Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Jeg fjaset mye om at jeg håpet Innsirkling 3 skulle få nok stemmer til å komme på Bokbloggerprisens kortliste. – Helt til jeg selv leste boken. I urettferdighetens navn: Den kan ikke leses ut i fra noe annet enn en helhet. Isolert sett fortonet den seg som et lite antiklimaks for meg, uten at jeg helt kan begrunne det ut i fra bokens kvaliteter. Den litt skuffede følelsen jeg sitter igjen med er trolig fordi leseopplevelsen nå er over. Det kommer ingen flere Innsirklingsbøker. Ringen er sluttet.

Innsirkling 3, av Carl Frode Tiller

Siste del i triologien ved samme navn. Nynorsk. Utgitt i 2014.

I tredje og siste del av Davids innsirkling beveger vi oss fra sent på nittitallet frem til 2006. Vi møter Marius, som aldri har møtt David, men som likevel har usedvanlig mye til felles med ham. Vi møter Susanne, Davids kjæreste fra studietiden, og vi møter ham selv. David.

- Han alt dreier seg om. Dreier seg rundt. Eller gjør det egentlig det?

Den konkrete handlingen er mindre viktig. Jeg kunne fortalt Marius sin historie. Jeg kunne skrevet om Susanne. Om David, ikke minst. Alle historiene er gode. Interessante. - Betenkelige. Ubehagelige i all sin psykologiske avsløring. Men det er likevel av mindre betydning.

Akkurat som historiene til barndomsvennen Jon, stefaren Arvid og ungdomskjæresten Silje er i Innsirkling 1. Eller historiene til kompisene Ole og Tom Roger, og morens venninne Paula, i Innsirkling 2. Gode, interessante og betenkelige, altså. Ubehagelige. Og like fullt i det store bildet, av mindre betydning.

Slik kan man heller ikke bedømme denne boken, noen av disse bøkene, isolert uten å se sammenhengen. Det som binder de sammen.

- Og det er ikke David. Ikke egentlig.

Jeg har skrevet masse om dette i (mitt innlegg om de to foregående bøkene). Det hindrer meg ikke fra å ikke gjenta meg selv. Eller utbrodere det allerede gjennomanalyserte. Innsirklingstrilogien er akkurat så god at slikt kan tilgis. Uforglemmelig, uforlignelig og genial.

Plottet er velkjent. En avisannonse ber alle kjente av David å skrive brev til ham. David lider av hukommelsestap, sies det, og trenger hjelp til å huske. Og brevene kommer. Strømmer på. Venner, familiemedlemmer, kjærester. Vi følger brevskriverne og vi leser deres brev. Disse brevene som handler om de selv. Ikke David, aller minst om ham.

I stedet for å bli kjent med David, blir vi kjent med alle, alt, som har vært med på å prege hans liv. Gjort han til den han er. Alt som har kreert samfunnet han har vokst opp i. Ved å lese Innsirkling har også leseren vokst opp i det lille bysamfunnet, midt i Olje-Norge, fra 70-tallet frem til 2000-tallet.

Det er så mye Tiller forteller gjennom bøkene sine. Så mye at det vanskelig kan formidles gjennom en omtale.

Samfunnet er en ting. Både hvordan vi opptrer i samfunnet, og hvordan samfunnet definerer oss. Klasseskillene eksisterer fremdeles, både åpent og i det skjulte. De nyrike lever i sin egen verden, blinde for andre og opptatt av egen profitt. De mindre privilegerte reagerer med trassig stolthet og ser med avsky ned på de rike. Kritiserer og latterliggjør, lammet av mindreverdighetskomplekser vi pålegger oss selv.

Mest av alt handler det om jakten på identitet. Hvem er vi? Hvem viser vi oss frem til og hvilke roller spiller vi?

Tiller imponerer med sine skarpe observasjoner og overraskende godt innblikk i både menneskers psyke og samfunnet som helhet.  Vi kjenner oss igjen i mentaliteten. I indre og ytre drivkrefter. I det ubehagelige. Det urene, det vi helst ikke vil vedkjenne oss med, men som likevel gjennomsyrer oss og våre omgivelser. Vi dekker til virkeligheten, for ingenting er ekte.

Akkurat som at Tiller lar sine romanskikkelser flire usedvanlig mye. Flire, ikke le. Aldri smile. De mener det ikke. De dekker til sine egentlige følelser. Det er mye bitterhet og raseri i brevene og deres historier. Alt skjules bak påklistrede smil. Vi lever våre liv på lat som. Vi sier en ting, men mener noe annet. Vi gjør ting, selv om vi ikke ønsker å gjøre det.

Og velger vi likevel å være oss selv, si det vi ikke burde si eller gjøre det vi ikke burde gjøre, er samfunnet raskt ute med pekefingeren.

Så å seie, som Susanne ville sagt. Eller med Marius sine ord: Det er mest ikkje til å tru. 

Kilde: Bok lånt på biblioteket.

Les også: Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er som tidligere nevnt omtalt i (dette innlegget). I tillegg har jeg skrevet om (Skråninga).

Andre bloggere: Ingen bøker er vanskeligere å skrive om enn bøker man virkelig liker. Slik som denne. Jeg forsøkte, men fikk det ikke til. Les heller omtalene til (Moshonista) (Berit) (Bjørg) (Rose-Marie) (Anita) (Lena) (Karin) (Åslaug) og (Ingun).

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Ikke forlat meg ble Stig Sæterbakkens nest siste roman. Tre år etter valgte han å gjøre slutt på mørket han så lenge hadde vært innhyllet i. Han etterlot seg et aldri døende engasjement for litteratur og et solid og variert forfatterskap, kritikerrost og hedret både i inn- og utland. Sæterbakken hedres også etter sin død, gjennom en årlig minnepris som deles ut til unge litterære talenter.

Ikke forlat meg, av Stig Sæterbakken

Roman. Utgitt i 2009.

Axel er forlatt av sin kjæreste. De har vært sammen helt siden han var sytten, og nå, noen-og-tjue år gammel står han plutselig alene. Han som hadde gjort alt for henne, ofret alt, sentrert hele sitt liv rundt henne. – Også finner hun seg en annen. Vraker ham. Tråkker ham fullstendig ned i søla.

Axel og Amalie er de strake motsetninger. Hun er livlig, sosial og sprudlende. Han er introvert og trives best i tosomhet. Hun elsker å være med venner. Han har bare henne. I starten av forholdet spør hun ham hvem som er hans beste venn. Hva mener du, spør han. Det er jo deg, selvfølgelig.

Det er Axels historie som fortelles. Alt i Du-form, et virkemiddel som gjør at leseren tar til seg ordene. Involverer seg. Føler med ham. Alt bindes sammen av et språk man ikke kan unngå å omtale som lyrisk forførende, hvor klisjeaktig det enn kan virke. Det er lett og samtidig tungt. Det flyter usedvanlig godt, selv om følelsene du sitter igjen med er både ubehagelige, dels kvalmende og rystende.

Historien om de to som forelsker seg, flytter sammen og deretter fra hverandre, fortelles kronologisk. Sæterbakken starter med bitterhet og sinne etter bruddet, deretter forelskelsen og til slutt om hvorfor alt ble som det ble.

Ved å vise oss det hele bildet, skifter leseren raskt sympati. Vi føler sympati for Axel i bokens begynnelse, han er tross alt blitt bedratt og forlatt. Etter hvert kommer det for en dag at Axel hele denne tiden har vært sykelig sjalu. Han har lagt opp hele sitt liv rundt henne, holdt henne i et klamt tak, tvunget frem handlinger hun kanskje ikke egentlig ønsket. Tvert imot begynner en gryende sympatifølelse for henne, for unge Amalie som har holdt ut i så mange år og stadig måtte kjempe for å beholde individet. Ikke miste seg selv.

