31.3.14

2014: Lest og ulest i mars

Bøker lest i mars måned:

- Om vi heftes underveis. Krigsseilerne og deres familier, av Kristine Hemmingsen 
- Revolvergutten, av Arne Svingen 
- Fru Ines, av Amalie Skram (les min omtale)
- Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez (les min omtale)
- Lucie, av Amalie Skram (les min omtale)
- Forrådt, av Amalie Skram (les min omtale)
- Kollektivet, av Ingrid Furre (les min omtale)
- Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese 

Noveller lest i mars måned:

- Den røde gardin, av Amalie Skram (les min omtale)
- Karens jul, av Amalie Skram 

Påbegynt i mars måned:

- Liknelsesboken, av Per Olof Enquist (påbegynt)

Er lik:

Åtte bøker lest, hvorav en diktsamling (personlig kryss i taket), tre norske klassikere, en sakprosa (nok et personlig kryss i taket), en bejublet roman og en ungdomsbok. Samtlige, med ett eneste unntak, av norske forfattere. Kudos til meg selv for å lese tre av romanene på dansk-norsk. 

To noveller er lest i forbindelse med Amalie Skram-prosjektet. Ellers, en påbegynt roman av Per Olof Enquist. Boken fikk jeg tilsendt av snilleste Lise/Knirk, Bokblogglandias mest sprudlende og entusiastiske. Tusen takk! Enquist kan være en liten utfordring i seg selv, og når alle de vanskelige ordene og den uvanlige ordstillingen attpåtil er på svensk, går det rett og slett uvanlig tregt. – Men oi! som det vil være verdt det!

Bloggerier i mars måned

Bloggmessig har jeg nærmest overgått meg selv, ved å skrive litt mer inngående om to forfattere: (Amalie Skram) og (Gabriel Garcia Marquez). Med det la jeg også et unødvendig stort press på meg selv ved å gjøre det hele til to prosjekter hvor jeg skal lese utvalgte bøker av de to praktfulle. Alle vet hvordan det har gått med Sigrid Undset-prosjektet mitt. - Klart heller ikke dette kan gå bra. 

----

Og det var det for denne gang. Ingen ukritisk selvutlevering, ingen skitkasting, ingen innrømmelser av blundere og irrettesettelser fra forfattere og forlagsfolk. Attpåtil har jeg vært for sløv bloggleser til å anbefale spesielle innlegg videre. Ja, også er jeg syk. Manflu av verste sort. Mett på kaker på fjerde dagen på rad er jeg også. Angry Birds er slettet for andre gang denne måneden. I det hele tatt er det ganske synd på meg. Neida, jo da. Snakkes!

28.3.14

Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese

Boken er blitt utgitt i femten land, er solgt i over hundre tusen eksemplarer og er omtalt som en av Norges mest elskede romaner. Boken har samlet støv i bokhyllen min i en årrekke og har nesten tatt pusten av meg med skyhøye forventninger og tilsvarende redsel for at disse ikke skulle bli innfridd.


Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese
Forlagsomtale: På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert.
Skaperen, formidleren, oppdageren. Tre fortellerstemmer fletter sammen, tegner streker, danner grunnlag, fortsettelse og konsekvenser. Sammen og hver for seg skaper de fortellinger i fortellingen, alt med et behagelig, malerisk språk. Det er fortryllende, skjønt og sårt om kjærlighet.

Leseopplevelsen er fin, annerledes, til og med fascinerende. Klart jeg forstår hvorfor boken blant mange lesere er høyt elsket, men for meg ble den ikke like altoppslukende som forventet, hvor urettferdig det enn er. Det tenderer litt vel mye mot det klisjeaktige, svulstige og overdrevne. Symbolikken og metaforene blir i overkant tydelige. - Kanskje et annet sted, en annen tid. Kanskje en gang til.

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Fra egen bokhylle.

21.3.14

Revolvergutten, av Arne Svingen

Arne Svingen leverer alltid varene. Hans brennende ønske om at gutter skal like å lese, gjør at han tar målgruppen på alvor og serverer rasende spennende historier ispedd en solid dose humor, dandert med lett språk.

Revolvergutten, av Arne Svingen

Så også i hans foreløpig siste bok. Robin vokser opp med en pappa som helt tilfeldigvis er en av landets største forbryter. Han er stadig på farten om man kan si det slikt når man strengt tatt kun sitter stille i et bittelite rom i flere måneder om gangen. Robins eneste kompis tilbringer så mye tid som mulig i huset. Heller enn å bli turner, ønsker han å bli en skurk. Skurker har det langt mer spennende enn turnere. Ikke trenger man å være spesielt skummel heller. For Robins pappa er verdens snilleste pappa, og slettes ikke som de forferdelige mafiagjengmedlemmene som kan skremme en hver ut på flukt. Selv i sitt eget hus.

Forbryter, men snill, altså. Men det bobler ikke over med moralske pekefingre. Svingen serverer i stedet for en rasende spennende historie med lett språk og treffende humor. Er det noen som kan få leseleie guttevalper til å tilbringe litt tid i bøkenes verden er det denne mannen…


Kilde: Leseeksemplar fra forlaget.

Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Lest i sammenheng med mitt prosjekt om Gabriel Garcia Marquez:

Gabriel Garcia Marquez gjorde i min ungdom uutslettelig inntrykk med sin Hundre års ensomhet. Siden har jeg ukritisk hyllet ham som en av mine favorittforfattere, oppkalt barn etter ham og hamstret hans bøker på loppemarked. Det er på tide å gi ham spalteplass på Ellikkens bokhylle.

Først ut er hans foreløpig siste roman, utgitt på norsk i 2006. Ulikt hans typiske forfatterskap, finner vi i denne boken ingen magisk realisme. Den unike fortellerevnen, derimot, beholder han.



Alle mine triste horer, av Gabriel Garcia Marquez

Da han var 12 år ble han forført av en hore. Denne episoden forfølger ham resten av hans liv. Og livet er langt. Usedvanlig langt.

I en alder av nitti år er han endelig klar for å realisere sin drøm, fullføre sirkelen. I nesten 80 år har han forsynt seg av de kvinnelige goder, men alltid ved å betale for seg. Ikke en eneste gang har han hatt sex av kjærlighet, og regnskapet er nøye ført. I alle fall frem til femtiårene, da listen over navn, stilling og sted, var så lang at en videre oversikt virket uoverkommelig. 

Ikke det at han ikke har hatt muligheter. Forlovelse ble inngått i tidlig voksen alder, men han slapp unna akkurat i tide, på selveste bryllupsdagen, bare timer før han unektelig måtte gi slipp på sin selvpålagte plikt å betale for seg.

Men altså. Nå. Nitti år gammel. Nå skal han endelig fullføre sirkelen. Hans faste leverandør, bordellmammaen Rosa, har skaffet ham hans største drøm: En jomfru.

Riktignok bare 14 år.

Nitti år gammel blir han blind av forelskelse. Han klarer ikke se seg mett på henne, tar på hver minste tomme av hennes hår, ansikt, kropp. Han selger alt han kan, pusser opp det som behøves, og skriver avisartikler dirrende av kjærlighetserklæringer. Avisleserne er fullstendig betatte.

Men ikke en eneste gang har han sex med henne. Alt han betaler for er å ligge i samme seng som henne. Se på henne. Kjenne ømheten for henne. Det er alt han trenger. Nærhet. Kjærlighet.

Nå er han klar for å dø. Sirkelen er sluttet. – Men ikke riktig enda, han må se henne en siste gang. Og en gang til. Og enda litt til.

---

Vi kunne sett på denne historien som provoserende, dypt umoralsk og forkastelig. Likevel blir det aldri stygt, aldri vondt. Aldri.

