der var jo døden vesentlig, hvem kan vel unngå å gråte av DØDEN? 

Like dramatisk, objektivt sett, var det ikke i den første boken jeg kan huske å ha grått av: Se det snør, Marikken. Og når vi er inne på det; Ja, det er Madikken jeg som barn kalte meg opp etter. Uansett. Det jeg den gang gråt over var at Marikken ble syk rett før jul og gikk glipp av en tur til byen for å handle inn til høytiden. Det var skikkelig urettferdig, for hun måtte være hjemme mens Lisabeth fikk være med foreldrene. Og Lisabeth koste seg glugg ihjel i butikken, der var alt hun ønsket seg, og sikkert også Marikken ønsket seg. Jeg kunne studere dette bildet i timevis: 


Nå var det selvsagt ikke dette bildet jeg gråt over. Egentlig ikke over Marikkens tårer heller, selv om jeg syntes synd i henne. Jeg gråt fordi Lisabeth ble borte i skogen, og hun gråt og gråt og gråt seg ende over. Lille jenta, så redd, og store Marikken så lei seg for at hun hadde vært misunnelig. Så redd for at hun aldri mer kom hjem igjen. 

Men det gikk bra. I denne boken gikk det bra. Jeg gråt for at det gikk bra også, og disse ordene gjør meg fremdeles litt over gjennomsnittet rørt:


Litt senere rystet Mio min Mio meg til margen, men ingen barndom på 80-tallet uten Marit Kaldhols Farvel, Rune. Bildeboka med Wenche Øyens fantastisk virkningsfulle akvareller fortalte om livets realiteter: Alle skal en dag dø. Også barn.

Også Rune.


Boken som gjorde aller sterkest inntrykk på meg i begynnelsen av tenårene var Lucy M. Montgomerys bøker om fosterbarnsjenta Anne, hun som skulle ende opp på Bjørkely hos Marilla og Matthew. En episode i den første av totalt seks bøker står seg som en av mine mest minneverdige gråteopplevelser.

Matthew dør. Snille gode Matthew dør. 

- Men nå har jeg åpenbart gått et steg videre. Jeg gråt ikke over døden i seg selv, eller redselen for døden. Jeg gråt fordi jeg hadde levd meg inn i boken. Blitt oppriktig glad i karakterene.


Det som er litt rart i ettertid er at avsnittet der Matthew dør slettes ikke er trist. Han bare faller om og dør. Sånn enkelt og greit, helt uten dramatikk. I TV-serien var det langt verre, scenen ute på åkeren med Anne storgråtende over ham er brent inn i minnet.

Derimot må jeg ha grått i bøtter og spann over Anne og Marillas SORG over Matthew:


I denne perioden og i årene som fulgte slukte jeg som de fleste (pre)tenåringsjenter med bokappetitt alt som var av ungpikeromaner av diverse kvalitet. Tuppen & Lillemor-klubbens bøker ble slukt, men også klassikere som Isslottet og Kristin Lavransdatter, sistnevnte bøker med hell gjenlest også i voksen alder. En bok jeg derimot ikke har turt å gjenlese er Jack Londons bøker, Ulvehunden i særdeleshet. 

I og for seg et nytt gjennombrudd i min gråtelitteraturs verden: Nå også dyp empati med dyr, ikke minst på grunn av forfatterens evne til å skildre naturen og trekke linjer mellom mennesker og dyr.

Plutselig, en eller annen gang, gikk jeg inn for å finne de tristeste av tristeste bøker. De fra virkeligheten. Jeg boltret meg i skjebner i diverse ukeblad, og senere kastet jeg meg over sykdomsblogger. Egentlig tror jeg det startet med et skoleprosjekt, hvor vi alle skulle skrive "Get well soon, Craig" på postkort og sende til en kreftsyk gutt i England. Han endte opp i Guinness Rekordbok, ingen har mottatt flere kort enn ham. Legenden sier at han fortsatt mottar kort, selv om han ble frisk for... tja, tretti år siden. Uansett. Litt sensasjonslyst, mye medfølelse. 