De elsker jo hverandre. Men de gjør hverandre ikke noe godt. Han er for sjalu til at forholdet skal kunne vare.

Like åpenbart som at sjalusien hans er ødeleggende, er det grunner til at han ble slik. Hendelser underveis, og hendelser i hans oppvekst. Hendelser han har forsøkt å glemme, fortrenge, bagatellisere, men som likevel fortsetter å prege ham.

Det er her den uvanlige kronologiske rekkefølgen blir såpass effektfull. Den reverserte sympatien, som atter, selv om vi knapt nok ønsker det, igjen retter sympatien mot Axel.

Romanen er lett å lese, rekkefølgen virker til tross for hva man skulle tro, naturlig. Fortellingen er medrivende og på sitt vis behagelig, til tross for de rystende detaljene. Alt som rører seg i forkvaklede, unge sinn. Små hendelser i oppveksten som vokser og preger deg for resten av livet.

Svik. Utfrysing. Ubehag. Skam.

Tilsynelatende bagateller som kunne vært bearbeidet om disse hadde blitt fanget opp i tide. I stedet for vokser de seg uoverkommelige. De preger deg. Og de preger den du elsker.

- Men du forstår det ikke før det har gått for langt. Du tror det ordner seg. At det bare er å tenke litt annerledes. Skyve det bort. Starte på nytt.

Akkurat som Axel står der, full av selvtillit og urokkelig tro på at det vil ordne seg for ham, foran skolen første dag på videregående. Nye mennesker, nye muligheter. Et nytt liv.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Lest inn av forfatteren selv.

Andre bloggere: (Kleppanrova), (Anita) og (Marianne)

Gjenstår å lese: Jeg ønsker å lese mer av Sæterbakken, men det må gå litt tid. Det er en dysterhet i hans bøker som du ikke kan unngå å la deg prege av. 

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Helt siden Groskro våren 2014 tipset Bokblogglandia om denne boken, har jeg tenkt på å lese den. En etter en fulgte andre bokbloggere etter, alle tåretørkende i begeistring. Boken havnet etter hvert på Bokbloggerprisens langliste, og jeg takker gudene (også kalt bokbloggerne) for å ha nominert den.

det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz, av Marit Kaldhol

Nynorsk. Utgitt i 2014.

Jeg selv var jo for treg. Jeg fikk aldri somlet meg til å lese den i tide. Faktisk fikk den så mange stemmer at den også havnet på kortlisten.

I april arrangeres samlesing. Heldigvis klarte jeg ikke vente så lenge. Nå har jeg en god grunn til å lese den enda en gang.

For boka er like god som jeg turte håpe på.  For en gangs skyld innfridde forventningene. Jeg har ingen innvendinger. Ikke et fnugg. Den er rett og slett SÅ god.

Dette er Jennys fortelling til Solrun. Fra lillesøster til storesøster. Søster Sol og Søster Måne.

Etter at moren brått dør, står de to søstrene igjen. Alene. Pappa fins nesten bare på fotografier. I nabohuset bor Olvar, deres blinde og skrøpelige bestefar. Han er knapt nok i stand til å ta vare på seg selv. Det er bare Jenny og Solrun igjen.

Det var i alle fall slik det skulle vært.

For Solrun er ikke tilstede. Ikke egentlig. Plutselig kommer hun hjem og like plutselig forsvinner hun. Ofte, selv om hun vandrer omkring i huset, er hun ikke der. Solrun er narkoman.

Narkoman.

Storesøster Solrun, Søster Sol, er narkoman. Hun som skulle passet på, gitt omsorg, tatt vanskelige avgjørelser, bistått og hjulpet til. Kanskje ikke hele tiden, men i hvert fall av og til. Om så bare en, eneste gang.

Du lova 

Vi sto der og heldt rundt kvarandre. Det var så lenge sidan sist. 

Du skulle være storesøster for meg igjen.

Men det skjer ikke. Jenny vet aldri hvor hun har henne. Jenny er alene. Alene med alt ansvaret, alle sorgene, alle problemene og alt savnet. - Savnet etter en ikke tilstedeværende far, en død mor og en søster som lever for rusen. Savn etter å kunne prioritere seg selv. Savn etter trygghet, omsorg og støtte.

For Jenny er alene. Hun studerer, men klarer aldri helt å konsentrere seg. Og ingen må vite. Ingen må vite hvordan det egentlig står til. Dermed kan hun heller ikke ha venninner i sitt liv. I hvert fall ingen kjæreste. Hun har ingenting å tilby, for all energi går til søsteren.

Hun setter sitt eget liv på vent. Hele tiden i frykt, mest av alt for nye skuffelser.

Men eg hadde gløymt deg. 

Eg hadde leika meg. 

I desse minutta hadde eg ikkje tanke for deg. 

For kor du var. Korleis det skulle gå med deg. 

I desse augeblikka var ikkje du ein del av livet mitt. Eg var berre meg. 

Eg gløymde deg på grunn av ein ball. Eg pakka sekken og sykla heim før siste forelesinga. 

Snakka ikkje til nokon.

Historien fortelles uten store ord. Det er poetisk i all enkelthet. Marit Kaldhol lykkes i å fremkalle en stemning som gjør deg vemodig. - Det er ikke til å unngå. Livskrisen i seg selv er åpenbar, men det sterkeste er alle disse følelsene man ikke helt tør å snakke om. De man knapt nok tør tenke. Jenny famler seg frem i savnets labyrinter med en sårhet som er skapt til å gi deg klump i magen.

Hun smitter deg med sin stille fortvilelse. Maktesløsheten. Sorgen over det som skulle ha vært, men som aldri ble. Savn over det som var som aldri kan gjenskapes. Det var ikke slik det skulle gå.

De skulle fortsatt gått hånd i hånd, de to. 

Søster Sol og Søster Måne.

Kilde: Lånt på biblioteket.

Andre bloggere: Veldig mange bokbloggere har skrevet om boken. Spesielt vil jeg anbefale (Mari– Flukten fra virkeligheten) sitt innlegg. Øvrige omtaler kan leses hos (Anita) (Beathe) (FrøkenFlink) (Groskro) (Ingalill) (Kleppanrova) (Lena) (MedBokOgPalett) (Rose-Marie) (Silje) (Tine) og (Tone).

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Jeg leser uhyre sjelden lyrikk. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg vet jeg ønsker å lese oftere.

Det er lite, om noe, som er mer givende enn å dykke ned i ord, setninger, beretninger som ved første øyekast, første lesing, ikke umiddelbart gir noen mening.

Likevel leser jeg lyrikk sjeldnere enn jeg skulle ønske. Kanskje det er for krevende. Kanskje har jeg for dårlig tid.

For jeg kunne ha lagt fra meg boken. Skummet meg gjennom den på en halvtime.

Mingvasevann, av Cecilie Cottis Østreng

Lyrikk. Utgitt i 2015.

I stedet for er det ett eller annet som pirrer nysgjerrigheten min. Dette udefinerbare noe jeg fanger opp som får meg til å ønske å grave litt dypere. Finne meningen. Kjenne etter med kropp og sjel. Ønske. Lengte. Kjenne på behovet etter noe mer.

Noe mer enn å bare lese historien. Bruke tid på å lete etter budskapet. Søke etter hva forfatteren, lyrikeren, ønsker å fortelle. Men også, kanskje mest av alt, finne ut av hva ordene, setningene, beretningen forteller meg. Hva jeg ser. Hva jeg leser. Hva fortellingen gir meg.

