Lucie, av Amalie Skram

Ekteskapsromanen Lucie

Lucie ble gitt ut i 1888. Amalie Skram lever ennå lykkelig med sin andre ektemann. Snart, om ett år, skal hun oppleve sitt livs lykke: datteren Johanne. Livet smiler, og hun opplever en svært produktiv periode. Hennes debut noen år tidligere har skapt furore, men også gitt henne muligheter og ytterligere motivasjon til å kritisere og påvirke hennes samtid. 

Amalie Skram er i denne romanen med all tydelighet kritisk mot samfunnets dobbelmoral i seksualnormene til kvinner og menn. Kvinner skulle være rene og dydelige. Menn skulle være erfarne. Fortellingen er god i seg selv, men glimrer i sin beskrivelse av dualisme. Leseren får utvilsomt medynk for dem begge. Lucie tilgis sitt raseri fordi hun blir urettferdig behandlet. Thedor tilgis sin uvilje til forsoning, fordi samfunnet har lært ham noe annet. Mens hun er glad og føyelig i begynnelsen, snur det hele seg til slutten. De evner aldri å møte hverandre, aldri som jevnbyrdige. Ikke fordi de ikke ønsker det, men fordi samfunnet ikke tillater det.

Lucie (1888)

Lucie er en livsglad og sprudlende Tivolipike, ung og attraktiv, fri, en ren fest å være sammen med. En av hennes elskere, den noe eldre advokaten Theodor Gerner, kan ikke få nok av henne. Dypt forelsket og eiekjær ber han henne om å gifte seg med ham. 

Symbolikken i hans vei mot frieri er ikke til å ta feil av. Mens han lider av kval, veier opp og ned, trasker han gjennom den svært møkkete og fattigslige leiegården hvor Lucie bor. 

Så er også hans venner tvilende til klokskapen i det hele. Theodor svarer:

”Hun står i et ubegrænset afhængigheds- og taknemmelighetdsforhold til mig. Det er så at sige mig, som har skabt og opfundet hende. Hun er ung og blød som voks, jeg kan gjøre du af hende, hvad jeg vil.”

Men Theodor klarer slettes ikke fortrenge sin kones bakgrunn. Hennes liv og væremåte som en gang var så forlokkende på ham. Kontrasten til hans første kone, den dydige og dannede Sara, er dramatisk. Hennes latter, tonefallet, hennes måte å snakke på, alt er en kilde til irritasjon. Hennes væremåte mot menn slås ubønnhørlig ned på. Lucie skal kues, formes, endres til det ugjenkjennelige. Så drepes også Lucies livsglede. Litt etter litt. Hun forsøker å tekke sin mann, men ingenting hun gjør endrer det faktum at hun har en erfaring som ikke hører en dannet kvinne.

Den gamle Lucie finner vi igjen kun når hun er sammen med sin venninne Nilsa, et minne fra en svunnen tid Gerner ikke tolererer. Forfatteren gleder oss med et gjensyn, og beretter glad og lett om hvordan Lucie og Nilsa danser og ler en dag hvor alt tidligere har vært som mørkest. På vei hjem ser hun sin mann på gata, og forvandles på et blunk til sitt nye, forknytte, innestengte seg.

”Tag Dig i akt” snerred han. ”Du er tøjteagtig, og Du får det aldrig du af dit blod.” Han var fuld af vrede mod Lucie og af medlidenhed med sig selv. Denne letfældige tøsekvinde, som han havde hævet op af snavset og gjort til sin hustru, satte sig op imod ham. Hun, som burde vært gjennemtrængt af en eneste tanke, et eneste mål: at udslette det forbigangne, uafladelig være på post for at vise ham, at hun var bleven en anden, vise ham, at der ikke var en blodsdråbe i hende, som længtedes mod andet end ham, vilde andet end ham. Hun skulde vært ydmyg og angrende, en bodfærdig Magdalena i sind og miner. Da vilde det gåt godt imellom dem, for han var jo glad i hende, ja, det var det pinefulde, at han endnu var glad i hende.

Bare deres venn Fru Rejnertsen forsvarer Lucie. Her kommer kritikken mot samfunnet, den blodige urettferdigheten mellom kvinner og menn, som aller tydeligst frem.

”Har hun ikke vært så’n, ja slet og ret et offentlig fruentimmer?” spurgte Henny med en grimace. ”Nej da, Henny, så galt har det langt ifra vært. Men selv om så var – vi gifter os jo alle sammen med så at sige offentlige mandtimmere.”

Så er det også gjennom henne Lucie introduseres for løytnanten Knut Rejnertsen, hennes unge og attraktive nevø. Han smigrer henne, og hun faller umiddelbart for ham. For ham er det en lek, men for henne er det en vei ut av ulykken. Lucie danser med sin Knut hele kvelden, mens Theodor stille bygger opp sitt sinne og drar henne med seg hjem. Det hele eskalerer i en krangel og Lucie løper fra ham. Trett og rasende, full av hevntanker, legger hun seg omsider ned under et tre og sovner. Hun våkner av at en skitten, stygg mann forgriper seg mot henne. 

Lucie knuses. Hun kan ikke fortelle det til sin mann, all skyld vil legges på henne, på grunn av hennes fortid. Hun kan bare takke seg selv. Det er nesten ikke til å unngå, tragedien fullbyrdes: Lucie blir gravid.

Forrykt av angst for at barnet er voldtektsmannens barn, isolerer hun seg helt fra Theodor, forbitret og uforsonelig. Hennes ulykke er likevel hans lykke. Theodor viser overfor henne en nærmest uforbeholden ømhet og omtanke for henne, nå som hun venter barn.

I fortvilelse vender hun seg mot Gud, religionen er hennes eneste håp. Om hun bare ber nok, riktig nok, så kanskje alt ender til det gode. Kanskje hun i døden vil atter være lykkelig. For hun skal dø. Hun vil legge seg ned og dø. Det er ingen annen utvei.

”Jeg vilde så gjerne, Du skulde leve, for at jeg kunde få vise Dig, hvordan jeg vilde være mod Dig. Jeg bar ikke altid vært som jeg skulde”.

Månedene går, barnet i magen vil slettes ikke unnslippe livet. Barnet blir født, men alt hun ser er voldtektsmannen. Nå har hun intet mer å leve for. Mens hun full av feber lokker etter døden, gjør Theodor opp sitt eget regnskap. Han kan slettes ikke bebreide seg selv, han ville henne jo bare alt godt. Han kunne ikke noe for hennes usedelige bakgrunn. Så knuser hun ham også med hennes siste ord:

”Er det Dig, Theodor? Du er den værste og den fæleste af alle, og så’n væmmelig tøsefut da. – Du er mye, mye verre end så jeg noensinde har vært.”