Skjønt, her er det nok mer sympati enn empati. På dette tidspunkt, i denne epoken, hadde jeg selv ikke opplevd stort vondt i livet, ei heller hadde jeg kreftsykdom i familien. Det skulle komme, men det var ikke grunnen til at jeg oppsøkte denne type litteratur.

Kanskje det letteste er å se på boken Ikke uten min datter, av Betty Mahmoody. Her er ingen gjenkjennelseseffekt utenom det rent grunnleggende: Mor elsker sine barn og vil gjøre alt for de. Her gråter vi fordi vi føler hennes frykt. Hun setter ord på noe av det vi frykter aller mest: Å miste de vi er glade i eller at noe vondt skal skje de. Det verste av alt: Historien var sann. Dette skulle bli en bok i en lang rekke av det jeg kaller Reality-litteratur.





Boken het Ei hånd å holde i, og ble skrevet av Odd Kåre Rabbens mor, Vigdis. Unggutten med det strie håret var på en måte barnestjerne, men ikke på grunn av musikk eller TV. Det kom etterpå. Han hadde HIV, senere også AIDS. Det var vel ikke noe på 80-tallet som var verre å forholde seg til enn AIDS. Men Odd Kåre var tøffere enn toget og ga sykdommen(e) et ansikt. Han var strålende blid, hadde fantastiske foreldre, og sammen var de dynamitt. Han var avbildet og intervjuet i ukebladene, ble stadig invitert til lørdagsunderholdningen på NRK, han ga til og med ut musikk!


Nok en gang: Også barn og ungdom dør. Og Odd Kåre var virkelig, slettes ingen figur i en barnebok. Det var knusende. At mammaen samlet alle dagboknotater fra sykdomsperioden og snekret dem sammen i bokform sammen med massevis av bilder var særs rørende. Selvsagt. Hele boken kan leses på NB.NO.


Trilogien Tørk ikke tårer uten hansker har sin handling fra 80-tallet, da "homsepesten" kom til Sverige og alle fordommene blomstret opp. Jonas Gardell opplevde og levde, og bøkene er en blanding mellom fakta og fiksjon. Jeg gråt hardt og gjennomgående, og kanskje var Odd Kåre Rabben medvirkende til at jeg lot meg knuse så hardt?

Og kanskje var Regine og de andre bloggerne med og uten bøker medvirkende til at jeg levde meg så til de grader inn i Faen ta skjebnen, av John Green. Eller selv har opplevd kreftmarerittet i nær familie. Eller rett og slett fordi dette er glitrende fortalt:


Jeg har altså grått av bøker helt siden jeg var barn, og jeg gråter fremdeles. I all hovedsak er døden sterkt delaktig i tåreflommen, særlig om den døde i tillegg har vært alvorlig syk. Ensomhet kan også være en trigger, eller rett og slett bøker hvor personer går igjennom noe traumatisk - da personer forfatteren har latt oss leve oss inn i livet til.

Skjønt. Ikke alle bøker hvor personer knuses av kjærlighetssorg, sørger over noen man har kjær, eller gråter i fortvilelse over sitt miserable liv, etterlater leseren oppløst i tårer. Du skal helst ha opplevd det selv, frykte at det samme skal skje deg, eller så er forfatteren rett og slett en glitrende formidler.

Men ... hvorfor tiltrekkes vi av bøker som får oss til å gråte? Har vi behov for å trykke oss selv ned i gjørma? Nei, det er vel ikke så enkelt.


En bok jeg har funnet mye trøst i er Sommerlandet av Eyvind Skeie. Boken henvender seg til barn og rikt illustrert med naturbilder. Skeie skrev historien i forsøk på å trøste venner som hadde mistet barn, gi mening, vise dem sorgen, livet og døden i et større bilde. Det ble til en skatt som har trøstet mange trøstesløse. Den 35 sider korte boken var en viktig del av min egen sorgterapi.