Akkurat meg. Ikke forfatteren. Ikke deg. Ikke hvem som helst andre. Bare meg. Leseren.

Lyrikksamlingen Mingvasevann har akkurat denne virkningen på meg.

Vi følger en jente, en kvinne, fra barn til voksen. Eller kanskje er det to. Som i mor og datter. Eller en datter som selv blir mor. Leseren tolker selv. - Selv har jeg ikke helt bestemt meg.

Historien deles inn i sju aldersbolker, fra fem til førtifem, som hjelper oss på veien til tolkningens forståelse. Hver alder har sine skjellsettende minner, erfaringer og behov. Hver alder har sin forvirring, famling og savn.

Diktene varierer i lengde, språk, intensitet og tydelighet. Jeg har ikke gode nok begrep til å analysere teksten og tekstoppbyggingen. Jeg er ikke øvet nok. Har ikke lest nok. Kan ikke teorien. – Men jeg kan lære. Jeg kan lese, se og gjøre meg egne tanker og kanskje ombestemme meg. Se det annerledes neste gang. Og gangen etter det igjen. Og etter det. Stadig oppdage noe nytt. Se sammenhenger, kontraster og kurver jeg ikke tidligere har sett.

Min Mingvasevann handler om nærhet og avstand.

Om fødsel og død. Om tosomhet og ensomhet. Om sjelelige behov som forsøkes dekket gjennom kroppslig nærhet. Ømhet og tvang. Overgrep som aldri kan vaskes vekk, ei eller viskes bort. Overgrep fra andre og overgrep mot deg selv. Psykisk eller fysisk. Eller å forbli i forhold som bare gjør deg vondt. Forhold hvor den andre parten lider. Kanskje til og med dere begge. Og likevel. Denne redselen for å bli alene gjør deg påtrengende og brutal. Du sprenger grenser du selv satte opp den gang noen kom utenifra.

Din Mingvasevann er kanskje noe annet.

Jeg har lest boken, men er likevel ikke ferdig med den. Jeg vil lese Mingvasevann på nytt. Kanskje tolker jeg den annerledes enn første gang. Kanskje en gjenlesing gir meg en helt annen fortelling.

Kanskje en gjenlesing vil gi meg en forståelse av at historien i seg selv likevel ikke er så god som jeg først trodde. Det gjør ikke så mye. Verdien av det litt uforståelige, usammenhengende, grublende vil alltid være større enn selve boken. Det er mer enn godt nok i seg selv. Jeg tror det.

Det føles slik.

Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget. Tilsendt uoppfordret. Jeg ville trolig ikke bedt om den selv, men skjebnen ville at jeg skulle falle for fristelsen. Det er jeg glad for.

Andre bloggere: (Tine) (Beathe) (Bokmerker)

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O'Farrell

For snart tre år siden leste jeg en bok som imponerte med en stemning og et persongalleri som aldri helt har sluppet taket. Ikke historien i seg selv, men likevel. Den inneholdt dette lille ekstra som virkelig gjør en leseopplevelse. Romanskikkelsen som aldri dør. Forfatteren Maggie O’Farrel har denne lille magien som gjør oss nysgjerrige på hele hennes forfatterskap.

Hva skjedde med Esme Lennox, av Maggie O’Farrell

Skjønnlitteratur. Utgitt på norsk i 2007.

Gleden var derfor stor da jeg etter flere forsøk endelig kom over et loslitt eksemplar av hennes debutroman på et loppemarked.

Vi møter tre kvinner, og alle forteller sin historie. Iris, en ung kvinne i slutten av 20-årene, hennes sterkt demente bestemor, Kitty og dennes schizofrene søster, Esme. I takt med leseren avdekker Iris de mørkeste, vondeste familiehemmeligheter.

Historien fortelles for det meste gjennom Iris. Hun driver egen klesbutikk, har et forhold til en gift mann og et litt for nært forhold til sin egen stebror. Faren døde da hun var barn og moren har for lengst utvandret til Australia. Hennes eneste gjenlevende slektning hjemme i England er bestemoren Kitty. Hun er sterkt dement, og kjenner ikke igjen sitt eneste barnebarn. Plutselig en dag får Iris en telefon vedrørende en grandtante hun aldri tidligere har hørt om. Kittys søster har i 60 år vært innlagt på et mentalsykehus, og nå som det skal legges ned, må Iris ta over omsorgen.

Grandtanten heter Esme Lennox og har lidd av schizofreni helt siden oppveksten. Hun erklæres ufarlig, men trenger stadig oppsyn. Iris går motvillig med på å innlosjere henne i sin egen leilighet til hun finner en annen løsning.

Esme er et mysterium. Hvorfor har hun vært innlagt på sykehus i en hel menneskealder? Hva forårsaket hennes sinnsforvirring, og hvorfor har bestemoren aldri snakket om henne? Litt etter litt avdekkes sannheten.

Vi følger Iris som får en allerede komplisert hverdag snudd på hodet. Vi forsøker å henge med i svingene når Esme prøver å få tingene til å henge sammen. Alt som skjer, selv om hun vet at alt hun ser og tror ikke nødvendigvis er sant. Vi lytter til Kitty, som i sin forvirrede tåke spinner videre på alt som en gang skjedde.

Litt etter litt dannes et bilde av det grusomste svik. Vi fortelles om overgrep og fornektelse, fortielse og sår som aldri gror. Om unge jenter som en gang for lenge siden ikke fant sin plass i samfunnet. Som ble stemplet hysteriske og ute av stand til å fungere som normalt. Unge jenter som ble sperret inne og forsøkt glemt.

Heller ikke Iris lever noe A4-liv, selv om konsekvensene for henne er langt mindre dramatiske enn for to generasjoner siden. Parallellene til Iris er tydelige, men aldri overtydelige.

De tre fortellerstemmene er hver for seg er sterke og sammen virkningsfulle. Det er en kunst å hindre å gjøre det vonde sentimentalt og klisjefylt. Det kunne lett vippet over til en roman man kun leser for å underholdes og deretter glemme, men Maggie O’Farrell er en forfatter som vet å beholde magien.

Så glemmer man heller ikke bøkene hennes. Esme, akkurat som Lexie fra Hånden som først holdt min, lever videre lenge etter ferdiglest bok.

Kilde: Loppemarkedgull.

Også lest: Hånden som først holdt min, av Maggie O’Farrell (les min omtale)

Andre bloggere: (Gråbekka) (Ikke bare ei bok) (Tones bokmerke)

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan

John Green er fantastisk. David Levithan er fantastisk. Tenk deg da når de to slår sine fantastiske penner sammen og skriver en felles ungdomsroman. 

 

Will Grayson, Will Grayson, av John Green og David Levithan
Ungdomsroman. Utgitt i 2010. Utgis på norsk i 2015.

De to har skrevet om hver sin gutt. Begge er 16 år, og begge heter Will. Will Grayson, til og med.

John Greens Will Grayson forsøker så godt han kan å finne sin plass i venneflokken. Eller, strengt tatt forsøker han så godt han kan å finne en eller annen venneflokk. Han ender med kompisen han først begynte med. Tiny. Den svært outrerte Tiny, som ikke bare er stor og homofil, men også veldig stor og veldig homofil. Tiny er Wills rake motsetning. Der Will holder avstand og insisterer på distanse, er Tiny brautende og ytterst åpen. Han forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og omfavner hvem enn det måtte være. Tiny er det naturlige midtpunkt, så naturlig at Will sliter med å finne seg selv i vennskapet.