Hans fokus på kjærligheten, den betingelsesløse omsorgen og ømheten, skyller bort leserens bevissthet på aldersforskjellen, på selve det potensielle og faktiske overgrepet. Hans skyhøye alder visker bort det pedofile, det forbudte, over hans behov.

Og alt dette på under 150 sider. En god historie og et godt persongalleri. Ingen magi eller uttalt politisk budskap, et provoserende tema, og likevel altså. Likevel, en skinnende god fortelling tyllet inn i munterhet og melankoli.

Hvor grusomt det enn kan virke, Alle mine triste horer er en skjønn historie, dypt rørende i all dens livsvisdom.



Visste du 1: I Iran ble boken utgitt med tittelen Alle mine melankolske kjærester. Da styresmaktene omsider fikk summet seg ble boken forbudt, siden forfatteren øyensynlig forherliget prostitusjon. Dette hjalp selvsagt betraktelig på salgstallene, om enn på det illegale markedet.

Visste du 2: Boken ble i 2011 filmatisert. Trailer kan du se ved å trykke på (denne linken).

Kilde: Kjøpt på loppemarked. Fra egen bokhylle.

Andre bloggere: (Moshonista) (Labben

20.3.14

Prosjekt: Gabriel Garcia Marquez

Gabriel Garcia Marquez gjorde i min ungdom uutslettelig inntrykk med sin Hundre års ensomhet. Siden har jeg ukritisk hyllet ham som en av mine favorittforfattere, oppkalt barn etter ham og hamstret hans bøker på loppemarked. Det er på tide å gi ham spalteplass på Ellikkens bokhylle.


Gabriel Garcia Marquez (1928 - )
Forfatteren. Journalisten. Dramatikeren. Politikeren.

Gabriel Garcia Marquez, en av vår tids absolutt fremste forfattere, blir født 6. mars 1928 og vokser opp i Aracataca, en by i det nordlige Colombia. Her bor han sammen med sine mors foreldre, og deres talløse slektninger. Besteforeldrene er begge sterke personligheter, og hans senere forfatterskap skal preges sterkt av nettopp disse og oppveksten de ga ham.

Bestefaren var løytnant under tusenårskrigen, var med på oppbyggingen av Aracataca og er nærmest en helt blant innbyggerne. Han har levd et spennende liv, og hans beretninger er uendelige. Også bestemoren er en unik historieforteller. Krydret med paranormale fenomener og folketro, beretter hun sine fortellinger som om alt er den fulle og hele sannhet.

En matriark. En patriark. Et hus fullt av mennesker og fortellinger. Og midt i det hele: en liten gutt som suger alt til seg og lagrer det hele i denne brønnen av ord som tar han inn i litteraturhistorien. Denne blandingen av overtro og politisk engasjement skal senere definere hele hans forfatterskap: magisk realisme. 

Åtte år gammel flytter han til sine foreldre i Sucre. Bestefaren er død og bestemoren har mistet synet. Han blir sendt til en kostskole i havnebyen Barranquilla. Fremstår som stille og sjenert, fordypet i sine humoristiske dikt og tegneserier. 12 år gammel mottar han et stipend til en skole for ekstra begavede studenter. Her dyrker han sin litterære interesse, men som 18-åring følger han likevel sine foreldres ønske og skriver seg inn på Universitetet i Bogota, hvor han begynner sine jusstudier. Journalistdrømmen legges på hylla.

På denne tiden møter han 13 år gamle Mercedes Barcha Pardo som umiddelbart vekker hans interesse. Han frir til henne, og hun lover å være ham tro til hun blir gammel nok til å gifte seg med ham. Først fjorten år senere får de hverandre.

En spire til berømmelse

Jusstudiene bringer ham ingen glede. Færre og færre forelesninger blir besøkt og bøkene han leser er alt annet enn jusrelaterte. En av disse bøkene, Kafkas Metamorfoser, endrer hele hans tilværelse. Han innser at det finnes ingen fasit hvordan man forfatter bøker, og ønsket om selv å skrive nærmest eksploderer.

Denne oppvekkingen bringer ham videre inn i bøkenes verden. Hans første novelle blir publisert i 1946 i Bogotas liberale avis El Espectador. Han fortsetter å produsere for avisen over flere år.

Politisk er det stadig ustabilt i Colombia. Garcia Marquez deltar selv i opptøyer og urolighetene i Bogota bidrar til at blant annet universitetet stenges. Han blir dermed overflyttet til Universidad de Cartagena. Han fortsetter sine jusstudier, dog uten entusiasme. Mer givende for ham er hans daglige spalte i byens avis El Universal. Jusstudiene avsluttes i 1950 og han bestemmer seg for å satse på skrivingen. 

Han flytter deretter tilbake til Barranquilla hvor han vier seg til litteraturen. Her oppdager han særlig William Faulkner og Sofokles. Faulkner, for hans evne til å mystifisere barndommen, Sofokles for hans filosofier rundt samfunnets makt til overgrep. Denne leseperioden gjør forfatteren motløs. Hva er det egentlig han vil med sin egen skriving? Hans jobb som journalist gir ham lønn, men det er forfatter han ønsker å bli. Et avslag og retur av manuskript gjør han ytterligere rastløs. I 1954 takker han ja til en stilling som anmelder og flørter stadig med sosialismen. Han er politisk engasjert og øyner nå muligheten til å påvirke samfunnet gjennom sine skrevne ord. Året etter publiserer avisen en historie skrevet av Garcia Marquez som ryster regjeringen. Dette sender ham ut av landet, hvor han søker flukt i Europa. Mens han lever i eksil stenges avisens lokaler, og han er dermed helt uten jobb. Med gjeld og venners velvilje skriver han det som senere skal bli til romaner. Omsider reiser han til Venezuela, hvor han møter vennen og journalisten Mandoza. I 1957 reiser de sammen til Øst-Europa, hvor de studerer kommunismen. Heller ikke dette virker å være noen løsning for deres hjemland. Året etter reiser han en kort tur tilbake til Colombia, hvor han gifter seg med sin Mercedes.

Mandoza og Garcia Marquez skriver nå begge i avisen Momento, og en rekke kritiske artikler om USA blir publisert.  Avisens senere retrett i det kjølige forholdet til USA tvinger ham videre, helt til Cuba. Besøket gir politisk inspirasjon og vennskap med Fidel Castro. Han oppretter avdelinger av Castros avis både i Bogota og i New York, hvor familien i 1959 bosetter seg. Her blir to til tre, deres førstefødte kommer til verden. Han lever her under konstant press og trusler, og velger å flytte til Mexico City. I USA er han ikke lenger velkommen, et forbud som holder seg helt til 1971.

I Mexico skriver han skuespill og utgir noveller. Hans leting etter en unik litterær stemme forbedrer stadig hans arbeide, og en av hans noveller vinner en pris i hjemlandet.  Boken gis like etter ut i Spania, men utgaven med alle dens omskrivinger blir en formidabel skuffelse for forfatteren selv. Nok en gang føler han seg motløs som forfatter, på stadig jakt etter løsningen.

Endelig suksess

I 1965 opplever han en åpenbaring som får alle brikkene til å falle på plass. Som regn fra skyfri himmel, på en biltur, ser han endelig løsningen. 
"The tone that I eventually used in One Hundred Years of Solitude was based on the way my grandmother used to tell stories. She told things that sounded supernatural and fantastic, but she told them with complete naturalness.... What was most important was the expression she had on her face. She did not change her expression at all when telling her stories and everyone was surprised. In previous attempts to write, I tried to tell the story without believing in it. I discovered that what I had to do was believe in them myself and write them with the same expression with which my grandmother told them: with a brick face." (Sitat: themodernworld.com/gabo)
Han skriver og skriver og skriver. I 1967 blir Hundre års ensomhet, boken de fleste nordmenn kjenner ham for, utgitt. I løpet av tre år blir en halv million utgaver solgt. Boken blir utgitt på over 20 forskjellige språk og vinner fire internasjonale priser. Endelig har Gabriel Garcia Marquez slått igjennom som forfatter!

