Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

La meg slå et slag for novellekunsten. Konseptet er som skapt for folket. Det passer for alle, det være seg de lesevante eller de som knapt nok rører en bok. For alle som ikke orker bruke mye tid på bøker og for alle som stadig har knapt med tid. Og samtidig de som har et hav av tid: Noveller må leses i sammenheng og grunnes over. Enkeltvis og samlet. 

Jeg vet hva du driver med, av Jakob Arvola

Novellesamling. Utgitt i 2017. Norsk.

Og la meg slå et slag også for akkurat denne novellesamlingen. Det er noe befriende over Arvolas språk. Det er forståelig og enkelt, rett frem og folkelig. Det flyter fint, du kjenner deg igjen i settingen. Det beste er likevel det tilgjengelige budskapet, dette lille ekstra som gir leseopplevelsen mening.

Jeg vet hva du driver med består av ni noveller hvor vi møter nordmenn, unge som eldre, med ulik livserfaring og posisjon i det norske samfunnet. Ikke alle treffer like godt, det skal sies. Kvaliteten på historiene er litt for ujevn, men sammen utgjør de en tankevekkende og interessant helhet jeg gjerne anbefaler videre.

Det handler om Norge i dag. Et land, et folk, som holder på en fasade som stadig oftere slår sprekker. Akkurat som fugleburet på omslagbildet. Øyensynlig er det et tiltalende omslag, fargen er rosa og illustrasjonen viser et fuglebur. Luken er åpen, fuglen har fløyet. Frihet og lykke, vil du kanskje si. – Men se nøyere. Se bunnen som har sprukket, og korset på toppen, vil ikke det gi assosiasjoner til en gravplass? Et lite minnesmerke med en dyp og hul bunn. Jeg så det ikke selv, ikke før jeg hadde lest boken. På samme vis lot jeg meg også fortrylle av inngraveringen i permen. Sort perm, med et vell av grener, små, tynne som strekker seg ut. Grener, akkurat som sprekkene i fugleburet. Og igjen dette lille korset, den lille detaljen som fører med seg et snev av tvil, en liten uhygge, og endrer inntrykket. 

- Så gjennomført er det faktisk. Hemmeligheten ligger i detaljene.

Riktignok ser man ikke alt med en gang. Det tar litt tid, du bruker noen sider på å forstå. Du ser tidlig det er noe som skurrer, men du vil helst tro godt likevel. Akkurat som du helst vil tro godt om naboen. Mannen i gata. Nordmenn. Oss privilegerte norske kvinner og menn som har det så inderlig godt med alle oljepengene våre. Vi som lever i fred.

Arvola viser oss noe annet. Fasaden er for lengst sprukket.

I novellene møter vi mannen og kvinnen på gata, hvordan de egentlig er. Deres usympatiske trekk, kulden, streifet av ondskap. Det unevnelige vi ikke tør vise til noen. Vi møter ungen som river en vinge av fuglen han holder i hånden. Vi møter den omsorgsfulle barnehageansatte som i et anfall av innestengt raseri forteller barna hva som skjer etter døden. Hva som egentlig skjer. Vi møter han som river ned et sandslott og spytter ned i restene. Og vi møter den kjærlige partneren som publiserer de mest ondskapsfulle kommentarer, trygt skjult bak en pc-skjerm.

De er oss. 

Oss. De kalde. De tause. De som ser en annen vei når urett begås. De som ikke sier imot. Og av og til, ubehagelig ofte, de som skjuler sitt egentlige jeg.

I samlingens siste novelle eskalerer det fullstendig. Aktualisert gjennom flyktningkrisen gjengis høyst reelle nettkommentarer som man ikke forstår noen kan tenke eller aller minst publisere. Det hele gjennomsyres av et hat vi har vanskelig for å fatte at noe menneske, noe normalt menneske, kan kjenne. Det er såpass ubehagelig lese, å innse, at du føler deg kvalm lenge etterpå. Du har lest kommentarene selv. I forgårs. I går. I dag. Du kommer til å lese de samme på nytt i morgen. 