Tiny Cooper is not the world's gayest person, and he is not the world's largest person, but I believe he may be the world's largest person who is really, really gay, and also the world's gayest person who is really, really large.

Tiny forelsker seg annethvert sekund, høvler over det han kan og er veldig åpen. Så åpen at Will sliter med å få omverden til å forstå at han slettes ikke er homofil. Ikke at det er noe galt med det, men likevel. Så når Tiny forsøker å koble han med venninnen Jane, får Will panikk. Han tør ikke, han later som ingenting. Gir ingenting. Avslører ingenting, i frykt for å få en kald skulder. Han vil heller fremstå som kald, enn å bli såret og alene. Igjen.

Så får det bare være av Jane, som han er så forelsket i, ikke forstår hvor forelsket han er i henne. Han insisterer på å være «not asexual. but arelationshipal». Slik slipper han å bli skuffet. I alle fall til han slipper taket.

David Levithans Will Grayson er deprimert, men forbeholder seg retten til å fremstå som sarkastisk og sint. Den eneste som gjerne vil være hans venn er Moira, en jente Will slettes ikke ønsker å vie sin tid på. Hun duger til ironisering om verdens undergang, men det er stort sett det hele. Moira, derimot, skulle gjerne vært noe mer for ham.

Will er ikke interessert. Overhodet ikke interessert. Han tar sine medisiner, er giddalaus, grinete og dreper alle antydninger til gleder rundt seg. Will har bare en problemstilling han orker å tenke på.

i am constantly torn between killing myself and killing everyone around me.

Eller egentlig ikke. Egentlig vil han ikke være slik. Ikke egentlig.

Den eneste som vekker frem den egentlige Will er Isak. Internettvennen Isak som får blodet til å bruse og hjertet til å slå løpsk. Forelskelsen er virkelig. Du kjenner det i fingertuppene. Will er så forelsket at følelsene ligger utenpå. I alle fall utenpå tastaturet. Skjermen lyser og innvendig er det fullt kaos. Ett vel av kjærlighet og behov for nærhet slår saltomortaler.

Will og Isak avtaler å møtes. Dirrende av spenning møter Will opp på avtalt sted til avtalt sted. Men Isaac kommer aldri. I stedet for dukker Will Grayson opp. Den andre Will Grayson. The other Will Grayson. TOWG.

Hele boken er skrevet i førsteperson. Will og Will forteller i annethvert kapittel boken igjennom. De to er svært forskjellige og kapitlene er lange. Akkurat slik som at Levithans Will konsekvent skriver med kun små bokstaver, som en understrekning. Slik rekker vi å bli godt kjent med Will Grayson. – Ja, og Will Grayson.

Jeg er overrasket over all humoren forfatterne uttrykker i denne boken. Likevel inneholder den utpregede humoristiske vinklingen alltid en sårhet. Det underliggende alvoret er alltid tilstede. Dette, sammen med forfatternes evne til å beskrive personen utfra personlighet, tanker og følelser, gjør denne romanen unik. – Akkurat som deres øvrige ungdomsromaner.

i do not say 'good-bye.' i believe that's one of the bullshittiest words ever invented. it's not like you're given the choice to say 'bad-bye' or 'awful-bye' or 'couldn't-care-less-about-you-bye.' every time you leave, it's supposed to be a good one. well, i don't believe in that. i believe against that.

John Green og David Levithan har høye stjerner hos lesere i denne genren. Begge har en usedvanlig evne til å ta ungdommen på alvor. Det er noe naturlig ved det hele, noe du tror på, har opplevd selv. Tankene er ofte dine egne. I alle fall noe du kunne ha tenkt, om du var litt annerledes.

Og det er ikke så farlig å være annerledes. Ingen er like. Slik tar også forfatterne opp sårbare temaer som homofili. Det hele er naturlig og avslappet. No big deal. Man sliter med sitt, men det gjør jo andre også. Det hjelper å snakke om det. Om så bare til seg selv.

Vi er forskjellige. Annerledes enn vi skulle ønske, selv eller andre. Noen ganger slipper vi den ekte personen ut til andre, noen vi selv velger. Andre ganger holder vi oss selv skjult i vårt indre. Ofte er vi to forskjellige. Flere forskjellige. En alene. En annen med venner. En tredje med familien.

Akkurat som vi ser Will skifter personlighet når han chatter med Isak. Borte er den mørke, sarkastiske, svartmalende Will. Til stede er en gutt som er varm, kjærlig, øm og god. Han er jo slik også. Kanskje mest av alt slik.

Det er greit. Vi finner oss selv til sist. Når vi vil og om vi vil.

Og vi velger hvem vi vil være med. Vi velger kjærester, og vi velger venner. Vi velger hvordan vennskapet skal være, og hvordan vi skal fremstå. Noen ganger er det bare sånn. Man er venner fordi man alltid har vært venner.

Will, you can pick your friends, and you can pick your nose, but you can't pick your friends nose.

Vi kan likevel velge å fortsette å være venner.

Kilde: Lydbok på engelsk. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mine omtaler av (Faen ta skjebnen) og (Papirbyer) av John Green, samt (Hver dag) og (TheLover’s Dictionary) av David Levithan. Jeg er fan så det holder. Fangirl på 36 år.

Andre bloggere: (b0khyllami) (between paiges) (Lena - Les mye)

The Lover's Dictionary, av David Levithan

Lese- og lyttetiden er på 2 timer. Tiden det tar, antall sider, kan ikke måle seg med verdien. The Lover’s Dictonary ønsker jeg å bla i, lytte til, igjen og igjen.

Jeg kan ikke få nok. Jeg vil ha mer, jeg vil ikke at det skal slutte, jeg vil starte på nytt igjen. Jeg vil gjenoppleve følelsen boken ga meg, da jeg leste den for første gang.

Akkurat som det første kyss. Den første berøring. Magien. Å avslutte boken føles som å oppleve kjærlighetssorg.

The Lover’s Dictonary, av David Levithan

Ikke oversatt til norsk. Utgitt i 2011.

Konseptet er annerledes alt annet. Gjennom en ordbok forteller Levithan historien om han og henne, et par i New York som møtes, forelsker seg, krangler og elsker. Og gjør det slutt. Fra A til Z, enkle og sære ord som gjennom han og henne assosierer med små og store hendelser i deres forhold. Noen ganger bare en setning, et utsagn. Andre ganger korte historier.

Suffuce, v.I don’t like it when you use my shampoo, because then your hair smells like me, not you.

Alt hva man sa og ikke sa. Alt man sa som man ikke mente. Alt man følte, men likevel ikke klarte å si.

Det lar seg ikke gjøre å fortelle om boken uten å sitere fra den. Hvert eneste ord, hver eneste lille fortelling, gjør inntrykk. Hver for seg og sammen. For det er en rød tråd gjennom det hele. Av og til tror du at du har lest det samme før, bare for å lese videre og oppdage at historien fortsetter, med en annen vending, et annet utfall.

Akkurat som det alltid er to sider ved samme sak. Han og henne. Tosomhet og ensomhet.

Stanchion, n.I don’t want to be the strong one, but I don’t want to be the weak one, either. Why does it feel like it’s always one or the other? When we embrace, one of us is always holding the other a little tighter.

Så kan man heller ikke sitere uten å insistere på at det hele er så mye mer enn det som står. Man føler det. Adopterer forelskelsen, lykken, usikkerheten, sinnet, sjalusien, fortvilelsen. Varme underfundigheter bryter ubarmhjertig med knivskarp sarkasme. Akkurat som man bare kan kjenne hat til den man virkelig elsker. At det er ingen som kan såre oss mer enn de vi elsker.