Suksessen bare varer. Produksjon av noveller og romaner fortsetter, og i 1975 utgis Patriarkens høst som vekker skuffelse i sin samtid men hyllest i våre dager. Også artikler fra hans tid som journalist utgis i bokform, alt med en politisk appell som tidvis tvinger familien til å flytte til Europa. Også gjennom rene donasjoner bidrar han politisk til hele regionen. Han bidrar til oppstarten av organisasjonen HABEAS, en slags Latin Amerikansk Amnesty, og pleier kontakt med latinamerikanske ledere. 

Det skal en nobelpris (1982) til for at forfatteren igjen skal godtas i sitt eget land. 

Han fortsetter sitt virke som forfatter og politisk aktivist. Han er en verdensborger, men glemmer aldri sin kamp for et fredelig Latin Amerika.

Gabriel Garcia Marquez dør 17. mars 2014 etter en lengre tids sykeleie. En stor forfatter har forlatt oss, men historiene lever videre.

Om sjangeren

Hans bøker inneholder gjerne en unik kombinasjon av overnaturlige elementer og samtidig en ærlig beretning om virkeligheten. Fantastiske formuleringer kombinert med virkelighetsnær elendighet. 
In Gabo’s world, where flowers rain from the sky and dictators sell the very ocean, reality is subject to emotional truths as well as physical boundaries. It is a world of great beauty and great cruelty; a world where love brings both redemption and enslavement; and a world where the lines between objective reality and dreams are hopelessly blurred. It is a world very much like our own. (Sitat: themodernworld.com/gabo)
Denne sjangeren kalles magisk realisme og er mye brukt på latinamerikansk litteratur. Isabel Allende er i så måte et velkjent eksempel. Franske Yann Martel med sin roman Life of Pi, er et annet eksempel på forfatter innenfor denne sjangeren.

Om prosjektet

Flere bøker er lest, men årene går og leseropplevelsen endrer seg i takt med kalender og erfaringer. Det er på tide å gjenlese. Det er på tide å lese mer.

Mitt prosjekt innebærer (gjen)lesing av følgende romaner:




Kilder: Det mest vesentlige av dette sammendraget er plukket opp fra den eminente siden: The Modern World. Gabriel Garcia Marquez' side finner vi (HER).Samtlige bøker omtalt er kjøpt på loppemarked.

Andre prosjekter: Sjekk også ut mine samlesider om (Tolkiens Ringenes Herre), (Amalie Skram) og (Sigrid Undset)

19.3.14

Karens jul, av Amalie Skram

På ungdomsskolen leste jeg en novelle som gjorde slikt inntrykk at historien ble værende i mitt lesehjerte. Tusenvis av elever har hatt samme opplevelse opp igjennom årene. Jeg snakker selvsagt om


Karens jul, av Amalie Skram

Novellen er hentet fra samlingen Bønn og anfektelse og andre fortellinger, gitt ut i 1885. Skram tar oss med til samfunnets bakside. Den ingen snakket om, den alle lot som om ikke fantes. Til desperasjonens, fornedrelsens, brutale bakgård. 

En betjent finner ung avmagret mor og hennes spebarn i et båthus. De må bare greie seg en liten stund til, før de kan reise tilbake til Madammen, hun som gir både tak over hodet og lønn. Moren er stolt og ønsker slettes ikke fattighus og hjelp. Hun greier seg selv, sier hun. Madammen kommer snart tilbake, slik at de kan flytte inn i huset. Det er bare snakk om noen dager til, forteller hun og ber om at betjenten kan se gjennom fingrene akkurat nå. Nå som det snart er julaften. 

Skram lar oss aldri bli kjent med personene utenom gjennom deres samtaler. Bakgrunnen er ikke kjent, ikke for noen av partene.  Situasjonen er dramatisk, men dypt realistisk i all sin nakne, desperate unntakstilstand.

Betjenten lar henne bli. Ingen trenger å vite at han ikke har fulgt prosedyrene. Noen dager senere titter han igjen inn i båthuset. Til sin forferdelse finner han dem. Mor og barn. Døde.

Så endte de sine dager. Forfrosne og utsultne, på selveste julaften.

Huset rives ned for å unngå flere okkupanter. 

Betjentens misforståtte medmenneskelighet får et tragisk utfall. Likevel dveler ikke forfatteren ved dette, men understreker tragedien ytterligere ved den harde avslutningen. Fokuset er ikke dødsfallet, men at samfunnet skal forskånes. Vi skal ikke vite, vi skal ikke se, vi skal ikke utsette oss for det ubehagelige. 

Kilde: Hentet fra en gammel skolebok. Fra egen bokhylle.

Lucie, av Amalie Skram

Ekteskapsromanen Lucie

Lucie ble gitt ut i 1888. Amalie Skram lever ennå lykkelig med sin andre ektemann. Snart, om ett år, skal hun oppleve sitt livs lykke: datteren Johanne. Livet smiler, og hun opplever en svært produktiv periode. Hennes debut noen år tidligere har skapt furore, men også gitt henne muligheter og ytterligere motivasjon til å kritisere og påvirke hennes samtid. 

Amalie Skram er i denne romanen med all tydelighet kritisk mot samfunnets dobbelmoral i seksualnormene til kvinner og menn. Kvinner skulle være rene og dydelige. Menn skulle være erfarne. Fortellingen er god i seg selv, men glimrer i sin beskrivelse av dualisme. Leseren får utvilsomt medynk for dem begge. Lucie tilgis sitt raseri fordi hun blir urettferdig behandlet. Thedor tilgis sin uvilje til forsoning, fordi samfunnet har lært ham noe annet. Mens hun er glad og føyelig i begynnelsen, snur det hele seg til slutten. De evner aldri å møte hverandre, aldri som jevnbyrdige. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi samfunnet ikke tillater det.

Lucie (1888)

Lucie er en livsglad og sprudlende Tivolipike, ung og attraktiv, fri, en ren fest å være sammen med. En av hennes elskere, den noe eldre advokaten Theodor Gerner, kan ikke få nok av henne. Dypt forelsket og eiekjær ber han henne om å gifte seg med ham. 

Symbolikken i hans vei mot frieri er ikke til å ta feil av. Mens han lider av kval, veier opp og ned, trasker han gjennom den svært møkkete og fattigslige leiegården hvor Lucie bor. 

Så er også hans venner tvilende til klokskapen i det hele. Theodor svarer:

”Hun står i et ubegrænset afhængigheds- og taknemmelighetdsforhold til mig. Det er så at sige mig, som har skabt og opfundet hende. Hun er ung og blød som voks, jeg kan gjøre du af hende, hvad jeg vil.”

Men Theodor klarer slettes ikke fortrenge sin kones bakgrunn. Hennes liv og væremåte som en gang var så forlokkende på ham. Kontrasten til hans første kone, den dydige og dannede Sara, er dramatisk. Hennes latter, tonefallet, hennes måte å snakke på, alt er en kilde til irritasjon. Hennes væremåte mot menn slås ubønnhørlig ned på. Lucie skal kues, formes, endres til det ugjenkjennelige. Så drepes også Lucies livsglede. Litt etter litt. Hun forsøker å tekke sin mann, men ingenting hun gjør endrer det faktum at hun har en erfaring som ikke hører en dannet kvinne.

