Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

Jeg har sagt og følt mye om Jonas Gardells triologi om aidsepidemiens inntog i 80-årenes Stockholm. En tid, en sykdom, en frykt jeg selv opplevde, men likevel ikke forstod noe av. Ikke egentlig. Det ble snakket om, men all empati ble rettet mot en ung gutt, en bløder, som ble syk selv om han var helt uskyldig. Han hadde ikke gjort noe galt. Han trengte mer blod, det var alt. Hvordan kunne noe så livgivende bli så dødelig? 

Han hadde ikke gjort noe galt. Akkurat som om de smittede homofile hadde gjort noe galt. De som bare ville elske noen som elsket dem.

Nå er turen kommet til tredje og avsluttende bind. Døden. Mange forelsket seg, mange ble smittet, altfor mange døde. 

Tørk aldri tårer uten hansker. Døden, av Jonas Gardell

Dette er fortellingen om mine venner. Om Paul og Bengt, Seppo og Lars-Åke. Om Rasmus og Benjamin. De som søkte friheten og kjærligheten i en tid ikke så langt fra vår. Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 

Mens første bind tar oss med til den søkende Rasmus på jakt etter å finne seg selv og kjærligheten, møter vi de vonde realitetene i bind 2. Vel etablert i et genuint parforhold, skjer det alle frykter. Sykdommen kommer i hus. I siste og avsluttende bind konfronteres vi altså med døden. Samtidig, en livsbejaende trass og stolthet som er viktigere enn alt annet.

Det som fortelles her, har hendt. Og det skjedde her. I denne byen./På et tidspunkt i historien da homoseksuelle relasjoner i USA og Vest-Europa var i ferd med å bli akseptert både juridisk og sosialt, begynte unge og middelaldrende homoseksuelle menn å dø.

Temamessig holder Gardell seg godt innen tema, til tross for stadige tilbakeglipp og repetisjoner. Rent litterært opplever jeg at han utvikler sin skrivekunst fortløpende i fremveksten av trilogien. Mer viktig er det hvordan han, selv om han ikke er noen rendyrket forfatter, makter å balansere på knivseggen av de ytterste følelsesutbrudd. For tema til tross, i siste bind blir det aldri helt hjerteskjærende vondt. Mens jeg i første bind lot meg fortrylle av forelskelse, og jeg i andre bind gråt mitt hjerte i stykker, opplevde jeg siste bind som langt mer opplysende og tankevekkende. Man lar seg forferde, kjenner på smerten, lar seg oppsluke av ren empati. Beretningen er stille og fredelig. Heller enn bitterhet, kjenner vi på forfatterens iherdige forsøk på å få leserne til å forstå, lære av fortiden, forkaste gamle fordommer. 

Ikke for det. Vi kjenner på alle spektre, fra det ytterste onde til det innerste vakre. Den dypeste sorg veksler med humor og fjolleri. Utbrudd av sinne avløses av kjærlighet og omsorg. Fiksjon samhandler med fakta. Alt balanseres, ingenting føles for voldsomt til ikke å kunne omfavne.

Persongalleriet er også enestående. Geniunt ekte. - For det er jo han selv og hans venner Gardell skriver om. Så er det også med varme han lar oss bli kjent med dem. Humoren er essensiell, men Gardell formidler samtidig også en ærlighet som går rett i hjertet. Han lar oss se baksiden, alt som ikke er bra. Det er nesten ikke til å unngå, leseren blir oppriktig glad i hver og en. Ved endt lesing oppleves det nærmest som en sorg at det hele er over.

Bøkene har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Jeg har ledd, blitt overrasket, rynket litt på pannen. Jeg har latt meg forelske, avsky og sørge. Jeg har grått, krampegrått, hulket ut av en annen verden. Det er så mange følelser som flommer ut av leseopplevelsen. 

Alt forklares og, for de mindre lettrørte, godtas nettopp på grunn av tema i seg selv. Gardells beretning og budskap er uhyre viktig. For det skjedde. Her. Og det er skremmende kort tid siden. 

A.I.D.S. / I begynnelsen blir det stavet med versaler og punktum mellom hver bokstav, som en trommevirvel eller et pistolskudd. / Sykdommen skulle etter hvert få mange navn: homosexsyken, homsepesten, den nye massedøden, sykdommen som ikke kan helbredes. Den skulle komme til å påvirke dem, prege deres tid og drastisk forandre deres liv. / Men det visste de ikke da. Ikke ennå. / De var så unge. Så vidt voksne. / De prøvde å finne seg selv. Prøvde å finne kjærligheten.

Frem til 1972 var sex mellom menn forbudt etter norsk lov. Ut over 70-tallet ble homoseksualisert redusert til en sykdomsdiagnose. Ved hiv-epidemiens utbrudd tidlig på 80-tallet ble dette følgelig omtalt som homopesten.

Smak på ordet.

I dag vet vi bedre. Forstår mer. Tolererer mer. I dag har forskningen kommet så langt at hiv, humant immunsviktvirus, til en viss grad kan holdes i sjakk. Enda kan det ikke kureres, men hivsmittede kan leve, kanskje resten av livet, uten å utvikle aids. I dag vet vi at man ikke blir smittet av å tørke bort tårer, selv uten hansker. Vi lar oss opplyse, vi gremmes over fortiden, vi lærer, kvitter oss med fordommer. Vi er enda ikke kommet oss helt frem, men vi utvikler oss i riktig retning. 

I min barne- og ungdomstid beskyttet man samfunnet mot de pestbefengte homoseksuelle. Man visste ikke bedre, frykten for selv å bli smittet var for stor til medmenneskelighet. Media skrev med store krigsbokstaver. Myndighetene lot det skinne igjennom at de syke kunne takke seg selv for sin elendighet. De var jo tross alt selv skyldige i sin utukt. Legene nektet å behandle syke. Foreldre avviste sine egne barn. Sykepleiere tørket aldri tårer uten hansker.

Det var så mye å ta igjen. Det var de mot oss. 

Selv i døden, innpakket i sorte søppelsekker med påtrykket smitteadvarsel, var de en trussel. Avfall. Det var så inderlig mye synd og skam. - Og alt de ønsket var å elske noen som elsket dem.

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve poenget. Det som fortelles i denne historien, har skjedd. Alt er sant. Jeg var en av dem som overlevde. Jeg vil bare bryte tausheten. Jeg har gjort det nå.

Les også: (Bind 1: Kjærligheten) (Bind 2: Sykdommen) Alle tre er inderlig anbefalte.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Takk til Vigmostad Bjørke!