Facebook avslører deres navn og bosted. Det er alltid noen som trykker liker eller kaster seg på med ord som vitner om et like forkastelig menneskesyn. På profilbildet poserer de med barn eller barnebarn. Mannen eller kvinnen i gata. – Og de er ubehagelig mange.

Vi, resten, sitter stille og godtar kulden som siger inn over landet. Vi, den tause majoriteten, er deres støtteapparat.

Det er på tide å kjempe imot.

Les også: Min omtale av Arvolas novelledebut (Det går ikke over).

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: Bokbloggeren Anita har skrevet mer utfyllende om novellesamlingen i (dette innlegget). Også (Elisabeth fra bloggen Bokstavelig talt) og Leserommet har (skrevet om boken).

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Noveller er ikke bare korte fortellinger. Noveller er noe mer. Noveller formidler en mettet stemning og et spenn av følelser. Noveller har et helt eget uttrykk, en særegen nerve og en uforlignelig intensitet.

Så også Jakob Arvolas debut med novellesamlingen Det går ikke over. Alle novellene er kanskje ikke like gode, like engasjerende, like følelsesladde. Men helheten gir så mye mer. Dette ”noe”, som er så vanskelig å formidle. Akkurat som vonde opplevelser er så vanskelige å snakke om. Akkurat som tema i hans noveller.

Dette er ingen tradisjonell bokanmeldelse. Dette er en formidling av leseopplevelsen.

Det går ikke over, av Jakob Arvola

Novellesamling. Utgis høsten 2014.

Samlingen består av et titalls noveller, hvor handlingen spenner seg fra mellomkrigstiden frem til våre dager. Hovedpersonene er alle nordmenn, men i ulik alder og i ulike livssituasjoner. Alle opplever eller har opplevd noe skjellsettende i deres liv. Små eller større hendelser, direkte eller indirekte. Hovedpersonene er flue på veggen, offer eller overgriper. Alle opplever eller har opplevd noe de vil bære med seg resten av sitt liv. Noe som er så vondt, skamfullt eller tynger dem på en måte som aldri vil kunne uttales. Det kan ikke snakkes om.

– Og det vil aldri gå over.

Det er sårt, også for leseren. Novellene varierer sterkt i, la oss si, alvorlighet, men alle vil kjenne seg igjen i noe.  Dette noe, dette lille eller større, helst objektivt sett lille, som du aldri helt kommer deg over. Noe man sa eller ikke har sagt. Noe man gjorde, eller aldri fikk gjort.

Å skulle trekke frem enkelte noveller som treffer deg mer enn andre, blir som å blottlegge sjela. Forlaget selv oppsummerer det slik:

En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat.

Ulike livssituasjoner, ulike dilemmaer. Fortid og nåtid. Ung. Aldrende. Kvinne. Mann. Variasjonen er stor og novellene appellerer bredt. Alle kan kjenne seg igjen i noe. Verdien forringes lesermessig når man etter hvert finner tråder tilbake til tidligere leste noveller. Man aner sammenhenger og fortvilte skjebner, og du vil ønske å lese novellen eller novellene om igjen. Du grunner videre på historiene, forstår litt mer i etterkant. Spinner videre på historiene og finner en slags trøst.

Du er ikke alene. Ingenting er så lite at det ikke kan snakkes om. Dette lille som vokser og blir stort, kanskje større enn deg selv. Denne lille hendelsen, eller det som aldri skjedde, eller det som skjedde for sent, som står i veien for din egen lykke.

Ikke se på selve novellen. Se på novellesamlingen. Helheten. Akkurat som alle erfaringer og opplevelser vi gjør oss, skaper den vi er. På godt og på vondt.

Forfatteren skildrer det hele så vakkert og vemodig i samlingens aller siste novelle.

”(...) vann som blander seg. Når sjøvann tvinger seg gjennom trange sund og fjordarmer, på visse steder, under helt spesielle forhold, kan det oppstå tidevannsbølger.”

Nei, det går ikke over.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget.

Ellers: Kudos til designer av det vakre omslaget!

Andre bloggere: Ingen enda, så vidt jeg vet.