Den gamle Lucie finner vi igjen kun når hun er sammen med sin venninne Nilsa, et minne fra en svunnen tid Gerner ikke tolererer. Forfatteren gleder oss med et gjensyn, og beretter glad og lett om hvordan Lucie og Nilsa danser og ler en dag hvor alt tidligere har vært som mørkest. På vei hjem ser hun sin mann på gata, og forvandles på et blunk til sitt nye, forknytte, innestengte seg.

”Tag Dig i akt” snerred han. ”Du er tøjteagtig, og Du får det aldrig du af dit blod.” Han var fuld af vrede mod Lucie og af medlidenhed med sig selv. Denne letfældige tøsekvinde, som han havde hævet op af snavset og gjort til sin hustru, satte sig op imod ham. Hun, som burde vært gjennemtrængt af en eneste tanke, et eneste mål: at udslette det forbigangne, uafladelig være på post for at vise ham, at hun var bleven en anden, vise ham, at der ikke var en blodsdråbe i hende, som længtedes mod andet end ham, vilde andet end ham. Hun skulde vært ydmyg og angrende, en bodfærdig Magdalena i sind og miner. Da vilde det gåt godt imellom dem, for han var jo glad i hende, ja, det var det pinefulde, at han endnu var glad i hende.

Bare deres venn Fru Rejnertsen forsvarer Lucie. Her kommer kritikken mot samfunnet, den blodige urettferdigheten mellom kvinner og menn, som aller tydeligst frem.

”Har hun ikke vært så’n, ja slet og ret et offentlig fruentimmer?” spurgte Henny med en grimace. ”Nej da, Henny, så galt har det langt ifra vært. Men selv om så var – vi gifter os jo alle sammen med så at sige offentlige mandtimmere.”

Så er det også gjennom henne Lucie introduseres for løytnanten Knut Rejnertsen, hennes unge og attraktive nevø. Han smigrer henne, og hun faller umiddelbart for ham. For ham er det en lek, men for henne er det en vei ut av ulykken. Lucie danser med sin Knut hele kvelden, mens Theodor stille bygger opp sitt sinne og drar henne med seg hjem. Det hele eskalerer i en krangel og Lucie løper fra ham. Trett og rasende, full av hevntanker, legger hun seg omsider ned under et tre og sovner. Hun våkner av at en skitten, stygg mann forgriper seg mot henne. 

Lucie knuses. Hun kan ikke fortelle det til sin mann, all skyld vil legges på henne, på grunn av hennes fortid. Hun kan bare takke seg selv. Det er nesten ikke til å unngå, tragedien fullbyrdes: Lucie blir gravid.

Forrykt av angst for at barnet er voldtektsmannens barn, isolerer hun seg helt fra Theodor, forbitret og uforsonelig. Hennes ulykke er likevel hans lykke. Theodor viser overfor henne en nærmest uforbeholden ømhet og omtanke for henne, nå som hun venter barn.

I fortvilelse vender hun seg mot Gud, religionen er hennes eneste håp. Om hun bare ber nok, riktig nok, så kanskje alt ender til det gode. Kanskje hun i døden vil atter være lykkelig. For hun skal dø. Hun vil legge seg ned og dø. Det er ingen annen utvei.

”Jeg vilde så gjerne, Du skulde leve, for at jeg kunde få vise Dig, hvordan jeg vilde være mod Dig. Jeg bar ikke altid vært som jeg skulde”.

Månedene går, barnet i magen vil slettes ikke unnslippe livet. Barnet blir født, men alt hun ser er voldtektsmannen. Nå har hun intet mer å leve for. Mens hun full av feber lokker etter døden, gjør Theodor opp sitt eget regnskap. Han kan slettes ikke bebreide seg selv, han ville henne jo bare alt godt. Han kunne ikke noe for hennes usedelige bakgrunn. Så knuser hun ham også med hennes siste ord:


”Er det Dig, Theodor? Du er den værste og den fæleste af alle, og så’n væmmelig tøsefut da. – Du er mye, mye verre end så jeg noensinde har vært.”

Fru Ines, av Amalie Skram

Ekteskapsromanen Fru Ines

I 1891 gis Kjærlighet i Nord og Syd ut. I novellesamlingen finner vi romanen Fru Ines, som i sin samtid sjokkerte med sin beretning om – enkelt forklart – en kvinnes jakt etter seksuell nytelse. Fru Ines, en dypt tragisk kjærlighetsroman, skrives i Amalie Skrams mest produktive periode, noen år etter Lucie og bare ett år før Forrådt. Med sin handling i og rundt Konstantinopel skiller denne romanen seg rent geografisk fra de øvrige. Erfaringer hentet hun fra sine lange reiser i sitt første ekteskap. 

Fru Ines (1891)

Den greske skjønnheten Ines gifter i svært ung alder seg med den rike forretningsmannen von Ribbing. Vi møter henne i Konstantinopel og byens nærområder, i hennes trettifjerde år. Hun er meget omsvermet og nyter godt av det gode liv, gleder hun ikke finner i sitt eget ekteskap. Fru og Herr er de kun av ren formalitet, til felles nytte og felles hat. De makter knapt å være i samme rom, men begge tvinges til å holde fasaden. Von Ribbing hjalp ved ekteskapets inngåelse hennes far fra konkursens rand, og hun lever enda et liv fullt av materielle goder hun fra fødselen av ikke hadde forutsetninger for å leve. En vakker hustru er en dyd av nødvendighet for von Ribbing, som forfatteren mer enn antyder drives av perverse lyster.

Med en mann som er bortreist det meste av livet, har Fru Ines svært mye tid til seg selv. Hun nyter sine mange tilbedere, og hennes sjarme skyldes både hennes uimotståelige ytre og nøye studert koketteri. Blant hennes mange friere finner vi den purunge Arthur Flemming.

Ja, gal var han ogsaa. Det havde han vært siden igaar her nede i Grotten. Gal af Glæde. Hvorfor? Fordi hun var til, fordi hun saa paa ham, talte og smilte til ham, var i Nærheden af ham. Gal av Længsler, som var vaagnet i hans Blod, af Anelser, der besnæred som dejlige Drømme, af Haab, af berusende Lykkefornemmelser, der slog over i Angst og Kval og Frygt.

Ines fremstår som svært selvsentrert, noe som også skyldes det platoniske ekteskapet. Det er en ensomhet i bunn som knapt nok blir uttrykt, men som vi forstår er årsaken til hennes konstante behov for mannlig oppmerksomhet. Hennes væremåte blir fordømt av hennes kvinnelige omgangskrets, men mennene virker ustoppelige. 

Unge Flemming er fortapt, noe Ines finner stor glede i. Hun driver ham til vanvidd med hennes katt- og mus-lek, hvor hun tar mer enn hun gir. I frykt for å være unormal, å aldri ha kjent attrå, tar hun ham omsider til elsker. Mer enn noe annet trenger hun ham for selv å føle, oppnå seksuell nytelse, være en kvinne i full blomst. 

Det hele ender selvfølgelig med den dypeste tragedie. Samtiden og tematikken godtar intet annet. 
Hvad har Du dog gjort med mig, Ines? Og hva ar jeg forbrudt imod Dig, at Du vilde mig saa ondt? Hvorfor lod Du mig leve saadan i disse fem Dage, naar Du vilde dræbe mig bagefter. Thi siden den første Gang i Grotten har jeg levet, før vidste jeg ikke, hvad Liv var.
Igjen lar man seg forbløffe av Skrams evne til å vekke leserens empati. Selv von Ribbing viser en sympatisk side ved seg selv på slutten av romanen. Dette med en slagkraft som gjør romanen ytterligere uforglemmelig. 