Livid, adj.Fuck you for cheating on me. Fuck you for reducing it to the word cheating. As if this were a card game, and you sneaked a look at my hand. Who came up with the term cheating anyway. A cheater, I imagine. Someone who thought liar was too harsh. Someone who thought devastator was too emotional. The same person who thought, oops. He’d gotten caught with his hand in the cookie jar. Fuck you. This isn’t about slipping yourself an extra twenty dollars of Monopoly money. These are our lives. You went and broke our lives. You are so much worse than a cheater. You killed something. And you killed it when its back was turned.

Varme og sårhet. Fellesskap og tomhet. Troskap og svik.

Tekstene er ytterst virkningsfulle. Du skal være kald for å ikke la deg berøre. Levithan har en usedvanlig evne til å la sine personer snakke med hjertet, dukke inn i deres indre og la oss kjenne på deres følelser. Dette er ingen lykkelig historie, her finnes mye smerte og bitterhet, men likevel er det noe rørende ved det hele. Noe som rører ved ditt hjerte.

Følelsene er universelle. Gjenkjennbare. Du relaterer deg til hans og hennes tanker rundt forholdet, seg selv og hverandre. Kjærlighetserklæringer veksler med krangler. De snakker med hverandre og til hverandre. Av og til uten å lytte. Stadig oftere. Helt til alt tar

Slutt.

Det er da Levithan skriver hans og hennes historie. Da de angrer. Savner. Kjenner sinne. Forsoner seg. Aner at kanskje den andre sa noe han eller hun ikke mente. Eller ikke sa det han eller hun følte. Men at de likevel angrer. Av og til angrer på at de hele tatt møtte hverandre.

Adamant, adj.You swore that Meryl Streep won the Best Actress Oscar for Silkwood, and I said, no, it was Sophie’s Choice.  The way that you argued with me, you would have thought we were debating the existence of God or whether or not we should move in together. These kind of fights can never be won — someone always comes out hurt, negating the other’s victory. We looked it up, of course, and even though you conceded I was right, you still acted like it was a special occasion.  I thought about leaving you then.  Just for a split second, I was out the door.

Boken gjorde meg søvnløs. Først forelsket. Deretter uendelig trist. Flere dager etter at jeg lyttet meg gjennom boken kjenner jeg den fremdeles som en klump i magen. Men jeg angrer ikke. Det er ingenting jeg angrer mindre på enn å ha lest denne boken.

Cadence, n.I have never lived anywhere but New York or New England, but there are times when I’m talking to you and I hit a Southern vowel, or a word gets caught in a Southern truncation, and I know it’s because I’m swimming in your cadences, that you permeate my very language.

Anbefales av hele mitt hjerte.

Kilde: Lydbok, lastet ned fra Storytel.no. Kanskje den beste innlesingen jeg har lyttet til.

Les også: (Min omtale) av fantastiske Hver dag, av samme forfatter. En av mine absolutte favorittromaner gjennom tidene. Det sier ikke rent lite.

Andre bloggere: (Hildesol) (Akima) (Lena fra LesMye)

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Turen i mitt (AmalieSkram-prosjekt) har nå kommet til Professor Hieronimus, den første av hennes såkalte sinnssykeromaner. Påfølgende roman ble gitt tittelen Paa Sct. Jørgens, og er en direkte fortsettelse av første bok. Professor Hieronimus ble utgitt på danske Gyldendal i 1895, for første gang siden den dramatiske retretten i Constance Ring-utgivelsen. Som beskrevet i (min omtale av boken) nektet forlaget utgivelse i siste sekund, på grunn av det ytterst betente tema. En kilde til raseri, kraftig debattert og – i ettertid – dypt anerkjent, ble også denne roman.

Professor Hieronimus, av Amalie Skram

Sinnssykeroman. Naturalisme. Utgitt i 1895

Else Kant kan slettes ikke sove. Hun har ikke sovet på lang tid og hun blir aldeles desperat av det. Hun klarer ikke å ta seg av sitt eget lille barn, duger ikke som kone, og kreativiteten er som tørket ut. Den evige søvnmangel gjør henne deprimert, hysterisk og suicidal.

Mannen er fortvilt vitne og søker råd hos deres huslege. Sammen kommer de frem til at et opphold hos den anerkjente psykiater Professor Hieronimus kan hjelpe Else med å finne tilbake til seg selv. Gi henne nok hvile og søvn til å gjenoppta sitt virke som malerinne og fortsette sitt liv som hustru og mor.

Hun innser at hun trenger hjelp, det er intet annet hun vil, og takker ja til tilbudet om å legges inn under professorens beskyttende vinger. Det viser seg derimot raskt at hans behandlingsmetoder og atferd er langt fra hva som blir vist til offentligheten.

Den anerkjente psykiateren er autoritær, maktsyk og kanskje også selv ikke rent så lite sinnssyk. Her råder tvangsmedisinering, usømmelige besøk nattestid, herskesyke og regelrett løgn. Klirrende nøkkelknipper minner om stengte dører til omverdenen, lykter så høyt oppe at det kreves stiger opp for å tenne og slukke viser maktforholdet. Alle personlige eiendeler blir øyeblikkelig inndratt, pasientene ikles nøytrale drakter, og legevisittene er korte uten tegn til vilje til forståelse og dialog.

Allerede første kvelden blir Else lagt på isolat, inn til de virkelig syke, da hun krever enerom. Det må da være en grunn til at du ble innlosjert der, sier de, og stempler henne straks som sinnssyk. Else Kant, søvnløse Else Kant, som bare er deprimert, desperat og livende redd for å ikke finne annen løsning enn å gjøre ende på alt.

Hun spør innstendig etter sin mann, men blir fortalt at han ikke ønsker å treffe henne. Omverden ellers er fullstendig stengt ute. Ingen skal eller kan kontaktes. Ikke en gang hennes egen lege slippes inn. Forsøk utenfra hysjes ned eller benektes. Vennligstilte sykepleiere råder henne til å godta situasjonen og gjøre seg imøtekommende mot professoren, gjøre alt for å tekkes ham, men Elses sterke vilje stritter imot. Hun innynder seg hos pleierne og forsøker å få igjennom sin vilje gjennom reservelegen, men respekten og redselen for professorens represalier fører henne ingen vei.

Oppholdet som skulle gi henne hvile og søvn, virker bare enda mer ødeleggende på henne. Det er slettes ikke mulig å sove der inne. Her er angst for den åpne dør, lyder fra de sinnssykes evige jammer og skrik, dødsralling fra selvmordsofrene i cellene ved siden av. Og redsel. Redsel for selv å bli gal. På et sådant sted er det da bare et spørsmål om tid.

Etter en måneds tid med innstendige bønner og krav om å bli sluppet løs, får hun omsider viljen sin. Skjønt vilje. På dette tidspunkt er hun så utslitt at hun knapt lenger har noen vilje. Endelig er hun ute av Hieronimus sine skarpe klør. Hun skrives inn på St. Jørgen. Ikke lenger som Else Kant. – Men som sinnssyk.

Romanen er skrevet med en slik inderlighet, frustrasjon og desperasjon at man må ha vært i samme situasjon selv. Så var da også Amalie Skram i flere perioder innlagt ved institusjoner for mentalt syke. Else Kants historie er en endeløs gjentakelse av bønner og krav, evige nederlag, fornedrelse og redsel. Således er dette naturligvis ingen lystig eller lettlest roman, men er effektiv med det hensyn å ville understreke håpløsheten og irrasjonaliteten i det hele.

