Boken er blitt utgitt i femten land, er solgt i over hundre tusen eksemplarer og er omtalt som en av Norges mest elskede romaner. Boken har samlet støv i bokhyllen min i en årrekke og har nesten tatt pusten av meg med skyhøye forventninger og tilsvarende redsel for at disse ikke skulle bli innfridd.
Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede, av Jan Wiese
Forlagsomtale: På et middelaldertorv i Italia kler en kvinne seg naken for sin elskede. Og den elskede vet å gjengjelde denne kjærlighetserklæring. Men hvordan har denne historien havnet og blitt glemt i Vatikanets enorme bibliotek? En dag finner en ensom bibliotekar de glemte fortellingene. Beretninger om underet, om kjærlighet og lengsel, hovmod og fristelse. Om kunsten og virkeligheten. Da bibliotekaren gir seg i kast med papirene fra Vatikanet, blir resultatet skjebnesvangert.
Skaperen, formidleren, oppdageren. Tre fortellerstemmer fletter sammen, tegner streker, danner grunnlag, fortsettelse og konsekvenser. Sammen og hver for seg skaper de fortellinger i fortellingen, alt med et behagelig, malerisk språk. Det er fortryllende, skjønt og sårt om kjærlighet.
Leseopplevelsen er fin, annerledes, til og med fascinerende. Klart jeg forstår hvorfor boken blant mange lesere er høyt elsket, men for meg ble den ikke like altoppslukende som forventet, hvor urettferdig det enn er. Det tenderer litt vel mye mot det klisjeaktige, svulstige og overdrevne. Symbolikken og metaforene blir i overkant tydelige. - Kanskje et annet sted, en annen tid. Kanskje en gang til.
Kilde: Kjøpt på loppemarked. Fra egen bokhylle.