Samtiden betegnet romanen som særdeles dristig. Det var rett og slett uhørt å skrive om kvinnelig seksualitet, attpåtil av en kvinnelig forfatter. Her er kvinnen i sentrum, også i rollen som forfører. Drevet av en konstant intensitet fremstår romanen også i dag som ytterst lesbar, hvor spenningen bygger seg opp til det ytterste klimaks, den uunngåelige avgrunn. 

Forrådt, av Amalie Skram


I 1892 utga Amalie Skram den av de fire ekteskapsromanene som kanskje rommer det meste selvbiografiske. Vi ser en ren parallell i hvordan ekteskapsinngåelsen og opplevelsen av de første år, samsvarer med hennes eget ekteskap. Over ti år etter skilsmissen fra sin første mann, skipsrederen Müller, tar hun nå et oppgjør med samfunnets godkjennelse av ektepar med svært stor aldersforskjell, men leser også en solid dose selvkritikk. Husk hvordan hun selv la mye av skylden på seg selv, når hun ville forklare det ulykkelige samlivet med Müller.

Samtidig, mens hun skriver boken, er hennes ekteskap med Skram inne i en vanskelig periode. Romanen er preget av et altomslukende sinne.

Forrådt (1892)

Aurora, eller Ory som hun foretrekker å kalles, er bare 17 år da hun gifter seg med den eldre, dog velbeholdne, skipskapteinen Adolph Riber. Fullstendig urørt og uten kunnskap til det seksuelle, snur hun lettelse umiddelbart over til forakt. På sin egen bryllupsnatt rømmer hun fra sin egen mann.

Aldersforskjellen, og dermed også erfaringsmessig, er dramatisk. Hun er uskylden selv, mens han er den syndige. Det uforsonlige i det hele understrekes av hennes insistering av å kalles Ory, slik hennes foreldre alltid gjorde, mens hun vegrer seg for å kalle sin mann for noe annet enn hans etternavn.

Også her finner vi forfatterens unike evne til å vekke sympati hos leseren. Mens Riber i begynnelsen av fortellingen fremstår som svært ubehagelig og frekk, er han senere genuint vennlig og oppofrende mot sin elskede hustru. Ory fortoner seg som svært urettferdig overfor sin mann, i all sitt sinne og raseri, men hun er fullstendig uerfaren og overhodet ikke forberedt. Hennes sinne går raskt over til en nærmest, eller kanskje helt, sinnssyk, forvridd forventning. Mens hun ber Riber på sine knær om å fortelle henne alt, slik at hun kan tilgi, vokser hennes hat ytterligere. Og likevel kan hun slettes ikke stoppe seg selv, hun må vite mer, hun må ha grunn til å hate mer. Hun er ustoppelig.

På en seilas hvor hun følger sin ektemann, lover han stadig å fortelle. Han er desperat etter hennes nærhet og godhet, og hun lover uten å akte å holde det. Hun er besatt. Så bryter han sammen. Forteller og forteller. Sjøen er stille, de driver ikke av gårde. Slik heller ikke forholdet deres gjør. Hun er så sint, han er så fortvilet. 


Så ender det hele i den ytterste tragedie. Hun piner seg selv nærmest til døde. For å slippe unna, hopper han i sjøen. Begges liv er over.

Den røde gardin, av Amalie Skram


Tenk deg fargen rødt. Det er knapt nok den farge som rommer mer følelser enn nettopp rødt.

Nærmest oppskriftsmessig tar Amalie Skram oss rett inn i et ulykkelig ekteskap. Vi får ingen forhistorie, men er der, her og nå. Denne novellen er også et stjerneeksempel hva forfatterens formidable bruk av symbolikk angår.

Den røde gardin (fra novellesamlingen Sommer, 1899)

Sjeldent, også nå, kan man lese så dypt og vondt om et ulykkelig parforhold. Vi kjenner på følelsen av innestengthet og desperasjon. Det røde med dens erotikk, sterke livsbejaende emosjoner, som stadig forsøkes bleknet. 

Rent handlingsmessig møter vi en ung kvinne som kjøper nye gardiner til sitt hjem. Hun tviler i starten, men klarer ikke la være. Likevel klarer hun ikke å finne et passende sted til gardinene. Fargen er for sterk og for dominerende. Lyset skinner igjennom og rommene bader i rødt. Hun henger opp, og mannen krever at de tas ned. Igjen og igjen. Etter gjentatte forsøk, gir hun opp, slenger den over kakkelovnen og i samme stund siver likstanken ut av gardinen. 

Uten at forfatteren forteller det med rene ord, er tolkningen til et ulykkelig ekteskap ikke til å unngå. Den røde gardinen symboliserer kvinnens brede spekter av følelser, selve livsgleden. For hver gang hun tvinges til å ta ned gardinen, eller til å sy den om, forsvinner også hun, litt etter litt. Hun lever, han dreper. Gardinene passer aldri helt inn. De blir for markante, for tydelige. Akkurat som mannen mener hun tar for stor plass. Det kan rett og slett ikke aksepteres.


- Gardinene kommer først til sin nytte når det blir brukt til liksvøpe.

18.3.14

Fru Ines, av Amalie Skram

Innlegget leses i sammenheng med bloggartikkelen  

- Hvor hennes liv og forfatterskap forsøkes å settes i sammenheng. Artikkelen er i etterkant blitt oppdatert med denne omtalen.



I 1891 gis Kjærlighet i Nord og Syd ut. I novellesamlingen finner vi romanen Fru Ines, som i sin samtid sjokkerte med sin beretning om – enkelt forklart – en kvinnes jakt etter seksuell nytelse. Fru Ines, en dypt tragisk kjærlighetsroman, skrives i Amalie Skrams mest produktive periode, noen år etter Lucie og bare ett år før Forrådt. Med sin handling i og rundt Konstantinopel skiller denne romanen seg rent geografisk fra de øvrige. Erfaringer hentet hun fra sine lange reiser i sitt første ekteskap. 

Fru Ines, av Amalie Skram

Den greske skjønnheten Ines gifter i svært ung alder seg med den rike forretningsmannen von Ribbing. Vi møter henne i Konstantinopel og byens nærområder, i hennes trettifjerde år. Hun er meget omsvermet og nyter godt av det gode liv, gleder hun ikke finner i sitt eget ekteskap. Fru og Herr er de kun av ren formalitet, til felles nytte og felles hat. De makter knapt å være i samme rom, men begge tvinges til å holde fasaden. Von Ribbing hjalp ved ekteskapets inngåelse hennes far fra konkursens rand, og hun lever enda et liv fullt av materielle goder hun fra fødselen av ikke hadde forutsetninger for å leve. En vakker hustru er en dyd av nødvendighet for von Ribbing, som forfatteren mer enn antyder drives av perverse lyster.

Med en mann som er bortreist det meste av livet, har Fru Ines svært mye tid til seg selv. Hun nyter sine mange tilbedere, og hennes sjarme skyldes både hennes uimotståelige ytre og nøye studert koketteri. Blant hennes mange friere finner vi den purunge Arthur Flemming.
Ja, gal var han ogsaa. Det havde han vært siden igaar her nede i Grotten. Gal af Glæde. Hvorfor? Fordi hun var til, fordi hun saa paa ham, talte og smilte til ham, var i Nærheden af ham. Gal av Længsler, som var vaagnet i hans Blod, af Anelser, der besnæred som dejlige Drømme, af Haab, af berusende Lykkefornemmelser, der slog over i Angst og Kval og Frygt.
Ines fremstår som svært selvsentrert, noe som også skyldes det platoniske ekteskapet. Det er en ensomhet i bunn som knapt nok blir uttrykt, men som vi forstår er årsaken til hennes konstante behov for mannlig oppmerksomhet. Hennes væremåte blir fordømt av hennes kvinnelige omgangskrets, men mennene virker ustoppelige. 