Skram møtte i sine opphold selv personlighetene hun beskriver i sine sinnssykeromaner. Særlig får Knud Pontoppian gjennomgå. Han virket som overlege på Kommunehospitalets psykiatriske avdeling, den såkalte 6. avdeling, og er selve rollemodellen for Professor Hieronimus. Så er også kommunehospitalet i København inspirasjonen til St. Jørgens. Hennes bilde av ham som maktsyk, psykologisk og despotisk ble i et forsvarsskrift senere avskrevet med disse ord:

“Den giver en naturtro Skildring af, hvorledes et sindsygt Menneskes hadefulde Forbitrelse fordreijer hendes Syn og bibringer hende forvrængte Opfatelser”. 

Om Pontoppians renomme ble urettferdig kritisert er diskutabelt. Datidens kvinnesyn ga henne ikke all verdens aksept for romanen. Hennes ustabile psyke reduserte henne i visse kretser til en hysterisk, bitter kvinne. Akkurat slik psykiateren selv ordla seg. Kanskje skrev hun romanen i vill affekt, uten evne eller vilje til å se saken fra begge sider. Kanskje, kanskje ikke.

Mer interessant, sett med nåtidens øyne, er hennes unike, uredde fremstilling av pasientens egne opplevelser. Hennes sinnssykeromaner var en viktig kilde i debatten rundt psykisk sykdom. Ikke minst fabulerer forfatteren selv rundt sykdommens årsaker. - Synliggjør hvordan sykdommen opererer, ikke bare fysisk ut i fra kroppslige reaksjoner, men ut ifra dypereliggende årsaker. Hun lar Else Kant selv forsøksvis diskutere med professoren, for å forklare hennes uønskede handlinger, destruktive tankegang og vonde følelser. Else Kant hoster ikke om natten fordi kroppen gjør det umulig å la være. Else Kant hoster fordi hun er nervøs, utslitt og deprimert. Og hvordan har det så blitt slik?

Er hun arvelig belastet? Er hun preget av hendelser i sin barndom? Hendelser som ubevisstheten har fanget opp, uten at hun er de selv bevisst? Og hvordan kan dette løses?

I så måte var Amalie Skram ikke bare særdeles modig. Hun var også forut for sin tid.

Kilde: Lydbok. Lastet ned fra Storytel.no

Les også: Mitt forfatterportrett av (Amalie Skram) hvor det også er lenket til mine omtaler av hennes øvrige verker.

Andre bloggere: Les grundige, inspirerende omtaler hos (Ebokhylla mi) og (Rose-Marie)

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over de. Det er noe galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Våke over dem som sover, av Sigbjørn Skåden

Roman. Utgitt i 2014.

30-årige Amund Andersen kjører fra hjembygda i Troms til Kautokeino for å jobbe med et nytt kunstprosjekt. Han vet ikke helt hvordan, men gjennom videokonstellasjoner ønsker han å si noe om den samiske kultur, hvordan det ble forsøkt brutt ned og hvordan det nå. Det er for lengst gjenreist, men likevel brytes det fortsatt ned. – Innenfra.  Det uskyldige har blitt skyldig.

Han vet ikke helt hvordan, men han vet hvorfor. Og akkurat hvorfor presenteres vi for allerede i starten. Det er bare ikke så tydelig. Akkurat som den tapte uskyld ikke er så tydelig. Mest fordi den ikke vil sees. Den skal helst ikke vises. Alle vet, men fasaden må bestå.

I begynnelsen er Oldemor og Oldefar. Bestefar og deretter Mor. Etter hvert, og mest av alt, Sønn. Han skriver det slik. Titler med store bokstaver. Helst aldri med navn. Et enkelt grep for at leseren skal følge linjene, se koblingen og den store sammenhengen. Alle disse røttene som kryper oppover og blir til Sønn. En ung mann med visjoner og vilje. En ung mann med erfaring. En ung mann med historie.

Oldefar, Oldemor, Bestefar, Mor og Sønn. Enkelt og selvforklarende, men samtidig så litterært ukonvensjonelt at leseren umiddelbart fatter interesse.

Sønn vil noe. Han vil forklare. Han vil protestere. Han vil vekke opp. Vekke opp de som sover, og vekke opp dem som våker over dem. For noe er galt i samfunnet. Menneskene, ofre og overgripere, må røskes opp fra dvalen. Tvinges til å se tingene som de er. Slutte å beskytte seg mot seg selv.

Og for å kunne forklare må man tegne opp de store linjene. Se den samiske kulturen slik den en gang var. Se hvordan Oldemor og Oldefar blir tvunget inn i et norsk tankesett. Være med når Bestefar sendes avgårde til en norskspråklig skole. Være vitner til hvordan Bestefar reagerer med sinne når hans kone snakker samisk til datteren, den nyfødte Mor.

Og igjen, lytte til Sønn når han forklarer hvorfor han snakker så godt samisk. Hvordan Mor i hele oppveksten har snakket samisk til ham. Se hans standhaftige idealistiske ønske om å bidra til gjenopprettelsen av det samiske kultur og samfunn. Ønske om å bidra til stoltheten. Høre ham konsekvent snakke på samisk.

For noe gikk galt den gangen man skulle tilpasse seg det norske samfunnet, den norske kulturen, det norske språket. Noe galt utover det opplagte. Noe gikk tapt. En uskyld.

Dere er et merkelig folk, det står jeg ved. Man kan blåse og prute og prøve å blåse huset deres ned. Men dere rører dere faen ikke. Huset raser rundt dere, men dere bøyer faen meg bare av. Og når stormen er forbi fortsetter dere som før. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er beundringsverdig standhaftighet eller bare grenseløs trangsynthet.

I ytterste konsekvens: Overgrepssakene i Kautokeino på 80- og 90-tallet. Voksne menn og purunge piker. Godt organisert og allment kjent, langt opp til kommunehuset. Likevel tok ingen affære. Amund kommer dit nesten tjue år senere. Amund er kunstner, profilert og besitter en unik makt til å vekke opp samfunnet.

Og hvem skal ta opp kampen? For ti-tjue år siden invaderte journalister Kautokeino. Nå sitter en sveitsisk språkforsker på samme hotell som Sønn og strever med å få menneskene til å åpne seg. Ingen ønsker å gi seg helt til kjenne. De vil ikke forstyrres. Så hvem kan da ta opp kampen? - Sønn. Amund Andersen. En av deres egne…? Og hvordan, til hvilken pris?

Oldemor var maktesløs. Mor krevde makt og fikk den. Amund, Bestefars bror, protesterte men bukket under for presset. Amund, Sønn, har makt men misbruker den.

Jeg ble engasjert. Nysgjerrigheten ble raskt og uventet vekket. Engasjert, selv om jeg sliter med å forklare det. Tidvis var det hele kvalmende ubehagelig. Forstyrrende, provoserende. Samtidig så stille og nøkternt. Nakent, og likevel påtvunget påkledd. Slik som språket som fremstår som noe ujevnt, selv om variasjonen har en funksjon. SMS-samtaler veksler med avsnitt med drømmende, filosofiske passasjer med nærmest lyrisk klang. Hverdagslige, tilsynelatende intetsigende handlingsforløp eller dialoger vekker deg med plutselige drypp av interesse. Akkurat som de korte fortellingene om hovedpersonens oldeforeldre og bestefar har en funksjon, selv om de i begynnelsen forvirrer. Du venter mer, krever mer, helt til du innser at deres historier bare fungerer som en bakgrunn. En liten, men likevel helt vesentlig del av noe større. Noe du må gruble deg frem til.

