Juleoratoriet, av Göran Tunström

Februar måneds utfordring i Elidas 1001-lesesirkel var å lese bøker av en for oss ukjent forfatter. Jeg valgte meg en roman jeg ofte har tenkt jeg burde ha lest, en bok som gjerne nevnes blant uforglemmelige leseopplevelser, en bok som viste seg å være alt annet enn jeg trodde den skulle være. 

Jeg forventet julestemning, jeg så for meg en lett og koselig lesning. 

Det jeg fikk var en uendelig mengde inntrykk jeg har hatt behov for å bruke tid på, faktisk flere uker. Boken var alt annet enn lettlest, faktisk vil jeg kalle den nokså krevende, og nettopp derfor er det en bok jeg vil ta med meg videre. Jeg, som de fleste andre som har lest 

Juleoratoriet, av Göran Tunström 

Sverige, 1983. Vinner av Nordisk Råds litteraturpris. 

Sted og tid er enkelt. Vi befinner oss i all hovedsak i den vesle byen Sunne i Sverige. Tidsepoken er stort sett mellomkrigstiden. Så kommer alt det vanskelige. 

Personene. 

Tunströms bejublede roman kan på mange måter betegnes som en familiekrønike, da vi følger flere generasjoner: Bestefar Aron, far Sidner og sønnen Victor. Og mellom disse, midt mellom alt, noen her og noen der: Alle de andre. 

Et annet begrep som ofte blir brukt er overflødighetshorn, all den tid romanen rommer et vell av personer og historier, komponert sammen til et uforglemmelig bokverk. 

Det starter med Victor, men snart møter vi Aron og hans elskede Solveig. Aron finner ikke lenger noen mening med livet når Solveig, det alltid syngende, lysende midtpunktet i hans liv, dør. Som ensom forsørger tar han seg av sin dypt tenkende, introverte 12-årige sønn Sidner og hans rake motsetning, den lykkelige, lette, yngre Eva-Liisa. Solstrålen, familiens lyspunkt. Hun er enda så ung, hun vil komme over morens tragiske dødsfall, skriver Tunström. Sidner, derimot, vil alltid hjemsøkes av sin vitende om at det var han som dyttet henne, dyttet sykkelen, dyttet moren ned bakken, ned til krøtterflokken, inn i døden. 

Så kommer alle disse andre, menneskene som omgir oss. Kjente og kjære, bekjente og fjerne. Vi lærer Sidners uforlignelige og fortreffelige venn Splendid å kjenne, guttungen som fikk navn etter hotellet han ble unnfanget. Vi tas med til svenskamerikanske onkel Torins språkforvirrede univers, vi møter dekadente Fanny som Sidner besvangrer i en alt annen enn lykkelig affære, og vi følger et gryende vennskap mellom Aron og en levende, nå lemlestet, menneskelig kanonkule. Vi blir med på kjøkkenet til Sausedronninga, inviteres på teselskap med Selma Lagerløf og møter en spik spenna Gærning. 

Ikke minst leser vi oss gjennom en besynderlig brevveksling mellom en sørgende enkemann og en ufri og torturert ung kvinne fra New Zealand. Hun sender fotografier av sin silhuett, kvister og steiner. Han plasserer de ut over et alter. Slik går det til at Aron finner mening i det meningsløse og hun finner et anker, en trygghet i tilværelsen. 

Skjønt, det er Arons sorg over Solveig som hjemsøker ham og tar form av denne kvinnen fra andre siden av kloden. Når han innser at hun bare er en illusjon, et speilbilde av hans fortvilelse, en skygge av kvinnen han elsker, kollapser det skjøre papirhuset han har bygget rundt seg. 

Og her er vi inne på det vesentligste i leseopplevelsen: Juleoratoriet er en usedvanlig emosjonell roman. Her er sterke følelser, og mennesker som lever sine liv preget av disse, det være seg begjær og galskap eller sorg og villfarelse. En slags forklaring av hvordan historien best kan leses gir forfatteren gjennom en feberhet beretning hvor et virvar av inntrykk og minner flettes inn i hverandre. Akkurat slik må også boken leses. Fragmenter og helhet, det er et system i det hele, men det krever tålmodighet og åpenhet. 

Særlig godt formidlet er psykisk sykdom. Tidlig i boken møter vi Gærningen, en underlig passasje om en mann som oppsøkes av to nysgjerrige guttunger, Sidner og Splendid. Senere møter vi samme galskap, men da gjennom Sidner selv, nå i voksen alder, gjennom dagboknotater og brev til sønnen Victor. Hans verden rakner, han mister forstanden, slukes av kjønnslige lyster, skriver seg inn i en psykose, legges inn og friskner til. 

- For en skrivekunst! 

Ja visst, Juleoratoriet er et overflødighetshorn. Et vell av mennesker og hendelser. Tunström skriver om å være beruset av sin edruelighet, og leseren bare ja, fortsett, skriv mer, forvirr oss enda mer, koble sammen, dra linjer, skap kaos, rydd opp, ta oss med. 

Slik vil også romanen tåle - og berikes av - å bli lest, igjen og igjen.

Kilde: Kjøpt selv.