Unge Flemming er fortapt, noe Ines finner stor glede i. Hun driver ham til vanvidd med hennes katt- og mus-lek, hvor hun tar mer enn hun gir. I frykt for å være unormal, å aldri ha kjent attrå, tar hun ham omsider til elsker. Mer enn noe annet trenger hun ham for selv å føle, oppnå seksuell nytelse, være en kvinne i full blomst. 

Det hele ender selvfølgelig med den dypeste tragedie. Samtiden og tematikken godtar intet annet. 
Hvad har Du dog gjort med mig, Ines? Og hva ar jeg forbrudt imod Dig, at Du vilde mig saa ondt? Hvorfor lod Du mig leve saadan i disse fem Dage, naar Du vilde dræbe mig bagefter. Thi siden den første Gang i Grotten har jeg levet, før vidste jeg ikke, hvad Liv var.
Igjen lar man seg forbløffe av Skrams evne til å vekke leserens empati. Selv von Ribbing viser en sympatisk side ved seg selv på slutten av romanen. Dette med en slagkraft som gjør romanen ytterligere uforglemmelig. 

Samtiden betegnet romanen som særdeles dristig. Det var rett og slett uhørt å skrive om kvinnelig seksualitet, attpåtil av en kvinnelig forfatter. Her er kvinnen i sentrum, også i rollen som forfører. Drevet av en konstant intensitet fremstår romanen også i dag som ytterst lesbar, hvor spenningen bygger seg opp til det ytterste klimaks, den uunngåelige avgrunn. 



Kilde: Lastet ned gratis fra bokselskap.no

12.3.14

Prosjekt 2014: Amalie Skram

Man leser ikke klassikere uten samtidig å forsøke se hele bildet: bakgrunn, inspirasjon, reaksjoner og følger. Så forsøkes også dette å formidles, i det minste gi et lite innblikk i Amalie Skrams liv og virke. For å lære mer om en av norsk litteraturhistories aller fremste forfattere, har jeg i denne omgang valgt å konsentrere meg om hennes slekts- og ekteskapsromaner. 

Men først, hva førte henne inn i historiebøkene?
Mennesket

Amalie Alver ble født i 1846 og vokste opp i fattige kår i Bergen. Da familien var på sitt fattigste, reiste faren til Amerika. Amalie var vakker, og muligheten til å gifte henne bort til en rik mann, ble redningen. Så skjedde det også, skipsrederen Müller tok henne til frue. Ekteskapet var langt fra lykkelig, og Amalie la selv mye av skylden på hennes umodenhet. Aldersforskjellen, og livserfaringen, var for stor til at forholdet kunne blir sunt. 

Separasjonen var knapt nok til å unngå, og inntrådte i 1878. Påkjennelsene ble for store til å håndtere, og Amalie ble innlagt på Gaustad sykehus hvor hun fikk psykologisk hjelp. I ettertid bodde hun med sine sønner hos brødrene sine i Kristiania. I denne tiden ble hun kjent med Bjørnstjerne Bjørnson, et vennskap som senere skulle føre henne sammen med den danske forfatteren Erik Skram. De to giftet seg i 1884 og bosatte seg i København. Ekteskapet var lykkelig den første tiden, og det var et, på den tiden, et uvanlig samliv, hvor Amalie fikk tid og anledning til å konsentrere seg om sitt arbeid. Mens Erik nedprioriterte sitt eget forfattervirke, produserte Amalie romaner og noveller. Hennes verker skapte mye oppstandelse og med sine temaer som kvinners seksualitet, skapte det store kontroverser. I lengden ble det for vanskelig. 

I løpet av ti år skrev hun det fire binds store slektskrønike Hellemyrsfolket, romanene som i ettertid har gjort henne mest kjent. Her følger vi flere generasjoner, helt fra Sjur Gabriel i Hellemyre, til oldebarna Severin og Fie i Bergen. Tidlig i denne skriveprosessen fødte hun datteren Johanne. Amalie var da 43 år gammel. Da datteren var fem år, opplevde Amalie et nytt psykisk sammenbrudd hvorav hun ble innlagt på sykehus. Behandlingen av henne ga grobunn for hennes såkalte sinnsykeromaner, nærmest selvbiografiske. Ett år etter ferdigstillelse av Hellemyrsfolket skilte hun seg fra sin mann. Amalie var nå svært sliten og nedbrudd, og fant ingen glede i livet utenom datteren.

6 år gammel fant datteren sin mor død i sengen. 15. mars 1905.

Forfatteren

Amalie Skrams forfatterskap kan enkelt deles i tre: Ekteskapsromaner, sinnsykeromaner og slektsromaner. Hvor sinnsykeromanene i all sin selvbiografiske ærlighet glimtet med, kanskje tross alt man skulle tro, optimistiske avslutninger, var ekteskapsromanene tvert i mot svært pessimistiske. Så brukte hun også seg selv og sine egne erfaringer i disse romanene. Mens Hellemyrsfolket er de romanene som flest av oss forbinder med henne, er det stadig hennes ekteskapsromaner som gjorde, og fremdeles gjør, det største inntrykket. Hvordan dette opprørte hennes samtid er svært interessant. 

Det er mye sinne, fortvilelse og forbitrelse i hennes romaner. Amalie Skram avdekket hele sannheten, også det ubehagelige som helst skulle gjemmes. Alt skulle frem, det være seg pessimistisk, grovt eller moralsk forkastelig. Dette var realisme, nærmest på det råeste: Naturalisme. 
«Jeg ville prøve å vise hvordan det i det virkelige liv kunne gå til at noen ble tyver og lovovertredere mens så mange ikke ble det.» (sitat, brev til Bjørnstjerne Bjørnson, 1888)
Kanskje mer enn noen andre på denne tiden, våget hun å skildre virkeligheten uten filter. Spesielt kontroversielt var hennes beretninger om kvinners rolle i ekteskapet, sosiale forskjeller mellom kvinner og menn, og ikke minst kvinners seksualitet. Camilla Collett startet, Amalie Skram videreførte.

Debutromanen Constance Ring med all dens seksuelle skildringer ble forsøkt sensurert, men forfatteren lyktes å gi ut boken ved et annet forlag. For øvrig samme forlag som året etter ga ut Albertine av Christian Krohg. Boken ble heftig diskutert. Faktisk var hennes roman så banebrytende at Constance Ring ble sammenlignet med Fru Bovary av Gustave Flaubert og Nana av Emile Zola.

Kanskje minst like viktig var hennes ærlige skildringer av den irrasjonelle psyke. De såkalte sinnsykeromanene Professor Hieronimus og Paa Sct. Jørgen er selvsagte eksempler, men tematikken gjenskinnes også i hennes øvrige verk. Kanskje tydeligst ser vi dette i Forrådt. Skram lyktes å skildre angst og psykiske lidelser på en enestående måte, mest av alt fordi hun kunne dra nytte og kunnskap ut fra sitt eget liv. Sin erfaring. Sitt eget sinn. - Fordi hun våget.

Tenk. En kvinne som kritiserte samfunnet, kjønnsrollene, som protesterte mot samfunnets forventninger, til den dype urettferdigheten. Tenk, en kvinne som fortalte, knapt uten filter, om kvinners seksualliv. For å adoptere et uttrykk av Janet Garton, forfatter av biografien Amalie: For en samfunnsstormer!

Berømmelsen hadde sin pris. Hennes lange rekke romaner, novellesamlinger, skuespill ble gjenstand for fordømmelse, forakt og ubønnhørlig kritikk. Hennes opphold på psykiatriske sykehus er en ting, hennes kamp for å komme ut av tungsinnet i siste del av livet kan vi bare forsøke å forestille oss.