Sommerlandet er lettlest, og selv om budskapet er religiøst, bruker Skeie ikke ord som himmel eller Gud. Slik vil den heller ikke virke provoserende ved at forfatteren predikerer. Sommerlandet er en fortelling om det utenkelige, om mening i det meningsløse, håp og varme.


Enkelt, men akk så rørende. Alle ønsker vel håp, at det skal finnes noe mer. Man kan jo bli religiøs av mindre.


Døden er et mysterium, og vi tiltrekkes bøker med døden som sentralt tema det være seg vi kanskje er engstelige, eller fordi vi selv sørger eller savner noen som har gått bort. I bøker finner vi både gjenkjennelse og fellesskap. Vi leser for å forstå at andre har gått gjennom det samme som oss, og leser om andres skjebnen for å få utløp for egne emosjoner.


Selv har jeg vært med på bokprosjektet Små føtter dype spor, redigert av Janne Teigen. Utgangspunktet var nettforumet Englesiden, et samlingssted for foreldre som hadde mistet barn. Da jentene våre ble født - og døde - i 2003 stod vi nærmest på bar bakke. Det fantes knapt noe litteratur vi kunne søke hjelp og trøst i, så vi søkte oss sammen, opprettet forum, skrev tekster, trøstet og støttet. Vi så fort nytten i ordene våre, og ønsket samle de til en bok som også kunne komme andre til nytte. Prosessen tok flere år. Forlagene vegret seg, mente det ville være vanskelig å selge, slet med å finne riktig sjanger, og målgruppen ville bli vanskelig å nå. Det lille forlaget Commentum valgte til slutt å satse på oss, og boken trykkes i disse dager opp i nok ett opplag.

Jo visst var - og er - det behov for vår bok.

En del av boken er tekster om våre barn, en annen del er dikt om å miste barn, en tredje del er råd til pårørende, helse-, barnehage- og skolepersonell. For oss som den gang bidro er det godt å tenke på at våre barn får leve litt ekstra gjennom alle de som leser. 15-16 år etter gråter jeg fortsatt når jeg leser mine tekster, det er sårt å gjenoppleve følelsene, maktesløsheten, den bunnløse sorgen vi var i på dette tidspunkt. På samme vis gråter jeg også over de andre barna og deres foreldre. Vi pleide å omtale hverandre som skjebnevenninner, og det er mye sannhet i det enda.

- Og bare så det er sagt. Dette er ingenting vi tjener noe på. Alt overskudd går til foreninger som støtter foreldre som har mistet barn.


En bok med nesten identisk navn er skrevet av en far hvis historie er nokså lik vår. Følgelig har jeg også grått i bøtter og spann av boken. Gjenkjennelsefaktoren trumfer i dette tilfellet litterær kvalitet. Skjønt, kvalitet...? Evnen til å skrive leseren inn i historien, evnen til å få leseren emosjonelt engasjert, er da et viktig moment for litterær kvalitet?

Dette er eksempler på bøker man bør ha faglig eller helst emosjonell interesse av å lese, akkurat som "reality-litteraturen" nevnt lenger oppe. Ingen er skrevet av etablerte forfattere og er ikke språklig sett av høy kvalitet. Leseren gråter fordi virkeligheten er brutal, ikke fordi skribenten formulerer frem en emosjonell reaksjon.


Nei, det er vel ikke slik at disse bøkene nødvendigvis vinner prestisjefylte litteraturpriser. Det holder i lange baner å røre hjertene til leserne. Gjøre de litt mer rustet til å møte motgang, utvikle deres empati og sympati, ære de som har levd men nå er døde. Av og til holder det i massevis.