Tematikken er utvilsomt spennende. Tilstrekkelig til de helt store diskusjoner. Alle røttene som samles til et tre. Et tre med grener som brer seg utover. Et overgrep mot et samfunn som selv blir overgriper. En tilhørighet som vekker både stolthet og skam. Gjerne på en og samme tid.

Nylig ble det kjent at boken er nominert til (P2-lytternesromanpris). Kanskje høster vi også nok nominasjoner til å få Våke over dem som sover inn på Bokbloggerprisens liste? Jeg håper det.

Kilde: Boken er lånt på biblioteket. Jeg var så heldig å bli kjent med forfatteren da han enda ikke var forfatter. Det er et helt ungdomsliv siden, så jeg tar sjansen på å omtale hans bok uten å bli trakassert med inhabilitetsanklager. Regner dog med han fremdeles er en knakende kul kar.

Også lest: Forfatteren ga ut lyrikksamlingen Skuovvadeddjiid gonagas i 2004. Tre år senere ble den gitt ut i norsk språkdrakt med tittelen Skomakernes konge. Jeg omtalte denne boken i (dette innlegget).

Andre bloggere: Les gjerne hvorfor også (Solgunn) og (Karin) synes Våke over dem som sover er så bra.

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Tirpitz lå i Kåfjorden i Alta fra høsten 1943 og det enorme krigsskipet ble gjentatte ganger forsøkt bombet. 16. oktober 1944 ble skipet slept til Håkøya utenfor Tromsø, for å utføre de nødvendige reparasjoner. Under en måned senere lykkes de britiske bombeflyene omsider å eliminere faren skipet representerte.

12.november i år var det 70 år siden Tirpitz ble senket. Nesten tusen menn døde. Noen færre overlevde. For mange var det en verre skjebne enn døden.

Her lå Tirpitz, av Ingrid Storholmen

Roman. Utgitt høsten 2014.

Forfatter Ingrid Storholmen (1976) har et spesielt minne fra oppveksten. Hver gang de passerte Fættefjorden, sa de voksne alltid «Her lå Tirpitz». Litt høytidelige, litt fryktsomme, litt bitre. Mest alvorlige. Som voksen har hun samlet fortellinger fra barndommen, utført en betydelig mengde research og intervjuet utallige krigsveteraner, tidsvitner og etterlatte, alt med ett mål:

Å la marinegastene fortelle deres historie.

En slags oppreising, et forsøk på å skape forståelse, en forsoning, men mest av alt: en innstendig bønn om at dette ikke må skje igjen. Det kan ikke skje igjen. Det vil bety slutten på alt. På alle.

Og en krig er aldri bare bomber og granater, ordre og pliktig utførelse. En krig er full av soldater og deres pårørende, ofre og overgripere. Full av de som må forlate, og de som er forlatt.

Tysklands største flåtebase under krigen lå i Altafjorden. Blant de tyske krigsskipene vant vi Tirpitz, ett av verdens største og mektigste slagskip. Plasseringen var åpenbar: Her kunne man enkelt hindre forsyninger fra vest til russerne, og dermed også lettere kontrollere krigen på østfronten.

Churchill uttalte at en ødeleggelse av dette skipet ville være sjøkrigens største bedrift. Så ble også skipet stadig forsøkt skadet, både av britiske og russiske kampfly.

Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.

- Det tok bare litt tid før jeg fikk alt til å gå opp. Første halvdel var en liten kamp å komme igjennom. Jeg følte ingen nærhet til personene, og jeg klarte ikke helt å la meg blende av historien. Det ble for konstruert, for dagbokaktig, selv om man ikke kunne skrive noe slikt i sine dagbøker. Frykten for mytterianklager ville være for stor.

Bare litt til, forsøk litt til, sa jeg til meg selv.

Resten av boken leste jeg i ett strekk. Som ved et trylleslag koblet jeg alle fortellingene sammen og maktet å bli kjent med personene. Kanskje ikke alle, men enkelte skjebner festet seg og vil fortsette å være der i lang tid. Både på godt og vondt.

Peter | Far, hvorfor lærte du meg ikke å svømme?

For det er mange personer forfatteren lar oss møte. Kanskje tretti, kanskje enda flere. Alle oppdiktede, men alle med et snev av sannhet. Den hatske Carl, jentefuten Gottfried, overklassegutten Kaspar, ungfolen Uwe og tapre Berit. Det er så mange flere, så fryktelig mange. Det er soldater, det er overordnede, det er koner som lengter, norske jenter som forelsker seg, og det er forlatte barn.

Og kanskje den stemmen som festet seg kraftigst: Bjarne. Hans forsiktige stemme som gjør slikt inntrykk. Bjarne, som var med i båten som reddet flere av de forliste da Tirpitz ble senket. Han som reddet så mange, men ikke mange nok.

Det er alle disse menneskene som selv får fortelle denne historien. Deres historie. Deres tanker. Deres lengsler, frykt, ensomhet og desperasjon. Vi er der når han drukner sin hjemlengsel. Vi er der når hun gråter over matmangel. Når han skuler bort på tyskerne. Når de legger kabal fordi det intet annet er å gjøre. Akkurat hva som skjedde i krigen ytre sett er aldri i fokus. Sted og dato er gjerne litt diffust. Men menneskenes følelser, tanker og engasjement fører oss rett inn i krigens dager, rett inn til skipet, rett opp i hengekøya. Vi dukker inn i de forskjelliges sinn og syke. Ingen ting annet er viktig.

Et trettitalls personer forteller. Noen mye, gjennom hele boken. Andre kanskje bare en gang. 

Skjebnen kan ingen forutse. Kanskje lever man til man er hundre år. Kanskje man sprenges i stykker i neste sekund. Av og til bare forsvinner stemmen. Uvissheten er det verste.

Selv i bokform.

Setningene, fortellingene, er konsekvent knappe. Det er rett på, helst uten noe filter eller med varsomhet. Det oppleves som ærlig og unikt. Litterært sett har jeg lest mye jeg oppfatter som bedre kvalitetsmessig, men det hele er nøye gjennomført og de ulike stemmene er nødvendig nyanserte. Jeg lar meg fengsle.

Ytterligere vellykket er også forfatterens grep med å vie sider fulle av rene utsagn. Korte replikker, av og til replikkutvekslinger, uten avsender. Det forekommer meg å nærmest forsvinne rett inn i et multimediasenter. Det er noe ekstra der, noe uventet rørende og virkelighetsnært.

Alle stemmene og alle replikkene er igjen delt inn i tre deler, alt i kronologisk rekkefølge. I begynnelsen møter vi ungguttene og deres familier før mønstringen. Den midtre og største delen er mens soldatene er til sjøs. Først stoltheten, troen på at de er med på noe stort og viktig. At de, nettopp de, er på verdens største og mektigste skip. Deretter kjedsomheten, ensomheten, savnet etter alt og alle der hjemme. Erkjennelsen av at det viktigste i tilværelsen er brev hjemmefra. Frustrasjon over det inaktive livet, all ventingen. Deretter all frykten for å dø. Frykten for å vite at alt er bortkastet, at alt er tapt. Krigen. Familien. Livet.

Den tredje delen var jeg ikke forberedt på. Ikke mentalt. Alle skjebnene gikk rett inn i hjertet.

Kvinnene som levde i sin egen krig mens mennene var ute på sjøen. Ingen av disse fikk noen fortjenestemedalje eller honnør. I stedet fikk de hjem en mann, en far, en sønn de ikke kjente igjen. Menn som resten av sine liv måtte leve med skyldfølelse, skam og evig angst.