Hennes modighet og engasjement hadde helt klart sin pris.

Omtaler

Omtalte romaner/noveller er markert med fet skrift. Klikk på lenke for å lese mer.

Romaner

Novellesamlinger
  • Børnefortellinger, 1890
    • I det asovske hav
    • Det blå atlaskesbånd
    • Første aften: Konger i Persia
    • Annen aften: Karl den femtes siste levetid
    • Tredje aften: Passet ved Termopylai
    • På Hondurasfloden
    • "Maikaland"


Noveller
Biografier

  • Amalie Skrams verden, av Liv Kølzow, Irene Engelstad og Gunnar Stålesen
  • Den unge Amalie Skram, av Liv Kølzow


Kilder: Flere av romanene og novellene er lastet ned gratis fra bokselskap.no. Bildet er kopiert fra Wikipedia-artikkelen om forfatteren. Nasjonalbiblioteket kan også anbefales.

Kjære skoleelev: La deg gjerne inspirere, men husk å skrive oppgaven din med egne tanker, egne ord. Kopiering av dette innlegget er selvsagt ikke greit, med mindre du bruker korte avsnitt og gir deg (og meg) til kjenne. Lykke til! Ta deg tid, Amalie Skrams liv og forfatterskap er vel verdt å vie tid på!

7.3.14

Kollektivet, av Ingrid Furre

Jeg har hørt det er viktig å utfordre seg selv, tenke utenfor bok(s)en. I mitt tilfelle betyr det simpelthen å lese noe man ikke nødvendigvis gråter seg fordervet av. For å utfordre meg selv ytterligere var det nærliggende å røske med seg en billig diktsamling fra den lokale bokhandelens desperate kassesalg. Ikke til forkleinelse for forfatteren eller boken, for all del, men heller en glimrende anledning til å omtale skrevne ord som ikke alltid havner på Topp 10-listen over bestselgere.


Kollektivet, av Ingrid Furre

Og hva skriver man så om en diktsamling anno 2000-tallet? For en som gjerne skriver 12 sider hvor handlingen analyseres ned til fillebiter, åpent innrømmer å ha fylt et ditto antall bøtter med tårer underveis i lesingen, er dette til å miste nattesøvnen av.

Likevel må ord tastes. Ikke for dokumentasjonens skyld, ei heller for utfordringen i seg selv. Likevel, rett og slett fordi jeg, mot all forventning, fant en glede i å lese Kollektivet.

Lese, bla litt frem og tilbake, smile, undre.

Kollektivet består av en samling dikt, anekdoter og intervjuer med fiktive samboere i et bofellesskap. Versene og samtalene fordeles mellom bostedets ulike rom, både i bokstavelig og overført betydning. 


Jeg tvangsleste i starten, men fant meg fort temmelig fasinert av tankesprangene om hvordan man tvinges til å forholde seg til hverandre og hverandres særegenheter, i et kunstig skapt samliv. I spettet humor, dog i bakgrunnen med alltid tilstedeværende alvor, følger vi hovedpersonens famlende ferd fra person til person, fra rom til rom. Innimellom snodige, kanskje overflødige og uforståelige passasjer finner vi en varsomhet og tankevekkende sannhet som tidvis rommer en ikke helt utalt ensomhet, frustrasjon og forvirring. Sistnevnte som et behov for ikke å være alene, men samtidig en tilkjennegivelse av at det likevel ikke hindrer følelsen av ensomhet og annerledeshet.

Så bryter man også omsider opp, hver på sin måte, tilsynelatende plutselig fordi man tross alle disse ordene likevel ikke har evnet å kommunisere med hverandre. Ikke egentlig. 

Høyst fornøyelig, dog tidvis litt irriterende, for alle som selv har bodd i kollektiv. Absolutt gjenkjennbart. Absolutt overførbart til andre typer tvangssosialiseringstiltak. 

Og du? Hvordan har du det egentlig...?



Kilde: Kjøpt selv.

6.3.14

I grunnlovens hus, av Atle Næss/Lene Ask

I forbindelse med grunnlovens 200-årsjubileum har Gyldendal i samarbeid med Eidsvoll 1814 utgitt en roman tilpasset barn og unge. Men lar en bok med et sådant tema kunne gjennomføres uten å samtidig bli stemplet som skolebok?


I grunnlovens hus, av Atle Næss (tekst) og Lene Ask (illustrasjoner)
Det handler om herskap og tjenere, bønder og adelsmenn, unge prinser og en gammel konge, og ikke minst om hvordan eidsvollsmennene klarte å lage loven over alle lover i løpet av et par måneder. 
Loven over alle lover, faktisk. Dermed er fasiten satt og vinklingen deretter. Den kritiske, voksne leser vil etterlyse en mer nyansert variant, og barna selv ville neppe hatt vondt av det. Eksempelvis er det nærliggende å konsentrere seg mer om det faktum at kun menn med en viss beholdning hadde beslutningsansvar – og følgelig også stemmerett, på den tid grunnloven ble skrevet. Kvinners og fattige menns manglende stemmerett ble i denne boken avfeiet nærmest med et parentes. Og kanskje burde man poengtert enda mer det faktum at jøder og jesuitter slettes ikke var tillatt i Norge?

Hvorfor denne endeløse hyllesten? Er det ikke viktigere å formidle, også overfor barna, at dette var et viktig skritt i riktig retning? Grunnloven forvandlet ikke Norge til verdens beste land på et blunk. Det var, og er for så vidt fortsatt, fremdeles en vei å gå. Barn og unge har slettes ikke vondt av å vite dette. Det er de som er fremtiden.

Denne boken begrenser seg tidsmessig til tiden rett før, og underveis i etableringen av grunnloven. Intensjonen er altså å la leseren selv være flue på veggen, nærmest selv delta i utfordringen det var å samles om Norges lover.

Og innimellom alle diskusjonene blant Eidsvolls menn går tjenestepikene rundt og lytter, serverer mat og lytter litt til. Jeg savner å få vite mer om deres liv, deres bakgrunn, deres ønsker og drømmer. Hva de serverer til middag er tidsriktig et poeng, men ikke interessant hva tema angår. Vil dette virke som et kjærkomment avbrekk fra alle andre fakta, eller vil dette virke uinteressant også for målgruppen?

Ville ikke ni til tolvåringer hatt like mye glede og interesse av å lese kun om grunnlovens menn? Eller lese enda mer om de kongelige som kivet om å styre Norge?

Det hele blir litt lettvint, fordi det gjennomgående blir fortalt mye, men det gis sjeldent forklaringer til hvorfor det er slik. Vi blir fortalt at nordmenn ikke ønsker å bli styrt fra Sverige, men vi får ikke vite hvorfor. Vi får vite at representanter ble sendt fra hele landet til Eidsvoll, men vi får ikke vite hvordan disse er blitt valgt. Vi får vite at det på denne tiden var flere grevskap i Norge, men hva dette går ut på blir aldri helt forklart.

Lettvint, men samtidig ikke. Der hvor boken skuffer med sin manglende bakgrunnsinformasjon, tar den igjen så det monner med beskrivelser av datidens realiteter. Beskrivelser heller enn forklaringer, altså. Tidvis bikker det hele over til det overdrevne, og er mer passende til skoleundervisning enn hyggelig lesing hjemme på sengekanten. Dette inntrykket understrekes av faktabokser, bilder og illustrasjoner. Samtidig er dette lett tilgjengelig informasjon som leseren kan velge bort uten samtidig å ødelegge selve fortellingen. - Skjønt, en svært omstendelig forklaring om jernverk er muligens unødvendig hvordan man enn vrir og vender på det. 