For nå kommer vi inn på noe vesentlig. HVORFOR vi leser bøker som får oss til å gråte. Vi har vært inne på flere av grunnene før, men la oss gå litt mer systematisk til verks:



Hvordan vi reagerer på tekst vi leser avhenger av mange momenter. Tid og sted er sentrale, det passer seg ikke alltid, rett og slett. Forventninger er følgelig også av stor betydning. Egen erfaring er ofte alfa og omega, med mindre forfatterens evner til å skildre overgår en eventuell mangel.

Dermed vil også de ulike tema vekke følelser i større eller mindre grad. Hos noen vil ulykkelig kjærlighet være vondere å lese om enn for andre. Angst og ensomhet på samme måte. 

Riktig gode formidlere vil kunne lokke frem tårer hos de fleste lesere uavhengig av tema og om den vi føler sympati for eller har empati med er menneske eller dyr. Så husk da, den fysiske og mentale viktigheten av å gråte en skvett. Du lærer deg selv å kjenne, utvikler ditt følelsesregister, du lærer hvordan møte medmennesker, hvordan takle uønskede situasjoner, føle fellesskap og kanskje, som den ultimate klisje, vil du sette større pris på ditt liv, deg selv og menneskene du omgir deg med.

Litteraturen kan gi deg alt dette. Og hva er vel bedre enn å anbefale gråtebøker helt på tampen av dette innlegget?



Veien (The Road), av Cormac McCarthy: Uendelig rørende samspill og kjærlighet mellom far og sønn, i en verden, en undergang, hvor de bare har hverandre. Farskjærligheten gjør ekstra sterkt inntrykk, all den tid en farsfigur ofte er en autoritet som ikke viser kjærlighet på samme måte som en mor. (Les omtale)

Keiseren av Portugalien, av Selma Lagerløf: En virkelig klassiker om en stakkarslig mann som forguder sin datter. Kjærligheten er totalt uselvisk, trofast og tilgivende. Leseren føler veldig sympati for ham og tragedien ligger i at hun ikke gjengjelder hans hengivenhet før det er for sent. (Les omtale)

Boktyven, av Markus Zusak: Listens mest spesielle bok understrekes av at fortelleren er Døden. Sentral i historien er ei lita jente som bor hos fosterforeldre under andre verdenskrig. Foreldrene er sendt til konsentrasjonsleire, og med det kommer leserens medfølelse og frykt. Illustrert med tegninger og fargelagt med uvanlige tekstbolker er dette en uvanlig kreativ bok, og sammen med ettertidens viten og det grunnleggende hjerteskjærende, er det enkelt å leve seg inn i historien.

En bønn for Owen Meany, av John Irving: 700 sider gir deg god anledning til å bli glad i persongalleriet, og det selv om du helt fra starten prøver å fatte mot: Owen dør. Bittelille Owen med den store stemmen er et unikum av et menneske, en jesusfigur i all sin vittighet, karisma og kløkt. Vi vet hva som kommer, det bygger seg opp og det forløses med gråt. (Les omtale)

G for Georg, av Tove Nilssen: Mens de foregående to oppvekstromanene hennes er av det mer berettende slaget, blir vi i tredje bok emosjonelt berørte av Goggens skjebne. De fleste av oss har behov for beskyttelse, men også behov for å gi beskyttelse. At det går galt med en ungdom vi gjennom flere bøker på sett og vis har knyttet oss til, er opprørende.

Oscar og den rosa damen, av Eric Emmanuel Schmidt: Vi er tilbake til det grunnleggende gale i at barn dør. Oscar er 10 år og dødssyk. En omsorgsperson gir ham i oppgave å fortelle om ti år for hver dag som går, og slik får han leve livet helt til han blir gammel mann. Denne lille boken kan leses av både større barn og voksne, og er designet til tåreflom. (Les omtale)

Faen ta skjebnen, av John Green: En tenåringsjente får kreft og møter en tenåringsgutt med kreft, you do the math. Nok en sykdomsbok, altså, men vel så viktig er vennskap, kjærlighet og evnen til å leve mens man kan. - Helt uten klisjeer. Trist og rørende i seg selv, men en plot twist overrumpler leseren og gråten er et faktum. (Les omtale)




Andre tips? Kommenter gjerne!