Alle disse norske kvinnene, hvis eneste forbrytelse var å forelske seg i fienden. Vissheten om at ens barn finnes et sted i Norge. Ubehaget ved å vite at barnet umulig kan ha hatt det enkelt i oppveksten. Savnet etter en norsk kjæreste man må holde skjult for sin kone. En kone som ikke lenger er hva hun var.

All denne lengselen etter å møte andre overlevende. Snakke om tiden de hadde sammen, fordi ingen andre forstår. Dragningen mot Norge, gjenoppleve stedene. Kanskje til og med menneskene. Og kanskje nå med sin kone, for å forsøke å komme nærmere hverandre. Få det til å fungere.

Og det mest essensielle av alt. Fortvilelsen. Skammen. Skammen over å ha vært en del av Hitlers regelrette ondskap satt i system. Uten alle disse tjenerne, uten dem, ville det ikke vært mulig å gjennomføre.

De gjorde ingenting galt. De drepte ingen. De var bare unge gutter som utførte sine ordre. Likevel var de skyldige.

Akkurat som Bjarne, den unge nordmannen som resten av sitt liv aldri klarte å glemme de han ikke kunne redde.

Kilde: Leseeksemplar.

Andre bloggere: (Artemesias verden) (Reading-Randi) (Bok og palett) (Tones bokmerke)

Se også: I Kåfjord finnes (Tirpitz Museum). Et lite hus fylt av bilder og minner fra skipet og nærområdet under 2. verdenskrig. Jeg var der selv i 2011.

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Tina Åmodt, journalist og litteraturkritiker, debuterte i høst med en roman spekket med uro, angst og stille aggresjon. Selve handlingsforløpet føles sekundært. Det er hennes evne til å uttrykke denne ladede stemningen, som løfter romanen opp og frem. En stemning som gjør romanen til noe større enn seg selv.

Det blir aldri lyst her, av Tina Åmodt

Roman. Utgitt høsten 2014.

Et ungt kjærestepar flytter sammen i et lite hus midt i ingenting et sted i Finnmark. Det er møkkete, ekkelt og lukter gammel mann. Eli og Sara forsøker å finne seg til rette på det nye stedet. Mest av alt forsøker de å finne ut av seg selv og hverandre. Nytt sted, ny start.

Eli tar seg hyre på en nabos fiskesjekt, mens Sara blir sittende alene med alle minnene, alle mistankene og all mistroen. Så er det også Sara som forteller.

Sara, en ung kvinne sterkt preget av et tidligere forhold med en psykopatisk kjæreste. Hun tror aldri hun er bra nok, klarer aldri å stole på Eli, og hun har en urokkelig trang til kontroll. Foreldrene har stengt henne ute, og hennes nettverk består av forsvinnende få. Egentlig bare Eli. Eli, som hun ikke kan greie seg uten, selv om hun heller ikke greier seg sammen med.

Eli går fremdeles rundt med giftering etter et havarert ekteskap. - Jeg kan fjerne den om den plager deg, sier hun. Sara svarer ikke, og ringen blir værende. Akkurat som minnene etter hennes oppvekst hun aldri vil snakke om. Eli drikker for mye. Eli betaler spillegjelda til sin alkoholiserte mor. I skjul, selv om Sara vet.

«Når man sover, kobles man helt fra hverandre. Jeg bråvåkner før drømmen slår over i katastrofe. Jeg er alene i sengen. Rommet er kjølig, jeg stirrer forvirret på vekkerklokken. Det er midt på natten. Jeg setter meg opp, dynen sklir ned i fanget. Jeg roper etter henne. Stillheten er gjennomsiktig.»

Likevel er de to. Likevel er det noe som holder de to sammen. En tosomhet som er destruktiv i seg selv, men som ingen av de ønsker å gi slipp på.

Andre er det ikke plass til. De to, hver for seg og sammen, tar for stor plass til å inkludere andre. Vi møter en nabo, en fisker, en kusine og en kassadame. Det er alt. De slippes ikke inn i deres liv, men holdes strengt på avstand. Om de ikke kan stole på hverandre, hvordan kan de da stole på fremmede?

Både Sara og Eli bærer på opplevelser som preger dem selv og forholdet. De gjør ting, men ikke sammen. De snakker sammen, men har ingen dialog. Mangel på omsorg og intimitet blir erstattet med brutal og aggressiv sex. Begge gir, men ingen ønsker å ta imot. Disse sekvensene oppleves aldri som spekulative, men har en klar funksjon i romanen. - Dette kjærlighetsløse, men likevel intime. Denne krampeaktige nærheten som både tiltrekker og støter fra.

«Jeg legger meg ned igjen, biter meg på innsiden av kinnet når jeg etter en stund hører skrittene i trappen. Jeg ligger stille, kjeven er så spent. Et stort tre har vokst opp midt i rommet, greiner henger over dobbeltsengen, tunge av svarte frukter. Jeg åpner munnen for å si noe, men frukten faller inn i den. Snart har jeg munnen full av svart, råtnende frukt. Jeg kan nesten ikke puste, svelge unna.»

Det skjer ikke så mye i romanen. Ikke i ytre handling. De knappe 200 sidene er delt inn i korte kapitler, tidvis på mindre enn en side, disse med rene stemningsbilder hvor vi dykker rett ned i Saras tanker. Svært effektfulle og ofte en nærmest poetisk nytelse å lese.

Resten er vondt. Stemningen er vond. Spekket av negative følelser, en destruktivitet og noe uopprettelig som reflekteres også av omslaget. Ensomhet, kulde, uhygge.

Begge jentene gjør fattigslige forsøk på å lappe sammen forholdet. Bøte på. Begge forsøker å fortrenge, godta og tie. Eli vil ikke fortelle og Sara vil ikke spørre. Mistankene, frykten og angsten adopteres av leseren. Hva har egentlig skjedd? Hva vil skje? Og hvem kan vi egentlig stole på? Romanen er et hav av spørsmål og en ørken av svar. Vi antar, vi hentyder, vi hinter og fanger opp rykter. Vi blir urolige. Det er noe uhyggelig over det hele.

Små drypp settes sammen til et større bilde. Det vi ikke vet blir til noe enda vondere, noe enda mørkere. – Akkurat som usikkerheten begge jentene føler. De stoler ikke helt på hverandre. Fortiden viskes aldri helt ut. De skuler mot hverandre, forsøker å fange opp gamle hemmeligheter og skjulte hint i samtaler. De henter frem fortrengte minner, stiller spørsmål, men ønsker ingen svar. Ikke egentlig.

«Vinteren har trukket dypt ned i bakken. Vinden river opp ytterdøren om man ikke lukker den godt, veien viskes ut før brøytebilen etter noen timer skraper den fram igjen. Midt på dagen henger demringslyset som en kjølig dis over jordene.»

Det er vinter og mørketid. Utendørs og innvendig. Akkurat som solen aldri helt slipper til, klarer de to jentene heller ikke å finne gleden i forholdet. De finner ikke ut av hverandre. De klarer aldri å være helt lykkelige. Dysterheten og depresjonene viker aldri helt. Det blir aldri helt lyst.

Kilde: Lena fra (Bokmerker.org) skrev et fint innlegg om boken og jeg fattet umiddelbart interesse. Veien til forlaget var kort og leseeksemplar ble sendt sporenstreks.
Andre bloggere: Lena fra (LesMye) publiserte sin omtale akkurat nøyaktig presis samme dag som meg. Og gjett hva? Også hun anbefaler romanen!