Mangelen på forklaringer hvor det hele blir satt mer i perspektiv oppleves som en stor svakhet. Dette reddes heller ikke av veldig mye informasjon om enkelte utvalgte tema, siden variasjon både hva vesentlighet og utvalg angår, blir for stor. 

Godt språk tilpasset målgruppen, estetisk pen utforming, gode illustrasjoner og faktabokser til tross, svakhetene blir dessverre for tydelige til at denne boken etter min mening utmerker seg i positiv forstand. Kanskje stiller jeg for strenge krav. Kanskje det eneste som til syvende og sist teller, er om leseren lærer noe underveis. – Og det gjør man. Ung som gammel.



Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Gyldendal!

Les også: Min omtale av en annen bok i forbindelse med grunnlovsfeiringen: (Skammens historie). Ellers har Aftenposten ganske så finurlig oppsummert det hele gjennom (200 ting det er kult å kunne).

Jeg presiserer: Hastverk er lastverk. Jeg kom i skade for å uttrykke meg særdeles slumsete angående "jødeparagrafen". Setningen om at "jøder ikke en gang ble nevnt" ble tatt ut av sin sammenheng, i prosessen fra notater til omtale. Så ble også meningen - og resultatet - helt feil. Fortelleren skriver om vedtaket om å forby jøder i Norge, og forfatteren nevner også at paragrafen etter hvert ble opphevet.

4.3.14

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

Jeg har sagt og følt mye om Jonas Gardells triologi om aidsepidemiens inntog i 80-årenes Stockholm. En tid, en sykdom, en frykt jeg selv opplevde, men likevel ikke forstod noe av. Ikke egentlig. Det ble snakket om, men all empati ble rettet mot en ung gutt, en bløder, som ble syk selv om han var helt uskyldig. Han hadde ikke gjort noe galt. Han trengte mer blod, det var alt. Hvordan kunne noe så livgivende bli så dødelig? 

Han hadde ikke gjort noe galt. Akkurat som om de smittede homofile hadde gjort noe galt. De som bare ville elske noen som elsket dem.

Nå er turen kommet til tredje og avsluttende bind. Døden. Mange forelsket seg, mange ble smittet, altfor mange døde. 



Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell
Dette er fortellingen om mine venner. Om Paul og Bengt, Seppo og Lars-Åke. Om Rasmus og Benjamin. De som søkte friheten og kjærligheten i en tid ikke så langt fra vår. Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 
Mens første bind tar oss med til den søkende Rasmus på jakt etter å finne seg selv og kjærligheten, møter vi de vonde realitetene i bind 2. Vel etablert i et genuint parforhold, skjer det alle frykter. Sykdommen kommer i hus. I siste og avsluttende bind konfronteres vi altså med døden. Samtidig, en livsbejaende trass og stolthet som er viktigere enn alt annet.
Det som fortelles her, har hendt. Og det skjedde her. I denne byen./På et tidspunkt i historien da homoseksuelle relasjoner i USA og Vest-Europa var i ferd med å bli akseptert både juridisk og sosialt, begynte unge og middelaldrende homoseksuelle menn å dø.
Temamessig holder Gardell seg godt innen tema, til tross for stadige tilbakeglipp og repetisjoner. Rent litterært opplever jeg at han utvikler sin skrivekunst fortløpende i fremveksten av trilogien. Mer viktig er det hvordan han, selv om han ikke er noen rendyrket forfatter, makter å balansere på knivseggen av de ytterste følelsesutbrudd. For tema til tross, i siste bind blir det aldri helt hjerteskjærende vondt. Mens jeg i første bind lot meg fortrylle av forelskelse, og jeg i andre bind gråt mitt hjerte i stykker, opplevde jeg siste bind som langt mer opplysende og tankevekkende. Man lar seg forferde, kjenner på smerten, lar seg oppsluke av ren empati. Beretningen er stille og fredelig. Heller enn bitterhet, kjenner vi på forfatterens iherdige forsøk på å få leserne til å forstå, lære av fortiden, forkaste gamle fordommer. 

Ikke for det. Vi kjenner på alle spektre, fra det ytterste onde til det innerste vakre. Den dypeste sorg veksler med humor og fjolleri. Utbrudd av sinne avløses av kjærlighet og omsorg. Fiksjon samhandler med fakta. Alt balanseres, ingenting føles for voldsomt til ikke å kunne omfavne.

Persongalleriet er også enestående. Geniunt ekte. - For det er jo han selv og hans venner Gardell skriver om. Så er det også med varme han lar oss bli kjent med dem. Humoren er essensiell, men Gardell formidler samtidig også en ærlighet som går rett i hjertet. Han lar oss se baksiden, alt som ikke er bra. Det er nesten ikke til å unngå, leseren blir oppriktig glad i hver og en. Ved endt lesing oppleves det nærmest som en sorg at det hele er over.

Bøkene har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Jeg har ledd, blitt overrasket, rynket litt på pannen. Jeg har latt meg forelske, avsky og sørge. Jeg har grått, krampegrått, hulket ut av en annen verden. Det er så mange følelser som flommer ut av leseopplevelsen. 

Alt forklares og, for de mindre lettrørte, godtas nettopp på grunn av tema i seg selv. Gardells beretning og budskap er uhyre viktig. For det skjedde. Her. Og det er skremmende kort tid siden. 
A.I.D.S. / I begynnelsen blir det stavet med versaler og punktum mellom hver bokstav, som en trommevirvel eller et pistolskudd. / Sykdommen skulle etter hvert få mange navn: homosexsyken, homsepesten, den nye massedøden, sykdommen som ikke kan helbredes. Den skulle komme til å påvirke dem, prege deres tid og drastisk forandre deres liv. / Men det visste de ikke da. Ikke ennå. / De var så unge. Så vidt voksne. / De prøvde å finne seg selv. Prøvde å finne kjærligheten.
Frem til 1972 var sex mellom menn forbudt etter norsk lov. Ut over 70-tallet ble homoseksualisert redusert til en sykdomsdiagnose. Ved hiv-epidemiens utbrudd tidlig på 80-tallet ble dette følgelig omtalt som homopesten.

Smak på ordet.

I dag vet vi bedre. Forstår mer. Tolererer mer. I dag har forskningen kommet så langt at hiv, humant immunsviktvirus, til en viss grad kan holdes i sjakk. Enda kan det ikke kureres, men hivsmittede kan leve, kanskje resten av livet, uten å utvikle aids. I dag vet vi at man ikke blir smittet av å tørke bort tårer, selv uten hansker. Vi lar oss opplyse, vi gremmes over fortiden, vi lærer, kvitter oss med fordommer. Vi er enda ikke kommet oss helt frem, men vi utvikler oss i riktig retning. 

I min barne- og ungdomstid beskyttet man samfunnet mot de pestbefengte homoseksuelle. Man visste ikke bedre, frykten for selv å bli smittet var for stor til medmenneskelighet. Media skrev med store krigsbokstaver. Myndighetene lot det skinne igjennom at de syke kunne takke seg selv for sin elendighet. De var jo tross alt selv skyldige i sin utukt. Legene nektet å behandle syke. Foreldre avviste sine egne barn. Sykepleiere tørket aldri tårer uten hansker.

Det var så mye å ta igjen. Det var de mot oss. 

Selv i døden, innpakket i sorte søppelsekker med påtrykket smitteadvarsel, var de en trussel. Avfall. Det var så inderlig mye synd og skam. - Og alt de ønsket var å elske noen som elsket dem.
For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve poenget. Det som fortelles i denne historien, har skjedd. Alt er sant. Jeg var en av dem som overlevde. Jeg vil bare bryte tausheten. Jeg har gjort det nå.



Les også: (Bind 1: Kjærligheten) (Bind 2: Sykdommen) Alle tre er inderlig anbefalte.
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Vigmostad Bjørke!