Les også: Nasjonalbiblioteket har skannet flere av bøkene, se (Sommerlandet, av Eyvind Skeie), (Farvel, Rune, av Marit Kaldhol) og (Ei hånd å holde i, av Vigdis Rabben).









2.2.19

De udødelige, av Chloe Benjamin

Sommeren 2018 leste jeg en bok jeg likte så godt at jeg tenkte det var best å vente med å omtale. La den sette seg, liksom. Ikke bli overveldet av den øyeblikkelige euforien. Et halvt år senere har jeg mistet mye av selve opplevelsen, jeg husker ikke lenger så godt detaljene, men jeg sitter stadig igjen med følelsen av å ha blitt underholdt på positiv måte. Denne boken unner jeg deg å lese!


De udødelige, av Chloe Benjamin
Utgitt på norsk i 2018. USA. Roman.
Sommeren 1969, New York City. Byen koker og verden er i forandring. Det skjer noe overalt, bare ikke med de fire Gould-søsknene Simon, Klara, Daniel og Varya. I kjedsom desperasjon bestemmer de seg for å oppsøke en kvinne som ryktes å ha ankommet nabolaget, en omreisende klarsynt som påstår å kunne forutsi enhver persons dødsdato.
Dette er begynnelsen, og så kommer alt dette andre, og særlig det uunngåelige. Døden. 

I hver sin del fortelles historien om Simon, om Klara, om Daniel og om Varya. - Høyst forskjellige som personer og alle historiene fortelles gjennom ulike tilnærminger. Like fullt, alle er påvirket av dødsdommen de ble gitt som barn. 

Noen har levd som hver dag er den siste. Noen har levd uten å tenke konsekvenser. Andre har hatt det for travelt med å rekke over alt før det er for sent. Og andre har brukt livet på å fortrenge, fornekte, en indre trass, for hvorfor tro på en spåkvinne. Bare levd halvveis; for hva er vitsen, hva er meningen, hvorfor gjøre noe.

Forfatteren har delt romanen nokså strengt inn i fire deler, men ofte flettes de andre søsknene inn i hverandres historier. Slik er det jo, ingen lever uten påvirkning fra andre, aktivt eller passivt. På samme måte er alle påvirket av sine foreldre, den strenge moren og faren som opphøyes etter sin død. Personlig fattet jeg kanskje mest interesse for søsknenes ulike syn på foreldrene, og hvordan disse relasjonene forandret seg over tid. Skjønt, ingen av de fire har det samme forholdet til de eller hverandre. 

Simon flytter tidlig ut. I søken etter sin sanne identitet haster han mot San Fransiscos homsemiljø. Med glupsk appetitt på livet ser han seg ikke tilbake, forlater alt og alle. Bare søsteren Klara tar han med seg. Og så går det som det må gå, enten fordi han lever uten tanke for morgendagen, eller fordi alt er forutbestemt. Akkurat som det samme skjer for Klara som lever av å fortrylle sitt publikum med magi, Varya som forsker på aper og for familiefaren Daniel med alt for mye ansvar. 

Dels er romanen provoserende i språkbruk og kontroversielle tema og livsstiler, men først og fremst er underholdningsverdien stor og, beklager et loslitt uttrykk i bokomtalesammenheng, tankevekkende. I det store havet av ferielitteratur vil denne romanen gi deg det lille ekstra i leseutbytte. God fornøyelse!





Les også: Liker du denne vil du nok også like (Tørk ikke tårer uten hansker, av Jonas Gardell) og (Nattens sirkus, av Erin Morgenstein).

Kilde: Leseeksemplar.