Hvit, av Han Kang

Kritikerroste og prisbelønnede Han Kang fra Sør-Korea debuterte som forfatter i 1993, bare 23 år ung. Siden har hun utgitt flerfoldige romaner, noveller, essays og diktsamlinger. Fire av disse kan leses i norsk språkdrakt.

En av disse er Vegetarianeren som i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen. Våren 2019 utgis Hvit, som i fjor nådde kortlisten til samme pris.

Hvit, av Han Kang

Utgitt på norsk i 2019. Kortroman. Sør-Korea.

Hvordan er det å vokse opp i skyggen av sin søster? En søster man aldri fikk bli kjent med, en som levde og døde før man selv ble født?

Kanskje var den usikkerheten, eller følelsen jeg hadde, da jeg var liten, henne som oppsøkte meg uten at jeg visste det. Det er stunder når jeg ligger her i mørket at jeg føler kunden av noen som søker meg. Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!

Føler man en slags sorg? Eller skyldfølelse? Og vil man noen gang kunne føle seg hel?

Når snøen faller, stopper folk opp og blir stående og betrakte den en kort stund. I bussene løfter folk hodene og stirrer ut av vinduene. De står lydløst, uten verken glede eller sorg, til snøen har spredt seg og tusener, titusener av snøflak i stillhet har visket ut veien, først da kikker de ikke lenger, men vender ansiktene bort.

Hovedpersonen i Han Kangs Hvit forsøker å skrive sin søsters liv lenger med denne tankevekkende og poetiske kortromanen. En mediterende hyllest til et lite menneske, en sjel, en søster, som bare så vidt rakk å åpne øynene sine. 

Et melkehvitt vesen

- med de mørkeste øyne.

Fortelleren tar utgangspunkt i alt det hvite. Alt hvitt som minner henne om søsteren. Likkledet. Brystmelk. Riskaker. Hvite smil. *

Hvitt og sort, liv og død. Og akkurat som om hvitt aldri vil komme til sin rett uten kontraster, vil heller ikke hyllesten - eller sorgen - være ukomplisert. Hun skriver, fordi hun ikke får seg til å si noe. For hva er det vel å si?

Slik som den lille øya utenfor Norge, der solen er oppe alle døgnets timer om sommeren, og borte alle døgnets timer om vinteren. Slik som den kritthvite vesle jenta med de sorte øynene. Hun som døde mens hun drakk morsmelk. Alle disse kontrastene, overalt, hele tiden.

Og så, det aller sterkeste: Viten om at hadde søsteren overlevd, ville fortelleren ikke vært til. Liv og død, hvitt og sort.

Dersom dere fortsatt hadde vært i live, så hadde ikke jeg hatt et liv i dag.

Min eksistens umuliggjør deres.

Det er kun mellom mørket og lyset, i åpningen til blåskjæret, vi kan nærme oss hverandre og se hverandres ansikt.

 

 Poetisk. Mediterende. Svevende. Krevende, og likevel så universelt og nært. Anbefales!

* Ulike ordspill og betydninger må ha bydd på uvante utfordringer ved oversettelsen. Dermed fortjener også Jarne Byhre honnør!

Kilde: Leseeksemplar.